Canis lupus lupus és una subespècie del llop (Canis lupus).[2]
Històricament, el nom trinomial C. l. lupus es limitava a classificar els llops del nord i el centre d'Europa,[3] encara que des del 2005,[4] ha crescut fins a abraçar nombroses variants geogràfiques que ara es consideren només sinònims. Els estudis comparatius de l'ADN mitocondrial de diverses subespècies de llop han demostrat que la línia europea dels llops s'originà fa més de 150.000 anys, al voltant de la mateixa edat que la dels llops del nord d'Amèrica, però significativament abans que la de les subespècies asiàtiques.[5]
El llop italià, que viu a la península Itàlica, Suïssa i al sud de França, fou classificat el 1921 com a una subespècie diferent pel naturalista Giuseppe Altobello, basant-se en uns quarts posteriors més baixos[6] i el seu pelatge típicament marró grisenc i la franja negre de la part frontal de les potes anteriors. Aquesta classificació fou inicialment rebutjada, encara que la publicació l'any 2000 de comparatives genètiques i morfològiques més detallades van suggerir la seva restitució com a subespècie, donat que hi ha trets addicionals distintius més subtils. Segons una teoria,[7] la divergència del llop italià va començar quan els Apenins van esdevenir un refugi per aquelles espècies que es veieren desplaçades cap al sud durant l'època de màxima extensió de l'últim període glacial, uns 18.000 anys BP.[8] Tot i que actualment la tercera edició de Mammal Species of the World el tracta com a sinònim de Canis Lupus Lupus,[4] alguns científics n'han demanat una classificació a part d'acord amb les diferències genètiques.[9]
Menja ungulats, rosegadors, fruites, baies i peix.[10]
Té lloc al gener a latituds baixes i a l'abril a les altes. La femella té entre 4–7 cadells al cap de 61–63 dies de gestació. Tot i que només es reprodueix la parella dominant de la llopada, tots els membres del grup s'involucren en la criança dels cadells.[10]
Es troba des de la Xina, Mongòlia, Rússia i l'Europa Oriental fins a Alemanya i la península Ibèrica.[11][10]
Els seus principals factors de mortalitat són la persecució per part dels humans, les lluites amb altres llops, les malalties, els paràsits, la fam i les lesions produïdes per les preses que captura.[10]
Té una esperança de vida de 7–10 anys.[10]
Canis lupus lupus és una subespècie del llop (Canis lupus).
Vlk eurasijský (Canis lupus lupus) je poddruh vlka obecného. V Česku a Slovensku byl také nazýván jako vlk karpatský. Žije souvisle v pásu od východní, jihovýchodní a severovýchodní Evropy po východní Asii. Na mnoha místech svého původního výskytu (především v Evropě) byl vyhuben. Jeho oblíbeným biotopem jsou smíšené a jehličnaté lesy mírného pásu, lesostepi a lesotundra. Živí se širokou škálou kořisti, především rozličnými kopytníky.
Jeho tělo má délku 100–160 cm a váží 30–80 kg. Výška a rozměry se ale mohou lišit dle toho, kde vlk žije, dospělí vlci (samci) žijící na severu Sibiře nebo na Dálném Východě jsou větší, než ti, co žijí v Evropě. Největší známý vlk byl zabit po druhé světové válce na území dnešní Ukrajiny a vážil 86 kg. Výška v kohoutku je maximálně 100 cm. V přírodě se dožívá až 10 let, v zajetí pak až 20 let. Mají klasické zbarvení typické pro většinu vlků - tmavý, až černý hřbet, směrem dolů po bocích světlající až do bílé na břiše.
Samice jsou březí 61–63 dnů a poté porodí 4–7 mláďat. Po narození se o mláďata starají oba rodiče.
Vyhlazování vlků v Evropě probíhalo již dávno ve středověku a pokračovalo až do poloviny 20. století. V Anglii byl poslední vlk zabit na počátku 16. století, za vlády Jindřicha VII. Přestože se dále vyskytovali ve skotských lesích, ty brzy místní obyvatelé vypálili a vlky vyhnali. V Irsku byl poslední vlk zahuben roku 1786. I ve Švédsku zaznamenali vlci úpadek, když ve velkém vymírala jejich kořist, byli nuceni se uchýlit k lovu hospodářských zvířat, za což je místní pronásledovali. V roce 1960 už zde bylo jen pár jedinců. V důsledku použití sněžných skútrů v jejich lovu ale roku 1966 vymřeli i zde. V Dánsku vyhubeni roku 1772 a v Norsku v roce 1973. Ve Francii a Řecku k tomu došlo o pár let později. V následujících letech se sice vlády zemí snažily lovu zamezit, vlci ale byli stále pronásledováni. Jako první přijalo vlky pod ochranu tehdy nacistické Německo v roce 1934. To ale nezamezilo tomu, že poslední jedinec zde zemřel o pár let později roku 1945.
Oživení evropských populací vlků začalo po roce 1950, kdy se většina venkovských obyvatel začala stahovat do velkých měst a tím uvolňovala místo divokým zvířatům, tedy i vlkům.
V roce 1978, po dvanácti letech, se vlci začali navracet do Švédska a odsud do Norska. Roku 2005 se celkový počet švédských a norských vlků odhaduje na nejméně sto, včetně jedenácti chovných párů. Nyní jsou eurasijští vlci chráněni ve Švédsku, částečně pak ve Finsku a Norsku. Od roku 2011 Nizozemsko, Belgie a Dánsko mají také hlášena pozorování vlků pravděpodobně přirozenou migrací ze sousedních zemí, ti se tam ale nikdy nezdrží dlouho. Rumunsko má velkou populaci vlků čítající až 2500 zvířat. Vlčí populace po celé severní a střední Asii jsou neznámé, ale jsou odhadovány v desítkách tisíců.
Eurasijští vlci v Německu
V roce 2015 proběhla v Německu odborná konference o vlcích, žijících a množících se v Německu. První samostatní jedinci se začali objevovat na území německé Lužice po roce 1997 a první smečku zde založenou se podařilo potvrdit v roce 2001. Od té doby se na tomto území stabilizovalo několik smeček a mnoho dalších se postupně začalo objevovat na území celého severního Německa až k hranicím Dánska. V současné době je na území Německa potvrzeno (především prostřednictvím dlouhodobého pozorování včetně speciálních obojků, sběru a genetických rozborů biologického materiálu) něco mezi 30 až 50 vlčími smečkami. Genetické výzkumy mimo jiné potvrdily, že se zdejší vlčí populace liší od populací v Bělorusku, pobaltských zemích, oblasti Karpat i Skandinávie a tvoří samostatnou středoevropskou skupinu. Také veškeré dosavadní testy prokázaly, že prozatím nedošlo k jedinému křížení vlků s divokými psy.
Od jejich vyhubení byl zaznamenán pouze krátkodobý výskyt vlků, např. v Beskydech. Psovité šelmy se ale postupně do Česka vrací. Na konci roku 2014 se v například objevila celá smečka na Kokořínsku - snímky z fotopastí prokázaly, že se smečka další rok rozrostla o vlčata. Jednalo se o první rozmnožování vlků na území Česka po více než 100 letech.[1] Další zpráva pochází ze začátku května roku 2015, kdy vlci na severu Čech u Doks roztrhali ovci.[2] Na začátku září 2015 pak na českolipsku neznámý člověk zastřelil vlka.[3] Jednalo se o dospělého samce vlka eurasijského, příčina úmrtí byla střela do břicha zvířete. Na pachatele byla vypsána odměna 100 000 korun, ten ale nebyl dopaden. Postupně se objevují zprávy o dalších vlcích - ať už o párech či jedincích. Nejméně jedna smečka žije v Krušných horách. Vlk byl zaznamenán také na Vysočině.
Eurasijské vlky je možné vidět i v tuzemských zoologických zahradách, ke spatření jsou například v pražské zoo. Úspěšně je množí i v plzeňské zoo. V ZOO Dvorec proběhly dva odchovy.
Vlci jsou smečková zvířata, schopná spolupracovat a logicky myslet, čehož využívají i při svém lovu kořisti, kterou se většinou stávají divoká zvířata, jako jsou jeleni, srnci a divoká prasata. Výjimečně i domácí zvířata, jako jsou ovce.
Přestože lidé mnohdy vlky odsuzují, v posledních deseti letech nebyl nikde na světě zaznamenán jediný útok vlků eurasijských na člověka. Je to hlavně z toho důvodu, že vlci se lidí straní a jen málokdy je možné je zaslechnout nebo dokonce vidět. I kdyby se to někomu podařilo, vlk je plaché zvíře a spíše než útok volí útěk.[1]
V tomto článku byl použit překlad textu z článku Eurasian wolf na anglické Wikipedii.
