Resident breeder.
'''Corvus corone ye una especie d'ave paseriforme de la familia Corvidae. Ye pocu corriente. Tien una cabeza ancho y esplanao, un cuerpu negru brillante y un plumaxe bien trupu.
Magar pueden hibridar con Corvus cornix produciendo descendencia fértil, últimos estudios (de 2003) llevaron a considerales especies distintes, por cuenta de la notable diferencia de color nel plumaxe, según a la escasa viabilidá xenética de los híbridos.
El so voz ye fuerte, aspra, con fondu metálicu.
El so nial ta compuestu de palos, más llixeru qu'el de la graja, en árboles o parrotales. Pon de cuatro a seis güevos nuna niarada, de marzu a xunetu.
Aliméntase d'invertebraos, güevos y granos del suelu; con frecuencia, arrexúntase en bandaes en praos con cuchu.
'''Corvus corone ye una especie d'ave paseriforme de la familia Corvidae. Ye pocu corriente. Tien una cabeza ancho y esplanao, un cuerpu negru brillante y un plumaxe bien trupu.
Magar pueden hibridar con Corvus cornix produciendo descendencia fértil, últimos estudios (de 2003) llevaron a considerales especies distintes, por cuenta de la notable diferencia de color nel plumaxe, según a la escasa viabilidá xenética de los híbridos.
El so voz ye fuerte, aspra, con fondu metálicu.
El so nial ta compuestu de palos, más llixeru qu'el de la graja, en árboles o parrotales. Pon de cuatro a seis güevos nuna niarada, de marzu a xunetu.
Aliméntase d'invertebraos, güevos y granos del suelu; con frecuencia, arrexúntase en bandaes en praos con cuchu.
Qara qarğa (lat. Corvus corone) — Qarğalar cinsinə daxil olan quş növü.
Qara qarğa ilk olaraq Karl Linney tərəfindən XVIII əsrdə «Systema Naturae» işi çərçivəsində növ olaraq qeydə alınmışdır. Bu gündə növün lanın adı ilkin variantını qoruyur. Latın adı olan Corvus corone[1] lat. corvus «Quzğun»[2] və q.yun. κορώνη[3] «Qarğa» sözlərinin birləşməsindən əmələ gəlmişdir.
Boz qarğalar kimi Qara qarğalarda ayrıca yarımnövlərə sahibdir. Bununla belə bir mübahisə yaranır ki, Avrasiyanın şərqində yaşayan qarğalarla, avropanın qərbinmdə yaşayanlar arasında nə fərq vardır.
Bəzən boz və qara qarğaları eyni növə aid edirlər. Buna görədə onlar iki ayrı yarımnöv olaraq təsvir edilirlər — qara qarğa lat. Corvus corone corone, boz qarğa Corvus corone cornix. Uzaq şərqdə yayılmış qarğaları isə ayrı növ olaraq Corvus orientalis adlıandırırlar.
Bu minvalla dörd yarımnövə bölünürlər
Qara qarğaların lələkləri yaşıl və ya bənövşəyi əks olunmalara sahib qara rəngdədir. Bu yaşılı parlaqlıq baxımından Zağcalardanda fərqlənirlər. Ayaqları və dimdikləri də qara rəngdə olur. Qara qarğalar quzğunlardan ölçülərinə (48-52 sm uzunluğunda), boz qarğalardan rənginə görə fərqlənirlər. Bununla belə onları tez-tez zağcalarla səhv salırlar. Qara qarğaların dimdikləri daha enli olduğundan nisbətən qısa görünür. Üsləlik burun dəliklərinin ətrafı lələklə örtülü olduğu halda yaşlı zağcalarda lələk olmur.
Bu növə aid qarğalar Qərbi və Mərkəzi Avropada yuvalayırlar. Şərqi Avrasiyada yayılmış qara qarğalar ayrı yarımcinsə auid edilir. Bu yarımnövlər arasında fərliliyin son buzlaşma dönəmnində meydana gəlməsi ehtimal edilir. Bu iki yarımnöv arasında olan boşluq məkanı isə boz qarğalar doldurmuşdur. Bu qarğa növlərinin arealının toqquşduğu ərazidə hibritlər meydana gəlir. bu iki növə aid hibridlərə şimal-qərbdə rast gəlmək mümkündür.
Zağcalar bir qayda olaraq sürü halında, qarğalar isə tənha yaşayırlar. Bəzən Zağcalarla eyni arealı paylaşa bilirlər. Qış ayları Qara qarğalar qruplar təşkil edə bilirlər. Bu zaman Zağçaların yuvalarını istiifadə edə bilirlər. Zağcanı qarğadan fərqləndirən ən asan yol onların səsləridir. Zağcalar kaaa, qarğalar isə kraa kimi səslər çıxarırlar.
Qara qarğalar nisbətən səs-küylü canlılardır. Ağacların başlarında duraraq 3 və ya dörd dəfə müəyyən fasilələrlə qarıldayırlar.
Bəzən 2-3 qarğa tənha qartalın üzərinə şığıya bilir. Hətta Berqutların üzərinə hücum çəkmələri belə görülür. Onlarla və hətta yüzlərlə başdan ibarət qarğa sürüsü bir aqresorun üzərinə hücüm çəkməsi belə olur.
Bütün növ leşlərlə qidalansalarda, onların cücü, qurd, kiçik məməlilər və tullantıllarlarla da qidalanması mümkündür. Onlar bir leş yeyəndirlər. Bu səbəbdən insanların kompakt yaşadığı ərazilərdə üstünlük təşkil edə bilir və tullantılarla qidalanırlar. Yırtıcı quşlar və tülküləri ox əsnasında müşahidə edib, qıda qalıqlarını yemələri müşahidə edilir. Aktiv şəkildə ov edir və bəzən qruplar təşkil edə bilirlər.
Çobanların sözlərinə görə qış ayları qarğalar bəzən iribuynuzlu heyvanların üzərinə qonaraq dərilərini yararaq ətindən qoparmağa çalışırlar.
Böyük bir qarğa yuvası adətən uzun bir ağacda, həm sıldırımlarda, köhnə tikililərdə və sütunlarda inşa edilir. Yuvalar bəzən yerdə belə qurula bilir. Yuvalar görünüşünə görə quzğunların yuvasına bənzəyir. Yuvada 17—19 gün ərzində 4—6 yumurta üzərində qırt yatan dışı bu müddət ərzində erkək tərəfindən bəslənilir. Yumurtalar mavi və yaşıl rəngdə olmaqla yanaşı qəhvəyi ləklələrə sahibdir. Tüklənmə 32-36 gün sonra görünür.
Çox vaxt əvvəlki yetkin balalar yumurtadan yeni çıxmışların böyüdülməsində iştirak edirlər. Onlar çütlüklər qurmaq əvəzinə, valideynlərinə yeni balaları bəsləməkdə köməklik edirlər.
|deadurl=
(kömək) Ar vran zu, ar vran du [1] (liester : brini du)[2] zo ur spesad golvaneged, Corvus corone an anv skiantel anezhañ.
Evitañ da gavout mat ar gagnoù e kemer amprevaned, bronneged bihan, buzhug, divelfenneged, greun, had ha vioù ivez.
Ar spesad a gaver an daou isspesad [3] anezhañ en Eurazia :
a vo kavet e Wikimedia Commons.
Ar vran zu, ar vran du (liester : brini du) zo ur spesad golvaneged, Corvus corone an anv skiantel anezhañ.
La cornella o cornella negra o cucala (Corvus corone) és una espècie d'ocell de la família dels còrvids força freqüent a la Catalunya interior (especialment al Berguedà, el Solsonès i la Cerdanya), molt escassa a la costa catalana i molt menys freqüent al sud.
És un còrvid de mida mitjana, sense gaires trets típics, característicament negre, amb veu força peculiar i disseny de vol amb la cua quadrada.
El cos, ulls, potes i bec són completament negres, presentant tanmateix, iridescències verdoses i púrpures a la part superior del plomatge. Els joves mostren una tonalitat més brunenca.
A priori es podria confondre de lluny amb altres còrvids, però, malgrat tot, es poden discriminar força bé. A desgrat de la mida, es diferencia del corb per la grandària del bec, la silueta de la cua i la manca de plomes hirsutes a la gola.
Es distingeix de la gralla pel color dels ulls i per no presentar gris a les espatlles.
De la graula, per l'absència de plomes en forma de calça a sobre dels tarsos, i de les gralles de muntanya, per la manca de coloració a les cames i al bec.
És força garruladora, bo i emetent un cucleig característic, menys greu que el del corb. Pot imitar fàcilment altres veus, i hom la pot sentir fins i tot mimetitzant el tamborineig dels pigots.
Amb unes ales relativament amples, vola generalment a no gaire altura, amb un vol força recte amb batecs pausats i regulars. Planeja molt menys que els corbs i les gralles de muntanya.
Menja molt a terra, en àrees obertes, on sempre camina sense saltar.
És força polífaga, podent capturar pollets i altres petits vertebrats. Sent atracció per carronyes i despulles. També es nodreix de gra, insectes, cucs, fruits i ous.[1]
És molt característica en àrees de prats i conreus. Habita àrees obertes amb boscanys, riberes o tanques arbrades, on instal·la el niu a força altura, defugint les àrees boscanes massa denses.
En els darrers anys ha sofert una certa expansió.
La seua organització social comporta el territorialisme. Solament forma estols a les àrees de joca i durant la reproducció, que és quan s'apleguen els exemplars solters i els desaparellats.
La dinàmica d'ocupació de l'espai a l'època reproductora depèn dels recursos alimentaris disponibles i de la densitat de població, la qual cosa provoca la interacció dels estols de solters amb les parelles ja formades per tal d'ocupar les millors àrees.
És sedentària o transhumant, però a l'hivern pot rebre la visita de migrants transpirinencs.
Fa una posta a l'any i gairebé sempre en arbres.
La cornella o cornella negra o cucala (Corvus corone) és una espècie d'ocell de la família dels còrvids força freqüent a la Catalunya interior (especialment al Berguedà, el Solsonès i la Cerdanya), molt escassa a la costa catalana i molt menys freqüent al sud.
Mae'r Frân Dyddyn (Corvus corone) yn aelod o deulu'r brain. Mae un is-rywogaeth, C. c. corone yn nythu yng ngorllewin a chanol Ewrop ac is-rywogaeth arall, C. c. orientalis, yn nythu yn nwyrain Asia.
Gall fod yn anodd gwahaniaethu rheng y Frân Dyddyn ac aelodau eraill o deulu'r brain sydd hefyd yn ddu i gyd. Mae'n aderyn tipyn llai na'r Gigfran, 48 – 52 cm o hyd,ac mae pig y Frân Dyddyn yn deneuach na phig y Gigfran. Mae'r Ydfran yn fwy tebyg i'r Frân Dyddyn o ran maint, ond gellir gwahaniaethu'r oedolion gan fod darn moel heb blu arno o gwmpas y ffroenau yn yr Ydfran, tra mae'r plu yn dod yr holl ffordd at y pig yn y Frân Dyddyn. Yr adar ieuanc yw'r anoddaf i'w gwahaniaethu, gan fod pig Ydfran ieuanc yr un fath â'r Frân Dyddyn; y gwahaniaeth mwyaf defnyddiol yw fod gan yr Ydfran fwy o "dalcen". Mae'r Ydfran fel rheol yn fwy parod i ffurfio heidiau na'r Frân Dyddyn.
Mae'r Frân Dyddyn yn bwyta bron unrhyw beth sydd ar gael, yn cynnwys anifeiliaid wedi marw ac wyau adar eraill. Adeiledir y nyth mewn coed neu ambell dro ar glogwyni, gan ddodwy 4 - 5 wy.
Vrána černá (Corvus corone) je středně velkým druhem pěvce z čeledi krkavcovitých (Corvidae).
Dorůstá délky 45–50 cm, v rozpětí křídel měří 90–100 cm a dosahuje hmotnosti 600-700 g. Peří má černé s modrým leskem, černého zbarvení jsou také končetiny a silný, u kořene opeřený, na konci mírně zakřivený zobák. Obě pohlaví jsou zbarvena stejně , mladí ptáci mají hnědší zbarvení křídel.
Může být relativně snadno zaměněna s mladými jedinci havrana polního (C. frugilegus), kteří mají strmější čelo. V letu ji lze pak od ostatních krkavcovitých odlišit díky téměř rovnému konci ocasu, který je u havrana polního jasně zakulacený a u krkavce velkého (C. corax) klínovitý.
Ozývá se drsným a hlasitým „krá“, často v řadě za sebou.
Tvoří dvě subspecie; první - Corvus corone corone - se vyskytuje v západní polovině Evropy, a druhá - Corvus corone orientalis - ve východní Asii v rozmezí od řeky Jenisej až po Japonsko. Ve východní polovině Evropy ji zastupuje blízce příbuzná vrána šedá (C. cornix) - hranice mezi rozšířením obou druhů prochází také Českou republikou, kde ji tvoří řeky Labe a Vltava. Na takovýchto místech může docházet také k jejich křížení. Je stálá až potulná.
Žije v otevřených krajinách s lesy, většinou blízko vod, místy proniká také do měst.
Evropská populace druhu je odhadována na 5,5-12 milionů hnízdících párů.[2] V České republice hnízdí od nížin po 1300 m n. m. v počtu 3-6 tisíc párů.[3]
Hnízdící ptáci jsou teritoriální, po zbytek roku se však často zdržují v hejnech až o 100 jedincích, kteří společně i hřadují.
Je všežravá, její potrava je však převážně živočišná. Požírá hmyz, žížaly a jiné červy, malé savce až do velikosti zaječího mláděte, ryby, měkkýše, mršiny, odpadky, semena a plody; plení též hnízda jiných ptáků. K potravě s tvrdou skořápkou, jakou má např. ořech, se občas snaží dostat tak, že ji z výšky pouští na tvrdý povrch.[4]
Pohlavně dospívá až ve věku 3 let. Je monogamní, páry spolu přitom setrvávají po celý život. Velké hnízdo z větví, které vystýlá travou, chlupy a jinými měkkými materiály, staví oba ptáci vysoko ve vidlicích větví stromů, na sloupech nebo na skalách. Během března až dubna klade 3-6 zelenavých, hnědě skvrnitých, 39,7 x 28,1 mm velkých vajec, na kterých sedí 18-21 dnů samotná samice krmená samcem. Mláďata, která již krmí oba rodiče, pak hnízdo opouští po 28-35 dnech. Zatím nejvyšší zaznamenaný věk u volně žijícího jedince činí 19 let a 2 měsíce.[5]
Vrána černá byla společně s vránou šedou dlouho považována za subspecii vrány obecné a označována proto pod názvem vrána obecná černá (Corvus corone corone). Z podrobného průzkumu provedeného v roce 2003 (Parkin et al.) však vzhledem k významným rozdílům ve zbarvení obou druhů a snížené genetické životnosti kříženců vyplynulo, že by měly být považovány za dva oddělené druhy.[6] Tento názor je však stále částí ornitologů považován za kontroverzní, protože nemá podporu v molekulárních studiích. Ty ukázaly, že zcela odlišné jsou východoasijské populace vran (Corvus corone orientalis), mezi evropskými poddruhy však neodhalily žádné výrazné genetické rozdíly. Minimálně je jasné, že dochází k významné výměně genetických informací mezi vránou šedou a vránou černou. Na druhou stranu existence a udržování úzké hybridní zóny ukazují na rozdíly v ekologii a etologii obou druhů, stejně jako na existenci pohlavního výběru, upřednostňujícího partnera z určité populace. Situace vyžaduje další důkladný průzkum.[7]
Vrána černá (Corvus corone) je středně velkým druhem pěvce z čeledi krkavcovitých (Corvidae).
Sortkrage (Corvus corone) er en stor spurvefugl, der dels er udbredt i Vesteuropa og dels i Asien, adskilt af udbredelsesområdet for den nære slægtning gråkragen. Arten er næsten altædende og lever f.eks. af smådyr som orme og insekter samt større dyr som ådsler og fugleunger. Den er ligesom mange andre kragefugle meget social og kan færdes i store flokke uden for yngletiden samt overnatte i fællesskab.
Sortkragen er helt sort, i solskin svagt glinsende.
Sortkrage ligner råge, men adulte råger har et nøgent, lyst parti ved næbroden. Unge råger mangler dette lyse parti indtil vinterens slutning, men da kan sortkragen kendes på, at overnæbbet er krumt og på at næbbet ikke er så slankt som rågens. Desuden er issen fladere, mens der ofte er antydningen af en top hos rågen.
Fra den betydeligt større ravn kendes sortkragen på en anden hovedprofil på grund af det mindre kraftige næb. Desuden er halen lige afskåret, mens den er kileformet hos ravnen.
Arten yngler i to adskilte områder, nemlig både det vestlige og centrale Europa (underarten corone) og i det østlige Asien, hvor bestanden henregnes til underarten orientalis, men denne er muligvis en selvstændig art.[1]
I Danmark er sortkragen almindelig i Sønderjylland og på øerne syd for Fyn og Sjælland. Den kan ses i resten af landet, men desto sjældnere jo længere man kommer mod nord. I 2000 blev bestanden anslået til 2.500-5.000 ynglepar.
Sortkrage er nært beslægtet med gråkrage og tidligere betragtede man dem som værende to underarter af samme art, men nyere undersøgelser påviser, at de to underarter er så forskellige, at de bør opfattes som hver deres art. I de områder hvor de to former overlapper, hybridiserer de og danner mellemformer, hvilket har bidraget til forvirringen, om de skulle betragtes som arter eller underarter.[2]
Sortkrage (Corvus corone) er en stor spurvefugl, der dels er udbredt i Vesteuropa og dels i Asien, adskilt af udbredelsesområdet for den nære slægtning gråkragen. Arten er næsten altædende og lever f.eks. af smådyr som orme og insekter samt større dyr som ådsler og fugleunger. Den er ligesom mange andre kragefugle meget social og kan færdes i store flokke uden for yngletiden samt overnatte i fællesskab.
Die Aaskrähe oder Rabenkrähe (Corvus corone)[1] ist eine Vogelart aus der Familie der Rabenvögel (Corvidae). Sie ist eng mit der grau-schwarzen Nebelkrähe (Corvus cornix)[2] verwandt, mit der sie sich auch verpaart. Sie gehört mit 45 bis 47 cm Körperlänge zu den größeren Vertretern der Raben und Krähen (Corvus).
Sie bewohnt das warm- bis kaltgemäßigte Eurasien vom Nordrand des Mittelmeeres bis zum Pazifik und kommt in allen offenen bis halboffenen Lebensräumen mit Baumbestand vor. Die nördlichen Populationen wandern im Winter südwärts. Aaskrähen sind Allesfresser und ernähren sich von Samen, Insekten, Eiern, Fleisch und menschlichen Abfällen. Während Aaskrähen als junge und unverpaarte Tiere vor allem in Schwärmen („Junggesellenschwärmen“) leben, errichten Brutpaare Territorien, die sie aktiv gegen Artgenossen verteidigen. Ihre Nester errichtet die Art für gewöhnlich in der Krone hoher Bäume. Die Brutzeit beginnt im Süden des Verbreitungsgebietes bereits im Februar, im Norden oft erst im April, die Jungvögel fliegen rund 50 Tage nach der Eiablage aus.
Die Aaskrähe wurde 1758 von Carl von Linné als Art aufgestellt. Sie wird traditionell in zwei große Unterartkomplexe aufgeteilt, die sich an der Gefiederfärbung orientieren. Während lange sogar ein eigener Artstatus für die Nebelkrähen-Morphe diskutiert wurde, konnten jüngere DNA-Analysen keine genetische Trennung zwischen Raben- und Nebelkrähen feststellen. Stattdessen zerfällt die Population in eine west- und eine ostpaläarktische Klade, zu der auch die chinesische Halsbandkrähe (Corvus pectoralis) gehört. Die taxonomischen Konsequenzen daraus sind bislang unklar. Die nächsten Verwandten der Aaskrähe sind die Amerikanerkrähe (Corvus brachyrhynchos) und die Sundkrähe (Corvus caurinus) aus Nordamerika, die ihr ökologisch und morphologisch stark ähneln und sich wahrscheinlich im Pliozän von ihr trennten. Die Gesamtpopulation wird auf eine achtstellige Zahl von Individuen geschätzt. Aufgrund dieses großen Bestandes und weil die Art als erfolgreicher Kulturfolger gilt, wird sie von BirdLife International als nicht gefährdet eingestuft.
Aaskrähen erreichen ausgewachsen eine Körperlänge von 45 bis 47 cm und eine Spannweite von 93 bis 104 cm. Ihr hoher, etwas gebogener und kräftiger Schnabel, ihre kurzen, anliegenden Schenkelfedern und ihr voluminöses Körpergefieder verleihen ihnen ein kompaktes, gedrungenes Erscheinungsbild. Ihre Flügel sind relativ lang und moderat gefingert, ihr Schwanz breit und leicht gerundet. Die Flügelspitzen ragen im angelegten Zustand knapp über die Schwanzspitze hinaus. Zwischen Männchen und Weibchen besteht statistisch ein Geschlechtsdimorphismus: Weibliche Aaskrähen bleiben im Mittel geringfügig kleiner und sind etwas schlanker gebaut. Das Körpergewicht adulter männlicher Tiere liegt bei 418–740 g, das weiblicher Tiere bei 370–670 g. Der männliche Flügel misst zwischen 292 und 387 mm, weibliche Tiere erreichen Flügellängen von 283 bis 370 mm. Der Schwanz der Männchen wird 173–202 mm lang, der der Weibchen 170–191 mm. Der Lauf misst 57–68 mm bei männlichen, 53–62 mm bei weiblichen Aaskrähen. Der Schnabel der Vögel erreicht Längen von 52–65 mm (Männchen) beziehungsweise von 50–57 mm (Weibchen).[3] Aufgrund ihrer Größe hat die Aaskrähe nur wenige Fressfeinde, nur spezialisierte Vogeljäger wie Habicht (Accipiter gentilis), Wanderfalke (Falco peregrinus) oder Uhu (Bubo bubo) sind in der Lage, ausgewachsene Tiere zu schlagen.[4]
Die Art tritt in einer völlig schwarzen und einer schwarz-grauen Gefiedermorphe auf. Dabei kann es auch zu Mischformen unterschiedlicher Ausprägung kommen („Rakelkrähen“). Die schwarze Morphe, Rabenkrähe genannt, zeichnet sich in frischem Gefieder durch einen matten, metallischen Glanz aus, der sich zwischen Grün und Blau bewegt und weniger ausgeprägt ist als etwa bei Saatkrähen (C. frugilegus) oder Kolkraben (C. corax). Die Ansätze der Brust- und Bauchfedern sind hellgrau. Mit zunehmender Tragedauer verliert das Gefieder an Sättigung und Glanz und verfärbt sich vor allem auf den Schwungfedern leicht bräunlich. Die schwarz-graue Morphe, die sogenannte Nebelkrähe, entspricht in der Färbung des Kopfes, der zentralen Brust, des Schwanzes und der Flügel der Rabenkrähe. Nacken, Rücken und Schulterdecken sind hingegen aschgrau bis weiß, ebenso wie die kleinen Oberschwanzdecken, die seitliche Brust, der Bauch und die Unterschwanzdecken. Die Schenkel von Nebelkrähen sind schwarz befiedert, aber häufig von einem gräulichen Schleier überzogen. Bei Vögeln aus dem Mittelmeerraum zeigen sich in den weißen Gefiederpartien deutliche schwarze Federschäfte.
