La castañuela (Conopodium majus) ye una planta de la familia de les apiacees
Erecta, glabra, perenne d'hasta 60 cm, afila pembaxo y con tubérculos globulares so tierra. Fueyes basales bi-tripinnaes, de lóbulos elípticos a ovaos agudamente lobulaos; fueyes caulinares con lóbulos lliniales. Umbeles con 6-12 radios primarios y 0-2 bráctees; 2 o más bractéolas. Flores blanques, d'aprosimao 5 mm de diámetru; pétalos obcordaos con ápiz incurváu. Frutu ovoide de crestes delgaes y confuses; estilos erectos o estendíos. Floria en primavera y branu.
N'España, Francia, Irlanda, Gran Bretaña, Noruega, Italia y Portugal. En praderíes, montes y zones baldías.[1]
Conopodium majus describióse por (Gouan) Loret. y espublizóse en Flore de Montpellier ed. 2: 214. 1886.[2]
Númberu de cromosomes de Conopodium majus (Fam. Umbelliferae) y táxones infraespecíficos: n=11[3]
La castañuela (Conopodium majus) ye una planta de la familia de les apiacees
Svinenød (Conopodium majus norsk: Jordnøtt) er en sjælden plante i Danmark, den er derfor på rødlisten over plantearter i Danmark. På plantens rod vokser en kastanjelignende spiselig nød, som også smager af kastanje. Disse nødder spises af svin, deraf navnet. Nødderne kan blive op til 25 mm i diameter. Planten er, bortset fra i Danmark, almindelig i Europa og Nordafrika og vokser i skove og på marker. Planten kan blive 1 meter høj og får små hvide blomster.
Svinenød nævnes i Stormen af William Shakespeare.
Svinenød (Conopodium majus norsk: Jordnøtt) er en sjælden plante i Danmark, den er derfor på rødlisten over plantearter i Danmark. På plantens rod vokser en kastanjelignende spiselig nød, som også smager af kastanje. Disse nødder spises af svin, deraf navnet. Nødderne kan blive op til 25 mm i diameter. Planten er, bortset fra i Danmark, almindelig i Europa og Nordafrika og vokser i skove og på marker. Planten kan blive 1 meter høj og får små hvide blomster.
Svinenød nævnes i Stormen af William Shakespeare.
Die Französische Erdkastanie (Conopodium majus) ist eine Pflanzenart innerhalb der Familie der Doldenblütler (Apiaceae).
Die Französische Erdkastanie wächst als ausdauernde krautige Pflanze und erreicht Wuchshöhen von 20 bis 60 Zentimetern, ausnahmsweise auch bis zu 90 Zentimetern. Ihre unterirdische Knolle ähnelt einer Kastanie, sie ist erbsen- bis haselnussgroß und bricht leicht ab. Der kahle und hohle Stängel ist im unteren Bereich blattlos und gebogen.
Die im Umriss dreieckigen Stängelblätter sind zwei- bis dreifach gefiedert. Die Teilblättchen letzter Ordnung der grundständigen Blätter sind elliptisch bis oval und oft kurz rauborstig, die der Stängelblätter lineal bis fädlich. Die Blattscheiden der mittleren und oberen Blätter sind 1 bis 8 Millimeter lang und weniger als ein Viertel so lang wie die Blattspreite.
Die Blütezeit reicht von Mai bis Juni. Die doldigen Blütenstände sind sechs- bis zwölfstrahlig. Die Hüllen haben null bis zwei, die Hüllchen drei bis fünf schmal weißrandigen, oft hinfälligen Hüllblättchen. Die Hüllchenblätter sind kürzer als die Fruchtstiele. Die Kronblätter sind weiß.
Die länglich-eiförmigen Früchte sind bis 3 bis 4 Millimeter lang und seitlich zusammengedrückt. Sie sind bei der Reife schwarz. Die Hauptrippen der Frucht sind fädlich und sehr schwach vorspringend. Das Stylopodium ist so lang wie breit. Die Griffel sind aufrecht oder aufrecht abstehend, aber nicht dem Stylopodium angedrückt.
