noms dans le fil d’Ariane
Insekt (frå latin in secta, 'i delar', etter kroppssegmenteringa deira) er ei gruppe seksfota leddyr som er utbreidd over heile verda. Det er skildra godt over ein million ulike artar, 15 000 av dei er registrerte i Noreg. Talet på skildra artar aukar med om lag 3500 i året, og ein reknar med at det reelle artstalet ligg mellom tre og hundre millionar artar.
Ein finn insekt dei fleste stader på land og i ferskvatn, kor dei spelar særs viktige roller økologisk. Dei er både viktige predatorar på andre virvellause dyr og viktige matorganismar for større dyr. Mange blomsterplantar er dessutan avhengige av insektpollinatorar for å kunna øksla seg.
Insekt er òg dei dyra som skapar flest problem for menneske. Kvart år vert ein tredel av avlingane i verda øydelagd av insekt av eit eller anna slag. [1] Mange sjukdomar vert òg spreidde via insekt, mellom anna malaria.
Sidan insekta er så enormt mangfaldige, talrike og økologisk viktige, er studiet av dei rekna som eit eige fag, entomologien.
Insekt er delte inn i tre segment; hovudet, thorax eller mellomkroppen og abdomen eller bakkroppen. Dei er dekte med eksoskjelett og pustar med trakéar. Gruppa skil seg frå andre hexapodar ved å ha munndelane sine på utsida av hovudet.
Hovudet til insekta har seks samanvaksne segment, fem av desse med omdanna lemer. På det fyrste segmentet har insekta eit par antenner som mellom anna vert nytta til å registrera kjemiske luktsignal (feromon) frå andre insekt. Systema som vert brukte tilsvarar luktesansen hjå virveldyr.
Vidare ber hovudet eit par fasettaugo, store augo som er sett saman av mange mindre augeflekker som saman dannar eit bilete. Dette gjev ikkje god biletoppløysing, men dyra kan sjå over store område og er særs gode til å oppdaga snøgge rørsler. Mange insekt har i tillegg 1-3 små einskilde augeflekker (ocelli) heilt fremst på hovudet.
Munndelane til insekta er heilt grunnleggjande sett saman av ei overleppe labrum, eit par mandiblar, eit par maxillar (omdanna lemer til å skjera, suga eller flytta maten inn i munnen med) og ei underleppe labium. Dette grunnmønsteret har vorte utvikla til ei rekkje ulike variantar, frå sugemunnar hjå mygg til bitemunnar hjå mellom anna lopper og grashopper. Korleis munndelane ser ut varierer med levesettet til det einskilde insektet
Mellomkroppen til insekta har tre segment med kvart sitt beinpar. Desse beina inneheld sanseorganar for opptak av lyd, men vert òg nytta til å gå eller hoppa med.
Dei fleste insekta har i tillegg vengjer på dei to siste segmenta sine. Desse vert brukte til å flyga med, og ser ulike ut hjå ulike grupper insekt. Den primitive gruppa Paleoptera, som omfattar augestikkarar og døgerfluger, brukar båe vengjepara til å flyga med, og kan ikkje falda dei inn over bakkroppen. Dei fleste insekta har derimot denne evna.
Hjå nokre grupper, som sumarfuglar, vert båe vengjepara nytta under flukta. Andre, som biller, brukar berre det bakarste paret; det fyrste er omdanna til hardare dekkvengjer som verkar som eit skjold for flygevengjene når dei ikkje vert brukte. Tovengjer som fluger og mygg brukar det fyrste vengjeparet til å flyga med, og har fått det andre omdanna til halterar eller køllevengjer - navigasjonsorgan. Insekt er dei einaste virvellause dyra som er i stand til flyga.
Dei insekta som manglar vengjer vert delte inn i primært og sekundært vengjelause insekt ut frå om dei har hatt forfedrar med vengjer evolusjonshistorisk. Primært vengjelause insekt omfattar mellom anna sølvkre, medan lopper er gode døme på sekundært vengjelause kryp.
