Harpalus rufipes syn. Pseudoophonus rufipes, auch als Behaarter Schnellläufer bekannt, ist ein Käfer aus der Familie der Laufkäfer (Carabidae).
Die Käfer sind 11–16 mm lang.[1][2] Sie besitzen einen mattschwarzen Körper. Die Beine und Fühler sind rotbraun gefärbt. Der Halsschild besitzt scharfe rechtwinklige Hinterecken.[2] Die Flügeldecken sowie die Basis des Halsschilds sind mit feinen gelblichen Härchen bedeckt.[3]
Die Art ist in der Paläarktis heimisch.[1] Sie ist in Europa weit verbreitet. In Mitteleuropa ist sie zudem häufig. Im Norden reicht ihr Vorkommen bis nach Schottland, Mittelnorwegen, Mittelschweden und Nordfinnland.[4] Außerdem kommt die Art auf den Azoren und in Nordafrika vor.[1] Im Osten reicht das Verbreitungsgebiet bis nach Westchina.[1] In Nordamerika wurde die Art eingeschleppt und kommt dort im Nordosten der Vereinigten Staaten sowie im Südosten Kanadas vor.[3][1]
Die eurytope Käferart gilt als ein Kulturfolger. Sie besiedelt vielfältige Biotope, insbesondere lehmige Äcker, Ruderalflächen, sandige Ufer und trockene Waldränder.[5][6] Die Käfer jagen nicht nur ausschließlich andere Kleintiere (Schnecken, Würmer, Kleininsekten), sondern fressen auch die Samen verschiedener Doldenblütler.[7] Die Käfer fressen an den Nüsschen von Erdbeeren und können dadurch erhebliche Schäden an Erdbeerkulturen anrichten.[7] Die adulten Käfer sind von April bis November aktiv. Die Eiablage findet im Sommer (Juli bis September) statt. Die Larven von Harpalus rufipes durchlaufen drei Entwicklungsstadien. Sie ernähren sich u. a. von den Samen des Weißen Gänsefußes (Chenopodium album). Die Larven überwintern im Erdboden und verpuppen sich im Frühjahr.
Die Art wurde von Carl De Geer im Jahr 1774 als Carabus rufipes De Geer, 1774 erstbeschrieben.[3] Weitere Synonyme sind:[8][7]
Harpalus rufipes syn. Pseudoophonus rufipes, auch als Behaarter Schnellläufer bekannt, ist ein Käfer aus der Familie der Laufkäfer (Carabidae).
Harpalus rufipes is a species of ground beetle in the subfamily Harpalinae.[1] It was described by Degeer in 1774.[1] Harpalus rufipes is native to Europe.[2][3] As a predator, Harpalus rufipes is used as a biological agent to control seed-eating pests including aphids[4] and slugs such as Deroceras reticulatum.[5][6] It has been used as a model organism to investigate the immune system of beetles,[6] and a study has shown it is sensitive to engine oil and diesel oil.[7]
Harpalus rufipes is a species of ground beetle in the subfamily Harpalinae. It was described by Degeer in 1774. Harpalus rufipes is native to Europe. As a predator, Harpalus rufipes is used as a biological agent to control seed-eating pests including aphids and slugs such as Deroceras reticulatum. It has been used as a model organism to investigate the immune system of beetles, and a study has shown it is sensitive to engine oil and diesel oil.
Harpalus rufipes es una especie de escarabajo de tierra de la subfamilia Harpalinae.[1] Fue descrita por Degeer en 1774.[1] Harpalus rufipes es originario de Europa.[2] Harpalus rufipes actúa como controlador biológico frente a las plagas. Un estudio ha mostrado que es sensible al aceite de motor y aceite de diésel.[3][4]
Harpalus rufipes se introdujo en América del Norte desde Europa en 1937. El escarabajo ahora abunda en todo Canadá, incluyendo Terranova, Quebec, Nueva Escocia y Nuevo Brunswick y, en los Estados Unidos, desde Maine hasta Connecticut.