Die Chromosomenzahl beträgt 2n = 22.[1]
Die Französische Erdkastanie kommt in Portugal, Spanien, Frankreich inklusive Korsika, Belgien, Luxemburg, Großbritannien, Irland, Italien inklusive Sizilien und Norwegen vor. In Deutschland, Dänemark und in Schweden gilt sie als Neophyt. Die Französische Erdkastanie gedeiht auf Frischwiesen und -weiden Europas in bodensauren mageren Rasengesellschaften, in Heiden und lichten Wäldern.
Ein Synonym von Conopodium majus (Gouan) Loret ist Conopodium denudatum W.D.J.Koch.
Man kann zwei Unterarten unterscheiden:[2]
Die Erdkastanie wurde bereits im Endneolithikum als Nahrungspflanze genutzt. Man fand sie zum Beispiel als Grabbeigabe in einem Grab der Glockenbecherkultur[3] in Barrow Hills, Grabhügel 1 in Radley (Oxfordshire)[4].
Die Französische Erdkastanie (Conopodium majus) ist eine Pflanzenart innerhalb der Familie der Doldenblütler (Apiaceae).
Conopodium majus is a perennial herbaceous flowering plant in the celery family Apiaceae. Its underground part resembles a chestnut and is sometimes eaten as a wild or cultivated root vegetable. The plant has many English names (many of them shared with Bunium bulbocastanum, a related plant with similar appearance and uses) variously including kippernut, cipernut, arnut, jarnut, hawknut, earth chestnut, groundnut, and earthnut. From its popularity with pigs come the names pignut, hognut, and more indirectly Saint Anthony's nut, for Anthony the Great or Anthony of Padua, both patron saints of swineherds. (See groundnut, earthnut, and hognut for other plants which share these names.)[1]
It has a smooth, slender, stem, up to 40 cm (16 in) high, much-divided leaves, and small, white flowers in many-rayed terminal compound umbels.[2]: 849, 858 [3]: 186
The rounded "nut" (inconsistently described by authorities as a tuber,[2] corm, or root) is similar to a chestnut in its brown colour and its size (up to 25 mm (0.98 in) in diameter), and its sweet, aromatic flavour has been compared to that of the chestnut, hazelnut, sweet potato, and Brazil nut. Palatable and nutritious, its eating qualities are widely praised, and it is popular among wild food foragers, but it remains a minor crop, due in part to its low yields and difficulty of harvest.
The plant is common and native to western Europe, the British Isles and Norway.[4] It grows in hedgerows, woods and fields[2] and is an indicator of long-established grassland.
Never found on alkaline soils in the wild.[5] See the plants native habitat for other ideas on its cultivation needs. This species responds to cultivation by producing larger tubers.[6] With careful selective breeding, it is probably possible to produce a much more productive plant.[7]
"I prithee, let me bring thee where crabs grow; and I with my long nails will dig thee pignuts".[8]
"A description of them were needless, for every child knows them. Government and virtues: They are something hot and dry in quality, under the dominion of Venus; they provoke lust exceedingly, and stir up those sports she is mistress of; the seed is excellent good to provoke urine; and so also is the root, but it does not perform it so forcibly as the seed doth. The root being dried and beaten into powder, and the powder being made into an electuary, is a singular remedy for spitting and pissing of blood, as the former chestnut was for coughs."- Nicholas Culpeper's Complete Herbal[9]
Conopodium majus is a perennial herbaceous flowering plant in the celery family Apiaceae. Its underground part resembles a chestnut and is sometimes eaten as a wild or cultivated root vegetable. The plant has many English names (many of them shared with Bunium bulbocastanum, a related plant with similar appearance and uses) variously including kippernut, cipernut, arnut, jarnut, hawknut, earth chestnut, groundnut, and earthnut. From its popularity with pigs come the names pignut, hognut, and more indirectly Saint Anthony's nut, for Anthony the Great or Anthony of Padua, both patron saints of swineherds. (See groundnut, earthnut, and hognut for other plants which share these names.)
