Non-biting midges are so abundant in so many freshwater habitats that practically every kind of predator in these habitats feeds on them at some stage of their life cycle. Midges try to avoid predation by limiting their activity during daylight, and larvae and pupae take refuge in tunnels that they build in sediment. Many species are cryptically colored.
Anti-predator Adaptations: cryptic
Adults are small (1-20 mm long, most less than 10 mm), slim, long-legged flies. They resemble, and are often confused with, mosquitoes (Culicidae), but unlike mosquitoes, they do not bite, and have no scales on their wings. Many species rest on their hind two pairs of legs, and hold their forelegs out in front of them. In most species, adult males have plumose antennae that are much larger than the females (these are probably used to locate females). Most species are dark-colored, usually brown or black.
Larvae are elongate and cylindrical, with distinct segmentation and a hard sclerotized head capsule that cannot be retracted into the body. They have no true legs, but do have a pair of unjointed "prolegs" on the first segment of the thorax. The presences of this pair of prolegs, the absence of true legs, and the structure of the head are good distinguishing marks for identifying larvae in the Chironomidae. Color varies widely among larvae, most are tan or brown, but some are whitish, some are green. Larvae of a number of species in the subfamily Chironominae have the hemoglobin in their circulatory fluid, which helps them survive in low-oxygen habitats. These larvae are pinkish or red when alive, and are often called "blood midges."
Other Physical Features: ectothermic ; heterothermic ; bilateral symmetry
Sexual Dimorphism: sexes shaped differently
Lifespan varies greatly between and within species in the Chironomidae. Individual growth and development rates are strongly influenced by temperature and other environmental factors. Many temperate species live for a year, surviving the winter as larvae. Some species are known to complete entire life-cycles in a few weeks, if temperatures are warm and food is abundant.
Midge larvae occur in all kinds of benthic freshwater habitats, including the bottoms of streams, rivers, lakes, ponds, and temporary pools, also wetlands such as marshes and swamps. Some breed in isolated damp habitats such as tree-holes, pitcher plants, patches of moist soil, even dung pats. The "blood midges" or "bloodworms" are species of midges with hemoglobin in their hemolymph, which allows them to survive in low-oxygen (and often heavily-polluted) habitats. Adults rarely disperse far from the larval habitat.
Habitat Regions: temperate ; tropical ; polar ; terrestrial ; freshwater
Terrestrial Biomes: forest ; rainforest
Aquatic Biomes: benthic ; lakes and ponds; rivers and streams; temporary pools; brackish water
Wetlands: marsh ; swamp ; bog
Other Habitat Features: riparian ; estuarine ; intertidal or littoral
Species of chironomid midges are found in moist or wet habitats in all major landmasses of the world, including Antarctica, and most islands.
Biogeographic Regions: nearctic (Native ); palearctic (Native ); oriental (Native ); ethiopian (Native ); neotropical (Native ); australian (Native ); antarctica (Native ); oceanic islands (Native )
Other Geographic Terms: cosmopolitan
The many thousands of chironomid species have many different feeding habits. Most species feed on small particles of organic debris, but the size of particles varies, some shred bits of dead wood and leaves, some gather smaller particles, some even filter tiny particles suspended in the water. Some of these detritivores also collect algae cells, and some species are herbivores, specialize in feeding on algae. Other herbivores are "miners" tunneling in larger vascular plants. There are some fungivore chironomids as well, eating spores and grazing on hyphae. A few species are simple predators, often attacking other chironomid species.
Primary Diet: detritivore
Chironomids are the most diverse and abundant macroinvertebrates in most of the aquatic ecosystems they inhabit (and they inhabit most aquatic ecosystems). Most natural ponds, lakes and streams are home to 50-100 different species of non-biting midges. Collectively, they play a vital role in freshwater ecosystems as primary consumers. They harvest an enormous amount of energy from detritus and are one of the major supports for animal communities in these systems.
The Chironomidae is a large and diverse family of flies. They are commonly known as "non-biting midges." There are over 20,000 species known world-wide, including 2,000 in the Nearctic. Adult midges are relatively small (1-20 mm long), with narrow bodies and long legs. They are often confused with mosquitos, but no members of this family are blood-feeders (hence the "non-biting" part of the common name). Adults, if they feed at all, feed on nectar or similar substances. Midge larvae are nearly all aquatic or sub-aquatic, and are a very important part of many freshwater ecosystems. Both in numbers and in diversity, they are often the largest group of primary consumers in these systems. Species of Chironomidae can be found in an enormous variety of aquatic habitats, from brackish estuaries to pools in tree-holes, and from low-oxygen lake sediments to fast-flowing mountain streams.
Like all flies, the Chironomidae are holometabolous, and undergo metamorphosis in their life cycle. Adult females lay eggs in aquatic habitats. The larvae that hatch from these are often planktonic in their first instar, floating in the water column and feeding on microscopic particles in the water. After their first molt, larvae of most species descend to the bottom and remain benthic through the rest of the larval stage (usually four instars). The larvae transforms into a pupa, which often stays within a shelter or cocoon while it transforms into an adult. When it's time to emerge, the pupa swims to the surface, and the adult pulls itself out of its old skin.
Development - Life Cycle: metamorphosis
Adult non-biting midges often form mating swarms, either in the air near oviposition sites, or "skating" on the surface of water. These swarms are composed mostly of males, and may serve to attract females.
In most species, eggs are laid in gelatinous masses on the water surface or on emergent vegetation. In some species, females lay their eggs in or under the water. Adult chironomids usually only live for a few days or weeks, and so reproduction is a single concerted effort. Most species breed seasonally. A very few species are reported to be parthenogenic, most have male and female adults
Key Reproductive Features: semelparous ; seasonal breeding ; gonochoric/gonochoristic/dioecious (sexes separate); parthenogenic ; sexual ; fertilization (Internal ); oviparous
No male investment. Female investment is in provisioning eggs and producing a protective gel mass for them.
Parental Investment: pre-fertilization (Provisioning)
Xironomidlər və ya haçalı ağcaqanadlar (lat. Chironomidae)- cücülər fəsiləsi.
Hazırda 3000 növü məlumdur, onlardan Xəzər dənizində 8 növü qeyd edilmişdir, əksəriyyəti şirin sularda , bəzi növləri isə dənizdə yaşayır. Chiromonus albidus Xəzər dənizi üçün endemikdir. Bu növ və eləcə də Clunio marinus növü dənizin sahil zonalarında yayılmışdır. Xironomid sürfələri miqdarca və biokütləcə ən çox Şimali Xəzərdə inkişaf edirlər. Onlar çökə, çəki,külmə və nərə balıqlarının qidasında mühüm rol oynayırlar.
Els quironòmids (Chironomidae) són una família de dípters nematòcers de l'infraordre dels culicomorfs. Segons les darreres estimacions conté 541 gèneres i 7290 espècies.[1] Acostumen a tenir un cicle molt curt de vida i ser molt prolífics i presentar grans densitats, per això han servit per fer estudis de dinàmica de poblacions i, utilitzant les restes antigues d'aquests insectes, dels canvis que s'han anat succeint al llarg del temps en un ambient determinat.
Es tracta d'una família que viu en ambients aqüàtics, tant els terrestres com els marins i que està amplament distribuïda i sovint n'és el grup més freqüent d'insectes.
Els chironomidae es troben en un amplíssim rang de condicions ambientals i en els ambients contaminats sovint són els únics insectes que s'hi troben. En un ambient límit com el desert polar viuen també aquests dípters així com a 5600 m en l'Himàlaia o a 1000 m de profunditat en el llac Baikal. Alguns d'ells són actius a temperatures de - 16 °C
Juguen un gran paper en el reciclatge dels detritus, els cicles tròfics i les interaccions en els cursos d'aigua.[2]
La família es subdivideix en onze subfamílies: Aphroteniinae, Buchonomyiinae, Chilenomyinae, Chironominae, Diamesinae, Orthocladiinae, Podonominae, Prodiamesinae, Tanypodinae, Telmatogetoninae, Usambaromyiinae.[3][4]
Els quironòmids (Chironomidae) són una família de dípters nematòcers de l'infraordre dels culicomorfs. Segons les darreres estimacions conté 541 gèneres i 7290 espècies. Acostumen a tenir un cicle molt curt de vida i ser molt prolífics i presentar grans densitats, per això han servit per fer estudis de dinàmica de poblacions i, utilitzant les restes antigues d'aquests insectes, dels canvis que s'han anat succeint al llarg del temps en un ambient determinat.
Es tracta d'una família que viu en ambients aqüàtics, tant els terrestres com els marins i que està amplament distribuïda i sovint n'és el grup més freqüent d'insectes.
Els chironomidae es troben en un amplíssim rang de condicions ambientals i en els ambients contaminats sovint són els únics insectes que s'hi troben. En un ambient límit com el desert polar viuen també aquests dípters així com a 5600 m en l'Himàlaia o a 1000 m de profunditat en el llac Baikal. Alguns d'ells són actius a temperatures de - 16 °C
Juguen un gran paper en el reciclatge dels detritus, els cicles tròfics i les interaccions en els cursos d'aigua.
Pakomárovití (Chironomidae) je jedna z čeledí hmyzího řádu dvoukřídlí. Zástupci této čeledi jsou podobní komárům, ale dospělci se živí na rostlinách a krev nesají. Jejich vodní larvy, akvaristy nazývané patentky, požírají bakterie.[zdroj?] U některých druhů mají larvy červené zbarvení díky přítomnosti hemoglobinu. Dospělci létají nad vodou ve velkých rojích. Tito pakomáři nemají bodací ústrojí, proto člověku nijak nepřekáží. Měří 50-60 mm. Jsou aktivní zejména v noci a často se nechají zlákat lidským světlem. Sameček pakomára má na tykadlech chmýří jako mají můry a takováto tykadla mají i jiní samci komárů.
Pakomárovití (Chironomidae) je jedna z čeledí hmyzího řádu dvoukřídlí. Zástupci této čeledi jsou podobní komárům, ale dospělci se živí na rostlinách a krev nesají. Jejich vodní larvy, akvaristy nazývané patentky, požírají bakterie.[zdroj?] U některých druhů mají larvy červené zbarvení díky přítomnosti hemoglobinu. Dospělci létají nad vodou ve velkých rojích. Tito pakomáři nemají bodací ústrojí, proto člověku nijak nepřekáží. Měří 50-60 mm. Jsou aktivní zejména v noci a často se nechají zlákat lidským světlem. Sameček pakomára má na tykadlech chmýří jako mají můry a takováto tykadla mají i jiní samci komárů.
Dansemyg (Chironomidae) er en familie af insekter i ordenen tovinger. Det er en artsrig gruppe, hvor der alene i Danmark er registreret over 350 forskellige arter.[1] Dansemyg er kendt for at lave dansende sværme. De er vigtig føde for fugle, fx svaler, og larverne ædes af fx fisk.
De fleste dansemyg er kun få millimeter store, nogle dog op til omkring 10 mm. Fra siden ses brystet skyde ind over hovedet. Farverne er oftest grå, sorte, gule eller grønne. Hannerne har buskede følehorn ligesom hanner af stikmyg, men dansemyg mangler altid skælhår på vinger og bagkrop. De mangler også sugesnabel. Mange af de største arter holder forbenene højt løftet, når de sidder.
Eksempler på nogle af de slægter, der forekommer med arter i Danmark:
Larverne er kendetegnet ved at være ormelignende med et velafgrænset hoved og som regel et par gangvorter, det ene par på første brystled og det andet på sidste bagkropsled. Tracheasystemet er lukket. Itoptagelsen foregår gennem huden. Nogle larver er røde på grund af stoffet hæmoglobin, hvilket gør dem i stand til at leve meget iltfattige steder.
Larverne findes oftest i ferske vande og lever typisk af planteplankton og henrådnende plantedele. Hunnerne vokser cirka fire gange så hurtigt som hannerne på grund af udskillelsen af hormonet somatotropin.
Dansemyg (Chironomidae) er en familie af insekter i ordenen tovinger. Det er en artsrig gruppe, hvor der alene i Danmark er registreret over 350 forskellige arter. Dansemyg er kendt for at lave dansende sværme. De er vigtig føde for fugle, fx svaler, og larverne ædes af fx fisk.
Die Zuckmücken (Chironomidae), auch bekannt als Tanzmücken oder Schwarmmücken, sind eine Familie der Zweiflügler (Diptera) und gehören zu den Mücken (Nematocera). Weltweit leben etwa 5000 Arten dieser Tiergruppe, etwa 570 Arten sind aus Deutschland bekannt. Es handelt sich dabei um meist sehr kleine bis mittelgroße Mücken mit Körperlängen zwischen zwei und 14 Millimetern.
Die Zuckmücken sind weltweit verbreitet und kommen sogar in Extremlebensräumen vor, in denen andere Insekten nicht leben. So findet man die Vertreter der Gattung Clunio auf den Ozeanen und die Art Belgica antarctica dauerhaft auf dem antarktischen Kontinent.
Durch das massenhafte Auftreten haben Zuckmücken eine große Bedeutung in der Nahrungskette. Zuckmückenlarven stellen die Hauptnahrung vieler Fische dar. Ausgewachsene Zuckmücken werden von vielen Vögeln als Grundnahrung für die Aufzucht ihrer Jungen genutzt.[1]
Wie die Stechmücken (Culicidae) sind auch die Zuckmücken weichhäutig und filigran gebaut. Die Mundwerkzeuge sind zum Stechen und Blutsaugen nicht geeignet, bei vielen Arten sind sie auch gänzlich rückgebildet. Die Antennen sind in Wirteln behaart, so dass sie gut zur Aufnahme von Schwingungen geeignet sind. Diese werden an das johnstonsche Organ geleitet und dort verarbeitet. Die Brust ist hochgewölbt, die Flügel sind meistens sehr gut ausgebildet. Sie können jedoch auch bei einem oder bei beiden Geschlechtern mehr oder weniger stark zurückgebildet sein (etwa bei der Gattung Clunio).
Die meisten Arten der Zuckmücken ernähren sich von Nektar und Honigtau. Die Lebensdauer der Imagines beträgt allerdings höchstens einige Tage.
Ihren Namen verdanken die Zuckmücken der Eigenschaft, dass sie auch in Ruhe immer zuckende Bewegungen der frei nach vorn gerichteten Vorderbeine durchführen (χειρονόμος Gestikulierer, Dirigent). Die Bedeutung dieser Zuckungen ist unbekannt. Die Flügel werden in Ruhe dachartig auf den Körper gelegt.
Die meisten Zuckmücken bilden große Schwärme zur Partnerfindung, sogenannte Tanzschwärme, die bei Massenvorkommen an Rauchschwaden erinnern können. Ein Ausrücken der Feuerwehr aufgrund dieser Schwärme ist mehrfach belegt. Die Schwärme bestehen vorwiegend – bei manchen Arten auch ausschließlich – aus Männchen und treten artspezifisch zu bestimmten Tageszeiten und vorwiegend bei Windstille oder nur schwachem Wind auf. In den Tanzschwärmen steigen die Männchen immer wieder auf und ab. Die artspezifische Frequenz des Flügelschlags führt zu einem Summton, der Weibchen der gleichen Art anlockt. Diese werden im Flug ergriffen und begattet. Auch ein gleichzeitiges Schwärmen verschiedener Arten kommt vor, das führt aber wegen der unterschiedlichen Frequenz innerhalb der Schwärme nicht zu einer Vermischung der Arten, zumal sie sich in unterschiedlicher Höhe über dem Boden aufhalten. Die Partnerfindung innerhalb des Schwarms ist bislang nicht aufgeklärt. Die Auswahl des Ortes ist ebenfalls teilweise nicht geklärt, bei manchen Sumpfarten wirken jedoch Methangase anlockend und schwarminduzierend. Eine Wasseroberfläche wird aufgrund des polarisierten Lichtes erkannt.
