Isfugl (Alcedo atthis) er ein vidt utbreidd fugl i isfuglfamilien. Arten er rekna som særs vakker med sin metallglinsande blå rygg med innslag av grønt, som skil seg tydeleg frå den raudoransje og kvite undersida. Han finst i store delar av Europa, Asia, Afrika og Australia, og vandrar gjerne mykje. I Noreg vert han ofte sett om vinteren, det har òg vorte gjort rundt 20 hekkefunn[1]. Det første vart registrert ved Halden i 1962.
Isfuglen lever hovudsakleg av små fisk og er særs sky.
Isfuglen er på storleik med ein sporv, ca 18 cm lang med ei vekt på 35-45 gram. Han er særs lett å kjenne att med sin metallisk blå og grøne overside og raudoransje underside. Strupen er kvit, og i nakken er det òg to flekkar med denne fargen. Vaksne individ har raude bein, medan ungfuglar har brune. Nebbet er svart.
Sjølv om isfuglen er lett å kjenna att, er han ofte vanskeleg å oppdaga. Mesteparten av tida sit dei på greiner i skuggen utan å røyra seg. Lyden er som regel det sikraste teiknet på at arten er i nærleiken; dei syng skarpt og gjennomtrengande med ei blanding fløyt, kvitring og utbrot, stundom i duett mellom kjønna.
Flukta til isfuglen er rettlinja og raskt, ofte rett over vassflata.
Isfuglen lever av småfisk og litt insekt, særleg augestikkarar og -larvar. Difor finn ein arten som regel i tilknyting til vatn. Han er sårbar overfor ureining, og finst sjeldsynt i ureina område. Oftast finn me han nær ferskvatn, men særleg om vinteren kan ein òg sjå dei i tidevassona. Dyra hevdar territorium.
Maten sin fangar isfuglen ved å styrtdykka. Som regel sit fuglen på ein kvist og ventar til han har oppdaga eit passande bytte, men det hender òg dei dykkar etter å ha svirra litt rundt over vatnet. Dei brukar som regel særs lite tid under vatnet, og svelger fangsten sin med hovudet først. Før han et han slår fuglen helst fisken mot ein stein.[2]
Isfugl hekkar om våren. Dei dannar par for livet, og hannen kurtiserer hoa ved å tilby ho fisk. Viss ho tek imot og et maten, vert det paring, og dei tek til å grava ut reirholet sitt.
Som regel hekkar dei ved sakteflytande elver og bekker, i hol dei grev ut i sand- eller jordkantar. Holane er så mykje som 40-100 cm djupe og om lag 5 cm vid. Hannen og hoa dannar par for livet og både rugar og oppdreg borna saman, men lever kvar for seg utanom sesongen.
Hoa legg 6-7 kvite egg om våren, mellom april og juli.[3] Rugetida er 19-21 døger, og ungane forlet reiret etter 23-27 døger. Eit par rekk ofte å få to kull på vengjene i ein sesong.[4] Ungane får hovudsakleg fisk å eta.
I Nord-Europa er isfuglen hovudsakleg ein trekk- eller streiffugl. I vestlege Sentral-Europa og Middelhavslanda er dei meir bufaste. Ungfuglane trekker meir enn vaksne, og hoer i større grad enn hannar.
Dei fleste observasjonar av isfugl i Noreg vert gjort om vinteren. Det er sannsynleg at dei norske eksemplara kjem austfrå; eit individ som vart funne i Sandefjord i september hadde tidlegare vorte ringmerka i Latvia.
Isfuglegg
Avføring
Wikimedia Commons har multimedia som gjeld: Isfugl Isfugl (Alcedo atthis) er ein vidt utbreidd fugl i isfuglfamilien. Arten er rekna som særs vakker med sin metallglinsande blå rygg med innslag av grønt, som skil seg tydeleg frå den raudoransje og kvite undersida. Han finst i store delar av Europa, Asia, Afrika og Australia, og vandrar gjerne mykje. I Noreg vert han ofte sett om vinteren, det har òg vorte gjort rundt 20 hekkefunn. Det første vart registrert ved Halden i 1962.
Isfuglen lever hovudsakleg av små fisk og er særs sky.
Isfugl (Alcedo atthis) er en art i isfuglfamilien (Alcedinidae), som er en av flere familier i gruppen med råkefugler (Coraciformes). Arten hekker (tidvis) i Norge i svært begrenset omfang.
Isfugl er en liten og kompakt fugl med stort hode og langt, rett nebb. Den er fargerik; meget blå på ryggen og oransje i buken. Vingene og hodet noe mørkere, mens stjerten er sterkt asurblå. Kinnflekkene er oransje mens nebbet er mørkt.