Bakkroppen til insekta har elleve segment, men ofte er somme av desse redusert vekk eller samanvaksne. Her finn ein ingen ekstremitetar, men mange av dei viktigaste kroppsfunksjonane til dyret går føre seg her. Mellom anna sit fordøyingssystemet og forplantningsorgana her.
Insekt pustar med trakèar, som er små hole røyrer som går i nettverk gjennom insektskroppen. Luft frå atmosfæren vert dregen inn i trakèane gjennom opningar som sit parvis bakarst på dyret, og vert teken opp av dei einskilde cellene undervegs gjennom insektet. Somme vasslevande insekt har gjeller som er i samband med trakèsystemet.
Livssyklusane til insekt kan grovt sett delast inn i tre kategoriar.
Ametabole insekt er dei minst vanlege, og finst berre hjå primitive grupper utan venger. Her er den einaste skilnaden på larve og vaksen storleiken, ved somme høve òg talet på kroppssegment. Ein finn ametaboli hjå mellom anna sølvkre og spretthalar.
Hemimetabole insekt har tre utviklingsstadium: Egg, nymfe og imago eller vakse insekt. Nymfestadiet skil seg frå det vaksne insektet på at dei manglar mellom anna vengjer og kjønnsorgan. Utviklinga frå nymfe til vaksen skjer gjennom ein serie skalskifte, og er ein gradvis prosess. Mellom anna augestikkarar, kakerlakkar, teger og grashopper er hemimetabole.
Holometabole insekt har fire distinkte stadium i livet sitt; egg, larve, puppe og imago. Dette er den klårt vanlegaste forma, og me finn han mellom anna hjå tovengjer, biller, årevengjer og sumarfuglar.
Insekta er, både i samla biomasse, tal på individ og tal på artar, den mest dominerande gruppa dyr på landjorda. Dette gjer at ein reknar dei som den største evolusjonære suksesshistoria innanfor fleircella organismar. Mest truleg er det fleire årsaker som ligg bak dette.
For det fyrste var insekta tidleg ute med å utnytta ei rekkje nisjar då dei fyrst tok steget frå vatn til landjorda. Flesteparten av desse nisjane er dei framleis fullstendig dominerande i; den relativt vesle storleiken deira gjer at dei kan nytta fleire nisjar enn det større dyr kan.
Dei var òg dei fyrste dyra som lærte seg å flyga; allereie dei eldste kjende fossile insekta me kjenner hadde vengjer. Kvar desse vengjene utvikla seg frå er uklårt, men ein teori går på at dei kjem frå trakègjeller av eit slag ein framleis ser i nymfestadium hjå augestikkarar og døgerfluger. Andre trur dei opphavleg var utvekstar frå øvst på gangbeina og såleis analoge (homologe?) til gjellene hjå mange storkreps.
Dei fyrste kjende insekta me finn er frå tidleg Devon, om lag 400 millionar år sidan. Molekylære data og sporfossil tyder på at gruppa oppstod om lag for 430 millionar år sidan, i Silurtida. Det vert observert ein stor auke i artsmangfald i fossillag frå Karbon, kor ein mellom anna har funne døgerfluger, kakerlakkar og grashoppar. I løpet av Mesozoikum (trias, jura og krit) var alle ordenane me kjenner frå i dag utvikla.
Då dei dekkfrøa blomsterplantane utvikla seg i krittida, auka mangfaldet mellom insekt vidare. Insektfaunaen ein finn frå denne tida er anatomisk sett særs lik moderne insekt, det er òg her dei fyrste ravfossila tek til å dukka opp. Seinare artsdanning hjå insekt har i stor grad vore produkt av koevolusjon, fyrst og fremst med plantar men òg med andre dyr i samtida.
Insecta vert i dag rekna som ei klasse innanfor leddyra, truleg med avstamming innanfor krepsdyra. Ein delar klassa inn i tre underklasser; to av dei er primært vengjelause (Archaeognatha og Zygentoma; små grupper som m.a. omfattar sølvkre) medan dei flygande insekta og etterkomarane deira vert plasserte i Pterogyta. Denne gruppa vert vidare delt inn i Palaeoptera («gamal-vengjer», augestikkarar og døgerfluger, flygande insekt som har flygemusklane sine fest direkte til vengjene) og Neoptera («ny-vengjer», omfattar 22 ordenar, mellom anna biller, tovengjer, årevengjer, rettvengjer, kakerlakkar, nebbmunnar, sumarfuglar, termittar og steinfluger).
