Lavskrikje (Perisoreus infaustus) er ein kråkefugl som førekjem i lavkledd barskog frå Noreg til austre Sibir, og er ein utprega standfugl innanfor utbreiingsområdet. Lavskrikja kjennast igjen på den gråbrune livlege fjørdrakta, og ho har ei klår rustraud farge på vengteikningane, stjerten, og overgumpen. Lavskrikja er kjent for å vere mykje uredd, og nærmar seg ofte til menneske i skogen for søk etter føde. Ho har òg spelt ei viktig rolle i folklore.
Lavskrikja er mindre enn dei fleste kråkefuglar, har ein gjennomsnittleg lengd på 26-29 centimeter, eit vengespenn på 40-46 centimeter og ei vekt på 80-95 gram. Ho er moneleg mindre enn slektningen nøtteskrikje (Garrulus glandiarius) og litt større enn gråtrast. Den mykje iaugefallande fjørdrakta er gråbrun med ein brunsvart krone og rustraud overgump, liksom stjertsidene. Mellomste pennparet på stjerten er oskegrå. Også vengknokane er klårt rustraude på oversida, tydlegast synleg i flukta. Strupen er gråaktig, det svarte nebbet er lite og rettpeikande og fjørene på naseopningane dannar ein liten beige fjørdusk over nebbet. Augo og tarsen er svarte. Kjønna og er like, men hoene er litt mindre og unge lavskrikjer skil seg med eit noko brunare ryggparti og meir einsfarga fjørdrakt.
Flukta er smidig og roleg, med glidande innslag og dei brukar å røre seg frå tre til tre. Dei kan ofte minne om ei stor meis når ho klatrar opp og ned greinene.[1]
Lavskrikja er stort sett taus, men trass det har ho eit mykje breitt register og mange lyder liknande på nøtteskrikjer.[2] I blant kan det høyrast eit kort, jamrande gee, eit stigande kui samt eit noko tynnare kiij. Når fuglen er opphissa kan han gje eit skrikande, høgt kreeh eller mjauande ”geeeh”; begge lydar har mange likskapar med nøtteskrikja, men lyder frå lavskrikja er spedare. Songen er sjeldan høyrt, jamring, kvitrande og kvislande fuglesong som berre kan høyrast innanfor cirka 20 meters avstand. Begge kjønna syng.[2]
Lavskrikja er ein standfugl som lever over store delar av den nordre barskogsregionen frå Fennoskandia, gjennom Russland austover til Stillehavet.
Lavskrikja var ein av artene som Linné opphavleg skildra i sin Systema Naturae frå 1700-talet. Han plasserte ho i gruppa saman med kråkefuglar under namnet Cractes infaustus.[3]
Storparten av dei ti underartane som arten delast opp i vart skildra i byrjinga av 1900-talet av Peter Petrovic Sushkin, Boris Stegmann og Sergei Alexandrovich Buturlin, aktive ved den ornitologiske avdelinga på Zoologisk institutt ved Det russiske vitskapsakademiet.[4]
Følgjande listing av underartar med utbreiing er etter Larsson 2001:
Lavskrikja lever i barskog på Austlandet nordover til Tana og Stabbursdalen, og i Aust-Finnmark. Ho finst berre sporadisk i Nordland og Troms fylke. Storleiken på populasjonen i Noreg er ikkje kjent, men grovt estimert til 10 000 til 50 000 par.[5]
Lavskrikja trivst i gammal granskog rik på lav, arten kan dessutan observerast i andre typar av barskog. Dei føretrekkjer gamle, lukka skogar, oftast eldre enn 60 år. Tett skog gjev effektivt vern mot predatorar som eksempelvis hønsehauk.[6]
Dei vaksne fuglane nyttar meir tid på marka og til søk etter føde i skogar dominert av gran enn i skog som er dominert av furu med høge stammar. Dei nyttar den mest tette skogen mykje sparsamt, likevel kan slik skog brukast av ungfuglar nyleg komne ut frå reiret.[6]
Hekkinga tar til frå slutten av mars til byrjinga av april. Reiret vert bygd av begge kjønna, og består av ein base av pinnar, kvistar, lav og bark. Det er nøye konstruert, plassert lågt og tett mot ein trestamme av gran, bjørk eller furu. Reiret fôrast med never og fjør frå ulike artar hønsefuglar som storfugl, orrfugl og ryper. Iblant har ein observert lavskrikje plukke opp fjører som først blir plassert i borksprekkjer i tre, for seinare bruk som reirmateiale.[7]
Hoa legg 3-5 egg som er skittenkvite med grønaktig skjær, teikna med grå og grønbrune flekker. Rugetida er ca. 20 dagar. Begge kjønna matar ungane i rundt 20-24 døgn, i denne perioden er fuglane veldig varsame for å unngå at reiret blir oppdaga. Kråke, ramn og nøtteskrikje er dei fremste årsakene til ei mislukka hekking, og jamvel ekorn angrip reirplassen. Hekkesuksessen har vist seg å vere mindre i revir med bland anna avfallsplassar der andre kråkefuglar finst. Lavskrikja har større framgang i område med relativt tett eldre skog en i fragmentert skog. Storleiken på reviret varierer mellom 50 og 150 hektar.
