Niaugefamilien (Petromyzontidae) er ei gruppe kjevelause fiskar i ordenen niauge.
Niauge er ferskvassfisk eller lever anadromt. Alle artane har eit larvestadium på om lag eit år der dei lever nedgrevne i sediment i ferskvatn og lever av plankton dei filtrerer or vatnet.
Niøyer eller lampretter er en familie av kjeveløs fisk. Alle artene har ålelignende glatt kropp, og de fleste lever i voksen alder som parasitter på andre fisker. Munnen sitter midt i en kraftig sugeskive full av horntenner. Deres forfedre var trolig delvis omgitt av et ytre beinpanser som var gått tapt hos de nålevende formenes stamart. Men noen indre beindannelse har aldri forekommet.
Niøyer gyter, klekkes og tilbringer larvestadiet i ferskvann. Larven, som også kalles for ammocoetes (ammocoetes: den som lever i sanden), ligger nedgravd med det meste av kroppen og ernærer seg ved å filtrere vann og detritus for næringspartikler, og er temmelig ulik de voksne. Blant annet mangler de egentlige øyne, horntenner, sugemunn, raspetunge og har en tydelig "overleppe" som er en del av deres filtreringsapparat. Etter metamorfosen vandrer noen arter ut i havet, mens andre blir igjen i ferskvann. Sistnevnte kan deles i to grupper; de som tar til seg næring og vokser, og de med tilbakedannet fordøyelsessystem, som ikke spiser, men kun gyter og deretter dør. Dør gjør forresten alle niøyer etter at de er ferdige med gytingen. De som tar til seg næring etter metamorfosen ernærer seg som nevnt parasittisk av kroppsvæsker fra andre fisk, selv om de også er i stand til å ernære seg på små virvelløse dyr. Ettersom individet gjennomgår dyptgripende forandringer under metamorfosen, er det helt ute av stand til å spise fra metamorfosen inntreffer og frem til det får anledning til å innta sitt første måltid etter at forvandlingen er fullført. Som en tilpasning til den lange fasteperioden, lever de hele denne tiden av opplagsnæring som kroppen har lagret i løpet av deres tilværelse som larve, en egenskap som er videreutviklet hos bekkeniøye og andre arter som overhodet ikke spiser etter at de har tilbakelagt larvestadiet. Her må reservene vare helt til de har gjennomført gytingen, og både larve og voksen er spesialisert med henblikk på dette. For å både kunne ta til seg næring mens de er fastsugd på fisker og foreta gassutveksling gjennom gjellene, har de utviklet en gjellesekk som kan pumpe ut og suge inn vann over gjellene uten at vannet trenger å tas inn via munnen. Da man lagde et slusesystem for å frakte skip opp til de store ferskvannssjøene i USA, fulgte det med niøyer som vanligvis tilbragte voksenlivet i havet og etablerte seg i ferskvann, hvor de gjorde stor skade på den lokale fiskebestanden.
Disse primitive, men spesialiserte virveldyrene har kun to bueganger i det indre øret, i motsetning til slimåler som bare har én, og kjevemunner som har tre. I tillegg har man påvist elektroreseptorer hos niøyer. Dette er noe de har til felles med utdødde kjeveløse slektninger med panser, bruskfisk og alle primitive beinfisk (blåfisken, lungefisk, bikirer, stører og spadestører). Det kan derfor virke som om elektroresptorer oppstod tidlig i virveldyrenes utvikling, allerede før kjevene oppstod, og at de gikk tapt hos mer avanserte fisk og tetrapoder. Hvis så er tilfellet er det en ytterligere indikasjon på at virveldyrene ernærte seg av andre dyr allerede før kjevene oppstod, ettersom sanser som evnen til å oppfatte elektriske signaler fra andre dyr neppe ville oppstått om dyrene kun livnærte seg på detritus eller filtrerte vannet for plankton. Noen beinfisk har utviklet elektroreseptorer sekundært, og er til og med påvist hos pattedyr (kloakkdyrene).
Bekkeniøyer i betydningen ferskvannsarter som går direkte fra larveform til kjønnsmodent individ uten å ta til seg næring etter metamorfosen, har utviklet seg flere ganger uavhengig av hverandre. Disse artene er evolusjonært sett ofte kortlivete siden de bekker og vann hvor de lever har en begrenset levetid. Når disse forsvinner vil de lokale bestandene også opphøre ettersom de ikke er i stand til å emigrere til nye områder. Det er dermed de anadrome formene som sørger for å holde liv i niøyene som gruppe og fra tid til annen gir opphav til både ferskvannslevende og ikke-parasittiske arter.
I likhet med kjevebærende virveldyr, har niøyer et adaptivt immunsystem. Men dette har oppstått helt uavhengig av de øvrige virveldyrs immunsystem, og er så langt utelukkende påvist hos niøyer.
Niøyer ble tidligere betraktet som en delikatesse, og blir det fremdeles enkelte steder. At den ikke er like ettertraktet i dag taler bare til dens fordel, siden mange av artene i vår del av verden er sjeldne og truet, særlig havniøye. Historien forteller av kong Henrik I av England (1068–1135), som var svært begeistret for havniøyer, døde etter å ha spist havniøye enten på grunn av forspiselse eller fordi niøyekjøttet var bedervet.
Hos oss finnes disse artene:
Niøye er også kjent under navnet niåling. Navnet kommer av de sju gjelleåpningene bak, og neseåpningen foran øyet. Fordi det bare fins én neseåpning, er det totale antall «øyne» på begge sider av kroppen 17.