Die Flughöhe einer Zuckmücke bzw. eines Schwarms ist im Allgemeinen abhängig von der jeweiligen Art, von der Höhe des Aufenthaltsortes über Meeresspiegel, vom Wetter, Luftdruck, der Temperatur und den Lichtverhältnissen. Bei warmem, windstillem Wetter mit leichter Bewölkung ohne starke, direkte Sonneneinstrahlung kann von einigen Arten eine große Flughöhe erreicht werden, denn sie benutzen auch thermische Aufwinde und können so an manchen Orten in Höhen von über 100 m über Boden gelangen. Bei kühler, windiger oder gar regnerischer Witterung fliegen viele Zuckmücken, wenn überhaupt, nur kurze Distanzen und verbleiben eher in Bodennähe. Deshalb gelten bestimmte Zuckmücken als wirbellose Wetterfeen, nach denen die Schwalben ihre Flughöhe anpassen, da sie sich zum Großteil von Zuckmücken ernähren.
Die Isolierung der Arten gegeneinander erfolgt häufig durch jahreszeitlich verschiedenes Auftreten der Imagines. So konnten am Plöner See jahreszeitliche Vorkommen registriert werden, nach denen die Tiere klassifiziert werden können. Zu den Vorfrühlingsarten (März/April) gehören demnach Chaetocladius und Trissocladius grandis, die Frühlingsarten (April/Mai) bilden Stietochironomus crassiforceps und Microtendipes pedellus. Die Sommerarten (Juni bis August) bilden Psectrocladius sordidellus und viele andere Arten, hierbei handelt es sich um die Hauptschlüpfzeit der Zuckmücken. Als ausgesprochene Herbstart (September/Oktober) wurde Chironomus plumosus eingestuft.
Zur Fortpflanzung fliegen die Weibchen wahrscheinlich optisch geleitet einen Männchenschwarm an, woraufhin es zu starker Erregung der Männchen kommt. Bei einigen Arten wird das Weibchen von oben kommend von einem Männchen mit den Vorderbeinen gegriffen; die Kopulation beginnt bereits in der Luft und wird dann meist am Boden vollendet. Auch dieses Verhalten ist artspezifisch: bei anderen Arten erfolgt auch die gesamte Kopulation im Flug, bei wieder anderen geht sie nur auf dem Substrat vonstatten. Häufig fliegen Weibchen wahllos in einen Schwarm einer anderen Art, die artgerechte Kopulation wird allerdings dadurch gesichert, dass die Fortpflanzungsorgane arttypisch nach den Schlüssel-Schloss-Prinzip aufeinander abgestimmt sind. Wie bei den meisten Zweiflüglern wird das Sperma in Form einer Spermatophore übertragen.
Die Weibchen beginnen mit der Eiablage sofort nach der Kopulation, bei einigen Arten kommt auch Parthenogenese vor. Die Eier werden meistens in der Dämmerung oder in der Nacht abgelegt und die Ablage erfolgt artspezifisch unterschiedlich. Bei Chironomus plumosus und Chironomus anthracinus werden die Eiballen über der freien Wasserfläche abgeworfen, die Larven entwickeln sich in den sauerstoffarmen Tiefenschichten der Gewässer. Bei anderen Arten werden die Eiballen an irgendwelche Gegenstände am Wasserspiegel angeheftet oder am Ufer von stehenden oder fließenden Gewässern abgelegt. Manchmal erfolgt die Eiablage auch auf feuchtem Substrat außerhalb des Wassers. Durch das starke Aufquellen der Gallerthülle der Eier bilden sich typische Eiballen aus, die ein Vertrocknen auch bei Trockenfallen verhindern.
Die Larven der Zuckmücken sind im Habitus recht gleichförmig gebaut. Es handelt sich um durchweg schlanke, wurmförmige Larven mit Kopfkapsel (eucephal). Arttypisch unterschiedlich sind die Mundwerkzeuge, vor allem die Bezahnung des Labiums und der kräftigen Mandibeln. Entsprechend werden vor allem diese zur Bestimmung genutzt. Der Körper besteht aus drei Brust- und neun Hinterleibssegmenten und trägt am ersten Brustsegment ein Paar Stummelfüße. Am letzten Segment sitzt ein Nachschieber, der wie die Stummelfüße mit Häkchen und Borsten besetzt sein kann, bei Arten in Gebirgsbächen sogar zusätzlich einen medianen Saugnapf trägt. Die Stummelfüßchen und der Nachschieber ermöglichen eine relativ schnelle Fortbewegung auf dem Substrat. Die Atmung erfolgt über die Haut, die Tracheen sind immer geschlossen. Bei einigen, besonders in sauerstoffarmen Gewässern lebenden Arten wird die Atmung durch fädige Tubuli am Hinterleib ergänzt. Rund um den After können außerdem Analpapillen zur Osmoregulation ausgebildet sein.
Um die Atmung zu unterstützen, führen die Larven regelmäßig schlängelnde Bewegungen aus, die einen Wasserstrom um den Körper erzeugen. Besonders Arten in sauerstoffarmen Gewässern sind außerdem meist rot gefärbt, da sie zum Transport von Sauerstoff in ihrer Hämolymphe auch Hämoglobin benutzen und so noch effektiver im Wasser gelösten Sauerstoff aufnehmen können. Einige Arten wie etwa Chironomus riparius kommen phasenweise auch vollkommen ohne Sauerstoff aus (Anaerobiose).
Aufgrund der sehr unterschiedlichen Lebensweise werden die Zuckmückenlarven entsprechend ihrem Lebensraum in zwei Hauptgruppen aufgeteilt, die Wasserbewohner (aquatische Larven) und die Bodenbewohner (terrestrische Larven).
Die weitaus größte Anzahl der Zuckmückenlarven lebt im Wasser, und viele Arten zeigen dabei eine erstaunliche Anpassungsfähigkeit gegenüber den Umweltbedingungen dieses Lebensraumes. So kann man sie sowohl im Süßwasser als auch in Salzwasser mit bis zu 37 % Salzgehalt finden, außerdem an Ufern, in der Tiefe von Seen, in Gletscherseen, in Thermen mit bis zu 51 °C warmem Wasser, in Mineralquellen sowie in winzigen Wasseransammlungen in Blattachseln von Pflanzen (Phytotelmata). Manche Larven ertragen längeres Eintrocknen oder Einfrieren durch die Einlagerung von Glycerin in die Hämolymphe.
Zuckmückenlarven leben meistens im Substrat am Boden oder im Aufwuchs von Steinen und Pflanzen im Wasser. Aufgrund ihres manchmal massenhaften Vorkommens spielen sie eine wesentliche Rolle als Ernährungsgrundlage für räuberische Arthropoden (Krebstiere, Wassermilben und Wasserinsekten) und auch für Fische. Sehr viele Arten leben in selbst gebauten Gespinsten, wobei die Fäden in den Speicheldrüsen gebildet werden. Oft sind diese Röhren wie bei den Köcherfliegenlarven (Trichoptera) mit Substratelementen besetzt oder durch „Skelett“-Fäden versteift. Die Larven von Lithotanytarsus emarginatus leben oft massenhaft in kalkreichen Gebirgsbächen in Röhren, die durch die Tätigkeit Kalk absondernder Algen mit Kalk inkrustiert sind (Chironomiden-Tuff).
Aquatische Zuckmückenlarven leben meistens von Abbaustoffen im Wasser und von Algen. Diese bekommen sie durch Beweidung des Substrates (häufig Kieselalgen), oft jedoch auch durch Einsatz ihres Gespinstes als Fangnetz, in dem sich Schwebstoffe verfangen. Dieses Gespinst wird dann etwa alle zwei Minuten mitsamt Inhalt verspeist und neu erzeugt. Einige Psectrocladius-Arten fressen Fadenalgen der Gattung Spirogyra, die Larven von Cricotopus brevipalpis leben als Minierer in den Schwimmblättern von Potamogeton-Arten, Cricotopus trifasciatus-Larven leben als Halbminierer an der Oberfläche verschiedener Wasserpflanzen. Parachironomus tenuicaudatus fressen die leeren Puppenhüllen von Chironomus-Arten. Tanypus-Arten und nahe Verwandte leben sogar als Räuber und jagen andere Insektenlarven.
Viele Zuckmückenlarven leben auf anderen im Wasser vorkommenden Insektenlarven, beispielsweise auf denen der Eintagsfliegen, Libellen, Steinfliegen, Köcherfliegen, Großflügler oder Zweiflügler. Die interspezifische Wechselbeziehungen reichen dabei von Phoresie über Symbiose bis zu Parasitismus. Symbiocladius rhitrogenae setzt sich unter die Flügelscheiden von Eintagsfliegenlarven (Ephemeroptera), saugt dort die Hämolymphe des Wirtes und verpuppt sich auch dort. Zwei Nanocladius-Arten parasitieren Steinfliegen der Art Pteronarcys biloba.[2] Andere Arten lassen sich von den Steinfliegenlarven[3] nur herumtragen, um zu reichhaltigen Nahrungsquellen zu gelangen.[4]
Zuckmückenlarven können auch auf oder in Schnecken, Muscheln, Korallen oder Schwämmen leben.[5] Die Larven der Gattungen Xenochironomus[6] und Oukuriella[7] besiedeln Süßwasserschwämme und fressen sich durch das Schwammgewebe. Die Larve von Parachironomus varus baut ein Gehäuse auf den Häusern der Quellblasenschnecke (Physa fontinalis) und ernährt sich vom Gewebe der Schnecke. Sie kann auch die Öffnung verspinnen und damit die Schnecke töten.
Bei dieser ökologischen Vielgestaltigkeit ist es verständlich, dass etwa in einem Bach nebeneinander über hundert Chironomiden-Arten (als Larven) vorkommen können.
Im Boden und in anderen terrestrischen Lebensräumen leben ausschließlich Arten der Unterfamilie Orthocladiinae, die allerdings auch aquatisch sein können. Kennzeichnend für diese Arten sind verkürzte Antennen, eine teilweise Rückbildung der Stummelfüßchen und der Nachschieber zu harten Wülsten. Die Tiere haben unterschiedliche Feuchtigkeitsansprüche. Viele Arten leben in feuchten, gelegentlich sogar überschwemmten Moospolstern wie etwa Pseudosmittia virgo und Bryophaenocladius subvernalis. Paraphaenocladius impensus findet sich an Spülsäumen und in Uferwiesen; trockene Moospolster in Dächern oder Ritzen im Straßenpflaster bevorzugt Bryophaenocladius muscicola und Pseudosmittia- und Parasmittia-Arten finden sich in humusreichem Wiesen- und Waldboden. Camptocladius stercorarius schließlich lebt als Koprophage in weichem Dung. Die Nahrung dieser Arten besteht aus organischen Teilchen verschiedener Art, untermischt mit Sandkörnchen. Der Übergang zum Landleben ist bei den Zuckmückenarten sicherlich mehrfach erfolgt, da die dort zu findenden Arten nicht näher miteinander verwandt sind. Bei Pseudosmittia ruttneri kann eine sekundäre Rückkehr ins Wasser angenommen werden, da alle anderen Arten der Gattung landlebend sind.
Die Puppen der Zuckmücken sind ebenfalls ziemlich gleichartig gebaut. Die Verpuppung erfolgt immer nach vier Stadien. Sie besitzen meist Hörnchen als Atmungsorgane an der Brust (Prothorakalhörner). Diese fehlen bei einigen Arten ganz, vor allem bei Bewohnern von sauerstoffreichem Wasser oder den im Meerwasser lebenden Clunio-Arten sowie bei vielen terrestrischen Arten. Aufgrund der Lebensweise unterscheidet man die Puppen in frei bewegliche Formen und Gehäusepuppen.
Die frei beweglichen Puppen besitzen Atemhörner mit offener Verbindung zum Tracheensystem. Sie hängen sich zum Atmen an die Wasseroberfläche und lassen sich bei Störung purzelnd in die Tiefe fallen. Als Schwimmorgan dient ein Haarfächer am letzten Hinterleibssegment. Zu diesen Formen gehören vor allem die Angehörigen der Unterfamilie Tanypodinae.
Bei den Puppen, die in Gehäusen leben, sind die Atemhörnchen einfach oder wie Tracheenkiemen gefingert, gegen das Tracheensystem sind sie immer verschlossen. Die Verpuppung erfolgt in der mehr oder weniger modifizierten Wohnröhre der Larve, wobei diese oft verkürzt und etwas erweitert wird. Bei manchen Arten ist sie zur Verpuppung mit einem siebartigen Deckel versehen, der das Atemwasser durchlässt. Die Wasserzufuhr erfolgt durch rhythmische Schwingungen des Hinterleibes. Die Puppe verlässt vor dem Schlüpfen der Imago das Gehäuse, unterstützt durch die Bewegung des Hinterleibsendes und wird mit dem Wasser ans Ufer getragen. Bei stehenden Gewässern schwimmt sie aktiv mit Hilfe des Schwimmfächers an die Oberfläche oder steigt passiv durch eine Luftansammlung zwischen Puppenhaut und Imago auf. Die Imago schlüpft innerhalb weniger Sekunden und fliegt davon. Bei den terrestrischen Puppen gibt es keinerlei Schwierigkeiten beim Schlupf. Die Arten schlüpfen zu unterschiedlichen Tageszeiten. So schlüpft etwa Chironomus thummi während des Tages, Chironomus plumosus erst am Abend.
Bei den meisten Arten der Zuckmücken gibt es nur eine Generation im Jahr, wobei die längste Zeit auf das Larvenstadium entfällt und sowohl das Puppen- als auch das Imagostadium nur wenige Tage ausmachen. Die Überwinterung erfolgt als Larve.
Die Arten der Gattung Clunio und einige nahe verwandte Arten entwickeln sich im Meerwasser, so etwa die Art Clunio marinus, welche an der europäischen Atlantikküste zu finden ist. Die Wohnröhren der Larven befinden sich auf Fels- oder Sandboden der unteren Gezeitenzone. Die Weibchen der Arten sind durchweg ungeflügelt, die Männchen tragen bei den meisten Arten gut entwickelte Flügel, es gibt jedoch auch solche mit verkümmerten oder gar keinen Flügeln. Die Männchen besitzen außerdem große Genitalzangen, mit denen das Weibchen gegriffen und herumgeschleppt wird. Dabei wird es häufig noch aus der Puppenhülle gezerrt. Das Weibchen kann jedoch auch allein schlüpfen (außer bei Clunio aquilonius aus Japan). Die Fortpflanzung kann allerdings nur in der Zeitspanne innerhalb der ersten zwei Stunden nach dem Schlüpfen aus der Puppenhülle erfolgen. Das Treffen wird dadurch gewährleistet, dass alle Imagines nur an den Tagen unmittelbar nach Voll- beziehungsweise Neumond zur Zeit des Niedrigwassers schlüpfen, dabei die Männchen etwas früher als die Weibchen. Die Schlupfzeit wird dabei von sogenannten biologischen Uhren gesteuert. Im Rahmen der Erforschung dieser biologischen Uhren wurde unter anderem auch das Genom von Clunio marinus sequenziert.[8]
Bei Clunio aquilonius Tokun. sucht das Männchen auf der Wasseroberfläche gleitend eine weibliche Puppe auf, die sich nur mit Hilfe des Männchens zur Imago häuten kann. Dies berührt die Puppe mit den Vorderfüßen, die Puppenhaut platzt vorn-oben auf und wird nun in wenigen Sekunden vom Männchen mit den Hinterfüßen und Genitalzangen nach hinten gestreift. Direkt anschließend erfolgt die Begattung und die Eiablage, das Weibchen stirbt auf dem Gelege.
Erwachsene Schwarmmücken selbst können zwar fliegen, haben jedoch nur einen kleinen Flugradius von etwa einem Kilometer. Die Flügel verlieren sie nach einer gewissen Zeit wieder. Den Radius erweitern sie gehörig, indem sie als Larven im Darm von Zugvögeln mitfliegen, um neue Lebensräume erschließen zu können. Das haben Forscher der Biologischen Station in Doñana bei der Untersuchung der Exkremente von Uferschnepfen in einem Marschgebiet (Schwemmland) in Andalusien entdeckt.
