Gåsenebbhval eller småhodehval (Ziphius cavirostris), også kalt cuviers nebbhval og cuviernebbhval, er en monotypisk[1] hvalart som tilhører i nebbhvalfamilien (Ziphiidae), der den er eneste art i slekten Ziphius. Som sådan tilhører familien også tannhvalene (Odontoceti), og artene har tenner, om enn fåtallige i tilfellet gåsenebbhvalen.
Gåsenebbhvalen innehar den offisielle verdensrekorden i dyp-dykking blant pattedyr. Det eneste dokumenterte tilfellet av gåsenebbhval i norske farvann strandet i Hjeltefjorden (Sotra) og måtte bøte med livet der. Den har siden fått tilnavnet «Plasthvalen».
Slektsnavnet Ziphius er latin og følger av det greske uttrykket xiphos, som betyr sverd og viserer til artens karakteristiske nebbformede snute. Artsbenevnelsen cavirostris er et sammensatt ord som følger av de to latinske uttrykkene cavus, som betyr hul, hule, eller hulrom, og rostrum, som betyr snute eller nebb. I så måte refererer cavus til den hule formasjonen (melonen) som dette sjøpattedyret har ved basen av snuten.
Det er uklart hva det riktige norske navnet på denne arten er. Artsdatabanken fører den (primært) opp som småhodehval, men anerkjenner også de tre andre navnene; gåsenebbhval, cuviers nebbhval og cuviernebbhval.[2] Beskrivelsen gåsenebbhval er imidlertid mest brukt, også i vitenskapelig sammenheng, og er i bruk av Norsk Zoologisk Forening.
Gåsenebbhvalen regnes som en mellomstor hval, der hodet utgjør cirka 10 prosent av lengden og regnes som lite. Det vesle hodet er også opphav til den norske benevnelsen småhodehval. Den gjennomsnittlige lengden ligger rundt 6,4 meter, og i snitt veier den cirka 3 tonn, men de største hunnene kan bli mer enn 7 meter lange og veie mer. Nyfødte kalver måler cirka 2,1 meter,[3] men lite eller ingen ting er kjent om denne artens paringsatferd.
Gåsenebbhvalen ligner andre nebbhvaler. Den har en robust, strømlinjeformet kroppsbygning, en relativt liten (cirka 40 cm høy) sigdformet ryggfinne, og forholdsvis små sveiver som kan legges flatt inntil sidene. Som hos andre nebbhvaler er den horisontale halefinnen relativt stor. Hodet er lite og ganske butt i formen og har en svakt markert pannekul (melon). Munnen former et karakteristisk «nebb», som har gitt opphav til den norske benevnelsen gåsenebbhval. Arten er naturlig underbitt, og ytterst på underkjeven har voksne hanner to forstørrende tenner, cirka 8 cm lange, som stikker ut.[3]
I Atlanterhavsregionen varierer som regel kroppsfargen fra sort til mørk skifergrå over det meste av kroppen. I Indiahavet og Stillehavet kan kroppsfargen variere fra gulbrun til mørk brun. Som regel er dyret mørkest over ryggen, men det finnes også eksempler på det motsatte. Eldre hanner har et distinkt hvitt hode. Hunner er gjerne noe blekere i pigmenteringen. Begge kjønn har mørke flekker rundt øynene. Kroppen har dessuten spredte små lyse flekker og bærer ofte preg av slåssing gjennom tannmerker (arr) i huden. Ungdyr er generelt lysere enn voksne individer.
Arten viser få åpenbare tegn på kjønnsdimorfisme, og som hos mange andre nebbhvaler kan kjønnene bare positivt identifiseres gjennom direkte genital observasjon, genetikk, tilstedeværelse eller ikke av forstørrende fortenner ytterst på underkjeven (hanner), og nærhet (hunner) eller ikke (hanner) til en eventuell kalv.[4]
Gåsenebbhvalen har størst utbredelse av alle nebbhvalene og er trolig mest tallrik i tempererte og tropiske farvann, herunder sjelden i kystnære strøk.[3]. Arten er regnes som pelagisk og er utbredt i alle verdenshavene, inkludert i yttergrensene mot Polhavet og Sørishavet, men det er uklart om (og eventuelt i hvilken grad) den opptrer i polhavene. Det er den eneste nebbhvalen som er opptrer på regulært vis i Middelhavet, men den unngår Adriaterhavet og Svartehavet. Den unngår dessuten grunne havområder og foretrekker hav med store dyp, typisk minst 1 000 m og mer.[5]
Selv om gåsenebbhvalen er den vanligste og mest utbredte av nebbhvalene, vet man allikevel svært lite om artens atferd, fordi den typisk unngår båter (herunder forskere), er sky ved overflaten, gjør lange dykk, og ofte befinner seg i lite tilgjengelige farvann.[4]
Arten lever helst i små flokker på 2–7 dyr, men det er heller ikke uvanlig å se solitære dyr og flokker på opp mot 15 dyr. Den er også observert mens den hopper, men dette hører trolig til sjeldenhetene. Det er til nå ikke funnet bevis for at gåsenebbhvalen migrerer sesongvis.
