Svartkråke (Corvus corone) er ein fugl i kråkefamilien med utbreiing i Europa og sentrale til austlege Asia. Etter ramn er ho den største sporvefuglen i utbreiingsområdet.
Autoritetar som BirdLife International og HBW Alive skildrar artstaksonet Corvus corone med utbreiing over heile Europa unntatt Island, og i tillegg gjennom eit breit belte tvers over Eurasia nord for Himalaya og sør til nordlegaste Kina og til stillehavskysten. HBW listar seks underartar: C. c. corone, C. c. cornix, C. c. sharpii, C. c. pallescens, C. c. capellanus og C. c. orientalis. Desse reknar den grå og svartfarga kråka som ein underart av svartkråke, Corvus corone. EBird/Clements Checklist, derimot, samlar dei seks taksona inn under to artar:[1]
Det som er skildra som svartkråke i denne artikkelen er etter denne sistnemnde inndelinga.
Svartkråke og kråke som artar hybridiserer i kontaktsona med avkom som ei mellomform.[2]
Fjørdrakta, nebbet og beina til svartkråke er beint fram svart. Unge fuglar kan ha innslag av svakt iriserande grøn eller lilla glans. Storleiken og kropsforma er mykje som hos kråke, rundt 44-51 centimeter i kroppslengd.[2] Liknande artar som svartkråka kan forvekslast med i utbreiingsområdet er kornkråke og ramn. Unge kornkråker kan vere mykje lik svartkråke, men skiljast lett på nebbforma og profil. Vaksne kornkråker får gråkvit hud ved nebbrota. Ramnar er vesentleg større enn svartkråker.
Underarten C. c. corone, Linné, 1758
Underarten C. c. orientalis, Eversmann, 1841
Overvintringsområde finst blant anna i sørlege og søraustlege Kina og nordaustlege Iran.
Svartkråka er ikkje rekna som ein hekkefugl i Noreg.[2] Næraste faste hekkelokalitetar er Danmark og Skottland. Basert på registrerte einskilde observasjonar i «Artsobservasjoner» er svartkråke som streiffugl i framgang i landet med flest i Rogaland og Vest-Agder. Her har talet auka frå ca. 100 observasjonar i 2015 til ca. 750 i 2018.[note 1] Einskildindivid har vore registrerte i alle fylke.[3]
Svartkråke (Corvus corone) er ein fugl i kråkefamilien med utbreiing i Europa og sentrale til austlege Asia. Etter ramn er ho den største sporvefuglen i utbreiingsområdet.
Svartkråke eller russekråke (Corvus corone) er en art i kråkefamilien som finnes over det meste av Eurasia og såvidt i Afrika (Nildalen i Egypt). Arten består som seks underarter, hvorav nominatformen er kjent som svartkråke/russekråke (C. c. corone). En av underartene er vanlig kråke (C. c. cornix), som blant annet hekker i Skandinavia.
Arten regnes som søsterarten til kinakråke (C. pectoralis),[4] men nyere fylogenetiske beviser indikerer at kinakråke kanskje bør inngå som en underart av svartkråke.[5] Mer forskning er imidlertid nødvendig for å fastslå dette med større nøyaktighet.[4] Foruten kinakråka er svartkråka nærmest beslektet med muslingkråke (C. caurinus) og amerikakråke (C. brachyrhynchos).
Arten er svært tallrik og regnes som livskraftig på IUCNs rødliste.[3] BirdLife International estimerte i 2015 den globale populasjonen til omkring 58,7–111 millioner forplantningsdyktige individer, hvorav den europeiske populasjonen utgjør cirka 30 prosent.[3]
Arten blir cirka 48–53 cm lang og veier omkring 396–602 g.[4] Nominatformen har ensfarget svart fjærdrakt med grønnlig til purpurfarget metallglans. Den skiller seg fra ravn først og fremst i størrelse. Den har dessuten et mindre kraftig nebb. Fluktprofilen er identisk med vanlig kråke, men nominatformen har litt kortere stjert og noe kortere og mer avrundede vinger. Kjønnene er like.[4]
De andre underartene ligner ellers nominatformen og C. c. orientalis, som begge har helsort fjærdrakt. De andre underartene har hodehette og har i varierende grad mellomgrå og sort eller gråhvit og sort fjærdrakt. Ellers varierer underartene stort sett bare i størrelse.[4]
Svartkråkas utbredelsesområde som art omfatter nesten hele Eurasia, unntatt de aller nordligste områdene i Russland og Sibir, samt Sør-Asia og det meste av Sørøst-Asia. I Sørøst-Asia overvintrer imidlertid noen populasjoner, men mange er også standfugler.[4]
Nominatformen (C. c. corone) finnes i Storbritannia (unntatt i Nord-Skottland), Frankrike, Spania og Portugal, og østover til Sør-Jylland i Danmark, Vest-Tyskland, Sveits og Tsjekkia, og videre sørover til Slovakia, Østerrike og Nord-Italia. I Sentral-Europa trekker mange av fuglene sørover eller vestover om vinteren, blant annet til Korsika, Sardinia og Sørøst-Europa.[4]
Selv om denne underarten ikke normalt hekker i Norge er den observert her en rekke ganger (stort sett årlig på Vestlandet), som regel som enkeltfugler. Den skal også ha hekket her, også i blandingspar (hybridisering) med vanlig kråke. Norminatformen forveksles også av og til med kornkråke (C. frugilegus), men disse kan skilles fra hverandre på nebbet, som er lysere og mer dominerende hos kornkråka.