Vlk eurasijský (Canis lupus lupus) je poddruh vlka obecného. V Česku a Slovensku byl také nazýván jako vlk karpatský. Žije souvisle v pásu od východní, jihovýchodní a severovýchodní Evropy po východní Asii. Na mnoha místech svého původního výskytu (především v Evropě) byl vyhuben. Jeho oblíbeným biotopem jsou smíšené a jehličnaté lesy mírného pásu, lesostepi a lesotundra. Živí se širokou škálou kořisti, především rozličnými kopytníky.
Der Eurasische Wolf (Canis lupus lupus), von manchen deutschen Autoren als Europäischer Grauwolf bezeichnet, ist eine Unterart des Wolfes (Canis lupus), der zur Familie der Caniden gehört.
Der Eurasische Wolf erreicht eine Widerristhöhe von etwa 70 bis 90 Zentimeter und eine Kopf-Rumpf-Länge bis zu 140 Zentimeter.[1] Das Gewicht liegt meist zwischen 30 und 50 Kilogramm. Zwischen Wölfinnen und Wolfsrüden besteht ein Geschlechtsdimorphismus: Rüden sind meistens größer und schwerer als Fähen. Im Gegensatz zu wolfsähnlichen Haushunden sind Wölfe hochbeiniger und haben eine gerade Rückenlinie, während sie bei Hunden oft zur Rute hin abfällt. Die Rute des Eurasischen Wolfs ist buschig und gerade. Wölfe haben tendenziell kleinere Ohren, die zudem innen dicht behaart sind.
Das Fell Eurasischer Wölfe ist gelblichgrau, graubraun oder dunkelgrau gefärbt. Die Unterseite des Fangs und die Kehle sind heller, die Rückseiten der Ohren erscheinen leicht rötlich. Die Rückenfärbung weist in den meisten Fällen einen dunklen bis schwarzen Sattelfleck auf. Ebenfalls dunkler gefärbt sind oftmals die Rutenspitze und die Vorderseite der Vorderläufe.
Das die Verteilung der Pigmente bestimmende Gen auf dem Agoutilocus ist stets aw das sich im Phänotyp als die typische Wildfarbe wolf-sable ausgeprägt. Die einzelnen Haare weisen eine Bänderung auf, die das Fell meliert aussehen lassen.[2][3][4] Im Unterschied zu Unterarten wie Tundrawolf und Polarwolf kommen keine Aufhellungsfaktoren vor, die das Fell zu beige oder weiß aufhellen, und anders als beim Timberwolf keine Gene für schwarze Exemplare.
Da junge erwachsene Wölfe nach dem Verlassen ihres Herkunftsrudels manchmal sehr weite Strecken als Wanderwölfe zurücklegen, bevor sie in einem weit entfernten Gebiet einen Paarungspartner finden, mit dem sie zu standorttreuen Wölfen werden und sich fortpflanzen, ist es bei dieser Tierart oft schwierig, eine Abgrenzung zwischen Unterarten vorzunehmen. Populationsgenetische Analysen zeigten auf der Basis von drei genetischen Merkmalen eine Reichweite von 650 bis 850 km. Das bedeutet, die genetische Vielfalt einer Wolfspopulation kann von bis zu 850 km entfernten Populationen beeinflusst werden.[5] Aus morphologischen und molekulargenetischen Untersuchungen kennt man Unterscheidungskriterien, wobei aber auch Merkmalsüberschneidungen festgestellt werden. Hieraus ergibt sich beim Canis lupus lupus eine große Variationsbreite innerhalb Eurasiens. Dem entsprechend findet man Individuen mit sehr unterschiedlichen äußeren Merkmalen.[6][7]
Der Eurasische Wolf ist über weite Teile Eurasiens verbreitet. Der größte Teil seines Lebensraums befindet sich in Russland und im asiatischen Teil des eurasischen Kontinents. Die Vorkommen in Osteuropa bilden mit den Wölfen in Estland, Lettland, Litauen, Ostpolen, den Karpaten und der Ukraine eine ausgedehnte baltisch-osteuropäische Population, die sich stetig nach Westen ausbreitet.[8] Sein Verbreitungsgebiet erstreckt sich von Ostsibirien über den europäischen Teil Russlands bis nach Skandinavien sowie über Osteuropa (Polen, Tschechien und die Slowakei) bis nach Mitteleuropa und Westeuropa (Frankreich) sowie nach Südosteuropa (Griechenland, Bulgarien, Rumänien) und Südeuropa (Italien, Spanien).[9] Der in Italien hauptsächlich vorkommende Italienische Wolf gilt bei manchen Autoren als eigene Unterart, wird aber von anderen dem Canis lupus lupus zugeordnet. Durch das Wanderverhalten der Wölfe lassen sich die Unterarten nicht immer durch Zuordnung zu bestimmten Gebieten klar voneinander abgrenzen. Auf der Arabischen Halbinsel gibt es Populationen des Arabischen Wolfs, der heute dem Eurasischen Wolf zugeordnet wird.
Der Eurasische Wolf besiedelt verschiedene Lebensräume, von Wäldern bis zu offenen Graslandschaften in verschiedenen Klimazonen von der subpolaren Zone bis in die Subtropen. Die Größe der Reviere von Wolfsrudeln variiert zwischen 100 und 300 Quadratkilometern in Mitteleuropa[10] und 2500 Quadratkilometern in höheren Breiten.
Eurasische Wölfe werden mit etwa zwei Jahren geschlechtsreif. Paarungszeit ist vom Spätwinter bis in den März. Die Tragzeit dauert ungefähr neun Wochen. Ein Wurf besteht meist aus vier bis sechs Welpen, die vom gesamten Rudel großgezogen werden. Nach ein bis drei Jahren verlassen die Jungtiere ihr Rudel, siedeln sich in einem neuen Revier in der Nähe ihres alten Rudels an oder wandern fort.
Als Großraubtiere erbeuten Eurasische Wölfe vorwiegend Huftiere wie Rehe, Rothirsche, Damwild, Wildschweine, Hasen und in einigen Regionen auch Elche und Wisente.[11][12] Bevorzugt werden Jungtiere, aber auch ältere und kranke Tiere, die weniger schnell fliehen können und einfacher zu überwältigen sind. Auch Nutztiere wie Schafe, Ziegen, Rinder, vor allem Kälber, sowie Pferde, vor allem Fohlen, zählen zur Beute.[13][14][15][16][17][18]
Durch Kombination von Daten mehrerer Studien konnten die phylogenetischen Beziehungen und die geografische Verteilung der anhand der mitochondrialen DNA unterscheidbaren Haplotypen von 947 europäischen Wölfen analysiert und die DNA-Sequenzen der heutigen Wölfe mit Sequenzen von 24 fossilen europäischen Wölfen verglichen werden. Es gibt mehrere Gruppen von Haplotypen, teils in getrennten Vorkommen, teils mit Überschneidungen innerhalb der europäischen Subpopulationen. Die Häufigkeiten bei den Wölfen in Südwesteuropa (Iberischer Wolf) unterscheiden sich von denen in Osteuropa. Canis lupus italicus wird teilweise als eigene Unterart angesehen. Eine der Haplogruppen des eurasischen Wolfs gibt es auch bei den Wölfen in Nordamerika. Eine Übereinstimmung bei den Veränderungen der Haplogruppenhäufigkeit bei den spätpleistozänen Wölfen in Europa und Nordamerika deutet darauf hin, dass diese mit ökologischen Veränderungen nach dem letzten glazialen Maximum zusammenhängen.[19][20][21]
Mit dem als Russischer Wolf bezeichneten Canis lupus communis ist nicht der in Russland weit verbreitete in sehr hohen Bestandszahlen[22] vertretene Eurasische Wolf gemeint, sondern eine Unterart in Sibirien mit besonders großen Exemplaren,[23] die von manchen Autoren aber dem Eurasischen Wolf zugerechnet wird.
Seit Ende des 20. Jahrhunderts ist der Eurasische Wolf auch in Deutschland wieder heimisch. Aus Polen kommend verbreiteten sich Wölfe zunächst in Sachsen und im südlichen Brandenburg. Über Sachsen-Anhalt erreichten sie dann Niedersachsen. Außerdem leben wenige Wolfsrudel in Mecklenburg-Vorpommern. Im Jahr 2000 wurden in Deutschland nach weit über einem Jahrhundert wieder die ersten Wolfswelpen in Freiheit geboren. Im April 2016 ging man von etwa 40 Wolfsrudeln aus,[24] die sich innerhalb von vier Jahren auf 128 Rudel und 35 standorttreue Paare vermehrt haben.