Lavskrikja er altetar og dietten deira er stort sett bær, særleg blåbær, samt mindre pattedyr, insekt, fugleungar, og sopp, etter kva det er tilgang på.[6]
Frå og med juli til den første snøen fell, hamstrar lavskrikjene mat til vinteropplag.[7] Føda samlast inn individuelt og mest alle lavskrikjer tar av sina eigne forråd. Lavskrika finn att ca. 90 % av hamstra matbitar, noko som krev ein mykje høg minnekapasitet.[7]
Under høgvinteren senker lavskrikja kroppstemperaturen for å spare energi, og er mykje inaktiv.[7]
Dette er ingen sky fugl og turgåarar i skog får ofte sjå fuglen som kan oppføre seg nysgjerrig nær menneske. Etter berre kort tid kan ville lavskrikjer mykje vel late seg handmata likt ein tam gråsporv gjer.
Fleire stader har lavskrikja ord på seg for å bringe uflaks. I Noreg har namnet ulykkesfugl vore brukt lokalt.[8] Det vitskaplege namnet er Perisorenus infaustus, som ordrett omsett tyder "Ulykkesbringande pratmakar".[9] På tysk heiter arten Unglücksheher (lit. Ulykkesskrikje). Folkesegn seier att ho høyrte huldra og det underjordiske, og att ho ikkje lèt skogsfuglfellene vere i fred. Om ein skaut lavskrikje vart ikkje våpenet brukbart etterpå.[9] Lavskrikja fekk det vitskaplege namnet i 1819,[9] og namnet er nemnt første gongen rundt 1730.[10] Linné sin elev, doktor Johan Otto Hagstrøm, skreiv dette frå reisa si i Jemtland 1749:
«Om en skytt möter fågeln rökiuxan uti skogen, så skal han omöjligen få skiuta något djur den dagen. Om en resande råkar få se samma olyksfågel rökiuxan, så händer honom något ledsamt om dagen.»
I Noreg er andre lokale namn på arten mellom anna raudskjor, raudskrike, tellkjuksa og lavkjosa.[8]
|coauthors= (hjelp)
Wikimedia Commons har multimedia som gjeld: Lavskrikje Lavskrikje (Perisoreus infaustus) er ein kråkefugl som førekjem i lavkledd barskog frå Noreg til austre Sibir, og er ein utprega standfugl innanfor utbreiingsområdet. Lavskrikja kjennast igjen på den gråbrune livlege fjørdrakta, og ho har ei klår rustraud farge på vengteikningane, stjerten, og overgumpen. Lavskrikja er kjent for å vere mykje uredd, og nærmar seg ofte til menneske i skogen for søk etter føde. Ho har òg spelt ei viktig rolle i folklore.
Lavskrike (Perisoreus infaustus) er en kråkefugl i slekten Perisoreus, som ellers består av kun to andre arter. Lavskrike er utbredt i lavkledd barskog, fra Norge til Øst-Sibir, og den er en utprega standfugl innenfor utbredelsesområdet.
I Norge kan lavskrika kjennes igjen på den gråbrune livlige fjærdrakta. Den har klar rustrød farge på vingetegningene, stjerten, og overgumpen. Arten hamstrer mat og er kjent for å være uredd folk, og den nærmer seg ofte mennesker i skogen, i sin søken etter en lettvint matbit. Den har også spilt ei viktig rolle i skandinavisk folklore, og den regnes som opphavet til betegnelsen «ulykkesfugl».
Lavskrika måler cirka 25–31 cm og veier omkring 72–101 g.[1] Den er altså noe mindre enn nøtteskrike (Garrulus glandiarius) og litt større enn gråtrost (Turdus pilaris).
