Paradisfuglar er medlemmer av familien Paradisaeidae av ordenen sporvefuglar, Passeriformes. Dei fleste artane i denne familien er funne på Ny-Guinea og øyane omkring, med tillegg av nokre få artar som finst i Molukkane i Indonesia og i austlege Australia. Familien har 41 artar i 16 slekter. Medlemmene i denne familien er kanskje best kjende for fjørdrakta hos hannfuglar på dei fleste artane, dei har særs langstrakte og forseggjorde fjører som strekkjer seg frå nebbet, venger eller hovud. Dei fleste artane har utbreiing i tett regnskogshabitat. Kosten hos alle paradisfuglar er dominert av frukt og i mindre grad leddyr. Paradisfuglar har ei rekkje sosiale system for forplanting, frå monogami til leikbasert fleirkoneri.
Familien er av kulturell tyding for innbyggjarane på Ny-Guinea. Handel med skinn og fjører av paradisfuglar har gått føre seg i to tusen år, og fuglane har vore av betydeleg interesse for vestlege samlarar, ornitologar og skribentar òg. Ei rekkje artar er trua av jakt og tap av habitat.
Paradisfuglar er generelt kråkeliknande i kroppsforma, og faktisk nært i slekt med familien kråker. Paradisfuglar varierer i storleik frå kongeparadisfugl på 50 gram og 15 cm til krøllparadisfugl på 44 cm og 430 gram. Hannen av svartsigdnebb er den lengste arten på 110 cm inkludert den lange halen. Alle hannane er større og lengre enn hofuglen av arten, skilnadene varierer frå litt til ekstremt. Vengene er avrunda og hos nokre artar strukturelt endra på hannar for å skape lydar. Det er stor variasjon i familien med omsyn til nebbform. Nebbet kan vere langt og nedbøygd, som hos slekta Epimachus, sigdnebb, og slekta Ptiloris, eller kort og tynnt som hos Astrapias. Storleiken på kropp og nebb varierer med kjønnet, det er mest vanleg at hoene har større nebb enn hannar, spesielt hos insektetande artar.[1]
Variasjon i fjørdrakta mellom kjønna er nært knytt til forplantingssystemet. Manucodia-artane og kråkeparadisfugl, som er sosialt monogame, har kjønnsdimorfisme. Likeins med dei to artane av Paradigalla, begge polygame. Alle desse artane har generelt svart fjørdrakt med varierande mengder grøn og blå irisering.[1]
Paradisfuglar har eit største mangfald sentrert på den store øya Ny-Guinea. Alle, unntatt to slekter, finst på øya. Dei to unntaka er slektene Lycocorax og Semiptera, begge monotypiske og begge endemiske til Molukkane, vest for Ny-Guinea. Av artane i slekta Ptilorisee er to endemiske til kystskog i austlege Australia, ein annan opptrer både i Australia og på Ny-Guinea, og ein er berre funne på Ny-Guinea. Den einaste andre slekta å ha ei art utanfor New Guinea er Manucodia, ein representant som er funne i heilt nord i Queensland. Dei andre artane er avgrensa til New Guineas og nokre av dei omkringliggande øyane. Mange artar har svært små leveområde, spesielt ei rekkje artar med habitattypar som fjellskog, skog i høgland, t.d. svartsigdnebb, eller øy-endemiske t.d. regnbogeparadisfugl.[1]
Fleirtalet av paradisfuglar lever i tropiske skogar, inkludert regnskog, sumpar og tåkeskog.[1] Fleire artar har vorte registrerte i kystnær mangroveskog.[2] Sørlege artar som skjelbukparadisfugl i Australia, lever i subtropiske og tempererte våte skogar. Som gruppe er Manucodia mest fleksible i krav til levestad, spesielt glansparadisfugl som kan leve i skog så vel som opne savannar og terreng med open småskog.[1] Middels høge høglandshabitat er dei mest brukte habitat, tretti av dei førti artane finst i bandet mellom 1000 og 2000 moh.[2]
Føda til paradisfuglar er dominert av frukt og leddyr. Forholdet mellom dei to typar av mat varierer avhengig av art, med frukt dominerande hos einskilde artar, og leddyr som dominerande i dietten hos andre. Forholdet vil påverke andre aspekt av åtferd av arten, til dømes fruktetande artar har ein tendens til å beite oppe i trekroner, medan insektetarar kan søkje føde lågare ned. Fruktetarar er meir sosiale enn insektetarar, som er meir einslege og territoriale.[1]
