Maur er hovudsakleg små insekt som utgjer ein familie av årevenger. Dei er i nær slekt med kvefsane, særleg stikkekvefs og Scoliidae. Maur er av nokre rekna med i overfamilien Vespoidea, av andre som ein eigen overfamilie, Formicoidea.
Dei er om lag litt over 1 cm lange. Det finst over 9 000 ulike artar i verda, men berre 53 er funne i Noreg. Dei er sosiale insekt, som lever i kompliserte samfunn. Mange artar byggjer forseggjorte bol (som til dømes maurtuer).
Mauren har eit kuleforma lekamsledd (pedicel), mellom brystet (thorax) og bakkroppen (abdomen), dette leddet er hjå kvefsen samanvakse med brystet.
Hovudet har knebøygde antenner, det vil seie at dei har eit langt ledd fyrst, som er om lag så langt som halve antenna. Etter det kjem fleire små ledd som er runde, eller litt avlange.
Utanom fasettauga har mauren tre punktauge som er plassert i ein trekant på panna.
Munnen er dominert av kraftige kjevar. Med desse kan mauren løfte og bere med seg mat og byggingsmateriale til bolet. Kjevane vert òg brukte til å dele opp større gjenstandar.
Dei fleste maurane i eit samfunn er vengelause, og vert kalla for arbeidarar (sterile hoer). Nokre artar har òg ufruktbare hoer som vert kalla soldatar. Nokre artar har arbeidarar med ulike storleikar, som utfører ulike oppgåver.
Dronningane (dei forplantingsdyktige hoene) og hannane er som oftast å finne utpå seinsommaren, og dei fleste har venger. Hjå nokre artar er det berre eitt av kjønna som har venger. Under sverminga som kjønnsindivida (dei forplantingsdyktige) driv med, kan det vere arbeidarar med venger. Når ein ny stad er vald, bit desse arbeidarane av seg vengene.
Nokre artar har brodd, medan dei som ikkje har det, i staden kan bite hardt og sprøyte «gift» i såret. Gifta vert kalla maursyre og minner om eit stoff som òg finst i enkelte planter.
Maur er eusosiale og har mange likskapstrekk med andre samfunnsdannande artar innanfor årevengene, som stikkvefs, honningbier og humler. Egga vert lagde av éi eller, hjå nokre artar, fleire fræve (avleføre/fruktbare) hoer eller dronningar. Dei fleste utklekte maurane utviklar seg til ufræve, vengelause hoer me kallar arbeidarar. Grunnen til at dei er sterile, er den kjemiske innverknaden dronninga har på samfunnet. Arbeidaren som steller avkommet, forar ikkje larvene nok til at dei vert heilt uvikla og kjønnsmodne. For at dei skal verte kjønnsmodne, må dei forast på ekstra næringsrik mat. Hannar utviklar seg frå ufrødde egg.
Medlemmer av eit samfunn kommuniserer ved hjelp av feromon.
Nokre gonger svermar maur, det vil seie at ei gruppe av maur forlèt bolet (samfunnet) for å etablere seg ein ny stad. Dette skjer til litt ulike tider og på ulike måtar.
Når bolet har nådd ein viss storleik, produserer samfunnet hannar (dronar) og kjønnsmodne hoer (dronningar). Hjå dei norske artane, unnateke gjestemauren, har desse kjønnsindivida venger, og flyg ut på ei kort eller lengre paringsflukt. Hjå enkelte artar svermar òg mengder av arbeidarar. Desse svermane kan telje særs mange individ. Sverminga kan skje plutseleg og til same tid hjå fleire samfunn. På den måten kan gen frå ulike samfunn blandast. Desse kan nokre gonger slå seg saman til gigantiske svermar. Tidspunktet kan vere styrt av mellom anna temperatur, luftfukt og vindstille ver.