Die Beine und der Schnabel sind bei beiden Morphen schieferfarben, die Iris adulter Vögel ist dunkelbraun. Juvenile Aaskrähen zeichnen sich gegenüber ausgewachsenen Tieren durch ihr weniger voluminöses Gefieder und ihre etwas schlankere Silhouette aus. Darüber hinaus sind die Farben des Gefieders bräunlich getönt, bei jungen Nebelkrähen ist der schwarze Brustfleck zudem weniger stark ausgeprägt als bei Altvögeln.[5]
In der Luft zeichnen sich Aaskrähen durch ihren zielstrebigen und eher langsamen Flugstil aus, der von kräftigen, gleichmäßigen Flügelschlägen getragen wird. Im Streckenflug erreichen die Vögel für gewöhnlich Geschwindigkeiten von 35–45 km/h. Sie zeigen weniger solche akrobatischen Flugmanöver wie sie von anderen Corvus-Arten wie Kolkraben oder Saatkrähen bekannt sind, und segeln auch seltener in großen Höhen. Bei gutem Wetter liegt die Flughöhe meist bei 20–50 m, bei starken Winden wird dagegen dicht (0,5–5 m) über dem Boden geflogen.[6] Die Silhouette fliegender Aaskrähen weist breite Flügel mit gerundeten, moderat gefingerten Spitzen und relativ kurzen Handschwingen auf. Der Stoß ist leicht gerundet und hebt sich dadurch von dem stark gerundeten der Saatkrähe und dem keilförmigen des Kolkraben ab.[7]
Auf dem Erdboden schreiten Aaskrähen in militärisch anmutender Manier. Der typische Schreitgang der Art geht bei Eile in trippelndes Hüpfen über, bei dem mitunter auch die Flügel leicht angehoben bis gleichzeitig (simultan) geschlagen werden, ohne dass die Tiere dabei abheben. Auf übersichtlichem ebenem Boden bewegen sich Aaskrähen oft über einige Distanz biped hüpfend fort, beispielsweise wenn ihnen vertraute Menschen ihnen Futterbrocken nicht gezielt vor den Schnabel werfen. Im Geäst überbrücken Aaskrähen Distanzen in der Regel springend. Auch hier werden häufig die Flügel zur Hilfe genommen. Aaskrähen nutzen bevorzugt hohe, exponierte Orte und Strukturen wie Häuserkanten, Baumwipfel, Stromleitungen oder Antennen als Sitzwarten. Ansonsten sind sie häufig auf freien Rasenflächen unterwegs, wobei sie relativ wenig Rücksicht auf Deckungsmöglichkeiten nehmen.[6]
Die Rufe von Aaskrähen sind sehr charakteristisch und über weite Entfernungen zu hören. Häufigster Ruf der Vögel ist ein raues, kraftvolles Krah in verschiedenen Varianten und unterschiedlicher Intensität. Es wird von den Vögeln in der Regel zur Stimmfühlung genutzt und oft ein- bis viermal wiederholt. Eine häufige Abwandlung dieses Stimmfühlungslautes wird von Aaskrähenmännchen im Rahmen von Imponiergehabe verwendet. Das Krah wird dabei zu einem schnarrenden, langgezogenen Kraar, das rhythmisch wiederholt wird. Dabei nehmen die Vögel eine typische Pose ein, bei der der Schwanz gespreizt, der Rücken gekrümmt und der Kopf auf- und abgeworfen wird. Hasslaute reichen von kehligen, quarrenden Krährufen für eher ungefährliche Greifvögel bis hin zu einem scharfen, hastigen arr, arr für den von den Aaskrähen gefürchteten Habicht (Accipiter gentilis). Das restliche Lautrepertoire umfasst eine Reihe von knarrenden, krähenden und ratternden Rufen sowie hohe, kurze Bettellaute. Jung- wie Altvögel lassen bisweilen einen unmelodiösen Subsong vernehmen, der sich aus verschiedenen sehr unterschiedlichen Lauten zusammensetzt, zu denen aus ihrem üblichen Kontext befreite Rufe, Umgebungsgeräusche oder auch die Laute anderer Tiere zählen. Er ist für gewöhnlich sehr leise und wird von Jungvögeln nur in Abwesenheit von Artgenossen gesungen. Altvögel singen allein auf hohen Wipfeln oder im Nest.[8]
Die Aaskrähe bewohnt ein paläarktisches Areal, das vom Pazifik über das gemäßigte Eurasien bis an die Atlantikküste und ans Mittelmeer reicht. Die Art fehlt im warmgemäßigten Ostasien, spart den zentralasiatischen Steppengürtel weitgehend aus und stößt außer in Fennoskandinavien nicht bis ans Polarmeer vor. Die östlichsten Vorkommen liegen im russischen Fernen Osten und reichen von Kamtschatka südwestwärts über die Kurilen, Sachalin und Japan. Die südliche Verbreitungsgrenze der Aaskrähe verläuft durch den Norden Chinas, biegt im Zentrum des Landes kurz nach Süden ab und fällt westlich davon in etwa mit dem Rand des Tibetischen Plateaus zusammen. In Yunnan gibt es eine kleine Brutenklave, die Ostküstenregion Chinas bis auf Höhe von Hainan dient der Art als Winterquartier. Westwärts reichen die Brutvorkommen entlang des Tibetischen Plateaus bis an den Amurdarja und die Aralregion. Zwischen Aralsee und Kaspischem Meer fehlt die Art als Brutvogel. Südlich der Region gehören der Elburs und der Zagros zum Brutgebiet, das Tiefland zwischen beiden Gebirgen zählt zu den Winterquartieren. Westlich des Zagros bildet der Unterlauf des Euphrat die Arealgrenze. Am Oberlauf von Euphrat und Tigris kommt die Aaskrähe nur als Wintergast, in Anatolien und der Kaukasusregion dagegen flächendeckend als Brutvogel vor. Das Artareal zieht sich von Kleinasien südwärts entlang der westlichen Mittelmeerküste bis zum Nildelta und -unterlauf bis Assuan. Am nördlichen Rand des Mittelmeeres verläuft das Verbreitungsgebiet über die griechischen Inseln und das Festland und folgt der Nordküste bis nach Spanien. Die großen Mittelmeerinseln gehören ebenfalls zum Brutgebiet. Im südlichen Andalusien fehlt die Aaskrähe, kommt ansonsten aber auf dem gesamten europäischen Festland und von den Britischen Inseln bis nach Karelien vor. Die nördliche Verbreitungsgrenze reicht ungefähr bis zum Rand des borealen Nadelwalds und schwankt dabei um etwa 70° N.[9][10]
Die geographische Verteilung von Raben- und Nebelkrähenmorphen ist sehr homogen und stabil. Schwarze Tiere kommen von der Iberischen Halbinsel bis nach England und in Deutschland bis etwa entlang der Elbe vor. In Irland, Schottland, Skandinavien, Dänemark, Osteuropa, auf der Balkan- und Apenninhalbinsel, im östlichen Mittelmeerraum, dem Zweistromland und Russland bis zum Jenissej sind die Vögel durchgehend grau-schwarz gefärbt. Östlich davon schließt sich wiederum eine schwarz gefärbte Population an. Zwischen den drei Arealen gibt es jeweils Übergangszonen, die zwischen 70 und 130 km breit sind und sich in den vergangenen Jahrzehnten kaum verschoben haben.[11] In gemäßigten Klimata ist die Aaskrähe ein überwiegender Standvogel und verstreicht nur im Winter gelegentlich in wärmere Regionen. Die sibirischen Brutvorkommen ziehen während dieser Jahreszeit ins östliche und südöstliche China, nach Nordpakistan und den nordöstlichen Iran.[12]
Offene und halboffene Landschaftsformen kennzeichnen die bevorzugten Lebensräume von Aaskrähen. Die Vögel sind auf Bäume, hohe Sträucher oder vergleichbare anthropogene Strukturen als Schlaf- und Nistplätze sowie Sitzwarten angewiesen. Regional können auch Felsklippen diese Funktion übernehmen. Für die Nahrungssuche nutzen sie weitflächige, kurzrasige Flächen, die gut überschaubar sind, beide Elemente müssen also in einer gewissen Nähe zueinander vorkommen. In Waldgebieten ist die Art deshalb auf Uferbereiche, Moore und Lichtungen beschränkt; die Entwaldung weiter Teile Eurasiens im Holozän eröffnete ihr hingegen neue Habitate wie Acker- und Weideland, Dörfer und Städte. Die Begrünung der europäischen Großstädte durch Parks und Alleen ließ sie ab dem 19. Jahrhundert auch in deren Zentren vordringen. Die moderne Verstädterung setzte bei der Aaskrähe in Europa aber zunächst nur zögerlich ein. Erst mit zunehmendem Wohlstand und flächendeckender Verfügbarkeit von menschlichen Abfällen in der zweiten Hälfte des 20. Jahrhunderts konnten sich die Tiere in größerer Zahl in den Städten etablieren. Mittlerweile kommt sie dort wegen besseren Nahrungsangebotes und geringeren Druckes durch Jagd und Fressfeinde meist in höheren Bestandsdichten vor als in ländlichen Gebieten.[13] Die Aaskrähe bewohnt eine Vielzahl sehr unterschiedlicher Habitate, fehlt aber grundsätzlich in dichten Wäldern und an steilen Hanglagen. Ein wichtiger Standortfaktor sind Reviere von Habichten, in denen Aaskrähen für gewöhnlich nicht erfolgreich brüten können. Die Art kommt von Meereshöhe bis auf etwa 750 m vor, in einigen Hochgebirgen wie den Alpen ist sie auch noch in Lagen über 1000 m, teils auch bis auf 2000 m zu finden.[14]
Aaskrähen sind Allesfresser und ernähren sich sehr vielseitig. Die Hauptnahrungsquellen der Art sind Getreidesamen und Wirbellose, hinzu kommen kleine Wirbeltiere, Vogeleier, Aas und Abfälle. Die Zusammensetzung des Nahrungsspektrums variiert stark nach Angebot, Lebensraum und Jahreszeit. Getreide ist im britischen Oxfordshire das ganze Jahr über, vor allem aber im Herbst und Winter von Bedeutung. Kleinfrüchte und Obst werden gegen Herbst wichtig, spielen im Rest des Jahres aber meist eine untergeordnete Rolle. Auf den windgeschorenen Wipfelflächen beerentragender weiblicher Sanddornbäumchen an der Ostseeküste kann man Nebelkrähen gruppenweise die reifen, sehr sauren Früchte picken sehen. Im Frühjahr nimmt die Zahl gefressener Regenwürmer und Käfer stark zu, gefolgt von einem Anstieg an vertilgten anderen Insekten. Vogeleier werden im Frühjahr und Frühsommer von Aaskrähen gefressen, wenn sie ausreichend zur Verfügung stehen. Kleinsäuger rücken etwas später, gegen Sommer, in das Zentrum der Aufmerksamkeit. Anderenorts können sich deutlich andere Akzente im Nahrungsspektrum ergeben: In Weideregionen ist Aas im Winter eine wichtige Nahrungsquelle. In Küstengebieten können saisonabhängig auch fast ausschließlich Krebstiere und Seevogeleier gefressen werden; auf flachen Strandabschnitten der Ostseeküste kann man Nebelkrähen den ablaufenden Wellen ohne Scheu ins Wasser folgen und nach kleiner Beute picken sehen. In Städten dominieren häufig Abfälle; in Parks und auf Friedhöfen lassen sie sich hier gern auch von ihnen vertrauten Menschen mit Futter (etwa Erdnüssen in Schale) versorgen. Nestlinge werden mit tierischer Nahrung, vorwiegend Regenwürmern, Insektenlarven und Vogeleiern, ernährt.[15]
Bei der Nahrungssuche gehen Aaskrähen in der Regel feldernd vor, wobei sie Insekten und andere Nahrungsobjekte von der Grasnarbe picken. Hartschalige Nüsse lassen die Tiere aus dem Flug auf harte Oberflächen fallen, bis sie aufbrechen. Aaskrähen erweisen sich geschickt darin, an schwer zugängliche Nahrungsstücke zu gelangen oder mitunter auch lebende Wirbeltiere aus dem Flug oder auf dem Boden zu greifen. So ziehen Tiere aus einigen skandinavischen Populationen an unbeaufsichtigten Angelleinen, um an die daran hängenden Fische zu gelangen. Oft werden Fische auch fliegend aus dem Wasser gefangen. Wie die meisten Rabenvögel versteckt auch die Aaskrähe überschüssige Nahrung unter Blättern, Rinde oder in eigens ausgehobenen Erdlöchern, um sie später wieder hervorzuholen und zu fressen. Ähnlich wie die verschiedenen Häher, aber ganz anders als die koloniebrütenden Saatkrähen legt sie also Vorräte an.[16]
Außerhalb der Brutzeit leben Aaskrähen vergesellschaftet in kleineren Schwärmen, die sich wiederum besonders in der Abenddämmerung zu größeren Schwärmen vereinen, sofern sie ihre gemeinsamen Schlafbäume anfliegen. Zur Brutzeit finden sich adulte Krähen zu Brutpaaren zusammen, die sich von den Schwärmen distanzieren und auf ihr Brutrevier beschränken. Nichtbrüter, darunter vor allem Jungtiere, bleiben in den Schwärmen zurück und halten sich abseits der Brutreviere auf. Fällt ein Brutpartner aus, so wird er in der Regel schnell durch ein Tier aus einem benachbarten Schwarm ersetzt. Territorien werden vorwiegend vom Männchen gehalten, alleinstehende weibliche Aaskrähen geben sie dagegen auf. Bei gutem Nahrungsangebot, vor allem in städtischen Grünanlagen, kann es auch zur kolonieartigen Ansammlung von Brutrevieren kommen, die dann weniger aggressiv verteidigt werden. Innerhalb der Schwärme bestehen gefestigte individuelle Beziehungen, die sich etwa an der Unruhe des Schwarms bemerkbar machen, wenn einzelne Tiere plötzlich fehlen.[17]
Die Brutzeit der Art beginnt abhängig von regionalem Klima, Nahrungsangebot und Erfahrung der Brutpartner zwischen Ende Februar und Ende Mai. Das Nest wird meist hoch in Bäumen, aber auch hoch auf Masten oder in Gebäude- und Felsnischen von beiden Partnern gemeinsam gebaut. Wichtig sind dabei vor allem Deckung und in Siedlungen die Nähe zu Häusern. Es besteht aus einer massiven, vierschichtigen Konstruktion, deren äußerste Lage aus dicken Zweigen besteht und nach innen hin mit immer feineren Materialien bis hin zu Wolle, Federn, Pflanzenfasern oder Stoff ausgekleidet wird. Es misst in der Regel 23–47 cm im Durchmesser und wird in Folgejahren meist nicht wiederverwendet. Dafür nutzen andere Vogelarten gern die verlassenen Nester, darunter Eulen wie die Waldohreule[18], aber auch Falken.[1]
In das Nest legt das Weibchen zwei bis sechs Eier von bläulich-grünlicher Farbe, die sie allein bebrütet. Aus ihnen schlüpfen nach rund 20 Tagen die Jungen, die nach weiteren 28–38 Tagen flügge werden.[19] Während der einzigen Jahresbrut sind Gelege und Nestlinge vor allem durch Artgenossen und Echte Marder (Martes spp.) bedroht. Die Gelegeverluste liegen je nach Jahr und Region zwischen 40 und 93 %, wobei Waldbrüter in der Regel am stärksten betroffen sind.[20]
Das in freier Wildbahn erreichbare Höchstalter liegt bei über 19 Jahren.[21]
Aaskrähen sind für ihr intelligentes Verhalten bekannt,[22] was von einigen auf die neuronale Dichte ihres Vorderhirns zurückgeführt wird.[23] Dies ermöglicht Krähen unter anderem Anzahlen bis 30 zu unterscheiden, wobei ihre Diskriminierfähigkeit mit ansteigender Menge abfällt.[24] Des Weiteren können Aaskrähen abstrakte Regeln befolgen[25] und Menschen- und Krähengesichter unterscheiden.[26] Das Arbeitsgedächtnis von Aaskrähen hat eine Kapazität von 4 und ist somit vergleichbar mit dem von Rhesusaffen.[27]
Aaskrähen erreichen die höchste Stufe der Objektpermanenz,[28] wobei die verschiedenen Stufen erst im Laufe der Entwicklung erreicht werden. Wie auch Raben zeigen Aaskrähen den „A-nicht-B-Suchfehler“.
Die farblich deutlich verschiedenen Raben- und Nebelkrähen wurden 1758 von Carl von Linné in der zehnten Auflage seiner Systema Naturae als jeweils eigenständige Arten erstbeschrieben: Die Rabenkrähe als Corvus corone, die Nebelkrähe als Corvus cornix. Dass beide untereinander fortpflanzungsfähig sind und Mischlingsformen als Nachkommen produzieren, ist seit dem frühen 19. Jahrhundert bekannt. Die maßgeblichen Naturgeschichten Johann Friedrich Naumanns und Constantin Wilhelm Lambert Glogers sowie die geographische Untersuchung Paul Matschies von 1887 zur Verbreitung beider Formen[29] wiesen ausdrücklich auf die Grenzzonen hin, in denen sich beide Formen vermischten und die sich durch ganz Europa zogen. Die Bedeutung dieser Hybridzonen wurde kontrovers diskutiert. Während ein Teil der Taxonomen und Ornithologen – angefangen mit Naumann – sie als Beleg dafür sahen, dass Nebel- und Rabenkrähen lediglich als Unterarten einer einzelnen Art behandelt werden sollten, verwiesen andere auf die geringe Breite und die Stabilität der Hybridzonen: Dass sie sich nicht weiter ausbreiteten, sei ein Zeichen für mangelnde Fertilität der dort produzierten Mischlinge, die Eltern müssten deshalb genetisch schon weit voneinander getrennt sein. Untersuchungen der Morphologie, der Lautäußerungen und des Verhaltens konnten nicht zur Klärung der Frage beitragen, weil sie zwar stellenweise Unterschiede feststellen konnten, diese aber über unterschiedliche Regionen hinweg nicht konsistent und häufig sogar widersprüchlich waren. Mit der aufkommenden Genetik wurden in der Mitte des 20. Jahrhunderts auch Zweifel an der Aussagekraft der Hybridzonen laut. Sie argumentierten, dass es auch abseits dieser Zonen Hybriden geben könnte, die zwar äußerlich wie reinrassige Raben- oder Nebelkrähen aussahen, aber trotzdem gemischte Elternpaare hatten. Entsprechend schwankte die taxonomische Behandlung beider Formen über die Jahrzehnte und Werke hinweg: Teils wurden sie als C. corone corone und C. corone cornix als Unterarten der Art C. corone gefasst, teils wurde die Nebelkrähe von der Rabenkrähe als Corvus cornix abgetrennt.[30]
Unabhängig von der Frage, ob Raben- und Nebelkrähe zur selben Art gehören, wurden auch innerhalb der beiden Morphenpopulationen Unterarten aufgestellt: Die durch das Verbreitungsgebiet der Nebelkrähe von den westlichen Rabenkrähen getrennten ostasiatischen schwarzen Vögel wurden 1849 von Eduard Friedrich Eversmann als Unterart C. corone orientalis abgegrenzt. Die Nebelkrähenpopulationen wurden darüber hinaus in C. cornix capellanus Sclater, 1876 (Irak und Westiran), C. c. sharpii Oates, 1889 (südliches Zentralasien und Osteuropa) und C. c. pallescens Madarász, 1904 (westliche Mittelmeerküste) unterteilt. Der Status und die Abgrenzung dieser Unterarten der Nebelkrähenmorphe waren dabei stets strittig.[31]
CorvusAmerikanerkrähe (C. brachyrhynchos) + Sundkrähe (C. caurinus)
Nebelkrähen + Westliche Rabenkrähen
Ostasiatische Rabenkrähen + Halsbandkrähe (C. pectoralis)
Erste DNA-Analysen zu der Thematik wurden ab 2000 durchgeführt.[33] Sie konnten allesamt keine genetische Trennung zwischen Nebel- und Rabenkrähenmorphen feststellen. Stattdessen zeichneten sie eine deutliche Trennung zwischen Vögeln aus der westlichen und östlichen Paläarktis nach. Die westliche Klade reicht diesen Studien zufolge von Europa bis nach Westchina und Nordkamtschatka. Die östliche Klade umfasste vor allem das südöstliche Sibirien, die Südspitze Kamtschatkas und Ostasien rund um das Japanische Meer. Zusätzlich wurden ihr auch Genproben von Halsbandkrähen (C. pectoralis) von der Ostküste Chinas zugeordnet, die damit genetisch inmitten der Art Corvus corone stünde. Die im 20. Jahrhundert postulierten Unterartgrenzen spiegelten sich in der Verteilung der Haplogruppen nicht wider. Als Schwesterklade der Aaskrähengruppe ermittelten die Studien die Amerikaner- (C. brachyrhynchos) und die Sundkrähe (C. caurinus), die der schwarzen Morphe der Aaskrähe stark ähneln und ihre ökologische Nische in Nordamerika einnehmen. Beide Kladen trennten sich wahrscheinlich vor etwa vier Millionen Jahren im Pliozän, als die Landverbindung zwischen Eurasien und Nordamerika abbrach.[34][35] Wodurch die stabilen Mischungszonen zwischen beiden Morphen zustande kommen beziehungsweise aufrechterhalten werden, ist nicht restlos geklärt. Die unterschiedliche Färbung von Raben- und Nebelkrähen wird durch unterschiedlich starke Expression einiger weniger Gene hervorgerufen, die im Genom die Melaninproduktion steuern. Obgleich es ansonsten keine bekannten signifikanten genetischen Unterschiede zwischen beiden Morphen gibt, kommt es damit zu einem merklichen Farbunterschied. Ein genetischer Austausch findet den Autoren der entsprechenden Studien zufolge jedoch weiterhin über die Hybridzonen statt. Dabei werden alle Gene außer den in der Melaninproduktion involvierten weitergegeben. Für die Stabilität der Hybridzonen sorge wahrscheinlich assortative Paarung, bei der die Morphe der Eltern bevorzugt werde.[36]
Die Aaskrähe wurde in Europa seit dem 19. Jahrhundert als Landwirtschaftsschädling und Nesträuber stark durch den Menschen verfolgt. Dabei wurden Vögel abgeschossen, mit Ködern vergiftet und ihre Gelege zerstört. Regional führte das teilweise zu starken Bestandsabnahmen der Art, die sich aber nie in einem Aussterben niederschlugen. Zwar zählt die Jagd durch den Menschen auch heute noch zu den Hauptmortalitätsursachen und ist bestandsschwächend. Die Verluste wurden meist durch nachwandernde Vögel oder nach Einstellung der Verfolgungsmaßnahmen ausgeglichen. Im 20. Jahrhundert führte vor allem die Flurbereinigung zu Habitatsverlusten in einigen europäischen Gebieten, außerdem machte die Belastung durch Pestizide und Schwermetalle der Aaskrähe zu schaffen. Gegen Ende des 20. Jahrhunderts ließ der Jagddruck nach, was regional zu Bestandserholungen führte. Gleichzeitig fasste die Aaskrähe in vielen Städten als Kulturfolger Fuß und konnte sich dort erfolgreich ausbreiten.[37] Im Nildelta geht der Bestand dagegen stark zurück, was wahrscheinlich auf verstärkten Pestizideinsatz zurückzuführen ist. Ansonsten gilt die Art aber aufgrund ihres großen Verbreitungsgebiets und ihrer großen Population als ungefährdet.[12][38] Der europäische Bestand wurde 2012 von BirdLife International auf 21–51 Millionen Tiere beziehungsweise 7–17 Millionen Brutpaare geschätzt. Auf Basis der Annahme, dass Europa ein Viertel bis die Hälfte des weltweiten Bestands der Art beherbergt, veranschlagte der Verband den weltweiten Bestand auf 43–204 Millionen Vögel; genauere Zählungen, Schätzungen und Hochrechnungen stehen aber bislang vor allem für Asien aus.[39]
Als auf ihrem Gebiet heimische Vogelart hat die EU sie 1979 in ihre Vogelschutzrichtlinie aufgenommen, jedoch kann ihre Bejagung inzwischen in vielen Mitgliedsstaaten zugelassen werden; so in Deutschland, nicht ohne weiteres jedoch in Österreich[40] In Deutschland ist die Art daher besonders geschützt und ihre Exemplare unterliegen grundsätzlich den Zugriffs- und Besitzverboten.[41] In der Schweiz werden Saat- und Rabenkrähen vielerorts als Schädlinge verfolgt und durch Jäger und Falkner bejagt, trotzdem sind die Populationen gewachsen. Ein großes Problem sehen Politiker in der vom Bund vorgeschriebenen Schonzeit von Mitte Februar bis Ende Juli, die eine effektive Bekämpfung behindert.[42]
Die Aaskrähe oder Rabenkrähe (Corvus corone) ist eine Vogelart aus der Familie der Rabenvögel (Corvidae). Sie ist eng mit der grau-schwarzen Nebelkrähe (Corvus cornix) verwandt, mit der sie sich auch verpaart. Sie gehört mit 45 bis 47 cm Körperlänge zu den größeren Vertretern der Raben und Krähen (Corvus).
Sie bewohnt das warm- bis kaltgemäßigte Eurasien vom Nordrand des Mittelmeeres bis zum Pazifik und kommt in allen offenen bis halboffenen Lebensräumen mit Baumbestand vor. Die nördlichen Populationen wandern im Winter südwärts. Aaskrähen sind Allesfresser und ernähren sich von Samen, Insekten, Eiern, Fleisch und menschlichen Abfällen. Während Aaskrähen als junge und unverpaarte Tiere vor allem in Schwärmen („Junggesellenschwärmen“) leben, errichten Brutpaare Territorien, die sie aktiv gegen Artgenossen verteidigen. Ihre Nester errichtet die Art für gewöhnlich in der Krone hoher Bäume. Die Brutzeit beginnt im Süden des Verbreitungsgebietes bereits im Februar, im Norden oft erst im April, die Jungvögel fliegen rund 50 Tage nach der Eiablage aus.
Die Aaskrähe wurde 1758 von Carl von Linné als Art aufgestellt. Sie wird traditionell in zwei große Unterartkomplexe aufgeteilt, die sich an der Gefiederfärbung orientieren. Während lange sogar ein eigener Artstatus für die Nebelkrähen-Morphe diskutiert wurde, konnten jüngere DNA-Analysen keine genetische Trennung zwischen Raben- und Nebelkrähen feststellen. Stattdessen zerfällt die Population in eine west- und eine ostpaläarktische Klade, zu der auch die chinesische Halsbandkrähe (Corvus pectoralis) gehört. Die taxonomischen Konsequenzen daraus sind bislang unklar. Die nächsten Verwandten der Aaskrähe sind die Amerikanerkrähe (Corvus brachyrhynchos) und die Sundkrähe (Corvus caurinus) aus Nordamerika, die ihr ökologisch und morphologisch stark ähneln und sich wahrscheinlich im Pliozän von ihr trennten. Die Gesamtpopulation wird auf eine achtstellige Zahl von Individuen geschätzt. Aufgrund dieses großen Bestandes und weil die Art als erfolgreicher Kulturfolger gilt, wird sie von BirdLife International als nicht gefährdet eingestuft.
Carna karwona (Corvus corone cornix) jo ptašk ze swójźby wronowych ptaškow (Corvidae).
Cornalhe (= Cornaille) o Cornaze, Corbine (Corvus corone)
Cornalhioe (jeune)
A cornella (Corvus corone (L., 1758)), tamién dita cuerva u corviella, ye un muixón d'a familia d'os corvidos més chicot que no lo cuervo, anque semilar en as formas y colors suyas. A cuerva ye un au de color negra con qualques brilluras metalicas en as plomas, anque mientres mutos anyos s'heba considerato que una especie semilar, Corvus cornix, que se puet trobar en l'este d'Europa, yera una subespecie suya con unas coloracions diferentas, a muderna re-clasificación d'ixa altra especie ha deixato la Corvus corone como la sola forma descrita d'iste animal.
A més gran parte d'os avistamientos de "cuervos" que se gosan fer en a Peninsula Iberica son realment d'iste animal que per cuentas d'os verdaderos cuervos (Corvus corax) son prou més abundants, anque la suya mida ye inferior. Eixemplo d'isto ye la denominación popular d'o cuervo "de verdat" en Aragón, que se'n diz cuervo masclo, ta diferenciar-lo d'ista especie més chica, d'a quala se'n clama cuerva talment per una confusión popular que ha feito que ta muita chent ista se considerase la fembra de l'altro animal, quan realment son dos especies diferents.
A cuerva cenisosa d'a Europa de l'este, Corvus cornix, yera antigament considerata una subespecie u variedat cheografica d'a cuerva occidental (dita alavez Corvus corone cornix) dica que en o 2002 fue re-clasificata tenendo per fin una denominación como especie propia. Ixe altro animal tien as plomas d'o peito, espalda y coda de color grisa, per cuentas de tot o cuerpo negro como en a cuerva occidental.
A cuerva fa uns 50 – 55 cm de lonchitut y se puet trobar dende la frontera atlantica de quasi tot o continent europeu enta las mugas interiors de Polonia y Austria, estando-ne es Alpes a suya muga més oriental per o sud. Amaneixen poblacions tamién en l'estremo més oriental d'Asia d'animals que bells ornitologos consideran una subespecie, dita Corvus corone orientalis, que habita os territorios ta lo norte de l'Himalaya de Rusia enta Chapón. D'entre ixas dos arias se troba l'aria de distribución d'a Cuerva cenisosa. Gosan mover-se en bandadas de poquetz individuos, manifestando per un regular conductas prou rudiosas, clamando-se cheneralment de forma repetitiva d'entre os miembros d'o grupo, y permaneixendo caracteristicament un d'ells a l'alto de bell puesto elevato agüellando posibles periglos mientres a resta d'o grupo s'alimenta.
The haver craw or black-nebbit craw (Corvus corone) is a passerine bird o the faimily Corvidae an the genus Corvus which is native tae wastren Europe an eastren Asie.
The haver craw or black-nebbit craw (Corvus corone) is a passerine bird o the faimily Corvidae an the genus Corvus which is native tae wastren Europe an eastren Asie.
At kriak (fe. kriik, (mo.) krååge, (sö.) kreek) (Corvus corone) as en fögel ütj at famile faana a Raawenfögler (Corvidae).
At kriak (fe. kriik, (mo.) krååge, (sö.) kreek) (Corvus corone) as en fögel ütj at famile faana a Raawenfögler (Corvidae).
Krákufuglar (frøðiheiti Corvus corone) eru sera eyðkendir bæði í atferð, stødd og á hása, hvølla látinum. 116 krákufuglasløg eru til. Í landbúnaðinum gera teir skaða, tí teir eta t.d. korn og fræ. Krákufuglar eta alt møguligt. Umframt korn eta teir skordýr, fruktir, smá súgdýr og ræ, eisini pisur og fuglaegg.
Nógv kráka eigur bæði í Evropa, Ásia og Norðuramerika. Men hóast nógv skjórusløg halda til í teimum tøttu skógunum í bæði Ásia og Suðuramerika, so eru tær sjáldan at síggja. Í oyggjunum í Norðuratlantshavi er hon vanlig allastaðni. Í Norðuratlantshavi eigur hon bæði í bjørgum og bygdum lendi, og kappast hon tí við ravnin. Krákur í Norðursvøríki og Norðurnoregi flyta stutt, og nakrar teirra koma ivaleyst í Norðuratlantshav. Ógvuliga fáar koma til Íslands eins og bæði rókur og felliskráka, kanska úr Svøríki og Noregi. Hjaltakráka eigur í Orknoyggjum og er heldur sjáldsom at síggja í hinum skotsku oyggjunum. Í Føroyum sæst hon eisini sjáldan.
Krákufuglar (frøðiheiti Corvus corone) eru sera eyðkendir bæði í atferð, stødd og á hása, hvølla látinum. 116 krákufuglasløg eru til. Í landbúnaðinum gera teir skaða, tí teir eta t.d. korn og fræ. Krákufuglar eta alt møguligt. Umframt korn eta teir skordýr, fruktir, smá súgdýr og ræ, eisini pisur og fuglaegg.
