Spermkval, Physeter catodon eller Physeter macrocephalus, er ein tannkval i spermkvalfamilien. Han blir opp til 18 meter lang. Spermkvalen finst i så godt som alle verdshava, frå Ekvator til Arktis og Antarktis, helst i ope hav eller ved kontinentalsokkelen. Han var utsett for industriell kvalfangst på 1900-talet, men det vart òg driven omfattande fangst allereie før granatharpunen si tid, tilbake til 1712. Rundt 1950 nådde fangsten høgda, då det vart fanga opp til 25 000 dyr i året. Den kommersielle fangsten tok slutt i 1988. Etter dette har det blitt drive fangst i liten skala frå opne båtar i Indonesia. Den globale bestanden er høgst usikker, men iallfall over 100 000 individ.[1] Spermkval kjem innom norske farvatn på næringsvandringar om sommaren.[2]
Wikimedia Commons har multimedia som gjeld: Spermkval Spermkval, Physeter catodon eller Physeter macrocephalus, er ein tannkval i spermkvalfamilien. Han blir opp til 18 meter lang. Spermkvalen finst i så godt som alle verdshava, frå Ekvator til Arktis og Antarktis, helst i ope hav eller ved kontinentalsokkelen. Han var utsett for industriell kvalfangst på 1900-talet, men det vart òg driven omfattande fangst allereie før granatharpunen si tid, tilbake til 1712. Rundt 1950 nådde fangsten høgda, då det vart fanga opp til 25 000 dyr i året. Den kommersielle fangsten tok slutt i 1988. Etter dette har det blitt drive fangst i liten skala frå opne båtar i Indonesia. Den globale bestanden er høgst usikker, men iallfall over 100 000 individ. Spermkval kjem innom norske farvatn på næringsvandringar om sommaren.
Spermhvalen (Physeter macrocephalus), også kalt kaskelott, er den største av tannhvalene og eneste art i spermhvalfamilien (Physeteridae), som kun inneholder spermhvalslekten (Physeter). Den finnes i alle verdens hav, unntatt i Arktis, og er en toppkonsument i sitt økosystem..
Spermhvalen er den største av tannhvalene og har kun tenner i underkjeven (ref. betydningen av det vitenskapelige navnet P. catodon). Hannene blir normalt 15–20 meter lange og veier normalt 45–57 metriske tonn som fullvoksne. Hunnene blir vanligvis 11–13 meter lange og kan veie inntil 20 tonn som fullvoksne. Et særtrekk med spermhval er den skrukkede huden. Kroppen er kompakt og fargen varierer normalt fra brun eller mørk grå overside til en lysere bukside. Albinisme er også kjent blant spermhval. Sveivene foran er korte og kantete, mens halefinnen er stor og kraftig og omkring 4–5 m bred.
Hodet utgjør mer enn en tredjedel (ref. betydningen av det vitenskapelige navnet P. macrocephalus) av kroppen og har en firkantet profil, og hjernen er den største blant alle pattedyr. Underkjeven er meget smal og har 18–30 kjegleformede tenner i hver kjevehalvdel. Hver tann veier omkring 1 kg. Blåsehullet sitter langt fremme på venstre side av «snuten», noe som gjør denne hvalen unik og lett gjenkjennelig.
Bindevevsmassen i hodet inneholder en olje som når hvalen er død, stivner (blir voksaktig) til hvalrav eller spermasett, en melkeaktig voks som ligner mannlige kjønnssekret (derav navnet spermhval). Man trodde tidligere at denne oljen var sentral i reproduksjonen hos denne arten, men nå vet man at så ikke er tilfellet. Derimot tror man at oljen kan ha med hvalens evne til å regulere egen flyteevne eller oppdrift å gjøre. Dette skjer ved at de respiratoriske kanalene i organet kan benyttes til enten å varme opp eller å avkjøle oljen. Spermolje har et smeltepunkt på 29 °C, og når spermhvalen dykker lar den kjøligere vann strømme gjennom sine respiratoriske ganger slik at oljen blir stivere. Dette kan også være forklaringen på at spermhvalens respiratoriske ganger går på skrått fra svelget til blåsehullet, som altså sitter langt fram på «snuten» hos dette dyret. Plasseringen gjør imidlertid at det store organet kan avkjøles og oljen stivner (og krymper), slik at hvalens (hodets) tetthet øker. Dette reduserer flyteevnen og gir negativ oppdrift. Når hvalen så stiger mot overflaten igjen, reverseres det hele gjennom oppvarming av stadig varmere vann som gir økt flyteevne.
