Matsyre er ei fleirårig urt i syrefamilien. Arten har ei sirkumpolar utbreiing.
Planta vert kring 30-90 cm høg, og har blad som er to-tre gonger så lange som breie, oftast to-tre cm breie. Slirehinna er oppflisa etter heile kanten. Engsyre har open fruktstand. Dei ytre blomsterblada er til slutt bøygde oppmed fruktskaftet. Engsyre er vanleg gjennom heile Noreg, og blomstrar kring mai månad i eng og bakkar.
Arten er svært formrik. Fleire av formene har vore skilt ut som eigne artar. Til fjells veks underarten lapponicus. Denne har blad med hjarteforma grunn, oftast ikkje meir enn dobbelt så lange som breie, ofte om lag runde. Slirehinna er berre litt flisa i toppen. På serpentinberg frå Sunnmøre til Nordland og vidare inn i Lycksele Lappmark i Sverige veks underarten serpentinicola, som har smale blad og sterk purpurfarge. Denne er endemisk.
Engsyre inneheld oksalsyre, og kan vera giftig i større mengder. Planten vert trevlerik og hard og er dårleg eigna som fôr, særleg i høy. Dette gjer at han ofte er rekna som ugras i eng og beite. Samstundes har engsyre vore brukt til mat, og kulturformer kan dyrkast som grønnsaksplanter. Engsyre har ein sterkt syrleg smak, og kan brukast i salatar, supper og marinadar.
Matsyre er ei fleirårig urt i syrefamilien. Arten har ei sirkumpolar utbreiing.
Planta vert kring 30-90 cm høg, og har blad som er to-tre gonger så lange som breie, oftast to-tre cm breie. Slirehinna er oppflisa etter heile kanten. Engsyre har open fruktstand. Dei ytre blomsterblada er til slutt bøygde oppmed fruktskaftet. Engsyre er vanleg gjennom heile Noreg, og blomstrar kring mai månad i eng og bakkar.
Arten er svært formrik. Fleire av formene har vore skilt ut som eigne artar. Til fjells veks underarten lapponicus. Denne har blad med hjarteforma grunn, oftast ikkje meir enn dobbelt så lange som breie, ofte om lag runde. Slirehinna er berre litt flisa i toppen. På serpentinberg frå Sunnmøre til Nordland og vidare inn i Lycksele Lappmark i Sverige veks underarten serpentinicola, som har smale blad og sterk purpurfarge. Denne er endemisk.
Engsyre inneheld oksalsyre, og kan vera giftig i større mengder. Planten vert trevlerik og hard og er dårleg eigna som fôr, særleg i høy. Dette gjer at han ofte er rekna som ugras i eng og beite. Samstundes har engsyre vore brukt til mat, og kulturformer kan dyrkast som grønnsaksplanter. Engsyre har ein sterkt syrleg smak, og kan brukast i salatar, supper og marinadar.
Engsyre (latin: Rumex acetosa), også kalt matsyre og surblad, er en flerårig plante av syreslekta i Slireknefamilien. Den er 30-90 cm høy, har rødaktig, hul stilk og grønne pilformede blader, og grønn-røde eller mørk røde blomster i toppen av stilken. Stilken er ofte vridd.
Engsyre vokser over hele Eurasia, og er innført på New Zealand. En nær slektning er fransk matsyre (Rumex scutatus). Den liker seg i nøytral eller litt sur jord, fra enger, veikanter og kulturmark i lavlandet, via skogsområder til fjellet i Sør-Norge inntil 1.900 moh.
Bladene kan spises, og har vært brukt som medisinplante, bl.a med urindrivende effekt og mot feber. Planten er en god kilde til C-vitamin. Engsyre inneholder oksalsyre, og bør derfor (i likhet med gjøkesyre) inntas i små mengder.
Engsyre (latin: Rumex acetosa), også kalt matsyre og surblad, er en flerårig plante av syreslekta i Slireknefamilien. Den er 30-90 cm høy, har rødaktig, hul stilk og grønne pilformede blader, og grønn-røde eller mørk røde blomster i toppen av stilken. Stilken er ofte vridd.
Engsyre vokser over hele Eurasia, og er innført på New Zealand. En nær slektning er fransk matsyre (Rumex scutatus). Den liker seg i nøytral eller litt sur jord, fra enger, veikanter og kulturmark i lavlandet, via skogsområder til fjellet i Sør-Norge inntil 1.900 moh.
Bladene kan spises, og har vært brukt som medisinplante, bl.a med urindrivende effekt og mot feber. Planten er en god kilde til C-vitamin. Engsyre inneholder oksalsyre, og bør derfor (i likhet med gjøkesyre) inntas i små mengder.
