Ekte beinfiskar eller teleostar (Teleostei) er ein infraklasse strålefinnefisk som omfattar 20 000 kjende artar i omkring 40 ordenar. Gruppa er særs mangfaldig, og oppstod i triastida.
Teleostar er, både om ein reknar i tal på artar eller i biomasse, dei mest dominerande virveldyra på kloten.
Teleostar har bevegeleg overkjeve og tilsvarande endringar i kjevemuskulaturen. Desse modifikasjonane gjer det mogleg for fisken å skyva kjevane ut or sjølve munnen.
Halefinnen er homoceral, det vil seie at den øvste og den nedste delen er tilnærma symmetriske til kvarandre. Ryggraden ender ved halerota, og går såleis ikkje vidare opp i halefinnen.
Ekte beinfiskar eller teleostar (Teleostei) er ein infraklasse strålefinnefisk som omfattar 20 000 kjende artar i omkring 40 ordenar. Gruppa er særs mangfaldig, og oppstod i triastida.
Teleostar er, både om ein reknar i tal på artar eller i biomasse, dei mest dominerande virveldyra på kloten.
De egentlige beinfiskene hører til de strålefinnede fiskene og omfatter nær 28 000 beskrevne arter, deriblant de fleste fisk med økonomisk betydning. Antallet er forventet å øke til omkring 32 500 arter som følge av mer forskning.
Selv om gruppens stamart ser ut til å ha levd i ferskvann, lever flertallet av dagens arter i havet.
Det marine leveviset må ha oppstått flere ganger uavhengig. Den siste og mest omfattende tilpasningen til havet skjedde for ca. 55 millioner år siden da Acanthomorpha utviklet potensialet til å gyte direkte i havet. Den eldste nålevende gruppen av beinfisk (inkludert de kvastfinnete) med denne evnen er Elopomorpha, som ålene og tarponene tilhører. Samtlige av de mer primitive strålefinnede fisk og mange av de mer moderne er nødt til å gyte i ferskvann (blåfisken er riktignok fullstendig marin, men den føder levende unger i stedet for å gyte).
Gruppen er veldig variert og forekommer i alt fra små bekker til dyphavet, fra −2 °C kaldt vann under den antarktiske isen til tropiske korallrev eller mangroveskoger, og til og med i varme kilder som er to til tre ganger saltere enn havvann. Mens det fins flere arter som er mindre enn 1 cm lange og under 1 g tunge, blir sildekongen 8 m lang og månefisken 900 kg tung.
Blant egenskaper som er unike for de egentlige beinfiskene, kan man nevne at kroppen som regel er dekt av elasmoide skjell, som er tynne og har en annerledes oppbygning enn de mer opprinnelige cosmoide og ganoide skjellene. Denne forandringen skyldes at skjellene hos mer primitive grupper i tillegg til å tjene til beskyttelse også fungerte som feste for kroppsmuskulaturen. Etter at en forsterket ryggrad og ribbeina overtok som festepunkt for muskulaturen hos forfedrene til de strålefinnede fiskene, kunne de utvikle tynnere og mindre kompakte skjell, hvilket gjorde dem både hurtigere og smidigere.[2] I halen har antallet virvler blitt redusert fra ti, som hos andre strålefinnede fisker, til to.
De egentlige beinfiskene hører til de strålefinnede fiskene og omfatter nær 28 000 beskrevne arter, deriblant de fleste fisk med økonomisk betydning. Antallet er forventet å øke til omkring 32 500 arter som følge av mer forskning.
Selv om gruppens stamart ser ut til å ha levd i ferskvann, lever flertallet av dagens arter i havet.
Det marine leveviset må ha oppstått flere ganger uavhengig. Den siste og mest omfattende tilpasningen til havet skjedde for ca. 55 millioner år siden da Acanthomorpha utviklet potensialet til å gyte direkte i havet. Den eldste nålevende gruppen av beinfisk (inkludert de kvastfinnete) med denne evnen er Elopomorpha, som ålene og tarponene tilhører. Samtlige av de mer primitive strålefinnede fisk og mange av de mer moderne er nødt til å gyte i ferskvann (blåfisken er riktignok fullstendig marin, men den føder levende unger i stedet for å gyte).
Gruppen er veldig variert og forekommer i alt fra små bekker til dyphavet, fra −2 °C kaldt vann under den antarktiske isen til tropiske korallrev eller mangroveskoger, og til og med i varme kilder som er to til tre ganger saltere enn havvann. Mens det fins flere arter som er mindre enn 1 cm lange og under 1 g tunge, blir sildekongen 8 m lang og månefisken 900 kg tung.
Blant egenskaper som er unike for de egentlige beinfiskene, kan man nevne at kroppen som regel er dekt av elasmoide skjell, som er tynne og har en annerledes oppbygning enn de mer opprinnelige cosmoide og ganoide skjellene. Denne forandringen skyldes at skjellene hos mer primitive grupper i tillegg til å tjene til beskyttelse også fungerte som feste for kroppsmuskulaturen. Etter at en forsterket ryggrad og ribbeina overtok som festepunkt for muskulaturen hos forfedrene til de strålefinnede fiskene, kunne de utvikle tynnere og mindre kompakte skjell, hvilket gjorde dem både hurtigere og smidigere. I halen har antallet virvler blitt redusert fra ti, som hos andre strålefinnede fisker, til to.
