Kongekrabben (Paralithodes camtschaticus) eller kamtsjatkakrabbe er eit stort krepsdyr i trollkrabbefamilien. Han finst naturleg i kyststrok nord i Stillehavet, men vart på 1960-talet innført i Murmanskfjorden som ein fiskeriressurs. Sidan har han spreidd seg stadig vestover, og er i dag vanleg langs kysten av Nord-Noreg. Arten vert rekna som særs skadeleg på økosystema, og er svartelista av Artsdatabanken sin Norsk svarteliste 2007.
Kongekrabben er den største etandes krabben i verda. Han kan bli 28 cm brei over skalet med 1,8 m spenn mellom beina, og når ei vekt på opp til 10 kg. På grunn av storleiken kan han ikkje forvekslast med nokon artar som høyrer heime naturleg i norsk fauna, bortsett frå at heilt unge individ kan likna trollkrabbe (Lithodes maja). Skilnaden på desse to artane er at trollkrabben har todelt pannehorn og kraftigare piggar rundt ryggskjoldet (carapax).
Arten har elles særs lange klør og bein; bortsett frå det bakste beinparet som er gøymd under ryggskjoldet og vert nytta til å reinska gjellene.
Kongekrabben lever i kaldt vatn, som regel mellom –1.7 til +11 ºC. Larvane lever planktonisk, før dei botnslår på tare, svampar eller mosdyrkolonier. Det første leveåret heldt dei til på grunt vatn med hard botn, før dei i andre leveår tek til å samla seg i flokkar og vandrar ned til 20-50 m djupn. Medlemmane i dei ulike flokkane er som regel av same kjønn, bortsett frå i gytetida.
Vaksne kongekrabbar er vandrarar som kan tilbakeleggje etter måten særs lange avstandar på næringssøk. Det er observert krabbar som har vandra opp til 13 km på eit døger, 172 km på ein månad og 426 km på eit år. Til vanleg finn ein vaksne individ på blautbotn rundt 200-400 m djupn, bortsett frå i samband med skalskifte og paring då dei vandrar opp til 50-10 m. I denne perioden et dei særleg mykje pigghudingar og muslingar; mat med stort innhald av kalk.
Kongekrabben er elles ein altetar, sjølv om kosthaldet varierer ut frå livsstadium og årstid. Larvane et hovudsakleg plankton, og unge individ har større inntak av tang og tare enn vaksne. Generelt sett følgjer likevel kosthaldet årstidsvariasjonar og vert dominert av pigghudingar, skjel, fleirbørstemark og fisk. Det er òg observert beiting på rogn, men mageinnhaldsundersøkingar tyder på at dette ikkje er nokon vesentleg del av føda.
Kongekrabbane i norsk farvatn er etterkommarar etter dyr som vart innført av sovjetiske styresmakter som ein ekstra ressurs til fiskeflåten. Dei første forsøka med kongekrabbe i desse farvatna vart utført allereie under Stalin i 1930-åra, men det var ikkje før på 1960-talet dei vart vellukka. I løpet av heile tiåret vart ei stor mengd både larvar og vaksne dyr sett ut i Murmanskfjorden, og på 70-talet hadde dei fått fotfeste. Den første rapporten om kongekrabbe frå norske farvatn kom i 1976, då fiskaren Øystein Kristiansen fanga eit 6,3 kg tungt eksemplar i Varangerfjorden.
I dag er arten vanleg langs kysten av aust-Finnmark til Tana, og teikn tyder på at han spreier seg stadig vest- og nordover. Einskildindivid er funne heilt sør til Lofoten, men det er tvilsamt at desse har spreidd seg dit for eigen maskin. Mange har ytra ønske om å utrydja han frå norske farvatn, men dette verker korkje biologisk eller politisk mogleg. I Russland vert han framleis rekna som medviten næringspolitikk, og dei håpar på å halda fram som i dag med kvotefangst på ein kontrollert bestand.
Noreg og Russland har fastsett fangstkvoter for å regulera bestanden noko. Desse har vorte fastsett på basis av bestanden av hannkrabbar over minstemål (132 mm i Russland, 137 mm i Noreg), med ein beskatningsgrad på 20%. I 2002-sesongen hadde Russland ein krabbekvote på 300 000, medan Noreg hadde 100 000.
I det kommersielle kongekrabbefisket i Noreg er det berre lov å fiske med teiner.
Feltstudium i russisk farvatn kan tyde på at kongekrabben ikkje påverkar total biomasse og biologisk mangfald i område dei har vore etablert over lengre tid. Det fører likevel med seg store endringar av kva for artar som dominerer, særleg i botndyrsfaunaen.
Kongekrabben er i tillegg berar av fleire parasittar som kanskje kan bli til skade for heimlege artar, m.a. blodparasitten Trypanosoma murmanense, som òg kan gå på torsk.
Kongekrabben (Paralithodes camtschaticus) eller kamtsjatkakrabbe er eit stort krepsdyr i trollkrabbefamilien. Han finst naturleg i kyststrok nord i Stillehavet, men vart på 1960-talet innført i Murmanskfjorden som ein fiskeriressurs. Sidan har han spreidd seg stadig vestover, og er i dag vanleg langs kysten av Nord-Noreg. Arten vert rekna som særs skadeleg på økosystema, og er svartelista av Artsdatabanken sin Norsk svarteliste 2007.