Dei største gruppene insekt er biller, tovengjer (fluger, mygg og knott) og årevengjer (kvefsar og maur).
Wikimedia Commons har multimedia som gjeld: Insekt Insekt (frå latin in secta, 'i delar', etter kroppssegmenteringa deira) er ei gruppe seksfota leddyr som er utbreidd over heile verda. Det er skildra godt over ein million ulike artar, 15 000 av dei er registrerte i Noreg. Talet på skildra artar aukar med om lag 3500 i året, og ein reknar med at det reelle artstalet ligg mellom tre og hundre millionar artar.
Ein finn insekt dei fleste stader på land og i ferskvatn, kor dei spelar særs viktige roller økologisk. Dei er både viktige predatorar på andre virvellause dyr og viktige matorganismar for større dyr. Mange blomsterplantar er dessutan avhengige av insektpollinatorar for å kunna øksla seg.
Insekt er òg dei dyra som skapar flest problem for menneske. Kvart år vert ein tredel av avlingane i verda øydelagd av insekt av eit eller anna slag. Mange sjukdomar vert òg spreidde via insekt, mellom anna malaria.
Sidan insekta er så enormt mangfaldige, talrike og økologisk viktige, er studiet av dei rekna som eit eige fag, entomologien.
Insekter er – målt i antall arter – en stor og suksessrik leddyrgruppe: mer enn åtte av ti kjente dyrearter er insekter. De forekommer i de fleste miljøer, bortsett fra havet.
Insekter har stor betydning for de fleste andre dyr, for noen som predatorer eller som parasitter. Ikke minst så inngår insekter i næringskjeden til mange høyerestående dyr. Enten direkte som næring, eller lavere ned i næringskjeden. Et eksempel er rovfuglen spurvehauk som ikke lever av insekter, men av andre fugler som igjen har insekter som sin viktigste føde.
Betydningen for mennesket er også stort, både medisinsk som parasitter og vektorer for sykdommer, men kanskje mest økonomisk, som skade- eller nyttedyr i landbruket. Nyttige er de fordi mange planter er avhengig av insekter for pollinering, eller de kan være glupske «rovdyr» på skadedyr i landbruket. Enkelte fluelarver (maggot) kan brukes i bioterapi, en behandlingsform for å lege sår. Et annet eksempel er silkeormen, larven til en sommerfuglen i gruppen silkespinnere eller skjoldlus som særlig tidligere ble brukt til å lage lakk og voks. Stor betydning har også honning fra honningbien.
Læren om insekter heter entomologi.
Insektene er den mest vellykkede dyregruppen på jorden. De er den mest artsrike gruppen og utgjør mer enn halvparten av alle nålevende arter. Mange arter er ennå ikke beskrevet og er således ukjente for mennesket. Samtidig utryddes stadig flere arter. Dette skjer daglig, særlig ved at regnskog hugges[1]. Det er særlig noen faktorer som er viktige for å forklare denne suksessen.
De eldste insekter er kjent fra devon, det må altså ha eksistert insekter i minst 380 millioner år. Vanligvis er det antatt at de øvrige seksfotede leddyrene er insektenes nærmeste slektninger, men ut over dette er det uenighet om hva som utgjør søstergruppen til insektene.[2] Man hadde lenge antatt at mangefotingene var insektenes nærmeste slektninger. Dette bl.a. fordi både insekter og tusenbein mangler det andre antenneparet, har trakéer og Malpighi-rør. På 1990-tallet ble det derimot klart at insekter er nærmere beslektet med krepsdyr enn med mangefotinger. Chelicerata er blitt foreslått som mangefotingenes nærmeste nålevende slektninger. Fellestrekkene med mangefotingene må derfor tolkes som konvergenser på grunn av at begge gruppene – uavhengig av hverandre – ble tilpasset til et liv på land. Fortsatt råder det usikkerhet om hvorvidt krepsdyrene som helhet (eller muligens bare en delgruppe av disse) står insektene nærmest. En av de mest omtalte teoriene for tiden, er at gruppene Remipedia, Malacostraca og Hexapoda til sammen danner kladen Pancrustacea. Tidligere har også den relativt ukjente gruppen leddyr Euthycarcinoidea vært foreslått som insektenes opphav.