Arten varierer i farge geografisk, og er mest grå i det sentrale Sibir (ssp. yakutensis), mens den blir gradvis mer rustrød i fargen vestover og østover for denne underarten.[1] Kjønnene har tilnærmet lik fjærdrakt, men hunnene skiller seg med et noe brunere ryggparti og ellers noe dusere farger. Hannene blir noe større enn hunnene.[1] Underartene skiller seg mest gjennom fargene.[1]
Den iøynefallende fjærdrakta hos nominatformen er gråbrun med en brunsvart krone og rustrød overgump og stjertsider. De midtre halefjærene er askegrå. Også vingeknokene er klart rustrøde på oversida, godt synlige i flukt. Strupen er gråaktig, det svarte nebbet er lite og rettpekende, og fjærene på neseåpningene danner en liten beige fjærdusk over nebbet. Øyne og tarsen er svarte.
Flukta er smidig og rolig, med glidende innslag, og de bruker å røre seg fra tre til tre. De kan ofte minne om ei stor meis når den klatrer opp og ned greinene.[2]
Lavskrika er stort sett taus, men trass det har den et brett register, og mange av lydene likner på nøtteskrikas.[3] I blant høres et kort, jamrende gee, et stigende kui samt et noe tynnere kiij. Når fuglen er opphissa kan han gi et skrikende, høgt kreeh eller mjauende ”geeeh”; begge lyder har mange likskaper med nøtteskrika, men lyder fra lavskrika er spedere. Sangen er sjeldent hørt, jamring, kvitrende og kvislende fuglesang som bare kan høres innenfor cirka 20 meters avstand. Begge kjønna synger.[3]
Lavskrika er en standfugl som forekommer over store deler av den nordre barskogsregionen fra Fennoskandia, gjennom Russland østover til Stillehavet. I Norge forekommer arten på Østlandet og nordover til Tana og Stabbursdalen, og i Øst-Finnmark. Den forekommer bare sporadisk i Nordland og Troms fylke. Størrelsen på populasjonen i Norge er ikke kjent, men grovt estimert til 10 000 til 50 000 par.[4]
Lavskrika var en av artene som Linné opphavlig beskrev i Systema Naturae fra 1700-tallet. Han plasserte den i gruppa sammen med kråkefugler under navnet Cractes infaustus.[5]
Storparten av de ti underartene som arten opprinnelig ble inndelit i ble beskrevet i begynnelsen av 1900-tallet av Peter Petrovic Sushkin, Boris Stegmann og Sergei Alexandrovich Buturlin, aktive ved den ornitologiske avdelinga på Zoologisk institutt ved Det russiske vitenskapsakademiet.[6] Det har imidlertid hersket stor forvirring om antallet underarter gjennom år. Noen mener de kan være så mange som 17, andre så få som 4–5.[7] I øyeblikket regner man ni underarter, der flere tidligere beskrevne nå inngår som synonymer. I så måte er manteufeli inkludert i nominatformen; monjerensis er inkludert i rogosowi; bungei og sokolnikowi er inkludert i yakutensis; suschkini er inkludert i sibericus; varnak er inkludert i tkachenkoi, og sakhalinensis er inkludert i maritimus. Videre har rasen ostjakorum blitt inkludert som et juniorsynonym til rogosowi.[1]
Inndelingen under følger HBW Alive og er i henhold til dos Anjos & Bonan (2017)[8]. Oppdelingen av underfamilier følger Jønsson et al. (2016).[9] Alle norske navn følger Norsk navnekomité for fugl (NNKF) og er i henhold til Syvertsen et al. (2008),[10] med unntak for navn gitt i parentes. Disse har fortsatt ikke fått avklart sitt norske navn og må derfor kun betraktes som beskrivende uttrykk.
