Svarttrast, svarttrost eller sysvorte (Turdus merula) er ein vanleg fugl i trastefamilien. Han er nasjonalfugl for Sverige og fylkesfugl for Aust-Agder.
Svarttrasten er 25-27 cm lang. Hannen er kolsvart med eit gult nebb i tillegg til eit lite gult parti kring auga. Hoa er brunsvart med raudbrunt og svartprikkete bryst og har brunsvart nebb. Ungfuglar er oftast raudbrune og har endå meir markante prikkar enn hoa.
Svarttrast er kjend for ein sterk, melodisk song som typisk blir framført frå høge stader, som tretoppar. Det er hannfuglen som syng, og songen hans er på mange stader i landet eit sikkert vårteikn. Fuglen varierer songen og kan imitera andre fuglar. Svarttrast syng gjerne tidlege om morgonen og seint om kvelden, før og etter dei andre fuglane.
Fuglen plasserer reiret på bakken eller lågt i ein busk, ei tett gran eller buskete lauvtre. Reiret er i hovudsak laga av leire, gras, mose og røter blir samanfletta til ei djup skål. I Sør-Noreg startar egglegginga i april. To kull i året er ikkje uvanleg. Hoa rugar dei blå- eller grøngråe egga i 13–14 døgn. Etter klekking oppheld ungane seg i reiret i 12–19 døgn og blir mata av foreldra i endå tre veker.
Svarttrasten lever av meitemark, insekt, tusenbein og sniglar. Om hausten et han frukt, bær og frø, og i dei delane av landet han overvintrar er han ein hyppig gjest på fuglebrettet.
Svarttrast er utbreidd i store delar av Europa. Ein går ut frå at talet på svarttrastpar som hekkar i Noreg er mellom 100 000 og 1 000 000. I Noreg er han ein trekkfugl. Merka fuglar som er attfunne syner at Dei britiske øyane er viktigaste overvintringsstaden. Dei fleste svarttrastane dreg rett over Nordsjøen, men nokre tek vegen om Danmark og Nord-Tyskland. Det er attfunne merka svarttrast så langt sør som Sør-Spania. Ein fugl er funnen på Island. Han kan overvintre i kystområder opp til Troms, oftast nær hekkestaden. Han finst og i nordvest-Afrika og i Kina, og er innført i Australia og New Zealand kor han har etablert seg.
Eldste svarttrast påvist ved merking i Noreg er 8 år og 6 mnd.
Svarttrast, svarttrost eller sysvorte (Turdus merula) er ein vanleg fugl i trastefamilien. Han er nasjonalfugl for Sverige og fylkesfugl for Aust-Agder.
Svarttrasthoa er ikkje like mørk som hannenSvarttrost (Turdus merula) er en fugl i trostefamilien (Turdidae) og tilhører den tallrike slekten Turdus, som inkluderer omkring 87 arter. Arten ble inntil ganske nylig regnet som konspesifikk med T. mandarinus (mandarintrost), og tidligere også med tibettrost (T. maximus) og sholatrost (T. simillimus).[3]
Svarttrosten regnes som en kortdistansetrekkfugl, og den hekker i tempererte strøk i Eurasia, Nord-Afrika og på Kanariøyene. Arten har også blitt introdusert til Australia, Tasmania og New Zeeland. Fuglene i sørlige og vestlige deler av utbredelsesområdet er som regel standfugler. I Skandinavia er arten kjent som en klassisk vårsanger, med vakker røst, som gjerne synger på ettermiddagen og tidlig kveldstid, men den kan også synge om natten. Og det er nominatformen (T. m. merula) som trekker til våre breddegrader.
Svarttrosten er nasjonalfugl for Sverige og fylkesfugl i Aust-Agder.
Svarttrosten er en av de største trostefuglene i Europa. Den måler typisk omkring 24–27 cm og veier cirka 85–105 g.[3]
Hos nominatformen har hannen helt svart fjærdrakt og gult eller oransje-gult nebb, mens hunnens er mer rødlig brun til mørk brun. Hannen har gul øyering. Ungfuglen er rødbrun. Det er bare gamle hanner som har gult nebb og gule ringer rundt øyene. Underartene varierer hovedsakelig i størrelse og tonen på fjærdrakten. Hunnen i T. m. azorensis er den minste av fuglene og har svartbrun fjærdrakt med mørk grålig strupe og gult nebb. Også hunnen i T. m. cabrerae har svartbrun fjærdrakt, grålig strupe og gult nebb.[4]
Habitatet er svært variert, og varierer fra løvfellende fjellskoger og barskoger iblandet løvskog, sitrus- og olivenlunder, oaser, kulturlandskaper og til private hager, parker og travle bykjerner med velutviklet buskas, kjerr og annen beplantning. I mesteparten av Norge lever den i skoger og fjell, men også i parker og hager. I Europa og på de mildere delene av Vestlandet lever den ofte i mer urbane strøk. I Marokko trives arten opp mot 2 300 moh (unntaksvis opp mot 2 700 moh), så lenge nedbørsmengden er mer enn 300 mm årlig.