Det er også indikasjoner på at Hexapoda som helhet er en polyfyletisk gruppe. At medlemmene er utstyrt med enkelte fellestrekk som tre par ben kan være resultatet av en parallell utvikling, og at Entognatha og Ectognatha ikke nødvendigvis hører sammen. Spretthalene regnes da heller ikke lenger til insektenes stamtre, og det er til og med spekulasjoner om hvorvidt de bør plasseres utenfor den potensielle Pancrustacea. Proturer og tohaler er ennå ikke blitt studert like inngående.
Insekter har som de andre leddyrene et ytre skjelett (hudplater) som holder de bløte delene i kroppen på plass. Disse er bygd opp for det meste av kitin. Enkelte insekter har harde hudplater med mye kitin, som de fleste billene. Mens andre insekter er svært tynn- eller bløthudet.
Som hos alle leddyr er insektenes kropp delt i ledd (segmenter), som i sin tur i evolusjonens løp har blitt sammenfattet til større kroppsavsnitt (tagmata). Insekter er unike blant leddyr om å ha tre slike avsnitt, hodet, brystet og bakkroppen.
Vinger finnes hos de fleste insekter, men var ikke til stede i insektenes stamart. De oppstod senere, i stamarten til en stor delgruppe som av denne grunn omtales som vingede insekter. Noen insekter (f.eks. lus og lopper) mangler vinger selv om de hører til de vingede insektene. I disse gruppene har altså vingene gått tapt igjen i evolusjonens løp, de er med andre ord sekundært vingeløse.
Det fins også en del primært vingeløse insekter. Disse ble i eldre systematikk sammenfattet som urinsekter («Apterygota» = «vingeløse»). Men man vet i dag at denne gruppen er kunstig, fordi f.eks. sølvkre (som er vingeløs) er nærmere beslektet med vingede insekter enn med spretthaler (som også er vingeløse).
Beina består av hoften ("coxa"), hofteringen ("trochanter"), låret (femur), leggen (tibia) og foten (tarsi). Foten består av flere ledd. Ytterst sitter et kloledd. Noen insekter, blant annet hos tovingene, har også fotputer sammen med kloleddet.
Åndedrettet består et nett av tynne rør, trakérør, som forsørger alle kroppens celler direkte med atmosfærens oksygen. Insekter som har larvestadiene i vann puster ofte med gjeller, og det finnes flere typer gjeller. Noen insekter som lever i vann, som vannkalver, og alle landlevende insekter puster med trakéer, disse finnes på alle kroppssegmenter. Disse trakeene oppstod uavhengig av mangefotingenes og fløyelsdyrenes trakéer, som åndedrettets tilpasning til livet på land.
Fordøyelsen skjer i tarmen, som er delt i tre soner, og ender i endetarmsåpningen. Ekskresjonen skjer ved hjelp av det malpighiske rør. Også dette oppstod uavhengig av mangefotingenes og edderkoppdyrenes malpighiske rør.
Sirkulasjonssystemet er, som hos alle leddyr, åpent med et langstrakt hjerte, på ryggsiden i bakkroppen, som pumper kroppsvæsken (hemolymfen) framover i kroppen, gjennom en pulsåre. Insekter har ikke et lukket blodåresystem som høyere dyr, blod og lymfevæske er ikke skilt fra hverandre slik som hos virveldyr, men er blandet. Kroppsvæsken sirkulerer på en slik måte at væsken sirkulerer i hele kroppen, også i vingenes årer sirkulerer den.
Nervesystemet består, i likhet med alle leddyr, av en bukmarg med to nervestrenger og én nerveknute (ganglion) i hvert kroppssegment. Den første nerveknuten, som ligger foran munnåpningen, er spesielt stor og omtales som hjerne.