Los escarabajos adultos son de un color negro mate, con un cuerpo ovalado alargado y patas rojizas. Varían de 1,25 a 1,6 cm de longitud y son muy móviles. H. rufipes inverna tanto como larvas como adultos. Los adultos que pasan el invierno se vuelven activos hacia principios de mayo, y sus densidades alcanzan su punto máximo a finales de junio. Son más activos durante la noche y almacenan semillas en madrigueras debajo de los restos vegetales. La vegetación y los residuos vegetales les ofrecen un microclima favorable y protección contra sus depredadores.
En los países escandinavos, la especie generalmente se encuentra en cultivos, prados o jardines. En los países de Europa Central y del Este, la especie prefiere áreas más húmedas como las llanuras aluviales de los ríos. Encontramos a esta especie por todo el Paleártico, habiendo sido introducida desde Europa en Norteamérica en 1937. En las zonas septentrionales su ciclo de reproducción se desarrolla en dos años mientras que en las meridionales solo requiere uno. Los ejemplares adultos se ven desde finales de marzo hasta finales de octubre. El periodo de la puesta de huevos va desde comienzos de mayo hasta julio.
Harpalus rufipes es una especie de escarabajo de tierra de la subfamilia Harpalinae. Fue descrita por Degeer en 1774. Harpalus rufipes es originario de Europa. Harpalus rufipes actúa como controlador biológico frente a las plagas. Un estudio ha mostrado que es sensible al aceite de motor y aceite de diésel.
Harpalus rufipes se introdujo en América del Norte desde Europa en 1937. El escarabajo ahora abunda en todo Canadá, incluyendo Terranova, Quebec, Nueva Escocia y Nuevo Brunswick y, en los Estados Unidos, desde Maine hasta Connecticut.
Harpalus rufipes, communément appelé Harpale du fraisier, est une espèce d'insectes coléoptères de la famille des Carabidae. Sa larve et son adulte sont des prédateurs de fraisiers.
Harpalus rufipes mesure environ 15 mm de longueur et présente une teinte noire légèrement brunâtre.
Ces insectes hivernent dans le sol. Durant leur période d’activité, ils se nourrissent la nuit, rongeant des graines (pins, mélèzes, épicéas…), des caryopses (blé…) ou des akènes (fraisiers…), et se dissimulent le jour.
Harpalus rufipes, communément appelé Harpale du fraisier, est une espèce d'insectes coléoptères de la famille des Carabidae. Sa larve et son adulte sont des prédateurs de fraisiers.
Harpalus rufipes (De Geer, 1774) è un insetto dell'ordine dei coleotteri e della famiglia dei carabidi[1][2][5].
L'adulto ha un corpo quasi completamente nero e lucido, fatta eccezione per gli arti e le antenne, rosso-marroni; le elitre sono percorse da nove linee ciascuna, ben visibili[3][6]. Raggiungere gli 11-16 mm e, avendo ali completamente sviluppate, è in grado di volare[6].
La larva è giallo pallido, con capo e pronoto marrone chiaro, e può arrivare a misurare 24 mm[3].
Si nutre principalmente di fragole e lamponi, cereali, leguminose e barbabietole da zucchero, nonché di germogli e semi di altre piante da vivaio; specialmente in passato, era considerato infestante[3][6]. Il danno è compensato dal fatto che, oltre alla dieta vegetale, è stato anche osservato un comportamento entomofago, principalmente ai danni di larve e adulti del genere Sitona, di dorifore delle patate e di bruchi di falena[3][6].
L'adulto appare da fine maggio-inizio giugno ed è presente fino a ottobre, con un'eventuale diapausa nel periodo più caldo di agosto, ed è attivo di notte[3][6]. Nella parte meridionale del suo areale si sviluppa con una generazione all'anno, in quella settentrionale con due, ibernandosi durante l'inverno; la deposizione delle uova avviene da inizio maggio fino luglio[3].
È una specie mesofila[3], diffusa su tutto il territorio europeo, con l'eccezione di isole settentrionali come l'Islanda, le Svalbard e la Novaja Zemlja[2]. È inoltre presente nelle Azzorre, in Africa settentrionale, Caucaso, Vicino Oriente, Asia centrale, Cina e Siberia meridionale[3]. È stato inoltre introdotto in Nord America, dove è diffuso in Canada e Stati Uniti continentali[4].