Die Uferschnepfe ernährt sich bevorzugt von Mückenlarven und ist ein Zugvogel. Auf dem Weg nach Süden und zurück rastet die Schnepfe in Marschgebieten. Im Brackwasser oder Salzwasser der Marschgebiete leben wiederum die Larven der Schwarmmücke Chironomus salinarius – sie sind deshalb tolerant gegen wechselnden Salzgehalt in ihrer Umgebung. Die Forscher fanden Larven in der Hälfte der Fäkalienproben der Vögel, welche den Weg durch den Verdauungstrakt der Vögel unbeschadet überstanden haben. Auf diese Weise gelangen die Larven unabhängig von der Jahreszeit in Gebiete, welche ihnen ansonsten nicht zugänglich wären.
Der älteste sichere Beleg fossiler Zuckmücken geht auf einen Fund aus triassischer Lagerstätte (Rhaetium) auf den Britischen Inseln zurück.[9] In erster Linie sind Fossilien dieser Familie aber als Einschlüsse in Bernstein bekannt und können in Funden aus fast allen bedeutenden Bernsteinlagerstätten nachgewiesen werden. Die ältesten Belege gehen auf die Untere Kreide zurück (ca. 130 Mio. Jahre, Libanon-Bernstein), die jüngsten auf Dominikanischen Bernstein (Unteres Miozän bis Eozän, 25 bis 40 Mio. Jahre).
Die meisten fossilen Zuckmücken stammen aus dem eozänen Baltischen Bernstein (40 bis 50 Mio. Jahre). In einigen bedeutenden Sammlungen organischer Einschlüsse in Baltischem Bernstein machen die Chironomidae einen Anteil bis zu 45 % aller Nematocera aus.[10][11]
Besonders erwähnenswert ist der Fund einer weiblichen Kriebelmücke im Baltischen Bernstein, die sich mit einer Zuckmücke in copula befindet. Die Fühler der männlichen Zuckmücke waren offenbar von Nematoden befallen, so dass der erwählte Geschlechtspartner nicht mehr exakt erkannt werden konnte.[12]
Die Zuckmücken (Chironomidae), auch bekannt als Tanzmücken oder Schwarmmücken, sind eine Familie der Zweiflügler (Diptera) und gehören zu den Mücken (Nematocera). Weltweit leben etwa 5000 Arten dieser Tiergruppe, etwa 570 Arten sind aus Deutschland bekannt. Es handelt sich dabei um meist sehr kleine bis mittelgroße Mücken mit Körperlängen zwischen zwei und 14 Millimetern.
Die Zuckmücken sind weltweit verbreitet und kommen sogar in Extremlebensräumen vor, in denen andere Insekten nicht leben. So findet man die Vertreter der Gattung Clunio auf den Ozeanen und die Art Belgica antarctica dauerhaft auf dem antarktischen Kontinent.
Durch das massenhafte Auftreten haben Zuckmücken eine große Bedeutung in der Nahrungskette. Zuckmückenlarven stellen die Hauptnahrung vieler Fische dar. Ausgewachsene Zuckmücken werden von vielen Vögeln als Grundnahrung für die Aufzucht ihrer Jungen genutzt.
Ызылдак чиркейлер (тукум) (лат. Chironomidae) — булардын көптөгөн уруулары, түрлөрү бар, аларга Антарктика чиркейи (лат. Belgica antarctica) (ызылдак чиркейлердин канатсыз бир түрү) да кирет.
குருட்டுக் கொசு, அல்லது ஸ்கைரோனமஸ் (Chironomidae) அல்லது (blind mosquitoe) [1] என்பது நெமடொசிரா (Nematocera) என்ற குடும்பத்தைச் சார்ந்த கொசு இனம் ஆகும். இப்பூச்சிகள் நெல் வயல்களில் அதிகமாகக் காணப்படுகிறது. பயிர்களில் பால் பருவத்தின் போது மகரந்த சேர்க்கைக்கு இப்பூச்சிகள் பெரும் உதவி செய்கின்றன. இதனால் இப்பூச்சியை விவசாயிகளின் நண்பன் என்றும் கூறுகிறார்கள். இது ஒரு இரு சிறகுடைய பூச்சியாகும். இவை பார்ப்பதற்கு கொசு போல் தோன்றினாலும் ஒரு சில உடல் மாற்றங்களால் கொசுவிலிருந்து வேறுபடுத்திப் பார்க்கலாம். உலகளவில் இவ்வகைப் பூச்சி இனங்கள் 10,000 இருக்கலாம் என்று கணக்கிடப்பட்டுள்ளது.[2][3]
குருட்டுக் கொசு, அல்லது ஸ்கைரோனமஸ் (Chironomidae) அல்லது (blind mosquitoe) என்பது நெமடொசிரா (Nematocera) என்ற குடும்பத்தைச் சார்ந்த கொசு இனம் ஆகும். இப்பூச்சிகள் நெல் வயல்களில் அதிகமாகக் காணப்படுகிறது. பயிர்களில் பால் பருவத்தின் போது மகரந்த சேர்க்கைக்கு இப்பூச்சிகள் பெரும் உதவி செய்கின்றன. இதனால் இப்பூச்சியை விவசாயிகளின் நண்பன் என்றும் கூறுகிறார்கள். இது ஒரு இரு சிறகுடைய பூச்சியாகும். இவை பார்ப்பதற்கு கொசு போல் தோன்றினாலும் ஒரு சில உடல் மாற்றங்களால் கொசுவிலிருந்து வேறுபடுத்திப் பார்க்கலாம். உலகளவில் இவ்வகைப் பூச்சி இனங்கள் 10,000 இருக்கலாம் என்று கணக்கிடப்பட்டுள்ளது.
The Chironomidae (informally known as chironomids, nonbiting midges, or lake flies) comprise a family of nematoceran flies with a global distribution. They are closely related to the Ceratopogonidae, Simuliidae, and Thaumaleidae. Many species superficially resemble mosquitoes, but they lack the wing scales and elongated mouthparts of the Culicidae.
The name Chironomidae stems from the Ancient Greek word kheironómos, "a pantomimist".
This is a large taxon of insects; some estimates of the species numbers suggest well over 10,000 world-wide.[2] Males are easily recognized by their plumose antennae. Adults are known by a variety of vague and inconsistent common names, largely by confusion with other insects. For example, chironomids are known as "lake flies" in parts of Canada and Lake Winnebago, Wisconsin, but "bay flies" in the areas near the bay of Green Bay, Wisconsin. They are called "sand flies", "muckleheads",[3] "muffleheads",[4] "Canadian soldiers",[5] or "American soldiers"[6] in various regions of the Great Lakes area. They have been called "blind mosquitoes" or "chizzywinks" in Florida.[7] In Kansas, they are known as "midges."[8] However, they are not mosquitoes of any sort, and the term "sandflies" generally refers to various species of biting flies unrelated to the Chironomidae.
The group includes the wingless Belgica antarctica, the largest terrestrial animal of Antarctica.[9][10]
Their larvae produce silk, and Chironomus has been studied as an alternative source of silk other than the silk moth, as it is possible to extract it without killing the animal (Ahimsa silk).[11]
The biodiversity of the Chironomidae often goes unnoticed because they are notoriously difficult to identify and ecologists usually record them by species groups. Each morphologically distinct group comprises a number of morphologically identical (sibling) species that can only be identified by rearing adult males or by cytogenetic analysis of the polytene chromosomes. Polytene chromosomes were originally observed in the larval salivary glands of Chironomus midges by Balbiani in 1881. They form through repeated rounds of DNA replication without cell division, resulting in characteristic light and dark banding patterns which can be used to identify inversions and deletions which allow species identification.
Larval stages of the Chironomidae can be found in almost any aquatic or semiaquatic habitat, including treeholes, bromeliads, rotting vegetation, soil, and in sewage and artificial containers. They form an important fraction of the macro zoobenthos of most freshwater ecosystems. They are often associated with degraded or low-biodiversity ecosystems because some species have adapted to virtually anoxic conditions and are dominant in polluted waters. Larvae of some species are bright red in color due to a hemoglobin analog; these are often known as "bloodworms".[12] Their ability to capture oxygen is further increased by their making undulating movements.[13]
Many reference sources in the past century or so have repeated the assertion that the Chironomidae do not feed as adults, but an increasing body of evidence contradicts this view. Adults of many species do, in fact, feed. The natural foods reported include fresh fly droppings, nectar, pollen, honeydew, and various sugar-rich materials.[2]
The question whether feeding is of practical importance has by now been clearly settled for some Chironomus species, at least; specimens that had fed on sucrose flew far longer than starved specimens, and starved females longer than starved males, which suggested they had eclosed with larger reserves of energy than the males. Some authors suggest the females and males apply the resources obtained in feeding differently. Males expend the extra energy on flight, while females use their food resources to achieve longer lifespans. The respective strategies should be compatible with maximal probability of successful mating and reproduction in those species that do not mate immediately after eclosion, and in particular in species that have more than one egg mass maturing, the less developed masses being oviposited after a delay. Such variables also would be relevant to species that exploit wind for dispersal, laying eggs at intervals. Chironomids that feed on nectar or pollen may well be of importance as pollinators, but current evidence on such points is largely anecdotal. However, the content of protein and other nutrients in pollen, in comparison to nectar, might well contribute to the females' reproductive capacities.[2]
Adults can be pests when they emerge in large numbers. They may cause difficulty during driving if they collide with the windshield, creating an opaque coating which obscures the driver's vision.[14] They can damage paint, brick, and other surfaces with their droppings. When large numbers of adults die, they can build up into malodorous piles. They can provoke allergic reactions in sensitive individuals.[15]
Chironomidae had variable feeding ecology, most species feed on algae and other small soil organisms they can filtrate.[16][17] Larvae and pupae are important food items for fish, such as trout, banded killifish, and sticklebacks, and for many other aquatic organisms as well such as newts. Many aquatic insects, such as various predatory hemipterans in the families Nepidae, Notonectidae, and Corixidae eat Chironomidae in their aquatic phases. So do predatory water beetles in families such as the Dytiscidae and Hydrophilidae. The flying midges are eaten by fish and insectivorous birds, such as swallows and martins. They are also thought to be an especially important food source for tufted duck chicks during their first few days of life. They also are preyed on by bats and flying predatory insects, such as Odonata and dance flies.
The Chironomidae are important as indicator organisms, i.e., the presence, absence, or quantities of various species in a body of water can indicate whether pollutants are present. Also, their fossils are widely used by palaeolimnologists as indicators of past environmental changes, including past climatic variability.[18] Contemporary specimens are used by forensic entomologists as medico-legal markers for the postmortem interval assessment.[19]
A number of chironomid species inhabit marine habitats. Midges of the genus Clunio are found in the intertidal zone, where they have adjusted their entire life cycle to the rhythm of the tides. This made the species Clunio marinus an important model species for research in the field of chronobiology.[20]
Many species are terrestrial living in soil being dominant part of soil fauna community in many wet soil habitats but also in agricultural land and early stages of succession.[21] Chironomidae display various strategies to use various temporary habitats.[22]
Anhydrobiosis is the ability of an organism to survive in the dry state. Anhydrobiotic larvae of the African chironomid Polypedilum vanderplanki can withstand prolonged complete desiccation (reviewed by Cornette and Kikawada[23]). These larvae can also withstand other external stresses including ionizing radiation.[24] The effects of anhydrobiosis, gamma ray and heavy-ion irradiation on the nuclear DNA and gene expression of these larvae were studied by Gusev et al.[24] They found that larval DNA becomes severely fragmented both upon anhydrobiosis and irradiation, and that these breaks are later repaired during rehydration or upon recovery from irradiation. An analysis of gene expression and antioxidant activity suggested the importance of removal of reactive oxygen species as well as the removal of DNA damages by repair enzymes. Expression of genes encoding DNA repair enzymes increased upon entering anhydrobiosis or upon exposure to radiation, and these increases indicated that when DNA damages occurred, they were subsequently repaired. In particular, expression of the Rad51 gene was substantially up-regulated following irradiation and during rehydration.[24] The Rad51 protein plays a key role in homologous recombination, a process required for the accurate repair of DNA double-strand breaks.
The family is divided into 11 subfamilies: Aphroteniinae, Buchonomyiinae, Chilenomyinae, Chironominae, Diamesinae, Orthocladiinae, Podonominae, Prodiamesinae, Tanypodinae, Telmatogetoninae, and Usambaromyiinae.[25][26] Most species belong to Chironominae, Orthocladiinae, and Tanypodinae. Diamesinae, Podonominae, Prodiamesinae, and Telmatogetoninae are medium-sized subfamilies with tens to hundreds of species. The remaining four subfamilies have fewer than five species each.
The Chironomidae (informally known as chironomids, nonbiting midges, or lake flies) comprise a family of nematoceran flies with a global distribution. They are closely related to the Ceratopogonidae, Simuliidae, and Thaumaleidae. Many species superficially resemble mosquitoes, but they lack the wing scales and elongated mouthparts of the Culicidae.
The name Chironomidae stems from the Ancient Greek word kheironómos, "a pantomimist".
Los quironómidos (Chironomidae) son una familia de dípteros nematóceros de distribución mundial.[1] Están relacionados con las familias Ceratopogonidae, Simuliidae y Thaumaleidae. Muchas especies se parecen a los mosquitos de la familia Culicidae pero las alas no tienen escamas y las piezas bucales no son alargadas como las de los mosquitos. Es una familia muy grande con más de 7 000 especies descritas en 540 géneros.[2] Los machos se distinguen fácilmente por sus antenas plumosas. A los adultos a veces se los llama moscas de los lagos o moscas de la arena.[3]
Las larvas son un alimento importante de los peces y de otros animales acuáticos. Sus fósiles están distruibidos en muchos ambientes acuáticos y sirven como indicadores de ambientes pasados, incluyendo cambios climáticos.[4] Las larvas se encuentran en muchos ambientes acuáticos o semi acuáticos incluyendo huecos en troncos de árboles, bromelias, material vegetal en descomposición, suelo, aguas cloacales y recipientes artificiales. Las larvas de algunas especies son de color rojo brillante debido a la presencia de hemoglobina, que es muy poco común entre los insectos.[5]
Los adultos tienen una vida muy corta y no se alimentan o a lo sumo beben rocío de miel o agua azucarada. Por otro lado, los adultos pueden ser plagas cuando emergen en grandes cantidades. Pueden causar reacciones alérgicas en aquellos que son sensibles a estas.[6]
Algunos peces como las truchas se alimentan de las larvas y de las pupas momentos antes de su emergencia como adultos. Los adultos alados también son comidos por peces y por aves insectívoras como las golondrinas. Las larvas son comidas por algunos anfibios como las salamandras del género Taricha.[7]
También son importantes como especies indicadoras. La presencia, ausencia y abundancia de ciertas larvas en diversos entornos fluviales pueden indicar diferentes grados de contaminación de aguas continentales.[8] De igual modo, el comportamiento preferentemente detritívoro de los estadios inmaduros permite su uso como indicadores de interés médico-legal. A pesar de que su importancia en entomología forense había sido postulada de forma clásica,[9] no ha sido hasta varios años después que se han podido concretar las condiciones de su aplicación a la hora de resolver el problema de la datación de la muerte en cadáveres sumergidos.[10]
Los pescadores usan las larvas como carnada o como modelo para diseñar carnadas artificiales o moscas artificiales.
La familia se divide en once subfamilias: Aphroteniinae, Buchonomyiinae, Chilenomyinae, Chironominae, Diamesinae, Orthocladiinae, Podonominae, Prodiamesinae, Tanypodinae, Telmatogetoninae, Usambaromyiinae.[11][12]
Los quironómidos (Chironomidae) son una familia de dípteros nematóceros de distribución mundial. Están relacionados con las familias Ceratopogonidae, Simuliidae y Thaumaleidae. Muchas especies se parecen a los mosquitos de la familia Culicidae pero las alas no tienen escamas y las piezas bucales no son alargadas como las de los mosquitos. Es una familia muy grande con más de 7 000 especies descritas en 540 géneros. Los machos se distinguen fácilmente por sus antenas plumosas. A los adultos a veces se los llama moscas de los lagos o moscas de la arena.
