When a shark is spotted in the ocean, humans and marine animals alike usually flee. But not the remora...
Die Remoras (Echeneidae) is 'n vis-familie wat behoort tot die orde Perciformes. Daar is vier genera met agt spesies wat tot dié familie behoort en ses van die spesies kom aan die Suid-Afrikaanse kus voor.
Die grootse kenmerk van die familie is die plat skyf op die kop waarmee die visse aan ander visse vassuig. Hulle suig aan haaie, rôe, skilpaaie en selfs tot skepe vas. Hierdie proses is 'n vorm van simbiose.
Die volgende genera en spesies kom aan die Suid-Afrikaanse kus voor:
Die Remoras (Echeneidae) is 'n vis-familie wat behoort tot die orde Perciformes. Daar is vier genera met agt spesies wat tot dié familie behoort en ses van die spesies kom aan die Suid-Afrikaanse kus voor.
Les rémoras son los peces marinos de la familia Echeneidae, qu'entiende delles especies de peces que se xunten a otros animales marinos más grandes, tiburones, tortúes, ballenes, etc., usándolos como mediu de tresporte, teniendo una distribución cosmopolita por tolos océanos del mundu.[1] Delles especies presenten gran especificidá pola especie de hospedador al que se peguen, pudiendo desapegase de cutiu pa comer.[1]
Tienen el cuerpu allargáu, llevando na cabeza entartallada un característicu "discu de succión", que lleva ente 10 y 28 llámines tresversales móviles que-yos dexa enferronar se con fuercia a la piel d'otru animal grande, les aletes nun presenten escayos, nun teniendo vexiga natatoria direccional.[1]
Esisten ocho especies válides nesta familia, arrexuntaes en cuatro géneros:[2]
Na antigüedá, creíase la lleenda que la rémora podía xuntase a un barcu y torgar qu'esti saleara. Nun relatu notable de Plinio el Viejo , la rémora ye culpada pola derrota de Marco Antonio na batalla de Actium, ya indirectamente pola muerte de Calígula .[3] Jorge Luis Borges presenta una versión moderna de la hestoria en El llibru de los seres imaxinarios.
Les rémoras son los peces marinos de la familia Echeneidae, qu'entiende delles especies de peces que se xunten a otros animales marinos más grandes, tiburones, tortúes, ballenes, etc., usándolos como mediu de tresporte, teniendo una distribución cosmopolita por tolos océanos del mundu. Delles especies presenten gran especificidá pola especie de hospedador al que se peguen, pudiendo desapegase de cutiu pa comer.
Els equenèids (Echeneidae) són una família de peixos de l'ordre dels perciformes.
Aquesta és la família dels peixos anomenats rèmora, peixos famosos presents ja en la literatura clàssica, mencionats per Aristòtil,[1] per Plini,[2] Claudi Elià[3] i Ovidi.[4]
Tots els equenèids tenen una ventosa al cap amb la que es poden fixar a altres peixos, sobretot certes espècies de taurons grans, cetacis i tortuges marines, vivint en una relació de forèsia.
Els equenèids (Echeneidae) són una família de peixos de l'ordre dels perciformes.
Štítovcovití (Echeneidae) je čeleď malých ryb z řádu ostnoploutvých.
Štítovcovití (Echeneidae) je čeleď malých ryb z řádu ostnoploutvých.
Die Schiffshalter (Echeneidae) sind eine Familie der Stachelmakrelenverwandten (Carangiformes). Es sind schlanke Fische, die sich mit Hilfe einer Saugplatte, die sich aus dem Vorderteil der Rückenflosse gebildet hat, rücklings an größere Fische, z. B. Haie oder Meeressäuger, anheften, um sich so mitnehmen zu lassen. Ein solches Verhalten wird als Phoresie bezeichnet. Ihr Vorteile sind: Schiffshalter können an den Mahlzeiten des Wirtstieres teilnehmen, profitieren vom Schutz durch den größeren Wirt und die höhere Geschwindigkeit, außerdem befreien sie ihn wahrscheinlich im Gegenzug von Parasiten. Gelegentlich versuchen die Tiere auch, sich an Tauchern festzusaugen.
Schiffshalter sind schon seit der Antike bekannt. Sie haben die Angewohnheit, sich auch an Schiffsrümpfen festzusaugen, wodurch auch ihr Name entstanden sein dürfte. Aristoteles und Plinius berichteten von ihnen.
Schiffshalter haben einen langgestreckten, von kleinen Schuppen bedeckten Körper und werden 30 Zentimeter bis 1,10 Meter lang. Ihr Kopf ist abgeflacht und trägt auf der Oberseite das aus dem ersten, hartstrahligen Teil der Rückenflosse gebildete Saugorgan. Das Saugorgan besteht aus 10 bis 28 beweglichen Lamellen, die von einem fleischigen Rand umgeben sind. Es ist schon bei Jungfischen von 27 mm Länge ausgebildet. Der Unterkiefer ist länger als der Oberkiefer („Maul oberständig“). Rücken- und Afterflosse stehen sich symmetrisch gegenüber und werden von 18 bis 45 Flossenstrahlen gestützt. Sie haben keine Hartstrahlen. Eine Schwimmblase fehlt. Die Anzahl der Branchiostegalstrahlen liegt bei acht bis elf, die Anzahl der Wirbel bei 26 bis 41.
Die Schiffshalter gehören zu den Stachelmakrelenverwandten (Carangiformes). Ihre Schwestergruppe ist eine Klade, bestehend aus dem Cobia (Rachycentron canadum) und den Goldmakrelen (Coryphaena). Die wahrscheinlichen verwandtschaftlichen Beziehungen gibt folgendes Kladogramm wieder:
Stachelmakrelen (Carangidae)
Hahnenbarsche (Nematistiidae)
Goldmakrelen (Coryphaenidae)
Cobias (Rachycentridae)
Schiffshalter (Echeneidae)
Es gibt acht Arten in drei Gattungen:
Aus dem unteren Oligozän von Glarus in der Schweiz ist die ausgestorbene Art Echeneis glaronensis bekannt[1].
Die Schiffshalter (Echeneidae) sind eine Familie der Stachelmakrelenverwandten (Carangiformes). Es sind schlanke Fische, die sich mit Hilfe einer Saugplatte, die sich aus dem Vorderteil der Rückenflosse gebildet hat, rücklings an größere Fische, z. B. Haie oder Meeressäuger, anheften, um sich so mitnehmen zu lassen. Ein solches Verhalten wird als Phoresie bezeichnet. Ihr Vorteile sind: Schiffshalter können an den Mahlzeiten des Wirtstieres teilnehmen, profitieren vom Schutz durch den größeren Wirt und die höhere Geschwindigkeit, außerdem befreien sie ihn wahrscheinlich im Gegenzug von Parasiten. Gelegentlich versuchen die Tiere auch, sich an Tauchern festzusaugen.
Schiffshalter sind schon seit der Antike bekannt. Sie haben die Angewohnheit, sich auch an Schiffsrümpfen festzusaugen, wodurch auch ihr Name entstanden sein dürfte. Aristoteles und Plinius berichteten von ihnen.
The remora (/ˈrɛmərə/), sometimes called suckerfish, is any of a family (Echeneidae) of ray-finned fish in the order Carangiformes.[4] Depending on species, they grow to 30–110 cm (12–43 in) long. Their distinctive first dorsal fins take the form of a modified oval, sucker-like organ with slat-like structures that open and close to create suction and take a firm hold against the skin of larger marine animals.[5] The disk is made up of stout, flexible membranes that can be raised and lowered to generate suction.[6] By sliding backward, the remora can increase the suction, or it can release itself by swimming forward. Remoras sometimes attach to small boats, and have been observed attaching to divers as well. They swim well on their own, with a sinuous, or curved, motion.