Must variš (vai kron'a) (latinan kelel: Corvus corone, venäkelel: Чёрная ворона) om kezalind.
Qargʻalar — qargʻasimonlar oilasiga mansub 2 tur: kulrang Q. va qora Q.ning umumiy nomi. Baʼzan 1 turning 2 kenja turi sifatida qaraladi. Uz. oʻrtacha 47 sm. Kulrang Q pati kulrang va qora; qora Q.niki — faqat qora boʻladi. Bu 2 tur areali chegarasida oraliq tusli gibrid formalar ham uchraydi. Qora Q. Yevropa va Osiyo gʻarbida va Shimoliy Amerikada; kulrang Q. Yevrosiyoning boshqa hududlari va Shimoliy Afrikada tarqalgan. Oʻrmonlar, xiyobonlar, baʼzan qamishzorlarda uya quradi. Kulrang Q. har xil muhitga moslana olishi va murakkab xulq-atvori tufayli shaharlarda koʻp uchraydi. Ayrim joylarda oʻrdaklar va boshqalar qushlar uyasidagi tuxumlari va bolalarini yeb, birmuncha ziyon yetkazadi.
D Chraie (Corvus corone corone; alemanischi Näme) isch e Raubvogel wo i Mitteleuropa ganzjöörig isch. I de Alpe chunnt si bis 2700 müM vor. Si werd mengisch mitem Rapp verwechslet, wo aber gröösser isch. Östlich vo de Elbe chunnt statt de Chraie d Nebelchraie (Corvus corone cornix) vor.
D Chraie isch e schwarze Vogel miteme dicke Schnabel. Si werd 44 bis 51 cm gross, het e Spannwiiti vo 84 bis 108 cm und wögt 540 bis 600 Gramm. Mandli und Wiibli gsiend gliich uus.
D Chraie mag offni Landschafte mit Wäldli und Pärk. Chraiepäärli hend e Revier wo si vertaidiget, und bauet zom Brüete uf Bömm oder i Büsch e Nest. Chraie wo nöd brüetet bildet Schwärm.
D Chraie (Corvus corone corone; alemanischi Näme) isch e Raubvogel wo i Mitteleuropa ganzjöörig isch. I de Alpe chunnt si bis 2700 müM vor. Si werd mengisch mitem Rapp verwechslet, wo aber gröösser isch. Östlich vo de Elbe chunnt statt de Chraie d Nebelchraie (Corvus corone cornix) vor.
45-46 cm, krahët e hapur: 93-104 cm.
Në rajon gjenden vetëm nën-speciet e racës C. Corone cornix me trupin e hirtë dhe kokën e zezë. Specia Corvus monedula duket e ngjashme me sorrën, por ndryshon nga ngjyra gri, trupi më i vogël dhe bishti më i shkurtër. Forma e trupit të sorrës është e ngjashme me specien e korbit sqepbardhë (Corvus frugilegus), por dallon nga puplat dyngjyrëshe.
Sorrat gjenden në habitate të shumëllojshme duke filluar nga peizazhet e hapura si fushat, ultësirat, e deri tek pyjet në mal e në fushë, qendrat e banuara dhe qytetet, etj. Sorrat kërkojnë ushqim dhe ciftëzohen në zonat e banuara.
Foletë i ndërtojnë në zona të izoluara në pemë apo shkurreta. Femra bën 4-5 vezë në fillim të prillit. Ngrohja zgjat 18-21 ditë. Të vegjlit janë të aftë të fluturojnë pas 4-5 javësh.
Ushqehen me shpend dhe gjitarë të vegjël, të gjallë, apo të ngordhur, vezë, fara dhe krimba. Nganjëherë ushqehen edhe me mbetjet urbane ndaj dhe gjenden pranë vendeve të grumbullimit të plehrave.
I ngjan një çjerrjeje të thellë “krraa” që shpesh përsëritet 3-4 herë në formën “krraakrraa- krraa”.
De swarte krie (Corvus corone), kraai, âld roek of âld(e) ka[1], is in fûgel út de famylje fan de kriefûgels.
In folwoeksen krie is sa'n 48 sm grut en waaget in 550 gram. Yn krie is in stik grutter as in ka in ek hielendal swart, faak mei in grienige gloed oer de fearren. Fan de roek dy't likegrut is binne se te ûnderskieden troch de keale hûd dy't de roek om de snaffel hat, ek hat de roek fearren om syn poaten en in swarte krie net.
De soart komt foar yn West- en Sintraal-Jeropa en ek yn it Easten fan Aazje komt de swarte krie foar. Dêr libbet de ûndersoarte C. corone orientalis. Yn it tuskenlizzende gebiet libbet de Skierroek, dy't besibbe is oan de swarte krie, de wittenskippers binne der noch net út at in no in ûndersoarte is fan de swarte krie as in aparte soarte. Yn it gebiet wêr't beide soarten foarkomme blykt dat se ek fruchtbere neiteam fuortbringe kinne.
It nêst wurdt fanôf maart yn de foarke fan in beamtûke boud troch beide âlden. De aaien wurde allinne troch it wyfke útbret. De Krieën briede net yn koloanjes sa as roeken en de ka. De blaugriene aaien mei donkere flekken binne in 4 sm grut. De 4 oant 7 aaien wurde in 18 dagen bebret. Dêrnei wurde de jongen troch beide âlden fersoarge, nei in 28-35 dagen fleane de jongen út.
De swarte krie (Corvus corone), kraai, âld roek of âld(e) ka, is in fûgel út de famylje fan de kriefûgels.
De zworte kroaie (Corvus corone) is e grôotn zangveugel uut de familie van de kroaiachtigen.
Kroain zyn e bitje klinder of roavn (roavn kun bykan 70 cantmeiter lank komn, kroain mor e grôte 50). Ze trekkn der wel stief up, ze zyn hêlegans zwort en up nunder pluumn zit er e groenn schienk.
Zworte kroain komn vôorn in hêel West-Europa en in NO-Azië (corvus corone orientalis). Doatusschn komt de boente kroaie vôorn (die oek witte pluumn het, corvus cornix). De twêe sôortn zyn ountstoan deur ander beisn 'n latstn Ystyd verschillnde populoasches anders evolueerd zyn. Ze kunn wel nog leevnde en zest vruchtboare joungn krygn, die wel eki gebeurt an de grenzn va nunder verspreidiengsgebied.
Kroain komn e bitje overol vôorn (up en round stikkn, mor oek round bebouwienge en in steejn).
Kroain eetn vanolles, mo ze zoekn surtout achter dôo bêestn (lik bêestn die dôod ereen zyn). Z'eet oek wel fruut, zoadn, eiers, overschottn (woadeure dan der oek vele up vuulhoopn zittn) en klindere bêestn (wormtjes, fernient, muuzn, kuntjes,...).
Kroain leggn e stik of 7 eiers in e nest da trekt up dadde van en ekster (in hoge boomn mêestol). Achter e klêne 20 doagn komn d'eiers uut en toune geevn de twêe ouders nunder teetn (oltemets nog tope met e jounk van 't joar dervôorn). Achter e goe 35 doagn vliegt z'uut.
Kroaien en eksters zyn styve slimme veugels. Ze zyn by de zeldzoame bêesten die de geluudn en stemmn van minsen kunn achterdoene. Ze kenn ôok simple vormen van alloam moakn voe beetr an teetn te groakn.
Voe de nootn te kroaken vliegn ze der mee hôge in de lucht en loatn ze vollen ip nen arten ounderground. Doadeure zyn der regelmoatig ruutn gebrookn in de chique veranda's en me glas overdekte binnenovekes lik in 't Vlams parlement.
In steejn zyn der ol ezien die nootn loatn voln up zêbrapoadn me luchtn. Ander toene otto's passeern, ryen dedie die nootn in brokkn en at were groene is voe de menschn die te voete zyn, landn ze en kunn ze de binnekant van de note uuthoaln en upeetn.
De zworte kroaie (Corvus corone) is e grôotn zangveugel uut de familie van de kroaiachtigen.
Карга (кара карга, лат. Corvus corone) — каргалар ыругыннан кошлар төре.
Кайвакыт карганы һәм ала карганы бер төрнең төрчәләре дип исәплиләр, болай булгач карганы Corvus corone corone дип атыйлар, ә ала карганы — Corvus corone cornix.
Көнбатыш, Урта Аурупа һәм Көнчыгыш Азиядә оялый. Русиядә Көнчыгыш Себер һәм Ерак Көнчыгышта яши.
Карга (кара карга, лат. Corvus corone) — каргалар ыругыннан кошлар төре.
Кайвакыт карганы һәм ала карганы бер төрнең төрчәләре дип исәплиләр, болай булгач карганы Corvus corone corone дип атыйлар, ә ала карганы — Corvus corone cornix.
Хура курак (лат. Corvus corone) — курак пысӑкӑшлӑ кайӑк, курак йышне кӗрет. Ула куракпа хура курак пӗр кайӑк пулнине хӑшпӗррисем тӗҫҫӗ.
Хура курак (лат. Corvus corone) — курак пысӑкӑшлӑ кайӑк, курак йышне кӗрет. Ула куракпа хура курак пӗр кайӑк пулнине хӑшпӗррисем тӗҫҫӗ.
Iаьржа къайг (лаьт: Corvus corone, эрс: Чёрная воро́на) —- Къайгоалхазарашa дезала, oалхазар да.
Iаьржа къайг (лаьт: Corvus corone, эрс: Чёрная воро́на) —- Къайгоалхазарашa дезала, oалхазар да.
கரியன் காகம் (Carrion Crow), கோர்வஸ் கொரோனேயை Raven இலிருந்து அதன் அளவாலும், Hooded காகத்திலிருந்து அதன் உடல் நிறத்தாலும் வேறுபடுத்தி அறியமுடியும். எனினும், இதற்கும் Rookக்குமிடையே வேறுபாடு காண்பதில் அடிக்கடி குழப்பம் உண்டாவதுண்டு. காகத்தின் சொண்டு கனமானதாக இருப்பதால் கட்டையாகத் தோற்றும். முதிர்ந்த Rook இல் மூக்குத் துவாரம் வெறுமையாக இருக்கும், ஆனால் காகத்தில் அதன் எல்லா வயதிலும் மூக்குத்துவாரம் தும்பு போன்ற இறகுகளினால் மூடப்பட்டிருக்கும்.
இந்த வகை, கிழக்காசியாவில் காணப்படும், தொடர்புள்ள C. c. ஒரியெண்டலிஸ் உடன், மேற்கு மற்றும் மத்திய ஐரோப்பாவில் வாழுகின்றது. இந்த இரண்டு வகைகளுக்கிடையிலான பிரிவு கடைசி பனி உலகில் இடம் பெற்றதாக நம்பப்படுகின்றது. இவையிரண்டுக்குமிடையிலான இடைவெளியை, நெருக்கமான தொடர்புள்ள Hooded Crow (தற்போது தனி "வகை" அந்தஸ்து கொடுக்கப்பட்டுள்ளது) நிரூபிக்கப்பட்டுள்ளது. இவ்விரண்டு வடிவங்களுக்குமிடையிலான எல்லைகளில், இவற்றுக்கிடையிலான கலப்பினங்கள் உருவாவது, இவை இரண்டுக்குமிடையிலான பரம்பரையியல் தொடர்புகளைக் காட்டுகின்றது.
கரியன் காகத்தின் உடல் நிறம், பச்சை அல்லது ஊதாப் பளபளப்புடன் கூடிய கறுப்பாகும். ஆனால் பளபளப்பு பனி யுகம்Rook இலும் கூடிய பச்சையானது. சொண்டு, கால்கள், பாதங்கள் என்பனவும் கறுப்பு நிறமே.
Rook பொதுவாகச் சேர்ந்து வாழ்வது. கரியன் காகம் தனிமையில் வாழ்வது. ரூக்குகள் எப்போதாவது தனியான மரங்களில் கூடு கட்டுகின்றன. காகங்கள் Rookகுகளுடன் சேர்ந்து உணவுண்ணக்கூடும். மேலும், காகங்கள் குளிர்காலத் தங்குமிடங்களில் சேர்ந்து வாழுகின்றன. இவற்றிடையே முக்கிய வேறுபாடு இவற்றின் குரலாகும். Rookகுகள் "கா" என்று கரைய, காகங்கள் pawk, pawk என்று சத்தம் எழுப்புகின்றன. அடித்தொண்டையிலிருந்து வரும் சிறிது அதிர்வுள்ள சத்தம், Rookகுகளின் சத்தங்களிலிருந்து வேறானது.
இப் பறவை அதிகம் சத்தம் எழுப்பிக்கொண்டிருப்பது. மரக்கிளையில் இருந்துகொண்டு தொடராகக் கரையும். ஒரு தொடரில் விரைவாக அடுத்தடுத்து மூன்று அல்லது நான்கு முறை ஒலியெழுப்பும், அடுத்தடுத்த தொடர்களிடையே சிறிது இடைவெளியிருக்கும். சிறகடிப்பு, ரூக்இன் சிறகடிப்பைக் காட்டிலும் மெதுவாகவும், நிதானமானதாகவும் இருக்கும்.
எல்லாவித அழுகும் உடல்களையும் தின்னும் வழக்கமுள்ளதாயினும், அதனால் பிடிக்கக்கூடிய சிறிய விலங்குகளைக் கொன்றும் தின்னக்கூடியது, அத்துடன் முட்டைகளைத் திருடித் தின்பதையும் வழக்கமாகக் கொண்டது. காகங்கள் இயற்கையில் தோட்டிகள், இதனால்தான், வீட்டுக் கழிவுகளை உண்பதற்காக மனிதர்கள் வாழும் இடங்களில் அடிக்கடி காணப்படுகின்றன.
மலையுச்சிகளின் தொங்குபாறைகளில் இவை கூடுகட்டுகின்றன, ஆனால் உள்நாடுகளில் மரங்களிலேயே கூடுகளை அமைக்கின்றன. இக் கூடுகள் raven களுடையதிப் போலவே இருந்தாலும், அளவிற் சிறியவை. நான்கு முதல் ஐந்து வரையிலான முட்டைகளைப் பெரும்பாலும் ஏப்ரல் மாதத்திற்குப் பின்னரே இடுகின்றன. முட்டைகள், நீல அல்லது பச்சைப் பின்னணியில் மண்ணிறப் புள்ளிகளைக் கொண்டவையாக உள்ளன. முட்டையிலிருந்து வெளிவந்து ஆறு வாரகாலத்துக்குள், குஞ்சுகள் சிறகு முளைத்துப் பறக்கத் தயாராகிவிடுகின்றன.
முன்னைய வருடங்களில் பொரித்த குஞ்சுகள் அவ்விடத்திலேயே இருந்து புதிய குஞ்சுகளை வளர்க்க உதவுகின்றன. அவை உணவு சேகரித்துக் குஞ்சுகளுக்குக் கொடுப்பதில் பெற்றோருக்கு உதவுகின்றன.
கரியன் காகம் (Carrion Crow), கோர்வஸ் கொரோனேயை Raven இலிருந்து அதன் அளவாலும், Hooded காகத்திலிருந்து அதன் உடல் நிறத்தாலும் வேறுபடுத்தி அறியமுடியும். எனினும், இதற்கும் Rookக்குமிடையே வேறுபாடு காண்பதில் அடிக்கடி குழப்பம் உண்டாவதுண்டு. காகத்தின் சொண்டு கனமானதாக இருப்பதால் கட்டையாகத் தோற்றும். முதிர்ந்த Rook இல் மூக்குத் துவாரம் வெறுமையாக இருக்கும், ஆனால் காகத்தில் அதன் எல்லா வயதிலும் மூக்குத்துவாரம் தும்பு போன்ற இறகுகளினால் மூடப்பட்டிருக்கும்.
பரவலைக் காட்டும் உலகப்படம்இந்த வகை, கிழக்காசியாவில் காணப்படும், தொடர்புள்ள C. c. ஒரியெண்டலிஸ் உடன், மேற்கு மற்றும் மத்திய ஐரோப்பாவில் வாழுகின்றது. இந்த இரண்டு வகைகளுக்கிடையிலான பிரிவு கடைசி பனி உலகில் இடம் பெற்றதாக நம்பப்படுகின்றது. இவையிரண்டுக்குமிடையிலான இடைவெளியை, நெருக்கமான தொடர்புள்ள Hooded Crow (தற்போது தனி "வகை" அந்தஸ்து கொடுக்கப்பட்டுள்ளது) நிரூபிக்கப்பட்டுள்ளது. இவ்விரண்டு வடிவங்களுக்குமிடையிலான எல்லைகளில், இவற்றுக்கிடையிலான கலப்பினங்கள் உருவாவது, இவை இரண்டுக்குமிடையிலான பரம்பரையியல் தொடர்புகளைக் காட்டுகின்றது.
கரியன் காகத்தின் உடல் நிறம், பச்சை அல்லது ஊதாப் பளபளப்புடன் கூடிய கறுப்பாகும். ஆனால் பளபளப்பு பனி யுகம்Rook இலும் கூடிய பச்சையானது. சொண்டு, கால்கள், பாதங்கள் என்பனவும் கறுப்பு நிறமே.
Rook பொதுவாகச் சேர்ந்து வாழ்வது. கரியன் காகம் தனிமையில் வாழ்வது. ரூக்குகள் எப்போதாவது தனியான மரங்களில் கூடு கட்டுகின்றன. காகங்கள் Rookகுகளுடன் சேர்ந்து உணவுண்ணக்கூடும். மேலும், காகங்கள் குளிர்காலத் தங்குமிடங்களில் சேர்ந்து வாழுகின்றன. இவற்றிடையே முக்கிய வேறுபாடு இவற்றின் குரலாகும். Rookகுகள் "கா" என்று கரைய, காகங்கள் pawk, pawk என்று சத்தம் எழுப்புகின்றன. அடித்தொண்டையிலிருந்து வரும் சிறிது அதிர்வுள்ள சத்தம், Rookகுகளின் சத்தங்களிலிருந்து வேறானது.
இப் பறவை அதிகம் சத்தம் எழுப்பிக்கொண்டிருப்பது. மரக்கிளையில் இருந்துகொண்டு தொடராகக் கரையும். ஒரு தொடரில் விரைவாக அடுத்தடுத்து மூன்று அல்லது நான்கு முறை ஒலியெழுப்பும், அடுத்தடுத்த தொடர்களிடையே சிறிது இடைவெளியிருக்கும். சிறகடிப்பு, ரூக்இன் சிறகடிப்பைக் காட்டிலும் மெதுவாகவும், நிதானமானதாகவும் இருக்கும்.
எல்லாவித அழுகும் உடல்களையும் தின்னும் வழக்கமுள்ளதாயினும், அதனால் பிடிக்கக்கூடிய சிறிய விலங்குகளைக் கொன்றும் தின்னக்கூடியது, அத்துடன் முட்டைகளைத் திருடித் தின்பதையும் வழக்கமாகக் கொண்டது. காகங்கள் இயற்கையில் தோட்டிகள், இதனால்தான், வீட்டுக் கழிவுகளை உண்பதற்காக மனிதர்கள் வாழும் இடங்களில் அடிக்கடி காணப்படுகின்றன.
மலையுச்சிகளின் தொங்குபாறைகளில் இவை கூடுகட்டுகின்றன, ஆனால் உள்நாடுகளில் மரங்களிலேயே கூடுகளை அமைக்கின்றன. இக் கூடுகள் raven களுடையதிப் போலவே இருந்தாலும், அளவிற் சிறியவை. நான்கு முதல் ஐந்து வரையிலான முட்டைகளைப் பெரும்பாலும் ஏப்ரல் மாதத்திற்குப் பின்னரே இடுகின்றன. முட்டைகள், நீல அல்லது பச்சைப் பின்னணியில் மண்ணிறப் புள்ளிகளைக் கொண்டவையாக உள்ளன. முட்டையிலிருந்து வெளிவந்து ஆறு வாரகாலத்துக்குள், குஞ்சுகள் சிறகு முளைத்துப் பறக்கத் தயாராகிவிடுகின்றன.
முன்னைய வருடங்களில் பொரித்த குஞ்சுகள் அவ்விடத்திலேயே இருந்து புதிய குஞ்சுகளை வளர்க்க உதவுகின்றன. அவை உணவு சேகரித்துக் குஞ்சுகளுக்குக் கொடுப்பதில் பெற்றோருக்கு உதவுகின்றன.
Ła cornàcia (Corvus corone, Linnaeus 1758) xe 'n oxèło deła fameja dei corvidi. In inglexe se dixe Carrion Crow, in todesco Aaskrähe, in francexe Corneille noire, in tałjan Cornacchia.
Ła cornàcia ła ga 2 sotospece :
Ła cornàcia grisa (Corvus corone cornix) se diferensia dała cornàcia nera (Corvus corone corone) par ła colorasiòn griso-ciaro dełe so piume. Ła ga invese nere quełe dełe ałi e deła testa. Ła cornàcia nera xe invese tutta nera. La cornàcia nera ła xe distinguibiłe dal corvo par łe dimensioni pi picenine.
Xe posibiłe vardare ła cornàcia 'nteł' Europa, Asia, e Africa del Nord. In Italia el xe 'n oseo molto comun, ke fal gnaro soto i 2000 m s.l.m., in zone dove ghe xe l'omo, ma anca 'ntei boschi. Łe do sotospece europee deła Cornàcia le xe tute e do presenti 'nte łe Alpi, dove se cata la Cornàcia nera. 'Nte ła Val d'Aosta no xe difisiłe catare copie miste.
Łe cornàcie łe ga 'n'alimentasiòn molto varia. No łe xe rapaci, le magna morti, fruti, le cata pulxini e le magna i ovi.
Łe cornàcie łe fa 4-6 ovi tra ła metà de marso fin ała seconda metà de magio. I xe ovałi, lisi e legermente lucidi. El gnaro xe groso, fato de rame, stechi, stełi e erbe. I giovani i taca a vołare a 4-5 setimane.
Ła cornàcia (Corvus corone, Linnaeus 1758) xe 'n oxèło deła fameja dei corvidi. In inglexe se dixe Carrion Crow, in todesco Aaskrähe, in francexe Corneille noire, in tałjan Cornacchia.
Ła cornàcia ła ga 2 sotospece :
Corvus corone cornix Corvus corone coroneŁa cornàcia grisa (Corvus corone cornix) se diferensia dała cornàcia nera (Corvus corone corone) par ła colorasiòn griso-ciaro dełe so piume. Ła ga invese nere quełe dełe ałi e deła testa. Ła cornàcia nera xe invese tutta nera. La cornàcia nera ła xe distinguibiłe dal corvo par łe dimensioni pi picenine.
La curnàcia (Corvus corone, cornacchia in italiàn) 'l è 'n uśèl dla famìja di córvid. L'è na bèstia dimóndi inteligìnta e la pōl anc èsar dumesticàda da 'l óm.
La curnàcia la gh'à du sótaspéci:
La curnàcia griśa (Corvus corone cornix) l'è difarénta da la spéce prinsipàla (Corvus corone corone) par via dal culōr dal sò plumi ch'i èṅ griś ciàr. Gl'ali invéci i èṅ négri, acsè cuma al timunéri e la tèsta.
La curnàcia négra l'è invéci négra dal tut e luśénta e l'è difarénta da 'l córuv parchè l'è 'n po' più pìcula e parchè a gh manca la placa biànca a 'l inìsi dal bèc. I śōvan dal dū spéci i èṅ però praticamènt cumpàgn.
Al curnàci négri e quéli griśi (o biśi) i miśùran sinquànta cm a 'l incìrca e i s pōlan cupiàr anc fra 'd lōr.
Cuma la gaśa e la tàcula, la curnàcia l'è na ladra anc lē parchè la pōl ciapàr e purtàr sèg di śavài ch'la cata in gir.
'L è pusìbil védar la curnàcia in Europa, Àśia e in dl'Àfrica dal nòrd. In Itàglia 'l è 'n uśèl dimóndi cumùṅ e la fà al gnal ad sóta di dumìla métar, in di bòsc ma anc in du a gh'è 'l óm.
I sò sîg i èṅ di fòrt craaak craaak craaak. La fà i sò vèrs dimóndi da spés (cra), in na manéra difarénta e più curta rispèt a 'l córuv imperiàł ch'invéci al fà di cro-cro. Dal vòlti al curnàci, specialmènt quànd i èṅ tgnudi in catività, i gh la càv'n a far di vèrs sìmii a qVéi 'd 'l óm e anc a 'rpétar dal paròli.
Al curnàci i màgnan da tut, i n èṅ minga di rapàś, i màgnan dal caróggni, fruta, pulśèṅ e óṿ. 'L è par cal mutìṿ chè ch'al curnàci i mét'n in perìcul chi atri spéci 'd uśèi. I n s tìran pò minga indrē s'a gh'è anc da magnàr di uślèṅ più pìcui, cuma quéi di mèrui.
In di sènt'r abitâ, al curnàci i pōl'n anc andàr a ravanàr in dal rusc o vèrar dal spòrti par catàr di scart dal magnàr d'l óm.
Al curnàci i faṅ da quàt'r a siē óṿ fra Mars e Maǵ. I èṅ biślùnghi, lisi e 'n pôc luśènti. Al gnal 'l è fat sù a cópa, impinî bèṅ cun di ram, di spróc e di fii 'd èrba. I gnai vèć i èṅ druâ da spés da di àtar uśèi grôs. Al curnàci śōvni i làs'n al gnal quànd i gh'aṅ quàt'r o sinc stmani 'd vita.
La curnàcia (Corvus corone, cornacchia in italiàn) 'l è 'n uśèl dla famìja di córvid. L'è na bèstia dimóndi inteligìnta e la pōl anc èsar dumesticàda da 'l óm.
La curnàcia la gh'à du sótaspéci:
Corvus corone corone Corvus corone cornix
The carrion crow (Corvus corone) is a passerine bird of the family Corvidae and the genus Corvus which is native to western Europe and the eastern Palearctic.
The carrion crow was one of the many species originally described by Carl Linnaeus in his landmark 1758 10th edition of Systema Naturae, and it still bears its original name of Corvus corone.[2] The binomial name is derived from the Latin corvus, "raven",[3] and Greek κορώνη korōnē, "crow".[4]
The hooded crow, formerly regarded as a subspecies, has been split off as a separate species, and there is some discussion whether the eastern carrion crow (C. c. orientalis) is distinct enough to warrant specific status; the two taxa are well separated, and it has been proposed they could have evolved independently in the wetter, maritime regions at the opposite ends of the Eurasian landmass.[5]
Along with the hooded crow, the carrion crow occupies a similar ecological niche in Eurasia to the American crow (C. brachyrhynchos) in North America.
The plumage of the carrion crow is black with a green or purple sheen, much greener than the gloss of the rook. The bill, legs and feet are also black. It can be distinguished from the common raven by its size of around 48–52 centimetres (19–20 in) in length as compared to an average of 63 centimetres (25 inches) for ravens, and from the hooded crow by its black plumage. The carrion crow has a wingspan of 84–100 centimetres (33–39 in) and weighs 400–600 grams (14 oz – 1 lb 5 oz).
There is frequent confusion between the carrion crow and the rook, another black corvid found within its range. The beak of the crow is stouter and in consequence looks shorter, and whereas in the adult rook the nostrils are bare, those of the crow are covered at all ages with bristle-like feathers. As well as this, the wings of a carrion crow are proportionally shorter and broader than those of the rook when seen in flight.[6][7]
Juvenile carrion crows can be identified by their brownish plumage and blue eyes, both of which darken to black and brown as the crow grows older.