Hjå artar med eit lite tal individ i maurtua er dronninga ofte vengelaus. Ho sit ute på tua og sender ut feromon. Dette er luktstoff ho utsondrar på bakkroppen. Hannane (dronane) oppsøkjer dronninga for å pare seg på bakken, ved bolet.
Artar som lever i store samfunn, har kjønnsindivid med venger, og desse flyg gjerne langt vekk frå bolet. Her er det hannane som utsondrar feromon, og dronningane som kjem inn i svermen for å verte para. Under paringsflukta grip ofte ein hann tak i ei ho i lufta, og dei landar på bakken der paringa finn stad.
Hannane døyr kort etter paringa. Dronningane overvintrar.
Hjå nokre få artar vil dei frødde (befrukta) dronningane vende tilbake til maurtua dei kom frå, for å leggje egg der. Men dei fleste grunnlegg nye samfunn etter ei overvintring. Berre nokre få av dronningane vil lukkast med å etablere eit nytt bol. Dronningar som flyg, vert ofte bytte for fuglar, augestikkarar og andre. Når dei landar, bit dei av seg vengene, og kryp rundt for å finne ein eigna stad for det nye samfunnet. På bakken er dei utsette for mange farar frå edderkoppar, biller, fuglar og pattedyr.
Hjå somme artar, mellom anna jordmaur og stokkmaur, dannar dronninga eit nytt samfunn åleine. Det kan by på store påkjenningar. Om hausten finn ho seg ein stad å overvintre, i eit holrom under ein stein eller ei grein. Ho tettar alle opningane og etablerer her eit nytt bol.
Når vårsola byrjar å varme, legg ho opptil 20 egg. Ho må åleine sørgje for dei fyrste larvene og ale opp dei fyrste arbeidarane. Dei får eit næringsrikt «spytt», og ho legg nokre særskilde «egg» som larvene et. Når dei fyrste arbeidarane har nådd sitt vaksne stadium, byrjar dei straks å hjelpe dronninga med bolet. Dei skaffar mat og pleier avkommet.
Dronninga har no ikkje teke til seg føde sidan hausten, og fasta nesten eit heilt år. Med si eiga opplagra næring har ho funne, og byrja på bygginga av eit nytt bol, overvintra, lagt egg og alt opp avkommet.
Hjå stokkmaur og jordmaur kan to dronningar gå saman om å danne eit nytt samfunn. I nokre tilfelle kan faktisk to dronningar av to nærståande artar gå saman. Då kvar koloni hjå desse artane berre har ei dronning, må han delast, som hjå jordmaurane. Stokkmaurdronningar som har hjelpt kvarandre med å etablere bol, slåst til dauden, og den eine sigrar.
Hjå dei fleste artane i slekta Myrmica lagar dronninga ei opning i bolet under etableringa og tek vidare ein tur ut for å finne mat til seg sjølv og avkommet. Mange dronningar vert etne av rovdyr før bolet er etablert med utvaksne arbeidarar. Når mange nok arbeidarar er vaksne opp, sluttar dronninga å flytte på seg, og vert verande i bolet resten av livet. Arbeidarane forar ho opp.
Nokre artar svermar ikkje, men forlèt moderbolet til fots for å etablere eit nytt bol i nærleiken. Dette er vanleg hjå dei skogmaurane som byggjer tue (Formica sp.). Ofte er det kontakt (ein maursti) mellom bola.
Nokre maurartar er delvis parasittar og vert kalla temporære sosialparasittar. Dei tek over eit bol som allereie er etablert. Etter paringa leitar dronninga opp ein passande koloni, trengjer seg inn og går til kamp mot dronninga i bolet. Dersom ho går av med sigeren, tek ho over styringa og tek til å leggje egg. Arbeidarane som er der frå før, hjelper ho å ale opp avkommet. Etter kvart vert det fleire og fleire individ av parasittmauren, som til slutt tek over heile bolet.