Niøyer eller lampretter er en familie av kjeveløs fisk. Alle artene har ålelignende glatt kropp, og de fleste lever i voksen alder som parasitter på andre fisker. Munnen sitter midt i en kraftig sugeskive full av horntenner. Deres forfedre var trolig delvis omgitt av et ytre beinpanser som var gått tapt hos de nålevende formenes stamart. Men noen indre beindannelse har aldri forekommet.
Niøyer gyter, klekkes og tilbringer larvestadiet i ferskvann. Larven, som også kalles for ammocoetes (ammocoetes: den som lever i sanden), ligger nedgravd med det meste av kroppen og ernærer seg ved å filtrere vann og detritus for næringspartikler, og er temmelig ulik de voksne. Blant annet mangler de egentlige øyne, horntenner, sugemunn, raspetunge og har en tydelig "overleppe" som er en del av deres filtreringsapparat. Etter metamorfosen vandrer noen arter ut i havet, mens andre blir igjen i ferskvann. Sistnevnte kan deles i to grupper; de som tar til seg næring og vokser, og de med tilbakedannet fordøyelsessystem, som ikke spiser, men kun gyter og deretter dør. Dør gjør forresten alle niøyer etter at de er ferdige med gytingen. De som tar til seg næring etter metamorfosen ernærer seg som nevnt parasittisk av kroppsvæsker fra andre fisk, selv om de også er i stand til å ernære seg på små virvelløse dyr. Ettersom individet gjennomgår dyptgripende forandringer under metamorfosen, er det helt ute av stand til å spise fra metamorfosen inntreffer og frem til det får anledning til å innta sitt første måltid etter at forvandlingen er fullført. Som en tilpasning til den lange fasteperioden, lever de hele denne tiden av opplagsnæring som kroppen har lagret i løpet av deres tilværelse som larve, en egenskap som er videreutviklet hos bekkeniøye og andre arter som overhodet ikke spiser etter at de har tilbakelagt larvestadiet. Her må reservene vare helt til de har gjennomført gytingen, og både larve og voksen er spesialisert med henblikk på dette. For å både kunne ta til seg næring mens de er fastsugd på fisker og foreta gassutveksling gjennom gjellene, har de utviklet en gjellesekk som kan pumpe ut og suge inn vann over gjellene uten at vannet trenger å tas inn via munnen. Da man lagde et slusesystem for å frakte skip opp til de store ferskvannssjøene i USA, fulgte det med niøyer som vanligvis tilbragte voksenlivet i havet og etablerte seg i ferskvann, hvor de gjorde stor skade på den lokale fiskebestanden.
Disse primitive, men spesialiserte virveldyrene har kun to bueganger i det indre øret, i motsetning til slimåler som bare har én, og kjevemunner som har tre. I tillegg har man påvist elektroreseptorer hos niøyer. Dette er noe de har til felles med utdødde kjeveløse slektninger med panser, bruskfisk og alle primitive beinfisk (blåfisken, lungefisk, bikirer, stører og spadestører). Det kan derfor virke som om elektroresptorer oppstod tidlig i virveldyrenes utvikling, allerede før kjevene oppstod, og at de gikk tapt hos mer avanserte fisk og tetrapoder. Hvis så er tilfellet er det en ytterligere indikasjon på at virveldyrene ernærte seg av andre dyr allerede før kjevene oppstod, ettersom sanser som evnen til å oppfatte elektriske signaler fra andre dyr neppe ville oppstått om dyrene kun livnærte seg på detritus eller filtrerte vannet for plankton. Noen beinfisk har utviklet elektroreseptorer sekundært, og er til og med påvist hos pattedyr (kloakkdyrene).
Bekkeniøyer i betydningen ferskvannsarter som går direkte fra larveform til kjønnsmodent individ uten å ta til seg næring etter metamorfosen, har utviklet seg flere ganger uavhengig av hverandre. Disse artene er evolusjonært sett ofte kortlivete siden de bekker og vann hvor de lever har en begrenset levetid. Når disse forsvinner vil de lokale bestandene også opphøre ettersom de ikke er i stand til å emigrere til nye områder. Det er dermed de anadrome formene som sørger for å holde liv i niøyene som gruppe og fra tid til annen gir opphav til både ferskvannslevende og ikke-parasittiske arter.
I likhet med kjevebærende virveldyr, har niøyer et adaptivt immunsystem. Men dette har oppstått helt uavhengig av de øvrige virveldyrs immunsystem, og er så langt utelukkende påvist hos niøyer.
Niøyer ble tidligere betraktet som en delikatesse, og blir det fremdeles enkelte steder. At den ikke er like ettertraktet i dag taler bare til dens fordel, siden mange av artene i vår del av verden er sjeldne og truet, særlig havniøye. Historien forteller av kong Henrik I av England (1068–1135), som var svært begeistret for havniøyer, døde etter å ha spist havniøye enten på grunn av forspiselse eller fordi niøyekjøttet var bedervet.
Hos oss finnes disse artene:
Havniøye (Petromyzon marinus) som lever langs kysten og noe opp i elvene. Kan bli opptil 1 m lang, og lever da av større fisk, som laks, torsk og brugde. Elveniøye (Lampetra fluviatilis) lever også helst i kystområdene, ofte i brakkvann, men også opp i elvemunningene. Kan bli opptil 50 cm lang. Overvintrer i ferskvann, i elver og bekker. Arktisk niøye (Lampetra japonica). Bekkeniøye (Lampetra planeri).Niøye er også kjent under navnet niåling. Navnet kommer av de sju gjelleåpningene bak, og neseåpningen foran øyet. Fordi det bare fins én neseåpning, er det totale antall «øyne» på begge sider av kroppen 17.