Dei fleste artane har forseggjorte paringsritual, med paradisaea-artar ved hjelp av leikbasert paringssystem. Andre, til dømes Cicinnurus og Parotia-artar, har mykje ritualstyrte paringsdansar. Hybridisering er hyppig blant desse fuglane, det ymtar om at polygame artar av paradisfuglar er særs nærskylde trass ulike slekter. Jamvel om eksistensen av hybridar er reell, har somme ornitologar hypotesar om at minst nokre påståtte hybridar er gyldige artar som kan vere utdøydde.[3]
Paradisfuglar byggjer reiret av mjuke materialar, slik som lauv, bregnar og småkvistar. Vanlegvis plasserer dei reiret i eit tre.[4] Omfanget av kullet er noko usikkert. Hos store artar er det nesten alltid berre eitt egg. Mindre artar kan produsere kull på 2-3.[5] Egga blir klekt etter 16-22 dagar, og ungane forlèt reiret mellom 16 og 30 dagar gamle.[4]
I mange år vart paradisfuglar handsama som nært knytt til gartnarar. I dag er dei berre tenkt å vere fjernt nærskylde. Dei næraste slektningar av paradisfuglar evolusjonsmessig, er kråkefamilien Corvidae, monarkar Monarchidae og dei australske pottemakarfuglane, Corcoracidae.[1]
Nøyaktig avgrensing for denne familien har vore gjenstand for revisjon òg. Dei tre artane i satengfuglfamilien, Cnemophilidae, med slektene Cnemophils og Loboparadisea, vart handsama som ei gruppe av paradisfuglar. Trass morfologiske skilnader i munn, føter og i hekkevanar, var dei plassert i paradisfuglfamilien heilt til ein studie i år 2000 la framlegg om ein eigen familie nærare bærfuglar, Melanocharitidae.[6] Den same studien fann at gulskjermhonningetar, Macgregoria pulchra, tidlegare nemnd gulskjermparadisfugl, faktisk var medlem av den store australske honningetarfamilien. Dei to artane i slekta Melampitta, òg frå Ny-Guinea, har usikre slektstilhøve, var tidlegare tatt med i paradisfuglfamilien, men er no lista som sin eigen melampittafamilie.[7]
I tillegg til desse tre artane, har ei rekkje systematisk gåtefulle artar og slekter vorte sett på som potensielle medlemmer av denne familien.[1] Taveunisatengstjert, Lamprolia victoriae, på Fiji har vore knytt til paradisfuglar mange gonger sidan han vart oppdaga. Nyare molekylære bevis plasserer no taveunisatengstjert blant viftestjertar i familien Rhipiduridae.[8]
Paradisfuglar i rekkjefølgje etter EBird/Clements Checklist v2018[7] med norske namn etter Norske navn på verdens fugler:[9]
Slekt Lycocorax
Slekt Phonygammus
Slekt Manucodia
Slekt Pteridophora
Slekt Parotia
Slekt Seleucidis
Slekt Drepanornis
Slekt Semioptera
Slekt Lophorina
Slekt Ptiloris
Slekt Epimachus
Slekt Paradigalla
Slekt Astrapia
Slekt Cicinnurus
Slekt Paradisaea
Asurstrupeparadisfugl, Ptiloris victoriae
Arfakparadisfugl, Astrapia nigra
Vimpelparadisfugl, Pteridophora alberti
Tolvtrådparadisfugl, Seleucidis melanoleuca
Bannerparadisfugl, Semioptera wallacii
Sommarfuglsigdnebb, Epimachus albertisi
Fabelparadisfugl, Lophorina superba
Vogelkopparadisfugl, Parotia sefilata
Hjelmparadisfugl, Parotia carolae
Sølvpanneparadisfugl, Parotia lawesii
Fagerparadisfugl, Paradisaea decora
Huonparadisfugl, Astrapia rothschildi
Paradisfuglar er medlemmer av familien Paradisaeidae av ordenen sporvefuglar, Passeriformes. Dei fleste artane i denne familien er funne på Ny-Guinea og øyane omkring, med tillegg av nokre få artar som finst i Molukkane i Indonesia og i austlege Australia. Familien har 41 artar i 16 slekter. Medlemmene i denne familien er kanskje best kjende for fjørdrakta hos hannfuglar på dei fleste artane, dei har særs langstrakte og forseggjorde fjører som strekkjer seg frå nebbet, venger eller hovud. Dei fleste artane har utbreiing i tett regnskogshabitat. Kosten hos alle paradisfuglar er dominert av frukt og i mindre grad leddyr. Paradisfuglar har ei rekkje sosiale system for forplanting, frå monogami til leikbasert fleirkoneri.