Arten trives i åpent landskap, med minimum noen spredte trær. Ulike jordbruksarealer, parker, hager, skog med åpne klaringer og myrlandskap, bevokste kyst- og innlandsøyer, kystklipper, og flater rundt elvemunninger og lignende.[4] Nominatformen kan opptre i høyder opp til 2 000 moh i de sveitsiske alper, mens orientkråka (C. c. orientalis) opptrer helt opp mot 3 600 moh i Sentral-Asia.[4]
Slektsforholdene innad i denne arten er komplekse. Som et eksempel kan nevnes, at nominatformen (C. c. corone) i Tyskland er nærmere beslektet med C. c. cornix (vanlig kråke) enn med sin egen underart C. c. corone i Spania.[6]
Arten danner to distinkte klader; den ene består av C. c. corone og C. c. orientalis (helt sort fjærdrakt), den andre av C. c. cornix, C. c. sharpii, C. c. pallescens, og C. c. capellanus (hettekråker med enten grå og sort eller gråhvit og sort fjærdrakt). Disse kladene blir av flere regnet som to selvstendige arter, men, med referanse til innledningen av artikkelen, det kan også tenkes at kinakråke (C. pectoralis) vil bli inkludert her som en underart.[5] Et annet eksempel på hvor komplekst dette er, er at den østlige underarten C. c. orientalis ble foreslått å få status som selvstendig art for en tid tilbake, men det har ikke fått faglig støtte så langt.[7]
Hybridisering er utbredt i randsonene mellom underartene. Dette viser det nære slektskapet mellom dem. Det har også blitt lansert teorier om at kråker som sådan kan tilhøre én og samme art, og at forskjellene egentlig består av glidende geografiske økotyper.[8] Svartkråke og kråke har også tidligere vært regnet som underarter av samme art, men i en tid har det vært aksept for to selvstendige arter.[9] Nye vitenskapelige beviser har imidlertid klargjort, at vanlig kråke skal inngå som en underart av svartkråka. Det kan også være tilfellet for kinakråke.[10][4]
Inndelingen under følger HBW Alive og er i henhold til dos Anjos & Bonan (2017)[11]. Oppdelingen av underfamilier følger Jønsson et al. (2016).[12] Alle norske navn følger Norsk navnekomité for fugl (NNKF) og er i henhold til Syvertsen et al. (2008),[1] med unntak for navn gitt i parentes. Disse har fortsatt ikke fått avklart sitt norske navn og må derfor kun betraktes som beskrivende uttrykk.
Svartkråker er altetere i alle sine former, men underartene opptrer gjerne som åtseletere. Dietten varierer imidlertid med habitatet, selv om det primært består av virvelløse dyr, og da spesielt meitemark, og små pattedyr, frosker, fugleegg og fugleunger.[4]
Arten regnes som spesielt smart. Det er for eksempel kjent at et par kan patruljere bestemte veistrekninger om morgenen, der dyr og fugler ofte blir påkjørt og drept. Likeledes er det kjent av kråker kan forfølge andre fugler i flukt og tvinge fra dem eventuell mat, selv om kråkene ikke regnes blant de beste og mest manøvrerbare flygerne. De kan til og med fange andre fugler i flukt, som stær (Sturnus vulgaris), ringdue (Columba palumbus) og vipe (Vanellus vanellus), men de har hatt liten suksess med låvesvale (Hirundo rustica). Imidlertid er det kjent, at kråker kan fange både levende og død fisk i overflaten, med føttene. Og det er også kjent at kråker tar muslinger og åpner dem ved å slippe ned skjellene på stein fra høyden.[4]
I hekketiden lever kråkene parvis, ellers i året lever de i flokker. De bygger reirene i høye trær, på våre breddegrader i slutten av mars eller i begynnelsen av april. Gamle reir pusses opp og brukes på nytt. Underlaget består av tørre kvister. Oppå disse legges gress og røtter. Deretter kles reiret med leire, til slutt kles reiret med ull eller hår. Arten legger normalt 3 til 6 egg (typisk 4). Eggene er grønn-grå med flekker av brunt og askegrått. Hunnen ruger alene, men begge foreldrene mater ungene.
Svartkråke eller russekråke (Corvus corone) er en art i kråkefamilien som finnes over det meste av Eurasia og såvidt i Afrika (Nildalen i Egypt). Arten består som seks underarter, hvorav nominatformen er kjent som svartkråke/russekråke (C. c. corone). En av underartene er vanlig kråke (C. c. cornix), som blant annet hekker i Skandinavia.
Arten regnes som søsterarten til kinakråke (C. pectoralis), men nyere fylogenetiske beviser indikerer at kinakråke kanskje bør inngå som en underart av svartkråke. Mer forskning er imidlertid nødvendig for å fastslå dette med større nøyaktighet. Foruten kinakråka er svartkråka nærmest beslektet med muslingkråke (C. caurinus) og amerikakråke (C. brachyrhynchos).
Arten er svært tallrik og regnes som livskraftig på IUCNs rødliste. BirdLife International estimerte i 2015 den globale populasjonen til omkring 58,7–111 millioner forplantningsdyktige individer, hvorav den europeiske populasjonen utgjør cirka 30 prosent.