The carrion crow (Corvus corone) and hooded crow (Corvus cornix), including the former's slightly larger allied form or race C. c. orientalis, are two very closely related species;[8] the geographic distributions of both forms of carrion crow across Europe are illustrated in the accompanying diagram. It is believed that this distribution might have resulted from the glaciation cycles during the Pleistocene, which caused the parent population to split into isolates which subsequently re-expanded their ranges when the climate warmed causing secondary contact.[9][10]
Poelstra and coworkers sequenced almost the entire genomes of both species in populations at varying distances from the contact zone to find that the two species were genetically identical, both in their DNA and in its expression (in the form of mRNA), except for the lack of expression of a small portion (<0.28%) of the genome (situated on avian chromosome 18) in the hooded crow, which imparts the lighter plumage colouration on its torso.[9] Thus the two species can viably hybridize, and occasionally do so at the contact zone, but the all-black carrion crows on the one side of the contact zone mate almost exclusively with other all-black carrion crows, while the same occurs among the hooded crows on the other side of the contact zone.
It is therefore clear that it is only the outward appearance of the two species that inhibits hybridization.[9][10] The authors attribute this to assortative mating (rather than to ecological selection), the advantage of which is not clear, and it would lead to the rapid appearance of streams of new lineages, and possibly even species, through mutual attraction between mutants. Unnikrishnan and Akhila propose, instead, that koinophilia is a more parsimonious explanation for the resistance to hybridization across the contact zone, despite the absence of physiological, anatomical or genetic barriers to such hybridization.[9] The carrion crow is also found in the mountains and forests of Japan and also in the cities of Japan.[11]
The rook is generally gregarious and the crow largely solitary, but rooks occasionally nest in isolated trees, and crows may feed with rooks; moreover, crows are often sociable in winter roosts. The most distinctive feature is the voice. The rook has a high-pitched kaaa, but the crow's guttural, slightly vibrant, deeper croaked kraa is distinct from any note of the rook.[12]
The carrion crow is noisy, perching on a vantage point such as a building or the top of a tree and calling three or four times in quick succession, with a slight pause between each series of croaks. During each series of calls, a crow may perform an accompanying gesture, raising its shoulders and bowing its head and neck downwards with each caw. The wing-beats are slower, more deliberate than those of the rook.[13]
Carrion crows can become tame near humans, and can often be found near areas of human activity or habitation including cities, moors, woodland, sea cliffs and farmland[6] where they compete with other social birds such as gulls, other corvids, and ducks for food in parks and gardens.
Like other species of corvid, carrion crows will actively harass predators and competitors that enter their territory or threaten them or their offspring, and will engage in group mobbing behaviour as a method to defend themselves.[14]
Like all corvids, carrion crows are very intelligent.[15] For example, they can discriminate between numerosities up to 30,[16] flexibly switch between rules,[17] and recognise human and crow faces.[18] Given the difference in brain architecture in crows compared to primates, these abilities suggest that their intelligence is realised as a product of convergent evolution.[15]
Though an eater of carrion of all kinds, the carrion crow will eat insects, earthworms, other invertebrates,[19] grain, fruits, seeds, nuts,[19] small mammals, amphibians, fish,[19] scraps and will also steal eggs. Crows are scavengers by nature, which is why they tend to frequent sites inhabited by humans in order to feed on their household waste. Crows will also harass birds of prey or even foxes for their kills. Crows actively hunt and occasionally co-operate with other crows to make kills, and are sometimes seen catching ducklings for food. Due to their gregarious lifestyle and defensive abilities, carrion crows have few natural predators. However, powerful raptors such as the northern goshawk, peregrine falcon, Eurasian eagle-owl and golden eagle will readily hunt them, and crows can become an important prey item locally.
The bulky stick nest is usually placed in a tall tree, but cliff ledges, old buildings and pylons may be used as well. Nests are also occasionally placed on or near the ground. The nest resembles that of the common raven, but is less bulky. The 3 to 4 brown-speckled blue or greenish eggs are incubated for 18–20 days by the female alone, who is fed by the male. The young fledge after 29–30 days.[20]
It is not uncommon for an offspring from the previous years to stay around and help rear the new hatchlings. Instead of seeking out a mate, it looks for food and assists the parents in feeding the young.[21]
The carrion crow (Corvus corone) is a passerine bird of the family Corvidae and the genus Corvus which is native to western Europe and the eastern Palearctic.
La korniko aŭ nigra korniko (Corvus corone) estas korvo de la korveda birdofamilio. Iam oni konsideris la kornikon havi du diversajn variaĵojn laŭ koloro kaj geografio, laŭ kio PIV2 donas la nomon nigra korniko por Corvus corone corone kaj griza korniko por Corvus corone cornix, sed en la jaro 2002 oni levis la duan al la plena rango de specio; la etnolingvoj nun uzas la terminon korniko por corvus corone corone sen kvalifika adjektivo.
La korniko (Corvus corone) estas membro de la paserina ordo de birdoj kaj el la familio de korvedoj, kiu estas indiĝena de okcidenta Eŭropo kaj orienta Azio.
La plumaro de la korniko estas nigra kun verdeca aŭ purpura nuancbrilo, multe pli verdeca ol la brilo de la frugilego. Ankaŭ la beko, kruroj kaj gamboj estas nigraj. La kapo estas larĝa kaj ebeneca (plateca). Estas distingebla el la korako pro sia grando (48–52 cm longa) kaj pro malhavo de "malkombitaj" plumoj en gorĝo kaj el la Griza korniko, kiu estas similgranda, pro la tutnigra plumaro, sed estas oftaj konfuzoj inter ĝi kaj la frugilego, sed la beko de la korniko estas pli fortika (sed pli maldika ol tiu de la korako) kaj sekve ŝajnas pli mallonga kaj dum ĉe la plenkreska frugilego la bekobazo kaj nastruoj estas nudaj kaj helaj, tiuj de la korniko estas kovritaj ĉe ĉiuj aĝoj de bridecaj plumoj. Krome la vostofino estas kvadrata, dum tiuj de la korako aŭ de la frugilego estas pli kojnformaj (ĉefe ĉe la korako). Junuloj kaj inoj estas similaj al maskloj.
La korniko estis unu el la multaj specioj origine priskribitaj de Linnaeus en sia verko de la 18a jarcento nome Systema Naturae kaj ĝi ankoraŭ portas la originan nomon de Corvus corone.[1] la scienca dunoma nomo devenas el la latina Corvus, "korako",[2] kaj la antikva greka corone/κορωνη, "korako".[3]
Same kiel la subspecio de la Griza korniko disiĝis kiel separata specio, estas ia pridiskutado ĉu la orienta raso de la korniko, orientalis estas sufiĉe distinga por meriti specifan statuson; la du taksonoj estas klare separataj, kaj oni proponis, ke ili povus esti evoluintaj sendepende en la pli humidaj, ĉemaraj regionoj kaj en la fino de Eŭrazio.[4]
Tiu palearktisa specio reproduktiĝas en okcidenta kaj centra Eŭropo, kun alia formoraso C. c. orientalis iom pli granda (50–56 cm longa) loĝanta en orienta Azio. La separo de tiuj du populacioj supozeble okazis dum la lasta glaciepoko, kun la ege parenca Griza korniko (nune kun specia statuso) plenigante la intertruon. Fruktodonaj hibridoj loĝas laŭlonge de la koincidejo inter tiuj du specioj kio indikas ties proksiman genetikan rilaton, sed ne tute normalan fruktodonecon, kio sugestas la speciseparon.[5]
La frugilego estas ĝenerale gregema kaj la korniko solema, sed frugilegoj eventuale nestumas en izolitaj arboj, kaj kornikoj povas manĝi kun frugilegoj; krome, kornikoj estas ofte sociaj por manĝi, defendi sin, en vintraj ripozejoj kaj fine de somero kiam ariĝas kaj flugas arege vespere al ripozejo. Ili estas nemigrantaj kaj teritoriaj.
La plej distinga eco estas la voĉo. Tiu de la frugilego estas altatona kaaa, sed tiu de la korniko estas gorĝeca, iome vibra, pli profonda grakado kraa kiu distingiĝas el ĉiu ajn noto de la frugilego.
La korniko estas bruema, ripozante sur pinto de arbo kaj alvokante tri- aŭ kvarfoje en rapida serio, kun eta paŭzo inter ĉiu serio de grakoj. La flugilfrapado estas pli malrapida, pli certa ol tiu de la frugilego. Ili ne flugas alte kaj ne ŝvebas. La tutan jaron okazas montroflugoj ceremoniaj.
Ili vivas ĝis 20 jaroj. Tamen estis diraĵo de romianoj nome Brevior est hominum vita quam cornicum, tio estas "la vivo de homoj estas pli mallonga ol tiu de la kornikoj", sed oni ne scias kial romianoj supozis, ke kornikoj vivas malmulte.
Kvankam la specio manĝas ĉian ajn kadavraĵon, la korniko povas mortigi kaj manĝi ĉian etan animalon kiun ĝi povas kapti, kaj povas ŝteli ovojn. Kornikoj estas kadavromanĝantaj pro naturo, kaj pro tio ili klopodas ĉeesti lokojn loĝatajn de homoj por manĝi el ties restaĵoj. Ili manĝas tre ofte grupigitaj en birdaroj. Por tio ili preferas malferman kamparon kaj maldensajn arbarojn, aridejojn, ĉeŝoseojn, roĉarojn, marbordajn klifojn, plaĝajn, estuarojn, alfluejojn kaj lagunojn.
Ĉar ili manĝas ofte ĉe kultivejoj kaj gregoj, ili foje estas konsiderataj plago, sed ili ne damaĝas tiom la homojn; tamen tion oni supozas pro la fakto, ke ili oftas ĉe homoj.
La nesto estas bulko el bastonetoj (konstruita de ambaŭ gepatroj: fakte la masklo alportas materialojn, dum la ino aranĝas ilin) lokita en alta arbo, sed ili povas uzi ankaŭ klifajn kornicojn, malnovajn konstruaĵojn kaj elektrofostojn. Nestoj estas eventuale lokitaj ĉe grundo. La bastonetoj povas esti kovritaj de ĉiaspeca materialo: herberoj, sekaj folioj, radikoj, lano, haroj, paperoj kaj similaj rubaĵoj, plumoj ktp. La nesto similas al tiu de la korako, sed ĝi estas malpli bulkeca kaj ankaŭ malpli bulkeca ol tiu de la frugilego. La ino demetas 3 al 6 brun- aŭ grizecmakuletitajn bluecajn aŭ verdecajn ovojn, kiuj estas kovataj dum 17–19 tagoj nur de la ino, kiu estas manĝigata de la masklo. La idoj elnestiĝas post 32–36 tagoj. La paroj estas porvivaj.
Ne estas malofta, ke ido el antaŭa jaro restu kaj helpu zorgi la novajn idojn. Anstataŭ serĉi partneron, ĝi serĉas manĝon kaj helpas la gepatrojn manĝigi la idojn. Tamen eĉ en tiu sistemo de kolektiva reproduktozorgo, estas la ino kiu zorgas pri la nesto. Inoj purigas la nestojn, la idojn kaj mildigas la nestokovron, dum la aliaj membroj de la grupo nur retiras la fekajn sakojn. Fakte la inoj kovas kaj zorgas la idojn do estas ili kiuj plie bezonas tiun purgadon por eviti parazitojn.[6]
La korniko aŭ nigra korniko (Corvus corone) estas korvo de la korveda birdofamilio. Iam oni konsideris la kornikon havi du diversajn variaĵojn laŭ koloro kaj geografio, laŭ kio PIV2 donas la nomon nigra korniko por Corvus corone corone kaj griza korniko por Corvus corone cornix, sed en la jaro 2002 oni levis la duan al la plena rango de specio; la etnolingvoj nun uzas la terminon korniko por corvus corone corone sen kvalifika adjektivo.
Korniko (malantaŭe, antaŭe Griza korniko)La korniko (Corvus corone) estas membro de la paserina ordo de birdoj kaj el la familio de korvedoj, kiu estas indiĝena de okcidenta Eŭropo kaj orienta Azio.
La corneja negra (Corvus corone) es una especie de ave paseriforme de la familia Corvidae. Se la confunde a veces con el cuervo grande (Corvus corax), aunque este es de mayor tamaño y de poblaciones menos numerosas. La corneja negra posee una cabeza ancha y aplanada, un cuerpo negro brillante y un plumaje muy denso.
Si bien puede hibridar con la corneja gris (Corvus cornix) produciendo descendencia fértil, estudios[¿cuál?] realizados en 2003 han llevado a considerarlas como especies diferentes, debido a la notable diferencia de color en el plumaje así como a la escasa viabilidad genética de los híbridos.
Su voz es fuerte, áspera, con fondo metálico.
Su nido, que construye en árboles o arbustos, está compuesto de palos y es más liviano que el de la graja. Pone de cuatro a seis huevos de color verduzco con motas[2] en una nidada, de marzo a julio.
Se alimenta de invertebrados, huevos y granos del suelo; con frecuencia, se agrupa en bandadas en prados con estiércol o en campos recién cosechados.
La corneja negra (Corvus corone) es una especie de ave paseriforme de la familia Corvidae. Se la confunde a veces con el cuervo grande (Corvus corax), aunque este es de mayor tamaño y de poblaciones menos numerosas. La corneja negra posee una cabeza ancha y aplanada, un cuerpo negro brillante y un plumaje muy denso.
Si bien puede hibridar con la corneja gris (Corvus cornix) produciendo descendencia fértil, estudios[¿cuál?] realizados en 2003 han llevado a considerarlas como especies diferentes, debido a la notable diferencia de color en el plumaje así como a la escasa viabilidad genética de los híbridos.
Mustvares (Corvus corone) on liik linde varese perekonnast.
Pikka aega käsitleti hallvarest ja mustvarest ühe liigi kahe alamliigina (Corvus corone cornix ja Corvus corone corone), kuivõrd nad kokkupuutealal omavahel ristuvad.
Mustvares pesitseb Mandri-Euroopa lääne- ja keskosas ning Suurbritannias.
Mustvares sarnaneb välimuselt väga künnivarese noorlinnuga ja nende liikide eristamine on raske.
Belabeltza (Corvus corone) corvidae familiako hegazti bat da. 44-51 zentimetroko luzera izaten du, 94-109 zentimetroko hego luzera, eta 540-680 gramoko pisua. Lumadia eta hankak beltzak ditu. Moko zorrotza, gris iluna. Hotsa: kraa karraka latza, 3-4 aldiz errepikatua.
Helduak bikote lurraldekoietan bizi dira, baino gazteak saldotan.
Belabeltza orojalea da. Haziak, ornogabeak eta fruituak jateaz gain, ornodun txikiak harrapatzeko gauza da. Hegazti habietatik arrautzak edo txitoak har ditzake. Zabor eta haratustelei ere lotzen da.
Ia Paleartiko osoan hedatua. Ipar-Siberiako toki hotzenetan falta da. Nekazal eremu irekiak, zuhaitz bakan eta arboladiekin, ibar-basoak eta baso bazterrak maite ditu. Oihan zabal eta trinkoak ez ditu gogoko. Habia zuhaitzetan egiten du.
Euskara batuan nagusitu den belabeltz izenaz gainera, euskaraz beste hainbat izen arrunt ditu: belamika, beltzurda, bele, belatx...
Belabeltza (Corvus corone) corvidae familiako hegazti bat da. 44-51 zentimetroko luzera izaten du, 94-109 zentimetroko hego luzera, eta 540-680 gramoko pisua. Lumadia eta hankak beltzak ditu. Moko zorrotza, gris iluna. Hotsa: kraa karraka latza, 3-4 aldiz errepikatua.
Helduak bikote lurraldekoietan bizi dira, baino gazteak saldotan.
Belabeltza orojalea da. Haziak, ornogabeak eta fruituak jateaz gain, ornodun txikiak harrapatzeko gauza da. Hegazti habietatik arrautzak edo txitoak har ditzake. Zabor eta haratustelei ere lotzen da.
Ia Paleartiko osoan hedatua. Ipar-Siberiako toki hotzenetan falta da. Nekazal eremu irekiak, zuhaitz bakan eta arboladiekin, ibar-basoak eta baso bazterrak maite ditu. Oihan zabal eta trinkoak ez ditu gogoko. Habia zuhaitzetan egiten du.
Nokivaris (Corvus corone corone) on variksen alalaji, joidenkin käsitysten mukaan rotu tai oma lajinsa. Se elää Länsi-Euroopassa ja Itä-Aasiassa.
BirdLife Suomi pitää nokivarista variksen alalajina.[1] Monessa maassa se on virallisesti oma lajinsa. Muutamat tutkijat pitävät nokivarista variksen kokonaan mustana rotuna.
Birdlife International on merkinnyt lajit luokkaan "tarkistettavana".[2]
Variksen ja nokivariksen välillä ei ole havaittavia DNA-eroja, mutta risteymävyöhykkeen kapeus ja pysyvyys, äänten ja ekologian pienet erot muotojen välillä ja risteymien heikompi lisääntymiskyky puoltavat variksen ja nokivariksen jakamista eri lajeiksi. Suomessa tunnistamisongelmia lisäävät varisten samannäköiset nuoret mustavarisyksilöt.[3]
Nokivaris (Corvus corone corone) on variksen alalaji, joidenkin käsitysten mukaan rotu tai oma lajinsa. Se elää Länsi-Euroopassa ja Itä-Aasiassa.
BirdLife Suomi pitää nokivarista variksen alalajina. Monessa maassa se on virallisesti oma lajinsa. Muutamat tutkijat pitävät nokivarista variksen kokonaan mustana rotuna.
Birdlife International on merkinnyt lajit luokkaan "tarkistettavana".
Variksen ja nokivariksen välillä ei ole havaittavia DNA-eroja, mutta risteymävyöhykkeen kapeus ja pysyvyys, äänten ja ekologian pienet erot muotojen välillä ja risteymien heikompi lisääntymiskyky puoltavat variksen ja nokivariksen jakamista eri lajeiksi. Suomessa tunnistamisongelmia lisäävät varisten samannäköiset nuoret mustavarisyksilöt.
Corvus corone
La Corneille noire (Corvus corone) est une espèce de passereaux de la famille des Corvidae. Elle est présente dans deux aires distinctes : l'Europe de l'Ouest et du sud-ouest, où sa population est estimée entre 5,5 et 12 millions de couples, et l'Asie du Kazakhstan au Japon, où sa population n'est pas connue. Commune dans toute son aire de répartition, elle présente une grande plasticité écologique et se trouve aussi bien à la campagne qu'au cœur des grandes villes, comme Paris et Londres.
Oiseau entièrement noir, elle est très proche de la Corneille mantelée, avec qui elle a longtemps été considérée comme formant une seule et même espèce. Elle se distingue du Grand Corbeau par sa taille plus petite et son bec plus effilé, du Corbeau freux par les plumes sétiformes qui recouvrent la base de son bec et du Corbeau à gros bec par son bec plus court et moins arqué.
La Corneille noire est omnivore et opportuniste. Elle vit en couples territoriaux stables et essentiellement sédentaires, mais peut aussi se trouver dans de grands rassemblements de corvidés. Elle est fréquemment considérée comme nuisible en raison des dommages qu'elle est réputée causer aux cultures et à la petite faune. Toutefois, sa longévité, son adaptabilité et ses capacités cognitives remarquables contribuent à expliquer la fascination qu'elle exerce sur l'homme et sa place dans de nombreuses cultures, aux côtés du Grand Corbeau avec lequel elle se confond souvent dans les mythes et légendes. Sa longue interaction avec l'homme a ainsi été décrite par le biologiste John Marzluff comme une « coévolution culturelle »[1].
La Corneille noire fait partie des espèces décrites par Carl von Linné en 1758 dans son Systema naturae et conserve le nom binomial, attribué par ce dernier, Corvus corone. Il est issu du grec κορώνη / korốnê, qui désigne la corneille, essentiellement la Corneille mantelée présente en Grèce et en Italie, au sud des Alpes. Aristophane décrit ainsi la corneille comme blanche[2]. Le même terme sert aussi pour divers autres oiseaux, dont la « corneille de mer » aussi appelée Puffin cendré (Calonectris diomedea)[3] ou des rapaces[4]. La courbure du bec de la corneille a conduit à des emplois figurés comme la poupe du navire, l'épicondyle du coude ou l'extrémité recourbée d'un arc et est à l'origine du latin corona, la couronne[3]. Le mot subsiste en grec moderne, κορώνη.
Le mot français « corneille » provient du bas latin cornicula, diminutif de cornix, qui désigne l'oiseau et se rattache à une racine commune avec le grec, renvoyant au cri des corbeaux et corneilles. Ce diminutif latin a donné l'italien cornacchia et l'espagnol corneja. L'anglais crow et l'allemand Rabenkrähe sont également des termes expressifs, descriptifs du cri de la corneille. Le nom anglais complet Carrion Crow (« corneille des charognes ») renvoie à ses pratiques de charognard, de même qu'un autre de ses noms en allemand, Aaskrähe. Elle est parfois appelée graille ou gro(l)le dans l'Ouest de la France, par dérivation du latin gracula qui désigne une femelle de choucas et se retrouve dans le nom scientifique du Chocard à bec jaune, Pyrrhocorax graculus[4].
La Corneille noire a donné naissance à plusieurs expressions. Sa longévité est déjà connue des Grecs, d'où le mot κορωνεκάϐη / korônekábê dans l'Anthologie palatine, « une Hécube vieille comme une corneille[3] ». En français, « bayer aux corneilles » signifie rêvasser, perdre son temps en regardant en l'air. Le terme « corneille » renvoie ici soit à l'oiseau, considéré comme un gibier de faible valeur pour les fauconniers, soit au fruit du cornouiller, là encore pour désigner un objet sans importance[5]. « Y aller de cul et de tête, comme une corneille qui abat des noix » signifie faire beaucoup d'efforts pour venir à bout de quelque chose, souvent de manière inefficace[6].
La Corneille noire appartient à la famille des Corvidae et au genre Corvus, dont elle possède les principaux attributs : silhouette typique, pattes préhensiles robustes, aux ongles bien développés, tête assez grosse et bec puissant[7].
Le statut taxonomique de Corvus corone est un sujet controversé[8]. Elle est extrêmement proche de la Corneille mantelée, qui occupe la zone intermédiaire entre les deux aires de répartition de la Corneille noire. Après avoir été décrite par Linné comme une espèce distincte[9], la Corneille mantelée a été reclassifiée au début du XXe siècle comme la sous-espèce cornix[10]. Le séquençage des deux génomes montre un niveau de différenciation génétique très faible, représentant moins de 1 % du génome. Une région située dans le chromosome 18 (chr18) et un locus dans le chromosome 1 (NDP) sont à l'origine de la différence de phénotypes — plumage entièrement noir pour la Corneille noire, torse et manteau gris pour la Corneille mantelée[11],[12],[13].
Corneilles noire et mantelée s'hybrident le long d'une zone de contact, étroite et stable dans le temps[14] : leurs ancêtres communs ont probablement survécu à la dernière période glaciaire dans deux zones refuge séparées, avant d'élargir leur portée et de venir au contact lors du réchauffement Holocène[15]. Les couples mixtes donnent une descendance fertile, mais les hybrides présentent une valeur sélective (fitness) moindre[16],[17],[18]. Le nombre de couples mixtes est inférieur au seul effet du hasard et les couples non mixtes restent les plus fréquents[18]. Cette résistance à l'hybridation s'explique largement par le principe d'appariement préférentiel (assortative mating), où les individus préfèrent s'accoupler avec d'autres individus du même phénotype[19]. Des différences dans leurs vocalisations[20] et leur agressivité respective[21] confortent l'idée que la spéciation est au moins partiellement menée à bien[22]. Corneilles noire et mantelée sont de nouveau considérées comme deux espèces distinctes dans la liste mondiale des oiseaux du Congrès ornithologique international[23] ou encore Avibase[24].
La Corneille noire est également très proche de la Corneille d'Amérique (Corvus brachyrhynchos), qui occupe la même niche écologique dans le Néarctique : des analyses génétiques montrent une divergence de 5 % seulement des séquences du cytochrome b entre les deux espèces. Il est probable que leur ancêtre commun ait peuplé la Béringie il y a 2 ou 3 millions d'années avant de se séparer[22].
Corvus corone est usuellement considérée comme polytypique, recouvrant la sous-espèce nominale corone et la sous-espèce orientalis. Elles ne diffèrent entre elles en apparence que par la taille[25] : C. c. orientalis est en moyenne plus grosse que C. c. corone, avec un gradient croissant de taille du bec de l'ouest vers l'est[26]. Là encore, certaines listes la considèrent comme une espèce distincte[27].
La Corneille noire (Corvus corone) se rencontre dans deux régions distinctes. La sous-espèce nominale vit dans l'ouest et le sud-ouest de l'Europe : Angleterre, pays de Galles et sud de l'Écosse, Espagne, Portugal, France à l'exception de la Corse, Belgique, Pays-Bas, Europe centrale jusqu'à l'Elbe, Suisse, zone alpine en Italie[28]. Ses effectifs étaient estimés en 2016 entre 5,5 et 12 millions de couples, dont 20 000 à 100 000 couples en Belgique, 80 000 à 150 000 couples en Suisse, 310 000 à 530 000 couples en Espagne, 790 000 au Royaume-Uni, et 1 à 3 millions de couples en France[29].
La sous-espèce Corvus c. orientalis se trouve de la Sibérie jusqu'au Japon en passant par l'Asie centrale (Afghanistan, est de l'Iran, Cachemire, Tibet, nord de la Chine)[25]. Les données manquent sur ses effectifs[29].
En Europe du Nord, du centre-est et du sud-est, la Corneille noire est remplacée par sa proche parente, la Corneille mantelée, avec qui elle s'hybride sur une zone de contact de 1 300 km de long, large de 24 à 170 km selon l'endroit, allant de l'Apennin ligure, en Italie, jusqu'au nord du Jutland, au Danemark[30]. Une seconde zone de contact existe en Écosse, séparant la Corneille mantelée au nord de la Corneille noire au sud[18].
La Corneille noire se trouve dans tous types d'habitats, à l'exception de la haute montagne dont les massifs forestiers compacts ne lui sont pas favorables[31] : elle ne dépasse guère 1 000 m d'altitude. Elle a toutefois été observée jusqu'à 2 645 m dans les Alpes, au col du Galibier[32] et sa nidification a été prouvée à 1 900 m en Engadine supérieure[33] et en Maurienne[32]. Dans les Pyrénées, la construction d'un nid a été observée à 1 600 m[34]. En Asie centrale, C.c. orientalis se trouve jusqu'à 3 600 m[26].
La Corneille noire vit principalement à la campagne, mais connaît une urbanisation croissante depuis la fin des années 1970, allant jusqu'à nicher sur les terrasses d'immeubles ou dans une cheminée de chauffage urbain[35]. Ce phénomène, qui touche également la Corneille d'Amérique[36] et la Corneille mantelée[37], est attribué à la plasticité écologique de ces corvidés et à des conditions désormais plus favorables en ville : interdiction de la chasse, présence de nourriture abondante.
À Paris, où elle niche depuis les années 1970, elle a profité de l'installation de sacs poubelles en plastique dans le cadre du plan Vigipirate : les sacs transparents lui permettent de voir la nourriture disponible[35]. En 2018, ses effectifs sont estimés à 450-550 couples nicheurs, en stabilité depuis dix ans, auxquels il faut ajouter des groupes parfois nombreux de non-nicheurs concentrés dans les grands parcs[38]. À Londres, ses effectifs ont crû de 65 % entre 1995 et 2010, soit davantage que dans le reste du pays (+10 %)[38]. À Hambourg, ils ont décuplé entre 1982-1983 et 1996-2000, avant de connaître une augmentation de 3 % par an entre 1996-2000 et 2007-2008[38]. La croissance est également de 3 % annuels à Bruxelles entre 1992 et 2016, suivis par une relative stabilité depuis 2008[38].
Les corneilles vivant en ville pourraient y gagner en longévité (voir la section Morbidité et mortalité). En sens inverse, une étude menée en Suisse met en évidence un gain de poids plus lent et un poids moindre à l'envol des juvéniles en milieu urbain, comparés à des voisins ruraux. 80 % des jeunes mesurés présentent ainsi une taille trop faible pour espérer acquérir un territoire et se reproduire[39].