Surusääsklased ehk hironomiidid (Chironomidae) on suur sugukond sääselisi, keda praeguseks on teada üle 3500 liigi.
Surusääsed on enamasti küllalt väikesed, kehapikkus alla ühe sentimeetri. Väliselt meenutavad surusääsed pistesääsklasi, kuid nad toituvad valmikuna väga harva või mitte kunagi.[viide?] Isaste surusääskede tundlad on sulgjad, eesjalad on tugevasti pikenenud ja neid kasutatakse kompimisel tundlate asemel. Vaikse ilmaga parvlevad surusääsed õhtuti veekogude lähistel, seejuures tekkivat meloodilist undamist võib mõnikord kuulda üsna kaugele. Nendes parvedes leiavad putukad endale partneri. Liigi Pontomyia natans vastsed on kohastunud eluga merevees. Ka on selle liigi emased tiivutud ja ei lahku kunagi veest, isased leiavad neid mööda veepinda joostes.
Üsna varsti pärast paaritumist munevad emased surusääsed vette. Vastsed elavad põhja kaevunult, nad võivad endale mõnikord ka midagi kojataolist ehitada. Toiduks on neile enamasti põhjamudas elavad pisiorganismid, üksikute liikide vastsed on rööveluviisiga, nad ründavad väikeseid usse ja vastseid.
Surusääskede vastsed saavad elada ka üsna hapnikuvaeses keskkonnas reostunud veekogude põhjas. Surusääskede vastseid võib mõnes suures järves leida rohkem kui 300 meetri sügavuselt. Nukkumine toimub vees, koorunud valmik kerkib pinnale ja lendab minema.
Surusääsklaste vastsed on hästi tuntud akvaariumipidajate hulgas. Neid sageli erepunaseid, aga ka hallikaid või rohekaid vastseid kasutatakse akvaariumikalade toiduna. Ka looduslikes veekogudes on nad kalade tähtis toiduobjekt.
Vastsed kasutavad hingamiseks vees lahustunud hapnikku. Punase värvi annab neile imetajate ja lindude veres leiduva hemoglobiini sarnane aine.
Eesti järvede bentoses domineerivad biomassilt surusääskede vastsed.[viide?]
Surusääsklased ehk hironomiidid (Chironomidae) on suur sugukond sääselisi, keda praeguseks on teada üle 3500 liigi.
Surusääsed on enamasti küllalt väikesed, kehapikkus alla ühe sentimeetri. Väliselt meenutavad surusääsed pistesääsklasi, kuid nad toituvad valmikuna väga harva või mitte kunagi.[viide?] Isaste surusääskede tundlad on sulgjad, eesjalad on tugevasti pikenenud ja neid kasutatakse kompimisel tundlate asemel. Vaikse ilmaga parvlevad surusääsed õhtuti veekogude lähistel, seejuures tekkivat meloodilist undamist võib mõnikord kuulda üsna kaugele. Nendes parvedes leiavad putukad endale partneri. Liigi Pontomyia natans vastsed on kohastunud eluga merevees. Ka on selle liigi emased tiivutud ja ei lahku kunagi veest, isased leiavad neid mööda veepinda joostes.
Chironomidae nematozeroen familia bat da, hedapen globala duena. Ceratopogonidae, Simuliidae eta Thaumaleidae familiekin lotura estua du.
Chironomidae nematozeroen familia bat da, hedapen globala duena. Ceratopogonidae, Simuliidae eta Thaumaleidae familiekin lotura estua du.
Surviaissääsket (Chironomidae) on sääskiin kuuluva hyönteisheimo. Siihen kuuluu tuhansia lajeja ja satoja sukuja, jotka jaetaan seitsemään alaheimoon [2]
Sääski munii veden pinnalle, josta munat vajoavat pohjaan. Nuoret toukat uivat vapaana vedessä, mutta vanhemmiten toukat kaivautuvat pohjaan ja koteloituvat siellä. Aikuiset yksilöt nousevat pinnalle ja lähtevät lentoon. Lapissa tähän elämänkiertoon voi mennä useampia vuosia.[3]
Surviaissääsken toukat ovat sopeutuneet kaikkia muita hyönteisiä paremmin erilaisiin vesiympäristöihin. Joidenkin lajien toukat elävät hyvin vähähappisessa ympäristössä. Niiden soluissa on runsaasti happea sitovaa hemoglobiinia, samaa ainetta kuin ihmisten punasoluissa. Tällaiset väriltään kirkkaanpunaiset toukat ovat monien kalalajien mieliruokaa, ja siksi ne ovat hyviä pilkkisyöttejä. Toukat syövät veden pohjalle laskeutunutta kuollutta eloperäistä ainetta. Surviaissääskien toukat ovat monien kalojen tärkeää ravintoa. Niitä käytetään myös kalastuksessa syötteinä.[4]
Surviaissääsket (Chironomidae) on sääskiin kuuluva hyönteisheimo. Siihen kuuluu tuhansia lajeja ja satoja sukuja, jotka jaetaan seitsemään alaheimoon
Les Chironomidae forment une famille de diptères nématocères, qui se divise en onze sous-familles, plus de 5 000 espèces décrites dont 700 rien qu'en Amérique du Nord. Les chironomidés représentent une des plus importantes familles de diptères.
La larve de chironome (filtreur et suspensivore) est bien connue sous le nom vernaculaire de « ver de vase ».
Les chironomidés sont des insectes de petite taille apparentés aux Ceratopogonidae, Simuliidae, et Thaumaleidae. Ressemblant beaucoup à des moustiques, ils sont communément confondus avec ces derniers.
On les en distingue facilement par :
L'œuf de chironome[1] est ovale, jaunâtre et translucide. Les œufs sont pondus en paquets denses sur la ceinture d'objets flottants ou émergents, ou sur la berge au bord de l'eau. La larve de chironome est souvent dite « ver de vase » en France. Elle est d'une couleur caractéristique rouge sang (hémoglobine[2]), alors que l'adulte sera verdâtre. L'hémoglobine, ainsi que les mouvements ondulatoires, permettent aux larves d'absorber suffisamment d'oxygène, même dans un environnement pauvre en oxygène[3].
Des soies fines et courtes sont présentes sur chaque segment.
Remarque : la larve est un organisme filtreur[4] qui se fabrique un « tube protecteur ».
Elle est dite « bloodworms » par les anglophones, ce mot pouvant aussi en anglais désigner des vers polychètes vivant dans les sédiments marins (Glycera sp.)
Au moment des émergences et de la reproduction, les adultes forment souvent en bordure de rivière et de canaux, et au-dessus des arbres ou buissons, et parfois plus en hauteur (par exemple au-dessus d'une toiture de clocher) en fin d'après midi, des nuages d'insectes tournoyants caractéristiques, qui exceptionnellement sont si denses qu'ils peuvent de loin être confondus avec des volutes de fumées.
Un représentant des Chironomidae, Tanytarsus, présente un exemple de pédogenèse[6].
On trouve les chironomidés au stade larvaire dans presque tous les habitats aquatiques et semi-aquatiques y compris dans les cavités d'arbres, les bromélias, la végétation en décomposition, le sol, les égouts et les contenants artificiels. Ils représentent une part importante du macrozoobenthos (invertébrés aquatiques) de la plupart des écosystèmes d'eau douce. Les chironomes pondent des œufs associés en rubans gélatineux et translucides jaunâtres ou légèrement orangés de plusieurs centaines d'œufs.
Ces rubans qui gonflent rapidement dans l'eau sont collés à la berge ou en périphérie d'un objet flottant ou émergeant de l'eau (lorsque le milieu est très anoxique).
Certaines espèces de chironomes colonisent volontiers les fosses septiques (si elles ont un accès non protégé par un filtre de type moustiquaire). Les larves peuvent alors y vivre par centaines de milliers, voire par millions, plus tôt et plus tard en saison que dans la nature (en zone tempérée).
Les larves et les nymphes constituent des sources importantes de nourriture pour les poissons, tels les diverses variétés de truites, le Grand corégone, le Fondule barré, l'Épinoche et de nombreux autres organismes aquatiques tels les Tritons. De nombreux insectes aquatiques, tels différents prédateurs parmi les hémiptères de la famille des Nepidae, des Notonectidae et des Corixidae (punaises aquatiques) se nourrissent de chironomes durant leur stade aquatique de même que les coléoptères aquatiques prédateurs des familles telles Dytiscidae and Hydrophilidae. À son dernier stade de développement, le moucheron émerge de la nymphe. Les moucherons nourrisent des poissons et des oiseaux insectivores, tels les hirondelles. Les chironomes sont également reconnus pour nourrir en abondance les cannetons. Les chironomes subissent aussi la prédation de chauve-souris, d'insectes volants tels les Odonates et les mouches danseuses.
Ces invertébrés, non piqueurs, jouent un rôle écosystémiquement important (service écosystémique, y compris dans les lacs et zones humides riches en matière organique, voire nettement polluées (tant que ces polluants ne nuisent pas à leur cycle de développement).
La densité de larves de chironome plumeux (larves filtreuses, et constructrices de tubes) peut atteindre 100000 larves/m2 dans les lacs eutrophes[7]. Ces larves jouent un rôle important pour la filtration de l'eau, mais aussi en minéralisant la matière organique sédimentée[7], ainsi qu'en constituant la base d'une importante chaine alimentaire. En particulier, les larves en se nourrissant de bactéries et en construisant leurs tubes à l'interface eau-sédiment et interfèrent donc avec le biofilm présent à la surface du sédiment et jouent un rôle fondamental dans la bioturbation effective de cette couche. Dans cette zone, elles se montrent capables d'extraire des quantités significatives de NH4+ et de phosphates à partir du sédiment[8],[9],[10],[11],[12].
En présence de larves la couche supérieure du sédiment prend une couleur plus claire indicatrice d'une meilleure oxygénation et d'un travail de minéralisation en favorisant la présence de bactéries[13]. Les expériences faites en laboratoire (microcosme) montrent que leur présence augmente de 4.4 fois la biomasse bactérienne[13]. Elles sont de ce point de vue plus efficaces que les Monoporeia (qui augmentent néanmoins la biomasse bactérienne de 3.2×) et beaucoup plus efficaces que les Tubifex (1.4 x) qui pénètrent moins profondément le sédiment[13].
Elles semblent indirectement consommer de la matière organique favorable à la méthanogenèse (méthane produit par certaines bactéries suflatoréductrices qui apprécient les eaux et/ou sédiments anoxiques, dont dans les rizières[5]). In vitro, l'intérieur de chaque "tube" de larves de chironome semble fonctionner comme une sorte de petit réacteur biologique ou l'activité des bactéries est plus intense[5].
En outre, les chironomidés sont très prolifiques et procurent une source importante de nourriture à nombre d'espèces dont des poissons, des oiseaux, des chauve-souris et des musaraignes aquatiques.
- Ils présentent une chimie du sang basée sur le cuivre là où la plupart des espèces utilisent le fer (d'où la couleur verdâtre de l'adulte). Ils contribuent donc à exporter le cuivre des sédiments vers l'écosystème où il est un oligo-élément important. Dans les cas où le taux d'oxygène de l'eau diminue vraiment trop (la nuit en général), les larves viennent respirer en surface, mais en creusant leurs tubes dans le sédiment elles aident l'oxygène à y pénétrer et font œuvre de bioturbation[14]. - Comme chez les tubifex qui leur sont souvent associés ou qui les remplacent dans les vases encore plus anoxiques (les tubifex sont encore plus résistants à la pollution et au manque d'oxygène), leurs larves qui vivent dans le sédiment, dans une sorte de fourreau généralement vertical contribuent, mais bien mieux que celles des tubifex (qui sont plus petites et beaucoup plus fines) à faire circuler de l'eau (plus oxygénée) dans les sédiments superficiels. Elles sont très résistantes à nombre de polluants et elles contribuent à décolmater, aérer et oxygéner la couche superficielle des vases et sédiments des rivières.
- Après une pollution organique majeure ou durable, ces espèces font partie des espèces pionnières qui contribuent à la résilience de l'écosystème.
La famille des Chironomidae a été décrite par l'entomologiste anglais Edward Newman.
Les anglophones les nomment aussi parfois « lake flies » (mouche des lacs) dans certaines régions du Canada, et « sand flies » (Mouche des sables) ou « muckleheads »[15], ou « muffleheads »[16] dans certaines zones des grands lacs aux États-Unis et « blind mosquitoes » (moustiques aveugles) en Floride.
Certaines espèces possèdent des chromosomes anormalement grands, visibles au microscope, ce qui les a fait retenir pour diverses expérimentations scientifiques ou pédagogiques.
Les larves de certaines espèces de chironomes dites « vers de vase » sont recherchées par les pêcheurs et des entreprises spécialisées pour appâter ou pour nourrir des poissons d'aquariums avec de la nourriture vivante (au risque d'importer des microbes et des polluants de type dioxines ou métaux lourds le cas échéant).
Les chironomes ne sont pas réputés dangereux pour l'Homme, notamment parce qu'ils ne piquent pas et ne recherchent pas comme certaines mouches le contact avec notre nourriture. Au moment de la métamorphose, l'adulte quitte son enveloppe à la surface de l'eau, sans contact avec celle-ci et généralement sans contact direct avec les sédiments pollués. Il ne transmet pas de germes ou parasites par piqûre, mais il pourrait être localement vecteur de certains microbes ou virus aux animaux qui le mangent, ou à l'homme via des fomites, ce qui reste à démontrer. (Là où il pullule, il peut consteller les vitres, les murs et le linge qui sèche de minuscules crottes verdâtres).
Les chironomidés participent à la diffusion du choléra. Les œufs de l'insecte peuvent être colonisés par Vibrio cholerae (6 à 36 bactéries par œuf). Les bactéries se trouvent également sur l'exosquelette des adultes qui contribuent à leur dispersion par voie aérienne lors du vol[17].
Les chironomidés sont d'importants bioindicateurs de l'état de santé d'un plan d'eau (la présence, l'absence ou la quantité d'une variété d'espèces s'y trouvant en témoignant).
Ces espèces pullulent souvent à proximité des petites rivières très polluées par de la matière organique (ou en aval d'égouts ou de certaines stations d'épuration dysfonctionnant ou sous-dimensionnées, ainsi qu'en aval de rejets insuffisamment épurés de papeteries, d'abattoirs, de certaines unités agroalimentaires. Ces pullulations autrefois réservées aux pays riches, se développent dans les zones plus pauvres. On peut alors trouver des centaines d'œufs déposés chaque nuit sur chaque centimètre de berge à la bonne saison. Le fond de la rivière peut être littéralement tapissé de larves là où le courant est ralenti, sous les cailloux ou là où les sédiments sont fixés par leur poids ou par des associations symbiotiques de bactéries (bactéries filamenteuses souvent) et de champignons aquatiques, avec parfois des algues rouges.
Lorsque l'eau est plus pure, les espèces de chironomes les plus grandes sont remplacées par des espèces plus petites.
Certains chironomes (généralement des espèces de grande taille) sont des bioindicateurs d'une très mauvaise qualité de l'eau s'ils sont massivement présents. En zone tempérée, si la rivière se dégrade encore, ils disparaissent au profit des tubifex, souvent accompagnés d'une espèce de sangsue très résistante à la pollution.
Des chercheurs (paléolimnologistes) ont aussi utilisé le chironome comme indicateur environnemental et climatique dans des études rétrospectives visant à mesurer et à comprendre les récentes modifications de l'environnement, notamment les changements climatiques.
Les espèces présentes sous forme de fossiles renseignent sur le climat et la température de l'eau à l'époque où elles ont été fossilisées[18].
Les Chironomidae forment une famille de diptères nématocères, qui se divise en onze sous-familles, plus de 5 000 espèces décrites dont 700 rien qu'en Amérique du Nord. Les chironomidés représentent une des plus importantes familles de diptères.
Nombre de chironomidae présentent des antennes sophistiquées (photo prise en stéréomicroscopie)La larve de chironome (filtreur et suspensivore) est bien connue sous le nom vernaculaire de « ver de vase ».
