Stellers sjøku (Hydrodamalis gigas) er en nå utdødd sjøku, som tidligere fantes ved den asiatiske kysten av Beringhavet. Den ble oppdaget av naturforskeren Georg Wilhelm Steller ved Beringstredet i 1741. Steller reiste sammen med Vitus Bering.
Dyret var større enn de nåværende sjøkuene, og regnes som en del av megafaunaen som stort sett hadde dødd ut på slutten av den siste istida. Det hadde en hvallignende hale og kunne bli opptil ni meter lang og veie nesten ti tonn.[1]
Bestanden av denne typen sjøkuer var liten og begrenset da oppdagelsen ble gjort. Det var flere grunner til at den ble utryddet: Hovedsakelig at sjømenn jaktet på dyrene for mat og for skinnet, som de laget båter av. Samtidig var det også massiv jakt på havoter i området. Havoterne holdt bestanden av kråkeboller nede. Stellers sjøku levde av tarer, men etter at kråkebollene hadde spist opp all taren var det ikke lenger mat til sjøkua.[1] Den siste observasjonen av denne typen sjøku ble gjort i 1768, 27 år etter at Steller oppdaget den.
Modell av Stellers sjøku i Natural History Museum i London
Stellers sjøku (Hydrodamalis gigas) er en nå utdødd sjøku, som tidligere fantes ved den asiatiske kysten av Beringhavet. Den ble oppdaget av naturforskeren Georg Wilhelm Steller ved Beringstredet i 1741. Steller reiste sammen med Vitus Bering.
Dyret var større enn de nåværende sjøkuene, og regnes som en del av megafaunaen som stort sett hadde dødd ut på slutten av den siste istida. Det hadde en hvallignende hale og kunne bli opptil ni meter lang og veie nesten ti tonn.
Bestanden av denne typen sjøkuer var liten og begrenset da oppdagelsen ble gjort. Det var flere grunner til at den ble utryddet: Hovedsakelig at sjømenn jaktet på dyrene for mat og for skinnet, som de laget båter av. Samtidig var det også massiv jakt på havoter i området. Havoterne holdt bestanden av kråkeboller nede. Stellers sjøku levde av tarer, men etter at kråkebollene hadde spist opp all taren var det ikke lenger mat til sjøkua. Den siste observasjonen av denne typen sjøku ble gjort i 1768, 27 år etter at Steller oppdaget den.
Modell av Stellers sjøku i Natural History Museum i London
