الأسماء في صفحات التنقل
Paprika (lat: Capsicum annuum) er en stor variant av chilipepper og er vanlig i matlaging. Paprika er en frukt i botanisk forstand, men brukes som grønnsak i matlaging.
Den fins i sterkere og svakere varianter og i forskjellige farger, blant annet rød, gul, grønn og oransje. At paprikaen mangler den styrken som kjennetegner chillipepper, skyldes en resessiv genvariant, noe som ble oppdaget og utviklet i Ungarn, som den dag i dag er kjent for sin paprikadyrking og sitt paprikapulver, det siste gjerne med høy scovillegrad.
På engelsk kalles paprika blant annet bell pepper, som viser til den klokkeformede fasongen. Paprika er den mildeste av pepperfruktene, og smaken er søt og aromatisk. I de fleste tilfeller kan paprika erstattes av de milde chilitypene som mange oppfatter som mer aromatiske.
Sammenlignet med tomat inneholder paprika usedvanlig mye C-vitamin. Det var den ungarske legen og biokjemikeren Albert Szent-Györgyi som først oppdaget dette i 1932. Som følge av oppdagelsen fikk han i 1937 nobelprisen i fysiologi/medisin.
Denne botanikkrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. Paprika (lat: Capsicum annuum) er en stor variant av chilipepper og er vanlig i matlaging. Paprika er en frukt i botanisk forstand, men brukes som grønnsak i matlaging.
Den fins i sterkere og svakere varianter og i forskjellige farger, blant annet rød, gul, grønn og oransje. At paprikaen mangler den styrken som kjennetegner chillipepper, skyldes en resessiv genvariant, noe som ble oppdaget og utviklet i Ungarn, som den dag i dag er kjent for sin paprikadyrking og sitt paprikapulver, det siste gjerne med høy scovillegrad.
På engelsk kalles paprika blant annet bell pepper, som viser til den klokkeformede fasongen. Paprika er den mildeste av pepperfruktene, og smaken er søt og aromatisk. I de fleste tilfeller kan paprika erstattes av de milde chilitypene som mange oppfatter som mer aromatiske.
Sammenlignet med tomat inneholder paprika usedvanlig mye C-vitamin. Det var den ungarske legen og biokjemikeren Albert Szent-Györgyi som først oppdaget dette i 1932. Som følge av oppdagelsen fikk han i 1937 nobelprisen i fysiologi/medisin.