Hannens kjønnsorgan kalles aedeagus, mens hunnens kjønnsorgan kalles ovipor. Hunner hos de fleste arter, har et eggleggningsrør (Ovipositor), hos enkelte arter kan dette være stort, mens det hos andre er lite og mer skjult.
Under kopulasjonen overfører hannen hos de aller fleste insekter spermier gjennom penis (aedeagus) til en serie sædgjemmere inne i hunnen. Her lagres spermiene, som befrukter hunnens egg etter hvert som de produseres og går gjennom egglederen. Hos bladlus og pinnedyr er alle eller neste alle individene hunner og partenogenese («jomfrufødsel») vanlig. De fleste artene vi imidlertid produsere en kjønnet generasjon når forholdene tilsier det, og parre seg normalt. Hos enkelte grupper, særlig teger forekommer traumatisk inseminasjon, der hannen befrukter hunnen gjennom et sår i kroppen. Hos ametabile insekter, gresshopper og enkelte andre primitive grupper overføres spermiene vie an spermatofor. Dette systemet forekommer også hos enkelte mer avanserte grupper. Øyestikkere har indirekte befrukting, ved at hannen fyller et egen sædreservoar på 2. ledd på bakkroppen som han fyller med spermier før paring, og som tømmes i hunnens kjønnsåning (på enden av hennes bakkropp) ved paring.[3]
De aller fleste insekter er eggleggende, men mange arter av fluer føder levende unger (larver), ellers er eggene så langt utviklet at de klekkes straks etter legging (ovovivipari). Bladlus er også levendefødende. Hos mange hemimetabole insekter legges eggene i vann, og larvene tilbringer livet i vann fram til til de blir kjønnsmodne. De fleste holometabole insekter legger eggene på land og har landlevende larvestadier.
Alle insekter gjennomgår flere larvestadier i løpet individualutviklingen. For å kunne vokse, må insektene av og til kvitte seg med sin gamle hud, og gjennomgå et hudskifte (ekdysis). Dette skjer ved overgangen fra et larvestadium til neste. Veksten skjer bare i denne korte perioden, før den nye huden er herdet. Ulike arter har forskjellig antall hudskifter, alt fra noen få og opptil tyve.
Grovt sett finner man tre typer for utvikling hos insekter:
Larvene til insekter med a- eller hemimetabol utvikling omtales ofte som nymfer. De voksne (kjønnsmodne) insektene hos insekter med hemi- eller holometabol utvikling kalles imago.
Å kunne oppfatte lyder, bevegelser, smak, temperatur er viktig også for insekter. Sanseorganene finnes i form av:
Ikke alle insekter kan lage lyder. De som gjør det, er vanligvis også i stand til å oppfatte lyder (høre). Lyder frambringes på flere måter, vanligvis fordi kjønnene skal finne hverandre, for å kunne pare seg. Noen sikader kan lage lyd som høres på en kilometers avstand.
Lyd frambringes ved
En av grunnene til insektenes suksess er den allsidighet de har ved å leve på mange ulike steder og av ulik føde. Insekter med fullstendig forvandling lever ofte på ulike steder som larve og voksen. Ofte lever de av forskjellig føde. Larvene kan være predatore (rovdyr), mens de voksne er planteetere som lever av nektar og pollen. Over halvparten av de kjente insektartene er plantespisere, mens de er representanter for bare åtte av de omtrent tretti ordenene.
Hvor blir insektene av når frosten kommer om høsten? De fleste fryser i hjel og dør, men på ett eller annet vis må alle insekter overleve vinteren. Insektene overvintrer i alle livets stadier, noen som egg, andre som larver og noen som voksne. I overvintringsstadiet (egg, larve eller voksen) tåler insektene minusgrader og vanlig norsk vinter.
I alle levende celler er det vann, om vannet fryser dør cellen. Insekter (og mange andre dyr) har en «frostvæske» med seg, i kroppen, den gjør de tolerante mot kulde. Enkelte biller kan tåle kulde ned mot minus 30 grader, og deretter når de tiner leve videre.
