Krekling eller krekebær (Empetrum nigrum) er ein liten, eviggrøn plante i kreklingslekta i lyngfamilien. Han er kjend for bæra sine med same namn, som er blåsvarte og kan etast. Planten trivst i myrområde, høgfjell og i gran- og furuskog.
Krekling spreier seg utover i teppe, der buskane blir 10-25 cm høge og har mørkegrøn grunnfarge. Greinene og stenglane ligg nede på bakken eller bøyer seg litt oppover i endane. Blada er små, litt glatte/sukkulente, og sit i klasar langs mykje av stengelen. Dei nyaste skota er litt raudlege.
Blomane er små og raude, med tre gulgrøne begerblad og tre heilt raude kronblad. Ho- og hannplantane er separate.
I Noreg er arten svært utbreidd heilt opp til 1.800 m.o.h. I Nord-Noreg er bæra til krekling kjend som krøyk, krøkebær eller krykkjebær. Bæra har lite smak, men eigner seg godt til å laga saft eller gelé. Dei inneheld mykje vatn og kan vera god for tyrsten når ein er på tur.
Krekling eller krekebær (Empetrum nigrum) er ein liten, eviggrøn plante i kreklingslekta i lyngfamilien. Han er kjend for bæra sine med same namn, som er blåsvarte og kan etast. Planten trivst i myrområde, høgfjell og i gran- og furuskog.
Krekling spreier seg utover i teppe, der buskane blir 10-25 cm høge og har mørkegrøn grunnfarge. Greinene og stenglane ligg nede på bakken eller bøyer seg litt oppover i endane. Blada er små, litt glatte/sukkulente, og sit i klasar langs mykje av stengelen. Dei nyaste skota er litt raudlege.
Blomane er små og raude, med tre gulgrøne begerblad og tre heilt raude kronblad. Ho- og hannplantane er separate.
I Noreg er arten svært utbreidd heilt opp til 1.800 m.o.h. I Nord-Noreg er bæra til krekling kjend som krøyk, krøkebær eller krykkjebær. Bæra har lite smak, men eigner seg godt til å laga saft eller gelé. Dei inneheld mykje vatn og kan vera god for tyrsten når ein er på tur.
Krekling (Empetrum nigrum) eller krøkebær er en liten, eviggrønn plante i kreklingslekta, lyngfamilien. Den trives typisk i myrområder, høyfjell og i gran- og furuskog[1]. Fruktene er blåsorte «bær» (botanisk sett er de steinfrukter med mange steiner per frukt). Fruktene («bærene») er spiselige, men ettersom de er steinfrukter er frøene omgitt av noe harde skall som gjør bærene mindre smakelige. Bærene er imidlertid saftige og egner seg godt til saft, vin eller gele, og de er svært rike på anti-oksidanter[2].
Krekling (Empetrum nigrum) er vanlig i store deler av Norge[1], fra kysten og helt opp til 1800 moh, og har vært del av vår flora siden siste istid om lag 11 000 år siden[3]. Varmere klima ser ut til å være en pådriver av kreklingens utbredelse [4][5].
Krekling er en klonal plante og enkeltindivider kan leve over 100 år [6]. Planten vokser seg utover i tepper, er fra 3-30 cm høy [1] og har blader med mørk grønn grunnfarge. Grener og stengler ligger nede og bøyer seg typisk litt oppover i endene. Bladene er små, glatte og typisk erikoide. Bladstillingen veksler mellom kransstilling i skuddenes topp og alternerende langs stengelen. Gamle, visne, rustrøde og etter hvert grå blader henger igjen på grenene og gir landskap et brunlig preg der krekling dominerer.
Kreklingens blomster er ørsmå med dypt røde til purpurfargede kronblader og tre gulgrønne begerblad. Krekling blomstrer tidlig på våren og er vindpollinert.
Blomstene forekommer som enkjønnede eller tokjønnede, og er årsak til at det tidligere har det vært skilt i to taksa av krekling; den enkjønnede varianten, også kaldt særbu (Empetrum nigrum ssp. nigrum), og en hermafroditt med tokjønnede blomster (fjellkrekling, Empetrum nigrum ssp. hermafroditum). Den tokjønnede fjellkreklingen har dobbelt så mange kromosomer (polyploidi) som den enkjønnede (som er diploid), men fordi den polyploide varianten har oppstått flere ganger og således ikke kan klassifiseres som egen art, er det nå kun en art av krekling (Empetrum nigrum) [7] .
Historisk har også bærhøsten gitt opphav til ulike typer av krekling. Ifølge Våre ville planter [8] var krekling kjent blant barn på Færøyene (hvor bærene i stor grad ble samlet) lenge før botanikeren Martin Vahl beskrev tokjønna krekling i 1787, og de beskrev busker uten bær (hannplanter), med få bær (hunnplanter) og med mange bær (tokjønna fjellkrekling).
Kreklingens bær, krøkebær, er smakelige for beitedyr[9] , men bladene er kun smakelige som helt unge og krekling er således en dårlig beiteplante [6][10]. Fugler liker også krøkebær, og det er sannsynligvis trekkfugler som helt tilbake til den siste istid spredte krekling fra den nordlige til den sørlige halvkule [11] (hvor arten idag kalles Empetrum rubrum).
Krekling er en såkalt allelopatisk plante[12]. På bladene finnes små kjertler med kjemiske stoffer som kan skade og forårsake begrensninger eller død hos individer av andre organismer. Det mest kjente stoffet fra kreklingblader heter Batatasin-III og er et ”bibenzylic dihydrostilben” [13]. Batatasin III hindrer spiring og vekst hos en rekke andre planter [14] og trær [15], påvirker mikroorganismer[16] i jorda og kan til og med ha betydning for overlevelse av vannlopper og fiskeyngel[17]. Det kan være rikelig av disse stoffene selv på visne blader[18], som over tid kan forårsake at jorden blir ufruktbar[19][20].
Krekling er en nøysom art og kan vokse under marginale vekstvilkår, som eksempelvis på skrinn jord med lite næring og lav pH[21] , og med sannsynligvis god hjelp av sin sopprot (mykorrhiza)[21] . Krekling kan også tåle forurensning, og er kjent for å akkumulere tungmetaller i bladene sine[22]. Krekling er imidlertid sårbar for beitetråkk[6] og brann[21] , og trives dårlig med lite snødekke[23] da bladene kan tørke ut eller den kan angripes av en artsspesifikk sopp[24]
Krekling (Empetrum nigrum) eller krøkebær er en liten, eviggrønn plante i kreklingslekta, lyngfamilien. Den trives typisk i myrområder, høyfjell og i gran- og furuskog. Fruktene er blåsorte «bær» (botanisk sett er de steinfrukter med mange steiner per frukt). Fruktene («bærene») er spiselige, men ettersom de er steinfrukter er frøene omgitt av noe harde skall som gjør bærene mindre smakelige. Bærene er imidlertid saftige og egner seg godt til saft, vin eller gele, og de er svært rike på anti-oksidanter.