Larbha uisciúil corrmhíoltóige. An cholainn péistchruthach, suas le 20 mm ar fhad le 12 theascán. Dath dearg uirthi, le haemaglóibin inti mar oiriúnú don bheatha in uisce atá ocsaiginithe go lag.
Chironomidae adalah famili lalat nematocera yang tersebar di berbagai belahan dunia. Famili ini berhubungan erat dengan Ceratopogonidae, Simuliidae, dan Thaumaleidae. Banyak spesies yang tampak mirip nyamuk, tetapi mulut mereka tidak panjang seperti nyamuk.
|coauthors=
yang tidak diketahui mengabaikan (|author=
yang disarankan) (bantuan) |coauthors=
yang tidak diketahui mengabaikan (|author=
yang disarankan) (bantuan) Chironomidae adalah famili lalat nematocera yang tersebar di berbagai belahan dunia. Famili ini berhubungan erat dengan Ceratopogonidae, Simuliidae, dan Thaumaleidae. Banyak spesies yang tampak mirip nyamuk, tetapi mulut mereka tidak panjang seperti nyamuk.
Rykmý (fræðiheiti: Chironomidae) er ætt mýflugna. Á Íslandi eru þekktar 80 tegundir rykmýs og eru margar þeirra mjög mikilvægar í vistkerfum vatna af öllu tagi og oft undirstöðufæða fugla og fiska. Karldýrin þekkjast á fjaðurlaga fálmurum.
Karlflugurnar eru mjóslegnar og yfirleitt lengri en kvenflugur og á höfði bera karlflugur loðna fálmara sem minna helst á jólatré eða fjöður. Karlflugurnar geta orðið allt að 1,5 cm á lengd. Flugur rykmýs bíta ekki. Líftími flugnanna er aðeins nokkrir dagar, en á þeim tíma makast þær og verpa oftast aðeins einu sinni. Mökunaratferli rykmýs er þannig að karlflugur mynda mikla stróka og kvenflugurnar sækja í strókana. Fljótlega eftir mökun fljúga kvenflugurnar að vatni eða á og verpa eggjum á vatnsyfirborð. Eggin eru umlukin slímmassa sem sekkur niður á botn og klekjast lirfur út eftir nokkra daga og lifa á botni innan um botngróður eða í botnleðjunni. Lirfurnar eru mjóslegnar og hafa tvö pör af fóttotum og eru rauðar, gulgrænar eða blágráar á litinn. Mestur hluti af lífsferli rykmýs er á lirfustigi en lífsferillinn getur varað frá nokkrum vikum í tvö ár. Lirfur rykmýs fara í gengum þrjú hamskipti áður en myndbreyting á sér stað og púpa myndast. Púpurnar myndbreytast inni í pípum sem lirfurnar lifa að öllu jöfnu í. Á lirfustiginu safna dýrin allri þeirri forðanæringu sem þau þurfa til vaxtar og viðhalds því á fullorðinstiginu sem fluga nærist rykmýið lítið eða ekkert. Fæða lirfanna er meðal annars smásæir þörungar, rotnandi jurtaleifar, lifandi smádýr eða bakteríur. Rykmýið er mikilvæg fæða fyrir fiska. Stærsta rykmýstegund á Íslandi er stóra toppflugan (Chironomus islandicus). Lirfur eru hárauðar á litinn og lifa oftast niðurgrafnar í botnseti stöðuvatna. Lirfurnar eru svona rauðar vegna blóðrauðans (haemoglobin) sem hefur mikla sækni í súrefni og það gerir lirfunum kleift að lifa við aðstæður þar sem súrefni er af skornum skammti.
Rykmý (fræðiheiti: Chironomidae) er ætt mýflugna. Á Íslandi eru þekktar 80 tegundir rykmýs og eru margar þeirra mjög mikilvægar í vistkerfum vatna af öllu tagi og oft undirstöðufæða fugla og fiska. Karldýrin þekkjast á fjaðurlaga fálmurum.
Karlflugurnar eru mjóslegnar og yfirleitt lengri en kvenflugur og á höfði bera karlflugur loðna fálmara sem minna helst á jólatré eða fjöður. Karlflugurnar geta orðið allt að 1,5 cm á lengd. Flugur rykmýs bíta ekki. Líftími flugnanna er aðeins nokkrir dagar, en á þeim tíma makast þær og verpa oftast aðeins einu sinni. Mökunaratferli rykmýs er þannig að karlflugur mynda mikla stróka og kvenflugurnar sækja í strókana. Fljótlega eftir mökun fljúga kvenflugurnar að vatni eða á og verpa eggjum á vatnsyfirborð. Eggin eru umlukin slímmassa sem sekkur niður á botn og klekjast lirfur út eftir nokkra daga og lifa á botni innan um botngróður eða í botnleðjunni. Lirfurnar eru mjóslegnar og hafa tvö pör af fóttotum og eru rauðar, gulgrænar eða blágráar á litinn. Mestur hluti af lífsferli rykmýs er á lirfustigi en lífsferillinn getur varað frá nokkrum vikum í tvö ár. Lirfur rykmýs fara í gengum þrjú hamskipti áður en myndbreyting á sér stað og púpa myndast. Púpurnar myndbreytast inni í pípum sem lirfurnar lifa að öllu jöfnu í. Á lirfustiginu safna dýrin allri þeirri forðanæringu sem þau þurfa til vaxtar og viðhalds því á fullorðinstiginu sem fluga nærist rykmýið lítið eða ekkert. Fæða lirfanna er meðal annars smásæir þörungar, rotnandi jurtaleifar, lifandi smádýr eða bakteríur. Rykmýið er mikilvæg fæða fyrir fiska. Stærsta rykmýstegund á Íslandi er stóra toppflugan (Chironomus islandicus). Lirfur eru hárauðar á litinn og lifa oftast niðurgrafnar í botnseti stöðuvatna. Lirfurnar eru svona rauðar vegna blóðrauðans (haemoglobin) sem hefur mikla sækni í súrefni og það gerir lirfunum kleift að lifa við aðstæður þar sem súrefni er af skornum skammti.
I chironomidi (Chironomidae Newman, 1836) sono una vasta famiglia cosmopolita di insetti dell'ordine dei ditteri (Nematocera: Culicomorpha). Apparentemente simili alle zanzare, i chironomidi differiscono in realtà da queste per diversi caratteri poco appariscenti e, soprattutto, per l'assenza completa dell'ematofagia nella dieta delle femmine adulte.
L'importanza medico-sanitaria di questa famiglia si limita alla possibilità di insorgenza di fastidi di natura allergica, ma le femmine sono incapaci di pungere o, addirittura, non si nutrono affatto. La famiglia è invece importante sotto l'aspetto ecologico, per il ruolo ricoperto dalle larve nelle catene alimentari degli ecosistemi di acqua dolce, e, contestualmente a casi di frequenza circoscritta, sotto l'aspetto agrario, per la possibilità di danni alle colture di riso.
Le larve di alcune specie, più note, sono comunemente chiamate dagli anglosassoni blood worms ("vermi sanguigni") e, in italiano, vermi rossi dei pescatori. Questi nomi sono dovuti al colore rosso dell'emolinfa e al fatto che le larve essiccate sono impiegate come esche dai pescatori e come mangime per i pesci. Il nome scientifico, Chironomidae, deriva dal greco Χειρονόμος che, richiamando la gestualità delle mani nella chironomia, fa riferimento alla postura assunta dall'adulto in posizione di riposo, con le zampe anteriori sollevate sopra il capo e protese in avanti.
Gli adulti sono moscerini simili alle più note zanzare, dal corpo esile e delicato, lungo 1-10 mm, con zampe lunghe e sottili e capo dorsalmente coperto dall'espansione in avanti del pronoto.
Il capo è piccolo. Le antenne dei maschi sono densamente piumose della maggior parte della famiglia, quelle delle femmine sono moniliformi. L'apparato boccale è di tipo succhiante non perforante per l'assenza di mandibole funzionali, ma spesso è più o meno ridotto fino alla completa atrofia.
Il torace è dorsalmente convesso e prolungato in avanti fino a sormontare il capo. Dorsalmente è percorso da carene longitudinali. Le zampe, lunghe e sottili come nella generalità dei Nematoceri, presentano tarsi composti da 5 segmenti, particolarmente lunghi nelle anteriori, e sono tenute sollevate sopra il capo e protese in avanti in posizione di riposo.
Le ali sono strette e lunghe e ripiegate a tetto sull'addome in posizione di riposo. La morfologia della nervatura può variare notevolmente all'interno della famiglia e, spesso, può mostrare una marcata semplificazione. In generale, le nervature anteriori (dalla costa alla radio) o alla media) sono marcatamente più sclerificate di quelle posteriori (cubito, anale e, in qualche, caso anche la media) e percorse da setole. Setole possono essere presenti anche lungo l'intero margine o sulle parti membranose. Queste ultime, in genere, sono comunque prive di setole oppure rivestite da microtrichi.
La morfologia della nervatura può variare notevolmente. La costa è in genere leggermente estesa fino alla confluenza di R4+5 o poco oltre e in genere non raggiunge l'apice dell'ala. La subcosta può essere assente, incompleta, oppure può estendersi fino a confluire sulla costa. La radio è in genere suddivisa in R1, R2+3 e R4+5, con settore radiale breve e trasversa. Spesso R2+3 è appena accennata oppure si fonde con R4+5; in altri casi si biforca in due rami, con R2 che confluisce sulla costa o sulla parte terminale di R1. La media è indivisa (M1+2), carattere ricorrente in tutti i Chironomidi, e confluisce sul margine in corrispondenza dell'apice dell'ala o in posizione più arretrata. La cubito si suddivide nei due rami CuA1 e CuA2 o, secondo una differente interpretazione, in CuA e M3+4, ritenendo quest'ultima fusa con il primo ramo della cubito anteriore. Come nella maggior parte dei Nematoceri, è inoltre presente, posteriormente alla cubito, la plica CuP, ritenuta da alcuni autori come il ramo posteriore della cubito. Sono infine presenti una o due vene anali, a decorso incompleto e più o meno accennate. Le vene trasversali sono rappresentate, oltre che dal settore radiale, dalla radio-mediale (r-m) e, in genere, dalla trasversa bM3+4, ritenuta secondo le differenti interpretazioni, come medio-cubitale o come tratto basale di M3+4.
L'addome è sottile e lungo, spesso con una pigmentazione zonale che ne evidenzia la struttura metamerica.
La larva è apoda, sottile e cilindrica, lunga 1-6 cm e di colore biancastro, verdastro o rossastro. Ha il capo evidente e sclerotizzato, con apparato boccale prognato. È priva di spiracoli tracheali (apparato apneustico), porta due paia di pseudopodi, rispettivamente nel protorace e nell'ultimo urite, terminanti con uncini. Le appendici si localizzano nella zona caudale: nell'urite VIII sono in genere presenti due paia di tubuli respiratori, nell'ultimo urite sono invece presenti un paio di appendici dorsali, dette procerci, terminanti con un ciuffo di setole, e due paia di papille branchiali che svolgono la funzione di regolazione della salinità. Una peculiarità fisiologica-istologica di diverse larve di Chironomidi è la presenza di emoglobina nell'emolinfa: queste larve, tipicamente bentoniche, sfruttano infatti la maggiore efficienza di questo pigmento nel trasporto dell'ossigeno, riuscendo perciò ad adattarsi ad ambienti poveri di ossigeno. Conseguenza diretta della presenza dell'emoglobina è la pigmentazione rossa di queste larve.
I chironomidi sono insetti olometaboli, con sviluppo postembrionale che si svolge attraverso gli stadi di larva e pupa. La riproduzione è di tipo anfigonico, ma in questa famiglia si riscontra anche la partenogenesi. Nel corso dell'anno si avvicendano 3-4 generazioni, ma si possono avere anche cicli pluriennali, con una generazione che può durare anche un lustro.
Gli adulti hanno una vita breve, ridotta a pochi giorni. Sono incapaci di nutrirsi, oppure hanno un'alimentazione esclusivamente glicifaga, che utilizza il nettare e la melata come risorse alimentari. A differenza di altri culicomorfi, la femmina non necessita dell'assunzione di sangue per la riproduzione, perciò è del tutto assente l'ematofagia. L'etologia degli adulti è caratterizzata dall'aggregazione dei maschi, ai fini dell'accoppiamento, in densi sciami danzanti di forma conica e di alcuni metri di altezza, in zone prossime ai siti natali. Questi sciami si spostano, spesso attratti dalla luce, dagli oggetti, dalle persone e sono in genere causa di disagi se non di danno vero e proprio. La femmina depone le uova nell'acqua in un unico ammasso gelatinoso, fissato ad un substrato immerso. Un'ovatura può contenere anche centinaia di uova.
Le larve vivono in svariati ambienti, ma nella generalità delle specie si comportano come organismi bentonici degli ecosistemi di acqua dolce. Vivono perciò nel fondo di fiumi, laghi, stagni, anche fino a 200 metri di profondità, raggiungendo elevate densità di popolazione in acque ricche di sostanza organica, fino a 100 000 individui per metro quadro. Secondo la specie, la larva può essere protetta o meno da un astuccio tubulare, costruito con detriti frammisti a seta. Oltre a questo comportamento ordinario, nella famiglia si riscontrano etologie differenti, con specie le cui larve vivono in acque salmastre o nella zona intertidale delle coste o in mare aperto. Alcune specie vivono sul fondo di vasche e piscine oppure anche all'interno delle condutture idriche. Le larve di un numero limitato di specie vive in altri ambienti comunque umidi e ricchi di sostanza organica, come sotto la corteccia degli alberi, le lettiere umide o, infine, all'interno di vegetali. La dieta è in genere costituita da microrganismi acquatici (alghe, batteri) o da detriti organici, ma fra i chironomidi si annoverano anche specie le cui larve sono fitofaghe o zoofaghe, per quanto siano poco frequenti.
La pupa ha una vita della durata di poche ore. Raggiunta la maturità, la larva abbandona il suo sito e risale verso la superficie, insediandosi sotto il pelo libero dell'acqua per impuparsi. La morfologia della pupa è analoga a quella dei nematoceri acquatici, perciò questa sfrutta i ciuffi di setole e le appendici respiratorie per restare "agganciata" alla superficie.
Un aspetto di particolare interesse è la capacità di adattamento delle larve di diverse specie a condizioni ambientali proibitive per altri organismi e che riguardano, secondo i casi, la salinità, l'umidità, la temperatura, la disponibilità di ossigeno o, infine, la particolare specificità dell'habitat.
Diverse sono le specie adattate a vivere in acque salmastre o marine, in virtù della funzione di regolazione osmotica svolta dalle papille anali. La larva del Chironomus salinarius può resistere a concentrazioni di cloruri dell'ordine del 40%[1]. Negli anni ottanta, nella Laguna di Venezia furono rilevate densità di popolazione, di larve di C. salinarius, superiori a 38 000 individui per metro quadro in acque con il 5% di salinità[2][3].
L'adattamento a condizioni estreme di umidità è un comportamento riscontrato in particolare nelle specie del genere Polypedilum diffuse nell'Africa occidentale. Queste larve, adattate a vivere in pozzanghere temporanee soggette a prosciugamenti di lunga durata, vivono racchiuse all'interno di un astuccio di terra e in condizioni sfavorevoli vanno incontro ad una lenta disidratazione, combinata all'accumulo di zuccheri, fino a portare l'umidità del corpo a valori inferiori all'8%. Questo stato di quiescenza o morte apparente, detto anidrobiosi o criptobiosi, permette alle larve di sopravvivere a lunghi periodi di aridità che possono durare anche anni. Tuttavia, l'aspetto più spettacolare, dal punto di vista biologico, associato all'anidrobiosi delle larve di Polypedilum è la capacità di tollerare temperature incompatibili con la vita, capacità che si manifesta ai livelli più estremi nella specie Polypedilum vanderplanki.