La castañuela (Conopodium majus) es una planta de la familia de las apiáceas
Erecta, glabra, perenne de hasta 60 cm, afila por abajo y con tubérculos globulares bajo tierra. Hojas basales bi-tripinnadas, de lóbulos elípticos a ovados agudamente lobulados; hojas caulinares con lóbulos lineales. Umbelas con 6-12 radios primarios y 0-2 brácteas; 2 o más bractéolas. Flores blancas, de aproximadamente 5 mm de diámetro; pétalos obcordados con ápice incurvado. Fruto ovoide de crestas delgadas y confusas; estilos erectos o extendidos. Florece en primavera y verano.
En España, Francia, Irlanda, Gran Bretaña, Noruega, Italia y Portugal. En praderas, bosques y zonas baldías.[1]
Conopodium majus fue descrita por (Gouan) Loret. y publicado en Flore de Montpellier ed. 2: 214. 1886.[2]
Número de cromosomas de Conopodium majus (Fam. Umbelliferae) y táxones infraespecíficos: n=11[3]
Conopodium majus, en français le « conopode dénudé », est une espèce de plantes herbacées de la famille des Apiaceae (Ombellifères).
C'est une petite plante dont le tubercule souterrain est comestible et a un goût de noisette. À sa floraison entre mai et juillet (petites fleurs blanches), elle perd ses feuilles, ce qui lui vaut ce nom de « dénudé ». Cette espèce dont on ne trouve que rarement des traces archéobotaniques pourrait avoir été consommée par l'homme préhistorique ou avoir joué d'autres rôles à l'âge du bronze[1].
La plante atteint entre 15 et 50 cm de haut, avec une tige dépouvue de feuilles à la base[2].
En Europe occidentale : on le retrouve de la Norvège à l'Italie. Il est commun dans les îles Britanniques, rare sur le continent à hauteur de la mer du Nord, mais semblant en extension vers le Nord et le Nord-Est[3]. On le rencontre aussi en Afrique du Nord.
On trouve ce conopode dans les bois clairs et les clairières, en lisière ou dans les chemins de forêts. Généralement sur sols acides, légers.
La plante est connue sous différents noms vernaculaires qui peuvent aussi désigner des plantes analogues, d'où la complexité de ces appellations traditionnelles :
On parle en français de terre-noix, noix de terre ou encore châtaigne de terre. Attention, les mots terre-noix et noix de terre désignent aussi l'arachide et le Bunium bulbocastanum.
Les termes gernotte, génotte, jarnotte, janotte, giernotte sont dialectaux et typique de l'ouest et du nord ouest. D'origine normande, leur distribution s'est étendue dans le lexique du Maine et de la Haute-Bretagne (gallo). Il existe aussi des formes altérées : jeanotte et jeannette, la seconde prêtant confusion avec la jeannette « narcisse des poètes » (Narcissus poeticus) ou « coucou » (Narcissus pseudonarcissus). Ces différentes variantes sont issus du vieux norrois *jarðhnot de jörð, génitif jarðar « terre » (scandinave jord, anglais earth, allemand Erde) et hnot « noix » (norv. nøtt, danois nød, suédois nöt, anglais nut et allemand Nuß), d'où le norvégien Jordnøtt « noix de terre, arachide, cacahuète », danois Jordnød « terre-noix, arachide, cacahuète », suédois jordnöt « châtaigne d'eau », « mâcre nageante (Trapa natans) » cf. aussi allemand Erdnuß « terre-noix, arachide, cacahuète ».
Abernotte en Vendée qui semble être une altération des précédents.
Kraoñ–douar, keler ou kolor en Basse-Bretagne et Kokolodig en pays Bigouden.
Mugette dans les Pyrénées car on la disait très prisée par les ours bruns dans les Pyrénées françaises.
Carabichou dans la région stéphanoise.
En anglais groundnut, hognut ou pignut car elle serait bonne pour les cochons (pig).
Castañuelas (« la castagnette ») en Espagne.