Familien er av kulturell tyding for innbyggjarane på Ny-Guinea. Handel med skinn og fjører av paradisfuglar har gått føre seg i to tusen år, og fuglane har vore av betydeleg interesse for vestlege samlarar, ornitologar og skribentar òg. Ei rekkje artar er trua av jakt og tap av habitat.
Paradisfugler eller paradisfuglfamilien (Paradisaeidae) er en familie med små til store sangfugler i ordenen spurvefugler. Hannene er kjent for sine varierte og ofte svært vakre fjærdrakter og sine energiske danseoppvisninger for hunnene under paringsleken.
Familien består av 15 slekter med tilsammen 41 (kanskje 42) arter, som omfatter minst 77 taxa.[2] Artene finnes på Ny-Guinea og øyene rundt, på Molukkene og i Nordøst-Australia. De trives i fuktig regnskog og sumpskog, fra havet og opp til over 4 000 moh.
Det er god grunn til å anta, at det fortsatt finnes flere uoppdaga arter med paradisfugler på Ny-Guinea, ei kjempestor øy som fortsatt ikke er spesielt godt utforsket. Gitt øyas proporsjoner og topografiske beskaffenhet, så er mange områder svært lite tilgjengelige for forskerne. Mange av artene har dessuten taxa som er lite forsket på. Noen av disse kan vise seg å være selvstendige arter.
Paradisfugler blir typisk omkring 15–44 cm lange (foruten stjerten), men enkelte arter kan bli større. I så måte måler for eksempel svartsigdnebb (Epimachus fastosus) cirka 63 cm, og hele 110 cm inklusive stjerten.[3]
Artene er et tydelig resultat av både naturlig seleksjon og seksuell seleksjon. Hannene har ofte ei slående fjærdrakt med stor fargeprakt og ofte innslag av iriserende kontrastfarger (som oftest i strup- og hoderegionen) og praktfjær uten andre formål enn å imponere hunnene, mens hunnene stort sett har mindre prakt å vise til og er ofte kamuflasjefarget. Noen hunner av monogame arter har imidlertid også sterke farger, om enn i mindre monn enn hannene. Mange arter har også evnen til på en blunk å bytte form på deler av fjærdrakten.[2]
Stjerten varierer betydelig i både utforming og lengde, i det mange hanner har praktfjær av ulik farge, lengde og form knyttet til den. Hos noen arter har også hannene lange og fargerike banner- eller strålignende praktfjær som løper ut fra bakhodet eller skuldrene. Hunnene er mye mer uanselige og mangler gjerne praktfjær, selv om mange allikevel kan ha vakre farger (også iriserende kontrastfarger). Det er imidlertid hunnene som velger sine hanner, og ikke omvendt.[2]
Nebbet er relativt kraftig og et eksempel på naturlig seleksjon. Det varierer i lengde og form etter arten. Noen arter har semilange til lange sigdformede nebb, tilpasset ernæringsbehovet gjennom millioner av år. Felles for artene er middels lange ekstremiteter med føtter utrustet med kraftige gripetær med klør (tre framoverrettede og en bakover rettet), som gjør det enkelt å vagle seg på greiner og lignende.[2]
Paradisfugler finnes utelukkende øst for Wallacelinjen, noe som inkluderer Ny-Guinea og øyene rundt, Molukkene og Nordøst-Australia. Familien er mest tallrik på Ny-Guinea, der det finnes hele 36 arter, hvorav 34 er endemiske. Hele 18 av artene finnes innenfor grensene til Lorentz nasjonalpark.