Die Gründertiere in der Lausitz hatten den in Nordost-Europa regelmäßig vorkommenden Haplotyp HW01. Das ist der vorherrschende Haplotyp in Deutschland. Deutlich seltener ist HW02, den bis vor einigen Jahren nur einzelne aus Polen eingewanderte Rüden aufwiesen. Im Monitoringjahr 2012/13 wurde in Niedersachsen die erste Fähe mit HW02 bestätigt, deren Nachkommen ihn weitervererben. Auch Wölfe mit dem Haplotyp HW22, der für die italienischen Wölfe kennzeichnend ist, wurden in Deutschland bestätigt. Im Sommer 2017 zog im Bayerischen Wald ein aus zwei verschiedenen Populationen stammendes Wolfspaar erstmals Welpen auf.[25] Paarungen von Eurasischen Wölfen verschiedener Haplotypen aber auch gemeinsame Fortpflanzung von Eurasischen Wölfen mit Wölfen aus der italienischen Population bzw. deren Nachkommen sind im Artenschutz erwünscht, denn genetische Vielfalt ist eines der Kriterien für den Erhaltungszustand einer Wolfspopulation.[26][27][28]
Die nach Frankreich eingewanderten Wölfe, die sich ebenfalls schnell vermehren, stammen zum überwiegenden Teil aus dem Apennin mit Exemplaren des (Canis lupus italicus), die über die Westalpen in die Region Auvergne-Rhône-Alpes kamen,[29] und zum anderen Teil aus der Karelisch-Baltischen Population, deren Westrand sich inzwischen bis in den Norden und Westen Frankreichs verlagert hat, mit den Haplotypen der in Ost- und Nordosteuropa lebenden Eurasischen Wölfe. Seit 2019 leben in Frankreich 80 Wolfsrudel mit rund 530 vom Monitoring erfassten Tieren.[30][31]
Aus Italien und Frankreich wandern seit 1995 Wölfe in die Schweiz ein, die den Haplotyp des Canis lupus italicus aufweisen.[32] Seit dem Jahr 2010, als insgesamt neun Tiere gezählt wurden, ist es zu einem starken Wachstum der Populationen und zur natürlichen Bildung lokaler Rudel gekommen, mit einer Zunahme auf über hundert Tiere in elf Rudeln für das Jahr 2020.[33] Daher ist zwischen den aus Südeuropa stammenden Tieren und den Eurasischen Wölfen mit den in Ost- und Nordosteuropa vorkommenden Haplotypen in absehbarer Zeit ein Genfluss zu erwarten.[34]
Mitte bis Ende der 1990er Jahre wanderten einige Wölfe aus benachbarten Ländern nach Österreich ein. 2009 wurden durch eine DNA-Analyse sechs bis acht Individuen nachgewiesen. In Österreich wird erwartet, dass die dort eingewanderten Eurasischen Wölfe aus der zentraleuropäischen Population mit solchen aus den Karpaten und aus der dinarischen Population zusammentreffen und sich gemeinsam fortpflanzen.[35]
Durch im Wesentlichen aus Karelien zugewanderte Wölfe erfolgte die Besiedlung Schwedens und Norwegens. Sie bilden heute eine grenzübergreifende skandinavische Population.[36]
Etwa 70 % der Eurasischen Wölfe leben nach Unterlagen von Vladislav Melnikov in den sibirischen und fernöstlichen Gebieten. Da Russland kein EU-Mitgliedsstaat ist, gelten andere Bestimmungen zum gesetzlichen Schutz. Die sibirische Taiga und manche Gebirgsregionen Russlands stellen aufgrund der ausgedehnten Areale mit äußerst geringer Bevölkerungsdichte Lebensräume der Eurasischen Wölfe dar, in denen sie sich von wildlebenden Huftieren und Hasen ernähren und sich regelmäßig stark vermehren. Dort werden jährlich unter 20 % durch Bejagung entnommen. Es gibt auch Gebiete ohne Bejagung, in denen keine Nutztiere gehalten werden. In den zentralen Bezirken und an der Wolga werden manchmal bis zu 75 % geschossen, ohne dass sich der jeweilige Ausgangsbestand zu reduzieren scheint. Melnikov vermutete, dass die Entnahme dominierender Wolfspaare zur verstärkten Reproduktion der übrigen Rudenangehörigen führt, außerdem füllt sich der Wolfsbestand durch Zuwanderer aus Kasachstan und den sibirischen föderativen Gebieten immer wieder auf.[37][38]
Ende der 40er Jahre wurde die Zahl der Wölfe in der ehemaligen Sowjetunion auf rund 100.000 geschätzt. Während des Zweiten Weltkrieges nahm sie auf über 200.000 zu. Jährlich wurden im gesamten damaligen Staatsgebiet rund 200.000 Nutztiere (Rentiere, Pferde, Rinder, Schafe, Ziegen und Schweine) von Wölfen gerissen. Um die Bestandszahlen zu senken, organisierte die staatliche Behörde ein Programm mit etwa 12.000 Jägern in 500 Jagdbezirken. Man begann die Wölfe zusätzlich aus Kleinflugzeugen zu schießen, außerdem wurde Gift eingesetzt. Von 1946 bis 1970 wurden in der ehemaligen Sowjetunion mehr als 500.000 Wölfe getötet. 1970 wurden nur noch 4842 Wölfe erlegt, da die Bestände schon so stark reduziert waren. 1971 gab es noch circa 5000 Wölfe in der ganzen ehemaligen Sowjetunion und die Verluste an Nutztieren wurden sehr gering. 1973 gab es in Westsibirien und in 15 Regionen der mittleren Sowjetunion so gut wie keine Wölfe mehr. Beim Wildtiermanagement glaubte man, man hätte die Wolfspopulation nun unter Kontrolle. Die Anstrengungen zur Reduzierung wurden beendet. Daraufhin stiegen die Wolfszahlen wieder dramatisch an. 1976 erhöhte der Staat die Abschussprämien. Die sowjetische Regierung förderte Programme zur Bejagung mit verschiedenen Methoden zur Regulierung des sich immer wieder rasch vermehrenden Eurasischen Wolfs.[39]
Seit Mitte der 1990er Jahre hat die Zahl der Wölfe in den meisten russischen Regionen zugenommen, so dass infolgedessen eine Zunahme der Wolfsschäden zu verzeichnen ist für Wild- und Haustiere. Heute gibt es zur genauen Erfassung der Bestände des Eurasischen Wolfs in Russland ein modernes Wolfsmonitoring. Nach Phasen der Vermehrung werden bei Bejagungen stets nur so viele Wölfe entnommen, dass genügend Tiere übrigbleiben, um den Eurasischen Wolf zu erhalten. Ziel der Maßnahmen ist, die Wolfspopulationen zu managen und zu kontrollieren, ohne die innerartliche biologische Vielfalt zu beeinträchtigen.[40]
Auszug aus einer Fachpublikation des Tembotov Instituts für Ökologie der Gebirgsregionen, Russische Akademie der Wissenschaften zur Veranschaulichung der gegenwärtigen Handhabung:
"Auf der Grundlage langjähriger Forschung wird versucht, die Grundsätze des Managements von Wolfspopulationen in den Berg- und Flachlandgebieten des Kaukasus zu konkretisieren. Für die Analyse wurde eigenes Material und Material von Abteilungen aus Krasnodar, Stavropol und den Kaukasusrepubliken verwendet. Es wird ein ökologischer und ökonomischer Ansatz zur Bestandsregulierung der Raubtierpopulation vorgeschlagen, der eine differenzierte Bezahlung für gefangene Weibchen vorsieht. Die Kartierung aller bekannten Wolfsfamilien und gefundenen Wolfsbaue ist nicht nur für das Monitoring, sondern auch für das Populationsmanagement notwendig. Die Strategie für den Umgang mit Wölfen, die in verschiedenen Teilen der Region leben, sollte von der totalen Verfolgung bis zur selektiven Entnahme von Tieren eines bestimmten Alters reichen. Es wird vorgeschlagen, die Arbeit des Populationsmanagements speziell ausgebildeten Teams von Wolfsjägern anzuvertrauen. Zu ihren Aufgaben sollte es gehören, den Zustand von Wolfsfamiliengruppen zu erfassen und zu kontrollieren." (Anatoliy Nikokayevich Kudaktin, 2019).[41][42]
Proben von 270 Individuen aus verschiedenen Regionen Sibiriens (Altai, Tuwa, Krasnojarsk, Burjatien, Transbaikalien und Jakutien) wurden anhand von sieben Mikrosatelliten-Loci untersucht. Es wurde ein hohes Maß an erwarteter Heterozygotie festgestellt (HE = 0,676). Dabei zeigten sich keine signifikanten Unterschiede in der Allel- und Gendiversität innerhalb der Populationen. Niedrige paarweise Fst-Werte (0,012–0,084, Mittelwert 0,036) weisen darauf hin, dass ein aktiver Genfluss die sibirischen Wolfspopulationen verbindet. Die multivariate Analyse anhand der genetischen Distanzmatrix (PCoA) ergab eine Clusterung der Proben nach ihrer geografischen Herkunft (West-, Mittel- und Ostsibirien). Clustering von Multilocus-Haplotypen zeigte eine räumliche Unterteilung und eine Veränderung des Anteils der verschiedenen Gen-Cluster im Genpool der untersuchten Wolfsproben von Westen nach Osten sowie von Süden nach Norden.[43]
Wölfe im Kaukasus teilen mtDNA-Haplotypen sowohl mit osteuropäischen als auch mit westasiatischen Wölfen, was auf einen früheren oder aktuellen Genfluss schließen lässt. Mikrosatellitendaten deuten ebenfalls auf einen Genfluss zwischen dem Kaukasus und Osteuropa hin. Es gibt Hinweise auf eine mäßige Hybridisierung mit Haushunden, die mit der in anderen eurasischen Populationen vergleichbar ist. Die kaukasischen Wölfe sind genetisch nicht von anderen eurasischen Populationen isoliert, sondern sie teilen sich mit ihnen die gleichen demografischen Trends.[44]
Der Schutzstatus des Eurasischen Wolfs bzw. der Art, zu der er als Unterart gehört, ist in den Ländern seines Vorkommens unterschiedlich. In den Mitgliedstaaten der Europäischen Union ist er in den Anhängen der FFH-Richtlinie entweder im Anhang IV oder im Anhang V gelistet, in einigen gleichzeitig in Anhang II. In den Ländern außerhalb der EU hängt sein Schutzstatus davon ab, ob sie zu den Unterzeichnerstaaten der Berner Konvention und/oder des Washingtoner Artenschutzabkommens gehören (siehe auch Wolf#Gesetzlicher Schutz).[45][46]
Der Eurasische Wolf (Canis lupus lupus), von manchen deutschen Autoren als Europäischer Grauwolf bezeichnet, ist eine Unterart des Wolfes (Canis lupus), der zur Familie der Caniden gehört.
