Nerovnočlencovití (Heteroceridae) je čeleď brouků z nadčeledi Byrrhoidea. Zatím je popsáno asi 250 druhů z celého světa.[1] Tito brouci jsou nejvíce rozšířeni v tropických a subtropických oblastech.
Nerovnočlencovití (Heteroceridae) je čeleď brouků z nadčeledi Byrrhoidea. Zatím je popsáno asi 250 druhů z celého světa. Tito brouci jsou nejvíce rozšířeni v tropických a subtropických oblastech.
Die Sägekäfer, wissenschaftlicher Name Heteroceridae, sind eine Familie der Käfer innerhalb der Überfamilie Byrrhoidea. Sie sind weltweit verbreitet. Insgesamt gibt es ca. 300 Arten in 15 Gattungen, von denen drei Gattungen mit 21 Arten in Mitteleuropa vorkommen. Larven und Imagines leben an vegetationsfreien Gewässerufern (semiaquatisch).
Es handelt sich um kleine Käfer von etwa 1 bis 8 Millimeter Körperlänge. Der Körper ist etwas langgestreckt oval, schwach abgeplattet und von einer dichten, feinen Behaarung bedeckt. Meist sind die Weibchen größer und kompakter gebaut als die Männchen (Sexualdimorphismus). Die Käfer sind dunkel gefärbt, in der Regel mit einer deutlichen Zeichnung aus roten oder gelben Flecken und Punkten. Auffallend und für die Namengebung verantwortlich ist der Bau der Antennen. Diese sind neun- oder elfgliedrig und kurz. Alle Glieder mit Ausnahme der ersten drei formen eine außen gesägte (gezackte) Keule. Der Kopf ist nach vorn gestreckt (prognath) mit großen, den Kopf überragenden Mandibeln, die Komplexaugen sind vorhanden, aber relativ klein.
Der Prothorax ist kürzer als breit und queroval gerundet. Auf der Bauchseite ragt ein Vorsprung (Prosternalfortsatz) nach hinten, wo er in eine Grube der Mittelbrust eingreift. Die Beine sind in der Regel zu Grabbeinen umgestaltet, die Schienen (Tibien) etwas erweitert mit langen Dornenreihen auf der Außenseite. Die Tarsen sind schmal und zart gebaut mit fünf Segmenten. Die Flügeldecken sind langgestreckt mit parallelen Seitenrändern und bedecken den Hinterleib vollständig. Soweit bekannt, sind alle Arten flugfähig.
Am Hinterleib sind sechs Sternite (das zweite bis siebte) sichtbar, das zweite und dritte Sternit sind verschmolzen. Die hinteren Sternite tragen eine lange, nach hinten gerichtete Behaarung.
Die Larven sind langgestreckt zylindrisch und etwa 2 bis 11 Millimeter lang. Sie sind überwiegend weißlich gefärbt mit dunkel braunen, plattigen Skleriten auf der Rückenseite und braunem Kopf. Der Kopf ist nach vorn gerichtet und etwas abgeflacht, Labium und Maxillen formen einen schaufelförmigen, nach vorn vorragenden Komplex. Der Kopf trägt sehr kurze, dreigliedrige Antennen und beiderseits fünf Larvenaugen (Stemmata). Die fünfgliederigen Beine, insbesondere die Vorderbeine, sind zu Grabbeinen umgestaltet. Die Larve besitzt offene Stigmen am Mesothorax und Hinterleib und ist luftatmend.
Käfer und Larven leben in der Uferregion von Gewässern. Sie graben lange, gewundene, tunnelartige Galerien in unbewachsenem, durchfeuchtetem Sand oder Schlick. Die Tunnel[1] sind horizontal und liegen dicht unter der Oberfläche, so dass sie oft von oben her als gewundene Linien sichtbar sind. Sie sind in der Regel verzweigt. Die Käfer graben die Tunnel, indem sie das lose Material mit den Vorderbeinen nach oben und hinten wegkratzen und gleichzeitig den Körper vorwärts stemmen. Die Tunnel sind Fraßgänge, keine Wohnröhren oder Bauten, sie werden nicht dauerhaft bewohnt. Unter ungünstigen Bedingungen, v. a. wenn der Sand zu trocken wird, graben sich die Käfer zur Oberfläche und laufen oder fliegen zu einer neuen Stelle. Die Käfer können auch bei Störungen außerordentlich rasch losfliegen, weshalb ihr Fang nicht ganz einfach ist.