Mange maurartar byggjer dei typiske bola me kallar maurtuer. Desse har innvendige rom og gangar og kan gå djupt ned i jorda. Nokre artar byggjer bol som heng i tre. Nokre bur i tre eller nede i jorda, under ein stein eller liknande. Såkalla vandremaur har ingen fast bustad, men lever nomadisk som vandrarar. Nokre av artane byggjer midlertidige bol.
Bolet til jordmaur er oftast lagt i jorda, ofte under ein større stein, eller ein annan gjenstand. Det vert ofte danna lause tuer av jord over bolet. Det kan skje at jordmaur etablerer bol i ròteskadd treverk innandørs, eller i isolasjonen under t.d. eit baderomsgolv. Maur i bygningsmateriale er eit problem ein bør ta alvorleg. Ofte er det jakta på mat som er årsaka til at maur etablerer seg i hus.
Dronninga er i bolet heile tida, der ho legg egg.
Dei to mest artsrike underfamiliane i Noreg kan ein skilje på det vesle runde ekstra kroppsleddet (pedicel), som hjå Myrmecinae er todelt og lengre enn det er høgt, medan det hjå Formicinae er enkelt og høgare enn det er langt.
Systematikken fylgjer Bolton, 1995 og Seifert, 1996. Dei norske namna er henta frå den norske namnelista i Fauna 35(2) (sjå kjeldene).
Maur er hovudsakleg små insekt som utgjer ein familie av årevenger. Dei er i nær slekt med kvefsane, særleg stikkekvefs og Scoliidae. Maur er av nokre rekna med i overfamilien Vespoidea, av andre som ein eigen overfamilie, Formicoidea.
Dei er om lag litt over 1 cm lange. Det finst over 9 000 ulike artar i verda, men berre 53 er funne i Noreg. Dei er sosiale insekt, som lever i kompliserte samfunn. Mange artar byggjer forseggjorte bol (som til dømes maurtuer).
Maur er en tallrik familie av hovedsakelig små insekter av årevinger. De er nær beslektet med vepsene, spesielt stikkvepser og Scoliidae (dolkvepser). Enkelte entomologer plasserer maur systematisk i overfamilien Vespoidea, andre i en egen overfamilie, Formicoidea.
De fleste artene er under 1 cm lange. Det er beskrevet 12 500 arter i verden, men det blir stadig oppdaget nye, og man regner med at det finnes 15 000. Maurene har mindre artsmangfold i kalde klima, og bare 66 arter er funnet i Norge [1]. Maur er sosiale insekter. De lever i kompliserte samfunn, til dels noen av de største insektsamfunn vi kjenner. Mange arter bygger forseggjorte bol, kalt maurtuer. Maur samler inn mat for at kolonien skal overleve og vokse.
Maur finnes på alle kontinenter unntatt Antarktis, og bare noen få store øyer som Grønland, Island og deler av Polynesia og Hawaii mangler innfødte maurarter.[3][4] Maur finnes innen et bredt spekter av økologiske nisjer og er i stand til å utnytte et bredt spekter av matressurser enten som direkte eller indirekte planteetere, rovdyr og åtseletere. Anslag i ulike miljøer antyder at de bidrar med 15-20% (i gjennomsnitt og nesten 25% i tropene) av den totale zoologiske biomassen, noe som overstiger vekten av virveldyr.[5] De fleste artene lever i tropene. De nordligste forekomstene av maur er i Norge, hvor det er funnet maur så langt nord som 70. breddegrad.
Mauren har et kuleformet kroppsledd (pedicel), mellom brystet (thorax) og bakkroppen (abdomen), dette leddet er hos vepsene sammenvokst med brystet.
Hodet har knebøyde antenner, det vil si at de har et langt ledd først, som er omtrent så langt som halve antennen. Deretter kommer flere små ledd som er runde, eller litt avlange.
Foruten fasettøynene er det tre punktøyne plassert i en trekant på pannen. Noen arter mangler øyne og er blinde.