Harpalus rufipes (De Geer, 1774) è un insetto dell'ordine dei coleotteri e della famiglia dei carabidi.
De roodpoothalmkruiper of aardbeiloopkever (Harpalus rufipes) is een keversoort uit de familie van de loopkevers (Carabidae).[1] De wetenschappelijke naam van de soort werd in 1774 gepubliceerd door Charles De Geer. De soort wordt ook wel in het geslacht Pseudoophonus geplaatst.
De kever wordt 10 tot 17 millimeter lang. Hij is zwart met rode poten. De soort is polyfaag en kan zich ontwikkelen tot plaaginsect in de teelt van aardbeien.
De soort komt voor in een groot deel van het Palearctisch gebied en is geïntroduceerd in Noord-Amerika.
Bronnen
Harpalus rufipes er en av billene i delgruppen (underfamilien) markløpere (Harpalinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.[1]
Harpalus rufipes er 10-16,7 mm lang og den største nordiske arten i slekten Harpalus. Kroppen er mørk, blå-svart. Beina og antennene er rødlige. Antennens fjerde og tredje ledd med fine korte hår og noen lange hårbørster i spissen. Dekkvingene har fin gullglinsende kort hårbekledning. (Krever forstørrelse for å se). Brystskjoldet er bredt og mangler børsten, et stivt hår oppstående hår, ved bakhjørnet. Bakfotens første ledd (tars) er kortere enn sporen i spissen av leggen (tibia).
Harpalus rufipes er ganske vanlig, også i kulturlandskapet, finnes ofte der det er leirholdig grunn. Den er vanligvis nattaktiv og lever som planter, noen ganger kan den være plagsom for jordbærdyrkere.
Den tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
Harpalus rufipes er en av billene i delgruppen (underfamilien) markløpere (Harpalinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
Dzier włochaty (Harpalus (Pseudoophonus) rufipes) – gatunek średniej wielkości chrząszcza z rodziny biegaczowatych oraz podrodziny Harpalinae.
Długość jego ciała wynosi od 14 do 16 mm. Pokrywy posiada porośnięte króciutkimi, gęstymi włoskami[1]. Większa część oskórka jest matowo czarna, zaś krawędzie i kończyny są czerwone lub pomarańczowe[potrzebny przypis].
Występuje w prawie całej Eurazji w tym na terenach całej Europy, północnej Afryki, Makaronezji, Azji Mniejszej, Iranu oraz na Syberii i w Japonii. Wprowadzono go również w Ameryce Północnej. Gatunek ten toleruje szeroki zakres środowisk, od wilgotnych terenów bagnistych poprzez lasy po suche łąki i pola uprawne[2][3].
Szkody przez dziera włochatego dokonywane są gdy przejdzie ze stadium larwalnego do postaci dorosłego chrząszcza. Żywi się on też nasionami pszenicy i innych zbóż. Można go też spotkać jak żeruje na burakach cukrowych czy truskawkach[4].
Dzier włochaty (Harpalus (Pseudoophonus) rufipes) – gatunek średniej wielkości chrząszcza z rodziny biegaczowatych oraz podrodziny Harpalinae.
Pseudoophonus rufipes é uma espécie de insetos coleópteros pertencente à família Carabidae.
A autoridade científica da espécie é De Geer, tendo sido descrita no ano de 1774.
Trata-se de uma espécie presente no território português.
Pseudoophonus rufipes é uma espécie de insetos coleópteros pertencente à família Carabidae.
A autoridade científica da espécie é De Geer, tendo sido descrita no ano de 1774.
Trata-se de uma espécie presente no território português.
Довжина тіла комахи до 16 мм. Смоляно-чорний, вусики й ноги рудувато-жовті. Голова, передня частина передньоспинки та черевце посередині гладенькі. Надкрила криті густими похилими жовтими волосками. Личинки задовжки до 24 мм.
Зустрічається у великій частині Палеарктики і був введений в Північній Америці. Поширений на Поліссі вид, часто трапляється на осушених пасовищах та городах.
Всеїдний.
Це повідомлення варто замінити точнішим.