Remora front dorsal fins have evolved to enable them to adhere by suction to smooth surfaces, and they spend most of their lives clinging to a host animal such as a whale, turtle, shark or ray. It is probably a mutualistic arrangement as the remora can move around on the host, removing ectoparasites and loose flakes of skin, while benefiting from the protection provided by the host and the constant flow of water across its gills.[7] Although it was initially believed that remoras fed off particulate matter from the host's meals, this has been shown to be false; in reality, their diets are composed primarily of host feces.[8]
Remoras are tropical open-ocean dwellers, but are occasionally found in temperate or coastal waters if they have attached to large fish that have wandered into these areas. In the mid-Atlantic Ocean, spawning usually takes place in June and July; in the Mediterranean Sea, it occurs in August and September. The sucking disc begins to show when the young fish are about 1 cm (0.4 in) long. When the remora reaches about 3 cm (1.2 in), the disc is fully formed and the remora can then attach to other animals. The remora's lower jaw projects beyond the upper, and the animal lacks a swim bladder.[9]
Some remoras associate with specific host species. They are commonly found attached to sharks, manta rays, whales, turtles, and dugongs, hence the common names "sharksucker" and "whalesucker". Smaller remoras also fasten onto fish such as tuna and swordfish, and some of the smallest remoras travel in the mouths or gills of large manta rays, ocean sunfish, swordfish and sailfish.
The relationship between a remora and its host is most often taken to be one of commensalism, specifically phoresy.
Research into the physiology of the remora has been of significant benefit to the understanding of ventilation costs in fish.
Remoras, like many other fishes, have two different modes of ventilation. Ram ventilation[10] is the process in which at higher speeds, the remora uses the force of the water moving past it to create movement of fluid in the gills. Alternatively, at lower speeds the remora will use a form of active ventilation,[10] in which the fish actively moves fluid through its gills. In order to use active ventilation, a fish must actively use energy to move the fluid; however, determining this energy cost is normally complicated due to the movement of the fish when using either method. As a result, the remora has proved invaluable in finding this cost difference (since they will stick to a shark or tube, and hence remain stationary despite the movement or lack thereof of water). Experimental data from studies on remora found that the associated cost for active ventilation created a 3.7–5.1% increased energy consumption in order to maintain the same quantity of fluid flow the fish obtained by using ram ventilation.[11]
Other research into the remora's physiology came about as a result of studies across multiple taxa, or using the remora as an out-group for certain evolutionary studies. Concerning the latter case, remoras were used as an outgroup when investigating tetrodotoxin resistance in remoras, pufferfish, and related species, finding remoras (specifically Echeneis naucrates) had a resistance of 6.1–5.5×10−8 M.[12]
Some cultures use remoras to catch turtles. A cord or rope is fastened to the remora's tail, and when a turtle is sighted, the fish is released from the boat; it usually heads directly for the turtle and fastens itself to the turtle's shell, and then both remora and turtle are hauled in. Smaller turtles can be pulled completely into the boat by this method, while larger ones are hauled within harpooning range. This practice has been reported throughout the Indian Ocean, especially from eastern Africa near Zanzibar and Mozambique,[13] and from northern Australia near Cape York and Torres Strait.[14][15]
Similar reports come from Japan and from the Americas. Some of the first records of the "fishing fish" in the Western literature come from the accounts of the second voyage of Christopher Columbus. However, Leo Wiener considers the Columbus accounts to be apocryphal: what was taken for accounts of the Americas may have been, in fact, notes Columbus derived from accounts of the East Indies, his desired destination.[16]
In ancient times, the remora was believed to stop a ship from sailing. In Latin, remora means "delay", while the genus name Echeneis comes from Greek ἔχειν, echein ("to hold") and ναῦς, naus ("a ship"). In a notable account by Pliny the Elder, the remora is blamed for the defeat of Mark Antony at the Battle of Actium and, indirectly, for the death of Caligula.[17] A modern version of the story is given by Jorge Luis Borges in Book of Imaginary Beings (1957).
Live sharksucker, Echeneis naucrates
Common remora, Remora remora
Nurse shark with remoras attending
The remora (/ˈrɛmərə/), sometimes called suckerfish, is any of a family (Echeneidae) of ray-finned fish in the order Carangiformes. Depending on species, they grow to 30–110 cm (12–43 in) long. Their distinctive first dorsal fins take the form of a modified oval, sucker-like organ with slat-like structures that open and close to create suction and take a firm hold against the skin of larger marine animals. The disk is made up of stout, flexible membranes that can be raised and lowered to generate suction. By sliding backward, the remora can increase the suction, or it can release itself by swimming forward. Remoras sometimes attach to small boats, and have been observed attaching to divers as well. They swim well on their own, with a sinuous, or curved, motion.
Las rémoras son peces marinos de aletas radiadas de la familia Echeneidae. Dependiendo la especie, pueden crecer hasta los 30-110 cm de largo. Sus aletas dorsales distintivas toman la forma de un órgano oval modificado como un ventosa, con unas estructura interna de listones que se abren y cierran para crear succión y sujetarse firmemente a la piel de animales marinos más grandes, como tiburones, tortugas, ballenas, etc. usándolos como medio transporte. Tienen una distribución cosmopolita por todos los océanos del mundo. Algunas especies presentan gran especificidad por la especie de hospedador al que se pegan, pudiendo despegarse a menudo para comer.[1]
Tienen el cuerpo alargado, llevando en la cabeza aplastada un característico "disco de succión", el cual lleva entre 10 y 28 láminas transversales móviles que les permite aferrarse con fuerza a la piel de otro animal grande, las aletas no presentan espinas, no teniendo vejiga natatoria direccional.[1]
La remora tiene un cuerpo alargado cubierto de pequeñas escamas y crece de 30 centímetros a 1,10 metros de largo. Su cabeza es aplanada y lleva el órgano de succión formado a partir de la primera parte de la aleta dorsal con rayos duros en la parte superior. El órgano de succión consta de 10 a 28 láminas móviles rodeadas por un borde carnoso. Ya se forma en peces juveniles de 27 mm de longitud. La mandíbula inferior es más larga que la mandíbula superior ("boca superior"). Las aletas dorsal y anal se enfrentan simétricamente y están sostenidas por 18 a 45 radios de aleta . No tienen rayos duros. Falta una vejiga natatoria . El número de radios branquiostegales es de ocho a once, el número de vértebras de 26 a 41.
La investigación de la fisiología de la rémora ha sido muy beneficiosa para la comprensión de los costes de ventilación en los peces.
Las rémoras, como muchos otros peces, tienen dos modos diferentes de ventilación. La ventilación por carnero[2] es el proceso en el que a mayor velocidad la rémora utiliza la fuerza del agua que pasa junto a ella para crear un movimiento de fluido en las branquias. Alternativamente, a velocidades más bajas la rémora utilizará una forma de ventilación activa,[2] en la que el pez mueve activamente el fluido a través de sus branquias. Para utilizar la ventilación activa, el pez debe utilizar activamente energía para mover el fluido; sin embargo, determinar este coste energético es normalmente complicado debido al movimiento del pez cuando utiliza cualquiera de los dos métodos. Por ello, la rémora ha demostrado ser muy valiosa para encontrar esta diferencia de costes (ya que se adhieren a un tiburón o a un tubo y, por tanto, permanecen inmóviles a pesar del movimiento o la falta de movimiento del agua). Los datos experimentales de los estudios sobre la rémora descubrieron que el coste asociado para la ventilación activa creaba un consumo de energía entre el 3,7 y el 5,1% mayor para mantener la misma cantidad de flujo de fluido que los peces obtenían utilizando la ventilación de ariete.[3]
Otras investigaciones sobre la fisiología de la rémora surgieron como resultado de estudios a través de múltiples taxones, o utilizando la rémora como grupo externo para ciertos estudios evolutivos. Con respecto a este último caso, las rémoras se utilizaron como grupo externo cuando se investigó la resistencia a la tetrodotoxina en las rémoras, los peces globo y las especies relacionadas, y se descubrió que las rémoras (concretamente el Echeneis naucrates) tenían una resistencia de 6,1-5,5×10-8 M.[4]
Las rémoras son habitantes de los océanos abiertos tropicales, pero ocasionalmente se encuentran en aguas de templado o costeras si se han adherido a grandes peces que han vagado por estas zonas. En el Océano Atlántico medio, el desove suele tener lugar en junio y julio; en el Mar Mediterráneo, se produce en agosto y septiembre. El disco de succión comienza a mostrarse cuando las crías miden aproximadamente 1 cm (0,4 plg). Cuando la rémora alcanza unos 3 cm (1,2 plg), el disco está completamente formado y la rémora puede entonces adherirse a otros animales. La mandíbula inferior de la rémora se proyecta más allá de la superior, y el animal carece de vejiga natatoria.[5]
Algunas rémoras se asocian a especies anfitrionas específicas. Es común encontrarlas adheridas a tiburones, manta rayas, ballenas, tortugas y dugongoss, de ahí los nombres comunes de "chupa tiburones" y "chupa ballenas". Las rémoras más pequeñas también se sujetan a peces como el atún y el pez espada, y algunas rémoras pequeñas viajan en la boca o las branquias de grandes mantas, pez luna, peces espada y pez vela.