Neben Tümpel- oder Flussufern treten die Tiere auch in Watten und Marschen an der Meeresküste auf, sie meiden aber direkten Salzwasserkontakt und verlassen bei Sturmfluten ihren Lebensraum, um landeinwärts Schutz zu suchen. Bei Überflutung bleiben die Tiere durch ihre wasserabweisende (hydrophobe) Behaarung trocken.
Die Ernährungsweise ist nicht vollständig geklärt. Die Larven, in gewissem Umfang auch die Imagines, fressen einfach das gesamte Substrat und verdauen anschließend die organischen Bestandteile. Wichtig für die Ernährung vor allem der Imagines sollen einzellige Algen, besonders Kieselalgen, sein.
Die Sägekäfer gehören in eine Familiengruppe innerhalb der Byrrhoidea, die ausschließlich Familien mit wasserlebenden Larven umfasst. Diese Gruppe ist als „Dryopoidea“ beschrieben worden. Sie werden in zwei Unterfamilien gegliedert:
In Europa sind folgende Gattungen nachgewiesen:
Die Sägekäfer, wissenschaftlicher Name Heteroceridae, sind eine Familie der Käfer innerhalb der Überfamilie Byrrhoidea. Sie sind weltweit verbreitet. Insgesamt gibt es ca. 300 Arten in 15 Gattungen, von denen drei Gattungen mit 21 Arten in Mitteleuropa vorkommen. Larven und Imagines leben an vegetationsfreien Gewässerufern (semiaquatisch).
Heteroceridae, the variegated mud-loving beetles, are a widespread and relatively common family of beetles found on every continent except for Antarctica.
Around two hundred and fifty species of heterocerids are known to occur worldwide.[1] They are most diverse in tropical and sub-tropical regions. Currently, 87 species are known from the New World,[2] including 34 from the United States.[3]
Variegated mud-loving beetles are brownish, dorsoventrally depressed shoreline inhabitants. Superficially they resemble small scarabs with the tibiae armed with rows of robust flattened spines. The beetles live in shallow tunnels that they dig in damp soil around fresh and brackish lakes, rivers and ponds. Heterocerids have been reported to live in intertidal sandflats[4] and on remote oceanic islands.[5] The uniform way in which they live seems to have favored the conservation of a "phenotypical uniformity in external morphology".[6] Consequently, it is often quite difficult to identify one of these beetles to species relying on external morphology alone. Therefore, male genitalia are most often relied upon to identify species. Although few studies have been conducted on their ecology, heterocerids have been shown to be an important prey group for passerine birds and frogs (Schmidt et al., 2003; Turner, 1959), and they appear to play a significant role in seed dispersal and burial in sandy soils.[7] They are thought to be detritivores, consuming the substrate to sift for organic matter, microorganisms, and algae.[5]
In the most recent revision of the family, Francisco Pacheco (1964) split the heterocerids into 20 different genera, erecting 17 new generic names based almost entirely on the features of male genitalia. Most systematists have found Pacheco's system complex and impractical because the ratio of genera to species is high and females cannot be identified. Consequently, his generic circumscriptions have not been widely accepted.[8]
Thomas Say (1823) described Heterocerus pallidus and Heterocerus pusillus, the first New World species in the family. By the time George H. Horn (1890) produced his key to the genus Heterocerus, there were eleven described North American species in two genera. Horn's key relied heavily on general coloration and elytral pattern for species diagnosis. No other major taxonomic work concerning Heteroceridae was published until 1964, when Pacheco published his dissertation on the systematics, phylogeny and distribution of the family in the New World. Pacheco described 25 additional New World species. He produced worldwide (excluding Africa) identification keys based largely on characters of the male genitalia, leaving it impossible to identify females to species. Pacheco also split the heterocerids into 20 different genera, erecting 17 new generic names, once again relying heavily on characters of the male genitalia. Distribution maps are included in Pacheco's work; however, in his introduction, Pacheco admits that his work did not include enough material to create particularly informative distributions for many New World heterocerids. The only other monograph on the family Heteroceridae was published by Reinhold Charpentier (1965), and this encompassed the species of the Ethiopian region. Charpentier's work included two species level keys, one based on male genitalia, the other on external characteristics. Charpentier saw no justification in dividing the family into any new taxa and he retained all 35 Ethiopian species in the genus Heterocerus. He did note, however, the great difference between the male genitalia of various groups of species.