Très bien adaptée aux écarts de température, comme tous les corvidés[40], la Corneille noire est quasi-sédentaire[41]. En Europe, les reprises de bagues ont mis en évidence des déplacements de quelques centaines de kilomètres à l'automne lors de la dispersion post-nuptiale, avec quelques migrations à proprement parler : d'après les données françaises, des oiseaux belges ont été retrouvés dans l'Orne (260 km), des oiseaux suisses dans le Gers (785 km), des oiseaux allemands dans l'Aveyron (750 km) et la Haute-Vienne (524 km)[42]. L'erratisme est variable selon la rigueur de l'hiver, les ressources alimentaires ou la pression démographique locales[43].
La Corneille noire mesure de 48 à 56 cm de long pour un poids de 396 à 602 g[44]. Son envergure est de 84 à 100 cm[44]. Chez la sous-espèce nominale, la longueur de l'aile varie entre 290 et 345 mm, celle de la queue entre 256 et 195 mm, celle du tarse entre 55 et 64 mm et celle du bec de 29 à 62 mm ; chez la sous-espèce C. c. orientalis, la longueur de l'aile est de 197 à 218 mm, contre 197 à 218 mm pour celle de la queue, 48 à 69 mm pour celle du bec[44]. En moyenne, le mâle est plus grand que la femelle[44].
La Corneille noire possède une robe noire brillante, à reflets bleus, verdâtres ou pourpres en plumage neuf[25]. Ses pattes noires sont robustes, typiques d'un oiseau marcheur, écailleuses sur la face antérieure et lisses sur la face postérieure. Les doigts sont de type anisodactyle (trois doigts antérieurs et un doigt postérieur), comme chez la plupart des passereaux. Le bec, gris foncé à noir, s'inscrit dans la continuité de la tête. Il est assez fort, avec un culmen incurvé, et représente 50 à 64 % de la longueur totale de la tête. La commissure du bec et la base de la mandibule supérieure sont recouverts de fines plumes sétiformes, caractéristiques des corvidés. La mandibule supérieure dépasse souvent légèrement de la mandibule inférieure pour former un petit crochet.
Les jeunes de Corneille noire naissent nus, avec une peau rose qui devient grise avec l'âge. Ils se recouvrent rapidement d'un plumage duveteux, court et noir mat les deux à trois premiers mois de leur vie[45]. D'abord aveugles, ils ont ensuite les yeux bleu-gris[46]. La commissure du bec présente un petit bourrelet qui régresse avec l'âge ; elle est d'abord rose, puis à bout gris, avant de devenir uniformément foncée[46]. L'intérieur du bec reste rose vif jusqu'à trois ans[46], ce qui permet de stimuler le nourrissage par les parents, le bec grand ouvert de la jeune corneille étant très visible de loin.
Comme tous les corvidés, la jeune corneille effectue une mue post-juvénile incomplète sa première année, entre juin et septembre : elle conserve ses rectrices (plumes de la queue), ses rémiges (plumes de vol) et ses grandes couvertures, dont l'aspect brun et usé permet de la différencier des adultes[47]. Elle effectue ensuite une mue complète chaque année, généralement de juillet à septembre[48]. Après la première mue complète, le jeune ne peut plus être distingué extérieurement d'un adulte ; il devient impossible de déterminer son âge après trois ans, une fois que l'intérieur du bec est entièrement sombre[49].
La Corneille noire ne présente pas de dimorphisme sexuel : les deux sexes sont identiques[49]. Le sexage est possible par observation du comportement pendant la période de reproduction, laparoscopie[50] ou analyse génétique d'un prélèvement sanguin ou d'une plume[51].
La Corneille noire a le même gabarit que la Corneille mantelée, mais sa robe intégralement noire empêche toute confusion. Elle se distingue du Grand Corbeau par sa taille 25 % plus petite, son bec plus effilé et des plumes du cou moins ébouriffées[52]. En vol, elle a la queue droite et non cunéiforme comme le Grand Corbeau ; sa main compte cinq « doigts » contre quatre pour le Grand Corbeau. Elle ressemble beaucoup au Corbeau freux juvénile[53], mais se différencie facilement de l'adulte, dont la base du bec est nue[54]. Enfin, elle se distingue du Corbeau à gros bec par son bec moins massif et moins arqué[55].
L'envergure en vol de la Corneille noire est comparable à celle du Corbeau freux, plus grande que celle du Choucas des tours et beaucoup plus petite que celle du Grand Corbeau[56]. Les ailes de la Corneille noire sont larges, plus que celles du Corbeau freux, avec les extrémités digitées[56]. Son vol est assez lent, battu, plané seulement en descente et le plus souvent direct[52], d'où l'expression anglaise « as the crow flies », équivalent du français « à vol d'oiseau ». Elle pratique peu le vol en cercles pour prendre de l'altitude[56]. Elle peut atteindre une vitesse de 50 km/h et voler avec une grande vigueur lors d'un houspillage[54].
La Corneille noire est sexuellement mature dans le courant de sa troisième année civile, mais ne commence généralement à se reproduire qu'à partir de trois ans[57]. Elle est socialement monogame et forme des couples de long terme[58], même si sa réputation de former un couple à vie reste à confirmer scientifiquement, notamment par le baguage[59].
Les mécanismes par lesquels les couples se forment ne sont pas connus[58]. Dans une expérience menée en 1905 et consistant à tuer le mâle en période de nidification, la femelle a reformé un couple très peu de temps après, ce qui montre que la recherche de partenaire peut être très rapide[58].
Une fois les individus en couple, les corneilles renforcent leurs liens chaque année, au sortir de l'hiver, par plusieurs jeux nuptiaux : vols en piqué communs, révérences du mâle à la femelle[60]. En cours d'année, ils pratiquent le lissage des plumes réciproque.
La période de nidification commence à la mi-mars en Europe de l'Ouest[59] et au Japon[61]. La Corneille noire bâtit un gros nid de branchettes, isolé et éloigné des regards. Le nid est installé en hauteur : à 6 mètres du sol en moyenne en Norvège, à 15 m dans le nord de l'Allemagne[62]. Il est construit le plus souvent dans un arbre, majoritairement sur une fourche, à défaut à l'insertion d'une branche contre le tronc[59].
La Corneille noire n'est pas liée à une essence précise : elle utilise la plus courante. Dans une étude réalisée dans le bocage limousin, les essences mises à contribution incluent hêtre, pin, sapin, érable, peuplier, chêne, bouleau, châtaignier, orme et frêne[63]. Dans le nord de l'Espagne, les corneilles utilisent le chêne des Pyrénées, le peuplier noir, le saule, le chêne vert ou le pin[64]. La nidification sur des pylônes électriques, signalée depuis les années 1930, n'est pas rare[65] : dans une étude réalisée en Thuringe, 99 nids sur 481 se trouvaient sur des pylônes[59]. À Takatsuki, dans la préfecture d'Osaka, 52 % des nids sont bâtis dans des résineux, 25 % dans des feuillus et 23 % sur des structures artificielles[66].
Le plus souvent, le couple construit un nouveau nid chaque année, les anciens nids étant réutilisés soit par un autre couple de corneilles, soit par d'autres espèces, typiquement le Faucon crécerelle, le Faucon hobereau, le Hibou moyen-duc et les milans[67]. Il arrive que plusieurs nids soient construits, un seul étant finalement retenu. Les deux sexes participent à la construction, la femelle se chargeant d'incorporer au nid les matériaux apportés. Une surveillance est nécessaire lors des premières phases de construction pour éviter le pillage de matériaux par des voisins.
Le nid comporte usuellement quatre couches : l'assise est constituée de branches, mortes ou vertes, cassées directement sur l'arbre. Suit une couche d'écorces fibreuses et de brindilles, qui consolide l'assise, puis une couche de mousse, herbes et racines. La coupe interne est formée de mousse, laine, papier ou fibres[68]. La construction dure 8 à 10 jours, mais peut aller jusqu'à 17 jours. Le nid est généralement isolé, mais il arrive que plusieurs nids se trouvent voisins faute d'autres sites disponibles[69]. Pour autant, on ne peut parler de colonie au sens strict[57].
La copulation se produit généralement lors de la construction du nid, dans le nid lui-même ou à proximité[58]. Elle dure 10 à 15 secondes[70].
La ponte a lieu entre avril et juillet, plus rarement dès la fin mars[67]. Elle produit quatre à cinq œufs, parfois six, moins souvent sept ou trois[67]. L'œuf de corneille noire est bleu verdâtre tacheté de vert olive et pèse en moyenne 19 g pour des dimensions de 4×3 cm. La ponte se fait à raison d'un œuf par jour[71]. Les pontes de remplacement ne sont pas rares, en particulier quand la ponte initiale a été détruite par l'homme[67]. Une femelle peut ainsi pondre jusqu'à 21 œufs au cours d'une même saison[72].
L'incubation démarre soit dès le premier œuf, soit à l'avant-dernier[60]. Elle dure typiquement 17 ou 18 jours, mais peut aller jusqu'à 21 jours[67] Seule la femelle y prend part, le mâle ne portant pas de plaque incubatrice[73]. Elle ne quitte le nid que pour se dégourdir et pour se nourrir. Pendant ce temps, le mâle surveille les environs et ravitaille la femelle[67].
D'après une étude menée au Royaume-Uni à la fin des années 1960, le taux d'éclosion est de 60 %, les premiers facteurs d'échec étant, dans l'ordre, le pillage d'œufs par d'autres corvidés (Pie bavarde, Grand Corbeau, Geai des chênes[74]) et l'interférence humaine[75]. Le nombre moyen de jeunes à l'envol varie entre 1,1 et 1,7 par nichée selon l'endroit et l'année[76]. Une étude menée dans le bassin de Nagano sur la sous-espèce orientale (C. c. orientalis) de 1963 à 1964 montre une ponte moyenne de 4,4 œufs, pour un taux d'éclosion de 90 % et un taux de jeunes à l'envol de 57,5 %[77].
Les nids de Corneille noire peuvent être parasités par le Coucou geai, qui y dépose ses œufs. Dans le nord de l'Espagne, cette proportion varie selon les années entre 1,2 % et 70 % des nichées et les nids affectés contiennent en moyenne 1,5 œuf de coucou[72]. La présence de jeunes coucous réduit mécaniquement le nombre de jeunes corneilles au nid, mais confère un avantage indirect en ce que le jeune coucou excrète une substance répulsive quand il se sent menacé, dissuadant les prédateurs et protégeant ainsi le reste de la nichée[72].
Les jeunes sont des nidicoles typiques : ils naissent nus, poïkilothermes, aveugles et sourds. La femelle se charge de les couvrir pour assurer leur régulation thermique. Les coquilles d'œuf sont poussées hors du nid ou mangées. Quelques heures après leur naissance, les jeunes commencent à quémander. La femelle régurgite dans leurs becs la nourriture apportée par le mâle, d'abord animale, puis végétale[67]. Durant les premiers jours, les excréments sont expulsés dans des sacs fécaux emportés par les adultes[78]. Les jeunes apprennent ensuite à faire leurs besoins hors du nid. Après deux à trois semaines, les jeunes ne sont couverts que la nuit et les deux parents assurent leur ravitaillement. Ils quittent le nid vers 31-32 jours, mais restent perchés dans les branches quelques jours avant d'apprendre à voler[67].
Les jeunes vivent avec leurs parents soit jusqu'à l'automne, soit jusqu'à la fin de l'hiver, avant de se disperser[79]. Une partie plus ou moins importante des couples cesse alors de défendre son territoire. Une faible minorité de jeunes reste sur le territoire (philopatrie) et aide ses parents pour la reproduction suivante[80].
La Corneille noire adulte vit en couples territoriaux. Une étude réalisée en Suisse entre 1984 et 1988 montre une densité moyenne de six couples par km² en milieu rural, contre 36 couples par km² en milieu urbain[67]. Une autre étude menée à Haren, aux Pays-Bas, au début des années 1980, fait état de 2 à 10 couples par km² en milieu rural, soit des territoires de 10 à 50 hectares par couple[81].
Les deux membres du couple surveillent et défendent le territoire contre les autres corneilles et parfois contre d'autres oiseaux : rapaces, autres corvidés, en particulier la Pie bavarde et le Corbeau à gros bec. La défense peut passer par des vols agressifs d'intimidation ou des combats, mais elle consiste le plus souvent en postures ritualisées, dites cawing-display ou bowing-display : la corneille hérisse les plumes de la tête et du corps ; la queue étalée et les ailes légèrement tendues, elle pousse une série de croassements en levant et en baissant tout l'avant du corps, tout en clignant des yeux de sa membrane nictitante[82].
Les territoires peu adaptés à la reproduction sont occupés par des bandes d'immatures, d'oiseaux n'ayant pas pu trouver de partenaire et de couples adultes n'ayant pas pu se créer leur propre territoire et ne se reproduisant pas[68]. Ces oiseaux forment le plus gros des grands groupes qu'on peut trouver dans les décharges, les lacs récemment vidés et autres sources de nourriture abondante et prévisible[68]. Ils peuvent alors se trouver en position dominante grâce à leur nombre, alors qu'ils sont le reste du temps dominés et chassés par les oiseaux territoriaux[68].
Une étude menée en 2014 et 2015 auprès d'une population mixte de Corneilles noires et mantelées du Jardin zoologique de Schönbrunn, à Vienne, montre qu'elles s'inscrivent dans des dynamiques de groupe de type fission-fusion : elles présentent individuellement des degrés de sédentarité et d'erratisme très variables, certaines restant dans le zoo toute l'année pendant que d'autres le visitent plus ou moins régulièrement[83].
Ces bandes sont souvent rejointes à l'automne par des couples territoriaux qui cessent de défendre leur territoire hors période de reproduction, pour former des dortoirs de plusieurs dizaines, centaines, voire milliers d'individus. Le rôle de ces dortoirs est encore mal connu, mais inclut la protection contre les prédateurs et le partage de chaleur[84]. Les dortoirs peuvent accueillir d'autres espèces de corvidés, typiquement des Corbeaux freux et des Choucas des tours, mais aussi des Grands Corbeaux. Ainsi, un dortoir en Cornouailles accueillait dans les années 1970 jusqu'à 150 corbeaux, 200 corneilles, 2500 freux et 7 à 8000 choucas[82].
En règle générale, les mâles dominent les femelles, les vieux dominent les jeunes, et à sexe et âge identique, les plus gros dominent les plus petits[85]. Un mâle territorial dont la femelle meurt est souvent en mesure de conserver son territoire, mais l'inverse n'est pas vrai.
Des cas de territoires tenus par trois corneilles ont été signalés en Suède chez la Corneille mantelée[86] et dans le nord de l'Italie chez la Corneille noire[74]. En Suisse, en zone urbaine, une étude a trouvé un aidant au nid sur trois territoires sur 33[80].
Dans le nord de l'Espagne, une population de corneilles pratiquant la reproduction coopérative a été découverte en 1995 : les couples de corneilles y comptent des assistants dans près de 75 % des cas, un même territoire étant tenu par jusqu'à neuf individus[74]. Ces assistants sont à la fois des jeunes des deux années précédentes et des oiseaux immigrants apparentés au mâle du couple titulaire ; dans les deux cas, il s'agit principalement de mâles[87]. Il semble que les jeunes restent sur le territoire parental non pas du fait de contraintes écologiques (saturation des territoires, manque de partenaires, risques liés à la dispersion post-juvénile), mais parce que leurs parents défendent leur territoire toute l'année, créant ainsi un lieu de refuge où les jeunes peuvent trouver nourriture et protection[88].
Les assistants participent à toutes les tâches parentales : nourrissage des jeunes, dans une moindre mesure défense du territoire commun, construction et entretien du nid[74]. Certains prennent même part à la reproduction : dans une étude portant sur 57 jeunes répartis en 19 nichées, 26 % des nichées se sont avérées impliquer plusieurs pères[89]. En comparaison, une étude dans la zone hybride avec la Corneille mantelée montre un taux de reproduction hors couple de moins de 3 % aussi bien chez les couples conspécifiques qu'hétérospécifiques[90].
La taille du groupe est positivement corrélée au succès de la reproduction, indépendamment de la qualité du territoire occupé[91]. Elle permet notamment de réduire le parasitisme par le Coucou geai : les assistants permettent à la femelle de rester davantage au nid, limitant ainsi les occasions pour le coucou de déposer ses œufs[72].
La Corneille noire est omnivore et opportuniste. L'ornithologue Paul Géroudet remarque ainsi : « la nourriture de la Corneille noire est d'une variété extraordinaire ; il est peu d'oiseaux aussi omnivores, capables de tirer parti de tout[92].» Son régime alimentaire dépend donc de la région et de la saison[93]. Il a été étudié par l'observation, l'analyse du gésier, de l'estomac et des pelotes de réjection.
Elle apprécie les graines, surtout les céréales (blé, avoine, orge, maïs) en germination ou glanées après la moisson[92]. Selon la saison, elle recherche les baies et fruits, notamment les cerises, prunes, poires, pommes, raisins ou noix[94]. Elle se nourrit également d'insectes (essentiellement des coléoptères), vers de terre et araignées, de petits mammifères, reptiles et batraciens[94]. Elle pille les œufs et tue les poussins dans les nids d'autres passereaux, d'oiseaux d'eau, voire de rapaces[93]. Elle tire parti des cadavres d'animaux, notamment tués par les voitures. Elle peut également s'en prendre à des oiseaux blessés ou malades, jusqu'à la taille d'une perdrix[94]. Sa prédation d'ablettes et de jeunes perches est documentée sur le lac Léman[94]. En milieu urbain, la Corneille noire s'appuie largement sur la nourriture anthropogène : poubelles ou décharges à ciel ouvert[95].
Une étude réalisée au début des années 1980 dans le bocage limousin montre une ration quotidienne de 61 à 83 g selon la période de l'année[96]. En hiver, la recherche de nourriture occupe toute la journée, alors que le nourrissage est plus rapide le reste de l'année, permettant à la corneille de vaquer à d'autres activités[96].
Ses techniques de capture sont variées : à l'aide de son bec, elle explore l'herbe à la recherche d'invertébrés, retourne méthodiquement pierres, feuilles ou branchettes au sol, harponne les batraciens dans les mares, élargit les trous pour en tirer les vers de terre ou les larves, ou creuse le sol[97]. Elle attrape les insectes en vol, suit les charrues dans les champs en quête de vers blancs et de campagnols[98] et, sur les pelouses, arrache l'herbe pour déterrer des larves de hannetons[99]. Exceptionnellement, elle a été observée plongeant dans l'eau pour pêcher[100],[101]. Elle ouvre les fruits à coque et les mollusques en les prenant dans son bec et les laissant tomber, en vol, au-dessus d'une surface dure pour les briser[92]. Au Japon, elle a été vue déposant des noix devant les roues de voitures au feu rouge pour les manger après passage des véhicules[102].
Elle pratique le cleptoparasitisme : elle peut voler la nourriture trouvée par d'autres oiseaux moins agressifs, en particulier le Corbeau freux[103] et houspille les Buses et les Autours des palombes pour leur dérober leur proie. Bien qu'elle se nourrisse essentiellement au sol, elle peut chasser en vol, par exemple un Étourneau sansonnet, un Pigeon ramier[26] ou une Hirondelle de rivage[104].
La nourriture est maintenue par une patte avant d'être fragmentée avec le bec. La nourriture trop sèche ou collante est trempée dans l'eau avant d'être consommée[31]. Les aliments qui ne sont pas consommés sur le champ sont emportés dans le bec ou dans la poche sublinguale avant d'être cachés pour plus tard, habitude commune aux corvidés[105]. Pour autant, la Corneille noire ne dépend pas autant de ses caches que le Geai des chênes ou le Cassenoix moucheté[105]. Plus les conditions météorologiques sont mauvaises, plus elle compte sur les caches qu'elle a précédemment constituées[106]. Plus rarement, elle a été observée transportant de la nourriture dans ses pattes[101],[107].
À l'instar des autres corvidés, la Corneille noire a besoin de boire régulièrement pour s'hydrater. Elle le fait en prélevant l'eau avec son bec, puis en relevant la tête[108].
Comme tous les oiseaux, la Corneille noire rejette des pelotes contenant les restes non digérés de son alimentation : enveloppe de graines, restes déchiquetés d'invertébrés et de vertébrés, souvent de petits cailloux ayant servi à broyer les aliments dans le gésier. Ces pelotes sont de forme ovale ; elles mesurent 30 à 70 mm pour un diamètre de 10 à 20 mm[109].
Comme tous les oiseaux, la Corneille noire consacre une partie importante de la journée à sa toilette : à l'aide de son bec, elle stimule sa glande uropygienne, puis se lisse les plumes pour arranger son plumage et enlever une partie de ses ectoparasites[110]. Pendant la mue, la toilette permet d'ôter les plumes usées en train de tomber et de débarrasser les plumes en formation de leur étui[110]. La Corneille noire se gratte la tête de manière indirecte, en abaissant l'une de ses ailes et en passant la patte par-dessus l'épaule[110]. Ce grattage sert entre autres à transférer l'huile sécrétée par la glande uropygienne du bec vers les pattes, puis les plumes de la tête. Le toilettage réciproque est utilisé entre membres du couple et chez les juvéniles entre membres de la fratrie ; il se concentre sur les zones de la tête et de la nuque que l'oiseau ne peut pas atteindre avec son propre bec[111].
La Corneille noire ne pratique pas les bains de poussière, mais se baigne régulièrement dans l'eau[108]. Pour ce faire, elle se place dans de l'eau peu profonde ou perche sur un objet submergé, comme une branche, puis elle plonge la tête dans l'eau et la secoue vigoureusement de gauche à droite tout en battant des ailes et de la queue, de sorte à s'asperger complètement[108]. Après avoir pris son bain, elle part vers un endroit sûr pour s'ébrouer.
La corneille peut recourir au bain de fourmis pour se débarrasser des hôtes indésirables dans son plumage[68]. Le formicage actif consiste à prélever une ou quelques fourmis avec le bec et à se toiletter avec ; dans le formicage passif, la corneille se contente de s'asseoir sur des fourmis, ailes éployées, et à se laisser envahir[112]. La fonction de cet exercice n'est pas totalement comprise, mais il semble que les oiseaux utilisent l'acide formique produit par les fourmis attaquées pour se débarrasser des parasites de leur plumage.
La Corneille noire est un oiseau bavard[113] et capable d'émettre une grande variété de sons, qui rend difficile le décompte de ses cris. Une étude en a néanmoins dénombré 23[114].
Le cri typique est un croassement sonore et dur kraaa, produit par séquences, qui peut être accompagné de hochements de la tête, cou tendu (bowing display)[57]. Parmi les autres cris fréquents figurent un cri émis à ton constant, comparable à un klaxon, ou encore un cloc cloc cloc qui semble émis uniquement par les femelles[57]. On parle parfois de chant pour désigner un monologue composé de cris émis à volume plus faible[57], qui semble n'être émis que par les immatures et les femelles posées[115]. Les jeunes en train de quémander et les femelles en période d'incubation produisent des aaa aaa bruyants et nasillards, qui rappellent, en plus profond, le cri homologue du Geai des chênes[115]. Les observateurs rapportent une variation géographique dans les cris, avec une grande différence par exemple entre les corneilles de Cornouailles, en Angleterre, et celles d'Espagne[67]. Les imitations sont un phénomène attesté, mais seulement chez les oiseaux en captivité[71].
L'intelligence des corneilles est connue depuis l'Antiquité. Ainsi, le Grec Ésope montre dans l'une de ses fables une corneille assoiffée trouvant une cruche contenant un peu d'eau. Elle jette dans la cruche des cailloux pour faire monter le niveau d'eau et ainsi s'abreuver – à l'époque moderne, l'expérience a été reproduite avec succès avec le Corbeau freux[116].
De fait, la Corneille noire présente, comme les autres corvidés, des capacités cognitives particulièrement développées : les corvidés sont le genre d'oiseaux présentant la taille de cerveau la plus importante proportionnellement à leur taille[117], ce qui leur a attiré le sobriquet de « singes à plumes »[118].
Sa mémoire lui permet de se remémorer ses caches de nourriture ou encore de reconnaître des êtres humains[119],[120]. Comme tous les corvidés, elle combine néophobie, grandes capacités d'exploration et haut degré d'innovation comportementale[121]. Par jeu, elle laisse tomber des objets qu'elle rattrape en vol, se laisse pendre par une patte, la tête en bas, ou encore se laisse glisser sur des pentes enneigées. En revanche, contrairement à la Pie bavarde, la Corneille noire échoue au test du miroir[122].
Peu d'animaux menacent réellement une corneille adulte : le plus important prédateur de la Corneille noire est l'être humain[123]. Au-delà, ses principaux ennemis sont les rapaces, en particulier l'Autour des palombes et le Hibou grand-duc[124]. Cette mortalité reste toutefois modeste : une étude allemande publiée en 1939 montre les restes de 93 Corneilles noires et 133 Corneilles mantelées à proximité de 138 nichées de Hibou grand-duc[125],[92] Selon une autre étude allemande publiée en 1964, on trouve 91 Corneilles noires et deux Corneilles mantelées sur 3 875 restes relevés en dix ans dans le territoire d'un couple d'Autours des palombes[126],[92].
Confrontée à l'un de ses ennemis, la Corneille noire prend généralement de l'altitude pour se placer au-dessus du rapace et derrière lui[127],[128]. Depuis cette position, elle l'intimide en piquant sur lui, parfois en tentant de le frapper à coups de bec ou de pattes[128]. On parle de houspillage[68], un comportement que la Corneille noire adopte également vis-à-vis de prédateurs moins sérieux, comme des mammifères terrestres (Renard roux) ou d'autres rapaces : Milan noir, Buse variable, Aigle botté, Épervier d'Europe[74]. La corneille peut même attaquer des animaux qui ne présentent pas de danger pour elle, comme le Héron cendré, sans doute parce qu'ils ressemblent à des oiseaux de proie[128].
Le houspillage se confond parfois avec le cleptoparasitisme : la Corneille s'en prend souvent à des faucons ou des milans qui transportent de la nourriture[129]. De même, le Héron cendré a tendance à cracher ses proies quand il est houspillé[129]. Le houspillage se fait plus agressif et plus persistant quand la corneille est en saison de reproduction, en particulier quand elle a des jeunes au nid[129].
Les mammifères terrestres ne représentent pas une menace sérieuse pour un animal capable de vol, mais des comportements de Renard roux feignant la mort pour attraper des corneilles par surprise ont été rapportés[129].
La Corneille noire peut être tuée par une proie qui se défend, comme cette corneille noyée par un groupe de Foulques macroules[130] ou celle tuée par un héron qui défendait probablement son nid[131].
Si les affrontements entre Corneilles noires sont fréquents, il est rare qu'ils aillent jusqu'à la mort d'une d'entre elles[132]. Elles se montrent toutefois très agressives pour protéger leur nid lors de la période de reproduction. En 1970, un observateur rapporte un combat d'une vingtaine de minutes à Fitzroy Square, un petit parc au centre de Londres, où le mâle résident, encouragé par sa femelle, pourchasse un intrus avant de l'achever à coups de bec au crâne[133]. En février 2018, un Genevois observe sur les toits face à ses fenêtres une corneille poursuivie à coups de becs par deux autres individus, le tout sous les yeux de 40 à 50 conspécifiques, dont certains très agités. La victime finit par tomber au sol et meurt peu après de ses blessures[132]. Comme dans l'exemple londonien, il est probable que la forte densité en nids induite par l'habitat urbain aggrave la violence des altercations[132].