La relación entre una rémora y su hospedador suele ser de comensalismo, concretamente de foresis.
Las relaciones simbióticas se han desarrollado a través de la evolución natural. Por ejemplo, la del pez rémora adherido al cuerpo de un tiburón. Desde el punto de vista de la rémora, esto podría estar asociado a una mayor eficiencia hidrodinámica en la natación y esto ha sido investigado. Para entender la estrategia de natación de la rémora en el estado de fijación, se han realizado estudios sistemáticos utilizando software de dinámica de fluidos computacional, para analizar y comparar las características de resistencia de la rémora en condiciones de natación fijada. [6] Los investigadores han analizado cuál es el efecto del flujo de la capa límite desarrollada y el efecto del gradiente de presión adverso en las características hidrodinámicas de la rémora. Los resultados indican que la resistencia de la rémora puede reducirse, en general, a la mitad cuando está adherida. Además, los resultados también han demostrado que la tasa de reducción de la resistencia aumenta con el espesor de la capa límite desarrollada y puede estimarse utilizando la relación de espesor de la capa límite y el déficit de velocidad. Los estudios indican que los lugares de fijación de la rémora más frecuentes son también las zonas que proporcionan la máxima tasa de reducción de la resistencia.[7]
Algunas culturas utilizan las rémoras para pescar tortugas. Se sujeta una cuerda a la cola de la rémora y, cuando se ve una tortuga, se suelta el pez desde la embarcación; normalmente se dirige directamente a la tortuga y se sujeta al caparazón de ésta, y entonces se arrastra a la rémora y a la tortuga. Las tortugas más pequeñas pueden ser arrastradas completamente hacia la embarcación con este método, mientras que las más grandes son arrastradas dentro del alcance del arpón. Esta práctica se ha registrado en todo el Océano Índico, especialmente en el este de África, cerca de Zanzíbar y Mozambique,[8] y del norte de Australia, cerca de la Cape York y del Estrecho de Torres.[9][10]
Informes similares proceden de Japón y de América. Algunos de los primeros registros del "pez pescador" en la literatura occidental provienen de los relatos del segundo viaje de Cristóbal Colón. Sin embargo, Leo Wiener considera que los relatos de Colón son apócrifosl: lo que se tomó por relatos de las Américas puede haber sido, en realidad, notas que Colón obtuvo de los relatos de las Indias Orientales, su destino deseado. [11]
Existen ocho especies válidas en esta familia, agrupadas en cuatro géneros:[12]
En la antigüedad, se creía la leyenda que la rémora podía adherirse a un barco e impedir que este navegara. En un relato notable de Plinio el Viejo, la rémora es culpada por la derrota de Marco Antonio en la batalla de Actium, e indirectamente por la muerte de Calígula .[13] Jorge Luis Borges presenta una versión moderna de la historia en El libro de los seres imaginarios.
Las rémoras son peces marinos de aletas radiadas de la familia Echeneidae. Dependiendo la especie, pueden crecer hasta los 30-110 cm de largo. Sus aletas dorsales distintivas toman la forma de un órgano oval modificado como un ventosa, con unas estructura interna de listones que se abren y cierran para crear succión y sujetarse firmemente a la piel de animales marinos más grandes, como tiburones, tortugas, ballenas, etc. usándolos como medio transporte. Tienen una distribución cosmopolita por todos los océanos del mundo. Algunas especies presentan gran especificidad por la especie de hospedador al que se pegan, pudiendo despegarse a menudo para comer.
Echeneidae arrain pertziformeen familia bat da.[1] Barnean erromeroak ditu.
Familiak lau genero ditu:
Hona hemen genero batzuen bilakaera:[2]
Echeneidae arrain pertziformeen familia bat da. Barnean erromeroak ditu.
Remorat (Echeneidae) on ahvenkaloihin kuuluva kalaheimo. Heimon lajeja tavataan kaikista lämpimistä ja lauhkeista valtameristä.
Varhaisimmat remorojen heimoon kuuluvat fossiilit on ajoitettu oligoseenikauden loppupuolelle. Nykyään heimossa elää 8 lajia, jotka jaetaan 4 sukuun. Remorat ovat läheistä sukua dolfiineille (Coryphaenidae) ja oka-ahvenille (Rachycentridae) ja muodostavat eräiden kalatieteilijöiden mukaan monofyleettisen ryhmän.[3][1]
Remorat ovat pituudeltaan noin 17–100 cm pitkiä ja suurin laji on isoremora ja pienikokoisin on valkoremora. Ruumiinmuodoltaan ne ovat hoikkia ja pitkulaisia kaloja, joiden tunnusmerkillisin piirre on etumaisesta selkäevästä kehittynyt imulevy. Selkäevä sijaitsee ruumiin takaosassa ja on muodoltaan kolmiomainen, peräevä on pitkä ja pyrstöevä suora. Remoralajien leuat ovat leveät ja alaleuka työntyy yläleukaa pidemmälle. Lajeilta puuttuu uimarakko. Väriltään remorat ovat tyypillisesti ruskehtavan harmaita ja ruumiissa voi olla myös vaaleampia tai tummempia vaakaraitoja.[3][1][4][5]
Remoroja tavataan kaikista valtameristä ja ne elävät tyypillisesti lähellä rannikkoa lämpimissä vesissä. Toisinaan niitä tavataan myös lauhkeissa vesissä, jonne ne kulkeutuvat isäntäeläimiinsä kiinnittyneenä. Remoralajit kiinnittyvät imulevynsä avulla haihin, valaisiin, merinisäkkäisiin, kilpikonniin ja toisinaan myös sukeltajiin. Osa lajeista on hyvin spesifisiä isäntälajiensa suhteen esimerkiksi valkoremora kiinnittyy lähinnä paholaisrauskuihin, valasremora valaisiin ja marliiniremora purjekalojen heimon lajeihin. Echeneis-suvun lajit, kuten isoremora, uivat usein myös vapaana, eivätkä kiinnittyneenä isäntiinsä haihin, mutta pienemmät lajit viettävät suurimman osan elämästään kiinni isännässään.[3][1][4][5][6]
Remorat kiinnittyvät haihin ja muihin isäntäeläimiinsä lähinnä siksi, että se on helppo tapa liikkua vedessä. Ne voivat napata isäntäeläimensä saaliin tai syödä sen saaliintähteitä, mutta ne pyydystävät myös itse kaloja sekä syövät loisia isäntänsä iholta. Valkoremorat elävät paholaisrauskujen kidus- ja suuonteloissa. Remoralajien kutuaika ajoittuu kesälle ja syksyn alulle.[3][4][5][6]
Remorat (Echeneidae) on ahvenkaloihin kuuluva kalaheimo. Heimon lajeja tavataan kaikista lämpimistä ja lauhkeista valtameristä.
Les Rémoras sont des poissons commensaux qui forment la famille des Echeneidés (Echeneidae) de l'ordre des Perciformes qui vivent en général dans les eaux chaudes.
Rémora est le nom français de 8 espèces dont seulement 4 sont du genre Remora (remarquez l'italique et le e sans accent pour le nom scientifique du genre).
Ces poissons ont le corps allongé, et sont dépourvus de nageoire dorsale sur la moitié antérieure du corps, celle-ci étant transformée en une ventouse formée de plusieurs lamelles transversales. Leur bouche est inversée : c'est la mâchoire supérieure qui est la plus courte et la plus mobile.
