Pære er frukta av pæretreet og er ei av dei eldste fruktene me kjenner til. Pærer vart dyrka allereie 3000 år f. Kr. Ho blei først tatt i kultur i Austen og seinare kom ho til Hellas. Frå Romerriket spreidde kunnskapane om pæreproduksjon seg med munkane til Mellom- og Nord-Europa. Til Noreg kom ho i mellomalderen. Heile tida har ho vore høgt skatta som ei delikatesse.
Sommarpærer
Haustpærer
Sesongen i Noreg er frå august til oktober. I høve til t.d. eple treng pæra eit tørrare og varmare klima og produksjonen er derfor liten.
Modne pærer har kort varing og må handterast varsamt og ikkje klemmast på. Ved lagring bør pærer ha 1-2 grader C og ei luftfukt på 95 %. Pærer er vare for etylen og må difor ikkje lagrast saman med epler.
Pære er frukta av pæretreet og er ei av dei eldste fruktene me kjenner til. Pærer vart dyrka allereie 3000 år f. Kr. Ho blei først tatt i kultur i Austen og seinare kom ho til Hellas. Frå Romerriket spreidde kunnskapane om pæreproduksjon seg med munkane til Mellom- og Nord-Europa. Til Noreg kom ho i mellomalderen. Heile tida har ho vore høgt skatta som ei delikatesse.
Pæretre (Pyrus communis) er et løvfellende tre i rosefamilien. Den store, søtlige kjernefrukten heter pære og er etter eple den nest mest dyrkede fruktsorten i tempererte strøk.
De dyrkede pæretrærne stammer fra den ville arten skogpære, som har små, harde, nesten kulerunde, sure og astringerende frukter. Det er to former av skogpære: P. communis subsp. pyraster (eller P. pyraster) har tannete blad og vokser i Sør- og Øst-Europa og Tyrkia. P. communis subsp. caucasica (eller P. caucasica) har helrandete blad og vokser i Kaukasia. Begge disse formene har sammen med snøpære (P. nivalis) bidratt genetisk til de dyrkede pæretrærne i Europa og Vest-Asia.[1][2]
Etter at poding ble oppfunnet kunne man lett ta vare på og spre gunstige varianter. Grekerne og romerne dyrket pæretrær med store og mellomstore frukter så tidlig som 300 f.Kr. De gamle kultivarene ble tatt vare på av franske munker og tyske botanikere til 1500- og 1600-tallet. Utviklingen av de moderne kultivarene startet i Belgia og England på 1700-tallet.[1][3]
I Kina begynte man kultivering av pærer for over 2000 år siden med utgangspunkt i lokale arter. Nashi og andre østasiatiske pæresorter tilhører derfor ikke arten Pyrus communis.[3]
Pæretreet er et løvfellende tre som blir 3–20 m høyt. Vekstformen varierer mye og er avhengig av hvordan treet er blitt beskåret. I motsetning til epletrær har krona én eller flere gjennomgående stammer. Barken er gråbrun og spekker opp i firkantede felter. Bladene er eggformede eller elliptiske og kan være tannete eller helrandete. Blomstene sitter i en halvskjerm; de har hvite kronblad, røde pollenknapper og en ubehagelig lukt.[4]
De største norske sortene er:
Sesongen i Norge er fra august til oktober. I forhold til f.eks. eple, trenger pæren et tørrere og varmere klima, og produksjonen er derfor liten.
Modne pærer har kort holdbarhet og må håndteres forsiktig og ikke klemmes på. For lagring bør pærer ha 1-2 grader C og en luftfuktighet på 95 %. Pærer er ømfintlige for etylen og må derfor ikke lagres sammen med epler.
Pæretre (Pyrus communis) er et løvfellende tre i rosefamilien. Den store, søtlige kjernefrukten heter pære og er etter eple den nest mest dyrkede fruktsorten i tempererte strøk.