La larva di questo chironomide, considerata il più grande invertebrato criptobiotico e largamente impiegata negli studi sulla criptobiosi, è in grado di tollerare, in subordine ai tempi di esposizione, abbassamenti termici fino a -270 °C, ovvero prossimi allo zero assoluto, o innalzamenti termici fino a 106 °C e mantenersi in stato di criptobiosi per ben 17 anni[4]. Ad esempio, le larve in criptobiosi possono sopravvivere ad esposizioni a -190 °C per tre giorni oppure a immersione in acqua bollente per un minuto[1][5][6]. In condizioni naturali, la larva di P. vanderplanki vive in Nigeria nelle pozze d'acqua che si formano, in occasione delle piogge, sulle rocce soleggiate; in seguito al prosciugamento, in queste rocce, la temperatura raggiunge i 70 °C senza che venga compromessa la sopravvivenza del chironomide. La stessa larva, in condizioni fisiologiche normali, muore dopo un'esposizione di un'ora ad una temperatura di 43 °C[6].
L'adattamento a bassi tenori di ossigeno si deve a meccanismi fisiologici basati su un particolare biochimismo. La presenza stessa di emoglobina nell'emolinfa di molte larve di chironomidi, è un fatto inconsueto fra gli Insetti, nei quali il trasporto dell'ossigeno è in genere affidato alla capillarità del sistema tracheale. L'emoglobina, in questo caso, svolge la funzione di rendere più efficiente il trasporto dell'ossigeno. Alla presenza del pigmento si associano anche particolari biochimismi nel metabolismo di queste larve come, ad esempio, lo svolgimento di processi di glicolisi anaerobica[7].
Un esempio di adattamento alla specificità intrinseca dell'habitat si riscontra nella specie Paratanytarsus inquilinus, che ha concentrato il proprio potenziale biologico a favore dello stadio larvale. Le larve di questa specie vivono nelle condutture dell'acqua degli acquedotti urbani, nutrendosi di ferrobatteri, e l'intero ciclo vitale può svolgersi, per una sequenza indefinita, all'interno delle condotte senza alcun contatto con l'esterno: la femmina adulta, infatti, conduce una vita brevissima restando racchiusa all'interno dell'involucro pupale e riproducendosi per partenogenesi.
I chironomidi costituiscono nel complesso un raggruppamento sistematico cosmopolita. Sono ben conosciute le forme europee, con descrizioni dettagliate di tutti gli stadi, ma, in generale, i chironomidi rappresentano un raro esempio, nell'ambito degli insetti, di conoscenza approfondita di tutti gli stadi del ciclo. La tassonomia interna di questa famiglia è perciò largamente basata anche sulle caratteristiche degli stadi preimmaginali.
L'areale della famiglia è alquanto vasto comprendendo molteplici ambienti in tutte le regioni zoogeografiche della Terra, inclusa l'Antartide, con la specie Belgica antarctica, del genere Belgica, la tundra artica, con almeno oltre un centinaio di specie[8], e gli habitat marini, con il genere Clusio.
In Europa sono presenti circa 1500 specie ripartite fra otto sottofamiglie. In Italia il numero effettivo di specie è incerto, a causa di una limitata conoscenza relativa a questa famiglia. Fino agli anni ottanta, infatti, l'interesse verso i chironomidi, in Italia, era rivolto principalmente ai danni causati nelle risaie emiliane e ai disagi causati nelle aree urbane[1]. Le segnalazioni relative all'Italia sono comunque dell'ordine di circa 130 generi con oltre 400 specie, indicando una significativa biodiversità relativa alla diffusione di questa famiglia[9]. Fra le specie più comuni si annovera il Chironomus plumosus[2].
Va comunque specificato che i censimenti confermano, anche quando riferiti ad areali di limitata estensione, una notevole diffusione dei chironomidi, in termini di biodiversità, in gran parte del mondo[10].
L'importanza diretta dei chironomidi, in merito alle relazioni con l'Uomo, è subordinata ad aspetti contestuali. In generale, questi insetti non sono direttamente dannosi quanto, ad esempio, i nematoceri ematofagi (Culicidae, Ceratopogonidae, Phlebotominae) o i nematoceri fitofagi (Cecidomyiidae, Tipulidae). L'entomologia agraria, in Italia, ha sempre concentrato l'attenzione sui chironomidi ai danni causati nelle risaie in fase di semina, in particolare in Emilia. I chironomidi in letteratura sono il Chironomus cavazzai, il Cricotopus sylvestris e i generi Tanytarsus e Polypedilum. Secondo TREMBLAY[1], in realtà, l'importanza sotto questo aspetto è oggi fortemente ridimensionata al punto da non ritenersi più un'emergenza e rappresenta solo un'informazione di valore storico.
Le larve di questi chironomidi, infatti, vivono nei fondali melmosi degli acquitrini ed hanno un regime dietetico detritivoro. Nelle risaie gli attacchi al riso si rivelano più intensi in caso di proliferazione, con densità di popolazione che superano i 100 g di larve per litro di melma[1]: in queste condizioni le larve si riversano sulle cariossidi e sulle plantule in via di emergenza provocandone la distruzione. A sostegno di questa ipotesi va indicata una tecnica agronomica, alternativa o di supporto ai trattamenti chimici, che consisteva nel porre il riso in asciutta[11]. Il problema dei chironomidi nelle risaie è oggi pressoché scomparso a seguito dell'ammodernamento della tecnica colturale e, in particolare, per il largo ricorso al diserbo chimico[2].
Più problematico è invece il rapporto con l'Uomo nelle aree urbane costiere, soprattutto in siti soggetti all'eutrofizzazione. Diverse ricerche hanno messo in evidenza una correlazione fra l'incremento delle popolazioni di chironomidi e l'eutrofizzazione delle acque[2]. A titolo di esempio, ALI et al. (1985) rilevarono una densità di popolazione di C. salinarius dell'ordine di 15000 larve per metro quadro in un sito della laguna, adiacente all'aeroporto di Venezia, in cui si riversavano reflui civili. A prescindere dai casi specifici, l'incremento delle popolazioni di chironomidi porta alla formazione di sciami di maschi più grandi e densi, talvolta di dimensioni cospicue: 30-40 metri di altezza e 1-3 metri di larghezza[2]. Le conseguenze di un'eccessiva invadenza di chironomidi nelle aree urbanizzate sono varie:
Queste problematiche coinvolgono perciò i chironomidi nella tematica più ampia della lotta ai nematoceri ematofagi, per quanto questi insetti non siano particolarmente dannosi sotto l'aspetto medico-sanitario.
Da un punto di vista diametralmente opposto, i chironomidi sono considerati insetti utili per la nicchia ecologica occupata. La loro capacità di adattamento a condizioni ambientali difficili per altri organismi, raggiungendo anche elevate densità di popolazione, assegna alle larve un ruolo importante come base alimentare per l'ittiofauna e, più in generale, per gli organismi predatori degli ecosistemi d'acqua dolce.
Sotto questo aspetto, le larve dei chironomidi sono sfruttate anche come materia prima per la costituzione di mangimi per alimentare i pesci e gli altri organismi d'acquario. A questo scopo, vengono anche essiccate e ridotte in cialde o in pastiglie o ancora liofilizzate o surgelate. Le larve, note in commercio come ver de vase, sono inoltre utilizzate come esche per la pesca dei piccoli ciprinidi, soprattutto durante gare di pesca.
Altri aspetti che possono ricondurre ad una forma di utilità di questi insetti è il loro impiego come bioindicatori dello stato di inquinamento delle acque.
Ancora incerte sono le correlazioni filogenetiche dei chironomidi, ritenuti, secondo alcune analisi, un clade monofiletico. Secondo le interpretazioni più consolidate[12], formerebbero con i Ceratopogonidae un clade monofiletico rispetto ai Simuliidae, mentre secondo altre interpretazioni, più recenti[13][14] i Chironomidi sarebbero monofiletici rispetto al clade Simuliidae+Ceratopogonidae.
L'origine della famiglia può essere fatta risalire al Giurassico, per la ricorrente segnalazione di diversi paleoendemismi, a livello di genere, circumantartici (Argentina, Patagonia, Queensland, Nuovo Galles del Sud, Nuova Zelanda), dimostrando che i chironomidi erano già presenti prima della deriva delle placche dell'antico Gondwana.
La famiglia comprende oltre 5000 specie conosciute, su un totale stimato di 10000 specie, ripartite fra undici sottofamiglie che, a loro volta, possono suddividersi in tribù:
I chironomidi (Chironomidae Newman, 1836) sono una vasta famiglia cosmopolita di insetti dell'ordine dei ditteri (Nematocera: Culicomorpha). Apparentemente simili alle zanzare, i chironomidi differiscono in realtà da queste per diversi caratteri poco appariscenti e, soprattutto, per l'assenza completa dell'ematofagia nella dieta delle femmine adulte.
Dansmuggen (Chironomidae), ook wel vedermuggen genoemd, vormen een familie van muggen die over de hele wereld voorkomen, zelfs op Antarctica leven soorten dansmuggen. Ze dienen niet te worden verward met de dansvliegen (Empididae).
Dansmuggen behoren niet tot de bloedzuigende muggen die mens en dier plagen, dat zijn onder andere de steekmuggen (Culicidae). Dansmuggen zijn onschuldige insecten die over het algemeen makkelijk van steekmuggen zijn te onderscheiden door de grotere en witte vleugels die als een afdakje op de rug worden gevouwen in rust, in plaats van doorzichtig en recht achter de rug gevouwen zoals bij veel steekmuggen. De twee grote, veer-achtige uitsteeksels op de kop verklaren de naam vedermug, met name bij het mannetje die hiermee feromonen van een vrouwtje waar kan nemen. Ze hebben een lichtbruin tot groen lichaam. De meeste dansmuggen worden ongeveer 10 millimeter lang.
De larve van veel soorten staat bekend als de rode muggenlarve of bloedworm vanwege de bloedrode kleur, hoewel het lichaam doorzichtig is. Het is een worm-achtige, duidelijk gesegmenteerde larve met kleine achterpootjes en twee borstelige monddelen. Omdat een rode kleur opvalt en diverse vissen er dol op zijn, leeft de larve in de modderlaag of tussen onderwaterplanten van wateren. Soms maakt de larve kronkelende bewegingen om meer zuurstofrijk water naar de bodemoppervlakte te brengen. Om meer zuurstof op te kunnen nemen zit het lichaam vol met het roodkleurige en zuurstofbindende stof hemoglobine. Dit eiwit zit ook in menselijk bloed en dient ook bij mensen om zuurstof te binden. Dansmuggen zijn hiermee een grote uitzondering onder de insecten, die vrijwel allemaal door middel van een tracheeënstelsel ademenhalen.
De rode muggenlarve is op diverse terreinen een begrip. Ten eerste is het een zeer veel gebruikt voedseldier voor allerlei vissen, amfibieën en andere aquatische diersoorten. Ook in vijvers kunnen rode muggenlarven gevoerd worden als vissenvoer, vooral baarsachtigen eten ze veel. In de hengelsport heeft dit dier een deftige naam; ver de vase en is het bij sommige viswedstrijden zelfs verboden om deze larven te voeren vanwege de opvallende kleur.
De volgende taxa zijn bij de familie ingedeeld:Onvolledig
De weinige soorten met een andere naam dan een wetenschappelijke worden vaak gewoon dans- of vedermug genoemd, ook de bekendere soorten Chironomus attenuatus (in Amerika) en Chironomus plumosus (onder andere in Europa, Nederland en België). Wereldwijd zijn minimaal 7054 soorten beschreven, waarvan 447 in Nederland.
Dansmuggen (Chironomidae), ook wel vedermuggen genoemd, vormen een familie van muggen die over de hele wereld voorkomen, zelfs op Antarctica leven soorten dansmuggen. Ze dienen niet te worden verward met de dansvliegen (Empididae).
Fjørmyggar (Chironomidae) er ei gruppe tovengjer som finst i tilknytnad til ferskvatn over heile verda. Dei liknar vanlege myggar, men ingen av artane syg blod. Særleg hannane er lette å kjenne att på dei store, fjør-liknande antennene deira.
Det er beskrive godt over 5 000 artar fjørmyggar over heile verda, men ein reknar med at det reelle artstalet er nærare 15 000[1]. 505 av dei er registrerte i Noreg. Dei ferskvasslevande larvane deira («raude mygglarvar») er økologisk viktige som byttedyr for mange ferskvassfisk, særleg i djupe sjøar.
Fjørmyggar i naturen er lettast å observera når dei svermar. Med litt trening er det ikkje vanskeleg å skilja fjørmyggsvermer frå andre svermande myggar; dei har ein raffinert flukt-åtferd som har fått danskane til å kalla dei «dansemyggar». Store svermar inneheldt store mengder med individ, og har ved fleire høve faktisk ført til brannutrykkingar. Dei kan òg vera særs plagsame, sjølv om dei ikkje stikk: Dei kan flyga inn i nase og svelg, noko som ikkje er vidare behageleg.
Svermande fjørmyggar kan somme stadar føra til større problem. I Sudan vert opptil 20 % av folket som bur langsmed Nilen arbeidsuføre fordi dei vert allergiske mot myggen og utviklar sterk astma. Slik allergi kan òg kanskje vera problematisk andre stadar. Folk som arbeider på fjørmygg-farmar, som produserer larvar som levandefôr til akvariefisk, er ofte plaga med allergi.
Fjørmyggar går gjennom fire larvestadium på vegen frå egg til vakse insekt. Desse stadia er avhengige av vatn, men ikkje alltid i så veldig store mengder. Somme artar toler særs godt tørke og/eller innfrysing.
Det første larvestadiet til fjørmyggen er ofte pelagisk (i alle fall i innsjøar). Dei vert trekt mot lys og heldt seg såleis ganske langt oppe i vatnet. Når dei først slår seg ned på botnen kan dei velje i eit breitt spekter av levesett avhengig av art. Somme et alger av stein eller vassplantar, andre grev i daudt tre, vassplantar eller ferskvass-svamp og somme lever saman med andre organismar som vårflugelarvar, sniglar eller andre grupper. Frå utlandet kjenner ein òg parasittiske former som går på fisk.
Ein finn stort sett algeetande artar på grunt vatn, naturleg nok. På djupare vatn dominerer detritus-etarar.
Når fjørmyggen forpuppar seg eller døyr, fell den harde, kitiniserte «hovudskalla» av og søkk til botnen. Analyser av botnsedimenta frå innsjøar kan difor fortelje mykje om kva slags fjørmyggar som lever eller har levd i dei. For artar ein har økologisk kunnskap om tyder dette at ein kan seie mykje om korleis tilhøva der har forandra seg over tid.
Dei fleste fjørmyggane er knytt til ferskvatn som i innsjøar og elver, men det finst artar i særs mange ulike slags vatn. Det finst artar som lever i smeltevasskanalar under snøen på isbrear i Himalaya, i havet (noko som særs få andre insekt har klart), i svovelhaldige varme kjelder med temperaturar opp i 50° C og i særs surt myrvatn.
Ein finn likevel flest artar i ferskvassmiljø. I ulike undersøkingar har ein funne så mykje som 140-250 ulike artar i ein og same sjø - Noregsrekorden ligg på 143.
Fjørmyggar er særs talrike og inneheldt frykteleg mykje næring - om lag 40 % av kroppsmassen deira er protein. Særleg i puppestadiet er fugl, fisk og rovinsekt ute etter dei. Aure i vestnorske vassdrag har eit kosthald som består av om lag 70 % fjørmyggar. Artar som stingsild og røye kan òg ha gruppa som hovudføde. Dei raude mygglarvane ein får kjøpt i akvariebutikkar er frå fjørmyggar.
Eit anna kritisk stadium er overgangen frå puppe til vakse insekt, eller frå vatn til luft. Her er det insektetande fugl som er det største trugsmålet.
Fjørmyggar høyrer med mellom dei best undersøkte gruppene systematisk sett. Likevel kan så mykje som 70 % av artane framleis vera uoppdaga. Ein delar gruppa i elleve underfamiliar:[2]
Fjørmyggar (Chironomidae) er ei gruppe tovengjer som finst i tilknytnad til ferskvatn over heile verda. Dei liknar vanlege myggar, men ingen av artane syg blod. Særleg hannane er lette å kjenne att på dei store, fjør-liknande antennene deira.
