Sangsikader (Cicadidae), er insekter som utgjør en familie av plantesugere. I verden er det ca. 1 300 arter.
Sangsikader er store sikader, mellom 15 og 110 mm lange.
De er ofte brunlige eller svarte, men det finnes svært fargerike arter. Mange har mørkere partier på vingene, gjerne som striper eller flekker.
Hodet er som regel litt smalere enn forryggen (pronotum). men stort og bredt med forholdsvis små fasettøyne som ofte er røde på farge. De har tre punktøyne (ocelli) oppe på hodet. Issen er mer butt foran enn hos dvergsikader og skumsikader. Den er ikke like framoverettet og går over i pannen i en jevnere bue. Munnen (rostrum), er en flerleddet sugesnabel, som den bruker til å stikke inn i planter og bladnerver, for å suge plantesaft. Den korte snabelen ligger bakoverbøyd, under hodet og mellom fremste lår, når den ikke er i bruk. Antennen er ganske kort, de første ledd er noe tykkere og kortere enn resten. Bakkroppen er omtrent kjegleformet, noe bredere enn de er høy. Beina er korte og kraftige, bakbeina er ikke dannet til hoppebein.
Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Hos flere arter er vingene mer læraktige og uten et tydelig ribbenett, men de fleste artene har gjennomskinnelige (hyaline) vinger med tydelig årenett. De flyr vanligvis godt, ofte med en raslende lyd.
Nymfestadiet kan kjennes på at frambeina er omdannet til korte og kraftige gravebein. Siden nymfene lever underjordisk ser man dem vanligvis bare når de kryper opp rett før de voksne insektene klekkes.
Sangsikader finnes helst på lune og soleksponerte steder. Mange arter foretrekker åpen skog med busk vegetasjon, og gressenger. Hunner finnes oftere i gresset og på lave busker. Hanner har en tendens til å oppholde seg høyere oppe i trær.
De suger plantesaft. Noen arter lever på flere planteslag, mens andre har bare en vertsplante.
Det er bare hannene som synger, derav det gamle greske ordtaket «Lykkelige er sikadene, for deres kvinner er stumme». Den lager forskjellig sang for å lokke til seg hunner, for parring, eller for å markere seg. Det viser seg at nært beslektede og svært like arter kan skilles på sangen, slik har den «arten» som forekommer i Norge, Cicadetta montana, nylig blitt vist å omfatte minst ti arter i Europa (Gogala & Trilar 2004, Gogala, Drasopoulos & Trilar 2008). En sangsikade kan synge ganske høyt og sangen kan høres over lang avstand. I varmere strøk på jorden kan sang fra sikader være plagsomt. Lyden lages ved at en spent membran på bakkroppssidene strammes ved hjelp av muskler på innsiden og så slippes slik at den retter seg ut igjen – hvert slipp gir opphav til et klikk og tusenvis av klikk gir en mer eller mindre monoton summing. Mekanismen ligner på den man finner på lokkene på moderne syltetøy-glass, som kan klemmes inn og så spretter ut igjen dersom glasset har vært åpnet. Mange arter kan variere sangen ved hjelp av klaffer som virker som lyddempere. I motsetning til de fleste andre insekter i varme områder kan sangsikadene være i full aktivitet selv når dagen er på det varmeste, men det finnes også arter som synger mest i skumringen eller om natten.
Eggene legges på plantevev i noen små snitt hunnen lager. Sangsikader har ufullstendig forvandling, overgang fra nyklekt larve til det voksne kjønnsmodne insektet, går gradvis gjennom flere nymfestadier. Når nymfen klekker, slipper den seg ned på jorden og graver seg ned. Her kan den leve flere år, gjerne to til seks, avhengig av temperatur og art, og suger sevje fra røtter, mest av busker og trær. Nymfene har flere hudskift. Når den er klar for sitt siste hudskift kryper den opp av jorden og opp i et tre for å skifte hud. Man finner ofte de tomme nymfehudene fastsittende på strå eller trestammer, skinnet er nesten intakt men med en revne langs ryggen der de voksne insektet har krøpet ut. Hos de nordamerikanske periodiske sikadene (slekten Magicicada) tar utviklingen enten 13 eller 17 år. De voksne insektene forekommer bare (men da i enorme mengder) noen få uker hvert 13. eller 17. år. Det er ikke kjent hvordan de koordinerer klekkingen slik.
Overfamilien Cicadoidea består av bare to grupper (familier), foruten sangsikadene, familien Tettigarctidae, som bare omfatter to australske arter. Noen regner Cicadinae og Tibicinae som egne familier.
Sangsikader (Cicadidae), er insekter som utgjør en familie av plantesugere. I verden er det ca. 1 300 arter.