L'Antiquité gréco-romaine considère la corneille comme un oiseau vivant très longtemps, plusieurs générations d'hommes[134],[135]. En réalité, la plus grande longévité enregistrée sur une Corneille noire baguée était de 19 ans en 1997[136]. Le British Trust for Ornithology mentionne également un record à 20 ans et 10 mois, établi en 2017, et met en avant une durée de vie typique de 4 ans[137]. Selon des études menées sur la Corneille d'Amérique, dont la longévité maximum actuellement est de 14 à 16 ans dans la nature, l'abondance de la nourriture en ville a une incidence favorable sur la survie et permet d'envisager une durée de vie allant jusqu'à 40 ans pour les individus urbains[138].
La Corneille noire peut être l'hôte de différents parasites. Pour ce qui est des ectoparasites, une étude menée en Suisse en 1963-1964 sur 92 individus montre que 62 sont porteurs de Mallophages (poux des oiseaux), parfois massivement, avec une à quatre espèces de parasites présentes sur chaque oiseau. Parmi les espèces identifiées figurent Colpocephalum subaequale, Degeeriella varia, Myrsidea anathorax, Myrsidea cornicis et Philopterus corvi[139]. Le plumage des corneilles peut également contenir le pou qui leur est spécifique, Ceratophyllus rossittensis, le pou des poules Ceratophyllus gallinae ou la mouche des oiseaux Ornithomya avicularia.
Les endoparasites de la Corneille noire incluent les vers ronds Acuaria depressa, un parasite du gésier[140], Robertdollfusa paradoxa, qui se loge dans la chambre antérieure de l'œil[141], ou encore Oxyspirura mansoni, un parasite dont l'hôte intermédiaire est un cafard : après ingestion du cafard par la corneille, les larves se répandent dans le jabot et se déplacent vers l'œil, leur site final[142]. Les jeunes au nid peuvent être atteints de syngamose, une maladie parasitaire affectant la trachée due au nématode Syngamus trachea[142] ou être infectés par les larves de Neottiophilum praeustum[142].
Les corvidés, en particulier la Corneille d'Amérique, sont particulièrement sensibles au virus du Nil occidental en Amérique du Nord et sont donc considérés comme espèces sentinelles pour la surveillance des Flavivirus à la fois aux États-Unis et en Europe[143]. En mars 2004, 80 Corneilles noires ont été trouvées mortes dans un parc de Bruxelles ; elles présentaient des symptômes cliniques similaires à une infection par ce virus[144]. La Corneille noire peut contracter la variole aviaire, maladie extrêmement répandue chez les oiseaux et transmise par un groupe de virus du genre Avipoxvirus. Chez la Corneille noire, elle a été identifiée dès les années 1950 en Grande-Bretagne[145], et en 2006 au Japon, à Hokkaidō, où elle est responsable d'une augmentation significative de la mortalité de l'espèce[146]. La Corneille noire peut également être atteinte du choléra des poules, une maladie respiratoire due au bacille Pasteurella multocida[147].
Sur le terrain, il est rare, mais non exceptionnel de voir des Corneilles noires atteintes de déformations du bec. Selon les auteurs, moins de 0,5% à moins de 1% des oiseaux sauvages en général sont atteints de telles déformations[148]. La prévalence de ces anomalies en Alaska, en particulier chez la Corneille d'Amérique et la Mésange à tête noire, a conduit les chercheurs à parler de trouble de la kératine aviaire, dont l'origine n'est pas connue avec certitude[149].
Les zones non plumées de la Corneille noire, en particulier les pattes, peuvent être plus ou moins recouvertes de papillomes, c'est-à-dire de lésions ou excroissances dures kératinisées. Elles peuvent être dues à une multitude de causes difficiles à déterminer sans examen en laboratoire, comme la variole aviaire, un papillomavirus, des acariens du genre Knemidokoptes ou des mycotoxines[150].
Comme d'autres corvidés, la Corneille noire peut être atteinte d'albinisme ou de leucisme, total ou partiel[142]. Certains individus présentent des taches ou bandes blanches, le plus souvent symétriques sur chaque aile. Le phénomène, plus fréquent en ville qu'à la campagne, semble être dû à une carence alimentaire, vraisemblablement en lysine, un acide aminé présent surtout dans les protéines animales[151]. Dans une étude menée en Belgique sur 855 corneilles capturées en milieu urbain ou à proximité de décharges, 5,5 % des juvéniles et 8,9 % des adultes montraient des plumes blanches ; ces individus étaient également plus petits en moyenne de 3 % par rapport aux autres[152].
Il est probable que l'interaction de la Corneille noire avec l'homme ait commencé très tôt, quand elle a appris à le suivre pour se nourrir de ses restes[153] ou inversement quand elle a servi, comme d'autres corvidés, à son alimentation[154].
Les premières traces d'un oiseau du genre Corvus dans une région accueillant actuellement la Corneille noire se trouvent au nord de la Chine et remontent au début du Pléistocène[155]. Ses ossements ont été retrouvés dans la grotte de Tornewton, dans le Devon, en Angleterre, qui date du Pléistocène tardif[156]. Ils sont fréquemment présents dans les sites occupés par l'Homme de Néandertal au Paléolithique moyen et par Homo sapiens au Paléolithique supérieur, où ils portent les marques d'une exploitation par l'homme[157]. La Corneille noire a été identifiée dans la scène dite du puits de la grotte de Lascaux, qui représente un homme-oiseau et une tête d'oiseau surmontant un bâton[158].
Elle occupe une place importante dans les mythes et le folklore, où elle est souvent confondue avec les autres représentants du genre Corvus, notamment le Grand Corbeau : la corneille est souvent considérée comme la femelle du corbeau[159]. De même, il est souvent difficile de déterminer si les mentions de corneille se rapportent à la Corneille noire ou à la Corneille mantelée[160].
En hébreu ancien, le mot עֹרֵב / orêb renvoie aussi bien à la corneille qu'au corbeau, mais désigne sans ambiguïté ce dernier dans la Bible[161]. La corneille n'apparaît de manière certaine qu'à une reprise, dans le livre de Baruch, pour parler des faux dieux en bois : « ils sont impuissants comme les corneilles entre ciel et terre[162]. » Il s'agit là de la Corneille mantelée, qui vit actuellement en Israël.
L'Antiquité gréco-romaine distingue bien le corbeau, tout noir, de la corneille décrite par Aristophane comme grise, ce qui désigne là encore la Corneille mantelée, qui vit actuellement en Grèce et en Italie au sud des Alpes[135]. Pline le Jeune mentionne comme une curiosité, à Rome, une corneille venue de Bétique (sud de l'actuelle Espagne), « remarquable par sa couleur absolument noire[163] », ce qui montre que la Corneille noire était également connue.
Dans la version de sa légende étiologique rapportée par Ovide, la corneille figure aux côtés du corbeau dans l'histoire de Coronis : Apollon s'éprend de la mortelle Coronis fille de Phlégias, qui le trompe. Le corbeau veut révéler à son maître l'infidélité, mais la corneille essaie de l'en dissuader en racontant sa propre histoire : prise en pitié par Athéna/Minerve alors qu'elle est poursuivie par Poséidon, elle est changée en oiseau noir pour préserver sa chasteté. Devenue l'oiseau préféré de la déesse, elle lui révèle la trahison des filles de Cécrops, mais par son bavardage elle perd la faveur de Minerve au profit de la chouette. Négligeant cet avertissement, le corbeau raconte tout à Apollon et se voit infliger en punition un plumage tout noir[164],[165].
Le corbeau et la corneille jouent un rôle de premier plan dans la mythologie et la littérature celtiques et laissent leur trace dans la toponymie et l'anthroponymie de ces territoires[166]. Bran, nom qui désigne l'un ou l'autre des oiseaux, est le conseiller de Lug, principale divinité des Celtes[167]. Corneille et corbeau se retrouvent également dans le nom de Bran le Béni, l'un des héros des Mabinogion. Dans la mythologie celtique irlandaise, les deux oiseaux sont étroitement associés aux batailles, en particulier au travers de la déesse Morrigan[168], qui peut apparaître comme un corbeau ou comme un vol de trois corneilles, en l'occurrence des Corneilles mantelées.
Étroitement associé aux divinités païennes, c'est surtout le corbeau qui acquiert une image négative avec l'avènement du christianisme[169]. Comme les freux, les corneilles sont épargnées par les grands massacres de corbeaux menés par les armées de Charlemagne en Saxe et en Thuringe, une distinction alors d'autant plus facile à faire que le Grand Corbeau semble avoir alors été plus grand qu'à l'heure actuelle[170].
Au XIIe et XIIIe siècles, les bestiaires présentent même la corneille comme l'opposé du corbeau[171]. Elle est l'amie de la cigogne, qu'elle protège de ses prédateurs. Contrairement au corbeau, réputé ne pas nourrir ses petits avant qu'ils acquièrent leur plumage noir, la corneille est une bonne mère qui leur voue des soins dès la naissance. Réciproquement, elle nourrit ses vieux parents trop faibles pour le faire par eux-mêmes. Quand ceux-ci perdent leur plumes, la corneille étend ses ailes pour la protéger. Elle est d'autant plus un modèle de piété filiale qu'elle vit très longtemps : neuf générations d'homme, selon le Liber de natura rerum du dominicain Thomas de Cantimpré (1237-1240 et 1244), reprenant le chiffre cité par Hésiode[172]. Elle est également un modèle de fidélité conjugale. Ses deux seuls défauts sont d'être bavarde et belliqueuse : reprenant les sources antiques, les auteurs de bestiaires la montrent livrant une véritable guerre à la chouette.
Malgré tout, en raison de son rôle de charognard, qu'elle partage avec le corbeau, la corneille s'attire durablement une image négative dans une culture chrétienne où il est important d'être inhumé convenablement pour accéder à la vie éternelle[173]. Un vol de corneilles perché près de l'échafaud devient une image classique[174]. Dans Le Triomphe de la Mort (1562), Brueghel l'Ancien représente un corbeau ou une corneille perché sur le cheval de la Mort, qui tient un sablier. Ces deux oiseaux sont aussi une représentation de la mort dans les superstitions : dans l'est du Yorkshire, par exemple, on dit que voir une corneille perchée sur un cimetière signifie une mort avant la fin de l'année[175].
Dans l'Islam, corneilles et corbeaux ont également une image négative. Selon une histoire populaire, le prophète Mahomet se réfugie un jour dans une grotte pour échapper à ses ennemis. Une corneille, alors un oiseau blanc, l'aperçoit et le dénonce en criant ghar ghar (« grotte ! grotte ! »). Les ennemis n'y prêtent pas attention, mais Mahomet condamne la corneille à avoir un plumage noir et à répéter toujours le même cri[176]. De fait, corneilles et corbeaux figurent parmi les oiseaux qu'il est permis de tuer, y compris en état de consécration rituelle (ihram) pendant un pèlerinage[177].
À l'époque moderne, son rôle de charognard est apprécié en Angleterre pour la régulation sanitaire des villes. Le voyageur vénitien Capello, après y avoir passé l'hiver 1494-1497, remarque que les corneilles, corbeaux, freux et choucas ne sont pas persécutés comme ils le sont en Italie, mais qu'il est au contraire interdit de les tuer parce qu'ils se chargent de nettoyer les rues[178]. Pierre Belon fait la même remarque dans son Histoire de la nature des oyseaux (1555), premier traité d'ornithologie écrit en français[179].
Dans la culture savante, l'idée que le Grand Corbeau et la Corneille noire, outre qu'ils se ressemblent beaucoup, forment une même famille avec les choucas et les freux n'apparaît pas avant le XVIe voire le XVIIe siècle[180]. Les naturalistes s'intéressant moins aux oiseaux des campagnes qu'à ceux des terres inconnues, les dictionnaires et encyclopédies ne décrivent que brièvement les corvidés et reprennent encore des éléments antiques ou médiévaux[181]. Ainsi, la première édition complète du Dictionnaire de l'Académie française (1694) se borne à écrire : « Oiseau noir comme un corbeau, mais de moindre grosseur[182]. »
Le savoir ornithologique progresse donc surtout dans les traités d'économie rurale. Ceux-ci abordent souvent les corvidés, surtout les corneilles et les freux, pour les présenter comme nuisibles et détailler les moyens de s'en débarrasser, de les piéger ou de les empoisonner[181]. Alors que l'Angleterre était traditionnellement indulgente vis-à-vis des corvidés, les survivants du grand incendie de Londres en 1666 sont horrifiés de voir corbeaux et corneilles se nourrir des cadavres dans les rues et réclament leur extermination[183]. Des édits d'Henri VIII et d'Élisabeth Ire enjoignent aux propriétaires terriens de détruire les corvidés et autres oiseaux destructeurs de récoltes, et fixent des montants de récompenses.[184],[185]. Les corneilles sont également réputées tuer les agneaux, les poulets, les lapins et le gibier[184]. Les Corneilles noires sont également touchées au XIXe siècle par la mode de la collection d'œufs, qui manque de mener le Grand Corbeau à l'extinction[186].
L'historien Michel Pastoureau note que parmi les superstitions concernant les corvidés, « celles des XVIIIe et XIXe siècles ne sont guère différentes de celles du Moyen Âge mais elles sont mieux documentées[187]. » Ainsi, dans sa Faune populaire de la France (1879), l'ethnologue Eugène Rolland consacre plusieurs pages au folklore sur le genre Corvus[188]. La corneille prédit le temps qu'il fait : « Quand une corneille se baigne / Ce nous est un présage d'eau / Et quand elle chante en la campagne / C'est un grand signe de temps beau. » Elle sert également dans plusieurs proverbes équivalents de « tel père, tel fils », par exemple : « Ce que chante la corneille, si chante le corneillon ». Divers comptines servant à conjurer le malheur si l'on rencontre un corbeau ou une corneille. « Dans le Languedoc, on croit que les mauvais prêtres deviennent des corbeaux après leur mort et les mauvaises religieuses, des corneilles[189]. »
La Corneille noire fait partie des oiseaux les plus régulés dans le monde en raison des dommages qu'elle cause aux cultures, aux oiseaux de basse-cour ou au petit gibier[190].
Une méta-analyse menée en 2015 sur 42 études montre que dans 81 % des cas, les corvidés n'ont pas d'impact négatif significatif sur la présence ni l'abondance d'autres espèces d'oiseaux, dont la baisse des effectifs est liée avant tout à d'autres facteurs, comme la détérioration des habitats ou la prédation des chats[191].
S'agissant des cultures, selon une enquête française menée par Arvalis - Institut du végétal auprès de 2 750 agriculteurs ayant déclaré des dommages en 2009, la Corneille noire est impliquée dans 74 % des cas aux côtés du Corbeau freux, notamment sur le maïs, les céréales à paille et le colza ; leurs attaques se produisent essentiellement au semis et lors de la levée des cultures[192]. Une étude réalisée en 2006 par la Haute école des sciences agricoles, forestières et alimentaires à Zollikofen évalue à 0,6-1 % les dégâts des corvidés sur la valeur totale du maïs dans le canton de Berne[193]. Les leviers de lutte contre ces dégâts incluent des techniques culturales adaptées, l'effarouchement, l'usage de substances corvifuges, le piégeage et le tir[194].
En ville, les nuisances de la Corneille noire incluent l'éventrement des poubelles[195],[196], le retournement des pelouses[197] et, plus rarement, l'attaque de passants[198]. En réponse, des villes comme Paris installent des poubelles en dur[199]. Une étude menée au Jardin des plantes de Paris montre qu'une meilleure gestion de la tonte réduit les dommages causés aux pelouses urbaines[99]. Enfin, la Ligue pour la protection des oiseaux explique que les attaques de corneilles, qui vont du vol d'intimidation aux coups de pattes effectifs, sont le fait de parents défendant leur progéniture au sol et sont donc circonscrites à la période de reproduction[200].
En sens inverse, la Corneille noire rend des services écosystémiques. Comme charognarde, elle participe à l'élimination des cadavres, qui représentent un risque sanitaire pour l'homme et les animaux d'élevage ou sauvages[201]. Elle assure la dissémination des graines en mangeant des fruits et en excrétant les graines (endozoochorie)[202]. Dans le cas de Prunus mahaleb, par exemple, elle assure cette dispersion à longue distance (au-delà de 110 mètres) et dans des microhabitats ouverts[203]. Comme la Pie bavarde, elle participe à la colonisation par l'amandier (Prunus dulcis) des terres en déprise agricole dans les régions semi-arides de la Méditerranée occidentale[204]. Aux côtés de la Corneille à gros bec, elle joue un rôle crucial dans l'expansion de Eriobotrya japonica à Tokyo[205]. Son rôle a été mis en évidence au Japon dans le cycle de l'azote entre les zones urbaines et rurales : elle consomme de la nourriture en ville et dépose des fientes en forêt, où elle tient ses dortoirs[206].
Déclarée commune sur son aire de répartition, la Corneille noire a été classée dans la catégorie LC (préoccupation mineure) par l'UICN. Elle figure à l'annexe II/B de la directive Oiseaux, qui autorise sa chasse dans la majorité des États membres de l'Union européenne, zone où ses effectifs sont en expansion modérée[207]. Chaque année, 1,15 million de Corneilles noires et mantelées sont ainsi détruites en Europe[208].
En France, la Corneille noire n'est pas protégée, mais considérée comme une espèce gibier, voire, en fonction du département, comme nuisible. Conformément à l'arrêté du 3 juillet 2019 pris pour l'application de l'article R. 427-6 du code de l'environnement, elle peut être détruite par tir de l'ouverture de la chasse au 31 mars, avec possibilité de prolongation jusqu'au 30 juillet sur autorisation préfectorale. Elle peut également être piégée toute l'année au moyen de cages à appelants, dites corbeautières. On estime à 380 000 le nombre d'individus tués chaque année[208]. Grâce à ses capacités d'adaptation, la Corneille noire voit néanmoins ses effectifs nicheurs rester stables entre 1989 et 2018[209],[210].
En Grande-Bretagne, les effectifs de Corneille noire sont en forte croissance[211]. Comme tous les oiseaux, l'espèce est protégée par le Wildlife and Countryside Act de 1981. Ce texte accorde néanmoins une dérogation générale (general licence) pour les oiseaux considérés comme nuisibles en raison des dégâts occasionnés aux cultures ou à d'autres espèces, ou encore pour des raisons sanitaires. Jusqu'en 2019[212], la Corneille noire pouvait être concernée de telles dérogations[213].
En Suisse, la Corneille noire est une espèce chassable et 11 400 individus ont été abattus en moyenne entre 2007 et 2011[214].
Au Japon, la Corneille noire est protégée, comme tous les oiseaux sauvages, mais les populations jugées problématiques peuvent faire l'objet de mesures de contrôle ciblées, sur approbation de la municipalité concernée[215]. Plusieurs villes, comme Hirosaki, Monbetsu, ou Sapporo se sont dotées d'agents municipaux chargés de gérer à la fois la Corneille noire et le Corbeau à gros bec[215]. À Monbetsu (25 600 habitants en 2008), ces agents sont chargés de détruire les nids, essentiellement dans les zones résidentielles du centre-ville[215]. Le coût de ce programme de contrôle est estimé à 300 000 dollars américains par an, correspondant à la masse salariale et à l'équipement de trois agents[215].
Corvus corone
La Corneille noire (Corvus corone) est une espèce de passereaux de la famille des Corvidae. Elle est présente dans deux aires distinctes : l'Europe de l'Ouest et du sud-ouest, où sa population est estimée entre 5,5 et 12 millions de couples, et l'Asie du Kazakhstan au Japon, où sa population n'est pas connue. Commune dans toute son aire de répartition, elle présente une grande plasticité écologique et se trouve aussi bien à la campagne qu'au cœur des grandes villes, comme Paris et Londres.
Oiseau entièrement noir, elle est très proche de la Corneille mantelée, avec qui elle a longtemps été considérée comme formant une seule et même espèce. Elle se distingue du Grand Corbeau par sa taille plus petite et son bec plus effilé, du Corbeau freux par les plumes sétiformes qui recouvrent la base de son bec et du Corbeau à gros bec par son bec plus court et moins arqué.
La Corneille noire est omnivore et opportuniste. Elle vit en couples territoriaux stables et essentiellement sédentaires, mais peut aussi se trouver dans de grands rassemblements de corvidés. Elle est fréquemment considérée comme nuisible en raison des dommages qu'elle est réputée causer aux cultures et à la petite faune. Toutefois, sa longévité, son adaptabilité et ses capacités cognitives remarquables contribuent à expliquer la fascination qu'elle exerce sur l'homme et sa place dans de nombreuses cultures, aux côtés du Grand Corbeau avec lequel elle se confond souvent dans les mythes et légendes. Sa longue interaction avec l'homme a ainsi été décrite par le biologiste John Marzluff comme une « coévolution culturelle ».
O corvo pequeno[1][2] (Corvus corone), corvo común,[3] choia[4] ou cornella[Cómpre referencia] é unha ave da familia dos córvidos. Posúe unha testa ancha e aplanada, un corpo negro brillante e unha plumaxe moi densa.
Aínda que poden hibridar con Corvus cornix producindo descendencia fértil, últimos estudos (de 2003) levaron a consideralas especies diferentes, debido á notable diferenza de cor na plumaxe, así como á escasa viabilidade xenética dos híbridos.
A súa voz é forte, áspera, con fondo metálico.
O seu niño está composto de paus, máis livián có da gralla cereixeira, faino en árbores ou arbustos. Pon de catro a seis ovos nunha niñada, de marzo a xullo.
Aliméntase de invertebrados, ovos e grans do chan; con frecuencia, agrúpase en bandadas en praderías con esterco.
.............
e o agoirador torpe que diz
que máis val o corvo que a perdiz,
nunca o Deus deixe mellor escoller.
Vrane (lat. Corvus corone) su vrsta inteligentnih i bučnih ptica iz reda vrapčarki, porodice vrana. U Euroaziji je zastupljena sa 6 podvrsta, od kojih dvije, crna vrana i siva vrana, žive u Europi[1] .
Dvije podvrste koje žive u Europi razlikuju se samo bojom perja. Podvrsta koja pretežno nastanjuje sjeveroistok Europe ima crno perje s plavkastim otsjajem (crna vrana), dok podvrsta sa jugozapada ima sivo tijelo s crnim krilima, crnim repnim perjem i crnom glavom. Mogu se pojaviti i hibridni oblici ove dvije podvrste koji su sposobni za razmnožavanje,[2] a perje im može imati boje oba roditelja.
Kljun je kod obje podvrste debeo, gornji dio je sprijeda savijen prema dolje. Pera repa su ravna, a noge isto crne.
Osim u vrijeme gniježdenja, vrane žive u manjim jatima koja se zatim, naročito u sumrak, okupljaju u velika jata ako imaju zajednička stabla na kojima spavaju. U vrijeme parenja - počevši otprilike od ožujka - okupljaju u parove koji se odvajaju od jata i zadržavaju se uglavnom u području gniježdenja, dok se istovremeno oblikuju jata ptica koje se ne pare, a čine ih, prije svega, mlade ptice. Poznate su po svom glasnom javljanju zvukom koji zvuči kao promuklo "kreeeh". Često nastanjuju šume i poljoprivredno zemljište. Neke jedinke žive u gradskim parkovima, ali i vrtovima i dvorištima. Tipični su hemerofili.
Žive do 13 godina i monogamne su, par u pravilu ostaje zajedno do kraja života. Ženka polaže 4-6 jaja, na kojima roditelji leže 18 do 20 dana. Mladunci su čučavci a letjeti mogu nakon 4 do 5 tjedana.
Ptice iz porodice vrana nisu specijalizirane i to im omogućuje raznovrsnu prehranu, pravi su svejedi. Mnoge od njih jedu gotovo sve vrste hrane koje se mogu dočepati, a to uključuje i strvinu, jaja drugih vrsta kao i mlade ptice. Pored toga, jedu i sjemenke i voće.
Vrane (lat. Corvus corone) su vrsta inteligentnih i bučnih ptica iz reda vrapčarki, porodice vrana. U Euroaziji je zastupljena sa 6 podvrsta, od kojih dvije, crna vrana i siva vrana, žive u Europi .
Čorna wróna (Corvus corone) je ptak ze swójby rapačych ptakow (Corvidae).
Jeli sy jedyn z mjenowanych njedostatkow skorigował(a), wotstroń prošu potrjecheny parameter předłohi {{Předźěłuj}}
. Podrobnosće namakaš w dokumentaciji.
Čorna wróna (Corvus corone) je ptak ze swójby rapačych ptakow (Corvidae).
La cornacchia, nota anche coi nomi di cornacchia comune europea o cornacchia nera (Corvus corone Linnaeus, 1758), è un uccello passeriforme appartenente alla famiglia Corvidae[2].
Il nome scientifico della specie, corone, deriva dal greco κορωνη (korōnē, inteso come "gracidante" in quanto derivato dal verbo κρωζω/krōzō, "gracidare", ma genericamente utilizzato per indicare i corvi).
Misura 48-53 cm di lunghezza, per 396-602 g di peso e un'apertura alare di 84–101 cm[3]: le popolazioni asiatiche sono mediamente più grandi rispetto a quelle europee.
Si tratta di uccelli dall'aspetto robusto e massiccio, muniti di testa dalla forma arrotondata con fronte sfuggente, becco conico, forte e dalla punta lievemente adunca, collo robusto, lunghe ali digitate, zampe forti e coda dalla forma squadrata e di media lunghezza.
Nel complesso, la cornacchia nera ricorda molto (in special modo i giovani, che a parte le dimensioni medie sono virtualmente indistinguibili) l'affine corvo imperiale, rispetto al quale mostra dimensioni medie inferiori, aspetto più slanciato (tale caratteristica risulta tuttavia evidente solo se le due specie vengono messe a confronto diretto e non viste separatamente), coda squadrata anziché cuneiforme e iridescenza del piumaggio verde piuttosto che viola: la cornacchia grigia risulta perfettamente identica nell'aspetto e nelle dimensioni alla cornacchia nera, ma è molto semplice da differenziare da quest'ultima per la diversa colorazione del torso. In volo, inoltre, la cornacchia nera risulta molto simile al corvo nero (che al suolo è facilmente riconoscibile per la faccia nuda), che tuttavia presenta ali più lunghe e becco più massiccio e che quindi appare più corto.
Il piumaggio, come del resto intuibile dal nome comune, si presenta totalmente di colore nero, lucente e dalla consistenza sericea: sul corpo sono presenti sfumature metalliche di colore verdastro, ben evidenti quando l'animale è nella luce diretta.
Il becco e le zampe sono di colore nero: gli occhi, invece, sono di colore bruno scuro.
La cornacchia è un uccello diurno, che vive in stormi anche numerosi, talvolta in associazione coi tendenzialmente più solitari corvi neri: durante il giorno, questi uccelli passano la maggior parte del tempo al suolo o fra i rami dei cespugli alla ricerca di cibo, facendo poi ritorno nel tardo pomeriggio verso alberi-posatoio dove poter passare del tempo a socializzare e soprattutto passare la notte al riparo da intemperie ed eventuali predatori.
Il richiamo della cornacchia nera consiste in un forte e roco craaak, più acuto rispetto a quello del corvo imperiale e più grave e vibrante rispetto a quello del corvo nero, ripetuto generalmente tre volte e con intensità più o meno crescente a seconda dell'eccitazione dell'animale[3]: durante le vocalizzazioni, spesso l'animale tende la testa in avanti e arruffa le sottili penne della gola, simili a una barba. Alcuni esemplari, specie se in cattività, riescono a riprodurre alcuni suoni simili a quelli umani e a ripetere alcune parole.
Come la maggior parte dei corvidi, la cornacchia nera è virtualmente un onnivoro opportunista, con tendenza alla saprofagia: questi uccelli, infatti, in natura si nutrono principalmente di insetti e altri invertebrati, larve, carcasse (dalle quali piluccano sia pezzetti di carne sia insetti e larve saprofagi), uova e piccoli vertebrati (anfibi, rettili, nidiacei di piccoli uccelli e adulti di specie un po' più grandi, arrivando a predare merli e anatroccoli, e piccoli mammiferi), nonché, sebbene sporadicamente, semi e granaglie, bacche e frutta matura.