Det lille man ellers vet om denne hvalen kommer helst fra hvaler som har strandet. Gåsenebbhvalen bruker ekkolokalisering for å orientere seg i det stummende mørket som finnes på de havdyp denne arten helst jakter, samt til å lokalisere og fange et bytte. Og trolig er nebbhvalene derfor mer avhengig av sine biosonarer enn tannhvaler flest.
Som andre nebbhvaler bruker gåsenebbhvalen en spesiell sugeteknikk for å fange byttet. Man har ikke visst så alt for mye om denne artens matvaner, annet enn at den er predatorisk og jakter blekkspruter, fisker og krepsdyr på store dyp. En relativt ny studie, fra det nordlige Stillehavet, bekrefter imidlertid nå, at dietten i all hovedsak består av blekksprut og noe dypvannsfisk og krepsdyr. Datagrunnlaget for studien, som ble samlet fra strandede individer i perioden 1976–2016, viser at hele 98 prosent (87,7 prosent av massen) av dietten besto blekksprut, og likeledes at utvalget med blekkspruter besto av hele 37 ulike arter i tilsammen 16 familier. At blekksprut utgjorde en så stor andel var nytt for forskerne. Fisken fordelte seg på fem familier, mens krepsdyr kun besto av tre arter.[6]
Det har lenge vært antatt at spermhval (Physeter macrocephalus) kan dykke ned til et dyp på cirka 3 000 meter eller mer, men det er en hypotese som til nå ikke har latt seg bekrefte. Mange tannhvaler er imidlertid usedvanlig gode dykkere, og nebbhvaler har lenge blitt antatt å være blant de beste. Arten har siden den 17. oktober 2006 innehatt verdensrekorden i dyp-dykking for pattedyr, og siden forbedret den betydelig. Når hvalene kommer til overflaten restituerer de oksygennivået i kroppen i løpet av cirka 20 sekunder, før de eventuelt dykker på nytt. Etter svært dype dykk har det blitt observert at denne hvalarten gjerne hviler ved overflaten i lengre tid enn normalt forventet. Dette, og det faktum at hvalen ofte strander, har ført til at noen forskere tror at den kan få en slags dykkersyke, dersom den dykker igjen for raskt etter et dypdykk.
Den 17. oktober 2006 dykket en gåsenebbhval (for første gang) beviselig til 1 899 meter, og satte med det ny offisiell verdensrekord i dyp-dykking for pattedyr. Dykket varte i 85 minutter.[7] Med det reiste spørsmålet seg, om ikke denne arten kunne dykke både dypere og med lenger varighet, og rekorden ble ettertrykkelig smadret den 17. februar 2011, da en annen gåsenebbhval (Zc015; hunnhval) dykket ned til hele 2 992 m utenfor kysten av California, i et dykk som varte i cirka 80 minutter, men også to andre gåsenebbhvaler (Zc010 og Zc011) har beviselig dykket dypere enn den tidligere rekorden fra 2006.[8]
Forskerne merket åtte gåsenebbhvaler utenfor kysten av California og tok i mot data fra hvalene, som blant annet målte forflytningsmønster, dybder og dykketider, over en periode på cirka to år (2010–2012). Hvalene som ble merket besto av fire voksne hunner (Zc010, Zc015, Zc017 og Zc019), tre vokse hanner (Zc011, Zc016 og Zc020), og en unghval (Zc014) av ukjent kjønn. Det lengste dykket (utført av Zc010) som ble målt i varte i hele 137,5 minutter.[8]
Under den perioden de åtte hvalene ble testet, ble hvert enkelt individs dykk registrert og målt, blant annet med hensyn til største dybde og lengst varighet. Tabellen under viser resultatene (men ikke nødvendigvis for samme dykk):[8]