Les rémoras mesurent environ 40 cm, mais certaines espèces, comme le rémora fuselé, peuvent atteindre un mètre de long.
Mauvais nageur, le rémora "parasite" d'autres poissons plus gros — son partenaire préféré est le requin — des cétacés, des tortues marines ou même des bateaux en se liant à eux par le disque d'accroche puissant placé sur sa tête, qui remplace sa nageoire dorsale[1]. Il débarrasse les poissons auxquels il s'attache de leurs parasites puisqu'il se nourrit de ce qu'il trouve sur son hôte et se faufile jusque dans les ouïes ; il se repaît également parfois des restes du repas des requins. Cependant, on a constaté que son système d'attache détériore la peau de certains hôtes[2]. La fixation est tellement forte que des pêcheurs attachent une corde à la queue des rémoras pour pêcher des tortues. Un rémora a déjà été observé fixé au palais d'une raie manta, neutralisant pratiquement la fonction nutritive[3].
Toutefois cette interaction ne peut pas être réellement considérée comme du parasitisme et on préfèrera parler d'association phorétique[4] de type mutualiste.
Rémoras et Requin (Ginglymostoma cirratum).
Raie manta et ses rémoras.
Avec une tortue verte
Sur un Requin baleine
Les rémoras servent aux pêcheurs de l'Océan indien, australiens ou des Caraïbes : ils attachent une corde à la queue du poisson et attendent qu'il se fixe solidement à la carapace d'une tortue. Les pêcheurs parviendraient de cette façon à capturer de grandes tortues.
Le rémora a été l'objet, au cours de l'Antiquité et jusqu'au XVIIe siècle, d'une légende merveilleuse puisqu'on le croyait capable d'immobiliser des navires dès lors qu'il s'y attachait.
L'étymologie du terme grec echenéis (de echein : tenir, retenir et naos : bateau) donne lieu à deux interprétations, l'une rationnelle, l'autre fabuleuse : « celui qui s'accroche au bateau » ou « celui qui retient le bateau ». Aristote dans son Histoire des animaux (L. II) et Pline l'Ancien dans son Histoire naturelle décrivent ce poisson. Ovide le mentionne également. La légende du rémora s'amplifie principalement à partir du Ier siècle ap. J.-C., et traverse le Moyen Âge.
(Pline, Histoire naturelle, l. XXXII, 2, Paris : Belles Lettres, E de Saint Denis, 1966, p. 22)
Voir aussi Oppien de Corycos, Halieutiques, 1, 212-242;
Élien, Nature des animaux, 1, 36 ; 2, 17.
« Il s'agit d'un poisson qui a reçu en partage la haute mer, qui est de couleur noire, de la taille d'une anguille moyenne, et qui tire son nom de ce qu'il fait quand, après s'être attaché avec une force destructrice à un navire qui file porté par une bonne brise, et après avoir planté ses dents à l'extrémité de la proue, il retient l'élan du navire, l'entrave et le bloque, à l'instar d'un homme qui tire violemment en arrière, par un coup sec sur les rênes, un cheval farouche qui refuse le mors. En vain on donne toute la voile, les vents soufflent sans aucun effet, et les passagers sont démoralisés. Les marins, eux, comprennent et savent bien ce qui arrive à leur navire. C'est de là que le poisson a tiré son nom : les experts l'appellent en effet le “bloque navire” » »
— De la Personnalité des animaux, l.II, 17 p. 43-44
Ovide, Halieutiques, v.99,
Lucain la voit comme un châtiment divin et le « produit d’un sinistre enfantement / « fetu genuit natura sinistro micetur» qui viendra peupler les eaux du Styx : « puppim retinens Euro tendente rudentes In mediis echenis aquis »/ « la rémora, qui retient au milieu des eaux la poupe quand l'eurus tend les câbles. » Pharsale La guerre Civile, VI, 674 p. 34 (trad. À Bourgery et M. Ponchony, Paris: Belles Lettres,1929)
À la Renaissance, il devient un symbole alchimique (un des symboles alchimiques du froid, et il est convoqué pour ses pouvoirs d'immobilisation), et on le confond aussi beaucoup avec le dauphin (Conrad Gesner, Pierre Belon et Ulysse Aldrovandi).
On retrouve de nombreux emblèmes au XVIe siècle faisant figurer ce poisson et Guillaume Rondelet dans son Histoire des poissons, souligne lui aussi la diversité de ses formes et de ses appellations. Cyrano de Bergerac, dans ses États et Empires du soleil, met en scène la bataille entre le rémora (l'animal-glaçon) et la salamandre (l'animal de feu)[5]. C'est avec Linné que le rémora perd définitivement son caractère légendaire et ses propriétés alchimiques.
Les Rémoras sont des poissons commensaux qui forment la famille des Echeneidés (Echeneidae) de l'ordre des Perciformes qui vivent en général dans les eaux chaudes.
Rémora est le nom français de 8 espèces dont seulement 4 sont du genre Remora (remarquez l'italique et le e sans accent pour le nom scientifique du genre).
Is fine iad na remoraí, (ainm eolaíoch Echeneidae), ar a dtugtar uaireanta súmairéisc, d'éisc gha-eiteach san ord Perciformes. Fásann siad go 30-90 ceintiméadar (1-3 tr) ar fhad, agus glacann a gcéad eití droma sainiúla foirm orgán athraithe ubhchruthach, ar nós súmaire le struchtúir slatacha a n-osclaíonn agus a dhúnann chun súchán a chruthú agus chun greim daingean a choimeád ar chraiceann ainmhithe muirí a bhíonn níos móire. Tré shleamhnú ar gcúl, is féidir leis an remora súchan a mhéadú, nó is féidir leis é féin a scaoileadh tré shnámh chun tosaigh. Uaireanta, ceanglaíonn siad le báid bheaga. Snámhann siad go maith leo féin, le gluaisne lúbach, nó chuartha.
Os Equeneidos (Echeneidae) ou rémoras son unha familia de peixes mariños incluída na ordedos Perciformes. Están distribuídas por tódolos océanos do mundo.
As rémoras caracterízanse por se adheriren a outros peixes máis grandes, tartarugas, baleas etc., practicando un comensalismo típico. Algunhas especies presentan unha gran especificidade pola especie do hóspede ó que pegan.
Actúan como limpiadores dos seus anfitrións e aliméntanse dos restos de alimento que deixan estes.
Teñen un corpo alargado, con escamas cicloides pequenas. A cabeza está aplastada e presenta na parte superior un disco elíptico, "disco de succión", dotado de entre 10 e 28 láminas ou cristas tranversais que lles permiten adherirse con forza á pel doutros animais maiores ó producir o baleiro. Probablemente esta formación evolucionou a partir dunha espiña da aleta dorsal. Boca terminal, algo súpera, coa mandíbula inferior proxectada cara diante e adiantando claramente a superior. Carecen de vexiga natatoria.
Aletas dorsal e anal opostas, posteriores e con 18-40 radios brandos, sen espiñas. As pectorais e pelvianas insírense ó mesmo nivel. Caudal fendida.
As tallas máximas chegan a 1 m de lonxitude (Echeines naucrates). A especie máis pequena só mide 17 cm.
Divídense en catro xéneros e oito especies:
Os Equeneidos (Echeneidae) ou rémoras son unha familia de peixes mariños incluída na ordedos Perciformes. Están distribuídas por tódolos océanos do mundo.
As rémoras caracterízanse por se adheriren a outros peixes máis grandes, tartarugas, baleas etc., practicando un comensalismo típico. Algunhas especies presentan unha gran especificidade pola especie do hóspede ó que pegan.
Actúan como limpiadores dos seus anfitrións e aliméntanse dos restos de alimento que deixan estes.
La famiglia Echeneidae comprende otto specie di pesci d'acqua salata, conosciute principalmente come remore, appartenenti all'ordine dei Perciformes.
Le remore sono diffuse in tutti gli oceani, dalle zone tropicali a quelle temperate. Abitano il mare aperto quanto le acque costiere, ovunque ci siano grossi animali a cui attaccarsi.