Munnen domineres av noen kraftige kjever, som er svært store hos mange arter. De brukes både som forsvars- og angrepsvåpen. Med dem kan maur løfte og bære med seg mat og bygningsmaterialer til bolet, og de kan løfte og bære med seg mange ganger sin egen vekt. Kjevene brukes også til å dele opp større gjenstander.
De fleste maur i et samfunn er vingeløse og kalles for arbeidere (sterile hunner). Noen arter har også ufruktbare og oftest betydelig større hunner som kalles soldater. Noen arter har arbeidere med forskjellige størrelser, som utfører forskjellige oppgaver.
Dronningene (de forplantningsdyktige hunnene) og hannene har som regel vinger («flyvemaur»). Hos noen arter er det imidlertid bare ett av kjønnene som har vinger. Under svermingen, som består av kjønnsindivider (forplantningsdyktige), kan det være arbeidere med vinger. Når et nytt sted er valgt, biter disse arbeiderne av seg vingene. Kjønnsindividene er gjerne betydelig større enn arbeiderne. I Norge foregår svermingen ofte sensommers, men noen arter svermer alt i april–mai, iallfall i sørlige lavlandsstrøk.
De fleste maur er under 1 cm lange. Hos bulldogmaurene, som vesentlig finnes i Australia, blir arbeiderne ofte 2-3 cm. Kjønnsindividene hos noen maurarter kan bli opptil 4 cm. Dronninger av stokkmaur, de største maurene funnet i Norge, blir 15-18 mm; arbeiderne 6-14 mm.
Noen arter har brodd og kan gi til dels smertefulle stikk. I Norge gjelder dette bl.a. de små eitermaurene. Andre, bl.a. de fleste større norske artene, mangler brodd. I stedet kan de bite hardt og sprøyte «gift» i såret, eller de kan bøye bakkroppen under seg og sprøyte giften et stykke av gårde («pissemaur», engelsk «pismire»). Giften kalles maursyre og minner om et stoff som også fins i enkelte planter.
Maur er eusosiale og har mange likhetstrekk med andre samfunnsdannende arter innenfor årevingene, som stikkveps, honningbier og humler. Eggene legges av en eller, hos noen arter, flere fruktbare hunner eller dronninger. De fleste utklekkede maurene utvikles til ufruktbare, vingeløse hunner som kalles arbeidere. Grunnen til at de er sterile er dronningens kjemiske innvirkning på samfunnet. Arbeideren som steller avkommet «fôrer ikke larvene nok» til at de blir helt utviklet og kjønnsmodne. For at de skal bli kjønnsmodne, må de fôres på ekstra næringsrik mat. Hanner utvikles av ubefruktede egg.
Blant maur finnes et stort mangfold av spisevaner. Noen arter er nærmest altetende (polyfage); andre er mer spesialisert. Menyen kan også variere mye hos samme art, avhengig bl.a. av årstid og næringstilgang.
Mange maur liker søtsaker. Noen holder bladlus som husdyr fordi de liker de søte sekretene («honningdugg») som bladlusene skiller ut. Disse sekretene utgjør den viktigste næringskilden for enkelte maurarter. Betebladlus, som ofte sees på høye urter som åkertistel og burot, passes ofte av svart jordmaur. Maurene beskytter bladlusene mot fiender og bærer dem over til nye, friske planter.
Mange maur er kjøttetere. Bl.a. noen hærmaur lever helt og holdent av animalsk føde, både av dyr de fanger og dreper og av selvdøde dyr. Ved hjelp av masseangrep kan maur ofte overmanne og drepe byttedyr som er langt større enn dem selv.
Medlemmer av et samfunn kommuniserer ved hjelp av feromoner, lyd og berøring. Feromonene er bedre utviklet hos maur enn hos andre årevingearter fordi de for det meste ferdes nær jorden. Hvis en arbeider f.eks. finner føde på veien hjem etterlater den et spor på bakken. Dette sporet blir fulgt av andre fra kolonien, og når de vender hjem vil de forsterke sporet inntil matkilden er oppbrukt. Deretter fordamper sporstoffene langsomt og maurene slutter å følge sporet.
