Ørekyt(e) (Phoxinus phoxinus) er ein liten karpefisk med stor utbreiing i ferskvatn over heile Eurasia. I Noreg finst han naturleg på Austlandet og i indre delar av Nord-Noreg, men han er i ferd med å spreia seg til Vestlandet. Norsk svarteliste 2007 reknar han som ein høgrisikoart, og det vert satsa mykje på å hindra spreiing.
Ørekyta er ein liten fisk, som regel under 8 cm. Dei største eksemplara kan likevel verta så lange som 14 cm. Hoa er større enn hannen.
Vanlegvis er fargen diskret, med brun til olivengrøn rygg med flekkar og ein sølvkvit buk. I gytetida har derimot hannane djupt raude undersider
Ørekyta lever i stim i kaldt vatn med høgt oksygeninnhald. Om sommaren kan det vera opptil 100 fisk i ein ørekytstim, dei lever då i vassflata og er relativt pelagiske. Om vinteren er fisken ein mindre sosial botnfisk.
Dei et algar, planteavfall (i elvar), blautdyr, krepsdyr og insekt. Som andre karpefiskar manglar dei tenner, men har i staden såkalla svelgtenner bak i svelget som mel opp maten før han kjem ned i magen.
Paringstida er frå juni til juli. Då blandar dei djupt raude hannane seg med rognfulle hoer i små stimar. Her dannar det seg par, som etter kvart sym i lag ned i botnen for å gyta. Egga er hylla inn i ein geleaktig masse og vert lagde i klumpar mellom steinar på botnen. Hannen sym over dei og befruktar dei. Som regel klekker egga etter ca. to veker, men dette er avhengig av vasstemperatur.
Yngelen held seg i nærleiken av klekkestaden den første tida. Når plommesekken er brukt opp, sym dei ut i vatnet og leitar etter smådyr og algar dei kan eta. Om tilhøva er gode, veks dei raskt og vert kjønnsmogne etter berre eit år.
Ørekyt har vorte spreidd aktivt som agnfisk og kosttilskot til fisk av menneske sidan 1800-talet, og er såleis vorte ein framand art mange stader. Undersøkingar tyder på at ørekyta kan vera ein viktig konkurrent til aureyngel der dei finst i tette bestandar, noko dei ofte gjer i vatn der auren er den einaste andre fisken. Vaksen aure et lite ørekyt, både fordi ørekyt lever i stim og fordi dei sjeldan held seg på same staden i vatnet som aure som er stor nok (20 cm eller meir) til å eta ørekyt. Det er òg observert at ørekyt et aureyngel.
Det er sett inn tiltak for å hindra ytterlegare spreiing av ørekyt, til dømes bygging av jordvollar, rotenonbehandling og oppgangssperrer i vatn.
Ørekyt(e) (Phoxinus phoxinus) er ein liten karpefisk med stor utbreiing i ferskvatn over heile Eurasia. I Noreg finst han naturleg på Austlandet og i indre delar av Nord-Noreg, men han er i ferd med å spreia seg til Vestlandet. Norsk svarteliste 2007 reknar han som ein høgrisikoart, og det vert satsa mykje på å hindra spreiing.
Ørekyte (Phoxinus phoxinus) er en torpedoformet fisk i karpefamilien. Den lever i ferskvann og blir opptil 15 cm lang.
Ørekyte kan bli opp mot 15 cm lang, men det normale er en lengde på cirka 8–10 cm. Sidelinja er vanligvis ufullstendig bak midten av kroppen. Den har ingen skjeggtråder. Skjellene er små. Rygg- og gattfinne har rett eller konkav profil. Buken er hvit eller gråhvit, ryggen er mørk brun og langs sidene har fisken 10–20 tverrbånd. Finnene og sidelinja er lyse. Hannene og hunnene har gytevorter på oversiden av hodet og foran på brystfinnene. Kjønnsmodne hanner får rødlig buk og bryst og ryggen blir mørk, nesten svart.
Kjønnsmodningen inntrer fra 1–2 årsalderen. Hunnen gyter om sommeren 200–1000 gule egg, ca. 1 mm i diameter som klekkes etter rundt 1 uke.
Ørekyten lever i stim både i rasktflytende elver, bekker og i innsjøer med stein og grusbunn. Der spiser den alt fra insektlarver, krepsdyr, rogn og fiskeyngel til planter. Ørekyte blir brukt til dyrefor i Øst-Europa. I Norge har den mest blitt benyttet som levende agn for annen fisk, selv om dette er forbudt.
Fisken går i stim langs land og regnes som en betydelig konkurrent i matfatet for ørretyngel, som den deler diett med. Arten er svært tilpasningsdyktig.
Siden 1960-tallet har ørekyten bredt seg til stort sett alle fylker i Norge. Utover at den følger elver, kan den også spre seg gjennom utsettingsprosjekt fordi den er til forveksling lik røye. Tidligere ble den faktisk også satt ut som mat for ørreten.
I «Physisk og Ekonomisk Beskrivelse over Gulbransdalens Provstie» utgitt i 1785 skrev Hugo Friderich Hiorthøy, prest i Sør-Fron følgende om ørekyte:
Den opholder sig i smaae Elve, i Laugen og i de fleste ferske Vande, fanges i Stim eller Flok om Sommeren, som smaa Sild, og er et Diminutivum af Forellen. Den er meget god at spise med Been og alt, da den er fiin og feed i kiødet. den fanges med kroog og med fine dertil indrettede Hover. [...] I Julii Maaned er den fuld af Rogn.
Ørekyte finnes naturlig i de sørøstlige og lavereliggende delene av Sør-Norge og flere av de større vassdragene i Finnmark. I tillegg forekommer arten naturlig i noen få vassdrag i Nord-Trøndelag og Troms.
I løpet av 1900-tallet har det imidlertid vært en omfattende spredning av ørekyte her i landet, og den forekommer nå i alle våre fylker. Ørekyte ble derfor oppført på norsk svarteliste 2007, men arten, som nå regnes som en stedegen art, er ikke oppført i norsk svarteliste 2012.
Arten er i utgangspunktet en konkurransesvak art i flerartssamfunn, men i næringsfattige vannforekomster med få fiskearter utkonkurrerer den ørreten i strandsonen, noe som var bakgrunnen for svartelistingen i 2007. For å hindre ytterligere spredning av fisken er det satset på informasjon. Det er antatt at det er sportsfiskeres bruk av ørekyte som agn som utgjør den største risikoen for videre spredning til nye vassdrag. Når fisken først er etablert, er det kun behandling med rotenon som kan fjerne den igjen. Uttak med ruse er veldig tid- og arbeidskrevende, og derfor umulig å opprettholde med noen effekt.[1]
Ørekyte (Phoxinus phoxinus) er en torpedoformet fisk i karpefamilien. Den lever i ferskvann og blir opptil 15 cm lang.