Il corpo è allungato, sottile, con testa appuntita. La pinna dorsale e quella anale sono simmetriche e opposte, posizionate verso la parte terminale del corpo. La coda è allungata, poco lobata. La caratteristica principale di queste specie è una grossa porzione di tessuto piatto, di forma ovaloide, sulla fronte e sul dorso. Grazie a delle contrazioni muscolari il disco aderisce esattamente come una ventosa alle superfici piatte. In questo modo la remora si attacca alla pelle di grandi mammiferi marini, squali, tartarughe marine e pesci luna, facendosi trasportare velocemente.
Sebbene gli squali siano i preferiti, le remore si attaccano anche ad altri animali, come mante, tartarughe marine, delfini e spesso anche alle imbarcazioni, e in antichità si credeva che questi pesci potessero impedire alle imbarcazioni di procedere.
A lungo si è creduto che la remora fosse uno sciacallo del mare, e che si cibasse dei rimasugli del pasto del suo ospite. Questo non è del tutto vero. Certo la remora può, occasionalmente, approfittare dei resti della caccia dello squalo, ma certo non può ottenere lo stesso dalle tartarughe marine o addirittura dalle imbarcazioni, su cui pure si fissa di frequente. La remora infatti è un cacciatore attivo, e si separa periodicamente dal suo ospite per andare in cerca dei pesci più piccoli di cui si nutre, e dipende dal suo ospite solo per un trasporto più agevole.
La forza della ventosa è sproporzionata rispetto alle dimensioni dell'animale, e può sostenere un peso molte volte superiore a quello della remora senza staccarsi né spostarsi.
La remora non ha valore commerciale, ma alcune popolazioni della fascia tropicale hanno trovato un loro valido impiego nella pesca alle tartarughe marine, che al contrario sono un valido supporto dell'economia di alcuni villaggi costieri.
Le remore vengono catturate e mantenute vive in acqua, e alla coda del pesce viene fissato un anello metallico collegato ad una lunga lenza. Il pesce viene dunque liberato e lasciato vagare, nella speranza che si attacchi ad una tartaruga. Sfruttando la grande forza della ventosa i pescatori possono dunque recuperare la tartaruga mediante la lenza e issarla in barca, impresa altrimenti impossibile per un sommozzatore.
Comprende 8 specie in 4 generi:
Gli antichi Romani attribuivano alle remore il potere di bloccare, con la forza della ventosa, le navi. Si narra che durante la battaglia di Azio abbiano trattenuto la nave ammiraglia di Antonio, permettendo ad Ottaviano Augusto di sorprenderlo. Il "bloccanavi" veniva anche considerato mortale se mangiato.
La famiglia Echeneidae comprende otto specie di pesci d'acqua salata, conosciute principalmente come remore, appartenenti all'ordine dei Perciformes.
Echeneidae sunt familia piscium Actinopterygiorum ordinis Perciformium,[1][2] qui ad magnitudinem inter 7 et 75 cm crescunt, et quorum pennae dorsales habent formam organi ovati quod aperiens claudensque cuti maiorem animalium marinorum, et interdum navium, adhaerere potest.
Apud scriptores antiquos reperiuntur vocabula echeneis (ἐχενηΐς), echeneis (ἐχεναΐς), odinolytes (ὠδινολύτης), ac remora. Credebatur hic piscis naves tempestatesque retinere posse.
Marcus Annaeus Lucanus, Bellum civile 6.675:
Halieutica (opus false Ovidio ascriptum) 99:
Gaius Plinius Secundus, Naturalis historia 9.79.2
Ibidem, 32.2.3:
Maurus Servius Honoratus, In Vergilii Aeneidos libros 8.699.4:
Echeneidae sunt familia piscium Actinopterygiorum ordinis Perciformium, qui ad magnitudinem inter 7 et 75 cm crescunt, et quorum pennae dorsales habent formam organi ovati quod aperiens claudensque cuti maiorem animalium marinorum, et interdum navium, adhaerere potest.
Prielipinės (lot. Echeneidae, angl. Remoras, Suckerfish, vok. Schiffshalter) – ešeržuvių (Perciformes) būrio žuvų šeima, kuriai priklauso pelaginės šiltų jūrų žuvys. Skiriamasis požymis – savotiška pirmojo nugarinio peleko sandara. Jis virtęs prisisiurbiamuoju disku, kuriuo žuvis prilimpa prie kito plaukiančio gyvūno.
Šeimoje 4 gentys ir 8 rūšys.
Prielipinės (lot. Echeneidae, angl. Remoras, Suckerfish, vok. Schiffshalter) – ešeržuvių (Perciformes) būrio žuvų šeima, kuriai priklauso pelaginės šiltų jūrų žuvys. Skiriamasis požymis – savotiška pirmojo nugarinio peleko sandara. Jis virtęs prisisiurbiamuoju disku, kuriuo žuvis prilimpa prie kito plaukiančio gyvūno.
Šeimoje 4 gentys ir 8 rūšys.
Echeneidae (remoras of zuigbaarzen) zijn een familie van straalvinnige vissen uit de orde van Baarsachtigen (Perciformes).[1]
Zij kunnen 30-90 cm lang worden. Hun voorste rugvin bevat een ovaalvormig orgaan met zuignappen die zich kunnen openen en sluiten. Hiermee kunnen zij zich vastzuigen aan de huid van grotere zeedieren zoals haaien, manta's, tonijnen, zwaardvissen, of zelfs aan schepen. Zij zwemmen met slingerende of boogvormige bewegingen. Hun relatie met de vissen waarop zij zich vastzuigen wordt gezien als een vorm van mutualisme. Zij laten zich vervoeren en profiteren van onder andere uitwerpselen of restanten van andere vissen.
Echeneidae (remoras of zuigbaarzen) zijn een familie van straalvinnige vissen uit de orde van Baarsachtigen (Perciformes).
Sugefisker er en særpreget fiskefamilie der den første ryggfinnen er omdannet til en sugeskive.
De har en torpedoformet kropp som er rund i tverrsnitt. Andre ryggfinne og gattfinnen er like og har 18–40 bløtstråler. Sugefisker har ikke svømmeblære.[1]
Sugeskiva går fra snutespissen og et stykke ned på ryggen og gjør at de ikke kan forveksles med andre fisker. Skiva har en midtribbe og 10–28 folder. Fisken bruker sugeskiven til å feste seg på havskilpadder, hvaler, haier, skater og større beinfisker. Skiva festes ved at foldene først stilles vertikalt, før de legges ned og skaper et undertrykk som fester sugefisken godt til verten.
Sugefiskene fjerner parasitter fra huden hos verten, og har nytte av verten for transport og beskyttelse. De eter også avføring og rester fra vertens måltider. Av og til forlater de verten og tar plankton og småfisk.
De har en kosmopolitisk utbredelse i varme havområder. I Norge og Nord-Europa er det bare arten Remora remora som er funnet. Den følger med blåhai eller andre tropiske haier når de vandrer nordover.[2]
Noen steder brukes sugefisker til å fange havskilpadder. En fester et tau rundt halen på sugefisken, slipper den i vannet og venter til den har festet seg på en skilpadde. Deretter kan en dra inn både fisken og skilpadden. Den første skriftlige beretningen om dette stammer fra Columbus' annen reise til Amerika i 1494. Da ble teknikken observert hos befolkningen på Cuba. Men samme teknikk er kjent fra Singapore, Zanzibar, Sentral-Amerika og Australia.
Sugefisk var likevel kjent lenge før Columbus, men da av helt andre grunner. Aristoteles omtaler den som et middel til konspirasjon i juridiske saker. Plinius den eldre forteller at den fester seg til bunnen av skip og hindrer deres fart. Følgelig lages en mikstur av sugefisk til å dempe altfor heftig forelskelse, til å trekke juridiske forhandlinger i langdrag, og til å stanse alderdomsprosessen hos kvinner. I slaget ved Actium stanset Marcus Antonius' flaggskip plutselig, og en sugefisk ble funnet festet til skroget. Det samme skjedde for Caligula da han seilte fra Antium til Astura. Senere omtaler Rabelais og Edmund Spenser fenomenet, som vi i dag vet skyldtes at skipet var kommet inn i dødvann.[3]
Sugefisker er en særpreget fiskefamilie der den første ryggfinnen er omdannet til en sugeskive.
