Pilgiftfrosker (Dendrobatidae) er en gruppe ekstremt giftige[2] frosker (amfibier) som holder til i tropiske skoger i Mellom- og Sør-Amerika, fra Nicaragua og Costa Rica i nord til Brasil og Bolivia i sør, gjerne nær vann som dammer og bekker.
Navnet pilgiftfrosk stammer fra embera-folket, et lokalt stammefolk fra Colombias regnskoger som benyttet giften fra pilgiftfrosker til å forgifte pilspissene med når de jakter vilt med sitt tradisjonelle blåserør. Nye piler ble forberedt for jakt ved å dyppe tuppen i en giftblanding, der hovedingrediensen var gift fra pilgiftfrosker. Giftblandingen, som er mørk å se til, tørker så inn på pilspissene. Giften er så kraftig at kun et rift fra ei pil kan være nok til å drepe dyret det jaktes på.
Pilgiftfroskens farger er kraftige og kan variere i ulike mønstre i fargene gul, kopper, rød, grønn, blå og svart. De sterke fargene er til for å advare potensielle rovdyr om at de bærer en svært sterk gift. En pilgiftfrosks størrelse varierer fra 1 til 6 centimeter, etter alder og art.
Størrelsen varierer fra 1 til 7 cm (avhengig av arten) og er generelt små, oftest bare 1–2 cm. De har en naturlig levetid på 15–20 år i fangenskap.
De giftigst pilgiftfroskene tilhører slekten Phyllobates, og så langt man vet er gul (gyllen) giftfrosk (Phyllobates terribilis) den giftigste av alle, ja kanskje også av alle dyr som lever på kloden vår i dag.[1] Det hevdes at giften (batrachotoxin, en svært potent nevrotoksin) fra en slik frosk er nok til å ta livet av ti voksne menn. Faktisk er 0,00001 gram av denne giften nok til å drepe et menneske.[2] Giften sitter i små kjertler under hudoverflaten. Når frosken blir stresset «svetter» giften til hudoverflaten. Andre arter med pilgiftfrosker er mindre giftige, og bare en håndfull av dem er giftige nok til å utgjøre en fare for mennesker.
Hva som forårsaker giften, er fortsatt ukjent, men forskere har en teori om at det kan være dietten.[2] Biller, maur og termitter som spiser giftige planter, kan være en årsak til dette. Frosker i fangenskap utvikler ikke giften, trolig grunnet mangel på føde som den ville pilgiftfrosken får. Giften er forsket på til medisin, og forskere har funnet ut at det kan brukes som smertestillende. Dessverre har giften gitt mennesker kraftige bivirkninger som gjør legemiddelet usikkert.
Det er også kjent at pitohuier, noen spurvefugler i pirolfamilien, har samme type gift i hud og fjær som pilgiftfroskene. Fuglene er endemiske for Papua-Australia og eter mest frukt, og man tror at giften akkumuleres via næringsopptaket, trolig fra en type børstebiller.[3]
Pilgiftfroskene lever i små grupper på opptil åtte dyr. Når hunnen har gytt eggene sine befrukter hannen dem. Når eggene er klekket, bærer noen med seg rumpetrollene på ryggen til vann. På grunn av mindre fuktighet der pilgiftfroskene lever, er mange arter truet.
Pilgiftfrosken yngler nær dammer og bekker. Parringsritualet går ut på at hannen finner en yngleplass, før de begynner med parringsrop. Hanner er svært territoriale og bryter for å forsvare det. Hunner kan også begynne å bryte om det er kamp om hannen og redet. Eggene legges på en fuktig plass, gjerne blant løv, planter og røtter. Pilgiftfrosken yngler likt som fisker. Hunnen legger eggene først før hannen går og befrukter eggene like etterpå. Når eggene har klekket er det hannen som får størst instinkt og bærer rumpetrollene ned til dammer eller bekker. Begge partnerne viser uvanlige foreldreinstinkter og det er ikke unikt, men hannen utmerker seg mest blant denne typen frosk.
Pilgiftfrosken kan skilles mellom kjønnene ved å se på den fremste tåen på frembeina. I tillegg har hannen sterkere fargedrakt og er mer aggressive enn hunnene. Hunnene har fordel av at hun velger partner til parringen.
Disse froskene mangler naturlige trusler og har kun en fiende. Slangen Leimadophis epinephelus, som er resistent mot giften deres.
Pilgiftfrosker (Dendrobatidae) er en gruppe ekstremt giftige frosker (amfibier) som holder til i tropiske skoger i Mellom- og Sør-Amerika, fra Nicaragua og Costa Rica i nord til Brasil og Bolivia i sør, gjerne nær vann som dammer og bekker.
