الأسماء في صفحات التنقل
Grønspett (Picus viridis) er ein fugl i spettefamilien. Grønspetta er standfugl i heile utbreiingsområdet sitt, som omfattar det vestre og sørvestre Asia, samt det meste av Europa. Grønspetta høyrer til slekta Picus, spetter med grøngrå fjørdrakt.
Kjønna er jamstore. Både hoa og hannen kan, saman med den grøngrå drakta, kjennast på den raude issa og nakken.
Den dagaktive grønspetta held seg ofte på marka, i motsetnad til dei fleste andre spettar. Hovudføda er maur som ho fangar med den 10 cm lange tunga.
Grønspetta er om lag 32 cm lang og vert opp til 52 cm mellom vengjespissane. Oversida er mørkt grøn, undersida bleikt grågrøn. Overgumpen er lysande grøngul, noko som visast godt i flukt. Begge kjønn har raud isse og nakke og svart mustasjestrek (hannen med raudt i midten), som går frå nebbet til bakom auga. Øyredekkfjør, hake og strupe er derimot kvitaktige. Vengane er vatra i brunsvart, gult eller brunkvitt. Stjertfjøra er grøngrå med svartaktige render. Skilnadane mellom kjønna er små. Hos hannen er kinnflekken raud med svart kant, hos hoa einsfarga svart. Grønspetta sine auge er blåaktig kvite, nebb og føter blygrå. Hann og ho er like store og veg like mykje. Ungfugldrakta skil seg frå dei vaksne si. Ho er mykje mattare. Sidene på hovudet, saman med halsen og undersida på kroppen, har nesten kvit grunntone med mørk vatring og mørke render. Dei raude partia på hovudet viser lite att og er oftast oppblanda med grå flekkar. Vengane og oversida på kroppen har også tydeleg kvit vatring. Ungfuglane får gradvis ei vaksen fjørdrakt, og allereie første haust er denne ferdig.
Grønspetta liknar den noko mindre gråspetta som til del er utbreidd i same områda. Til skilnad frå denne har grønspetta grovare nebb, og meir svarte parti i ansiktet. Gråspetta har grått hovud, mørkeraude auge og berre ein smal svart mustasjestrek. Gråspetta manglar også raudt på issen, og berre hannen har raudt i panna. Hoa manglar raudt på hovudet. Ofte gir biotopen svar på kva slags fugl ein treffer på. Gråspetta er ikkje utbreidd i det nordvestre Mellom-Europa og er sterkare knytt til fjell og skog enn grønspetta.
Grønspetta trommar sjeldnare enn mange andre spetteartar, og lyden er svak og uregelmessig. Den markande revirsongen er meir påfallande. Denne vert framført av begge kjønna, men mest intensivt av hannen. Songen læt som eit høgt skratt ("kly-kly-kly-kly-kly-kly-kly"). Denne lyden er sett saman av opp til 20 stavingar, held seg på ei tonehøgd og kjem raskare og litt svakare mot. Ei tostava slutt (kly-yck) er vanleg. Gråspetta har ein svært lik låt, men er reinare og ligg høgare i tonen. Denne fuglen sine strofer fell i tonehøgd og vert både svakare og meir langsam mot slutten. Når grønspetta landar ytrar ho ofte eit skarpt kjakk, iblant '"kjykk", som vert oppatteke til eit fleirstava "kjykk-kjykk-kjykk-kjykk" når fuglen vert uroa eller er aggressiv.
Grønspetta finst i heile Europa, frå det sørlege Skandinavia og Storbritannia over størsteparten av det europeiske fastlandet og austover gjennom Litleasia til Kaukasus og vidare til Iran. I Finland er fuglen uvanleg. I Danmark held spetta til på Jylland og Fyn. I den boreale barskogsonen i nord, og i dei turre stroka i sør er grønspetta fåtalig. Grønspetta og flyttar seg berre korte strekningar gjennom vinteren. Fuglen likar best halvopne landskap med vidstrekte lauvskogar, framfor alt skogkantar. På grunn av spesialiseringa på marklevande maur er grønspetta sårbar for strenge vintrar med djup snø.
Til vanleg vert grønspetta delt inn i fire underartar:
Fuglen er vanleg i delar av Austlandet, Sørlandet og Vestlandet, meir spreidd i Trøndelag og sjeldan på Helgeland. Tettast bestand finst i sørvende lier i fjordstroka. Arten er knytt til gammal lauv- og blandingsskog. Tilplanting med gran og gjengroing av husdyrbeite påverkar grønspetta negativt.