Det er beskrive godt over 5 000 artar fjørmyggar over heile verda, men ein reknar med at det reelle artstalet er nærare 15 000. 505 av dei er registrerte i Noreg. Dei ferskvasslevande larvane deira («raude mygglarvar») er økologisk viktige som byttedyr for mange ferskvassfisk, særleg i djupe sjøar.
Fjærmygg (Chironomidae) er en meget artsrik familie av mygg. De finnes i alle ferskvannsmiljøer rundt omkring i verden – de er de eneste høyere insekter som finnes i Antarktis, noen arter lever i smeltevann på isbreer, og noen få lever også i havet. Det oppdages stadig mange nye arter av fjærmygg. I tillegg finnes det en god del arter som har larvene på land. Fjærmyggene er også ofte svært tallrike, og kan danne store svermer. I bunnsedimenter kan det finnes opptil 100 000 fjærmygglarver per kvadratmeter. Fjærmygglarver er en viktig del av ferskvannsøkosystemene, både som nedbrytere og som mat for andre organismer, blant annet fisk. I Norge er det funnet over 500 arter fjærmygg.
De voksne fjærmyggene er bitte små til middelsstore mygg, 1 - 10 mm lange, med ganske spinkel kroppsbygning. Mange arter er mørke på farge, andre er livlig grønne eller gule, ofte svartflekkete. Bakkroppen er lang og tynn hos hannene, kraftig og kjegleformet hos hunnene. Beina er vanligvis lange og slanke.
Hodet er nokså lite, kortere enn bredt, med nyreformede fasettøyne som ikke møtes oppe på hodet. Punktøyne (ocelli) finnes ikke. Munndelene er lite fremtredende, disse myggene har ikke sugesnabel. Hannene har fjærformede antenner, mens antennene hos hunnene er ganske korte og sylindriske.
Vingene er lange og smale, og de fremste vingeårene er vanligvis sterkere utviklet enn de bakenfor. Noen arter har sterkt reduserte vinger eller mangler dem helt.
Larvene er vanligvis lange og tynne, sylindriske, med en liten men tydelig hodekapsel. De har et par vorteføtter på det fremste segmentet og et på det bakerste. Larver som lever i oksygenfattige sedimenter er gjerne blodrøde på farge fordi kroppen inneholder store mengder hemoglobin som hjelper dem å ta opp oksygen.
Fjærmygg finnes ned til 30 meters dyp i havet og opp til over 5000 meters høyde i fjellområder.
De fleste av artene har larver som lever i ferskvann, både rennende og stillestående, men det finnes også en god del arter som har larvene på land, i jord, i sopp, i død ved og i gjødsel. Noen arter lever også som parasitter på vanninsekter. Larvene utvikler seg gjennom fire larvestadier, denne utviklingen kan ta så lite som en uke og så mye som flere år, avhengig av forholdene.
De voksne dyrene tar trolig lite næring til seg og lever ganske kort tid. Hannene av mange arter former svermer, og hunnene ser ut til å bli tiltrukket til disse av summingen fra hannenes vingeslag. Fjærmyggene stikker ikke, men de kan av og til oppleves som plagsomme da de er veldig tallrike og har en tendens til å komme inn alle steder, som øyne, nese, munn og ører. Noen arter kan også utløse alvorlige allergireaksjoner.
I en så stor og artsrik familie finner en et stort mangfold av ulike levevis, men de enkelte artene er gjerne ganske spesialiserte. Det gjør fjærmygg til gode indikatorer på ulike miljøfaktorer. De har blitt brukt til å klassifisere innsjøer økologisk, og rester av fjærmygglarver blir brukt til å rekonstruere klimaforhold i tidligere tider, særlig temperaturforholdene etter siste istid.
Fjærmygg (Chironomidae) er en meget artsrik familie av mygg. De finnes i alle ferskvannsmiljøer rundt omkring i verden – de er de eneste høyere insekter som finnes i Antarktis, noen arter lever i smeltevann på isbreer, og noen få lever også i havet. Det oppdages stadig mange nye arter av fjærmygg. I tillegg finnes det en god del arter som har larvene på land. Fjærmyggene er også ofte svært tallrike, og kan danne store svermer. I bunnsedimenter kan det finnes opptil 100 000 fjærmygglarver per kvadratmeter. Fjærmygglarver er en viktig del av ferskvannsøkosystemene, både som nedbrytere og som mat for andre organismer, blant annet fisk. I Norge er det funnet over 500 arter fjærmygg.
Ochotkowate (Chironomidae) – rodzina muchówek. Są to małe i bardzo małe owady podobne do komarów, o wydłużonych przednich nogach i wydatnych czułkach. Są jedną z najliczniejszych w gatunki rodzin w świecie zwierząt – na świecie opisano ponad 10 000 gatunków, w Polsce około 500. Ich systematyka jest bardzo skomplikowana, wciąż opisuje się nowe gatunki i dokonuje rewizji systematycznych. Wykazano, że wiele blisko spokrewnionych ze sobą gatunków z tej rodziny krzyżuje się ze sobą dając płodne potomstwo – w ten sposób dochodzi do powstawania stref mieszańców.
Jak inne muchówki przechodzą cztery stadia życiowe; jajo, larwa, poczwarka i postać dorosła imago. Czas trwania stadium larwalnego może wynosić od dwu tygodni do kilku lat, co zależy przede wszystkim od temperatury. Stadium poczwarki nie trwa dłużej niż kilka dni. Larwy rozwijają się w środowisku wodnym lub w wilgotnej glebie. Głównie jest to woda słodka, ale niektóre mogą żyć także w wodach morskich. Larwy Chironomidae często stanowią ponad połowę wszystkich zwierząt żyjących w danym zbiorniku. Większość gatunków odżywia się glonami i martwymi szczątkami organizmów zgromadzonymi na dnie detrytus, są także larwy drapieżne, roślinożerne i pasożytnicze, podczas gdy formy dorosłe z reguły nie odżywiają się. Larwy stanowią bardzo ważną część wodnego łańcucha pokarmowego, służąc jako pokarm dla wielu innych drapieżników w tym dla większości gatunków ryb. Występują zarówno w tropikach czy w strefie umiarkowanej, jak i w okolicach podbiegunowych (także w Antarktyce).
Larwy poszczególnych gatunków osiągają od 2 do 40 mm długości. Najbardziej znane są larwy Chironomus z grupy gatunków plumosus, bardzo duże i w charakterystycznym czerwonym kolorze, co spowodowane jest obecnością hemoglobiny. Dzięki temu mogą zamieszkiwać miejsca z ograniczoną obecnością tlenu w wodzie jak np. dno jeziora lub obszary z wysokim zanieczyszczeniem organicznym. Wymiana tlenowa następuje poprzez naskórek, a kilka form posiada rurkowate skrzela blisko końca części ogonowej. Larwy z grupy plumosus to ceniona przynęta wędkarska i ceniony przez akwarystów pokarm ryb, dostępne w handlu pochodzą z hodowli.[potrzebny przypis] Dzięki masowemu występowaniu i masowym wylotom dorosłych osobników, larwy Chironomidae są lokalnie w Afryce wykorzystywane przez miejscową ludność jako pokarm, z drugiej strony w niektórych regionach świata są dokuczliwa plagą, powodując u ludzi poważne, czasem śmiertelne objawy alergiczne.
W Polsce bardzo pospolite.
Ochotkowate (Chironomidae) – rodzina muchówek. Są to małe i bardzo małe owady podobne do komarów, o wydłużonych przednich nogach i wydatnych czułkach. Są jedną z najliczniejszych w gatunki rodzin w świecie zwierząt – na świecie opisano ponad 10 000 gatunków, w Polsce około 500. Ich systematyka jest bardzo skomplikowana, wciąż opisuje się nowe gatunki i dokonuje rewizji systematycznych. Wykazano, że wiele blisko spokrewnionych ze sobą gatunków z tej rodziny krzyżuje się ze sobą dając płodne potomstwo – w ten sposób dochodzi do powstawania stref mieszańców.
Jak inne muchówki przechodzą cztery stadia życiowe; jajo, larwa, poczwarka i postać dorosła imago. Czas trwania stadium larwalnego może wynosić od dwu tygodni do kilku lat, co zależy przede wszystkim od temperatury. Stadium poczwarki nie trwa dłużej niż kilka dni. Larwy rozwijają się w środowisku wodnym lub w wilgotnej glebie. Głównie jest to woda słodka, ale niektóre mogą żyć także w wodach morskich. Larwy Chironomidae często stanowią ponad połowę wszystkich zwierząt żyjących w danym zbiorniku. Większość gatunków odżywia się glonami i martwymi szczątkami organizmów zgromadzonymi na dnie detrytus, są także larwy drapieżne, roślinożerne i pasożytnicze, podczas gdy formy dorosłe z reguły nie odżywiają się. Larwy stanowią bardzo ważną część wodnego łańcucha pokarmowego, służąc jako pokarm dla wielu innych drapieżników w tym dla większości gatunków ryb. Występują zarówno w tropikach czy w strefie umiarkowanej, jak i w okolicach podbiegunowych (także w Antarktyce).
Larwy poszczególnych gatunków osiągają od 2 do 40 mm długości. Najbardziej znane są larwy Chironomus z grupy gatunków plumosus, bardzo duże i w charakterystycznym czerwonym kolorze, co spowodowane jest obecnością hemoglobiny. Dzięki temu mogą zamieszkiwać miejsca z ograniczoną obecnością tlenu w wodzie jak np. dno jeziora lub obszary z wysokim zanieczyszczeniem organicznym. Wymiana tlenowa następuje poprzez naskórek, a kilka form posiada rurkowate skrzela blisko końca części ogonowej. Larwy z grupy plumosus to ceniona przynęta wędkarska i ceniony przez akwarystów pokarm ryb, dostępne w handlu pochodzą z hodowli.[potrzebny przypis] Dzięki masowemu występowaniu i masowym wylotom dorosłych osobników, larwy Chironomidae są lokalnie w Afryce wykorzystywane przez miejscową ludność jako pokarm, z drugiej strony w niektórych regionach świata są dokuczliwa plagą, powodując u ludzi poważne, czasem śmiertelne objawy alergiczne.
W Polsce bardzo pospolite.
Chironomidae é uma família de mosquitos da ordem Diptera que colonizam todos os ambientes aquáticos como rios, riachos, lagos, fitotelmas de plantas, poças de água temporárias, estações de tratamento de esgoto entre outras. Inclui gêneros com larvas semi-terrestres e terrestres.
É uma das poucas famílias de insetos que coloniza o bentos do litoral marinho sendo encontrada a até 40 metros de profundidade. Coloniza ambientes com altas altitudes como os Himalaias a 4.600 metros e até o lago Baikal a 1.000 metros de profundidade.{Epler, 2001}
Nas últimas décadas tem-se intensificado o estudo da família Chironomidae como causadores de alergias em populações humanas, quando suas nuvens entram em contato com olhos, boca e nariz, podendo desencadear rinites alérgicas, conjuntivite e urticária.
São conhecidos como pragas em plantações de arroz no Japão e em Veneza o governo gasta milhões de dólares para controlar a população de Chironomidae longe dos aeroportos e hotéis.
São considerados excelentes bioindicadores, pois em ambientes muito poluídos por matéria orgânica, e com pouco oxigênio dissolvido, as larvas de Chironomidae podem ser as únicas encontradas. Estudos de deformidades em caracteres taxonômicos em larvas, podem indicar a presença de metais pesados no ambiente aquático. As larvas de alguns gêneros de Chironomidae possuem hemoglobina. Por isto a fixação de oxigênio dissolvido na água ocorre de forma facilitada, dispensando a larva de subir à superfície para respirar.
Seu ciclo de vida é holometábolo: ovo, larva (4 ínstares), pupa e adulto. O estágio larval corresponde a cerca de 95% de todo o seu ciclo de vida, e é neste estágio que ocorre a alimentação. Suas fêmeas não são hematófagas, e vivem exclusivamente para a reprodução. O ciclo de vida varia de acordo com o gênero, a disponibilidade de alimento, a temperatura e pH. Seu ciclo de vida pode variar em duração entre uma semana ou até dois anos. Spies e Reiss (1996), assinalaram que a família Chironomidae está subdividida em 11 subfamílias e apenas 5 destas já tiveram a sua ocorrência registrada para o Brasil e apenas uma não teve a sua ocorrência registrada para a região neotropical.
Chironomidae é uma família de mosquitos da ordem Diptera que colonizam todos os ambientes aquáticos como rios, riachos, lagos, fitotelmas de plantas, poças de água temporárias, estações de tratamento de esgoto entre outras. Inclui gêneros com larvas semi-terrestres e terrestres.
É uma das poucas famílias de insetos que coloniza o bentos do litoral marinho sendo encontrada a até 40 metros de profundidade. Coloniza ambientes com altas altitudes como os Himalaias a 4.600 metros e até o lago Baikal a 1.000 metros de profundidade.{Epler, 2001}
Nas últimas décadas tem-se intensificado o estudo da família Chironomidae como causadores de alergias em populações humanas, quando suas nuvens entram em contato com olhos, boca e nariz, podendo desencadear rinites alérgicas, conjuntivite e urticária.
São conhecidos como pragas em plantações de arroz no Japão e em Veneza o governo gasta milhões de dólares para controlar a população de Chironomidae longe dos aeroportos e hotéis.
São considerados excelentes bioindicadores, pois em ambientes muito poluídos por matéria orgânica, e com pouco oxigênio dissolvido, as larvas de Chironomidae podem ser as únicas encontradas. Estudos de deformidades em caracteres taxonômicos em larvas, podem indicar a presença de metais pesados no ambiente aquático. As larvas de alguns gêneros de Chironomidae possuem hemoglobina. Por isto a fixação de oxigênio dissolvido na água ocorre de forma facilitada, dispensando a larva de subir à superfície para respirar.
Chironomidele (Chironomidae) sau tendipedidele (Tendipedidae) sunt o familie de insecte diptere asemănătoare cu țânțarii, dar sunt, de regulă, sunt mai subțiri și mai delicate decât aceștia. Au un corp subțire, picioarele sunt lungi și subțiri, aripile lungi și înguste. Antenele sunt foarte plumoase, mai ales la masculi. Au o nervație caracteristică a aripii, nervurile sunt fără solzi și îngrămădite la marginea costală a aripii; restul nervurilor aripii sunt foarte puțin vizibile. Multe chironomide au aripi reduse sau lipsesc.
Larvele sunt, de obicei, acvatice, dar multe forme trăiesc în mediu terestru în frunzar, în pământ, în scoarța putredă a arborilor doborâți, în ciuperci, miniere în frunzele plantelor acvatice. Larvele și pupele au o mare importanță în hrana peștilor; de asemenea ele servesc ca nadă pentru undiță. Anatomia larvelor este caracteristică, ele sunt eucefale, cu un cap bine dezvoltat, complet sclerificat, au o pereche de picioare false, fuzionate la bază, situate ventral pe prototorace și o pereche pe ultimul segment abdominal, au și apendice senzoriale la extremitatea posterioară a corpului; stigmele lipsesc, aparatul respirator este redus, închis. Unele pupe sunt libere și active, altele sedentare.
Se cunosc peste 5000 de specii de chironomide, răspândite în toate regiunile globului și, dintre toate dipterele, ele au înaintat cel mai departe spre nord și ținuturile polare.
În România sunt descrise 122 genuri și 403 specii și au fost studiate de Paula Albu și Nicolae Botnariuc.
Familia este divizată în 11 subfamilii: Aphroteniinae, Buchonomyiinae, Chilenomyinae, Chironominae, Diamesinae, Orthocladiinae, Podonominae, Prodiamesinae, Tanypodinae, Telmatogetoninae, Usambaromyiinae.[1][2] Cele mai multe specii aparțin de Chironominae, Orthocladiinae și Tanypodinae.
