Dugongen (Dugong dugon) er den minste arten av sjøkyrne. Eit fullvakse dyr er som regel under 3 meter. Dugongar lever av å beita på sjøgras i tropiske kystområde i Afrika, Asia og Oseania. Bestanden har gått ned eller forsvunne frå mange område der det tidlegare levde mange dugongar. Sidan 1982 har dei vore rekna som sårbare av IUCN.[1]
Dugongane fanst ein gong i heile Stillehavet og Indiahavet, men bestanden er gått kraftig ned. Det finst grupper på ti tusen dyr eller meir rundt Det store barriererevet og Shark Bay i Australia og i Torressundet sør for Ny-Guinea. Det fanst truleg eit stort tal dugongar ved kysten i Mosambik og Kenya før 1970, men desse har no minka. Det finst òg ei mindre gruppe ved Palau. I januar 2003 vart ein dugong på 2 meter og 300 kg fanga utanfor Tanzania. Det var den første på 70 år.
Dugongen har stor, sylindrisk forma kropp som smalnar i begge endar. Han kan bli 2,5–3 meter lang og vega 150–250 kg. Han har ein flat hale med to flikar, som kvalar. Som andre sjøkyr har han to framlemmer, sveivar, som dei bruker til å bevega seg rundt med. Dyret har ein kort snute som vender nedover slik at det lett kan beita på havbotnen. Nasebora har kraftige opne- og lukkemusklar. Dugongane har små, sirkelrunde auge og svært små øyreopningar.
Ofte lever dyra i par, i nokre høve i mindre grupper. Kalven følgjer mora til han er heilt utvaksen. Dugonghoer får få kalvar i løpet av livet, og bruker mykje tid og innsats på å fostra dei opp. Dyra kan bli fleire tiår gamle, men den seine reproduksjonsraten gjer at bestanden vanskeleg kan ta seg opp igjen etter drap eller dødsfall av mange dyr på grunn av svolt eller sjukdom.
Dugongar kan berre leva der dei har god tilgang på sjøgras. Dei held seg dermed ved kystar der dette veks. Tap av sjøgras gjennom utbygging eller ekstremvêr er dermed eitt av fleire trugsmål mot arten.[2]
Dugongen (Dugong dugon) er den minste arten av sjøkyrne. Eit fullvakse dyr er som regel under 3 meter. Dugongar lever av å beita på sjøgras i tropiske kystområde i Afrika, Asia og Oseania. Bestanden har gått ned eller forsvunne frå mange område der det tidlegare levde mange dugongar. Sidan 1982 har dei vore rekna som sårbare av IUCN.
Dugong (Dugong dugon) tilhører sjøkuene og er generelt mindre enn manatene, med unntak av dvergmanat. Arten var en nær slektning av den nå utdødde Stellers sjøku.
Dugonger har store, sylindriske kropper som smalner i begge ender. Huden er tykk og glatt, blek kremfarget da den blir født og brunaktig til mørkere grå når den blir eldre. Siden det ofte gror alger på huden deres, kan fargen variere med slik vekst. Huden har også sparsom behåring, som er mest utviklet rundt den hestesko-formede og svært bevegelige muskulaturen i overleppen. Muskulaturen snur munnåpningen, slik at det blir enkelt for dyret å beite på bunnen i horisontal stilling. Halefinnen og sveivene ligner på delfinens.
Voksne dugonger blir sjelden mer enn 3 meter lange, og hunnene blir typisk noe større enn hannene. Typisk vekt for et slikt dyr ligger på omkring 420 kilo, men vekten kan variere fra 250 til 900 kilo hos voksne individer. Den største dugongen som har blitt registrert målte 4,06 meter og veide 1016 kilo. Den ble fanget utenfor Saurashtra-kysten i India.
Dugongene fantes en gang i hele Stillehavet og Det indiske havet, men bestanden er gått kraftig ned. Det fins grupper på ti tusen dyr eller mer langs nordkysten av Australia fra Shark Bay til Moreton Bay, og i Torresstredet mellom Australia og Ny-Guinea. Det fantest trolig et stort antall dugonger ved kysten i Mosambik og Kenya før 1970, men bestanden her har nå minket. Det fins også en mindre gruppe ved Palau. I januar 2003 ble en dugong på 2 meter og 300 kg fanget utenfor Tanzania. Det var den første på 70 år
.
Dugong (Dugong dugon) tilhører sjøkuene og er generelt mindre enn manatene, med unntak av dvergmanat. Arten var en nær slektning av den nå utdødde Stellers sjøku.