Podnawkowate, podnawki, remory[2] (Echeneidae) – rodzina morskich ryb okoniokształtnych. Sporadycznie występują w wodach słodkich i słonawych. Przedstawiciele tej rodziny mają wydłużone smukłe ciało i spłaszczoną głowę. Ich żuchwa jest wystająca. Mają one również dwie płetwy grzbietowe, z których pierwsza przekształcona jest w owalną przyssawkę mającą od 10 do 28 poprzecznych ruchomych listew (fałdów czepnych)[3]. Przyssawka kontrolowana jest przez złożoną grupę mięśni i elementy szkieletowe, których praca powoduje unoszenie i opadanie listew, dzięki czemu tworzy się ciśnienie ssące[4]. Płetwa odbytowa i druga płetwa grzbietowa mają zazwyczaj po 18–40 miękkich promieni[3]. Płetwa ogonowa jest lekko zaokrąglona[5]. Łuski pokrywające ich ciało są małe, cykloidalne. Ponadto podnawkowate nie mają pęcherza pławnego. Najmniejsze osobniki mają około 17 cm, a największe około 100 cm, choć zdarzają się osobniki do 110 cm[3]. Ubarwienie podnawkowatych jest różnorodne: może być zarówno jednolite, jak i wzorzyste. Rodzina podnawkowatych obejmuje 4 rodzaje, a wśród nich 8 gatunków[6]. Najczęściej jednak wyróżnia się 7 rodzajów[7][8].
Występowanie: Ocean Indyjski, Spokojny i Atlantycki.
Ryby podnawkowate przyczepiają się przy pomocy przyssawki do innych zwierząt wodnych (rekinów, dużych ryb kostnoszkieletowych, żółwi morskich i ssaków morskich). Żywią się resztkami pozostawianymi przez swoich nosicieli.
Rodzaje zaliczane do tej rodziny [9]:
Echeneis — Phtheirichthys — Remora
Podnawkowate, podnawki, remory (Echeneidae) – rodzina morskich ryb okoniokształtnych. Sporadycznie występują w wodach słodkich i słonawych. Przedstawiciele tej rodziny mają wydłużone smukłe ciało i spłaszczoną głowę. Ich żuchwa jest wystająca. Mają one również dwie płetwy grzbietowe, z których pierwsza przekształcona jest w owalną przyssawkę mającą od 10 do 28 poprzecznych ruchomych listew (fałdów czepnych). Przyssawka kontrolowana jest przez złożoną grupę mięśni i elementy szkieletowe, których praca powoduje unoszenie i opadanie listew, dzięki czemu tworzy się ciśnienie ssące. Płetwa odbytowa i druga płetwa grzbietowa mają zazwyczaj po 18–40 miękkich promieni. Płetwa ogonowa jest lekko zaokrąglona. Łuski pokrywające ich ciało są małe, cykloidalne. Ponadto podnawkowate nie mają pęcherza pławnego. Najmniejsze osobniki mają około 17 cm, a największe około 100 cm, choć zdarzają się osobniki do 110 cm. Ubarwienie podnawkowatych jest różnorodne: może być zarówno jednolite, jak i wzorzyste. Rodzina podnawkowatych obejmuje 4 rodzaje, a wśród nich 8 gatunków. Najczęściej jednak wyróżnia się 7 rodzajów.
Występowanie: Ocean Indyjski, Spokojny i Atlantycki.
Rêmora ou rémora é o nome vulgar dos peixes da família Echeneidae,[1][2] que possuem a primeira barbatana dorsal transformada numa ventosa, com a qual se fixam a outros animais como tubarões ou tartarugas, podendo assim viajar grandes distâncias.
É normalmente usada como exemplo de comensalismo.
Rêmora ou rémora é o nome vulgar dos peixes da família Echeneidae, que possuem a primeira barbatana dorsal transformada numa ventosa, com a qual se fixam a outros animais como tubarões ou tartarugas, podendo assim viajar grandes distâncias.
É normalmente usada como exemplo de comensalismo.
Sugfiskar[1] (Echeneidae[2]) är en familj av fiskar. Sugfiskarna ingår i ordningen abborrartade fiskar (Perciformes).[2][3] Enligt Catalogue of Life omfattar familjen Echeneidae 8 arter[2].
Arterna förekommer i Atlanten, Indiska oceanen och Stilla havet. Längden varierar mellan 17 och 100 cm. Flera medlemmar lever tillsammans med en värd. De städar värdens kropp och äter rester som lämnas av värden. Det vetenskapliga namnet är bildat av de grekiska orden echein (hålla) och nays (skepp).[4]
Släkten enligt Catalogue of Life[2] och Dyntaxa[3]:
Sugfiskar (Echeneidae) är en familj av fiskar. Sugfiskarna ingår i ordningen abborrartade fiskar (Perciformes). Enligt Catalogue of Life omfattar familjen Echeneidae 8 arter.
Arterna förekommer i Atlanten, Indiska oceanen och Stilla havet. Längden varierar mellan 17 och 100 cm. Flera medlemmar lever tillsammans med en värd. De städar värdens kropp och äter rester som lämnas av värden. Det vetenskapliga namnet är bildat av de grekiska orden echein (hålla) och nays (skepp).
Släkten enligt Catalogue of Life och Dyntaxa:
Echeneis Phtheirichthys RemoraRemora, 30 ila 90 santimetre arasında bir boya sahip olabilen, Echeneidae takımından balıklara verilen ad. Bu tür balıklar, suda geriye doğru kayabilir ayrıca kıvrımlı şekilde yüzerler. Bu şekilde, en iyi yüzen balıklar arasındandırlar.
Remoralar, her şeyden önce, tropik bölgelerdeki açık denizlerin sakinleridir. Kimi zaman ılıman veya geçiş iklimlerindeki denizlerde görülebilirler. Bu balıkların genel olarak bulunduğu yerler, Orta Atlantik ve Akdeniz'dir. Bu balıklar, Haziran ve Temmuz döneminde Orta Atlantik'ten Akdeniz'e geçerler. Ancak Ağustos ve Eylül dönemlerinde sıcak bölgelere tekrar göçerler.
Remoralar kimi zamanlarda, küçük botlara, köpek balıklarına, manta vatozlarına, balinalara, kaplumbağalara ve deniz ineklerine bağlanmış olarak da görülebilirler. Hatta dalgıçların ayaklarına bile dolanabilirler. Bununla beraber, kimi kültürlerde, kaplumbağa yakalamak için remora kuyruğu kullanılmaktadır.
Remoraların ilgisini çeken bir köpek balığı.
Remoralar ve Manta vatozu.
Vanuatu açıklarında bir deniz ineği ve remoralar.
Remora, 30 ila 90 santimetre arasında bir boya sahip olabilen, Echeneidae takımından balıklara verilen ad. Bu tür balıklar, suda geriye doğru kayabilir ayrıca kıvrımlı şekilde yüzerler. Bu şekilde, en iyi yüzen balıklar arasındandırlar.
Причепові або причепи (Echeneidae) — родина риб ряду окунеподібних. Іноді причепових виділяють у самостійний ряд.
Тіло довжиною 30—90 сантиметрів, низьке, веретеновидне. Плавальний міхур відсутній. На голові є присоска (видозмінений спинний плавець), за допомогою якої причепові прикріплюються до водяних хребетних (акул, черепах, китів) і пасивно переміщуються на значні відстані, хоча вони здатні також до активного плавання і молодь веде вільний спосіб життя, а починає прикріплюватися при досягненні довжини тіла 4—8 см. Відомо 7 видів (3—7 родів), поширених у тропічних і субтропічних морях. Причепи мають невелике значення у місцевому промислі (м'ясо їстівне). Іноді цих риб використовують для лову черепах, риб, навіть дюгонів. Викопні рештки відомі з еоценових відкладів.
Причепові або причепи (Echeneidae) — родина риб ряду окунеподібних. Іноді причепових виділяють у самостійний ряд.