Le cornacchie possono collaborare fra loro per aggredire grossi rapaci o piccoli canidi e sottrarre loro le prede.
Con l'antropizzazione sempre maggiore dell'areale, le cornacchie, animali molto intelligenti, si sono rapidamente adattate a trarre profitto dalla situazione, radunandosi presso gli insediamenti e beneficiando dell'aumentata disponibilità di cibo sotto forma di scarti e rifiuti.
Si tratta di uccelli monogami, le cui coppie rimangono insieme per anni, non di rado per la vita.
La stagione riproduttiva va dalla seconda metà di marzo alla fine di maggio[3]: le coppie portano generalmente avanti una singola covata l'anno, cominciandone una seconda qualora la prima vada perduta per qualche motivo durante le fasi iniziali (costruzione del nido o cova delle uova)[4].
I due sessi collaborano nella costruzione del nido, che di norma avviene fra i rami di un grosso albero isolato. Il nido si presenta piuttosto voluminoso e dalla forma a coppa, molto simile a quello del corvo imperiale, ma meno imponente: esso viene edificato intrecciando rametti e fibre vegetali, e foderando l'interno con materiale più morbido.
All'interno del nido, la femmina depone 3-6 uova lisce e leggermente lucide, di colore azzurrino fittamente maculato di bruno: esse vengono covate dalla femmina (col maschio che nel frattempo stazione di guardia nei pressi del nido, scacciando eventuali intrusi e occupandosi inoltre di reperire il cibo per sé e per la compagna) per 18-20 giorni, al termine dei quali schiudono pulli ciechi e implumi.
I nidiacei vengono imbeccati dalla sola femmina (che a sua volta riceve il cibo dal maschio) per i primi giorni di vita: in seguito, ambedue i genitori partecipano alla cura e all'alimentazione della prole, non di rado con la collaborazione di uno o più giovani non riproduttivi della nidiata dell'anno precedente.
In tal modo, i giovani si involano all'età di 4-5 settimane circa: anche dopo l'involo, tuttavia, essi continuano a rimanere coi genitori, seguendoli nei loro spostamenti, entrando a far parte dello stesso stormo e continuando (sebbene sempre più sporadicamente man mano che raggiungono la maturità) a chiedere loro l'imbeccata.
Sono distinguibili due grandi popolazioni disgiunte di cornacchia nera, una europea e una asiatica: la prima è diffusa dalla penisola iberica alla Boemia (Gran Bretagna tranne le Highlands scozzesi e Irlanda orientale comprese) a sud fino alle Alpi, mentre la seconda è diffusa dalla sponda orientale dello Enisej (in Siberia centrale) alla Kamchatka (comprese le isole Curili, Sakhalin e il Giappone tranne Kyūshū) a sud fino al Turkmenistan orientale, all'Afghanistan nord-orientale, al nord di Qinghai e Sichuan e all'Hebei.
In Italia, la specie è presente lungo l'Arco alpino, specie in Valle d'Aosta (dove non è difficile osservare coppie miste e individui ibridi, specie lungo il fondovalle della Dora Baltea).
La maggior parte delle popolazioni tende a essere residente: la cornacchia nera mostra tuttavia un grande potenziale di dispersione, con le popolazioni settentrionali della sottospecie asiatica che migrano in autunno a sud fino all'Iran nord-orientale, al Belucistan e al Khyber Pakhtunkhwa, mentre quelle dell'Europa Centrale che si disperdono in direttrice SW, raggiungendo l'Europa Meridionale dove passano l'inverno.
La cornacchia nera è un uccello molto adattabile: l'habitat d'elezione originario di questi uccelli è rappresentato dalle aree aperte a copertura erbosa con presenza qua e là di macchie boschive miste più o meno estese, tuttavia attualmente questi uccelli colonizzano senza grossi problemi anche le aree antropizzate suburbane o urbane.
Se ne riconoscono due sottospecie[2]:
Alcuni autori riconoscerebbero inoltre le sottospecie interpositus del Giappone, saghalensis di Sakhalin e yunnanensis del sud dello Yunnan, tutte generalmente sinonimizzate con orientalis[3]: quest'ultima, dall'areale disgiunto e remoto rispetto alla sottospecie nominale, potrebbe secondo alcuni essere una specie a sé stante, rappresentando un caso di evoluzione convergente di popolazioni diffuse in ambienti simili a quelli della cornacchia nera europea[5].
La posizione tassonomica della cornacchia nera rispetto alla cornacchia grigia rimane oggetto di dibattito: quest'ultima (a lungo considerata una sottospecie della prima, cosa che alcuni autori continuano a fare[3]) occupa un areale che s'incunea fra quelli delle due sottospecie di cornacchia nera, separandoli fra loro (caratteristica attribuibile a un'espansione dell'areale della cornacchia grigia a spese di quello delle due popolazioni di cornacchia nera durante il periodo interglaciale del Pleistocene[6]), e presentano corredo genetico praticamente identico, con la cornacchia grigia che non esprime una piccola area (meno dello 0,28%) del genoma situata sul cromosoma 18, deputata alla colorazione del corpo[7]. Nonostante questo, le due specie si ibridano raramente nelle aree di contatto, verosimilmente per una questione di accoppiamento assortativo[8][9], sebbene vi siano le prove di un cospicuo flusso genico fra esse[10][11] e anzi le popolazioni tedesche di cornacchia nera risultino geneticamente più affini alle cornacchie grigie che alle cornacchie nere spagnole[7].
Per questo motivo, la comunità scientifica è divisa sul mantenere le specie separate (elevando al rango di specie anche la sottospecie orientalis della cornacchia nera[5]) oppure accorparle (con l'aggiunta dell'altrettanto affine corvo dal collare) come sottospecie di un unico taxon[12].
Secondo la mitologia greca il piumaggio del corvo era in origine bianco, divenuto poi nero in seguito all'intervento di Apollo, irritato perché venuto a conoscenza, grazie a un corvo, del tradimento dell'amata Coronide, che aveva sposato Ischys[13].
Nella mitologia norrena il corvo possiede una grande valenza simbolica, un esempio è da riferirsi al dio Odino al quale spesso il corvo viene associato. Sempre Odino è inoltre padrone dei due corvi Huginn e Muninn.
La cornacchia, nota anche coi nomi di cornacchia comune europea o cornacchia nera (Corvus corone Linnaeus, 1758), è un uccello passeriforme appartenente alla famiglia Corvidae.
Juodoji varna (lot. Corvus corone) – varninių (Corvidae) šeimos paukštis.
Panaši į kovą, kiek didesnė, gilesniu snapu, labiau lenktu antsnapiu, stambesne, plokštesne galva, kiek ilgesniais sparnais, truputį ilgesne uodega. Visa juoda. Kūno ilgis 44-52 cm, išskėstų sparnų tarpugalių atstumas 84-109 cm, svoris 540–680 g.
Dažniausiai įsikuria atvirose vietose su pavieniais medžiais, giraitėmis. Maitinasi paprastai pakrantėse, prie įlankų, sūraus vandens pelkių. Europoje įsikuria ir didesniuose miestuose.
Lietuvoje neperi, retais atvejais stebima bet kuriuo metų laiku.
Juodoji varna (lot. Corvus corone) – varninių (Corvidae) šeimos paukštis.
Panaši į kovą, kiek didesnė, gilesniu snapu, labiau lenktu antsnapiu, stambesne, plokštesne galva, kiek ilgesniais sparnais, truputį ilgesne uodega. Visa juoda. Kūno ilgis 44-52 cm, išskėstų sparnų tarpugalių atstumas 84-109 cm, svoris 540–680 g.
Dažniausiai įsikuria atvirose vietose su pavieniais medžiais, giraitėmis. Maitinasi paprastai pakrantėse, prie įlankų, sūraus vandens pelkių. Europoje įsikuria ir didesniuose miestuose.
Lietuvoje neperi, retais atvejais stebima bet kuriuo metų laiku.
Melnā vārna (Corvus corone) ir liela auguma vārnu dzimtas (Corvidae) putns, kas sastopama Eiropā un Āzijas austrumos, izplatības reģioniem savstarpēji nesaskaroties. Izdala divas pasugas.[1]
Ilgu laiku pelēko vārnu (Corone cornix) uzskatīja par vienu no melnās vārnas pasugām. Abām vārnām ir ļoti līdzīga morfoloģija un uzvedība, tomēr ģenētiskie pētījumi ieviesa korekcijas sistematizācijā, un kopš 2002. gada pelēkā vārna ir patstāvīga suga. Saskarsmes areālos abas sugas reizēm hibridizējas.[2]
Melnajai vārnai ir divi lieli, izolēti izplatības areāli: Eiropas rietumi un Āzijas austrumdaļa. Katru teritoriju apdzīvo cita pasuga: C. c. corone sastopama Eiropā, bet C. c. orientalis Āzijā.[1] Lielais attālums strap abiem izplatības areāliem tiek skaidrots ar ledus laikmeta ietekmi.
Latvijā melnā vārna pamatā ir ieceļotāja, taču dažkārt paliek dzīvot uz vietas pat vairākus gadus. Ir zināmi divi šādi gadījumi Latvijas rietumos Mērsragā un Liepājā. Tā pastāvīgi uzturas pie jūras, barojoties krastmalā. Kolkā ir novārotas migrējošas melnās vārnas, kas piebiedrojušās Krievijas pelēkajām vārnām atceļā no ziemas klejojumiem. Ir avoti, kas norāda vairākus citus melnās vārnas novērojumus, bet tā kā tie nav apliecināti ar attēliem, tad nevar izslēgt, ka novērotie putni nav bijuši grūti atšķiramie nepieaugušie krauķi.[2] Mērsragā ir novērots jaukts pelēkās vārnas un melnās vārnas pāris un samērā ticams ligzdošanas gadījums.[3]
Melnās vārnas apspalvojums kā jau tās nosaukums norāda ir melns, ar zaļganu vai violetu spīdumu.[4] Arī knābis un kājas ir melnas. No kraukļa, kurš arī ir melns, melno vārnu var atšķirt pēc auguma. Vārna ir mazāka, tās ķermeņa garums ir 48—53 cm, spārnu plētums 84—100 cm, svars 396—602 g.[5][6]
To var viegli sajaukt ar krauķi. Salīdzinot ar krauķi, melnajai vārnai knābis ir masīvāks un līdz ar to izskatās īsāks un strupāks ar izteiktu augšknābja gala liekumu uz leju. Arī nāsis vārnai ir segtas ar īsām, spurainām spalviņām. Tomēr rudenī un ziemā melnās vārnas maz atšķiras no jaunajiem krauķiem, jo tiem joprojām ir saglabājies apspalvojums pie knābja pamatnes. Raksturīgo pieaugušā krauķa knābi jaunie putni iegūst no februāra līdz maijam. Arī galvas forma abām sugām nedaudz atšķiras, krauķim galvas augšdaļā reizēm neliels pacēlums, vārnai galvas virspuse plakanāka, vienmērigi noapaļota. Pieredzējis novērotājs krauķi var atšķirt arī pēc lidojuma. Krauķim spārnu vēzieni ir ātrāki, elastīgāki un dziļāki. Arī spārni ir šaurāki un smailāki.[7]
Melno vārnu un krauķi var atšķirt arī pēc uzvedības. Ligzdošanas laikā melnā vārna neveido barus atšķirībā no krauķa, lai gan reizēm arī krauķi izveido ligzdas ārpus kolonijas. Melnās vārnas bieži barojas kopīgos baros ar krauķiem, un ziemas periodā arī vārnas veido barus. Visatšķirīgākā abām sugām ir balss. Krauķim ķērcieni ir augstos toņos, bet melnajai vārnai ķērcieni veidojas dziļāk rīklē. Melnā vārna ir diezgan skaļš putns, bieži apmetas koka galā un klaigā.
Melnā vārna ir visēdāja, un barojas ar kukaiņiem, tārpiem, graudiem, sēklām un augļiem, maziem dzīvniekiem, putniem un to olām. Melnā vārna pamatā barojas ar jebko, ko var atrast. Tā pārmeklē arī cilvēku atkritumu izgāztuves un konteinerus. Melnā vārna mēdz sekot lielajiem plēsīgajiem putniem un dzīvniekiem, lai pamielotos ar to medījumu, kā arī pašas aktīvi medī, savā starpā kooperējoties.
Melnās vārnas veido monogāmus pārus uz mūžu. To ligzda ir liela un smaga. Vieta ligzdai parasti tiek izvēlēta augsta koka galā, bet reizēm melnā vārna ligzdu iekārto uz klinšu dzegām un augstu celtņu konstrukcijās. Ļoti reti, bet reizēm var novērot ligzdu tuvu zemei. Ligzda ārēji atgādina kraukļa ligzdu, bet salīdzinoši ir nedaudz mazāka. Dējumā parasti ir 4—6 olas, tās ir gaiši zilas ar brūniem raibumiņiem. Inkubācijas periods ilgst 17—19 dienas, olas perē tikai mātīte, kuru tēviņš baro. Apspalvojums putnēniem izaug pēc 32—36 dienām. Abi vecāki rūpējas par mazuļiem. Diezgan bieži iepriekšēja gada jaunās vārnas palīdz vecākiem izbarot jauno perējumu. Bērni var palikt kopā ar vecākiem līdz 4 gadiem.[8]
Melnajai vārnai ir 2 pasugas:[1]
Melnā vārna (Corvus corone) ir liela auguma vārnu dzimtas (Corvidae) putns, kas sastopama Eiropā un Āzijas austrumos, izplatības reģioniem savstarpēji nesaskaroties. Izdala divas pasugas.
Ilgu laiku pelēko vārnu (Corone cornix) uzskatīja par vienu no melnās vārnas pasugām. Abām vārnām ir ļoti līdzīga morfoloģija un uzvedība, tomēr ģenētiskie pētījumi ieviesa korekcijas sistematizācijā, un kopš 2002. gada pelēkā vārna ir patstāvīga suga. Saskarsmes areālos abas sugas reizēm hibridizējas.
Burung Gagak Bangkai (Corvus corone) merupakan ahli ordor passerine keluarga gagak jenis burung yang tempatan di Eropah barat dan Asia timur.
Burung Gagak Bangkai (Corvus corone) merupakan ahli ordor passerine keluarga gagak jenis burung yang tempatan di Eropah barat dan Asia timur.
De zwarte kraai (Corvus corone) is een zangvogel uit de familie van de kraaien (Corvidae). De wetenschappelijke naam van de soort werd in 1758 gepubliceerd door Carl Linnaeus.[2]
Een volwassen kraai is 48 tot 53 centimeter lang en weegt 396 tot 602 gram.[3] Kraaien zijn groter dan kauwen en in tegenstelling tot de laatste helemaal zwart, vaak met een wat groenige glans over de veren. Soms heeft een zwarte kraai enige witte veren, als gevolg van verkeerde voeding, een slechte conditie of een erfelijke afwijking.[4]. Van de ongeveer even grote roeken zijn kraaien op verschillende manieren te onderscheiden. Zo heeft een roek een kaal stuk huid aan de basis van de snavel, waardoor deze snavel langer lijkt. De snavel van de roek is bovendien lichter van kleur dan de gitzwarte kraaiensnavel. Verder heeft een roek anders dan een kraai, een 'broek', oftewel veren op zijn dijen.
De soort komt tot broeden in West- en Centraal-Europa, en in Oost-Azië komt een nauw verwante vorm voor, C. corone orientalis. In het tussenliggende gebied komt de bonte kraai voor die nauw verwant is, en die zowel in het oosten als in het westen van zijn verspreidingsgebied in staat blijkt met de daar voorkomende vorm vruchtbare hybriden te verwekken. Men vermoedt dat de soorten in de laatste ijstijd gescheiden zijn geraakt. Of er wel van aparte soorten mag worden gesproken is onderwerp van discussie.
Er worden twee ondersoorten onderscheiden:
Kraaien leven meer solitair dan roeken en kauwen. Het zijn intelligente vogels die zich makkelijk aanpassen aan verschillende diëten; ze zijn van alle markten thuis maar wel vrij schuw en duidelijk moeilijker te benaderen dan kauwen. In kleine tuinen zal je ze niet vaak zien. Ze eten o.a. wormen, insecten, fruit, zaden, keukenafval, eieren en jonge vogels. Ze foerageren meestal in paren, meer zelden in wat grotere groepen, vooral op weide- en akkerbouwland, niet in dichtbegroeid landschap. Kraaien hebben een reputatie als jagers van kleine vogeltjes en nestenuithalers en werden om die reden in het verleden vaak genadeloos vervolgd. Er zijn meldingen van aanvallen op levende vogels (spreeuwen, houtduif en kievit) die in vlucht tot landen werden gedwongen en doodgepikt en opgegeten.[3] Daardoor fungeren ze als een natuurlijke predator van vogelpopulaties. Het zijn ook aaseters die foerageren op doodgereden dieren langs de weg.
Het nest wordt vanaf maart in de vork van een boomtak gebouwd door beide ouders; de eieren worden door het vrouwtje uitgebroed. Ze nestelen niet in kolonies, zoals roeken en kauwen doen. De eieren zijn circa 40 bij 34 millimeter groot, glanzend blauwgroen met donkere vlekken. De 4 tot 7 eieren worden ongeveer 18 dagen bebroed. Beide ouders voeren de jongen, die na 28 tot 35 dagen uitvliegen.
Kraaien eten van een dode gans
Een zwarte kraai bij zijn nest
Een kraai kraait niet, maar krast. Het "kraa-kraa-kraa" wordt veel gehoord, maar hij maakt ook andere geluiden.
De zwarte kraai (Corvus corone) is een zangvogel uit de familie van de kraaien (Corvidae). De wetenschappelijke naam van de soort werd in 1758 gepubliceerd door Carl Linnaeus.
Svartkråke (Corvus corone) er ein fugl i kråkefamilien med utbreiing i Europa og sentrale til austlege Asia. Etter ramn er ho den største sporvefuglen i utbreiingsområdet.
Autoritetar som BirdLife International og HBW Alive skildrar artstaksonet Corvus corone med utbreiing over heile Europa unntatt Island, og i tillegg gjennom eit breit belte tvers over Eurasia nord for Himalaya og sør til nordlegaste Kina og til stillehavskysten. HBW listar seks underartar: C. c. corone, C. c. cornix, C. c. sharpii, C. c. pallescens, C. c. capellanus og C. c. orientalis. Desse reknar den grå og svartfarga kråka som ein underart av svartkråke, Corvus corone. EBird/Clements Checklist, derimot, samlar dei seks taksona inn under to artar:[1]
Det som er skildra som svartkråke i denne artikkelen er etter denne sistnemnde inndelinga.
Svartkråke og kråke som artar hybridiserer i kontaktsona med avkom som ei mellomform.[2]
Fjørdrakta, nebbet og beina til svartkråke er beint fram svart. Unge fuglar kan ha innslag av svakt iriserande grøn eller lilla glans. Storleiken og kropsforma er mykje som hos kråke, rundt 44-51 centimeter i kroppslengd.[2] Liknande artar som svartkråka kan forvekslast med i utbreiingsområdet er kornkråke og ramn. Unge kornkråker kan vere mykje lik svartkråke, men skiljast lett på nebbforma og profil. Vaksne kornkråker får gråkvit hud ved nebbrota. Ramnar er vesentleg større enn svartkråker.
Underarten C. c. corone, Linné, 1758
Underarten C. c. orientalis, Eversmann, 1841
Overvintringsområde finst blant anna i sørlege og søraustlege Kina og nordaustlege Iran.
Svartkråka er ikkje rekna som ein hekkefugl i Noreg.[2] Næraste faste hekkelokalitetar er Danmark og Skottland. Basert på registrerte einskilde observasjonar i «Artsobservasjoner» er svartkråke som streiffugl i framgang i landet med flest i Rogaland og Vest-Agder. Her har talet auka frå ca. 100 observasjonar i 2015 til ca. 750 i 2018.[note 1] Einskildindivid har vore registrerte i alle fylke.[3]
Svartkråke (Corvus corone) er ein fugl i kråkefamilien med utbreiing i Europa og sentrale til austlege Asia. Etter ramn er ho den største sporvefuglen i utbreiingsområdet.
Svartkråke eller russekråke (Corvus corone) er en art i kråkefamilien som finnes over det meste av Eurasia og såvidt i Afrika (Nildalen i Egypt). Arten består som seks underarter, hvorav nominatformen er kjent som svartkråke/russekråke (C. c. corone). En av underartene er vanlig kråke (C. c. cornix), som blant annet hekker i Skandinavia.
Arten regnes som søsterarten til kinakråke (C. pectoralis),[4] men nyere fylogenetiske beviser indikerer at kinakråke kanskje bør inngå som en underart av svartkråke.[5] Mer forskning er imidlertid nødvendig for å fastslå dette med større nøyaktighet.[4] Foruten kinakråka er svartkråka nærmest beslektet med muslingkråke (C. caurinus) og amerikakråke (C. brachyrhynchos).
Arten er svært tallrik og regnes som livskraftig på IUCNs rødliste.[3] BirdLife International estimerte i 2015 den globale populasjonen til omkring 58,7–111 millioner forplantningsdyktige individer, hvorav den europeiske populasjonen utgjør cirka 30 prosent.[3]
Arten blir cirka 48–53 cm lang og veier omkring 396–602 g.[4] Nominatformen har ensfarget svart fjærdrakt med grønnlig til purpurfarget metallglans. Den skiller seg fra ravn først og fremst i størrelse. Den har dessuten et mindre kraftig nebb. Fluktprofilen er identisk med vanlig kråke, men nominatformen har litt kortere stjert og noe kortere og mer avrundede vinger. Kjønnene er like.[4]
De andre underartene ligner ellers nominatformen og C. c. orientalis, som begge har helsort fjærdrakt. De andre underartene har hodehette og har i varierende grad mellomgrå og sort eller gråhvit og sort fjærdrakt. Ellers varierer underartene stort sett bare i størrelse.[4]
Svartkråkas utbredelsesområde som art omfatter nesten hele Eurasia, unntatt de aller nordligste områdene i Russland og Sibir, samt Sør-Asia og det meste av Sørøst-Asia. I Sørøst-Asia overvintrer imidlertid noen populasjoner, men mange er også standfugler.[4]
Nominatformen (C. c. corone) finnes i Storbritannia (unntatt i Nord-Skottland), Frankrike, Spania og Portugal, og østover til Sør-Jylland i Danmark, Vest-Tyskland, Sveits og Tsjekkia, og videre sørover til Slovakia, Østerrike og Nord-Italia. I Sentral-Europa trekker mange av fuglene sørover eller vestover om vinteren, blant annet til Korsika, Sardinia og Sørøst-Europa.[4]
Selv om denne underarten ikke normalt hekker i Norge er den observert her en rekke ganger (stort sett årlig på Vestlandet), som regel som enkeltfugler. Den skal også ha hekket her, også i blandingspar (hybridisering) med vanlig kråke. Norminatformen forveksles også av og til med kornkråke (C. frugilegus), men disse kan skilles fra hverandre på nebbet, som er lysere og mer dominerende hos kornkråka.
Arten trives i åpent landskap, med minimum noen spredte trær. Ulike jordbruksarealer, parker, hager, skog med åpne klaringer og myrlandskap, bevokste kyst- og innlandsøyer, kystklipper, og flater rundt elvemunninger og lignende.[4] Nominatformen kan opptre i høyder opp til 2 000 moh i de sveitsiske alper, mens orientkråka (C. c. orientalis) opptrer helt opp mot 3 600 moh i Sentral-Asia.[4]
Slektsforholdene innad i denne arten er komplekse. Som et eksempel kan nevnes, at nominatformen (C. c. corone) i Tyskland er nærmere beslektet med C. c. cornix (vanlig kråke) enn med sin egen underart C. c. corone i Spania.[6]
Arten danner to distinkte klader; den ene består av C. c. corone og C. c. orientalis (helt sort fjærdrakt), den andre av C. c. cornix, C. c. sharpii, C. c. pallescens, og C. c. capellanus (hettekråker med enten grå og sort eller gråhvit og sort fjærdrakt). Disse kladene blir av flere regnet som to selvstendige arter, men, med referanse til innledningen av artikkelen, det kan også tenkes at kinakråke (C. pectoralis) vil bli inkludert her som en underart.[5] Et annet eksempel på hvor komplekst dette er, er at den østlige underarten C. c. orientalis ble foreslått å få status som selvstendig art for en tid tilbake, men det har ikke fått faglig støtte så langt.[7]
Hybridisering er utbredt i randsonene mellom underartene. Dette viser det nære slektskapet mellom dem. Det har også blitt lansert teorier om at kråker som sådan kan tilhøre én og samme art, og at forskjellene egentlig består av glidende geografiske økotyper.[8] Svartkråke og kråke har også tidligere vært regnet som underarter av samme art, men i en tid har det vært aksept for to selvstendige arter.[9] Nye vitenskapelige beviser har imidlertid klargjort, at vanlig kråke skal inngå som en underart av svartkråka. Det kan også være tilfellet for kinakråke.[10][4]
Inndelingen under følger HBW Alive og er i henhold til dos Anjos & Bonan (2017)[11]. Oppdelingen av underfamilier følger Jønsson et al. (2016).[12] Alle norske navn følger Norsk navnekomité for fugl (NNKF) og er i henhold til Syvertsen et al. (2008),[1] med unntak for navn gitt i parentes. Disse har fortsatt ikke fått avklart sitt norske navn og må derfor kun betraktes som beskrivende uttrykk.
Svartkråker er altetere i alle sine former, men underartene opptrer gjerne som åtseletere. Dietten varierer imidlertid med habitatet, selv om det primært består av virvelløse dyr, og da spesielt meitemark, og små pattedyr, frosker, fugleegg og fugleunger.[4]
Arten regnes som spesielt smart. Det er for eksempel kjent at et par kan patruljere bestemte veistrekninger om morgenen, der dyr og fugler ofte blir påkjørt og drept. Likeledes er det kjent av kråker kan forfølge andre fugler i flukt og tvinge fra dem eventuell mat, selv om kråkene ikke regnes blant de beste og mest manøvrerbare flygerne. De kan til og med fange andre fugler i flukt, som stær (Sturnus vulgaris), ringdue (Columba palumbus) og vipe (Vanellus vanellus), men de har hatt liten suksess med låvesvale (Hirundo rustica). Imidlertid er det kjent, at kråker kan fange både levende og død fisk i overflaten, med føttene. Og det er også kjent at kråker tar muslinger og åpner dem ved å slippe ned skjellene på stein fra høyden.[4]
I hekketiden lever kråkene parvis, ellers i året lever de i flokker. De bygger reirene i høye trær, på våre breddegrader i slutten av mars eller i begynnelsen av april. Gamle reir pusses opp og brukes på nytt. Underlaget består av tørre kvister. Oppå disse legges gress og røtter. Deretter kles reiret med leire, til slutt kles reiret med ull eller hår. Arten legger normalt 3 til 6 egg (typisk 4). Eggene er grønn-grå med flekker av brunt og askegrått. Hunnen ruger alene, men begge foreldrene mater ungene.
Svartkråke eller russekråke (Corvus corone) er en art i kråkefamilien som finnes over det meste av Eurasia og såvidt i Afrika (Nildalen i Egypt). Arten består som seks underarter, hvorav nominatformen er kjent som svartkråke/russekråke (C. c. corone). En av underartene er vanlig kråke (C. c. cornix), som blant annet hekker i Skandinavia.
Arten regnes som søsterarten til kinakråke (C. pectoralis), men nyere fylogenetiske beviser indikerer at kinakråke kanskje bør inngå som en underart av svartkråke. Mer forskning er imidlertid nødvendig for å fastslå dette med større nøyaktighet. Foruten kinakråka er svartkråka nærmest beslektet med muslingkråke (C. caurinus) og amerikakråke (C. brachyrhynchos).