Little subsequent taxonomic work was conducted with the family until the late 1980s, when W. V. Miller began describing species from around the world (Miller 1988, 1992). Miller's work included the descriptions of seven new species from North America. These additions brought the number of North American species to 34. A key to 21 northeastern species, produced by Miller, appeared in Downie and Arnett's Beetles of Northeastern North America (1995). This key relies mostly on elytral color patterns for species identification. In his work, Miller chose to apply a taxonomic scheme in which the heterocerids are divided into only five genera worldwide. European authors, namely S. Skalický (Czech Republic) and A. Mascagni (Italy), have described numerous species in the last ten years.
The oldest fossils of the genus are from the Early Cretaceous (Aptian) of China and Mongolia, belonging to the genus Heterocerites.[9]
These 15 genera belong to the family Heteroceridae:
Data sources: i = ITIS,[10] c = Catalogue of Life,[11] g = GBIF,[12] b = Bugguide.net[13]
Heteroceridae, the variegated mud-loving beetles, are a widespread and relatively common family of beetles found on every continent except for Antarctica.
Around two hundred and fifty species of heterocerids are known to occur worldwide. They are most diverse in tropical and sub-tropical regions. Currently, 87 species are known from the New World, including 34 from the United States.
Variegated mud-loving beetles are brownish, dorsoventrally depressed shoreline inhabitants. Superficially they resemble small scarabs with the tibiae armed with rows of robust flattened spines. The beetles live in shallow tunnels that they dig in damp soil around fresh and brackish lakes, rivers and ponds. Heterocerids have been reported to live in intertidal sandflats and on remote oceanic islands. The uniform way in which they live seems to have favored the conservation of a "phenotypical uniformity in external morphology". Consequently, it is often quite difficult to identify one of these beetles to species relying on external morphology alone. Therefore, male genitalia are most often relied upon to identify species. Although few studies have been conducted on their ecology, heterocerids have been shown to be an important prey group for passerine birds and frogs (Schmidt et al., 2003; Turner, 1959), and they appear to play a significant role in seed dispersal and burial in sandy soils. They are thought to be detritivores, consuming the substrate to sift for organic matter, microorganisms, and algae.
In the most recent revision of the family, Francisco Pacheco (1964) split the heterocerids into 20 different genera, erecting 17 new generic names based almost entirely on the features of male genitalia. Most systematists have found Pacheco's system complex and impractical because the ratio of genera to species is high and females cannot be identified. Consequently, his generic circumscriptions have not been widely accepted.
Heteroceridae MacLeay, 1825 è una famiglia di coleotteri della superfamiglia Byrrhoidea.[1]
La famiglia è presente in tutti i continenti eccetto l'Antartide e comprende circa 300 specie.
Comprende due sottofamiglie:[1]
Heteroceridae MacLeay, 1825 è una famiglia di coleotteri della superfamiglia Byrrhoidea.
La famiglia è presente in tutti i continenti eccetto l'Antartide e comprende circa 300 specie.
Pjūklavabaliai, pjūklaūsiai (lot. Heteroceridae, vok. Sägekäfer, angl. Variegated mud - loving beetles) – vabalų (Coleoptera) šeima. Kūnas 3-6 mm ilgio, plokščias, apaugęs trumpais gulsčiais plaukeliais, kurie juodame fone sudaro geltonai rudą ar margą raštą. Antenos 10-11-narės, su netaisyklinga pjūkliška buožele. Kojos rausiamosios. Priekinės blauzdos plačios, su stambiais danteliais.