Họ Cá ép hay Họ Bám tàu, đôi khi gọi là cá giác mút là một họ cá có thân hình dài, theo truyền thống xếp trong Bộ Cá vược[1][2][3], nhưng gần đây được cho là xếp trong bộ Cá khế (Carangiformes) của nhóm Carangimorphariae (= Carangimorpha/Carangaria)[4]. Chúng có chiều dài chừng 30–90 cm với một đặc điểm nổi bật là vây lưng phía trước của chúng biến đổi thành giác mút có thể đóng hoặc mở giúp cá ép tạo ra một lực hút nhằm bám dính vào các sinh vật biển (và thậm chí là các tàu thuyền kích cỡ nhỏ) để "đi nhờ". Đồng thời, để tăng cường độ bám, chúng trượt người về phía sau và khi muốn thoát ra khỏi vật chủ, chúng trượt về phía trước. Khi không đi nhờ, cá ép vẫn có khả năng bơi rất tốt với quỹ đạo bơi có hình sin hay theo hình đường cong. Tuy nhiên, cơ thể chúng không có bong bóng cá.
Khu vực sinh sống chủ yếu của cá ép là miền nhiệt đới, thường là các vùng nước có nhiệt độ ôn hòa hay các vùng duyên hải nếu như vật chủ của chúng là các loài cá lớn sinh sống ở đấy. Ở miền Trung của Đại Tây Dương, mùa sinh sản diễn ra vào tháng 7 và tháng 8 còn ở Địa Trung Hải là tháng 8 và tháng 9. Giác bám bắt đầu hiện rõ khi cá con đạt chiều dài chừng 1 cm và trở nên hoàn chỉnh khi cá đạt chiều dài 3 cm; lúc đó cá con đã có thể bám vào những con cá lớn để đi nhờ. Hàm dưới của cá ép nhô ra phía trước hàm trên.
Một số loài cá ép có xu hướng chỉ thích bám vào một số loại vật chủ nhất định. Vật chủ thông thường là cá mập, cá đuối áo choàng, cá voi, rùa và bò biển. Những loài cá ép nhỏ hơn cũng có thể bám vào các vật chủ nhỏ như cá hồi hay cá kiếm, thậm chí một số cá ép nhỏ còn bơi tung tăng trong miệng hay mang của cá mặt trăng, cá đuối, cá kiếm hay cá buồm.
Mối quan hệ giữa cá ép với vật chủ của chúng thông thường mang tính chất hội sinh, cụ thể là thuộc dạng "đi nhờ". Vật chủ thường không được lợi gì trong mối quan hệ này nhưng thiệt hại cũng không đáng kể. Còn cá ép nhờ có vật chủ mà chúng được bảo vệ khỏi các loài cá dữ, được vật chủ cho quá giang miễn phí và thậm chí có thể ăn vụng một số thức ăn mà vật chủ làm rơi rớt. Thức ăn của cá ép cũng có thể là phân của vật chủ, tỉ như các mẫu phân được tìm thấy trong các loài cá ép Echeneis naucrates và E. neucratoides.[5]. Tuy nhiên, đối với một số loài cá ép khác, mối quan hệ này là hỗ sinh khi cá ép trả công cho vật chủ bằng cách ăn thịt các loài ký sinh và vi khuẩn bám trên người vật chủ.[6]
Có tổng cộng 8 loài cá ép, phân bổ trong 4 chi:
Đôi khi cá ép được các ngư dân sử dụng để bắt rùa biển. Đại để, người ngư dân sẽ cột một sợi dây vào đuôi cá và thả nó xuống nước khi họ phát hiện ra sự hiện diện rùa biển. Lúc đó, theo tập tính cá ép sẽ bơi tới chỗ rùa biển và bám dính vào rùa; thế là người ngư dân cầm dây kéo cả cá lẫn rùa lên. Những con rùa nhỏ có thể được dễ dàng lôi vào thuyền, nhưng đối với những con rùa lớn, người ngư dân chỉ có thể khống chế nó trong khoảng gần thuyền để sử dụng lao móc bắt rùa. Phương pháp đánh cá này được sử dụng trên vùng Ấn Độ Dương, đặc biệt là ở bờ biển Đông Phi gần Zanzibar, Mozambique,[7] và ở phía Bắc Úc gần Bán đảo Mũi York và eo biển Torres.[8][9]
Một số ghi nhận cho thấy phương pháp tương tự cũng được sử dụng ở Nhật Bản và châu Mỹ. Một số ghi nhận đầu tiên của phương Tây về những con "cá bắt cá" nằm trong các ghi chép về chuyến hải hành thứ hai của Christopher Columbus. Tuy nhiên, theo, Leo Wiener, những ghi chép của Columbus tỏ ra không chính xác, vì what was taken for accounts of the Americas may have in fact been notes that Columbus derived from accounts of the East Indies, his desired destination.[10]
Trong thời cổ, cá ép được tin là có khả năng "cầm chân" tàu bè khiến chúng không thể di chuyển được. Cái tên "remora" của ca ép là một từ tiếng La Tinh có nghĩa là "trì hoãn", trong khi tên khoa học Echeneis bắt nguồn từ hai từ của tiếng Hy Lạp: echein ("cầm giữ, bám") và naus ("tàu thuyền"). Theo Plinus Trẻ, cá ép là "thủ phạm" gây ra thất bại của Marcus Antonius trong Trận Actium và là kẻ gián tiếp gây ra cái chết của Hoàng đế Caligula.[11] Một phiên bản hiện đại của câu chuyện này được miêu tả bởi Jorge Luis Borges trong tác phẩm El libro de los seres imaginarios ("Quyển sách về những sinh vật tưởng tượng" - 1957).
Cấu tạo hàm đặc biệt (hàm dưới nhô ra phía trước so với hàm trên) cùng với hình dạng của giác mút khiến đôi khi cá ép bị tưởng lầm là bơi ngửa với phần bụng ngỏng lên trời. Điều này khiến trước đây cá ép thường bị gọi với cái tên là reversus - mặc dù cái tên này cũng bắt nguồn từ việc cá ép thật sự "nằm ngửa" khi nó bám vào mặt lưng hay phần trên của vật chủ.
Họ Cá ép hay Họ Bám tàu, đôi khi gọi là cá giác mút là một họ cá có thân hình dài, theo truyền thống xếp trong Bộ Cá vược, nhưng gần đây được cho là xếp trong bộ Cá khế (Carangiformes) của nhóm Carangimorphariae (= Carangimorpha/Carangaria). Chúng có chiều dài chừng 30–90 cm với một đặc điểm nổi bật là vây lưng phía trước của chúng biến đổi thành giác mút có thể đóng hoặc mở giúp cá ép tạo ra một lực hút nhằm bám dính vào các sinh vật biển (và thậm chí là các tàu thuyền kích cỡ nhỏ) để "đi nhờ". Đồng thời, để tăng cường độ bám, chúng trượt người về phía sau và khi muốn thoát ra khỏi vật chủ, chúng trượt về phía trước. Khi không đi nhờ, cá ép vẫn có khả năng bơi rất tốt với quỹ đạo bơi có hình sin hay theo hình đường cong. Tuy nhiên, cơ thể chúng không có bong bóng cá.
Khu vực sinh sống chủ yếu của cá ép là miền nhiệt đới, thường là các vùng nước có nhiệt độ ôn hòa hay các vùng duyên hải nếu như vật chủ của chúng là các loài cá lớn sinh sống ở đấy. Ở miền Trung của Đại Tây Dương, mùa sinh sản diễn ra vào tháng 7 và tháng 8 còn ở Địa Trung Hải là tháng 8 và tháng 9. Giác bám bắt đầu hiện rõ khi cá con đạt chiều dài chừng 1 cm và trở nên hoàn chỉnh khi cá đạt chiều dài 3 cm; lúc đó cá con đã có thể bám vào những con cá lớn để đi nhờ. Hàm dưới của cá ép nhô ra phía trước hàm trên.
Một số loài cá ép có xu hướng chỉ thích bám vào một số loại vật chủ nhất định. Vật chủ thông thường là cá mập, cá đuối áo choàng, cá voi, rùa và bò biển. Những loài cá ép nhỏ hơn cũng có thể bám vào các vật chủ nhỏ như cá hồi hay cá kiếm, thậm chí một số cá ép nhỏ còn bơi tung tăng trong miệng hay mang của cá mặt trăng, cá đuối, cá kiếm hay cá buồm.