Aussi, par dérivé, on l’appelle la noix de saint Antoine (saint Antoine le Grand, qui était entre autres, le patron des porchers). En effet, de nombreuses représentations du saint (seulement depuis la fin du XIVe s.) nous le montrent accompagné d'un cochon portant une clochette. Le cochon n'a rien à voir avec la vie du saint mais avec un ordre religieux fondé en Dauphiné en 1095 : les Antonins. Les porcs n'avaient pas le droit d'errer librement dans les rues, à l'exception de ceux des Antonins, reconnaissables à leur clochette.
Mieux vaut ne ramasser les tubercules que là où la plante est vraiment abondante. En général, ils sont profondément enfoncés dans la terre et la tige se casse facilement : leur récolte n'est pas toujours aisée. On peut les consommer crus ou cuits[2].
Mangé cru, on lui prête des vertus apaisant les aigreurs d’estomac. Il peut aussi se déguster cuit, notamment poêlé. En Irlande on dit que le Conopode est la nourriture préférée des Leprechauns. En Écosse, un adage dit du conopode « si vous en mangez trop, vous aurez des poux plein la tête », elle est appelée lousy arnut [2].
Conopodium majus, en français le « conopode dénudé », est une espèce de plantes herbacées de la famille des Apiaceae (Ombellifères).
C'est une petite plante dont le tubercule souterrain est comestible et a un goût de noisette. À sa floraison entre mai et juillet (petites fleurs blanches), elle perd ses feuilles, ce qui lui vaut ce nom de « dénudé ». Cette espèce dont on ne trouve que rarement des traces archéobotaniques pourrait avoir été consommée par l'homme préhistorique ou avoir joué d'autres rôles à l'âge du bronze.
De Franse aardkastanje (Conopodium majus) is een overblijvende plant, die behoort tot de schermbloemenfamilie. De soort staat op de Nederlandse Rode lijst van planten als zeer zeldzaam en stabiel of toegenomen in aantal. De soort heeft de naam te danken aan de kanstanjevormige wortelknol. De knol is eetbaar en heeft een zoete, aromatische, nootachtige smaak. De soort komt van nature voor in West-Europa.
De plant wordt 20-70 cm hoog en vormt een vlezige, bolvormige wortel. De weinig geribde stengels zijn na de bloei hol. De driehoekige bladeren zijn, twee- tot drievoudig geveerd met lijnvormige blaadjes. De onderste blaadjes hebben enigszins eironde slippen en de bovenste lijnvormige slippen en een schedevormende steel.
De Franse aardkastanje bloeit van mei tot in juli met witte, 1-3 mm grote bloempjes gerangschikt in 3-7 cm grote schermen met zes tot twintig stralen. Het omwindsel ontbreekt of heeft slechts een of twee blaadjes. De meestal eenslachtige bloempjes hebben aan de buitenkant vaak een bruine nerf.
De 3-5 mm lange vrucht is een tweedelige splitvrucht met eenzadige, vierkantachtige deelvruchtjes. De vrucht heeft smalle, vlakke ribben. De rechtopstaande stijlen verbreden zich geleidelijk naar de voet.
De plant komt voor in loofbossen op vochtige, matig voedselrijke grond.
De Franse aardkastanje (Conopodium majus) is een overblijvende plant, die behoort tot de schermbloemenfamilie. De soort staat op de Nederlandse Rode lijst van planten als zeer zeldzaam en stabiel of toegenomen in aantal. De soort heeft de naam te danken aan de kanstanjevormige wortelknol. De knol is eetbaar en heeft een zoete, aromatische, nootachtige smaak. De soort komt van nature voor in West-Europa.
De plant wordt 20-70 cm hoog en vormt een vlezige, bolvormige wortel. De weinig geribde stengels zijn na de bloei hol. De driehoekige bladeren zijn, twee- tot drievoudig geveerd met lijnvormige blaadjes. De onderste blaadjes hebben enigszins eironde slippen en de bovenste lijnvormige slippen en een schedevormende steel.