Gyvena ežerų, upių krantų drėgname smėlyje ar dumle išraustuose urveliuose.
Pasaulyje yra apie 250, Lietuvoje – apie 8 rūšys.
Pjūklavabaliai, pjūklaūsiai (lot. Heteroceridae, vok. Sägekäfer, angl. Variegated mud - loving beetles) – vabalų (Coleoptera) šeima. Kūnas 3-6 mm ilgio, plokščias, apaugęs trumpais gulsčiais plaukeliais, kurie juodame fone sudaro geltonai rudą ar margą raštą. Antenos 10-11-narės, su netaisyklinga pjūkliška buožele. Kojos rausiamosios. Priekinės blauzdos plačios, su stambiais danteliais.
Gyvena ežerų, upių krantų drėgname smėlyje ar dumle išraustuose urveliuose.
Pasaulyje yra apie 250, Lietuvoje – apie 8 rūšys.
Strandgravere (Heteroceridae) er en familie av biller som kan ligne på små skarabider. Både larvene og de voksne billene lever i ganger de graver i sand- eller mudderbunn ved kanten av vann, enten elver, bekker eller ved saltvann. De kan kjennes på avlang, jevnbred og noe flat kroppsform, kraftige bein med piggete legger (tibiae), korte antenner og fremskytende munndeler. Seks arter er funnet i Norge.
Små biller (1 – 8 mm, de fleste mindre enn 5 mm), avlange og noe flate, som oftest brunlige på farge. Oversiden er tett kledt av fine, utstående hår og matt. Dekkvingene er gjerne mønstret i gult og mørkebrunt.
Hodet er stort og bredt, med ganske små fasettøyne. Antennene er 11-leddete, ganske korte, sagtakkede, kamformede eller lett kølleformede. Overleppen (labrum) og kjevene (mandibler) er ganske store og skyter tydelig fram under hodet. Brystskjoldet (pronotum) er bredere enn langt, så bredt som eller litt bredere enn dekkvingene, uten noen påfallende lister, groper eller pigger. Dekkvingene er avlange og parallellsidige, matte og tett hårkledte. Beina er ganske kraftige, leggene (tibiae) er brede med lange, avflatede pigger på utsiden som billene bruker til å grave med. Føttene er korte og tynne, fire-leddete.
Larvene er avlange, mer eller mindre sylindriske, med tydelig avsatte, tett hårete ryggplater (tergitter) og bukplater (sternitter). Hodekapselen er kraftig med forholdsvis små kjever (mandibler) og korte antenner, de tre parene med bein er forholdsvis lange og kraftige. Bakkroppsspissen ender i en torn som brukes til å forankre larvene i gangene de lever i.
Alle strandgraverne er knyttet til vann, men de holder seg på bredden. Noen arter lever på sandbunn i fjæra og er dermed blant de forholdsvis få billene knyttet til saltvann. Disse gjemmer seg i gangene sine ved flo sjø. Andre arter kan finnes ved brakkvann, for eksempel i takrør-sumper. Både voksne og larver graver ganger som de lever i. De voksnes ganger kan kjennes på at de ender i en "skorstein" av sand eller mudder. De spiser alger, plankton og lignende smått organisk materiale. Larvene spiser sand eller mudder og skiller ut næringsorganismene fra dette. Disse billene viser seg sjelden på overflaten men de voksne flyr en del og tiltrekkes da til lys.
Strandgravere (Heteroceridae) er en familie av biller som kan ligne på små skarabider. Både larvene og de voksne billene lever i ganger de graver i sand- eller mudderbunn ved kanten av vann, enten elver, bekker eller ved saltvann. De kan kjennes på avlang, jevnbred og noe flat kroppsform, kraftige bein med piggete legger (tibiae), korte antenner og fremskytende munndeler. Seks arter er funnet i Norge.