Mối quan hệ giữa cá ép với vật chủ của chúng thông thường mang tính chất hội sinh, cụ thể là thuộc dạng "đi nhờ". Vật chủ thường không được lợi gì trong mối quan hệ này nhưng thiệt hại cũng không đáng kể. Còn cá ép nhờ có vật chủ mà chúng được bảo vệ khỏi các loài cá dữ, được vật chủ cho quá giang miễn phí và thậm chí có thể ăn vụng một số thức ăn mà vật chủ làm rơi rớt. Thức ăn của cá ép cũng có thể là phân của vật chủ, tỉ như các mẫu phân được tìm thấy trong các loài cá ép Echeneis naucrates và E. neucratoides.. Tuy nhiên, đối với một số loài cá ép khác, mối quan hệ này là hỗ sinh khi cá ép trả công cho vật chủ bằng cách ăn thịt các loài ký sinh và vi khuẩn bám trên người vật chủ.
Echeneidae
РодыПрилипаловые[1], или прилипалы (лат. Echeneidae) — семейство лучепёрых рыб отряда ставридообразных. Длина тела от 30 до 90 см. Характерная особенность: передний спинной плавник смещён на голову и превращён в присоску. Плавательный пузырь отсутствует. Широко распространены в тропических и субтропических водах всех океанов. В России два вида: обыкновенный прилипало (Echeneis naucrates) и акулья ремора (Remora remora) изредка встречаются в водах юга Приморья. Присасываются к крупным рыбам, китам, морским черепахам, днищам кораблей. Некоторые виды (например, обыкновенный прилипало) могут жить и самостоятельно. Молодь прилипал живёт без хозяина. Питаются эти рыбы планктоном и эктопаразитами хозяина.[2]
Существует старинный способ ловли морских черепах с помощью прилипал. Жители Мозамбика и Мадагаскара привязывают к хвосту пойманной прилипалы верёвку и бросают в море неподалёку от черепахи. Рыба немедленно крепко присасывается к черепахе и остается только вытащить их обеих из воды.[3] «Грузоподъёмность» одной рыбы составляет около 30 кг, поэтому для охоты на черепах применяют обычно сразу нескольких прилипал на одном лине. Вместе они могут удержать черепаху массой в несколько центнеров.[4]
Охота на морских черепах с помощью рыбы-прилипалы описана в повести Г. Новогрудского «Большая жемчужина» (М. «Детгиз», 1962). Главный герой повести — охотник на морских черепах Нкуэнг, проживающий на атолле Тааму-Тара в Океании, владелец рыбы-прилипалы по имени Большая жемчужина.
Также охота описана в романе Жюль Верна «Двадцать тысяч льё под водой». Автор описывает её так: «моряки „Наутилуса“ привязывали к хвосту этих рыб колечко, достаточно широкое, чтобы не стеснять их движение, а к колечку-длинную верёвку, зачалив другой её конец за борт лодки. Выброшенные в море, рыбы-прилипалы сейчас же приступили к своей охоте, подплыли к черепахам и присосались к их панцирям, причём цепкость этих рыб настолько велика, что они скорее разорвутся, чем отпустят свою добычу».
Прилипаловые, или прилипалы (лат. Echeneidae) — семейство лучепёрых рыб отряда ставридообразных. Длина тела от 30 до 90 см. Характерная особенность: передний спинной плавник смещён на голову и превращён в присоску. Плавательный пузырь отсутствует. Широко распространены в тропических и субтропических водах всех океанов. В России два вида: обыкновенный прилипало (Echeneis naucrates) и акулья ремора (Remora remora) изредка встречаются в водах юга Приморья. Присасываются к крупным рыбам, китам, морским черепахам, днищам кораблей. Некоторые виды (например, обыкновенный прилипало) могут жить и самостоятельно. Молодь прилипал живёт без хозяина. Питаются эти рыбы планктоном и эктопаразитами хозяина.
Существует старинный способ ловли морских черепах с помощью прилипал. Жители Мозамбика и Мадагаскара привязывают к хвосту пойманной прилипалы верёвку и бросают в море неподалёку от черепахи. Рыба немедленно крепко присасывается к черепахе и остается только вытащить их обеих из воды. «Грузоподъёмность» одной рыбы составляет около 30 кг, поэтому для охоты на черепах применяют обычно сразу нескольких прилипал на одном лине. Вместе они могут удержать черепаху массой в несколько центнеров.
見內文
鮣科是輻鰭魚綱鱸形目的一個科。䲟鱼的头顶上有一个吸盘,用来吸附在其它大鱼身上以移动位置。
鮣魚科其下分4個屬,如下:
コバンザメ科 (Echeneidae) は魚類の科の一つ。コバンザメは「サメ」の名がついてはいるが、硬骨魚類(サメは軟骨魚類)である。コバンイタダキという別称を用いる図鑑や文献[要出典]もある。一般には食用にしないが、食用とする地方もある[要出典]。
3属8種が知られている。
コバンザメ科はスギ (魚)+シイラ科の姉妹群となる。また、内部の系統に関しては、分子系統解析から次のような系統樹が得られている[2]。
コバンザメ科 EcheneinaeEcheneis neucratoides
コバンザメはウミガメ漁に利用されている。生きたまま捕らえたコバンザメの尾にロープを結びつけ、ウミガメの近くで放つと、コバンザメは一直線にウミガメに向かっていき腹にくっつく。ロープをたぐればコバンザメと一緒にウミガメも引き寄せられる。小型のものであれば直接捕獲し、大型のものであれば最終的に銛でしとめる。
この漁はインド洋全体、特にザンビアやモザンビーク周辺の東アフリカ沿岸や[3]、ケープタウンやトレス海峡近くの北オーストラリアで記録されている[4][5]。
類似した漁法は日本やアメリカでも行われている。西洋の文献で最も初期に「漁する魚」が記述されたのは、クリストファー・コロンブスの2度目の航海記録である。一方、レオ・ウィーナーは、コロンブスがアメリカをインドと勘違いしていたことから、アメリカに関して書かれた記述は怪しく、東インドについて書かれた記述からコロンブスが作り出したものであろうと考察している[6]。
コバンザメ科 (Echeneidae) は魚類の科の一つ。コバンザメは「サメ」の名がついてはいるが、硬骨魚類(サメは軟骨魚類)である。コバンイタダキという別称を用いる図鑑や文献[要出典]もある。一般には食用にしないが、食用とする地方もある[要出典]。
빨판상어는 전갱이목에 속하며 빨판상어과에 들어있는 모든 어류를 가리킨다.[1] 몸길이는 30에서 90센티미터이며, 다른 대형 동물에게 붙을 수 있는 기관이 있다. 하지만 스스로도 헤엄칠 수도 있다.
빨판상어는 주로 열대대양에서 발견되며, 온대지방이나 해안가에서도 발견되는데, 모두 그들이 붙어다니는 개체에 달려있다. 어떠한 빨판상어는 한가지 다른 종에만 서식하기도 한다. 대왕고래나 향유고래 등에서 발견된다. 소형종은 다랑어에도 붙어다니며, 더 작은 종은 만타가오리, 개복치 등의 아가미나 입에서 살기도 한다.
빨판상어와 그들이 붙어 다니는 동물과의 관계는 편리공생으로 주로 설명된다. 붙어다니는 동물은 빨판상어를 나르면서 얻는 것도 없지만, 잃는 것 또한 없다. 빨판상어가 주로 이득을 얻는 것은 먹이, 보호, 그리고 이동수단이다. 그들의 주식이 버려진 먹이인지 변인지는 논란이 있다. 어떠한 종은 변을 잘 먹는다.[2] 입에서 사는 종은 찌거기를 먹는 것으로 생각된다. 세균이나 다른 기생충을 제거 함으로써 상리공생관계에 더 가깝다는 말도 있다.
다음은 2016년 해링턴(Harrington) 등의 연구에 기초한 계통 분류이다.[3]
전갱이류 돛새치목 전갱이목 전갱이과동갈방어아과
전갱이아과
전갱이과가시전갱이아과
빨판매가리아과
가자미목