Fingertare er ein brunalge som er utbreidd langs heile kysten i Noreg.
Stor brunalge. Nedre del er fleirårig og femnar ein jamtjukk, glatt, svært bøyeleg og seig stilk, som er festa til underlaget med eit velutvikla hefteorgan. Stilken kan verte 2-3 m lang. Øvre del femnar eit glinsande blankt blad, som kan verte om lag 1,5 m langt og 0,5 m breitt, og som har lange reimliknande flikar. Bladet vert fornya kvart år nedanfrå. Ved stilken er bladplata kileforma eller avrunda. Bladet si form kan variere mykje frå stad til stad.
Planta finst langs det nordvestlege Atlanterhavet frå Grønland sørover til Cape Cod og langs det nordaustlege frå nordkysten av Russland og Island sørover til Frankrike.
Arten finst på sterkt utsette stader nedanfor sagtangbeltet, og veks på 1-20 m djupn. Utbreidd langs heile kysten, men sluttar å vekse når sjøtemperaturen vert høgare enn 18° C. I kjølige somrar kan planta vekse langt innover i fjordane, i varme somrar vert taren pressa utover att.
Økonomisk verdifull alge fordi celleveggane inneheld alginsyre, som vert brukt til å framstill alginat. Desse vert brukte i næringsmiddelindustrien som tjukningmiddel i syltetøy, iskrem, tannpasta m. m. Tidlegare brende ein fingertare og framstilte soda og jod av asken. Taren vart også samla inn og turka, og brukt som gjødsel.
Fingertare (Laminaria digitata) er en 2-3 meter lang tare som vokser ned til 10-20 meter. Den var fra 1940-70 landets viktigste råstoff for å lage alginat, men siden 1964 har den litt større stortaren tatt over for denne bruken. Fingertare fins nord i Atlanterhavet og Nordishavet, fra Bretagne der den fremdeles høstes til alginatlaging, langs hele norskekysten, på Svalbard og øst til Novaja Semlja.[1]
Fingertare ligner i utseende på samme stortare blant annet med bunnfestet (heptar) til fast fjell. Men, fingertaren har glatt stilk (stipes) som epifyttene ikke får skikkelig tak på, slik de gjør på den ru stilken til stortaren. Stilken er også svært bøyelig og endel kortere enn den stive og oppreiste stortaren.[2] Overgangen til bladet (lamina) er kileformet, og som hos stortaren vokser det ut nytt blad hvert år. Først er bladet uten fingre, men med årene blir det som hos stortaren, formet som en hånd med fingre. Der planten vokser beskyttet blir bladet endel bredere enn om den vokser på utsatte bølgesterke steder. Fingertaren vokser fra lavvannsmerket og ned til rundt 10 meter, der stortaren gjerne tar over. Ved fjære sjø blir bladene flytende i vannskorpa, mens kraftig fjære vil avdekke hele fingertaren.
I likhet med andre tarer har fingertaren også vært brent og brukt til å utvinne jod, man har malt opp bladet og laget tangmel til husdyra, og i naturmedisinen har den visse anvendelser.[3]
Andre navn på fingertare er silketare, stróktare, tongeltare og langtare.[4]
Fingertare (Laminaria digitata) er en 2-3 meter lang tare som vokser ned til 10-20 meter. Den var fra 1940-70 landets viktigste råstoff for å lage alginat, men siden 1964 har den litt større stortaren tatt over for denne bruken. Fingertare fins nord i Atlanterhavet og Nordishavet, fra Bretagne der den fremdeles høstes til alginatlaging, langs hele norskekysten, på Svalbard og øst til Novaja Semlja.
Fingertare ligner i utseende på samme stortare blant annet med bunnfestet (heptar) til fast fjell. Men, fingertaren har glatt stilk (stipes) som epifyttene ikke får skikkelig tak på, slik de gjør på den ru stilken til stortaren. Stilken er også svært bøyelig og endel kortere enn den stive og oppreiste stortaren. Overgangen til bladet (lamina) er kileformet, og som hos stortaren vokser det ut nytt blad hvert år. Først er bladet uten fingre, men med årene blir det som hos stortaren, formet som en hånd med fingre. Der planten vokser beskyttet blir bladet endel bredere enn om den vokser på utsatte bølgesterke steder. Fingertaren vokser fra lavvannsmerket og ned til rundt 10 meter, der stortaren gjerne tar over. Ved fjære sjø blir bladene flytende i vannskorpa, mens kraftig fjære vil avdekke hele fingertaren.
I likhet med andre tarer har fingertaren også vært brent og brukt til å utvinne jod, man har malt opp bladet og laget tangmel til husdyra, og i naturmedisinen har den visse anvendelser.
Andre navn på fingertare er silketare, stróktare, tongeltare og langtare.
