Furespissmus, almiquiar eller solenodontar (Solenodontidae) er ein pattedyrfamilie i ordenen insektetarar, med berre éi slekt, som har same namn (latin: Solenodon). Storleiken er om lag som ein katt. Karakteristisk er ein lang og slank snute som minner om spissmusene sin. Ho skil ut eit giftig sekret frå spyttkjertlane. Pelsfargen varierer frå gråspraglete til nesten svart og brun, med ein firkanta kvit flekk i nakken. Dei har naken hud fleire stader på kroppen, på føtene, på halen og rundt halerota og analopninga. Halen er lang og skjelkledd.
Dei vert rekna som primitive insektetarar. Den systematiske plasseringa har variert: tidlegare meinte ein at dei var i slekt med børstepiggsvin, men i dag vert dei plasserte nærmare spissmusene. Det finst i dag berre to gjenlevande artar, haitialmiquien, Solenodon paradoxus, på Hispaniola og cubaalmiquien, S. cubanus, på Cuba. Begge er trege og langsame dyr som lever av frukt, insekt og små virveldyr. Etter innføringa av små rovdyr har furespissmuspopulasjonane gått sterkt tilbake og er no truga av utrydding.
Furespissmus, almiquiar eller solenodontar (Solenodontidae) er ein pattedyrfamilie i ordenen insektetarar, med berre éi slekt, som har same namn (latin: Solenodon). Storleiken er om lag som ein katt. Karakteristisk er ein lang og slank snute som minner om spissmusene sin. Ho skil ut eit giftig sekret frå spyttkjertlane. Pelsfargen varierer frå gråspraglete til nesten svart og brun, med ein firkanta kvit flekk i nakken. Dei har naken hud fleire stader på kroppen, på føtene, på halen og rundt halerota og analopninga. Halen er lang og skjelkledd.
Dei vert rekna som primitive insektetarar. Den systematiske plasseringa har variert: tidlegare meinte ein at dei var i slekt med børstepiggsvin, men i dag vert dei plasserte nærmare spissmusene. Det finst i dag berre to gjenlevande artar, haitialmiquien, Solenodon paradoxus, på Hispaniola og cubaalmiquien, S. cubanus, på Cuba. Begge er trege og langsame dyr som lever av frukt, insekt og små virveldyr. Etter innføringa av små rovdyr har furespissmuspopulasjonane gått sterkt tilbake og er no truga av utrydding.
Furespissmus (Solenodon) kalles også almiquier og solenodonter og er en slekt med fossoriale insektetere (Eulipotyphla), stedegen for Cuba og Hispaniola i Karibia. Furespissmus er eneste slekt i furespissmusfamilien (Solenodontidae) og omfatter kun to nålevende arter, som begge er sterkt truet av utryddelse og har status som såkalte EDGE-arter.[3] Den ene arten jaktes fortsatt som matauk i Haiti.
Solenodontene, som er svært sjeldne og evolusjonært unike, tilhører en eksklusiv liten gruppe med primitive, toksiske pattedyr, og de leverer giften på en lignende måte som giftslanger, via en kanal i de modifiserte fortennene (2. fortann) i underkjeven.[4][5] Giften er normalt ikke dødelig for mennesker, men folk som håndterer solenodonter bruker gjerne hansker.[6] Det har imidlertid blitt rapportert at solenodonter, som har blitt hold i fangenskap sammen med andre solenodonter, har dødd av uforklarlige årsaker, annet enn bitemerker på beina etter stridigheter blant dyra.[7] Et annet kjent toksisk pattedyr er nebbdyret, med det bruker en giftspore som er gjemt i pelsen på hvert bakben.
Den vitenskapelige betegnelsen Solenodon stammer fra de to greske uttrykkene solenos, som betyr kanal eller pipe, og odontos, som betyr tann. Navnet refererer til de to fortennene (2. fortann) i underkjeven, som er bestyrket med en kanal (som på norsk har blitt til fure, derav furespissmus) som kan levere toksin fra to kjertler som står i forbindelse med de aktuelle tennene via kanaler/piper/furer.[4]
Furespissmus minner om ei forvokst kjempespissmus, er pelskledd og på størrelse med en liten katt. De veier typisk 700–1 000 g og måler vanligvis cirka 28–39 cm, målt fra snutespissen til haleroten. Halen måler i tillegg cirka 17,5–25,5 cm.[3]
Dental formel: i3/3, c1/1, p3/3, m3/3 = 40 tenner.
Solenodonter har en karakteristisk, lang og svært bevegelig snute, som stikker frem over kjeven, og en lang, rottelignende hale som er skjellkledt. Den bevegelige snuten er festet til et skulderlignende kuleledd ved basen, noe som avstedkommer den usedvanlige bevegeligheten. Artene har relativt store ører og god hørsel i forhold til andre insektetere, men øyene er små og synet lite utviklet. Framlemmene er mer utviklet enn baklemmene og også lengre, og tærne (fem på hver fot) er utrustet med kraftige klør, som dyra bruker til å grave med og for å komme til mat med (ved å rive sund gamle trestammer og lignende). Som andre insektetere er også solenodonter sålegjengere.