'O lupo eurasiateco (Canis lupus lupus), noto anche comme 'o lupo commune, è na sottospecia 'e lupo origginaria 'e ll'europa.
È 'n assoluto 'a sottospecia cchiù diffusa: 'a se può reperire tuttora, abbenché 'n populazziune a volte frammentarie quase dappertutto 'n Franza, Germania, Sguizzera, Danimarca, Austria, Ungaria, Repubbreca Ceca, Slovachia, Pulonnia, Ucraina, Rumania, Bulgaria, Russia, Moldavia, Slovenia, Croazia, Bosnia-Erzegovina, Serbia, Montenegro, Albania, Grecia, Regno Aunito, Lituania, Lettonia, Estonia, Finlandia, Sguezia, Norvegia, Bielorussia, Liechtenstein.
'N Mongolia, int''o sud Siberia, 'n Manciuria (Cina) ed 'n Corea d''o Nord è sustituito d''o Canis lupus rex, int'â ll'isula 'e Sakhalin (Russia) eva nu tempo sostituito d''o Canis lupus hattai, 'n Italia dal Canis lupus italicus e 'n Spagna, Purtuallo e Andorra da Canis lupus signatus.
Altri progetti
'O lupo eurasiateco (Canis lupus lupus), noto anche comme 'o lupo commune, è na sottospecia 'e lupo origginaria 'e ll'europa.
È 'n assoluto 'a sottospecia cchiù diffusa: 'a se può reperire tuttora, abbenché 'n populazziune a volte frammentarie quase dappertutto 'n Franza, Germania, Sguizzera, Danimarca, Austria, Ungaria, Repubbreca Ceca, Slovachia, Pulonnia, Ucraina, Rumania, Bulgaria, Russia, Moldavia, Slovenia, Croazia, Bosnia-Erzegovina, Serbia, Montenegro, Albania, Grecia, Regno Aunito, Lituania, Lettonia, Estonia, Finlandia, Sguezia, Norvegia, Bielorussia, Liechtenstein.
'N Mongolia, int''o sud Siberia, 'n Manciuria (Cina) ed 'n Corea d''o Nord è sustituito d''o Canis lupus rex, int'â ll'isula 'e Sakhalin (Russia) eva nu tempo sostituito d''o Canis lupus hattai, 'n Italia dal Canis lupus italicus e 'n Spagna, Purtuallo e Andorra da Canis lupus signatus.
Ο Ευρασιατικός λύκος (Canis lupus lupus), γνωστός και ως Κοινός λύκος, είναι υποείδος του Γκρίζου λύκου (Canis lupus), που απαντάται στα δάση και στις στέπες της Ευρώπης. Ανήκει στην μεγάλη οικογένεια των Κυνιδών και στο γένος Κύων.
Οι ενήλικες ευρασιατικοί λύκοι, μπορούν να φτάσουν τα 140 εκ. μήκος και έχουν ύψος από 70 έως 90 εκ. Έτσι, οι ευρασιατικοί λύκοι κατατάσσονται στους μεσαίου μεγέθους λύκους. Το βάρος του κυμαίνεται μεταξύ 30 και 50 κιλά. Τα αρσενικά, είναι κατά κανόνα βαρύτερα και μεγαλύτερα από τα θηλυκά. Εμφανισιακά μοιάζουν με τους Οικόσιτους λύκους, αλλά οι Ευρασιατικοί λύκοι, έχουν μεγαλύτερα πόδια και πιο μακριά ουρά. Η ουρά τους, είναι ίσια και έχει πυκνές τρίχες. Οι λύκοι αυτοί, έχουν αυτιά μικρού μεγέθους.
Η γούνα των Ευρασιατικών λύκων, έχει χρώμα κιτρινωπό - γκρι, γκρι - καφέ ή σκούρο γκρι. Το κάτω μέρος του ρύγχους και του λαιμού τους είναι λευκό, ενώ το πίσω μέρος των αυτιών τους, έχει κοκκινωπό χρώμα. Το χρώμα της πλάτης τους, είναι συνήθως μαύρο.
Οι Ευρασιατικοί λύκοι, φτάνουν στην σεξουαλική ωριμότητα στα 2 τους έτη. Συνήθως γεννούν 2 με 6 μικρά. Η εποχή του ζευγαρώματος, λαμβάνει χώρα στις αρχές της άνοιξης, δηλαδή μεταξύ Φεβρουαρίου - Μαρτίου. Η κύηση διαρκεί περίπου 9 εβδομάδες. Τα μικρά ενηλικιώνονται σε ηλικία από 1 έως 3 ετών.
Οι Ευρασιατικοί λύκοι, είναι σαρκοφάγα ζώα. Η κύρια λεία τους είναι τα ζαρκάδια, τα ελάφια και τα αγριογούρουνα. Σε ορισμένες περιοχές, μεγάλα ζώα όπως οι άλκες και οι βίσονες, αποτελούν θηράματα τους. Συνήθως, οι λύκοι αυτοί, σκοτώνουν άρρωστα, ηλικιωμένα ή νεαρά ζώα. Σε περιοχές όπου είναι αναπτυγμένη η γεωργία, οι λύκοι τρέφονται με εκτρεφόμενα ζώα, όπως τα πρόβατα και οι κατσίκες.
Οι Ευρασιατικοι λύκοι, όπως υποδηλώνει και η ονομασία τους, ζουν στην περιοχή της Ευρασίας. Οι Ευρασιατικοί λύκοι, ζουν στο μεγαλύτερο μέρος της Ρωσίας, στο Καζακστάν, στη Μογγολία, στην Κίνα, στα Ιμαλάια, στο Τατζικιστάν, στο Κιργιστάν, στο Αφγανιστάν, στο Νεπάλ. Στην Ευρώπη, ζουν στην Σουηδία, στην Εσθονία, στην Λετονία, στην Λιθουανία, στην Λευκορωσία, στην Ουκρανία, στην Πολωνία, στην Σλοβακία, στην Γερμανία, στη Ρουμανία, στην Σλοβενία, στην Κροατία, στην Βοσνία - Ερζεγοβίνη, στην Ιταλία, στη Σερβία, στο Μαυροβούνιο, στην Αλβανία και στην Ελλάδα. Στην Ελλάδα, οι Ευρασιατικοί λύκοι, ζουν στα ηπειρωτικά της χώρας (Μακεδονία, Ήπειρος, Θράκη) και ελάχιστα μέλη στην Στερεά Ελλάδα. Ο πληθυσμός των λύκων στην Ελλάδα, υπολογίζεται γύρω στα 800 - 900 άτομα[1].
Οι Ευρασιατικοί λύκοι, ζουν κυρίως σε πυκνά δάση, αλλά και σε ανοιχτά λιβάδια. Η περιοχή κατανομής τους, υπολογίζεται μεταξύ 100 - 300 χλμ στην Κεντρική Ευρώπη και 2500 χλμ σε υψηλότερες περιοχές.
Ο Ευρασιατικός λύκος (Canis lupus lupus), γνωστός και ως Κοινός λύκος, είναι υποείδος του Γκρίζου λύκου (Canis lupus), που απαντάται στα δάση και στις στέπες της Ευρώπης. Ανήκει στην μεγάλη οικογένεια των Κυνιδών και στο γένος Κύων.
