Myk sisselrot (Polypodium interjectum) er en art av bregner innenfor sisselrotslekten i sisselrotfamilien (Polypodiaceae).
Myk sisselrot er 15-50 cm høy, og identifiseres ved at den i likhet med sisselrot er enkelt fliket – den har bare en gangs dobbelt «kamformet» fliking av bladplaten, og flikene er helt helrandete og spisse. Fargen er lysegrønn eller mellomgrønn, og bladene kan være litt læraktige og ha fine tenner. Om sommeren dannes det nye blad, men bregnen er likevel vintergrønn.
Den krypende jordstengelen har eggeformede skjell, men stilken over bakken er helt snau uten skjell eller hår.
Stilken er om lag så lang som den smalt trekantede bladplaten, og hårløs. Sporehushopene (sori) er ovale og ligger i to rekker på langs midt under hver flik. De er brune og mangler slør (indusium).
Myk sisselrot trives på frisk og næringsrik jord, gjerne blant stein, steingjerder, i veikanter og blant gamle lauvtrær, gjerne eiketrær.
I Norge er den lett å forveksle med sisselrot – og å skjelne denne arten sikkert fra sisselrot krever i praksis bruk av mikroskop. Viktige forskjeller er likevel at myk sisselrot har spissere fliker, bredere og mer eggformete bladplater (de lengste finnene midt på bladet), mer ovale sporehushoper, og at nye blad dannes sommerstid og ikke om våren og er noe mykere/slakkere enn hos vanlig sisselrot. [1]
Myk sisselrot kan danne hybrid med sisselrot (P. vulgare). Den finnes enkelte steder i ytre strøk av Rogaland.
Svært nærstående art:
Myk sisselrot (Polypodium interjectum) er en art av bregner innenfor sisselrotslekten i sisselrotfamilien (Polypodiaceae).
Myk sisselrot er 15-50 cm høy, og identifiseres ved at den i likhet med sisselrot er enkelt fliket – den har bare en gangs dobbelt «kamformet» fliking av bladplaten, og flikene er helt helrandete og spisse. Fargen er lysegrønn eller mellomgrønn, og bladene kan være litt læraktige og ha fine tenner. Om sommeren dannes det nye blad, men bregnen er likevel vintergrønn.
Den krypende jordstengelen har eggeformede skjell, men stilken over bakken er helt snau uten skjell eller hår.
Stilken er om lag så lang som den smalt trekantede bladplaten, og hårløs. Sporehushopene (sori) er ovale og ligger i to rekker på langs midt under hver flik. De er brune og mangler slør (indusium).
Myk sisselrot trives på frisk og næringsrik jord, gjerne blant stein, steingjerder, i veikanter og blant gamle lauvtrær, gjerne eiketrær.
I Norge er den lett å forveksle med sisselrot – og å skjelne denne arten sikkert fra sisselrot krever i praksis bruk av mikroskop. Viktige forskjeller er likevel at myk sisselrot har spissere fliker, bredere og mer eggformete bladplater (de lengste finnene midt på bladet), mer ovale sporehushoper, og at nye blad dannes sommerstid og ikke om våren og er noe mykere/slakkere enn hos vanlig sisselrot.
Myk sisselrot kan danne hybrid med sisselrot (P. vulgare). Den finnes enkelte steder i ytre strøk av Rogaland.