Kongekrabbe (Paralithodes camtschaticus), også kjent under navnet kamtsjatkakrabbe og russerkrabbe, er en storvokst krabbeart som hører til gruppen med trollkreps (Lithodidae). Arten er uønsket i norske farvann, fordi den ikke finnes her naturlig, og er derfor oppført på norsk svarteliste. Den har allikevel blitt en viktig kommersiell art for norske krabbefiskere i nordområdene.
Kongekrabben er rødlig i skallet og kan bli opptil 10 kg tung. Skjoldlengden kan måle opptil 25 cm, men en vekt på opptil 8 kg og et ryggskjold på maksimum 23 cm er mer vanlig. Med utstrakte klør kan den måle 2 meter på tvers.[1]
Kongekrabbe fantes tidligere kun i det nordlige stillehavsområdet, fra Japanhavet i sør til Kamtsjatkahalvøya i nord. Arten ble introdusert til Murmanskfjorden av sovjetiske forskere i perioden 1961–1969[2] for å øke verdigrunnlaget for befolkningen i Murmansk. Siden har den spredd seg øst- og vestover i det sørlige Barentshavet, herunder langs deler av norskekysten.
I Norge ble arten først fanget i Varangerfjorden i januar 1977, cirka 150 km fra stedet der den først ble introdusert av russerne.[3][4] Siden har den kolonisert hele kysten av Finnmark, inkludert Porsangerfjorden. I 2009 ble den registrert ved Sotra utenfor Bergen, men disse var trolig satt ut der.[5] I 2016 ble den registrert som etablert utenfor Tromsø, lenger sørvest enn noensinne.[6]
Gjennom Gråsoneavtalen mellom Norge og Russland i 1978 har det vært et generelt forbud mot fangst, men siden 1994 har det vært gjennomført en begrenset forsøksfangst etter krabben. Norge og Russland har da delt totalkvoten mellom seg. På møte i Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon 14.–17. november 2000 ble det bestemt å innføre ordinær kommersiell fangst av kongekrabbe fra sesongen 2002/2003. Norge og Russland ble enige om at kvotene i 2002-sesongen skal fastsettes på basis av bestanden av hannkrabber over minstemål i den enkelte sone, og at beskatningsgraden skulle være felles i de to lands økonomiske soner. Det ble bestemt at en beskatningsgrad på inntil 20 prosent av antall hannkrabber over minstemål sikrer stabil reproduksjon av bestanden. I 2006 ble Norge og Russland enig om å forvalte kongekrabbebestanden hver for seg i sine respektive soner fra 2007.[7]
På norsk side har krabbens invasjon skapt store utfordringer, som har bidratt til at det i dag er etablert et todelt fangstregime. Dette regimet fungerer slik at vest for 26°Ø (fra Porsangerfjorden og vestover) er det fri fangst og et ønske om å begrense mer spredning, mens øst for denne grensen er fangsten regulert av kvoter og er blitt en ressurs for fiskerinæringen.
Under kommersiell fangst av kongekrabbe er det kun lov å bruke teiner i norske farvann. Såkalte firkantteiner har vist seg mest effektive.[8]
Havforskningsinstituttet gjennomfører systematisk og årlig merking av kongekrabbe for å få økt kunnskap om arten og dens vandringer. Merkingen gir informasjon om vekstmønsteret, vandringshastigheten, og i hvilken retning den vandrer. Det har blitt merket kongekrabbe siden 1994 i norske farvann, og til nå er det merket mer enn 25 000 individer.
Mange har ønsket krabben utryddet, men ifølge forskere er dette neppe biologisk mulig. Fiskere som er avhengige av fisket, er derimot uenige i denne påstanden, og blant annet i Porsangerfjorden har det vært stor motstand mot kongekrabbebestanden, og mange mener at man kan registrere en nedgang i bestanden. Uansett har ikke russerne samme planer. For dem har krabbene hele tiden vært en del av en bevisst næringspolitikk som de har håpet å tjene store penger på. Norge og Russland har derimot blitt enige om en vestlig grense for krabbens vandringer. Det vil si at den skal nedfiskes vest for et bestemt punkt for å hindre spredning.
Totalbestanden av kongekrabbe på norsk side nådde sitt maksimum i 2008, og har etter den tid stabilisert seg på et lavere nivå, mellom 3 og 4 millioner individer med over 70 mm skallengde.[9]
En beskatningsgrad på 20 % ga kvoter på 100 000 i norsk sone og 300 000 i russisk sone for 2006, på bakgrunn av bestandsvurderinger som viste at det er cirka 500 000 hannkrabber over minstemål i norsk sone, og cirka 1 500 000 i russisk sone.
Kongekrabben har etterhvert fått naturlige fiender i havfaunaen. Torsken spiser kongekrabbe[10], men også kveite og steinbit tar en jafs av kongekrabben når det trengs.[trenger referanse]
En kongekrabbefestival under navnet Polar Spectacle arrangeres hvert år den 11.-14. oktober i Vadsø, hvor fokus er på kongekrabben råvare til matlaging.
Kongekrabbe danner motiv for en kolleksjon av sølv- og gullprodukter hos Skjånes Gullsmie i Gamvik kommune.
TV-serien Livsfarlig fangst følger kongekrabbefiskere i deres arbeid.
Kongekrabbe (Paralithodes camtschaticus), også kjent under navnet kamtsjatkakrabbe og russerkrabbe, er en storvokst krabbeart som hører til gruppen med trollkreps (Lithodidae). Arten er uønsket i norske farvann, fordi den ikke finnes her naturlig, og er derfor oppført på norsk svarteliste. Den har allikevel blitt en viktig kommersiell art for norske krabbefiskere i nordområdene.