The Eurasian wolf (Canis lupus lupus), also known as the common wolf,[3] is a subspecies of grey wolf native to Europe and Asia. It was once widespread throughout Eurasia prior to the Middle Ages. Aside from an extensive paleontological record, Indo-European languages typically have several words for "wolf", thus attesting to the animal's abundance and cultural significance.[4] It was held in high regard in Baltic, Celtic, Slavic, Turkic, ancient Greek, Roman, and Thracian cultures, whilst having an ambivalent reputation in early Germanic cultures.[5]
It is the largest of Old World grey wolves, averaging 39 kg (86 lb) in Europe;[6] however, exceptionally large individuals have weighed 69–79 kg (152–174 lb), though this varies according to region.[7][8] Its fur is relatively short and coarse,[3] and is generally of a tawny colour, with white on the throat that barely extends to the cheeks.[8] Melanists, albinos, and erythrists are rare, and mostly the result of wolf-dog hybridisation.[9] The howl of the Eurasian wolf is much more protracted and melodious than that of North American grey wolf subspecies, whose howls are louder and have a stronger emphasis on the first syllable. The two are, however, mutually intelligible, as North American wolves have been recorded to respond to European-style howls made by biologists.[10]
Many Eurasian wolf populations are forced to subsist largely on livestock and garbage in areas with dense human activity, though wild ungulates such as moose, red deer, roe deer and wild boar are still the most important food sources in Russia and the more mountainous regions of Eastern Europe. Other prey species include reindeer, argali, mouflon, wisent, saiga, ibex, chamois, wild goats, fallow deer, and musk deer.[11]
In describing North American wolves, John Richardson used European wolves as a basis for comparison, summarising the differences between the two forms as:
The European wolf's head is narrower, and tapers gradually to form the nose, which is produced on the same plane with the forehead. Its ears are higher and somewhat nearer to each other; their length exceeds the distance between the auditory opening and the eye. Its loins are more slender, its legs longer, feet narrower, and its tail is more thinly clothed with fur. The shorter ears, broader forehead, and thicker muzzle of the American Wolf, with the bushiness of the hair behind the cheek, give it a physiognomy more like the social visage of an Esquimaux dog than the sneaking aspect of a European Wolf.[12]
The size of Eurasian wolves is subject to geographic variation, with animals in Russia and Scandinavia being larger than those residing in Western Europe,[13] having been compared by Theodore Roosevelt to the large wolves of north-western Montana and Washington.[14] Adults from Russia measure 105–160 cm (41–63 in) in length, 80–85 cm (31–33 in) in shoulder height, and weigh on average 32–50 kg (71–110 lb), with a maximum weight of 69–80 kg (152–176 lb).[7] The largest on record was killed after World War II in the Kobelyakski Area of the Poltavskij Region in the Ukrainian SSR, and weighed 86 kg (190 lb).[15] Larger weights of 92–96 kg (203–212 lb) have been reported in Ukraine, though the circumstances under which these latter animals were weighed are not known.[7]: 174 Although similar in size to central Russian wolves, Swedish and Norwegian wolves tend to be more heavily built with deeper shoulders.[13] One wolf killed in Romania was recorded to have weighed 72 kg (159 lb).[16] In Italian wolves, excepting the tail, body lengths range from 110 to 148 cm, while shoulder height is 50–70 cm. Males weigh between 25 and 35 kg (55 and 77 lb) and rarely 45 kg (99 lb).[17] The now extinct British wolves are known to have reached similar sizes to Arctic wolves.[18]
The extermination of Northern Europe's wolves first became an organized effort during the Middle Ages, and continued until the late 1800s. In England, wolf persecution was enforced by legislation, and the last wolf was killed in the early 16th century during the reign of Henry VII. Wolves survived longer in Scotland, where they sheltered in vast tracts of forest, which were subsequently burned down. Wolves managed to survive in the forests of Braemar and Sutherland until 1684. The extirpation of wolves in Ireland followed a similar course, with the last wolf believed to have been killed in 1786.[19] A wolf bounty was introduced in Sweden in 1647, after the extermination of moose and reindeer forced wolves to feed on livestock. The Sami extirpated wolves in northern Sweden in organized drives. By 1960, few wolves remained in Sweden, due to the use of snowmobiles in hunting them, with the last specimen being killed in 1966. The grey wolf was exterminated in Denmark in 1772 and Norway's last wolf was killed in 1973. The species was almost wiped out in 20th-century Finland, despite regular dispersals from Russia. The grey wolf was present only in the eastern and northern parts of Finland by 1900, though its numbers increased after World War II.[20] Although the Finnish wolf population rose by 2005 to around 250 individuals, by 2013, their numbers had again declined to the mid-1990s figure of around 140. This was despite government measures to keep breeding numbers viable. At the beginning of 2016, the wolf population was roughly 300-350 individuals.[21][22]
In Central Europe, wolves were dramatically reduced in number during the early 19th century, due to organized hunts and reductions in ungulate populations. In Bavaria, the last wolf was killed in 1847, and had disappeared from the Rhine regions by 1899[20] and largely disappeared in Switzerland before the end of the 19th century. In 1934, Nazi Germany introduced the first legislation regulating the protection of wolves.[23] The last free-living wolf to be killed on the soil of present-day Germany before 1945 was the so-called "Tiger of Sabrodt", which was shot near Hoyerswerda, Lusatia (then Lower Silesia), in 1904. Today, wolves have returned to the area.[24]
Wolf hunting in France was first institutionalized by Charlemagne between 800 and 813, when he established the louveterie, a special corps of wolf hunters. The louveterie was abolished after the French Revolution in 1789, but was re-established in 1814. In 1883, up to 1,386 wolves were killed, with many more by poison.[20]
In Eastern Europe, wolves were never fully exterminated, due to the area's contiguity with Asia and its large forested areas. However, Eastern European wolf populations were reduced to very low numbers by the late 19th century. Wolves were extirpated in Slovakia during the first decade of the 20th century and, by the mid-20th century, could be found only in a few forested areas in eastern Poland. Wolves in the eastern Balkans benefitted from the region's contiguity with the former Soviet Union and large areas of plains, mountains, and farmlands. Wolves in Hungary occurred in only half the country around the start of the 20th century, and were largely restricted to the Carpathian Basin. Wolf populations in Romania remained largely substantial, with an average of 2,800 wolves being killed annually out of a population of 4,600 from 1955 to 1965. An all-time low was reached in 1967, when the population was reduced to 1,550 animals. The extermination of wolves in Bulgaria was relatively recent, as a previous population of about 1,000 animals in 1955 was reduced to about 100–200 in 1964. In Greece, the species disappeared from the southern Peloponnese in 1930. Despite periods of intense hunting during the 18th century, wolves never disappeared in the western Balkans, from Albania to the former Yugoslavia. Organized persecution of wolves began in Yugoslavia in 1923, with the setting up of the Wolf Extermination Committee in Kočevje, Slovenia. The committee was successful in reducing wolf numbers in the Dinaric Alps.[20]
The grey wolf's range in the Soviet Union encompassed nearly the entire territory of the country, being absent only on the Solovetsky Islands, Franz-Josef Land, Severnaya Zemlya, and the Karagin, Commander, and Shantar Islands. The species was exterminated twice in Crimea, once after the Russian Civil War, and again after World War II.[25] Following the two world wars, Soviet wolf populations peaked twice; 30,000 wolves were harvested annually from a population of 200,000 during the 1940s, with 40,000–50,000 harvested during peak years. Soviet wolf populations reached a low around 1970, disappearing over much of European Russia.[26]
As of 2017, the IUCN Red List still recorded the grey wolf as regionally extinct in eight European countries: Austria, Belgium, Denmark, Ireland, Luxembourg, Netherlands, Switzerland, and the United Kingdom.[27] Since then, wolves have returned to and, in some cases, firmly established themselves in all of those countries, except for the islands of Ireland and Great Britain.
