Stålormen eller sleva (Anguis fragilis) er eit beinlaust krypdyr som finst i mesteparten av Europa. I Noreg er han vanleg sør på Austlandet, på Sørlandet og på Vestlandet nord til omkring Bergen.
Trass i namnet er ikkje stålormen nokon eigentleg orm, men tvert imot ei øgle. Dette ser ein mellom anna på at han har skjel på buken, rørlege augelokk og evna til å sleppa halen i faretrugande situasjonar.
Stålormen eller sleva (Anguis fragilis) er eit beinlaust krypdyr som finst i mesteparten av Europa. I Noreg er han vanleg sør på Austlandet, på Sørlandet og på Vestlandet nord til omkring Bergen.
Trass i namnet er ikkje stålormen nokon eigentleg orm, men tvert imot ei øgle. Dette ser ein mellom anna på at han har skjel på buken, rørlege augelokk og evna til å sleppa halen i faretrugande situasjonar.
Stålorm, også kalt sleva og sleve, er den eneste norske representanten for gruppen stålormer. Selv om den mangler bein er den ikke en slange, men en øgle.
En kan lett se at stålormen ikke er en slange på at den har øyelokk som kan åpnes og lukkes. Dessuten har slanger alltid bare én rad med skjell under buken, med unntak av arter med et akvatisk eller underjordisk levevis, mens øgler har flere.
Stålormen blir opptil 40 - 46 cm lang, og er stålgrå eller kobberbrun. Fordi den har beinplater i huden under skjellene, er den stiv i bevegelsene. Hannen er som regel ensfarget grå, mens hunnene er lysebrune eller kobberfarget med mørkere sider, og en mørk stripe langs ryggen. Ungenes utseende ligner hunnen, men med lysere, gullaktig grunnfarge. En sjelden gang kan en se eksemplarer med blå flekker, helst hos hanner i parringstida på forsommeren. Det vitenskapelige navnet kommer av at stålormen, i likhet med firfisla, kan slippe fra seg halen om en fiende angriper (autotomi).
Arten er mest aktiv i skumringen og demringen, ettersom de viktigste byttedyrene er snegler og meitemark. Om dagen gjemmer den seg under steiner og trestammer, men kan komme fram i regnvær. I Norge kommer den ofte ut i solskinn, på veier eller åpent glenner i skogen for å utnytte solvarmen. Den har en todelt tunge, og et velutviklet Jacobsons organ, så luktesansen er viktig når stålormen skal finne bytte. Selv blir den jaktet på av blant annet rovfugler, kråke, skjære, piggsvin og grevling. Den er et viktig byttedyr for slettsnoken.
Stålormen trives best i løv- og blandingsskog med fuktig mark, men kan også treffes i kulturlandskap, så lenge det er nok fuktighet og tett vegetasjon. På samme måte som firfisle er den ikke eggleggende. Den er ovovivipar og ruger ut eggene i kroppen. Ungene blir født i august – september. Vinterstid ligger stålormen i dvale, og da kan en ofte finne mange individer samlet på et sted.
Dette dyret er helt ufarlig.
Nominatunderarten Anguis fragilis fragilis finnes over store deler av Europa, og mangler bare lengst nord, i Irland og Sør-Spania, og på middelhavsøyene. I Sørøst-Europa, Lilleasia, Transkaukasia og Iran erstattes den av underarten A. f. colchica. Stålormene i Sør-Hellas (Peloponnes, Zakynthos og Kefallinia) ble tidligere ført til underarten A. f. peloponnesiacus, men regnes nå som en egen art, Anguis cephalonnica.
I Norge er stålormen vanlig på Øst-, og Sørlandet, og på Vestlandet nord til Bergen. Nordgrensen er dårlig kjent. Ifølge Artskart er nordgrensen ca på høyde med Sognefjorden. Artsobservasjoner har et utbredelseskart.