Arten er svært tallrik og regnes som livskraftig på IUCNs rødliste. BirdLife International estimerte i 2015 den globale populasjonen til omkring 58,7–111 millioner forplantningsdyktige individer, hvorav den europeiske populasjonen utgjør cirka 30 prosent.
Scientìfich: Corvus corone corone
Piemontèis : Cornajass
Italian : Cornacchia nera
Órdin: Passeriformes
Famija: Corvidae
Géner: Corvus
Àutri nòm an piemontèis: cornajass, cornaja, croassa.
A l'é n'osel tut nèir.
Da finì.
Corvus corone corone
wydawane odgłosy ptaka nagranego w Devon, Anglia
Problem z odtwarzaniem pliku? Zobacz Pomoc.Czarnowron[2], wrona czarna, wroniec (Corvus corone corone) – podgatunek wrony siwej, średniego ptaka z rodziny krukowatych (Corvidae), częściowo osiadły.
Zamieszkuje wilgotne środowisko Europy Zachodniej i Południowej. Stąd rozprzestrzenił się dalej na północny wschód. Granica zasięgu przebiega zasadniczo między Łabą a Odrą. Sięga Szlezwika-Holsztynu, Łaby, Wełtawy, Austrii i wschodnich Włoch.
Czarnowron, uznawany jest przez niektóre ujęcie systematyczne za podgatunek wrony siwej (C. corone)[2] lub za odrębny gatunek[6]. Badania z roku 2003 (Parkin et al.) wykazały, że ze względu na znaczne różnice w upierzeniu, kojarzenie selektywne oraz zmniejszoną genetyczną żywotność mieszańców, wrona i czarnowron powinny być traktowane jako dwa osobne gatunki[7]. Przyczyną jego powstania była epoka lodowcowa. Jednak nie wszyscy autorzy podzielają ten pogląd i zachodzi potrzeba dalszych badań[8].
Cały czarny z zielonkawym połyskiem. Dziób również czarny, masywny, silny i nieco zakrzywiony na czubku. Mało płochliwy i bardzo szybko przystosowuje się do terenów zurbanizowanych i obecności człowieka. Upierzenie dobrze przylega do ciała. Bardzo przypomina gawrona, ale różni się od niego nieco sylwetką – płaskim czołem i grubym, mniej zaostrzonym dziobem oraz brakiem niebieskiego połysku. Gdy leci ma bardziej prostokątne skrzydła, równo szerokie i z szeroką podstawą. W powietrzu silnie i regularnie nimi uderza. W przeciwieństwie do gawrona nie szybuje i nie krąży tak często. Ma bardziej prostokątny ogon niż kruk. Przeważnie spotyka się go pojedynczo lub w mniejszych grupach.
ok. 600–700 g
Wydaje drażniące krakanie - chrapliwe "krarr krarr".
Zamieszkuje zadrzewienia śródpolne i skraje wielkich lasów, zadrzewień śródpolnych, otwarte tereny typu parkowego z mozaiką śródpolnych lasów z pastwiskami, polami, kępami i alejami drzew, ogrodami i łąkami oraz parki, zadrzewienia miejskie. Rzadziej przebywa na samotnych drzewach w krajobrazie rolniczym. Nie unika większych drzewostanów, choć lęgnie się tylko na ich skraju. Nie wykazują wymagań dotyczących wysokości nad poziomem morza.
Preferuje lokowanie terenów lęgowych w pobliżu zbiorników wodnych, gdzie na ich brzegach często poszukuje pokarmu. Jest ptakiem wszędobylskim, toteż przystosował się do życia w miastach, gdzie spotyka się często go na wysypiskach śmieci. Zimą w towarzystwie wron zalatuje na pola i w pobliże osiedli ludzkich, gdzie znajduje się więcej łatwiejszego do zdobyciu pokarmu. Ostatnio pospolity w dużych miastach.
Gniazdo zbudowane jest z patyków, gałązek, wylepione gliną, a wyściełane włosiem, trawami i innymi roślinami. Umieszczone w koronie drzewa w rozwidleniu konarów. W przeciwieństwie do gawronów czarnowrony nie zawsze gnieżdżą się pojedynczo na drzewach. Partnerzy pozostają sobie wierni do końca życia jednego z nich[9].
W ciągu roku wyprowadza jeden lęg, składając w połowie kwietnia 4–6 zielonkawych jaj z brązowym nakrapianiem.
Wysiadywanie jaj trwa 18–21 dni. Pisklęta opuszczają gniazdo po 28–35 dniach. Rodzice otaczają potomstwo troskliwą opieką. Gdy partnerka siedzi na jajach lub opiekuje się młodymi, samiec niestrudzenie dostarcza pokarm. Po pewnym czasie, gdy te podrosną, matka również zaczyna przynosić im pożywienie. Początkowo dostają owady i ich larwy, a później myszy, pisklęta innych ptaków i młode małe ssaki.
Wszystkożerny, jednak głównie pokarm zwierzęcy – drobne ssaki, ptaki, owady, dżdżownice, również padlina i odpadki ze śmietników. Dodatkowo nasiona.
Na terenie Polski gatunek ten jest objęty ochroną gatunkową częściową[10].
Czarnowron, wrona czarna, wroniec (Corvus corone corone) – podgatunek wrony siwej, średniego ptaka z rodziny krukowatych (Corvidae), częściowo osiadły.
A gralha-preta (Corvus corone) é uma ave da família Corvidae (corvos)
Com uma zona de distribuição bastante ampla, a gralha-negra pode ser encontrada em praticamente todo o continente europeu, o norte de África e a Ásia central, incluindo a Sibéria. Apesar de ser original da Eurásia, essa ave já se encontra em grande quantidade no Brasil, provavelmente vindo junto com os colonizadores portugueses.
Esta ave pode ser encontrada numa grande variedade de habitats. Normalmente habita em zonas de bosque pouco arborizados que tenham nas suas imediações zonas que proporcionem alimentação abundante. São ainda bastante frequentes em campos agrícolas, parques de cidades e na proximidade de estradas, onde aproveitam os cadáveres dos animais mortos pelo trânsito rodoviário.
A gralha-negra atinge a maturidade sexual aos dois anos de idade. Vive em acasalamento permanente tendo um comportamento bastante territorial. O ninho, normalmente, situado em árvores ou falésias é construído pelos dois membros do casal. É constituído por ramos e raízes misturados com barro sendo o seu interior forrado com lã e crinas de outros animais, ocasionalmente, com trapos e papéis. A postura é de 3 a 5 ovos e ocorre durante os meses de Abril e Maio. A incubação é assegurada exclusivamente pela fêmea durante os 18 a 21 dias que dura o período de choco. As crias são alimentadas por ambos os pais e abandonam o ninho com 35 dias de idade.
A gralha-negra é uma ave omnívora. Alimentando-se essencialmente de cadáveres de outros animais e pequenos animais, incluindo insectos, caracóis, ratos, lagartos, rãs, vermes e outros invertebrados. Fazem ainda parte da sua alimentação: frutas, cereais, bagas e restos de comida humana, em zonas urbanas. Pode ainda atacar ninhos para comer os ovos ou as crias.
Vrana čierna (lat. Corvus corone) je spevavec z čeľade krkavcovitých. Do roku 2002 sa pod názvom vrana túlavá západoeurópska alebo vrana obyčajná západoeurópska (Corvus corone corone) považoval za poddruh vrany túlavej/obyčajnej.
Žije v blízkosti lesov, polí a lúk. V lete viac v okolí lesov, v zime spolu s havranmi na poliach. Je všežravá, živí sa aj zdochlinami a odpadkami. Hniezdo si stavia na vysokých stromoch alebo v kroví z konárikov, korienkov, prípadne z peria. Znáša v apríli 4 – 5 modrozelených vajec so škvrnami. Samica na nich sedí 3 týždne.
Vydáva volanie „rrá-rrá“ alebo „kraach-kraach“.
Ekosozologický status v roku v roku 2014 LC - menej dotknutý.[2][3][4]
Vrana čierna (lat. Corvus corone) je spevavec z čeľade krkavcovitých. Do roku 2002 sa pod názvom vrana túlavá západoeurópska alebo vrana obyčajná západoeurópska (Corvus corone corone) považoval za poddruh vrany túlavej/obyčajnej.
Žije v blízkosti lesov, polí a lúk. V lete viac v okolí lesov, v zime spolu s havranmi na poliach. Je všežravá, živí sa aj zdochlinami a odpadkami. Hniezdo si stavia na vysokých stromoch alebo v kroví z konárikov, korienkov, prípadne z peria. Znáša v apríli 4 – 5 modrozelených vajec so škvrnami. Samica na nich sedí 3 týždne.
Vydáva volanie „rrá-rrá“ alebo „kraach-kraach“.
Ekosozologický status v roku v roku 2014 LC - menej dotknutý.
Svartkråka (Corvus (c.) corone) är en fågel i familjen kråkfåglar med omtvistad taxonomi. Många auktoriteter som Clements et al. 2017 behandlar den idag som god art, medan exempelvis BirdLife Sverige fortfarande betraktar den som en underart till kråka.
Svartkråkan mäter cirka 48 centimeter, har ett vingspann på 84–100 centimeter och väger upp till 550 gram och är helt svart, lätt glänsande i violett. Vingarna och stjärten är grönaktigt purpurglänsande. På halsryggen är fjäderspolarna synliga. Ögonen hos juvenila kråkor är blåa.[2] Kråkan har en vaggande gång.[2] I fält kan svartkråkan vara mycket svår att särskilja från unga råkor.
Ett antal internationella auktoriteter delar idag upp kråkan i två distinkta arter: gråkråka (Corvus cornix) och svartkråka (Corvus corone).[3][4] BirdLife Sverige (tidigare Sveriges ornitologiska förening) liksom Birdlife International och internationella naturvårdsunionen IUCN behandlar dem dock fortfarande som en och samma art, kråka (Corvus corone).
Svartkråka delas in i två underarter med väl separerad utbredning:[3][4]
Det är omtvistat hur svartkråkans östliga taxon orientalis ska behandlas. Om inte annat är utbredningen märklig, där gråkråkan förekommer mittemellan svartkråkans två underarter.
Svartkråkan är en stannfågel i västra Europa och centrala Asien, men flyttfågel i nordöstra Asien. I områden där svartkråka och gråkråka möts förekommer hybridisering.[6]
Svartkråkan förekommer sällsynt som häckfågel i Sverige, främst i Skåne. Den observeras sällsynt över hela landet, främst i södra Sverige och på Västkusten, och mycket sällsynt norr om Dalarna.
Svartkråkan är precis som många andra kråkfåglar social och läraktig. Den håller helst till i skogsdungar, men även i parker och trädgårdar i närheten av människor. Den har skarp syn, hörsel och luktsinne. Under förmiddagarna söker kråkan energiskt sin föda och letar igenom alla ställen där det kan finnas lämplig föda. Kråkan är allätare och har en mycket varierad kost. Den äter till exempel döda djurkroppar, sniglar, insekter, frukt, köksväxter, groende eller mogen säd, småfåglar, smärre däggdjur, fisk och fågelägg.
Mitt på dagen vilar den sig, men under eftermiddagen är den åter aktiv. Framåt kvällen samlas traktens kråkor och tillbringar natten i någon lund eller skog. Kråkan är mycket vaksam, särskilt om den är utsatt för förföljelse. Rovfåglar undgår sällan kråkornas uppmärksamhet och de är kända för att mobba rovfåglar genom att förfölja dem under höga skrik. När en kråka av denna anledning eller vid någon fara ger ifrån sig sitt läte samlas alla kråkor som finns inom hörhåll.
Under häckningsperioden lever kråkorna parvis, vid andra tider av året ofta i flock. Kråkan bygger sitt bo i höga träd. Gamla bon repareras ofta och används på nytt. Underlaget består av torra kvistar. Ovanpå dessa läggs gräs, bastremsor, rötter med mera, därefter ett lager lera och innerst ull, hår, borst och andra mjuka fibrer. Äggen är tre till sex till antalet. De är gröngråa, fläckade med leverbrunt och askgrått. Honan ruvar ensam, men efter kläckningen vårdar båda föräldrarna ungarna. Ungarna matas även en tid efter att de lämnat boet, och äter då ofta direkt ur gapet på föräldrarna.
Internationella naturvårdsunionen IUCN behandlar svartkråka och gråkråka som en och samma art och bedömer därför dess hotstatus samlat, som livskraftig. I Europa tros det häcka mellan 8,8 och 16,6 miljoner par.[1]
Svartkråka (Corvus (c.) corone) är en fågel i familjen kråkfåglar med omtvistad taxonomi. Många auktoriteter som Clements et al. 2017 behandlar den idag som god art, medan exempelvis BirdLife Sverige fortfarande betraktar den som en underart till kråka.
Leş kargası (Corvus corone), kargagiller (Corvidae) familyasından, batı Avrupa ve doğu Asya'da yaşayan bir kuş türüdür.
Leş kargasının tüyleri yeşil ya da morumsu parlayan siyahdır, fakat parlaklık ekin kargasına kıyasla daha yeşilimsidir. Gaga, bacaklar ve ayaklar siyahtır. Diğer alttürünün başı ve göğsü siyahtır ve yine aynı boydadır. Bayağı kuzgundan boyunun 48–52 cm. olmasıyla ayırt edilibilir. Fakat ekin kargasıyla sık sık karıştırılır.
Kuşun gagası kalınca ve daha kısa görünümdedir, yetişkin ekin kargalarının burun delikleri açıkken, leş kargalarında bütün yaşlarda burun delikleri kalın-kısa tüylerle kaplıdır.
Leş kargası da diğer leş yiyiciler gibi, leşleri, yakalayabildiği bütün küçük hayvanları yer, yumurtaları çalar.
Leş kargaları, büyük yuvalarını genellikle uzun ağaçların tepesine ya da daha çok tercih ettikleri uçurum kenarlarına, eski binalara ya da direklere yaparlar. Yuvalar, yerde ya da yere yakın olabilir. Yuvada 4-6 kahverengi-mavi ya da yeşil noktalı yumurta bulunur. Dişiler 17-19 gün kuluçkaya yatalar. Erkek dişileri besler. Yavrular 32-36 gün tüyleri çıkıncaya kadar beslenirler.
Ekin kargasıyla ayırt edilmesinde en önemli faktör sesleridir, ekin kargası daha yüksek tonda kaaa diye bağırırken, leş kargası daha gırtlaktan, titreşimli ve derin olarak kraa diye sesler çıkarır. Leş kargası gürültücüdür, herhangi bir ağacın tepesinde tünerken, üç ya da dört kez kısa diziler şeklinde ve duraksayarak bağırır.
Tür, batı ve Orta Avrupa, C. orientalis türüyle birlikte doğu Asya'da bulunur. Genellikle ekin kargaları toplu halde yaşarlar fakat, leş kargaları tekildirler.
Leş kargası (Corvus corone), kargagiller (Corvidae) familyasından, batı Avrupa ve doğu Asya'da yaşayan bir kuş türüdür.
Розмах: 84–100 см, довжина тіла: 44–51 см.
Має ті ж розмір і форму, що й сіра ворона, але відрізняється тим, що оперення повністю чорне, з зеленим і блакитно-фіолетовим відблиском. Чорний дзьоб має зігнутий кінчик. Голос хрипкий і сиплий, і дещо «важчий», ніж у сірої ворони. Там, де ареали чорної та сірої ворон зустрічаються, відбувається схрещування і виникають гібриди, які мають проміжне оперення.
Має широкий раціон харчування: туші, яйця, комахи, дрібні хребетні, молюски і навіть овочі й зернові культури в зимовий період. Вони ховають їжу для більш пізнього споживання, а іноді кидають певні продукти з твердим панциром, такі як краби і горіхи, з висоти, щоб дістатися їх середини. Взимку можуть виникнути великі комунальні сідала ворон.
Ця ворона починає розмножуватися у віці 3 роки. Пари, як тільки формуються, залишаються на все життя. Гніздові пари дуже територіальні, і створюють поодинокі гнізда на деревах, кущах або на скелях. Гніздо складається з товстих гілок та лози переплетених з кілочками, ганчірками, папером, кістками й іншими об'єктами, які утримуються разом з брудом і гноєм і вирівняні вовною, волоссям і травою. Від чотирьох до п'яти блакитно-зелених, строкатих яєць відкладаються в квітні, їх насиджує самка до 20 днів. У цей час самець приносить їй їжу. На початку свого життя, пташенята живляться виплюнутою їжею самки. Обоє батьків, пізніше годують їх хробаками і личинками, переходячи до різних видів м'яса на більш пізньому етапі.
Quạ mỏ nhỏ (danh pháp hai phần: Corvus corone) là một loài quạ thuộc họ Corvidae có nguồn gốc ở Tây Âu và Đông Á.
Quạ mỏ nhỏ là một trong nhiều loài được Linnaeus mô tả lần đầu trong tác phẩm Systema Naturae viết trong thế kỷ 18 và nó vẫn mang tên ban đầu là Corvus corone[2]. Danh pháp hai phần có nguồn gốc từ tiếng Latinh corvus nghĩa là "quạ", và tiếng Hy Lạp κορωνη/corone nghĩa là "quạ".[3][4].
Quạ mỏ nhỏ (danh pháp hai phần: Corvus corone) là một loài quạ thuộc họ Corvidae có nguồn gốc ở Tây Âu và Đông Á.
Quạ mỏ nhỏ là một trong nhiều loài được Linnaeus mô tả lần đầu trong tác phẩm Systema Naturae viết trong thế kỷ 18 và nó vẫn mang tên ban đầu là Corvus corone. Danh pháp hai phần có nguồn gốc từ tiếng Latinh corvus nghĩa là "quạ", và tiếng Hy Lạp κορωνη/corone nghĩa là "quạ"..
Оперение чёрной вороны чёрное с зелёными или фиолетовыми отблесками, гораздо зеленее, чем блеск грача. Клюв, лапы и стопы тоже чёрные. Черные вороны отличаются от обыкновенного ворона размером (48—52 см в длину) и от серой вороны своим черным оперением, но их часто путают с грачом. Клюв вороны крупнее, поэтому выглядит короче, кроме того у взрослых грачей ноздри голые, тогда как ноздри чёрной вороны покрыты щетинковидными перьями в любом возрасте.
Этот вид гнездится в Западной и Центральной Европе, вместе с родственными подвидами популяции восточных чёрных ворон (orientalis) (50—56 см в длину), которые встречаются в Восточной Азии. Считают, что разделение этих двух подвидов произошло во время конца ледникового периода и тесно связано с серыми воронами (в настоящее время выделен в отдельный вид), которые заполнили видовой разрыв между этими двумя подвидами. Изобилие гибридов находится на границе между этими двумя формами, указывая на их близкое генетическое родство. Это является примером перипатрического видообразования — модели, описанной Эрнстом Майром. Ряд гибридов этих двух видов появляется на северо-западе.
Для различия чёрную ворону называют Corvus corone corone, а серую — Corvus corone cornix.
В России чёрная ворона живёт в Восточной Сибири и на Дальнем Востоке.
Грачи, как правило, живут стаями, а вороны — по одиночке, но иногда грачи вьют гнезда на отдельных от стаи деревьях, и тогда вороны могут кормиться с грачами в одном ареале, кроме того, вороны зимой нередко собираются в группы и используют грачиные гнезда. Отличительной особенностью ворон является голос. Грач издает пронзительный кааа, а гортанный голос у вороны почти не резонирующий, с более глубоким, хриплым карканьем краа, что отличает его от любой ноты, издаваемой грачом.
Чёрная ворона — птица довольно шумная, взгромоздясь на вершине дерева, она кричит три или четыре раза подряд, делая небольшие паузы между каждым новым циклом карканья. Взмахи крыльями происходят медленнее и более размеренно, в отличие от грачей.
Иногда можно наблюдать картину, как две-три вороны, нападают в воздухе на одиночных орлов, атакуя их сверху. Так же, замечены случаи, когда стаи ворон нападают на беркутов, которые атаковали их сородичей. В таких случаях, вокруг агрессора может собраться стая до нескольких десятков, или даже сотни особей.
Несмотря на то, что вороны поедают падаль всех видов животных, они не откажутся и от насекомых, червей, зёрен, мелких млекопитающих и отходов, а также не преминут украсть и яйца. Вороны — падальщики по своей природе, поэтому они склонны к частому посещению людских жилищ, чтобы кормиться бытовыми отходами. Вороны также преследуют хищных птиц и даже лисиц ради их добычи. Вороны активно охотятся, а иногда и объединяются с другими воронами, чтобы поймать добычу.
По рассказам скотоводов, в холодные зимы, вороны могут нападать на крупный рогатый скот, пытаясь добраться до мяса на спине, портя шкуру и раня животных.
Большое гнездо из веточек, как правило, расположено на высоком дереве, но также выступ обвала, старые здания, и столбы могут быть неплохим местом для гнезда. Иногда гнезда находятся на земле или вблизи неё. По внешнему виду гнездо напоминает гнездо обыкновенного ворона, однако оно менее громоздкое. Самка, которую кормит самец, одна, в течение 17—19 дней высиживает 4—6 яиц, голубых или зеленоватых, в коричневую крапинку. Оперение у птенцов появляется по прошествии 32—36 дней.
Нередко потомство прошлых лет остаётся и помогает растить молодняк. Вместо того чтобы искать пару, они добывают пищу и помогают родителям кормить птенцов.
Оперение чёрной вороны чёрное с зелёными или фиолетовыми отблесками, гораздо зеленее, чем блеск грача. Клюв, лапы и стопы тоже чёрные. Черные вороны отличаются от обыкновенного ворона размером (48—52 см в длину) и от серой вороны своим черным оперением, но их часто путают с грачом. Клюв вороны крупнее, поэтому выглядит короче, кроме того у взрослых грачей ноздри голые, тогда как ноздри чёрной вороны покрыты щетинковидными перьями в любом возрасте.
小嘴乌鸦(学名:Corvus corone)又名老鸦、老鸹、通称乌鸦。
小嘴乌鸦常在低山区繁殖,冬季游荡到平原地区和居民点附近寻找食物和越冬,本物种常常与其他鸦科近似种如大嘴乌鸦、达乌里寒鸦结成大群活动。冬季的时候在很多大城市,乌鸦群会在市区栖息,而在市郊的垃圾场觅食,每天往返于觅食场和栖息地之间,朝九晚五,一如城市白领。
小嘴乌鸦广泛分布于亚欧大陆,从欧洲西部到俄罗斯的堪察加半岛之间的广大地区有本物种分布,向南一直到非洲北部的地中海沿岸、南亚次大陆、日本列岛均可见到本物种;在中国的北部地区、四川、福建、广东、南至海南南部和云南南部也都有本物种的分布记录。
在雀形目中,小嘴乌鸦是体形最大的几个物种之一,成年的小嘴乌鸦体长在45-50厘米左右,但是相比于同属的大嘴乌鸦,本物种还是显得略小一些,但是这种体形差异极不显著若非两者同时出现在视野中,是绝难察觉这种差异的。小嘴乌鸦雄雌同形同色,通体漆黑,无论是喙、虹膜还是双足均是饱满的黑色;但细看小嘴乌鸦的体羽并非漆黑一团,除头顶、后颈和颈侧之外的其他部分羽毛,多少都带有一些显蓝色、紫色和绿色的金属光泽,顺光或侧光观察本物种,能明显地看出这些精彩的金属光泽;他们飞羽和尾羽的光泽略呈蓝绿色,其他部分的光泽则呈蓝偏紫色,下体的光泽教黯淡。
与同属相似种大嘴乌鸦相比,本物种喙形较细,与令一相似种秃鼻乌鸦相比,本物种不具有上喙基部裸露的灰白色区域,而这一区域是鉴识秃鼻乌鸦的重要特征。
小嘴乌鸦属于杂食性鸟类,以腐尸、垃圾等杂物为食亦取食植物的种子和果实,是自然界的清洁工。
小嘴乌鸦的繁殖在每年的4-7月间,选择较高的树上筑巢,巢用枯枝搭建,内垫柔软材料,每巢产卵4-7枚,由雌鸟负责孵化孵化期18-21天。
ハシボソガラス(嘴細烏、学名:Corvus corone)は、鳥綱スズメ目カラス科カラス属に分類される鳥。
英名のCarrion Crowは「死肉を食うカラス」を意味するが、実際は後述のとおり植物質を好む。
ユーラシア大陸(東部、西部)。
全長50cmほどで、全身が光沢のある黒色をしており、雌雄同色。 外から見える羽は黒いが、皮膚に近いところの短い羽毛はダウンジャケットのように白く柔らかな羽毛で、寒さに非常に強く冬も平気で水浴びをする。 地肌の色は黒っぽい灰色。脚とクチバシも黒色である。 突然変異で白い個体が出現することもあり、これはアルビノまたは白変種と考えられる。
ハシブトガラスに似るがやや小さく、嘴が細く上嘴があまり曲がっていないところと、額(嘴の上)が出っ張っていないところで判別できる。
ハシボソガラスと最も近縁な種はクビワガラスであり、ハシブトガラスはやや離れている。
河川敷や農耕地など開けた環境に生息する。極度に都市化が進んだ地域や高山帯ではあまり見られない。ペアは年間を通し縄張りを持つが、非繁殖期には夜間決まった林に集団でねぐらをとる。
鳴き声は「ガーガー」と濁って聞こえるが、ハシブトガラスのそれに似る場合もある。開けた場所に位置する樹木に木の枝を組み合わせたお椀状の巣を作るが、近年では巣材に針金やハンガー等を利用することもある。 仙台市などで、信号停車中の車のタイヤの前にクルミを置いて割るのも本種である。
食性は雑食で、昆虫類、鳥類の卵や雛、小動物、動物の死骸、果実、種子等を食べる。ハシブトガラスよりも比較的植物質を好む傾向にある。ハシブトガラスと違い地面をウォーキング(交互に脚を出して歩く)する時間が長いため地面採食(土食い)もする。
産卵期は4月頃で、1回に3-5個の卵を産む。主にメスが抱卵し、その間オスはメスに餌を運ぶ。抱卵日数は約20日。雛に対する給餌は雌雄共同で行い、雛は孵化後約1か月で巣立つ。子育てに失敗すると再度抱卵し子育てを行うこともあるが、子育てに時間が掛かるため北では1度が限度と見られる。
ハシブトガラスが森林に生息していたのに対し、本種は人里近くに生息し住み分けてきた。 かつて日本で「カラス」といえば本種を指したが、都市部へハシブトガラスが進出したため、「日本のカラス」の座をハシブトガラスに譲ることになった。実際に、都市化にともないハシブトガラスが個体数を増やしているのに対して、本種は個体数を漸減している。
学名の種小名 corone は、一般には鳴き声に由来していると考えられているが、白いカラスを従えていたギリシャ神話の太陽神アポローンの愛人、コローニスに由来しているという説もある。
狩猟鳥ではあるが、今日肉を食用に供することはまずなく、もっぱら煩瑣な手続きを経ることなく農業害鳥として駆除できるのに役立つ程度である。ただし世界的には中国や西洋において、古来より薬用として食べてきた歴史があり、いわゆるゲテモノとしてではなく一般的な食材に供した例も洋の東西を問わず世界的には多々ある。
日本においては北海道の一部、秋田県、長野県、岐阜県などでかつて食用に供されてきた。なかでも有名なのが長野県上田市のカラス田楽という郷土料理である。岐阜県においても、大正中期ごろまで地元の肉屋でカラス肉が売られていたという。
上はハシボソガラス、下は亜種のズキンガラス
ハシボソガラス(嘴細烏、学名:Corvus corone)は、鳥綱スズメ目カラス科カラス属に分類される鳥。
英名のCarrion Crowは「死肉を食うカラス」を意味するが、実際は後述のとおり植物質を好む。
까마귀(영어: carrion crow, 학명: Corvus corone)는 까마귀과 까마귀속에 속하는 연작류의 일종이다.[1] 서유럽과 동아시아에 서식한다.