Grønspetta vert kjønnsmoden i første leveåret. Allereie i januar gir hannane frå seg dei første lokkeropa. Dette tiltek i februar. I mindre grad enn andre spetter brukar grønspetta tromming for å hevde revir. I mai legg hoa 5-8 kvite egg i holrom i tre. Desse holroma er gjerne slike som andre spetteartar har hakka ut. Favorittreet er osp, men andre treslag vert også brukt. Om paret ikkje finn passande trehol hakkar dei sjølve ut eit hol i eit morke tre, passande høgd er to meter over marka. Egga vert ruga i 14-17 døgn. Ungane vert fora med maur og maurpupper som grønspetta samlar opp i kjertelmagen sin for å minske talet på foringsbesøk. Etter 23-27 døgn flyg ungane ut. Foreldra held fram med å mate dei nokre veker til.
Av spettene våre er grønspetta den som er mest spesialisert på marklevande maur. Fuglen tek mauren som samlar seg i store skarar for å angripe inntrengaren. Grønspetta har ei ti centimeter lang tunge som ho sender inn i maurgangane. Kort etter soloppgang søker spetta inn på enger og beitemarkar med lausare jord for å bore fleire centimeter lange hol med nebben. Blant dei mange maurartane som vert fanga er raud skogmaur. Om vinteren grev grønspetta tunnelar i snøen for å nå maurtuene. Vidare grev ho seg djupt ned i tuene for å ta maurane som ligg i vinterdvale. Desse tunnelane kan verte meir enn ein halv meter lange. Spesielt om vinteren oppsøker spetta klippeveggar, tak, husveggar og leidningsmaster. Her leitar ho etter leddyr som overvintrar i sprekker, framfor alt fluger, mygg og edderkoppar. Grønspetta hakkar i blant fram biller og billelarver under borken på tre. Markar inngår sjeldan i føda. Til tider et grønspetta bær, til dømes på rogn.
Wikimedia Commons har multimedia som gjeld: Grønspett Grønspett (Picus viridis) er ein fugl i spettefamilien. Grønspetta er standfugl i heile utbreiingsområdet sitt, som omfattar det vestre og sørvestre Asia, samt det meste av Europa. Grønspetta høyrer til slekta Picus, spetter med grøngrå fjørdrakt.
Kjønna er jamstore. Både hoa og hannen kan, saman med den grøngrå drakta, kjennast på den raude issa og nakken.
Den dagaktive grønspetta held seg ofte på marka, i motsetnad til dei fleste andre spettar. Hovudføda er maur som ho fangar med den 10 cm lange tunga.
Grønnspett (Picus viridis) er ei spette. Grønnspetta er standfugl i hele utbredelsesområdet sitt, som omfatter det vestre og sørvestre Asia, samt det meste av Europa. Grønnspetta hører til slekta Picus, spetter med grønngrå fjærdrakt. Kjønna er jamstore. Både hunnen og hannen kan, sammen med den grønngrå drakta, kjennes på den røde issen og nakken.
Den dagaktive grønnspetta holder seg ofte på marka, i motsetning til de fleste andre spetter. Hovedføden er maur som den fanger med den 10 cm lange tunga.
På folkemunne er fuglen blitt kalt løvspett, gulspett, lihest og regnfugl. Det siste fordi den heste-kneggelignende lyden ofte varslet regn.
Grønnspetta er om lag 32 cm lang og blir opp til 52 cm mellom vingespissene. Oversida er mørkt grønn, undersida blekt grågrønn. Overgumpen er lysende grønngul, noe som vises godt i flukt. Begge kjønn har rød isse og nakke og svart mustasjestrek (hannen med rødt i midten), som går fra nebbet til bak øyet. Øredekkfjær, hake og strupe er derimot kvitaktige. Vingene er vatra i brunsvart, gult eller brunkvitt. Stjertfjæra er grønngrå med svartaktige render. Forskjellene mellom kjønna er små. Hos hannen er kinnflekken rød med svart kant, hos hunnen ensfarga svart. Grønnspettas øyne er blåaktig kvite, nebb og føtter blygrå. Hann og hunn er like store og veier like mye. Ungfugldrakta skiller seg fra de voksne da den er mye mattere. Sidene på hodet, sammen med halsen og undersida på kroppen, har nesten kvit grunntone med mørk vatring og mørke render. De røde partia på hodet viser lite att og er oftest oppblanda med grå flekker. Vingene og oversida på kroppen har også tydelig kvit vatring. Ungfuglene får gradvis ei voksen fjærdrakt, og allerede første høst er denne ferdig.
Grønnspetta ligner den noe mindre gråspetta som til del er utbredt i samme områda. Til forskjell fra denne har grønnspetta grovere nebb, og mer svarte parti i ansiktet. Gråspetta har grått hode, mørkerøde øyne og bare en smal svart mustasjestrek. Gråspetta mangler også rødt på issen, og bare hannen har rødt i panna. Hunnen mangler rødt på hodet. Ofte gir biotopen svar på hva slags fugl en treffer på. Gråspetta er ikke utbredt i det nordvestlige Mellom-Europa og er sterkere knytta til fjell og skog enn grønnspetta.