Et insekts liv starter når egget legges, og går via flere larvestadier, til utvokst forplantningsdyktig insekt. De aller fleste insekter i Norge lever omtrent ett år. Men, noen kan ha flere raske generasjoner i løpet av sommeren, disse sommergenerasjonene lever bare noen måneder. Andre bruker mange år på sin utvikling fra egg til voksen. Noen trebukker, bruker opptil 6-7 år på larvestadiet, før den voksne trebukken får en hektisk sommer til å føre slekten videre. I enkelte tilfeller har utviklingen hos praktbiller i død ved tatt så mye som 50 år, men dette skyldtest trolig eksepsjonelle forhold. Hos sosiale insekter som humler, veps og maur er det litt omvendt, larvestadiet er svært kort, mens livet som voksen er lengre.
Å samle insekter er å bli innviet i en verden som ikke så mange andre kjenner, og å bli kjent med insektenes hemmelighetsfulle og underlige liv. Det er mye å lære om innsamlingsteknikk, preparering, oppbevaring og bestemmelse av dyrene. Innkjøp av insektlitteratur på de ulike gruppene, det blir gjerne et lite hobbybibliotek etter hvert. De fleste som begynner å samle insekter starter med sommerfugler, men det finnes mange like interessante grupper å samle på. Fordi artsantallet er så stort velger de fleste å samle på en liten gruppe. Det er ikke uvanlig å spesialisere seg på denne gruppen.
En som studerer insekter kalles en entomolog, og det finnes en forening for insektinteresserte, Norsk entomologisk forening. Den er for både profesjonelle og amatører. Arbeidet til amatørentomologene er svært viktig og har hatt en enorm betydning for forståelsen og kunnskapen om insektenes utbredelse.
For at det innsamlede materialet skal ha vitenskapelig verdi, er det viktig at det lages en etikett. Denne skal innholde minst tre hovedopplysninger, sted, dato og navnet til samleren.
Det finnes motforestillinger mot innsamling av insekter. Særlig av de fargerike og vakre dagsommerfuglene eller de nyttige humlene. Uten innsamling hadde det vært umulig å vite utbredelse og hvilke arter vi har i Norge. De sjeldne og truede artene finnes i et lite antall, og det er sjeldent at de blir innsamlet. Men, det skjer noen ganger, og opplysninger om disse er svært viktige i forvaltningen av naturen. Det er laget lister over de sårbarte og truede artene, listen kalles nasjonal rødliste, den har kategorier for hvor truet en art er. Over 50 % av de rødlistede norske artene er insekter. Dette tallet endres stadig ettersom nye reviderte rødlister utkommer. Sammen med Naturmangfoldloven er det myndighetenes mål å redusere antall arter på rødlisten.
Navnet insekt kommer fra det latinske ordet insectum (flertall: insecta), som betyr «snørt inn». Dette refererer til innsnøringene mellom de tre kroppsavsnittene. Det greske "entomon", som man finner igjen i ordet "entomologi", betyr det samme.
Man finner av og til at navnene insekter og Insecta begrenses til de såkalte ekte insektene (Ectognatha; jf. insektenes inndeling), og at insekter i vid forstand omtales som seksfotinger (= Hexapoda; dvs. ekte insekter pluss proturer, spretthaler og tohaler). Når det gjelder de vitenskapelige navnene, er Hexapoda i dag mer vanlig enn Insecta. På norsk har insekter vært et etablert navn på hele gruppen, og det fins ingen faglige grunner for å erstatte det med seksfotinger, selv om det er like «korrekt».
Norske navn finnes bare på noen av insektene. Det er stort sett de mest vanlige, de mest fargerike eller store insektene som har fått norske navn. Insekter som er nyttige eller som er parasitter, skadedyr eller plagsomme for menneskene har også sine norske navn. Noen arter har opptil flere navn, dette har skjedd som følge av dialektene i Norge. I litteraturen finnes det også dessverre ulike norske navn på samme arten. Dette kan føre til misforståelser, derfor brukes latinske navn i fagmiljøet blant insekforskere. Norske navn funger vel bare i Norge, og det er helt umulig å kommunisere over landegrensene, dersom alle land skulle brukt sine nasjonale navn på de mange tusen artene av insekter.
