Bikolibri (Mellisuga helenae) er den minste av alle fuglar i verda, omtrent som ei stor bie i storleik. Han har ein medels masse på ca. 1,8 g og er ca. 5 cm lang. Denne kolibriarten er endemisk til Cuba, han finst òg på den cubanske øya Isla de la Juventud. På Cuba er han kjent som zunzuncito.
Hannen har strupe, panne og hovud i kraftig grøn farge, iriserande krage med forlenga fjør ned på begge sidene av strupen. Oversida er blåleg, resten av undersida er lys grå til kvit. Hoa er blågrøn med lyst i bryst og undersida. Dessutan har ho kvite flekker på enden av ytre halefjøra. Unge hannar liknar hoa, men manglar kvitt på halefjøra. I hekkedrakt har hannfuglar iaugefallande rosa til raud farge i panne, på hovud og i nakke, og er iriserande metallisk blå på rygg og venger. Som for andre kolibriar er dei iriserande fargene i fjøra ikkje alltid synlege. Effekten er avhengig av vinkelen mellom observatør, fugl og lyskjelde.
Lengda er ca. 5 centimeter frå nebbspiss til halespiss og gjennomsnittleg vekt er ca. 1,8 gram. Dette er også det minste varmblodige virveldyr. På grunn av storleiken kan bikolibriar lett forvekslast med bier. Frekvensen på vengeslaga er rundt 80 gongar i sekundet. Dette held fuglen stille i lufta framføre blomar som han beitar på. Det svarte nebbet er særs tynt, tunga er ekstremt tynn og relativt lang. Kroppstemperaturen er 40 °C, men om natta går han ned til 19 °C for å spare energi.
Desse fuglane er slanke med rett nebb utforma for å trengje djupt inn i blomar. Med tunga forma som eit langt røyr syg fuglen opp nektar - og no og då også insekt og edderkoppar - akkurat som om tunga var eit sugerøyr. I denne prosessen får fuglen blomsterpollen på nebb og hovud og spreier det til andre blomar. På denne måten spelar han ei vektig rolle i reproduksjon av planten. Bikolibrien konsumerer dagleg mat som svarar til halvparten kroppsvekta og drikk opptil 8 gongar si eiga vekt i vatn pr. dag.
Hoa av bikolibrien byggjer eit skålforma reir av bitar av spindelvev, bork og lav. Egga er mindre enn kaffibønner. Ho rugar aleine i 21 eller 22 dagar. Ungane har fått fjørdrakt etter 13 til 14 dagar og flyg ut av reiret ca. 18 dagar gamle.
Populasjonen minkar, sannsynlegvis på grunn av tap av habitat. Arten synest å vere avhengig av moden skog.
Bikolibri (Mellisuga helenae) er den minste av alle fuglar i verda, omtrent som ei stor bie i storleik. Han har ein medels masse på ca. 1,8 g og er ca. 5 cm lang. Denne kolibriarten er endemisk til Cuba, han finst òg på den cubanske øya Isla de la Juventud. På Cuba er han kjent som zunzuncito.
Bikolibri (Mellisuga helenae) er én av kun to arter i slekten Mellisuga, som tilhører gruppen med typiske kolibrier i kolibrifamilien. Arten er endemisk for Cuba og Isla de la Juventud og hannene regnes som verdens minste jevnvarme dyr.
Bikolibrien veier kun omkring 1,6–2,6 g og blir cirka 5–6 cm lang, og hannen er minst. I hjemlandet er den kjent som «zunzuncito», men i Norge kaller vi den altså bikolibri, siden den er så liten at den kan minne om bier.[1]
Bikolibri ble beskrevet av naturhistorikeren og taksonomen Juan Gundlach i 1844. Den ble skrevet om for første gang i Las Aves de Cuba (Cubas fugler) av Juan Lembeye i 1850.
Hannen har strupe, panne og hode i kraftig grønn farge, iriserende krage med fjær som er forlenget ned på begge sidene av strupen. Oversiden er blåfarget, mens resten av undersiden er lys grå til hvit. Hunnen er blågrønn med noe lyst i bryst og underside. Dessuten har hun hvite flekker på enden av de ytre halefjærene. I hekkedrakt har hannfugler iøynefallende rosa til rød farge i panne, på hode og i nakke, og er iriserende metallisk blå på rygg og vinger. Som for andre kolibrier er de iriserende fargene i fjærene ikke alltid synlige. Effekten er avhengig av vinkelen mellom observatør, fugl og lyskilde. Det svarte, halvlange rettenebbet er tynt, og tungen tilsvarende lang og kløftet ytterst på tuppen, for best mulig næringsopptak. Kroppstemperaturen ligger rundt 41 °C om dagen, men den senkes om natta for å spare energi.
Hannen er litt mindre enn hunnen. Arten måler cirka 5–6 cm fra tuppen av nebbet til enden av stjerten, og gjennomsnittsvekten er cirka 1,8 g. Vingene slår med cirka 80 slag/sek når fuglene flyr. Dette er nok til at fuglen kan henge stille i lufta foran blomster som den henter nektar fra, omtrent som bier og vepser.[1]
Med tungen formet som et langt rør suger fuglen opp nektar, som om tungen var et sugerør. I denne prosessen får fuglen blomsterpollen på nebb og hode, som når den besøker andre blomster pollinerer disse med. På denne måten spiller fuglen en viktig rolle i reproduksjon av planten. Bikolibrien konsumerer daglig nektar tilsvarende halve kroppsvekten. Den drikker også inntil åtte ganger sin egen vekt med vann.
Hunnen bygger et skålformet reir av spindelvev, bark og lav, som regel 3–5 m over bakken og godt skjult i vegetasjonen. Konstruksjonen av redet tar cirka 10 dager. Eggene er mindre enn kaffebønner og hunnen ruger dem alene i 21–22 dager. Ungene får fjærdrakt etter 13–14 dager og flyr ut av reiret etter cirka 18 dager.[1]
Bikolibrien er trolig standfugl. Populasjonen minker, sannsynligvis på grunn av tap av habitat. Arten ser ut til å være avhengig av moden skog. Arten står på CITES liste II.
Bikolibri (Mellisuga helenae) er én av kun to arter i slekten Mellisuga, som tilhører gruppen med typiske kolibrier i kolibrifamilien. Arten er endemisk for Cuba og Isla de la Juventud og hannene regnes som verdens minste jevnvarme dyr.
Bikolibrien veier kun omkring 1,6–2,6 g og blir cirka 5–6 cm lang, og hannen er minst. I hjemlandet er den kjent som «zunzuncito», men i Norge kaller vi den altså bikolibri, siden den er så liten at den kan minne om bier.
Bikolibri ble beskrevet av naturhistorikeren og taksonomen Juan Gundlach i 1844. Den ble skrevet om for første gang i Las Aves de Cuba (Cubas fugler) av Juan Lembeye i 1850.
_immature_male.jpg)
_adult_male_in_flight.jpg)
_female_in_flight.jpg)