Tidligere ble ni underarter ankerkjent internasjonalt,[4] men to av dem (T. m. intermedius og T. m. sowerbyi) viste seg å tilhøre en ny distinkt art (basert på størrelse, struktur og stemme). I dag regner man derfor med sju underarter.[3]
Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Collar & Christie (2019).[3]
I tillegg til overnevnte underarter har det også blitt foreslått å skille ut bestandene i det sørlige Hellas (Lésvos, Andros, Ikaria, Samos, Kreta, Rhodos) som T. m. insularum, men typen var ikke distinkt nok fra T. m. syriacus.[4]
De to tidligere underartene T. m. sowerbyi og T. m. mandarinus danner nå arten T. mandarinus (mandarintrost). T. m. sowerbyi er utbredt i det sentrale Kina (fra Gansu og sørover til det vestre Sichuan); ikke-hekkende også i Sør-Kina og det nordre Indokina, mens T. m. mandarinuser utbredt i det Øst-Kina (øst for det østre Sichuan og Guizhou); ikke-hekkende også i Sør-Kina, Hainan og det nordre Indokina; også introdusert til Australia, Tasmania og New Zealand.[5]
Svarttrosten er både standfugl og trekkfugl, og ofte noe midt imellom. I Nord-Europa har trekkmønsteret sammenheng med breddegraden. Nominatformen forlater gjerne hekkeplassene sent i september og til tidlig i november (hovedsakelig i oktober), litt avhengig av mattilgangen den høsten. I Norge regner man med at cirka 61 prosent av bestanden trekker, mens 16 prosent trekker i Danmark, 76 prosent i Sverige, og 89 prosent i Finland. Av trekkfuglene fra Norge, Danmark, Sverige og Finland trekker henholdsvis 75, 47, 40 og 25 prosent av fuglene over Nordsjøen til Storbritannia og Irland i vintermånedene.[4]
Svarttrosten spiser for det meste meitemark, insekter og insektlarver, men også snegler, bær, edderkopper, frukt og ulike frøsorter. Av og til også små virveldyr.[4]
Svarttrosten er semi-monogam. Noen parforhold varer gjennom sesongen, andre ikke. Hekketiden varierer med breddegraden. I Norden gjerne fra slutten av april, men mars–juli er normalt for Europa. I Nord-Afrika normalt fra mars til juli, men februar til september i Tunisia. Svarttrosten lever solitært og er territoriale, men i hekketiden kan redene bygges så tett som 10 meter fra hverandre, der bestandstettheten er stor.[4]
Redet bygges av langt gress og strå som pakkes med kline og fôres med mykt gress. Det har form av en kopp og er normalt plassert i busker eller trær 0,5–15 m over bakken, avhengig av beliggenheten. Hunnen legger 2–6 egg (normalt 3–4). Inkubasjonstiden er 10–19 dager (13 i snitt), hvoretter ungene klekkes og blir fulgt opp i redet gjennom cirka 13–14 dager, da de får ny fjærdrakt. Avkommet er uavhengig etter cirka 20 dager. Suksessrate er typisk lavere i urbane enn i rurale strøk.[4]
Svarttrost sang (hjelp·info) Hannene synger fra tretoppene om våren, både ved morgengry, på dagtid, og når lyset svinner om ettermiddagen. I introduserte bestander i Australia er det dokumentert at svarttrosten kan spille opp mot 100 ulike fraser, som ofte ender i kort kvittering med etterligninger av andre arter. Ofte er sangen mest kompleks ved morgengry og minst kompleks og kort, ofte avbrutt, om dagen. Hunnen har mindre kompleks sang, som hun svarer hannene med i når hekketiden begynner.[4]
I Norge foreslo Miljødirektoratet i mai 2016 å tillate regulær jakt på svarttrost og måltrost, noe som avstedkom sterke reaksjoner fra såvel Norsk Ornitologisk Forening, som «folk flest». Sangfugler er kontroversielle jaktmål, fordi mange har et nært forhold til disse artene om våren.[6]
Svarttrost (Turdus merula) er en fugl i trostefamilien (Turdidae) og tilhører den tallrike slekten Turdus, som inkluderer omkring 87 arter. Arten ble inntil ganske nylig regnet som konspesifikk med T. mandarinus (mandarintrost), og tidligere også med tibettrost (T. maximus) og sholatrost (T. simillimus).
Svarttrosten regnes som en kortdistansetrekkfugl, og den hekker i tempererte strøk i Eurasia, Nord-Afrika og på Kanariøyene. Arten har også blitt introdusert til Australia, Tasmania og New Zeeland. Fuglene i sørlige og vestlige deler av utbredelsesområdet er som regel standfugler. I Skandinavia er arten kjent som en klassisk vårsanger, med vakker røst, som gjerne synger på ettermiddagen og tidlig kveldstid, men den kan også synge om natten. Og det er nominatformen (T. m. merula) som trekker til våre breddegrader.
Svarttrosten er nasjonalfugl for Sverige og fylkesfugl i Aust-Agder.