nomes no trilho de navegação
Alm (Ulmus glabra) er eit tre i almeslekta. Almen høyrer til dei varmekjære trea. Han treng god jord. Alm er utbreidd over store delar av Eurasia og Nord Afrika. I Europa veks han nord for Appenninane, Pyreneane og Balkanfjella. Almen kan verte opptil 40 m høy, og har grå bork som på eldre tre gjerne vert oppsprukken. Han har pælerot som går djupt i jorda.
I nyare tid har almen vore alvorleg truga av «almesjuka». Denne sjukdomen, som skuldast ein soppart, har nærast utradert almen på store delar av kontinentet. I Noreg, der almebestanden ligg spreidd, har ikkje sjukdomen fått feste. Alm veks fyrst og fremst i varme, sørvende lier nord til Nordland i Noreg. I Beiarn finn ein nordlegaste førekomsten i verda.
Blada på almen er skeive nedst og har korte stive hår, så dei er ru å kjenne på. Dei har dobbelt sagtanna rand. Blomane sit i små knippe, og i blomen er det både mjølknappar og fruktknute. Almen blømer tidleg om våren, før lauvet kjem på treet. Frukta er ei lita nøtt med ei brei lauvtynn fruktveng, så ho kan førast lang veg med vinden. Får trea vekse fritt lagar dei ofte breie, eggforma kroner.
Alm er eit middels tungt treslag. Veden er sterk, elastisk, slitesterk og har stor styrke mot slag. Den har såleis hatt mange bruksområde. Den har mellom anna vorte brukt til reiskapar, skaft og eiker i hjul. Den egnar seg godt til ulike sportsartiklar. Alm er etterspurd som emne til dreiing. Sidan kjerneveden held seg godt i jord og vatn, har den vore brukt til vassrøyr og til sluser i kanalar. Overflata er lett å behandle, og han har vorte brukt til møblar og panel.
Almeski har vore rekna for å vere svært glatte. Nokre stader har det vorte sagt at den som omkom med almeski på beina, ikkje kom i vigsla jord på vanleg vis. Skiene glei så godt at bruken av dei kunne føre til sjølvmord. Det har og heitt seg at at det var ulovleg å lage almeski. Det kan ha samanheng med vyrdnad for almen som mattre. Eller det kan grunnast i eit skriv som Norges Vel gav ut i 1808, der det vert innprenta at alm måtte brukast til mat, og ingen ting anna. Almeveden har stor brennverdi. Han er vanskeleg å kløyve.
Alm har vorte rekna som ei verdfull matplante. Inste laget av borken har vore brukt til borkebrød. Særleg har dette vore tilfelle i naudår. Almebork har og vorte bruk i brødmjølet når det ikkje har vore naud. Borken, og delvis tynne kvistar, vart oppkutta, godt tørka og malen. Og så blanda i brødmjølet. Alm har den eigenskapen at han gjer brøddeigen seigare og betre å bake. Det kunne vere umoge korn eller korn som kom dårleg i hus som gav så stutt mjøl at det var vanskeleg å bake. Ofte var det vatn som almebork var oppbløytt i dei hadde i deigen. Det er hovudsak til flatbrød vi høyrer om borkemjøl. Med det er og overleveringar om bruk til omnsbrød og til graut.
Alm har vore rekna som svært god til husdyrfôr. Sidan alm dei fleste stader ikkje er ei talrik plante, og fordi den har vore verdfull til folkemat, har bruken til fôr likevel vore liten. Både bork, lauv og kvist vart brukt. Bruken har vore noko ulik i ulike distrikt. Det vanlegaste har vore: almelauv til grisen. Kalvedrikk laga av bork. Kvist og lauv til sauen. Og bork, kvist og lauv til kua.
I liten grad har almebast vorte brukt til å lage reip , og til barking og farging.
For at alm skulle verte mest mogleg produktiv, vart den styvd (greinene nedskorne) med nokre års mellomrom.
Kor verdfull almen har vore kan vi forstå av dei mange stadnamna med alm i seg.
I norrøn mytologi var Embla den fyrste kvinna.Ho vart til ved at Odin bles liv i ein almestokk.
Wikimedia Commons har multimedia som gjeld: Alm Alm (Ulmus glabra) er eit tre i almeslekta. Almen høyrer til dei varmekjære trea. Han treng god jord. Alm er utbreidd over store delar av Eurasia og Nord Afrika. I Europa veks han nord for Appenninane, Pyreneane og Balkanfjella. Almen kan verte opptil 40 m høy, og har grå bork som på eldre tre gjerne vert oppsprukken. Han har pælerot som går djupt i jorda.