Heteroceridae MacLeay, 1825
ПодсемействаПилоусы (лат. Heteroceridae) — семейство водных насекомых из отряда жесткокрылых. Известны из всех регионов земли, но, как правило, за исключением Антарктического региона.[1]
В длину жуки достигают 3—7,5 миллиметров. Для жуков характерны крупные, сильно уплощённые мандибулы и лапки роющего типа, на которых имеются мощные, особенно на передних лапках, уплощённые шипы, образующие ряд на наружном крае голеней.[1]
Тело продолговатое, уплощённое, окрашено в чёрный или коричневый цвет, обычно с пёстрым рисунком на желтоватых пятен или перевязей на надкрыльях. Верхняя часть тела покрыта тонкими точками и густыми торчащими, короткими или длинными шелковистыми волосками.[1]
Голова треугольной формы, слабо приплюснутая, её поверхность густо пунктирована. Усики 10- или 11-сегментные, с третьего или пятого сегмента пильчатые, образуют удлинённую булаву, расположены между глазами и основанием мандибул. Верхняя губа большая, продолговатая, поперечная или округлая, на вершине слабо вырезанная. Мандибулы изогнутые, на вершине заострённые, с несколькими зубчиками на режущем крае, часто стирающимися. Челюстные щупики четырёх-сегментные, тонкие, умеренной длины. Субментум большой, продолговатый, глубоковыемчатый на центральном крае; язычок кожистый, двухлопастный, лишён параглос; губные щупики тонкие, трёх-сегментные. Глаза расположены на боках головы, среднего размера, круглые, умеренно выпуклые.[1]
Переднеспинка шире головы, сильно поперечная, с закруглёнными или выступающими задними углами, со слабо заострённым боковым краем, коленевидно окаймлена вдоль основания; поверхность густо пунктирована мелкими точками. Основание переднеспинки прямое или в середине чуть оттянута назад. Переднегрудь вытянута вперёд, её передний край слабовыямчатый, прикрывают нижнюю часть головы. Передние тазики расположены у основания переднегруди, разделены узким выпуклым продолговатым килем, уплощающимися к переднему краю переднегруди. Тазиковые впадины широко открыты в задней их стороне. Трохантин передних лап явный; передние тазики широкие, поперечные, узко разделённые. Среднегрудь короткая, заднегрудь длинная. Средние тазики шаровидные, разделены шире, чем передние. Заднегрудные тазики узкие, поперечные. почти соприкасающиеся, имеют бедренные покрышки. Трохантеры большие, треугольной формы. Бёдра слабо уплощённые. Голени передних и задних лапок расширенные, уплощённые и вооружены рядом мощных шипов; задняя пара несёт более тонкие шипы. Формула лапок 4-4-4, их сегменты нитевидные, с блинными редкими волосками на нижней стороне. Коготки длинные и очень тонкие. Щиток маленьких размеров, треугольной формы, по направлению к вершине заострён.[1]
Надкрылья не укороченные, выпуклые, с совместно округлёнными вершинами. Бороздки слабо вдавленные, не отчётливые. Поверхность промежутков мелко пунктированная. Эпиплевральное поле занимает весь боковой край надкрылий, к вершине сужается.[1]
Брюшко с пятью видными стернитами, швы менее отчётливые в середине между первым и вторым стернитом. Первый стернит несёт боковые изогнутые кили (для стридуляции). Самцы некоторых видов имеют на переднем крае наличника два острых шипика.[1]
Взрослые жуки обитают в трещинах, пещерках и норках, в грязи и наносах вдоль берегов ручьёв, рек и озёр. Они роют ходы в сыром песке, в иле на наносах по берегам пресных и солоноватых водоёмов. Часто держатся колониями, потревоженные быстро летают, но недалеко. Летят ночью на свет искусственного света, например, электроламп.[1]
Личинки ведут роющий образ жизни, очень подвижны.[1]
Куколки развиваются в земляном коконе.[1]
Пилоусы (лат. Heteroceridae) — семейство водных насекомых из отряда жесткокрылых. Известны из всех регионов земли, но, как правило, за исключением Антарктического региона.