Kun tre av artene lever på Molukkene og er endemiske der, hvorav to er paradiskråker (basale). I Australia lever det kun fire arter med paradisfugler (hvorav to er endemiske); skjellbukparadisfuglen som er utbredt i to områder langs østkysten av Queensland og New South Wales, safirparadisfuglen og trompeterparadisfuglen (som begge også finnes på Ny-Guinea) som er utbredt på den ytre halvdelen av Kapp York-halvøya i Queensland, og asurstrupeparadisfuglen som er utbredt i Palumaregnskogen langs den sørlige østkysten av Kapp York-halvøya.
Artene trives hovedsakelig i fuktig tropisk- og montan regnskog, selv om et par arter også habiterer i andre typer habitat. På Ny-Guinea er fuglene mest tallrike i høyder på 1 000–2 000 moh.[2]
Paradisfugler har ingen fast hekketid, men er mest vanlig i tidsrommet august–januar og minst vanlig i tidsrommet mars–juli. Hekketiden har trolig sammenheng med tilgangen på mat. Bortsett fra de energiske danseoppvisningene hannene har for hunnene under paringsleken, er svært lite kjent om disse fuglenes atferd. Ut fra det lille man vet, antar forskerne at artene er standfugler, innenfor et begrenset og permanent hjemmeområde. I lavlandet på Ny-Guinea har man observert at noen arter med paradisfugler kan ete og lete etter mat i blandede flokker av flere arter.[2]
De fleste artene eter frukt og leddyr, men noen få eter også hovedsakelig insekter eller nesten kun frukt. Noen få arter eter dessuten små virveldyr, blomster og nektar.[2]
Mange paradisfugler har en hes kråkelignende vokalisering, mens andre har varierte plystrelyder. Det er kjent at hos arter som danner monogame par, så vokaliserer både hannen og hunnen omtrent like mye, men hos polygame arter er det nesten utelukkende hannene som vokaliserer. Lyden er kraftig og bærer kanskje 1–2 km i den tette vegetasjonen.[2]
Paradisfugler som gruppe oppsto trolig for omkring 21–22 millioner år siden, da de to familiene Paradisaeidae og Corcoracidae (pottemakerfugler) skilte lag evolusjonært.[4] Paradisaeidae splittet videre i to distinkte underfamilier for omkring 18 millioner år siden; Phonygamminae (paradiskråker og manucoder) og Paradisaeinae (ekte paradisfugler).[4]
Inndelingen av paradisfugler følger HBW Alive og er i henhold til Frith et al. (2017).[2] Alle norske navn følger Norsk navnekomité for fugl (NNKF) og er i henhold til Syvertsen et al. (2008),[1] med unntak for navn gitt i parentes. Disse har fortsatt ikke fått avklart sitt norske navn og må derfor kun betraktes som beskrivende uttrykk.
De fire artene, intercedens, magnifica, paradisea og victoriae, som tidligere var klassifisert til slekten Ptiloris, har i senere tid blitt samlet til Lophorina.[2] Dette har samlet de såkalte rifleparadisfuglene i én slekt.[5] L. intercedens ble tidligere regnet som konspesifikk med magnifica[6]. Disse regnes av og til som et artskompleks.[7]. Arten har ifølge NNKF per 12. april 2017 ikke rukket å få et norsk navn.