Tagg Kjønn Største dyp Lengste varighet Zc010 hunn 1 924 m. 137,5 min. Zc011 hann 2 295 m. 114,7 min. Zc014 ukjent 1 872 m. 082,7 min. Zc015 hunn 2 992 m. 112,5 min. Zc016 hann 1 840 m. 110,4 min. Zc017 hunn 1 840 m. 099,7 min. Zc019 hunn 1 808 m. 091,2 min. Zc020 hann 1 872 m. 114,7 min.Gåsenebbhvalen er den av nebbhvalene som oftest strander, men årsakene til slike hendelser har vært svært uklare. I senere tid har forskere forsøkt å avdekke om såkalt akustisk forurensning (sonarstøy) kan være en medvirkende eller betydelig årsak til at hvalene strander. I mars 2000 strandet nemlig tolv gåsenebbhvaler etter en militærøvelse utenfor Bahamasøyene.[9] En tilsvarende hendelse oppsto under en liknende militærøvelse Gran Canaria i september 2002, da sju gåsenebbhvaler strandet. Det har også vært spekulert i om dykkersyke (gassbobler i blodet) kan ha vært en medvirkende årsak til at nebbhvaler strander, herunder om sonarsignalene kan være en utløsende årsak gjennom å skade det avanserte hørselsorganet disse hvalene har.[10]
Det viser seg at gåsenebbhval er den hvalarten som oftest strander når såkalt mellomfrekvensaktiv (MFA) sonar er i bruk,[11] men relasjonene er lite forstått.[8] En studie fra 2013 bekrefter at gåsenebbhvalen er svært sensitiv for MFA-sonar, som gjerne jobber i frekvensområdet 3–4 kHz.[10] En ganske ny (2017) undersøkelse av artens matvaner bekrefter også at gåsenebbhvalen er den hvalarten som oftest strander i forbindelse med militær aktivitet knyttet til bruk av sonar.[6]
Det finnes flere måter å dele inn nebbhvalene på. En måte er å dele artene inn etter formen på nebbet, som nebbhvaler og spissnebbhvaler. En annen måte er å dele de inn etter sine biologiske slekter, slik det er gjort nedenfor.
Det har hersket en viss usikkerhet omkring hvorvidt slekten kjempenebbhvaler (Berardius) består av én, to eller tre arter. Her listes slekten i henhold til CTDs klassifisering som to ulike arter i samme slekt. Det har dessuten vært knyttet stor usikkerhet til om den svært sjeldne longmanspisshvalen skal klassifiseres som i sin egen slakt, som Indopacetus pacificus, eller i slekten Mesoplodon. Nyere forskning viser imidlertid nå at denne hvalen bør klassifiseres i en egen slekt.[12]
Inndelingen under følger revisjon 15488 av 26. juni 2018 ved Comparative Toxicogenomics Database (CTD) og er i henhold til MDI Biological Laboratory og NC State University.[13] Inndelingen støttes også av WoRMS.[14]
Den 28. januar i 2017 ble en 6 m lang gåsenebbhval avlivet ved Vindenes i Hjeltefjorden, på innsiden av Sotra, da man trodde at den var skadet, fordi den svømte mot land og var så rolig.[15][16] Det viste seg ved slaktingen at hvalen var svært avmagret og hadde store mengder plast i fordøyelsessystemet, som var tilstoppet. Under obduksjonen av dyret ble det funnet 30 plastposer og plastflak i tarmer og magen på dyret.[17][18] I ettertid har hvalen fått tilnavnet «plasthvalen». Plasten fra hvalens mage og plastforurensing i havet ble senere tema for en ny utstilling (som står til sommeren 2019) ved Universitetsmuseet i Bergen,[19] og episoden med hvalen vakte stor internasjonal oppsikt og har siden satt kraftig fokus på forsøplingen i havet og langs kysten.[20]
Denne hvalarten jaktes det normalt ikke på, men japanske hvalfangere tar allikevel (utilsiktet eller ikke) omkring 20 individer hvert år. Arten står på CITES liste II, men listes som livskraftig på IUCNs rødliste.[5]
Gåsenebbhval eller småhodehval (Ziphius cavirostris), også kalt cuviers nebbhval og cuviernebbhval, er en monotypisk hvalart som tilhører i nebbhvalfamilien (Ziphiidae), der den er eneste art i slekten Ziphius. Som sådan tilhører familien også tannhvalene (Odontoceti), og artene har tenner, om enn fåtallige i tilfellet gåsenebbhvalen.
Gåsenebbhvalen innehar den offisielle verdensrekorden i dyp-dykking blant pattedyr. Det eneste dokumenterte tilfellet av gåsenebbhval i norske farvann i Hjeltefjorden (Sotra) og måtte bøte med livet der. Den har siden fått tilnavnet «».