The recovery of European wolf populations began after the 1950s, when traditional pastoral and rural economies declined and thus removed the need to heavily persecute wolves. By the 1980s, small and isolated wolf populations expanded in the wake of decreased human density in rural areas and the recovery of wild prey populations.[26]
In 1978, wolves began recolonising central Sweden after a 12-year absence, and have since expanded into southern Norway. As of 2005, the total number of Swedish and Norwegian wolves was estimated to be at least 100, including 11 breeding pairs. The grey wolf is fully protected in Sweden and partially controlled in Norway. The Scandinavian wolf populations owe their continued existence to neighbouring Finland's contiguity with the Republic of Karelia, which houses a large population of wolves. Wolves in Finland are protected throughout the country, and can be hunted only with specific permission.[26] As of December 2021, the Swedish-Norwegian wolf seems to be extinct and any wolf individuals found in these countries appear to be solely Finland wolves.[28] The decline in the moose populations has reduced the wolf's food supply.[29][30] Since 2011, the Netherlands, Belgium, and Denmark have also reported wolf sightings presumably by natural migration from adjacent countries.[31][32][27]
Wolf populations in Poland have increased to about 800–900 individuals since being classified as a game species in 1976, now for more than two decades under legal protection in Annex V and II of the Habitats Directive. The number of wolf packs in western Poland has continued to increase. This is confirmed by the results of the wolf monitoring financed by the International Fund for Animal Welfare and the nature conservation foundation EuroNatur, which is carried out by the Polish nature conservation organisation Association for Nature Wolf (AfN Wolf). The Polish scientists estimated that at the end of the 2018/19 monitoring year, at least 95 resident wolf packs would be west of the Vistula, more than at any time since data collection began in 2003. For the first time, the scientists were also able to detect at least three reproducing packs in the Sudeten Mountains in the Czech-Polish border area.[33]
Poland plays a fundamental role in providing routes of expansion into neighbouring Central European countries. In the east, its range overlaps with populations in Lithuania, Belarus, Ukraine, and Slovakia. A population in western Poland expanded into eastern Germany, and in 2000, the first pups were born on German territory.[34] In 2012, an estimated 14 wolf packs were living in Germany (mostly in the east) and a pack with pups has been sighted within 24 km (15 mi) of Berlin.[35] Since then, the population has steadily increased and the area of distribution has grown and extended to large parts of the Federal Republic.[36] In the monitoring year 2020/21, there were a total of 157 packs, 27 pairs and 19 individual territorial animals in 11 federal states. The number of pups was 556. Since the summer of 2021, around 1400 wolves, adult animals and young ones, are estimated to be living in Germany.[37]
As of 1st of June 2021 the grey wolf is protected in Slovakia and can't be killed, bought, sold. A few Slovak wolves disperse into the Czech Republic, where they are afforded full protection. Wolves in Slovakia, Ukraine, and Croatia may disperse into Hungary, where the lack of cover hinders the buildup of an autonomous population. Although wolves have special status in Hungary, they may be hunted with a year-round permit if they cause problems.[26] Romania has a large population of wolves, numbering 2500 animals. The wolf has been a protected animal in Romania since 1996, although the law is not enforced. The number of wolves in Albania and North Macedonia is largely unknown, despite the importance the two countries have in linking wolf populations from Greece to those of Bosnia and Herzegovina and Croatia. Although protected, many wolves are illegally killed in Greece annually, and their future is uncertain. Wolf numbers have declined in Bosnia and Herzegovina since 1986, while the species is fully protected in neighbouring Croatia and Slovenia.[26]
Wolf populations throughout Northern and Central Asia are largely unknown, but are estimated in the hundreds of thousands based on annual harvests. Since the fall of the Soviet Union, continent-wide extermination of wolves has ceased, and wolf populations have increased to about 25,000–30,000 animals throughout the former Soviet Union,[26] an increase of about 150%.[38]
The Eurasian wolf and the Italian wolf are legally protected in most European countries, either by listing in the annexes of the EU-FHH Directive or by the Bern Convention or both, depending on whether a country is a signatory of the Bern Convention or not.
For EU member states, an application for a change in the listing of the wolf in the annexes to the Habitats Directive requires the approval of the Division for Large Carnivores in the European Commission, in which members of the LCIE have an advisory role.[39][40] States outside the EU which are signatories to the Bern Convention may submit a corresponding application for a change of protection status to the Standing Committee of the Berne Convention, in which the LCIE also has an advisory role. For example, Switzerland submitted such a request in 2006, which was rejected at the time.[41] In 2018, Switzerland again requested the reduction of the protection status. Due to the passive behaviour of the Large Carnivore Initiative for Europe, processing is delayed.[42][43][44] (See also Favourable conservation status of wolves in Europe).
In Switzerland in 2021, 853 wolf attacks occurred in a population of 153 wolves in the presence of about 200 livestock guardian dogs.[46][47][48] In Germany between 2000 and 2019, the number of wolf attacks on grazing animals increased from none to 890 in one year, while the number of animals injured and killed increased to 2900, indicating a specialisation in grazing animals and frequent surplus killing events.[49]
In France, the number of animals captured in unprotected flocks decreased between 2010 and 2015 as more and more flocks were protected, but the number of animals killed in protected flocks increased.[50] During this period the behaviour of the wolves changed in such a way that with increasing habituation the proportion of wolf attacks during the day increased.[51] In 2018 there was an estimated loss of 12,500 farm animals caused by wolf attacks in the French Alpine arc, with a population of about 500 wolves and several thousand livestock guardian dogs.[46] Despite new measures to protect herds, there were 3,838 sightings of wolves in 2019 in the Auvergne-Rhône-Alpes region and compensation was paid for 12,491 detected wolf attacks.[52]
In some regions, livestock guardian dogs also became victims of wolves.[53]
According to documented data, man-eating (not rabid) wolves killed 111 people in Estonia in the years from 1804 to 1853, 108 of them were children, two men and one woman. Of the 108 children, 59 were boys aged 1 – 15 years (average age 7.3 years) and 47 girls aged 1 – 17 years (average age 7.2 years). For two children, sex and age were not specified."[54] So in Estonia, 111 deaths were reported in about 50 years, with an average of two per year over a country area of 45,227 km2, and with some injured people who survived a wolf attack. The wolves that immigrated to Central Europe come from this Baltic population. Due to the abundance of game and many grazing animals still living in species-appropriate free range management, the wolves in Europe are not yet interested in children as prey.[55]
In France, historical records compiled by rural historian Jean-Marc Moriceau indicate that during the period 1362–1918, nearly 7,600 people were killed by wolves, of whom 4,600 were killed by nonrabid wolves.[56] Numerous attacks occurred in Germany during the 17th century after the Thirty Years' War, though the majority probably involved rabid wolves. In Latvia, records of rabid wolf attacks go back two centuries. At least 72 people were bitten between 1992 and 2000. Similarly, in Lithuania, attacks by rabid wolves have continued to the present day, with 22 people having been bitten between 1989 and 2001. Around 82 people were bitten by rabid wolves in Estonia during the 18th to 19th centuries, with a further 136 people being killed in the same period by nonrabid wolves, though the animals likely involved in the latter cases were a combination of wolf-dog hybrids and escaped captive wolves.[57]
Several Russian zoologists after the October Revolution cast doubt on the veracity of records involving wolf-caused deaths. Prominent among them was zoologist Petr Aleksandrovich Manteifel, who initially regarded all cases as either fiction or the work of rabid animals. His writings were widely accepted among Russian zoological circles, though he subsequently changed his stance when he was tasked with heading a special commission after World War II investigating wolf attacks throughout the Soviet Union, which had increased during the war years. A report presented in November 1947 described numerous attacks, including ones perpetrated by apparently healthy animals, and gave recommendations on how to better defend against them. The Soviet authorities prevented the document from reaching both the public and those who would otherwise be assigned to deal with the problem.[58] All mention of wolf attacks was subsequently censored.[59]
The majority of pre-Christian wolf-related traditions in Eurasia were rooted in Hittite mythology,[4] with wolves featuring prominently in Indo-European cultures, sometimes as deity figures.[60] The wolf was held in high esteem by the Dacians, whose name was derived from the Gaulish Daoi, meaning "wolf people". The wolf was viewed as the lord of all animals, and as the only effective power against evil.[61] Also, the ancient Greeks associated wolves with their own sun god Apollo.
Less flattering portrayals occurred in Norse mythology, where the wolf Fenrir kills Odin during Ragnarok. Nevertheless, wolves were admired for their ferocity, and Germanic warriors often had the wolf as their totem, a trait later exported to other European cultures.[5] In Lithuanian mythology, an iron wolf appears before Grand Duke Gediminas, instructing him to build the city of Vilnius.[62] Tengrism places high importance on the wolf, as when howling, it is thought to be praying to Tengri, thus making it the only creature other than man to worship a deity.[63]
The Eurasian wolf (Canis lupus lupus), also known as the common wolf, is a subspecies of grey wolf native to Europe and Asia. It was once widespread throughout Eurasia prior to the Middle Ages. Aside from an extensive paleontological record, Indo-European languages typically have several words for "wolf", thus attesting to the animal's abundance and cultural significance. It was held in high regard in Baltic, Celtic, Slavic, Turkic, ancient Greek, Roman, and Thracian cultures, whilst having an ambivalent reputation in early Germanic cultures.
It is the largest of Old World grey wolves, averaging 39 kg (86 lb) in Europe; however, exceptionally large individuals have weighed 69–79 kg (152–174 lb), though this varies according to region. Its fur is relatively short and coarse, and is generally of a tawny colour, with white on the throat that barely extends to the cheeks. Melanists, albinos, and erythrists are rare, and mostly the result of wolf-dog hybridisation. The howl of the Eurasian wolf is much more protracted and melodious than that of North American grey wolf subspecies, whose howls are louder and have a stronger emphasis on the first syllable. The two are, however, mutually intelligible, as North American wolves have been recorded to respond to European-style howls made by biologists.
Many Eurasian wolf populations are forced to subsist largely on livestock and garbage in areas with dense human activity, though wild ungulates such as moose, red deer, roe deer and wild boar are still the most important food sources in Russia and the more mountainous regions of Eastern Europe. Other prey species include reindeer, argali, mouflon, wisent, saiga, ibex, chamois, wild goats, fallow deer, and musk deer.