Feromoner benyttes ikke bare i jakten på mat. En såret maur sender ut et alarmferomon som gjør andre maur i nærheten klar til kamp hvis signalet er kraftig. Hvis det er svakere tilkaller det i stedet andre fra boet. På dette tidspunktet vil noen av maurene utskille propaganda-feromoner som skal forvirre eventuelle fiender.
I likhet med andre insekter bruker mauren følehornene som lukteorganer. De er svært bevegelige da de har et albueledd like utenfor det forlengede førsteleddet. Siden følehornene sitter parvis kan de gi opplysninger om både intensitet og retning til en luktkilde. Visse feromoner blir blandet med maten i bolet, på den måten utveksler maurene ikke bare føde, men også opplysninger om hverandres helse- og ernæringstilstand. Dessuten kan de også oppfatte hvilken arbeidsgruppe en annen maur tilhører (om det er fødesamlerne eller barnepleierne f.eks.). Det er også sentralt for samfunnet at dronningen utskiller et feromon som hindrer arbeiderne i å oppfostre nye dronninger. Når hun dør mangler dette stoffet, og arbeiderne går i gang med å fore opp nye arvtagere.
Noen ganger svermer maur, det vil si at en gruppe av maur forlater bolet (samfunnet) for å etablere seg et nytt sted. Dette skjer til litt ulike tider og på ulike måter.
Når bolet har nådd en viss størrelse produserer samfunnet hanner (droner) og kjønnsmodne hunner (dronninger). Hos de norske artene, bortsett fra gjestemauren, har disse kjønnsindividene vinger, og flyr ut på en kort eller lengre paringsflukt. Hos enkelte arter svermer også mengder av arbeidere. Disse svermene kan telle svært mange individer. Tidspunktet for svermingen kan skje plutselig og til samme tid hos flere samfunn. På den måten kan gener fra ulike samfunn blandes. Disse kan noen ganger slå seg sammen til gigantiske svermer. Tidspunktet kan være styrt av blant annet temperatur, luftfuktighet og vindstille vær.[6]
Hos arter med lite antall individer i maurtuen er dronningen ofte vingeløs. Hun sitter ute på tuen og sender ut feromoner. Dette er luktstoff hun utsondrer på bakkroppen. Hannene (dronene) oppsøker dronningen for å pare seg på bakken, ved bolet.
Arter som lever i store samfunn, har vingede kjønnsindivider, og de flyr gjerne langt bort fra bolet. Her er det hannene som utsondrer feromoner og dronningene som kommer inn i svermen for å pare seg. Under paringsflukten griper ofte en hann tak i en hunn i lufta, og de lander på bakken hvor paringen finner sted.
Hannene dør kort etter paringen. Dronningene overvintrer.
Hos noen få arter vil de befruktede dronningene vende tilbake til maurtua som de kom fra, for å legge egg der. Men de fleste grunnlegger nye samfunn etter en overvintring. Bare noen få av dronningene vil lykkes med å etablere et nytt bol. Dronninger som flyr, blir ofte bytte for fugler, øyenstikkere og andre. Når de lander, biter de av seg vingene og kryper rundt for å finne et egnet sted for det nye samfunnet. På bakken er de utsatt for mange farer fra edderkopper, biller, fugler og pattedyr.
Hos enkelte arter danner dronningen et nytt samfunn alene, som hos jordmaur og stokkmaur. Det kan by på store påkjenninger. Om høsten finner hun seg et sted å overvintre, i et hulrom under en stein eller en grein. Hun tetter alle åpninger. Det er her hun etablerer det nye bolet.
Når vårsolen begynner å varme, legger hun inntil 20 egg. Hun må alene sørge for de første larvene og ale opp de første arbeiderne. De får et næringsrikt «spytt», og hun legger noen spesielle «egg» som larvene spiser. Når de første arbeiderne har nådd sitt voksne stadium begynner de straks å hjelpe dronningen med bolet. De skaffer mat og pleier avkommet.