Lycocorax obiensis ble tidligere regnet som konspesifikk med L. pyrrhopterus, men har med bakgrunn ulike anatomisk og atferdsmessige forskjeller blitt omklassifisert som en selvstendig art.[8] Arten har ifølge NNKF per 12. april 2017 ikke rukket å få et norsk navn.
Listen under inkluderer noen arter som tidligere var klassifisert som paradisfugler, men har vist seg ikke å være det:
Paradisfugler har hatt sterk tradisjonell betydning for urbefolkningen på Ny-Guinea og øyene rundt gjennom årtusener, både mytologisk, seremonielt og kulturelt. Dette kommer blant anet til uttrykk i de ulike urfolkenes seremonielle bekledninger og rituelle danser.[2]
Prydfjær og fuglskinn med praktfjær fra paradisfuglhanner er viktige symboler på sosial status, velstand og virilitet, som vanligvis kommer til uttrykk i mer eller mindre hemmelige seremonielle handlinger ved ulike interne ritualer og såkalte sing-sing-sammenkomster (festivaler), spesielt som utsmykning av hodeplagg og klær, men også som utsmykning på rituelle instrumenter og våpen med mer. Både kvinner og menn smykker seg, om enn kanskje ulikt.[2]
Det er også knyttet stor overtro til mange av paradisfuglene, som derfor gjerne først jaktes (tradisjonelt med blåserør eller pil og bue) etter at bestemte rituelle handlinger har blitt utført. Disse ritualene kan skje både før, under og etter jakten, og er som regel knyttet til menn.[2]
Tørkede skinn av paradisfugler (hannfugler), spesielt arter i de to slektene Cicinnurus og Paradisaea, har trolig blitt eksportert til andre øyer og fastlandet i Sørøst-Asia i omkring 5 000 år. Spanske og portugisiske sjøfarere, som bragte med seg tørkede skinn uten lemmer til Europa i 1520-åra, hevdet at disse fuglene aldri landet på fast grunn, men fløt i luften til de døde. En myte folk trodde på helt til mot slutten av 1500-tallet. Tidlig på 1600-tallet ble det imidlertid importert komplette skinn av paradisfugler til Europa, som bekreftet at fuglene, etter alt, var typiske fugler med helt normale kråkelignende føtter, om enn svært vakre fugler.[2]
Jakt på paradisfugler foregår den dag i dag, men jaktteknikkene har for manges del utviklet seg til bruke av moderne skytevåpen. Handel og bytte av paradisfuglskinn er fortsatt vanlig på Ny-Guinea, men kommersiell handel er nå forbudt. Paradisfugler har imidlertid blitt kommersielle symboler, som preger såvel flagget til Papua Ny-Guinea, som sedler og mynter, frimerker, poststempler, det nasjonale flyselskapet, kaffeposer, ølbokser, drikkeglass og mye mer. Selv riksvåpenet til Papua Ny-Guinea preges av en stilisert safranparadisfugl.[2]
|dato= (hjelp) 
Paradisfugler eller paradisfuglfamilien (Paradisaeidae) er en familie med små til store sangfugler i ordenen spurvefugler. Hannene er kjent for sine varierte og ofte svært vakre fjærdrakter og sine energiske danseoppvisninger for hunnene under paringsleken.
Familien består av 15 slekter med tilsammen 41 (kanskje 42) arter, som omfatter minst 77 taxa. Artene finnes på Ny-Guinea og øyene rundt, på Molukkene og i Nordøst-Australia. De trives i fuktig regnskog og sumpskog, fra havet og opp til over 4 000 moh.
Det er god grunn til å anta, at det fortsatt finnes flere uoppdaga arter med paradisfugler på Ny-Guinea, ei kjempestor øy som fortsatt ikke er spesielt godt utforsket. Gitt øyas proporsjoner og topografiske beskaffenhet, så er mange områder svært lite tilgjengelige for forskerne. Mange av artene har dessuten taxa som er lite forsket på. Noen av disse kan vise seg å være selvstendige arter.