Arten måler cirka 16 cm, hvorav det spisse nebbet utgjør 4 cm. Vekten varierer (19–46 g) mellom både underartene og kjønnene. Underarten som besøker Norge (A. a. ispida) veier normalt 29–46 g, og hunnen (34–46 g) er gjennomsnittlig ørlite tyngre enn hannen (29–45 g). Lyden av den har en hard, metallisk klang. Den er meget sky og vanskelig å få øye på.[2]
Til tross for navnet er den utsatt for sterkt kjølige vintre. Etter isvinter rammes bestanden som regel av kraftig tilbakegang, og vil da også bli tvunget ut på åpne vann eller sørover.
Det anerkjennes sju underarter. Tre av dem er trekkfugler, mens fire regnes som standfugler.[2]
Populasjonen av isfugl i Europa er estimert til omkring 100 000 par, hvorav cirka 10 000–15 000 par i Vest-Europa. Man regner videre med at det finnes dobbelt så mange fugler i Asia og Melanesia.[2]
Isfuglen (A. a. ispida) ble første gang observert i Skandinavia på 1800-tallet (i 1835 i Sverige), der den primært finnes i Danmark og det sørlige Sverige. Dette regnes også normalt som artens nordlige utbredelsesgrense, men på grunn av global oppvarming har den stadig søkt seg lengre nordover, og er således også blitt en klimaindikator. I Norge har fugler med primærutbredelse i Sentral-Europa kommet til lavereliggende strøk på Østlandet, og det er grunn til å anta at arten i gunstige år hekker flere plasser i Sør-Norge, men i et sterkt begrenset antall (ifølge NOF).
Populasjonen av isfugl i Skandinavia lider kraftig i kalde vintre, men både den svenske og danske bestanden har en økende tendens. Den norske er svært begrenset og teller trolig færre enn 50 par (kanskje kun 5–10 par).
En nyere studie viser at isfugl er nærmest beslektet med akvamarinisfugl (A. coerulescens), og at disse er søstre til indigoisfugl (A. quadribrachys) og koboltisfugl (A. semitorquata).[2]
Populasjonen i Sentral-Asia, Afghanistan og Kashmir blir av og til skilt ut som en selvstendig underart (A. a. pallasii), med basis i et kortere nebb og en blekere underdel, men denne ser ut til å falle inn under en heller naturlig variasjon for nominatformen. Den foreslåtte underarten A. a. japonica (som hekker i Sakhalin, Japan og Taiwan) er inkludert i taxonet A. a. bengalensis, fordi den ansees som en variant. Underartene A. a. hispidoides og A. a. salomonensis er distinktive, men A. a. floresiana ser ut til å være en mellomting av disse.[2]
Isfuglen leter etter føde i rask flukt i småvann eller elver omkranset av skog ved å sitte på greiner overfor vannet og dykker ned for å fange byttet. Det er som regel småfisk den jakter på, foruten vanninsekter og småkreps.
Redet bygges i steinfrie, sandholdige elvebanker eller lignende. De fleste redene ligger 90–180 cm over vannstanden, eller cirka 50 cm under elvekanten og opp mot 500 m fra vannet. Begge kjønn graver ut tunnelen til reirplassen og bygger redet, noe som kan ta 7–12 dager. Selve tunnelen er vanligvis omkring 50–90 cm (15–137 cm) lang og 5–7 cm i diameter. Den skråner (opp mot 30°) oppover og ender i bolet, som typisk måler omkring 9–17 i diameter og er cirka 11 cm i høyt.[2]
Hunnen legger 3–10 egg, vanligvis 6–7. Begge kjønnene ruger på dagtid, men bare hunnen ruger om natten. Ofte mislykkes 1–2 egg med å klekke, fordi foreldrene ikke klarer å hode dem varme nok. Inkubasjonstiden varer normalt i 19–21 dager. Begge foreldrene mater avkommet, med småfisk (1–2 cm lange). Etter cirka 10 dager kan avkommet ete fisk opp mot 3 cm. Etter hvert som ungene blir eldre, mater foreldrene dem i tunnelen med større fisk (opp mot 5–8 cm). Jo eldre ungene blir, dess oftere mater foreldrene dem. Etter 23–27 dager får ungene ny fjærdrakt. Cirka fire dager etter at ungene har forlatt redet, dykker de for første gang. Noen drukner, og de som overlever blir snart jaget vekk av foreldrene og må klare seg selv.[2]
Isfugl (Alcedo atthis) er en art i isfuglfamilien (Alcedinidae), som er en av flere familier i gruppen med råkefugler (Coraciformes). Arten hekker (tidvis) i Norge i svært begrenset omfang.
.jpg)
.jpg)