El lobo europeo (Canis lupus lupus), también conocido como el lobo común, lobo euroasiático o lobo gris, es la subespecie más conocida de Canis lupus. Se trata de una subespecie de lobo originaria de Europa y de las zonas boscosas y esteparias de la antigua Unión Soviética.
Originalmente distribuido por toda Eurasia, queda limitado por el sur en el Himalaya, el Hindukush, el Kopet Dag, el Cáucaso, el Mar Negro y los Alpes, y por el norte hasta los 60°- 70° de latitud, ha sido marginado de la mayor parte de Europa Occidental y el este de China. Sobrevive sobre todo en Asia central. En la actualidad, tiene el área de distribución más grande entre todas las subespecies de lobo, y es el más común en Europa y Asia, sobreviviendo en partes de Europa occidental, Escandinavia, Rusia, China, Mongolia y el Himalaya.
Es el más grande de los lobos del Viejo Mundo, con un promedio de 39 kg en Europa; sin embargo, individuos excepcionalmente grandes han pesado de 69 a 79 kg, aunque esto varía según la región. Su pelaje es relativamente corto y áspero, y generalmente es de color rojizo, con blanco en la garganta que apenas se extiende hasta las mejillas.[1]
Históricamente, el nombre trinomial C. l. lupus se limitaba a clasificar a los lobos del norte y el centro de Europa, aunque desde 2005, ha crecido hasta abrazar numerosas variantes geográficas que ahora se consideran sólo sinónimos. Los estudios comparativos del ADN mitocondrial de diversas subespecies de lobo han demostrado que la línea europea de los lobos se originó hace más de 150.000 años, alrededor de la misma edad que la de los lobos del norte de América, pero significativamente antes que la de las subespecies asiáticas.[2]
Sus colores van desde el blanco y el beige hasta el rojo, el gris y el negro. Existen ejemplares que muestran todos estos colores combinados. Su peso ronda entre los 31,5 y 58,5 kg. Tiene una altura de 99 cm hasta el hombro. Presenta dimorfismo sexual: las hembras son un 20% menor que los machos. Tiene una esperanza de vida de 7–10 años.
El apareamiento tiene lugar en enero en latitudes bajas y en abril en las altas. La hembra tiene entre 4-7 cachorros a los 61-63 días de gestación. Aunque sólo se reproduce la pareja dominante de la manada, todos los miembros del grupo se involucran en la crianza de los cachorros.
El lobo europeo (Canis lupus lupus), también conocido como el lobo común, lobo euroasiático o lobo gris, es la subespecie más conocida de Canis lupus. Se trata de una subespecie de lobo originaria de Europa y de las zonas boscosas y esteparias de la antigua Unión Soviética.
Originalmente distribuido por toda Eurasia, queda limitado por el sur en el Himalaya, el Hindukush, el Kopet Dag, el Cáucaso, el Mar Negro y los Alpes, y por el norte hasta los 60°- 70° de latitud, ha sido marginado de la mayor parte de Europa Occidental y el este de China. Sobrevive sobre todo en Asia central. En la actualidad, tiene el área de distribución más grande entre todas las subespecies de lobo, y es el más común en Europa y Asia, sobreviviendo en partes de Europa occidental, Escandinavia, Rusia, China, Mongolia y el Himalaya.
Es el más grande de los lobos del Viejo Mundo, con un promedio de 39 kg en Europa; sin embargo, individuos excepcionalmente grandes han pesado de 69 a 79 kg, aunque esto varía según la región. Su pelaje es relativamente corto y áspero, y generalmente es de color rojizo, con blanco en la garganta que apenas se extiende hasta las mejillas.
Europar otsoa (Canis lupus lupus) Eurasiatik hedatzen den tamaina handiko otso azpiespeziea da.
Gaur egun, hedapen handiena duen otso azpiespeziea da, eta oso hedaturik dago Europako eta Asiako kontinenteen iparraldean. Siberian populazio handiak ditu eta Siberiako otso arrunta edo eurasiar otsoa munduko otsorik handiena kontsideratzen da, hots, azpiespezie honetako Siberiako populazioak.
Arrek 35-60 kilo artean pisatzen dute, baina 80 kiloko arrak ere neurtu dira (ehizatutako eurasiar otsorik handienak 87 kilo pisatzen zituen). Emeak %20 txikiagoak dira.
Sorbaldaraino 99 zentimetro garai da, munduko azpiespezietan garaiena.
Taldetan ehizatzen du eta harrapakin gogokoenak ungulatu handiak ditu, oreinak, altzeak eta basurdeak gehienbat. Harrapakinak nekez eta odolustuz hiltzen ditu taldearen indarrarekin, normalean, distantzia handietan zelatatzen ditu harrapakinak, taldeka hozkada zitalak ematen dizkieten bitartean (harrapakin handien kasuan).
IUCN-ko mehatxaturiko espezieen zerrenda gorria (Ingelesez)
Europar otsoa (Canis lupus lupus) Eurasiatik hedatzen den tamaina handiko otso azpiespeziea da.
Gaur egun, hedapen handiena duen otso azpiespeziea da, eta oso hedaturik dago Europako eta Asiako kontinenteen iparraldean. Siberian populazio handiak ditu eta Siberiako otso arrunta edo eurasiar otsoa munduko otsorik handiena kontsideratzen da, hots, azpiespezie honetako Siberiako populazioak.
Arrek 35-60 kilo artean pisatzen dute, baina 80 kiloko arrak ere neurtu dira (ehizatutako eurasiar otsorik handienak 87 kilo pisatzen zituen). Emeak %20 txikiagoak dira.
Sorbaldaraino 99 zentimetro garai da, munduko azpiespezietan garaiena.
Taldetan ehizatzen du eta harrapakin gogokoenak ungulatu handiak ditu, oreinak, altzeak eta basurdeak gehienbat. Harrapakinak nekez eta odolustuz hiltzen ditu taldearen indarrarekin, normalean, distantzia handietan zelatatzen ditu harrapakinak, taldeka hozkada zitalak ematen dizkieten bitartean (harrapakin handien kasuan).
Canis lupus lupus
Le Loup gris commun (Canis lupus lupus) est une des sous-espèces sauvages de Canis lupus, une espèce de canidés regroupant la plupart des loups, les chiens et les dingos, tous parfaitement interféconds. Il est également appelé loup eurasien, loup européen, loup des Carpates, loup des steppes et loup de Chine[1].
Il mesure environ 80 cm au garrot. Le mâle peut peser entre 30 et 40 kg, tandis que la femelle est plus légère : elle peut peser entre 25 et 30 kg[2]. Sa fourrure peut prendre différents coloris allant du blanc au noir, en passant par différentes teintes de gris. La distinction mâle/femelle est très difficile, si l'on se base sur des critères visuels (sauf en cas de présence de pinceaux péniens).
La taille des loups d'Eurasie est sujette à des variations géographiques, les animaux de Russie et de Scandinavie étant plus grands et plus gros que ceux d'Europe occidentale[3]. Le plus grand a été tué après la Seconde Guerre mondiale dans la région de Kobelyakski de la région de Poltavski en RSS d'Ukraine, et pesait 86 kg. Bien que leur taille soit similaire à celle des loups de Russie centrale, les loups suédois et norvégiens ont tendance à être plus lourds et à avoir des épaules plus profondes[4],[5].
À l'origine disséminé sur la plus grande partie de l'Eurasie, avec une limite méridionale délimitée par l'Himalaya, l'Hindou Kouch, le Kopet-Dag, le Caucase, la mer Noire et les Alpes, et une limite septentrionale comprise entre 60° et 70° de latitude.
Son aire de répartition s'est grandement réduite et on ne le retrouve presque plus en Europe de l'Ouest et à l'est de la Chine.
Actuellement, c'est le loup le plus commun en Europe et en Asie. Présent entre l'Europe de l'Ouest, la Scandinavie, la Mongolie et la chaîne de l'Himalaya, il ne survit principalement qu'en Asie centrale[1].
Les loups gris vivent principalement en meutes, organisées selon une hiérarchie bien précise. Cette dernière est dictée par un couple, dit "dominant" ou "alpha", qui est en général le seul de la meute à procréer, et qui impose la soumission aux autres membres de la meute. C'est le chef de la meute qui ordonne le départ à la chasse, et c'est également lui qui se nourrit en premier lorsque la proie est abattue. Une meute se compose en général d'une dizaine d'individus, mais des meutes d'une trentaine d'individus ont déjà été observées[6]. Le loup communique en utilisant différentes vocalisations, afin d'échanger avec le reste de la meute : grognements, jappements, gémissements. Le moyen de communication le plus utilisé chez les loups reste cependant le hurlement : il sert à garder une certaine cohésion dans la meute, à la rassembler, et à avertir les autres membres de la meute en cas de danger.
Il s'agit d'un animal carnivore qui se nourrit de différentes espèces selon la taille de la meute. Il peut s'agir de cerfs, chevreuils, sangliers lorsque le groupe est petit. Il arrive parfois que les loups gris se nourrissent de très petites proies, telles que des marmottes, lièvres, renards, mais aussi de baies telles que des myrtilles et des airelles[6].