I nyare tid har almen vore alvorleg truga av «almesjuka». Denne sjukdomen, som skuldast ein soppart, har nærast utradert almen på store delar av kontinentet. I Noreg, der almebestanden ligg spreidd, har ikkje sjukdomen fått feste. Alm veks fyrst og fremst i varme, sørvende lier nord til Nordland i Noreg. I Beiarn finn ein nordlegaste førekomsten i verda.
Alm (Ulmus glabra) er et løvtre i slekten almer. Almen kan bli opptil 40 m høy, og har grå bark som på eldre trær gjerne blir oppsprukket. I nyere tid har almen vært alvorlig truet av «almesyken». Denne sykdommen, som skyldes en soppart, har nærmest utradert almen fra store deler av kontinentet. I Norge, hvor almebestandene ligger spredt, har ikke sykdommen fått feste. Flere steder på Vestlandet har hjort ringbarket en vesentlig andel av almetrærne. Hjorten ringbarker selv de største almene i fjordliene i denne regionen og i flere naturreservater er hoveddelene av alle almetrær ringbarket.[trenger referanse] Alm vokser i Norge først og fremst i varme, sørvendte lier nord til Nordland. (Nordligste forekomst finnes i Arstadlia–Tverviknakkan naturreservat i Beiarn.) Veden er hard og har stor brennverdi. Tidligere ble bladverket mye benyttet som dyrefôr, og styvede, gamle almetrær er et vanlig syn, spesielt på Vestlandet.
Bergalm (Ulmus ssp. montana) er en underart av alm, som kan bli 15 meter høy og er mer nordlig. Den vokser i steinurer og i bekkefar og daler og er klart formet som en utovergrenet busk. Bladplatene er tykke og læraktige, avlange og sagtannede.
I tidligere tider ble den indre delen av almebarken malt opp og brukt som tilsetning i barkebrød.
Alm har ingen egen skogbestand i Norge, men den kan forekomme i dominerende enkeltflekker og i lier. I Norge er alm vanligst i lavlandet i sør og langs kysten til polarsirkelen. De mest kjente stedene man finner alm er Alvdal, Gol, Nore og Uvdal. Det finnes også en liten almskog på øya Gudfjellet, som ligger i Tunnsjøen lengst nord i Nord-Trøndelag. I 1949 ble det telt omkring 150-200 trær. Området som almen vokser på er i dag naturreservat. Tunnsjøen ligger like ved grensen til Sverige. Grensen mellom Nordli og Røyrvik går rett over øya.
Almen har lett for å få en almesykesopp, den sprer seg fort og dreper trærne. Almen er blitt utryddet i flere land i Europa og i Nord-Amerika. I Norge har man satt opp en «branngate». I dette området, mellom Vestfold og Telemark, blir almen overvåket nøye. Blir en alm angrepet av denne soppen, må den graves ned eller brennes.
Norges høyeste alm idag vokser på kirkegården i Risør.[2] Den er i overkant av 35 m høy. Alder anslås til 200 år.
Nedkvitne, Knut og J. Gjerdåker Alm i norsk natur og tradisjon
Denne botanikkrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. Alm (Ulmus glabra) er et løvtre i slekten almer. Almen kan bli opptil 40 m høy, og har grå bark som på eldre trær gjerne blir oppsprukket. I nyere tid har almen vært alvorlig truet av «almesyken». Denne sykdommen, som skyldes en soppart, har nærmest utradert almen fra store deler av kontinentet. I Norge, hvor almebestandene ligger spredt, har ikke sykdommen fått feste. Flere steder på Vestlandet har hjort ringbarket en vesentlig andel av almetrærne. Hjorten ringbarker selv de største almene i fjordliene i denne regionen og i flere naturreservater er hoveddelene av alle almetrær ringbarket.[trenger referanse] Alm vokser i Norge først og fremst i varme, sørvendte lier nord til Nordland. (Nordligste forekomst finnes i Arstadlia–Tverviknakkan naturreservat i Beiarn.) Veden er hard og har stor brennverdi. Tidligere ble bladverket mye benyttet som dyrefôr, og styvede, gamle almetrær er et vanlig syn, spesielt på Vestlandet.
Bergalm (Ulmus ssp. montana) er en underart av alm, som kan bli 15 meter høy og er mer nordlig. Den vokser i steinurer og i bekkefar og daler og er klart formet som en utovergrenet busk. Bladplatene er tykke og læraktige, avlange og sagtannede.