Lavskrika trives i gammel boreal barskog rik på lav og opptrer typisk i granskog (Picea), furuskog (Pinus) og lerkeskog (Larix) med enkelte innslag av bjørk (Betula).[1] Habitatet befinner seg i lavlandet og ved foten av fjellformasjoner, i Altajfjellene opp mot 2 200 moh.[1] i Norge er den mest tallrik i høyereliggende eldre barskoger østafjells. Arten foretrekker gammel skog med tette kroner, gjerne eldre en 60 år. Tett skog gir effektivt vern mot predatorer, som eksempelvis hønsehauk.[11]
De voksne fuglene bruker mer tid på marka og til søk etter føde i skoger dominert av gran enn i skog som er dominert av furu og har høye greinløse stammer. De bruker tettere skog mer sparsomt, likevel brukes slik skog av ungfugler og unger som nettopp har forlatt reiret.[11]
Hekkinga tar til fra slutten av mars til mai, litt avhengig av utbredelsen. Arten er monogam og danner livslange parforhold. Den bygger reirene solitært, men i noen tilfeller kan andre fugler hjelpe til med inkubasjonen av eggene og matingen av ungene. Man antar at dette er unge fugler, trolig avkom fra tidligere hekkinger. Størrelsen på reviret varierer mellom 50 og 150 hektar.[1]
Redet bygges typisk med en avstand på 500–1 000 m til andre reder.[1] Begge kjønn bidrar med byggingen, og reiret består av en base av pinner, kvister, lav og bark. Hele byggeprosessen tar gjerne 11–26 dager.[1] Det er nøye konstruert, plassert lavt og tett mot en trestamme av gran, furu, lerk eller bjørk. Reiret fôres med never og fjær fra ulike arter hønsefugler som storfugl, orrfugl og ryper. Iblant har en observert lavskrike plukke opp fjærer som først blir plassert i barksprekker i tre, for senere bruk som reirmateriale.[12]
Hunnen legger 3–5 egg som er skittenkvite med grønaktig skjær, tegna med grå og grønnbrune flekker. Rugingen tar cirka 19 døgn og utføres av hunnen alene. Hannen mater avkommet alene de første dagene, deretter bidrar begge med føden. ungene blir i reiret i cirka 21–24 dager, men de mates av foreldrene i opp mot en måned etter at reiret er forlatt.[1] I denne perioden er fuglene veldig varsomme med å avsløre reirplassen. Kråke, ravn og nøtteskrike er de fremste årsakene til ei mislykka hekking, og til og med ekorn kan angripe reiret. Hekkesuksessen er lavere rundt avfallsplasser og lignende, der andre kråkefugler fins. Arten har dessuten større suksess i områder med tett eldre skog enn i mer fragmentert skog.
Lavskrika er alteter og dietten består bær, særlig blåbær, frø, ulike insekter og deres larver, spesielt biller (Coleoptera) og sommerfugler (Lepidoptera), samt virvelløse dyr, mindre pattedyr (som smågnagere), åtsler, fugleunger, sopper, etter hva det er tilgang på.[1][11]
Fra og med juli til den første snøen faller, hamstrer lavskrikene mat til vinteropplag.[12] Føda samles inn individuelt og mest alle lavskriker tar av sina eigne forråd. Lavskrika finner att ca. 90 % av hamstra matbiter, noe som krever en stor minnekapasitet.[12]
Under høyvinteren senker lavskrika kroppstemperaturen for å spare energi, og er mye inaktiv.[12]
Dette er ingen sky fugl og turgåere i skogen får ofte se fuglen som kan oppføre seg nysgjerrig nær menneske. Etter bare kort tid kan ville lavskriker mye vel late seg handmata likt en tam gråspurv gjør.
Flere steder har lavskrika ord på seg for å bringe uflaks, og både i Norge og Sverige har begrepet ulykkesfugl vært knyttet til arten fra gammelt av.[13][14] Det vitenskapelige navnet er Perisoreus infaustus, som ordrett oversatt betyr «ulykkesbringende pratmaker».[15] På tysk heter arten Unglücksheher (bokstavelig ulykkesskrike). Folkesagn sier at den hørte huldra og det underjordiske, og at den ikke lar skogsfuglfellene være i fred. Om en skjøt lavskrike ble ikke våpenet brukbart etterpå.[15]
Lavskrika fikk det vitenskapelige navnet i 1819,[15] og navnet er nevnt første gangen rundt 1730.[16] Linnés elev, doktor Johan Otto Hagström, skrev dette fra reisen i Jämtland 1749:
Om en skytt möter fågeln rökiuxan uti skogen, så skal han omöjligen få skiuta något djur den dagen. Om en resande råkar få se samma olyksfågel rökiuxan, så händer honom något ledsamt om dagen.
I Norge er andre lokale navn på arten blant annet raudskjor, raudskrike, tellkjuksa og lavkjosa.[13]
Lavskrike (Perisoreus infaustus) er en kråkefugl i slekten Perisoreus, som ellers består av kun to andre arter. Lavskrike er utbredt i lavkledd barskog, fra Norge til Øst-Sibir, og den er en utprega standfugl innenfor utbredelsesområdet.
I Norge kan lavskrika kjennes igjen på den gråbrune livlige fjærdrakta. Den har klar rustrød farge på vingetegningene, stjerten, og overgumpen. Arten hamstrer mat og er kjent for å være uredd folk, og den nærmer seg ofte mennesker i skogen, i sin søken etter en lettvint matbit. Den har også spilt ei viktig rolle i skandinavisk folklore, og den regnes som opphavet til betegnelsen «ulykkesfugl».