Genuri:
Chironomidele (Chironomidae) sau tendipedidele (Tendipedidae) sunt o familie de insecte diptere asemănătoare cu țânțarii, dar sunt, de regulă, sunt mai subțiri și mai delicate decât aceștia. Au un corp subțire, picioarele sunt lungi și subțiri, aripile lungi și înguste. Antenele sunt foarte plumoase, mai ales la masculi. Au o nervație caracteristică a aripii, nervurile sunt fără solzi și îngrămădite la marginea costală a aripii; restul nervurilor aripii sunt foarte puțin vizibile. Multe chironomide au aripi reduse sau lipsesc.
Larvele sunt, de obicei, acvatice, dar multe forme trăiesc în mediu terestru în frunzar, în pământ, în scoarța putredă a arborilor doborâți, în ciuperci, miniere în frunzele plantelor acvatice. Larvele și pupele au o mare importanță în hrana peștilor; de asemenea ele servesc ca nadă pentru undiță. Anatomia larvelor este caracteristică, ele sunt eucefale, cu un cap bine dezvoltat, complet sclerificat, au o pereche de picioare false, fuzionate la bază, situate ventral pe prototorace și o pereche pe ultimul segment abdominal, au și apendice senzoriale la extremitatea posterioară a corpului; stigmele lipsesc, aparatul respirator este redus, închis. Unele pupe sunt libere și active, altele sedentare.
Se cunosc peste 5000 de specii de chironomide, răspândite în toate regiunile globului și, dintre toate dipterele, ele au înaintat cel mai departe spre nord și ținuturile polare.
În România sunt descrise 122 genuri și 403 specii și au fost studiate de Paula Albu și Nicolae Botnariuc.
Fjädermyggor (Chironomidae) är en familj i ordningen tvåvingar. I Sverige förekommer cirka 650 arter.
Vuxna myggor i denna familj har en spenslig kroppsform och en kort snabel som inte är framåtriktad. De sex benen är spensliga, och vid vila hålls det främre benparet vanligtvis upplyft från underlaget. Antennerna är fjäderhåriga hos hannarna, och kranshåriga hos honorna.
Larverna av fjädermyggor är bottenlevande, och hos flera arter kraftigt rödfärgade på grund av en hög koncentration av hemoglobin, vilket tillåter dem att överleva i vatten med mycket låg syremättnad. Larverna används som bete, till exempel vid mete och pimpelfiske, och säljs under handelsnamnet "röda mygglarver" i torkad, frystorkad eller djupfryst form som foder åt akvariefiskar.
Fjädermyggor (Chironomidae) är en familj i ordningen tvåvingar. I Sverige förekommer cirka 650 arter.
Дзвінцеві[1], також комарі-дзвінці, хірономіди (Chironomidae) — родина комах ряду Довговусі (Nematocera), поширених по цілому Світі. Є близькими до родин Ceratopogonidae, Simuliidae і Thaumaleidae. Багато видів зовні нагадують комарів, але відрізняються будовою крил і ротового апарату.
Личинки хіронімід відомі під назвою мотиль та є поширеним кормом для акваріумних тварин.
Родина поділяється на 11 підродин: Aphroteniinae, Buchonomyiinae, Chilenomyinae, Chironominae, Diamesinae, Orthocladiinae, Podonominae, Prodiamesinae, Tanypodinae, Telmatogetoninae і Usambaromyiinae.[2][3] Містить такі роди:
Дзвінцеві, також комарі-дзвінці, хірономіди (Chironomidae) — родина комах ряду Довговусі (Nematocera), поширених по цілому Світі. Є близькими до родин Ceratopogonidae, Simuliidae і Thaumaleidae. Багато видів зовні нагадують комарів, але відрізняються будовою крил і ротового апарату.
Личинки хіронімід відомі під назвою мотиль та є поширеним кормом для акваріумних тварин.
Chironomidae là một họ ruồi phân bố trên toàn cầu. Chúng có quan hệ rất gần với Ceratopogonidae, Simuliidae, và Thaumaleidae. Nhiều loài rất giống muỗi, nhưng chúng thiếu vảy cánh và miệng kéo dài của họ Culicidae.
Họ này được chia thành 11 phân họ: Aphroteniinae, Buchonomyiinae, Chilenomyinae, Chironominae, Diamesinae, Orthocladiinae, Podonominae, Prodiamesinae, Tanypodinae, Telmatogetoninae, Usambaromyiinae.[1][2]
|coauthors=
bị phản đối (trợ giúp) Chironomidae là một họ ruồi phân bố trên toàn cầu. Chúng có quan hệ rất gần với Ceratopogonidae, Simuliidae, và Thaumaleidae. Nhiều loài rất giống muỗi, nhưng chúng thiếu vảy cánh và miệng kéo dài của họ Culicidae.
Chironomidae Jacobs, 1900
Комары-звонцы[1], или комары-дергуны[1], или хирономиды[2][3] (лат. Chironomidae)— семейство из отряда двукрылых. Название комар получил из-за характерного звука, который получается из-за того, что комар машет крыльями до 1000 взмахов в секунду. Взрослые особи вообще не питаются, их ротовые органы недоразвиты. Личинки комаров-звонцов («мотыль») — живут в придонном иле и способны жить на глубине до 300 метров. Личинки питаются детритом и микроорганизмами, некоторые являются хищниками. Комары-звонцы безвредны для человека. Личинки используются в качестве корма для рыбы. Встречаются повсеместно, включая Антарктиду (Belgica antarctica). 7046 видов[4]. Вид Troglocladius hajdi обнаружен в глубокой пещере (980 м)[5].
Включает несколько подсемейств:
Комары-звонцы, или комары-дергуны, или хирономиды (лат. Chironomidae)— семейство из отряда двукрылых. Название комар получил из-за характерного звука, который получается из-за того, что комар машет крыльями до 1000 взмахов в секунду. Взрослые особи вообще не питаются, их ротовые органы недоразвиты. Личинки комаров-звонцов («мотыль») — живут в придонном иле и способны жить на глубине до 300 метров. Личинки питаются детритом и микроорганизмами, некоторые являются хищниками. Комары-звонцы безвредны для человека. Личинки используются в качестве корма для рыбы. Встречаются повсеместно, включая Антарктиду (Belgica antarctica). 7046 видов. Вид Troglocladius hajdi обнаружен в глубокой пещере (980 м).
ユスリカ(揺蚊)はハエ目(双翅目)・糸角亜目・ユスリカ科(Chironomidae)に属する昆虫の総称。和名は幼虫が体を揺するように動かすことに由来すると言われる。
大部分の種は幼虫が水生で、川、池などほとんどあらゆる淡水域に棲んでいる。他には海の潮間帯に棲むものや陸生のもの、水辺の朽木の中や土壌中などに棲む半水生的なものなども少数ある。中には水生昆虫や貝類に寄生する特殊なものも知られている。釣り餌や観賞用高級金魚の生餌に使われるアカムシはオオユスリカやアカムシユスリカなどの幼虫である。
成虫はカ(蚊)によく似た大きさや姿をしているが、刺すことはない。またカのような鱗粉も持たないため、カと見誤って叩いても、黒っぽい粉のようなものが肌に付くことはない。しばしば川や池の近くで蚊柱をつくる。アフリカのマラウィにあるマラウィ湖での蚊柱は数十mの高さになることで知られる。
非常に種類が多く、世界から約15,000種、日本からは約2,000種ほどが記載されている[1]。水生昆虫の中では1科で擁する種数が最も多いものの一つである。
カによく似ており、電灯の灯などにもよく集まるが、カとは科が異なる昆虫で、カのように動物や人を刺したり、その血液を吸うことはない。他の双翅目の昆虫同様、翅は2枚のみで、後翅は平均棍という微小な器官に変化している。成虫は微小-小型で、体長は0.5mmから1cm程度。メスの触角は普通だが、オスのそれは全方位に生えた多数の横枝がありブラシ状を呈し、カのそれよりも短めでふさふさに見える。メスグロユスリカなど雌雄で体の色が異なるものもある。
幼虫はその体色からアカムシまたはアカボウフラと呼ばれるが、カの幼虫である本来のボウフラとは形状が大幅に異なる。通常細長い円筒形で、本来の付属肢はない。頭は楕円形で、眼、触角、左右に開く大腮や、そのほか多くの付属器官があり、これらの微細な形態が幼虫の分類に使われる。口のすぐ後ろには前擬脚と呼ぶ1つの突起があり、その先端には多くの細かい爪があって付属肢の様に利用する。腹部末端にも1対の脚があり、やはり先端に爪があり体を固定したりするのに役に立っている。また通常、体の後端には数対の肛門鰓をもっており、ユスリカChironomus など一部のグループには腹部にも血鰓(けっさい:血管鰓とも言う)を有するものもある。
川や用水路などで発生するが、特に生活排水などで汚れた「どぶ川」では大量発生することがある。ドブの泥を集めて棲管を作り、そこから上半身をのりだしてゆらゆらするのがよく見られる。ただし、種数からすればドブにすむものはごく一部で、富栄養化の進んでいない普通の川や池沼、あるいは清流にすむものも多い。ウミユスリカ類の幼虫は潮間帯やサンゴ礁に棲む。また渓流の落ち葉に潜り込むもの、岩の上に棲管を張り付かせるもの、わずかに水が流れる岩の上に棲むもの、土壌中に棲むもの、その他、特殊な生息場をもつものも知られている。周囲の泥や砂をつづって巣を作るものもあり、ナガレユスリカ属のように巣の入り口に特殊な縁飾りを作るものや、トビケラ目に似た可携巣を作るものなどがある。食生はデトリタスを食べるものが多いと考えられるが、モンユスリカ亜科のように肉食のものや、他の水生昆虫に寄生するものなどもある。蛹はカのそれであるオニボウフラを細長くしたような姿で、水面に泳ぎ上がって、水面で羽化が行なわれる。
羽化した成虫は川の近くで、たくさん柱状に集まって飛んでいることがよくある。いわゆる「蚊柱」をつくっている昆虫である。蚊柱は、1匹の雌と多数の雄で構成されている。これは群飛(swarming)と呼ばれる[1]。蚊柱が形成される理由は交尾のためで、成虫は交尾を済ませ産卵を終えるとすぐに死ぬ。成虫の寿命は長くても1-数日ぐらいである[1]。また、成虫は口器が無く消化器も退化して痕跡化しているので、一切餌を摂る事ができない。
人を刺すことはないが、水に棲む幼虫が、生活排水による川の汚れなどにより、川の富栄養化が進むと大量発生して害となる。川のそばを歩くのも困難なほど大量発生すると、川の近隣住宅においては、洗濯物を干せない、窓を開けられないといった問題が起きる。洗濯物などに止まり、うっかり潰すと黄色い体液が洗濯物に付着する。
ユスリカを抗原としたアレルギー性の鼻炎や「ユスリカ喘息」と呼ばれる呼吸器疾患も知られている。これらの疾患は、大量発生したユスリカが交尾産卵して死滅した後、死骸が風化する過程の微細な粒子が、空気中に浮遊したり家屋内に堆積し、それらを人が吸引することで起こると考えられている。小型のユスリカでは、成体が直接眼や口に飛び込むことで炎症を起こす可能性もある[2]。
こうしたユスリカの大量発生による問題は、全国各地の川や、池のある公園、湖沼などでも起きており、発生場所を有する各自治体などではその対策に悩まされるようになる。琵琶湖や霞ヶ浦におけるオオユスリカの大発生などはよく知られており、琵琶湖では南湖周辺を中心に「びわこ虫」という俗称が生まれるまでになっている(参考:滋賀県琵琶湖環境科学研究センター)。
しかし、指標生物としての利用や、幼虫が泥中や水中の有機物を消費し、やがて成虫となって水外に飛び去ることで、川や池などの水質を改善するという側面もある[2]。成虫のユスリカは、1gあたり最大で5kcalのエネルギーを持つことが確認されている[3]。
富栄養化した水域で特に多く発生するとは言え、川などが完全に汚れて、有害物質がいっぱいになると、発生しない。つまり、都会の川では、下水道の整備などで川の浄化がある程度進んだ時点で、大発生することもある。川にユスリカがいるのは普通のことなので、「まったくいない」もしくは「大量発生」するといったことで、川の汚染の状態を計る自然のバロメーターともいえる。すなわち、指標生物として使える。しかし幼虫によるユスリカの種の判定は例外を除けば極めて困難で、実際には属レベルまでの同定でも口器その他の微細な器官の形態を調べなければならず、それなりの熟練が必要である。大ざっぱな見方としては、赤いユスリカ幼虫の生息する環境は富栄養で汚染がすすんだ場所と見ていい。赤い色素は、ヘモグロビンの様に酸素を蓄えるものであり、そのようなユスリカの生息地は、有機物分解がさかんで、酸素欠乏状態になりやすい場だと見られるからである。渓流生のユスリカ幼虫は、緑や茶色で、赤くないものが多い。
前述の「蚊柱」を作る現象でも、蚊柱が人の頭の上にできる場合がある。頭の上にできた蚊柱から逃げようと人が移動しても、ユスリカの蚊柱はそれについてくる。この現象から「頭虫(あたまむし)」と呼ばれる場合がある。また同様の理由から特に虫などが苦手な人からは不快害虫として扱われやすい。
他に、高等学校理科の教材として、唾腺染色体の観察に用いられることがよくある。なお、ユスリカの唾腺染色体は透明がかった白色をしており、酢酸カーミン液等で染めて観察に用いる。
また、幼虫であるアカムシは乾燥アカムシや冷凍アカムシとして商品化され、釣りエサや熱帯魚などの観賞魚のエサとして利用されることもある。
アフリカのヴィクトリア湖沿岸では、大量発生するユスリカの一種を集め、ハンバーグのようにかためて鉄板の上で焼いて食べる習慣がある。
2017年に琵琶湖で例年に比べ大量発生するも「害虫」とまではいえないため駆除は住民の自助努力であると報じられた[4]。
蚊柱は、夏の季語。
大部分の属・種はモンユスリカ亜科・ヤマユスリカ亜科・ユスリカ亜科・エリユスリカ亜科の4つの亜科に属している[5]。
PETER S. CRANSTON et al.(2012)による分子系統解析によると、以下のような系統樹が得られている。この研究では単系亜科のチリーユスリカ亜科 Chilenomyiinae ・クロバネユスリカ亜科 Usambaromyiinae は除外されている[6]。
ユスリカ科ユスリカ(揺蚊)はハエ目(双翅目)・糸角亜目・ユスリカ科(Chironomidae)に属する昆虫の総称。和名は幼虫が体を揺するように動かすことに由来すると言われる。
大部分の種は幼虫が水生で、川、池などほとんどあらゆる淡水域に棲んでいる。他には海の潮間帯に棲むものや陸生のもの、水辺の朽木の中や土壌中などに棲む半水生的なものなども少数ある。中には水生昆虫や貝類に寄生する特殊なものも知られている。釣り餌や観賞用高級金魚の生餌に使われるアカムシはオオユスリカやアカムシユスリカなどの幼虫である。
成虫はカ(蚊)によく似た大きさや姿をしているが、刺すことはない。またカのような鱗粉も持たないため、カと見誤って叩いても、黒っぽい粉のようなものが肌に付くことはない。しばしば川や池の近くで蚊柱をつくる。アフリカのマラウィにあるマラウィ湖での蚊柱は数十mの高さになることで知られる。
非常に種類が多く、世界から約15,000種、日本からは約2,000種ほどが記載されている。水生昆虫の中では1科で擁する種数が最も多いものの一つである。
깔따구과(Chironomidae)는 전 세계에 분포하는 긴뿔파리류 파리 과의 하나이다. 등에모기과와 먹파리과(검은파리류), 타우말레아과 등과 밀접한 관련이 있다. 많은 종들이 겉보기에는 모기를 닮았지만, 모기과와는 달리 날개에 인편이 없으며 주둥이가 크다. 또한 인천 수돗물 유충 사태와 관련된 곤충 종류 역시 물론 속하고 있다.
다음은 1995년 생명의 나무 웹 프로젝트(The Tree of Life Web Project)에서 제안된 모기하목의 계통 분류이다.[3]
모기하목 깔따구상과Thaumaleidae
모기상과한국에는 6개 종이 서식하고 있다.[4]