Spermhvalen finnes i alle verdens havområder, typisk der dybden er minst 1 000 m.[1] Hannene finner man fra iskanten i polare strøk til tropiske farvann, mens hunner og unger helst er å finne i milde farvann, der overflatetemperaturen i vannet typisk ligger på omkring 15 grader celsius eller mer.[1] I norske farvann er det derfor stort sett kun hanner som finnes, og den er mest tallrik i Norskehavet utenfor Eggakanten.
Spermhvalen lever for det meste i flokk. Som regel danner hunnene såkalte mødreflokker, som består av voksne hunner og deres avkom. Når hannene blir kjønnsmodne forlater de flokken til fordel for såkalte ungkarsflokker, mens unge hunner blir i mødreflokken. Ungkarsflokken består som regel av hanner i alderen 7–27 år. Etter dette forlater de eldre hannene ungkarsflokken og danner mindre flokker. Noen blir også solitære.
Spermhvalen orienterer seg ved hjelp av ekkolokalisering, slik alle tannhvaler kan. Den er også kjent for å kunne dykke til enorme havdyp, og mange har antydet at arten kan dykke til omkring 3 000 meter under havoverflaten. Dette ville isåfall vært dypere enn noe annet pattedyr da hypotesen ble framsatt, men dykk til slike dybder hadde fram til 2011 aldri latt seg dokumentere. Faktisk er et dykk til 1 501 m det dypeste dykket som har blitt registrert (så langt kjent) hos denne arten.[2]. Typiske dypdykk er imidlertid gjerne omkring 400–800 meter dype. Spermhvaler har dessuten evnen til å gjøre gjentatte dype dykk etter kort tid (bare noen minutter), noe andre dypt dykkende hvaler (nebbhvalene) ikke kan.
I 2011 ble den offisielle rekorden for dyphavsdykk blant pattedyr ettertrykkelig knust, men ikke av en spermhval. Den nye rekorden lyder på 2 992 meter og innehas av en gåsenebbhval, som også hadde den gamle på 1 899 m.[3]
Dype dykk varer som regel omkring 60 minutter, men spermhvalen kan trolig være neddykket i opp mot to timer (noen hevder opp mot 190 minutter[4]). Spermhvalen har også evnen til å gjøre gjentatte nye dype dykk umiddelbart, noe som ikke er registrert blant nebbhvalene. Under slike dykk fanger den og spiser blekksprut og fisk.
Spermhval er kjent under to ulike vitenskapelige navn; P. macrocephalus og P. catodon. Det første tar imidlertid presedens over det andre på grunn av prinsippet om «først publisert», som bestemt i ICZN Code Article 24.[5] P. macrocephalus betyr «hval med stort hode», mens P. catodon betyr «hval med tenner kun i underkjeven».
Det er blitt drevet jakt på spermhval siden slutten av 1600-tallet, spermhval, både på grunn av spekket, spermoljen og en svart tarmolje som er kjent som ambra. Også de store tennene var verdifulle på grunn av stigende etterspørsel av elfenben. Spermoljen var ettertraktet fordi den var ren og overlegen de fleste andre naturoljer som smøremiddel. Ambra ble brukt i produksjonen av såpe, stearinlys, kosmetikk og rensemidler. Senere på 1900-tallet utgjorde spermhval og finnhval de to viktigste artene i senere norsk hvalfangsthistorie, men i 1987 ble den totalfredet. Japan startet i 2001 imidlertid med en forsiktig forskningsfangst på spermhval, nord i Stillehavet.
Spermhvalen (Physeter macrocephalus), også kalt kaskelott, er den største av tannhvalene og eneste art i spermhvalfamilien (Physeteridae), som kun inneholder spermhvalslekten (Physeter). Den finnes i alle verdens hav, unntatt i Arktis, og er en toppkonsument i sitt økosystem..
