nomes no trilho de navegação
Polartorsk (Boreogadus saida) er en fiskeart i gruppen torskefamilien. Den er utbredt i hele Nordishavet og ved Svalbard. Den er også funnet i Porsangerfjorden i Norge. Det har vært foreslått at arten opptrer i to hovedgrupper eller beite- og yngleområder - et ved Svalbard og et i nordøstre Barentshavet. Polartorsk er en nøkkelart i det arktiske økosystemet ved at den bringer energien fra havdypets zooplankton opp til overflaten og viderefører dette til sjøfugl, og den er antakelig også en viktig matkilde for annen fisk.[2]
Polartorsken kan bli inntil 50 cm lang, men er sjelden over 30 cm. Den er litt slankere enn torsken og har underbitt. Den har tre ryggfinner, den første har 10-16 bløtstråler, den andre 12-17 bløtstråler og den tredje har 16-24 bløtstråler. Første gattfinne har 13-21 bløtstråler og andre gattfinne har 17-23 bløtstråler. Bukfinnene er lange og når bak til gattåpningen. Polartorsken er brunlig på ryggen og sølvfarget på sidene og buken. Individene er mindre og vokser saktere ved Svalbard, enn i det østlige Barentshavet.[3]
Polartorsken utvikler seg fra egg og yngel i lommer og hulrom under havisen om våren, og utover sommeren beveger den seg ned mot 15-80 meters dyp. Med alderen går individene stadig dypere etter som de blir større. Voksne individer beiter både semipelagisk og helt ned til havbunnen.[4]
Polartorsk (Boreogadus saida) er en fiskeart i gruppen torskefamilien. Den er utbredt i hele Nordishavet og ved Svalbard. Den er også funnet i Porsangerfjorden i Norge. Det har vært foreslått at arten opptrer i to hovedgrupper eller beite- og yngleområder - et ved Svalbard og et i nordøstre Barentshavet. Polartorsk er en nøkkelart i det arktiske økosystemet ved at den bringer energien fra havdypets zooplankton opp til overflaten og viderefører dette til sjøfugl, og den er antakelig også en viktig matkilde for annen fisk.