Dronningen har nå helt siden høsten, nesten et helt år, fastet og ikke tatt til seg føde. Med sin egen opplagrede næring har hun funnet og begynt på byggingen av et nytt bol, overvintret, lagt egg og alet opp avkommet.
Hos stokkmaur og jordmaur kan to dronninger gå sammen om å danne et nytt samfunn. I noen tilfelle kan faktisk to dronninger av to nærstående arter gå sammen. Da hver koloni hos disse artene har bare en dronning, må den deles, som hos jordmaurene. Stokkmaurdronninger som har hjulpet hverandre med å etablere bol, slåss til døden, og den ene seirer.
Hos de fleste Myrmica-artene lager dronningen en åpning i bolet under etableringen og tar seg en tur ut for å finne mat til seg selv og avkommet. Mange dronninger blir spist av rovdyr før bolet er blitt etablert med utvokste arbeidere. Dersom den lykkes og arbeiderne tar over matsankingen, forblir dronningen i bolet.
Noe arter svermer ikke, men forlater moderbolet til fots for å etablere et nytt bol like i nærheten. Dette er vanlig hos de skogsmaur som bygger tue (Formica sp.). Ofte er det kontakt (en maursti) mellom bolene.
Noen maurarter er delvis parasitter og kalles temporære sosialparasitter. De tar over et allerede etablert bol. Dronningen leter etter paringen opp et passende bol. Hun trenger seg inn og går til kamp mot bolets dronning. Klarer hun å drepe dronningen, tar hun over og starter eggleggingen. Arbeiderne i bolet hjelper hunnen med å ale opp avkommet. Etterhvert blir det flere og flere arter av parasittmauren, som til sist tar over hele bolet.
Mange maurarter bygger de typiske bolene som kalles maurtuer. Slike tuer har innvendige rom og ganger og kan gå dypt ned i jorden. Noen arter bygger bol som henger i trær. Noen bor i trær eller nede i jorda, under en stein og lignende. Hærmaur (vandremaur) bor ikke fast, men flytter rundt. Noen hærmaur bygger midlertidige bol.
Bolet til jordmaur er oftest anlagt i jorden, ofte under en større stein, eller annen gjenstand. Det dannes ofte løse tuer av jord over bolet. Det hender at jordmaur etablerer bol i råteskadet treverk innendørs, eller isolasjonen, f.eks. under baderomsgulv. Maur i bygningsmaterialer er et problem som bør tas alvorlig. Ofte er det jakten på mat som er årsaken til at maur etablerer seg i hus.
Dronningen er i bolet hele tiden, dens funksjon er å legge egg.[6]
Insektsamfunn trekker ofte til seg andre arter insekter og andre smådyr, og maursamfunnene kan ha en rik fauna av slike myrmekofile. Over 2000 slike arter er beskrevet. Til dem hører ca. 1200 biller, hvorav mange kortvinger. Noen myrmekofile finnes bare i maurkolonier og oppholder seg der hele livet. Andre gjennomgår bare en del av utviklingen i selskap med maurene. Enkelte myrmekofile bruker de utroligste måter for å tilpasse seg livet i tua eller bolet.
Enkelte biller lever hele sitt liv i maurtuer og produserer et narkotisk stoff som de gir til mauren og får mat som «betaling». De maurene som blir avhengige av stoffet de får, konsentrerer seg om å skaffe mat til billene, og produksjonen i maurtua går ned. Blir det for mange biller og avhengige maur, kan tua gå til grunne. Da flytter billene til ei ny tue.
En annen bille, blind køllebille, lever av maurlarver og egg. Utrolig nok hjelper maurene billene inn til ungene og nærmest fôrer dem med sitt eget avkom. Man kjenner ikke til hvordan billene lurer mauren til dette.