Gruppen med solenodonter splittet fra stamtreet med alle andre dyr for omkring 78 millioner år siden.[8] Forskerne tror at furespissmusene oppsto fra nordamerikanske solenodonter som koloniserte De store Antillene fra Mellomamerika for omkring 30 millioner år siden,[3] og den linjen som førte fram til dagens solenodonter splittet fra andre insektetere for omkring 25 millioner år siden,[9] noe som sammenfaller med da landmassene i det nordlige Hispaniola og det østlige Cuba skilte lag.[3] Med bakgrunn i denne hendelsen (det lang tidsløpet) har noen forskere argumentert for at de to artene bør plasseres i separate slekter. Atopogale (Cabrera, 1925[10]) har blitt foreslått for cubaalmiquien, men argumentasjonen har så langt ikke ført fram.[3]
Det finnes kun to nålevende arter med solenodonter; cubaalmiqui (stedegen for Cuba) og haitialmiqui (stedegen for Hispaniola). Begge er ifølge IUCNs rødliste sterkt truet av utryddelse.[11][12] Haitialmiquien eksisterer i kraft av to underarter.[13]
Cubaalmiqui og haitialmiqui skiller seg gjennom forskjeller i den dentale utrusningen. Cubaalmiqui har blant annet et diastem mellom I3 og C1 og mindre diastemer mellom I2–3 og C1–P1 enn haitialmiqui. Cubaalmiquien har dessuten kortere og mindre robuste klør på framlabbene og kortere, mindre tett og mindre ullen pels enn haitialmiquien.[4]
Artene er nattaktive og gir fra seg lyder som minner om «fugleskrik» og «grisegrynt». De har duftkjertler i armhulene, og det hevdes at den stramme muskduften minner geiter.
Solenodonter er ikke spesielt produktive. Hunnen hevdes å være mottakelig < 1 dag i 10-dagers intervaller. Hun føder typisk 1–3 unger, som veier 40–55 g ved fødselen. Nyfødte har naken rosa hud og øynene er gjenklistret. Pelsen vokser ut i løpet av de første 14 dagene. Ungene blir hos mora i flere måneder. De første to månedene transporteres ungene rundt hengende i pattene (som sitter i lysken på dyret) på mora. Man vet lite om avvenningsprosessen og hvor gamle dyra er når dem kan regnes som forplantningsdyktige. I fangenskap kan almiquier leve til de blir elleve år gamle.[4]
Solenodontene lever hovedsakelig av leddyr, inkludert av noen arter med kjemisk forsvar, som for eksempel skorpioner, skolopendere og tusenbein, men også mye annet, som meitemark, snegler, krabber, frosker, slanger, øgler, ris og frukt med mer.[4]
Av naturlig fiender finnes styksugle (Asio stygius), tårnugle (Tyto alba) og haitiboa (Epicrates striatus), samt introduserte rovdyr som indisk mungo (Herpestes javanicus), katter og hunder.[4]
Haitialmiquien trives i fuktig og våt, uforstyrret bredbladet løvskog i middels høyde og opp mot 2 000 moh. De fleste observasjonene stammer fra høyder over 1 000 moh, selv om arten også er observerte i lavere elevasjoner nær mennesker. I den Den dominikanske republikk finnes arten i mer variert habitat, som spenner fra tørre til våte soner. Den habiterer områder med kalksteinklipper og fin og middels gjennomtrengelig jord i bratter.[4]
Inndelingen av Eulipotyphla følger Brace et al. (2016) og inkluderer den utdødde familien Nesophontidae.[14]
Eulipotyphla
Furespissmus (Solenodon) kalles også almiquier og solenodonter og er en slekt med fossoriale insektetere (Eulipotyphla), stedegen for Cuba og Hispaniola i Karibia. Furespissmus er eneste slekt i furespissmusfamilien (Solenodontidae) og omfatter kun to nålevende arter, som begge er sterkt truet av utryddelse og har status som såkalte EDGE-arter. Den ene arten jaktes fortsatt som matauk i Haiti.
Solenodontene, som er svært sjeldne og evolusjonært unike, tilhører en eksklusiv liten gruppe med primitive, toksiske pattedyr, og de leverer giften på en lignende måte som giftslanger, via en kanal i de modifiserte fortennene (2. fortann) i underkjeven. Giften er normalt ikke dødelig for mennesker, men folk som håndterer solenodonter bruker gjerne hansker. Det har imidlertid blitt rapportert at solenodonter, som har blitt hold i fangenskap sammen med andre solenodonter, har dødd av uforklarlige årsaker, annet enn bitemerker på beina etter stridigheter blant dyra. Et annet kjent toksisk pattedyr er nebbdyret, med det bruker en giftspore som er gjemt i pelsen på hvert bakben.
