Tyrihjelm er en høy, flerårig urt i soleiefamilien. Den vokser i rasmarker, vierkratt og bjørkeskog til fjells, og i nordvendt granskog i lavlandet. Den er et medlem av de frodige høystaudeengene i fjellet sammen med turt, ballblom, mjødurt, skogstorkenebb og kvitsoleie. Blomstene er som regel fiolette, men kan en sjelden gang være (gul)hvite.
Denne planten har en eiendommelig utbredelse. I Norge finnes den fra Bykle i Setesdal til Skånland og Arnøya i Troms. I Nordland går den ut til kysten, men sør for Trondheimsfjorden har utbredelsen en vestgrense i de indre fjordstrøk. Den norske utbredelsen henger sammen med forekomsten i Midt-Sverige. I Finland finnes arten bare noen få steder helt i øst, og den er også sjelden i Nordvest-Russland. Øst for Ladoga og Onega blir den vanlig igjen, og man finner den østover til Sibir.[1]
Tyrihjelms utbredelse er sammenfallende med utbredelsen til dens viktigste pollinator, lushatthumla. Dette skyldes trolig koevolusjon: For å få tak i nektaren i blomstene må pollinatoren ha svært lang tunge siden nektaren finnes i øvre ende av de to nektariene (nektarutskillings- og nektaroppsamlingsorgan) i toppen av blomsten. Det er bare to humler i Norge som har lang nok tunge, hagehumle og lushatthumle. Av disse er den siste nesten utelukkende å se på tyrihjelm når denne planta ar i blomst. Imidlertid er det mange humler (med kortere tunge) som "stjeler" nektar ved å stikke hull i blomstens øvre deler (sees som små hull). Dermed når "tjuvhumlene" tak i nektaren som finnes i krøllen øverst i nektariet. Humler som samler nektar på denne måten kommer ikke i kontakt med pollenbærere eller arr og bidrar dermed ikke til pollinering. Slike besøk er derfor bortkasta sett fra plantas side.
Planten inneholder det meget giftige alkaloidet lappaconitin. Et avkok av planten har vært brukt som et effektivt lusemiddel, derav det utbredte navnet lushatt på denne plantearten. Ved inntak fører den til kramper, lammelser og døden. Planten er brukt som hageplante, og det bør advares mot at barn kommer i kontakt med planten. Barn liker gjerne å ta på planter, og slikke fingrene etterpå. Dette kan være nok til en alvorlig forgiftning.
I eldre litteratur er tyrihjelms systematiske navn gjerne Aconitum septentrionale. Nå regnes den som en underart av A. lycoctonum. Andre underarter er subsp. vulparia og subsp. neapolitanum, som forekommer i Mellom- og Sør-Europa. Disse underartene har gule blomster.
Tyrihjelm er en høy, flerårig urt i soleiefamilien. Den vokser i rasmarker, vierkratt og bjørkeskog til fjells, og i nordvendt granskog i lavlandet. Den er et medlem av de frodige høystaudeengene i fjellet sammen med turt, ballblom, mjødurt, skogstorkenebb og kvitsoleie. Blomstene er som regel fiolette, men kan en sjelden gang være (gul)hvite.
Denne planten har en eiendommelig utbredelse. I Norge finnes den fra Bykle i Setesdal til Skånland og Arnøya i Troms. I Nordland går den ut til kysten, men sør for Trondheimsfjorden har utbredelsen en vestgrense i de indre fjordstrøk. Den norske utbredelsen henger sammen med forekomsten i Midt-Sverige. I Finland finnes arten bare noen få steder helt i øst, og den er også sjelden i Nordvest-Russland. Øst for Ladoga og Onega blir den vanlig igjen, og man finner den østover til Sibir.
Tyrihjelms utbredelse er sammenfallende med utbredelsen til dens viktigste pollinator, lushatthumla. Dette skyldes trolig koevolusjon: For å få tak i nektaren i blomstene må pollinatoren ha svært lang tunge siden nektaren finnes i øvre ende av de to nektariene (nektarutskillings- og nektaroppsamlingsorgan) i toppen av blomsten. Det er bare to humler i Norge som har lang nok tunge, hagehumle og lushatthumle. Av disse er den siste nesten utelukkende å se på tyrihjelm når denne planta ar i blomst. Imidlertid er det mange humler (med kortere tunge) som "stjeler" nektar ved å stikke hull i blomstens øvre deler (sees som små hull). Dermed når "tjuvhumlene" tak i nektaren som finnes i krøllen øverst i nektariet. Humler som samler nektar på denne måten kommer ikke i kontakt med pollenbærere eller arr og bidrar dermed ikke til pollinering. Slike besøk er derfor bortkasta sett fra plantas side.
Planten inneholder det meget giftige alkaloidet lappaconitin. Et avkok av planten har vært brukt som et effektivt lusemiddel, derav det utbredte navnet lushatt på denne plantearten. Ved inntak fører den til kramper, lammelser og døden. Planten er brukt som hageplante, og det bør advares mot at barn kommer i kontakt med planten. Barn liker gjerne å ta på planter, og slikke fingrene etterpå. Dette kan være nok til en alvorlig forgiftning.
I eldre litteratur er tyrihjelms systematiske navn gjerne Aconitum septentrionale. Nå regnes den som en underart av A. lycoctonum. Andre underarter er subsp. vulparia og subsp. neapolitanum, som forekommer i Mellom- og Sør-Europa. Disse underartene har gule blomster.