Et eksempel på en navnekonflikt er bruken av Nattspinner og Bartrespinner på edderkopper i familien Hjulspinnere (Araneidae). Det å bruke ..spinner som siste ledd i navnet på enkelte grupper av edderkopper er svært naturlig, ettersom de spinner fangstnett. Problemet er at det er mange grupper av leddyr som kan spinne tråder. Mest kjent er selvsagt silkespinneren, en sommerfugl. Denne sommerfuglen spinner en kokong som brukes til å framstille silkestoff. Navnekonflikten består i at endelsen ..spinner, er et godt etablert navn på denne sommerfuglgruppen, og flere andre sommerfuglgrupper. Derfor blir det komplisert om også edderkopper skal bruke samme siste ledd, i sine navn.
Det arbeides med å sette navn på alle de insekter som er representert i norsk fauna. Flere grupper har etterhvert begynt å få norske navn. Dette er et tidkrevende arbeid der en forsøker å ta hensyn til allerede etablerte norske navn, samtidig som det må tenkes helhetlig. Mange insekter har navn som begynner på vanlig ... , liten ... – navn (adjektiver) som kan være problematiske å bruke fordi det kan være en annen art som er mindre eller kanskje vanligere. (liten vannkalv, mindre vannkalv, enda mindre vannkalv, osv). Derfor forsøker en å unngå slik bruk av adjektiver i navn, og helst ta utgangspunkt i levestedet, utseendet, næringsgrunnlaget.
Slektskapsforholdene mellom forskjellige gruppene av insekter og deres nermeste slektninger er avklart i ulik grad. Det er uklart hvor nært de ordenene som plasseres i Entognatha, er beslektet med hverandre, og hvor nært de er beslektet med de egentlige insektene.[2] Noen forskere foretrekker å la klasse Insecta omfatte også de andre seksbeine leddyrene (entognathene). I så fall blir insektene en underklasse av de seksbeinte leddyrene, og omtales da som Ectognatha.[4]
Inndelingen i undergrupper varierer også sterkt. Tre hovedgrupper preker seg ut som underklasser: De primitive ametabole insekter som mangler vinger som voksne, de hemimetabole insekter som har vinger men ikke gjennomgår noe puppestadie, og de holometabole insekter, som gjennomgår fullstendig forvandling. De to første gruppene er parafyletiske, men denne måten å dele inn insekter på er hensiktsmessig nok til at den likevel ofte brukes.
Dette går frem av denne oversikten i hierarkisk skrivemåte (hvis flere enn to delgrupper står med samme innrykk under en overordnet gruppe, betyr dette at de nøyaktige slektskapsforholdene disse delgruppene imellom fremdeles er uavklarte):
Overklasse Hexapoda
Insekter er – målt i antall arter – en stor og suksessrik leddyrgruppe: mer enn åtte av ti kjente dyrearter er insekter. De forekommer i de fleste miljøer, bortsett fra havet.
Insekter har stor betydning for de fleste andre dyr, for noen som predatorer eller som parasitter. Ikke minst så inngår insekter i næringskjeden til mange høyerestående dyr. Enten direkte som næring, eller lavere ned i næringskjeden. Et eksempel er rovfuglen spurvehauk som ikke lever av insekter, men av andre fugler som igjen har insekter som sin viktigste føde.
Betydningen for mennesket er også stort, både medisinsk som parasitter og vektorer for sykdommer, men kanskje mest økonomisk, som skade- eller nyttedyr i landbruket. Nyttige er de fordi mange planter er avhengig av insekter for pollinering, eller de kan være glupske «rovdyr» på skadedyr i landbruket. Enkelte fluelarver (maggot) kan brukes i bioterapi, en behandlingsform for å lege sår. Et annet eksempel er silkeormen, larven til en sommerfuglen i gruppen silkespinnere eller skjoldlus som særlig tidligere ble brukt til å lage lakk og voks. Stor betydning har også honning fra honningbien.
Læren om insekter heter entomologi.