Grønnspetta trommer sjeldnere enn mange andre spettearter, og lyden er svak og uregelmessig. Den markante revirsangen er mer påfallende. Denne blir framført av begge kjønna, men mest intensivt av hannen. Sangen låter som et høyt skratt ("kly-kly-kly-kly-kly-kly-kly"). Denne lyden er sett sammen av opp til 20 stavinger, holder seg på ei tonehøyde og kommer raskere og litt svakere mot slutten. Ei tostava slutt (kly-yck) er vanlig. Gråspetta har ei svært lik låt, men er renere og ligger høyere i tonen. Denne fuglen sine strofer faller i tonehøyde og blir både svakere og mer langsom mot slutten. Når grønnspetta lander ytrer den ofte et skarpt kjakk, iblant '"kjykk", som blir gjentatt til et flerstava "kjykk-kjykk-kjykk-kjykk" når fuglen blir uroa eller er aggressiv.
Grønnspetta fins i hele Europa, fra det sørlige Skandinavia og Storbritannia over størsteparten av det europeiske fastlandet og østover gjennom Lilleasia til Kaukasus og videre til Iran. I Finland er fuglen uvanlig. I Danmark holder spetta til på Jylland og Fyn. I den boreale barskogsonen i nord, og i de tørre strøkene i sør er grønnspetta fåtallig. Grønnspetta og flytter seg bare korte strekninger gjennom vinteren. Fuglen liker best halvåpne landskap med vidstrekte løvskoger, framfor alt skogkanter. På grunn av spesialiseringa på marklevende maur er grønnspetta sårbar for strenge vintrer med djup snø.
Til vanlig blir grønnspetta delt inn i fire underartar:
Fuglen er vanlig i deler av Østlandet, Sørlandet og Vestlandet, mer spredt i Trøndelag og sjelden på Helgeland. Tettest bestand finnes i sørvendte lier i fjordstrøkene. Arten er knytta til gammel løv- og blandingsskog. Tilplanting med gran og gjengroing av husdyrbeite påvirker grønnspetta negativt.
Grønnspetta blir kjønnsmoden i første leveåret. Allerede i januar gir hannene fra seg de første lokkeropa. Dette tiltar i februar. I mindre grad enn andre spetter bruker grønnspetta tromming for å hevde revir. I mai legger hunnen 5-8 kvite egg i holrom i tre. Disse holromma er gjerne slike som andre spettearter har hakka ut. Favorittreet er osp, men andre treslag blir også brukt. Om paret ikke finner passende trehull hakker de selv ut et hol i et morkent tre, passende høyde er to meter over marka. Egga blir ruga i 14-17 døgn. Ungene blir fora med maur og maurpupper som grønnspetta samler opp i kjertelmagen sin for å minske tallet på foringsbesøk. Etter 23-27 døgn flyr ungene ut. Foreldra holder fram med å mate dem noen uker til.
Av spettene våre er grønnspetta den som er mest spesialisert på marklevende maur. Fuglen tar mauren som samler seg i store skarer for å angripe inntrengeren. Grønnspetta har ei ti centimeter lang tunge som den sender inn i maurgangene. Kort etter soloppgang søker spetta inn på enger og beitemarker med løsere jord for å bore flere centimeter lange hol med nebbet. Blant de mange maurartene som blir fanga er rød skogmaur. Om vinteren graver grønnspetta tunneler i snøen for å nå maurtuene. Videre graver den seg djupt ned i tuene for å ta maurene som ligger i vinterdvale. Disse tunnelene kan bli mer enn en halv meter lange. Spesielt om vinteren oppsøker spetta klippevegger, tak, husvegger og ledningsmaster. Her leter den etter leddyr som overvintrer i sprekker, framfor alt fluer, mygg og edderkopper. Grønnspetta hakker i blant fram biller og billelarver under barken på tre. Mark inngår sjelden i føden. Til tider eter grønnspetta bær, f.eks. rogn.
Grønnspett (Picus viridis) er ei spette. Grønnspetta er standfugl i hele utbredelsesområdet sitt, som omfatter det vestre og sørvestre Asia, samt det meste av Europa. Grønnspetta hører til slekta Picus, spetter med grønngrå fjærdrakt. Kjønna er jamstore. Både hunnen og hannen kan, sammen med den grønngrå drakta, kjennes på den røde issen og nakken.
Den dagaktive grønnspetta holder seg ofte på marka, i motsetning til de fleste andre spetter. Hovedføden er maur som den fanger med den 10 cm lange tunga.
På folkemunne er fuglen blitt kalt løvspett, gulspett, lihest og regnfugl. Det siste fordi den heste-kneggelignende lyden ofte varslet regn.
