Svovelkjuke (Laetiporus sulphureus) er en soppart som livnærer seg av levende trær. Vesentlig er det løvtrær som blir angrepet, og i særlig grad eik.
Soppen angriper sår og skader i vertstreet og søker inn til og etablerer seg i kjerneveden (kjerneråte) der den utvikler myceler. Kjerneveden omgjøres gradvis til et brunt pulver (brunråte) og stammen blir innhul – i mange tilfelle uten at det er synlige skader på treet fra utsiden.
Store eiketrær kan holde seg i live i mange hundre år etter at angrepet startet ved at det ytterste vedlaget er mer eller mindre uskadet.
Svovelkjuke eller varianter av arten er utbredt over hele kloden, vesentligst i tempererte og varmere soner. I Nord-Amerika er soppen inndelt i fem underarter, og det antas at det er to ulike arter i Europa.
I Norge forekommer soppen spredt langs kysten til Møre og Romsdal, men enkelteksemplarer er funnet nord til Saltdal.
Fruktlegemet blir gjerne ikke etablert før treet har fått vesentlige skader. Det etableres gjerne i sår eller lysåpninger i treet. Fruktlegemet er ettårig, og dannelsen starter fra mai og utover. Det unge fruktlegemet er fyldig, mykt og svovelgult. Det dannes etterhvert en flat horisontal skive med en diameter på 5–25 cm. Oversiden er lett håret med en orange farve med gul rand, mens undersiden (sporesiden) er porøs og gul. Sporepulveret er hvitt.
Fruktlegemene dannes gjerne i grupper vertikalt og en slik samling kan veie opp til 45 kg.
Unge fruktlegemer er myke og spiselige etter avkoking. En engelsk betegnelse på soppen er «Chicken of the woods», men det navnet har den ikke fått fordi den smaker kylling, det er snakk om ytre likhetstegn.
Svovelkjuke (Laetiporus sulphureus) er en soppart som livnærer seg av levende trær. Vesentlig er det løvtrær som blir angrepet, og i særlig grad eik.
Soppen angriper sår og skader i vertstreet og søker inn til og etablerer seg i kjerneveden (kjerneråte) der den utvikler myceler. Kjerneveden omgjøres gradvis til et brunt pulver (brunråte) og stammen blir innhul – i mange tilfelle uten at det er synlige skader på treet fra utsiden.
Store eiketrær kan holde seg i live i mange hundre år etter at angrepet startet ved at det ytterste vedlaget er mer eller mindre uskadet.