Det er også en del biller som lever rundt maurtua og utnytter maurene på ulike måter. Arter av glansbille-slekten Amphotis stopper maur på vei hjem til tua og får dem til å gulpe opp mat til billen. Dette klarer den ved å etterligne maurenes feromoner. Kortvinger av slekten Zyras ligger også på lur. De overfaller og dreper maurene. Uvanlig for insekter er det at flere biller tilsynelatende kan samarbeide om å overmanne en maur.
Flere arter lever i samspill (symbiose) med maur. Larvene til flere arter blåvinger (sommerfugl) er myrmekofile. De utskiller et sukkerholdig stoff og aminosyrer, kalt honningdugg, fra en kjertel på bakkroppens sjuende ledd. Maur tiltrekkes og spiser dette stoffet, samtidig gir dette sommerfugllarven en viss beskyttelse.
Ca. 35 kjente maurarter holder andre maur som slaver. Forsøk har vist at disse artenes samfunn går til grunne om de mister slavene sine. De skaffer seg slaver ved å angripe andre maursamfunn og røve kokonger som inneholder pupper av arbeidsmaur. Når arbeidsmaurene kommer ut av kokongen, starter de umiddelbart å finne mat til sine slavedrivere og annet arbeid de er genetisk programmert til. Slaver hos maur finnes bare i de nordlige kjølige områdene. I Norge fins det to arter som holder slaver, amasonemaur og rovmaur. Begge disse artene holder sauemaur som slaver.
Mange planter har frø som spres med maur. Slike planter kalles myrmekokorer og har fett- og proteinrike vedheng på frøene, elaiosomer. Mauren eter elaiosomet og kaster resten av frøet. Denne typen frøspredning er utviklet uavhengig minst 100 ganger blant blomsterplantene og finnes hos minst 77 plantefamilier og 11 000 arter. Eksempel på slike planter er lerkespore, hvitveis, blåveis, svaleurt, kornblom, gullstjerne, snøklokke og russeblåstjerne.[7][8][9]
Flere maurarter som normalt holder til under jordoverflaten kan også lage seg et bol i hus. Svart sauemaur, (Formica fusca), kan etablere seg i hulrom under gulv eller i vegger særlig i kjellere i eldre hus. Den vanlige sukkermauren (Lasius niger) velger gjerne morkent trevirke som oppholdssted og er derfor normalt ikke et problem i nyere hus. Den kan likevel være vanlig i hagen og enkeltindivider kan søke inn i hus. Stokkmaur velger helst trevirke som er svekket, men kan også etablere sitt bol i helt friskt treverk.
De to mest artsrike underfamiliene i Norge kan skilles på det lille runde ekstra kroppsleddet (pedicel), som hos Myrmicinae er todelt og lengre enn det er høyt, mens det hos Formicinae er enkelt og høyere enn langt.
Systematikken følger delvis Bolton, 1995 og Seifert, 1996, delvis Rabeling, Brown og Verhaagh, 2008.[1]. De norske navnene er hentet fra den norske navnelisten i Fauna 1982, 35(2). (se kilde)
. PMID 11106367. doi:10.1073/pnas.011513798. . doi:10.1371/journal.pone.0005480. 
Maur er en tallrik familie av hovedsakelig små insekter av årevinger. De er nær beslektet med vepsene, spesielt stikkvepser og Scoliidae (dolkvepser). Enkelte entomologer plasserer maur systematisk i overfamilien Vespoidea, andre i en egen overfamilie, Formicoidea.
De fleste artene er under 1 cm lange. Det er beskrevet 12 500 arter i verden, men det blir stadig oppdaget nye, og man regner med at det finnes 15 000. Maurene har mindre artsmangfold i kalde klima, og bare 66 arter er funnet i Norge . Maur er sosiale insekter. De lever i kompliserte samfunn, til dels noen av de største insektsamfunn vi kjenner. Mange arter bygger forseggjorte bol, kalt maurtuer. Maur samler inn mat for at kolonien skal overleve og vokse.