De Franse aardkastanje bloeit van mei tot in juli met witte, 1-3 mm grote bloempjes gerangschikt in 3-7 cm grote schermen met zes tot twintig stralen. Het omwindsel ontbreekt of heeft slechts een of twee blaadjes. De meestal eenslachtige bloempjes hebben aan de buitenkant vaak een bruine nerf.
De 3-5 mm lange vrucht is een tweedelige splitvrucht met eenzadige, vierkantachtige deelvruchtjes. De vrucht heeft smalle, vlakke ribben. De rechtopstaande stijlen verbreden zich geleidelijk naar de voet.
De plant komt voor in loofbossen op vochtige, matig voedselrijke grond.
Jordnøtt eller jordnòt (Conopodium majus) er ein art i skjermplantefamilien Apiaceae. Det er ei opptil 50 cm høg fleirårig urt, med etande jordknoll. Jordnøtt har findelte blad med linjeforma flikar og kvite blomar i skjerm. Ho blomstrar på føresommaren (juni). Frukta er glinsande svartbrun og 4 mm lang.
I Noreg veks jordnøtt på grasbakkar, beite, i skog og kratt i kyst- og fjordstrøk frå Telemark til Nord-Trøndelag, samt på eit par førekomstar i Nordland. Planta finst også på Færøyane, svært sjeldan i Sverige og i Danmark, elles i Vest-Europa.
Planta må ikkje forvekslast med peanøtt som også av og til blir kalla jordnøtt, og som høyrer til erteblomfamilien (Fabaceae).
Jordnøtt (Conopodium majus) er en art i skjermplantefamilien Apiaceae. Opptil 50 cm høy flerårig urt, med spiselig jordknoll. Findelte blader med linjeformete fliker, hvite blomster i skjerm. Blomstrer på forsommeren (juni). Glinsende svartbrun 4 mm lang frukt. Jordnøtt vokser i Norge på grasbakker, beiter, i skog og kratt i kyst- og fjordstrøk fra Telemark til Nord-Trøndelag, samt på et par forekomster i Nordland. Finnes også på Færøyene, meget sjelden i Sverige og i Danmark, forøvrig i Vest-Europa.
Må ikke forveksles med peanøtt som også av og til kalles jordnøtt, som tilhører erteblomstfamilien (Fabaceae).
Jordnøtt (Conopodium majus) er en art i skjermplantefamilien Apiaceae. Opptil 50 cm høy flerårig urt, med spiselig jordknoll. Findelte blader med linjeformete fliker, hvite blomster i skjerm. Blomstrer på forsommeren (juni). Glinsende svartbrun 4 mm lang frukt. Jordnøtt vokser i Norge på grasbakker, beiter, i skog og kratt i kyst- og fjordstrøk fra Telemark til Nord-Trøndelag, samt på et par forekomster i Nordland. Finnes også på Færøyene, meget sjelden i Sverige og i Danmark, forøvrig i Vest-Europa.
Må ikke forveksles med peanøtt som også av og til kalles jordnøtt, som tilhører erteblomstfamilien (Fabaceae).
Conopodium majus é uma espécie de planta com flor pertencente à família Apiaceae.
A autoridade científica da espécie é (Gouan) Loret, tendo sido publicada em Loret & Barrandon, Fl. Montpellier ed. 2 214 (1886).[1]
Trata-se de uma espécie presente no território português, nomeadamente os seguintes táxones infraespecíficos:[2]
Conopodium majus é uma espécie de planta com flor pertencente à família Apiaceae.
A autoridade científica da espécie é (Gouan) Loret, tendo sido publicada em Loret & Barrandon, Fl. Montpellier ed. 2 214 (1886).
Nötkörvel (Conopodium majus) är en art av växter i familjen Flockblommiga växter.
Nötkörvel (Conopodium majus) är en art av växter i familjen Flockblommiga växter.
Conopodium majus là một loài thực vật có hoa trong họ Hoa tán. Loài này được (Gouan) Loret mô tả khoa học đầu tiên năm 1886.[1]
Conopodium majus là một loài thực vật có hoa trong họ Hoa tán. Loài này được (Gouan) Loret mô tả khoa học đầu tiên năm 1886.