Malayabjørn (Helarctos malayanus) er det minste medlemmet i bjørnefamilien og den eneste representanten i slekten Helarctos.
Malayabjørnen finnes først og fremst i tett lavlandsskog i tropiske strøk, der det er vanlig å finne den i trærne.[2] Geografisk kan man finne malayabjørn fra det østlige Himalaya og Sze-Chwan i Kina, og sørover gjennom Myanmar og deler av Indokina og Malaysia, herunder også på flere av de malayiske øyene, som Borneo og Sumatra. Noen forskere hevder at utbredelsen faktisk kan være større enn tidligere antatt.[3]
Malayabjørnen er den minste av bjørneartene. Den veier 25-65 kg (46 kg i snitt) og har normalt en skulderhøyde på ca. 70 cm. Binna veier normalt kun 30-35 kg. Kroppslengden ligger på ca. 100-170 cm målt fra snutespissen til haleroten. Halen er gjerne kun er ca. 3-7 cm lang. Som hos alle bjørner er hannen størst, men kun med ca. 10-20%.
Den har kort og grov sort, men glatt pels, en grå til blek-orange snute og en kremgul u-formet flekk på brystet som har gitt den tilnavnet solbjørn. Bjørnen har store framben med kraftige sigdformede klør, og de relativt største tennene av bjørneartene. Snuten er lang og bevegelig og tunga er også svært lang. Disse tilpassingene gjør malayabjørnen til en spesialist på å ete insekt. Med de kraftige klørne åpner den råtne stokker og termittuer, den lange bevegelige snuten og tunga er gode redskaper til å få tak i insektene innenfor. Fotsålene er ikke pelsbekledte, noe som gjør denne bjørnen til en utmerket klatrer.
Det er ingen anerkjente underarter av malayabjørn, men til forskningsbruk skiller man gjerne mellom bjørner som lever på fastlandet og på øyene Borneo og Sumatra. Fastlandsbjørner og øybjørner har imidlertid distinkte forskjeller i kraniet, noe som kan indikere to ulike underarter.[4] Dette nevnes også av IUCN.[1]. I Catalogue of Life nevnes det to underarter.[5]
Malayabjørne er normalt nattaktiv, og dagene tilbringer den gjerne sovende oppe i et tre, normalt i 3-7 meters høyde over bakken. Den er en god klatrer, og mye av matsankingen foregår også i trærne. Denne bjørnen har ingen vintersøvn, men er aktive hele året, noe som trolig skyldes at tilgangen på mat er relativt stabil i tropiske strøk. Dette gjør også denne bjørnen til den mest stasjonære av alle bjørner, som ellers er kjent for å vandre langt for å tilfredsstille sitt matbehov.
Malayabjørnen er en opportunistisk alteter som gjerne spiser bier, insekter, termitter, frukt, palmeskudd, honning osv. Om anledningen byr seg tar den gjerne også smågnagere, fugl og firfisler. I Indonesia kalles bjørnene honningbjørner. Nær menneskelige bosetninger er det kjent at malayabjørnen også spiser matrester, bufe og avlinger (f.eks. bananer).[6]
Malayabjørnen regnes som smart og intelligent. Ved et tilfelle i fangenskap fikk en malayabjørn servert ris, som den tok i mot og spredte utover bakken der det gikk noen kyllinger å spiste. Risen tiltrakk fuglenes oppmerksomhet, og når de kom for å spise fanget bjørnen kyllingen og spiste den.[7]
Man vet lite om denne bjørnens reproduktive vaner i vill tilstand. Drektighetstiden er imidlertid ca. 95 dager, men det finnes bevis for at også malayabjørnen kan ha såkalt embryonisk diapause. I fangenskap er det registrert at binna først føder 174-240 dager etter parringen. I Berlin Zoo fødte ei binne i 1961 sågar ved to ulike anledninger, først i april og så igjen i august. Kullstørrelsen består vanligvis av én til to valper, av og til også tre valper. Ved fødselen er valpene blinde og hårløse, og veier normalt omkring 300 gram. De blir hos mora til de er kjønnsmodne og fullvoksne, omkring 3 år gamle.[8]
Mat vet nærmest ingen ting om levetiden for malayabjørner i vill tilstand, men i fangenskap kan de bli nærmere 25 år gamle. Den eldste bjørnen man kjenner til døde da den var 24 år og 9 måneder gammel.[9]
Malayabjørnen er en av de mest sjeldne bjørnene, men man vet svært lite om hvor store populasjoner som finnes. Ny forskning kan indikere at denne bjørnens utbredelse kanskje er større enn tidligere antatt, men man er også rimelig sikre på at stammen er i tilbakegang. Dette skyldes jakt og reduksjon av habitat som følge av avskogning. Krypskyting er vanlig, også innenfor de beskyttede områdene. Man vet imidlertid så lite om denne bjørnens liv i vill tilstand, at det er en risiko for at de tiltak som gjøres er utilstrekkelige.[10]
Malayabjørn (Helarctos malayanus) er det minste medlemmet i bjørnefamilien og den eneste representanten i slekten Helarctos.