Pour les grosses meutes des régions septentrionales, les proies sont alors plus variées : élans, rennes, mouflons, chamois, lièvres, antilopes saïgas[réf. nécessaire].
Un loup adulte consomme en moyenne 17 % de son poids en viande par jour, soit de 4 à 5 kilos pour un loup européen, mais peut en consommer jusqu'à 8 kg puis jeûner quelques jours[7],[8].
Le loup d'Eurasie et le loup d'Italie sont légalement protégés dans la plupart des pays européens, soit par une inscription aux annexes de la directive UE-FHH, soit par la Convention de Berne, ou les deux, selon qu'un pays est ou non signataire de la Convention de Berne.
Pour les États membres de l'UE, une demande de modification de l'inscription du loup dans les annexes de la directive "Habitats" doit être approuvée par la Division des grands carnivores de la Commission européenne, au sein de laquelle les membres du LCIE [Quoi ?] ont un rôle consultatif.[9],[10] Les États hors de l'UE qui sont signataires de la convention de Berne peuvent soumettre une demande correspondante de changement de statut de protection au comité permanent de la convention de Berne, au sein duquel le LCIE a également un rôle consultatif. Par exemple, la Suisse a présenté une telle demande en 2006, qui a été rejetée à l'époque[11]. En 2018, la Suisse a de nouveau demandé la réduction du statut de protection. En raison du comportement passif de l'Initiative des grands carnivores pour l'Europe (LCIE), le traitement de la demande est retardé[12],[13],[14].
(Voir aussi: État de conservation favorable pour le loup en Europe).
En Suisse en 2018, le loup occasionne environ 500 dégâts sur le bétails pour une population d'environ 50 loups, en présence d'environ 200 chiens de garde.[16] En 2021, il y a entre 130 et 150 loups et au moins 13 meutes. Le peuple suisse ayant refusé en votation un projet de révision de la loi sur la chasse[17] en 2020, le tir préventif est interdit. Sur la base de l'ordonnance sur la chasse révisée mi-juillet 2021[18], l’Office fédéral de l’environnement (OFEV) autorise le tir de régulation de trois jeunes loups de la meute du Beverin (Grisons). Par contre il rejette la demande de tir sur deux jeunes loups de la meute de Stagias, car les dégâts sont insuffisants et une partie du bétail n'est pas protégé[19].
En Allemagne entre 2000 et 2019, le nombre d'attaques de loups sur des animaux de pâturage est passé de 0 à 890 en un an, tandis que le nombre d'animaux blessés et tués a augmenté à 2900, ce qui indique une spécialisation dans les animaux de pâturage et des événements fréquents de surplus killing[20].
En France, le nombre d'animaux capturés dans des troupeaux non protégés a diminué entre 2010 et 2015, car de plus en plus de troupeaux ont été protégés, mais le nombre d'animaux tués dans des troupeaux protégés a augmenté[21]. Pendant cette période, le comportement des loups a changé de telle manière qu'avec l'augmentation de l'habituation, la proportion d'attaques de loups pendant la journée a augmenté[22]. En 2018, il y avait environ 12500 animaux tués par des loups dans l'arc alpin français avec une population d'environ 500 loups et plusieurs milliers de chiens de garde du bétail[16]. Malgré les nouvelles mesures de protection des troupeaux, il y a eu 3838 observations de loups en 2019 dans la région Auvergne-Rhône-Alpes et une indemnisation a dû être versée pour 12491 animaux dont il a été prouvé qu'ils avaient été tués par des loups.[23]
Dans certaines régions, les chiens gardiens du bétail sont également victimes des loups.[24]
Une louve est le symbole de la ville de Rome. En effet, selon la légende, Romulus et Rémus, les jumeaux ayant fondé la ville de Rome auraient été élevés par une louve[25].
Selon MSW :
Canis lupus lupus
Le Loup gris commun (Canis lupus lupus) est une des sous-espèces sauvages de Canis lupus, une espèce de canidés regroupant la plupart des loups, les chiens et les dingos, tous parfaitement interféconds. Il est également appelé loup eurasien, loup européen, loup des Carpates, loup des steppes et loup de Chine.
Il lupo grigio eurasiatico (Canis lupus lupus), noto anche come lupo comune,[1] è una sottospecie di lupo grigio originaria dell'Europa e delle zone temperate e steppose dell'ex Unione Sovietica. In Italia e nella penisola iberica viene rimpiazzato rispettivamente dal lupo grigio italiano e dal lupo grigio iberico. La sottospecie era diffusa in gran parte dell'Eurasia prima del Medioevo: oltre ad esserci vari reperti paleontologici e genici,[2] le lingue indoeuropee tendono ad avere molteplici parole per "lupo", un indizio su quanto fosse abbondante e culturalmente importante l'animale in passato.[3] Fu stimato nelle mitologie baltiche, celtiche, slavoniche, turche, greche, latine e trace, sebbene abbia un ruolo più ambivalente in quello dei Germani.[4]
È il più grande dei lupi grigi del Vecchio Mondo, pesando in media 39 kg, sebbene siano stati segnalati grandi esemplari di 69-80 kg.[5][6] Il suo manto è relativamente corto e ruvido,[1] solitamente di colore tenné, con peli bianchi sulla gola che si estendono sulle guance.[6] Gli esemplari melanici, albini ed eritristi sono rari, solitamente frutti d'incroci con i cani.[7] Il suo ululato è più lungo e melodico di quello dei lupi nordamericani, i cui ululati sono più forti e con un'enfasi sulla prima sillaba.[8]
Molte popolazioni di lupo eurasiatico sono costrette a cibarsi predominantemente di bestiame e rifiuti in zone occupate dall'uomo, nonostante gli ungulati selvatici come alci, cervi rossi, caprioli, e cinghiali rappresentino ancora prede importanti in Russia e nelle zone montagnose dell'Europa orientale. Altre prede includono renne, argali, mufloni, bisonti europei, saighe, stambecchi, camosci, egagri, daini e moschidi.[9]
Nel descrivere il lupo d'Alaska, il naturalista scozzese John Richardson usò il lupo d'Europa come punto di riferimento, notando che quest'ultimo avesse un cranio più snello, le orecchie più elevate, una corporatura meno robusta, gli arti più lunghi e il pelo della coda meno folto. Notò che questi tratti davano alla razza europea un aspetto più astuto e infido di quello nordamericano.[10]
La grandezza è soggetta alla variazione geografica, in accordo alla regola di Bergmann, con gli esemplari più grossi in Russia e Scandinavia,[11] esemplari che Theodore Roosevelt, nelle sue scritture sulla caccia al lupo, paragonò con i grandi lupi del Montana nordoccidentale e di Washington.[12] Gli adulti in Russia misurano 105-160 cm di lunghezza, 80-85 cm d'altezza, e pesano di media 32-50 chili, con un peso massimo di 60-80 chili.[5] L'esemplare più grosso segnalato fu abbattuto dopo la seconda guerra mondiale nell'Oblast della Poltava nell'Ucraina, e pesava 86 kg.[13] Ciò farebbe del lupo eurasiatico la più grande delle sottospecie lupine, dato che il lupo più grande mai misurato del Nordamerica pesava 79,4 kg.[14] Si sa attraverso i reperti scheletrici che i lupi grigi estinti delle isole britanniche potevano raggiungere grandezze paragonabili a quelle dell'odierno lupo artico.[15]
Lo sterminio dei lupi nel Nordeuropa fu ben organizzato a partire dal Medioevo, fino al XIX secolo. In Inghilterra, i lupi furono cacciati per legge, e l'ultimo fu ucciso durante il regno d'Enrico VII. Hanno resistito più a lungo in Scozia, dove erano presenti foreste abbondanti in cui rifugiarsi. Fino al 1684 sono riusciti a sopravvivere nelle foreste di Braemar e Sutherland.[16] In Irlanda, i lupi fecero la stessa fine, con l'ultimo esemplare ucciso nel 1786.[17] La Svezia introdusse una taglia sui lupi nel 1647, quando lo sterminio delle alci e delle renne costrinse i lupi ad attaccare il bestiame. I sami li sterminarono dalla Svezia con cacce ben organizzate, uccidendo l'ultimo esemplare nel 1666. La specie fu sterminata nella Danimarca nel 1772 e nella Norvegia nel 1773. Fu decimata nella Finlandia del XX secolo, sebbene molti esemplari entravano regolarmente dalla Russia. Nel 1900, il lupo fu presente solo nelle zone settentrionali e orientali della Finlandia.[16]
Nell'Europa centrale, i lupi si estinsero nella prima metà del XIX secolo grazie alle battute organizzate e alla riduzione di prede naturali. In Baviera, l'ultimo lupo fu ucciso nel 1847, e scomparve dalle regioni del Reno nel 1899. Nel 1934, la Germania nazista fu il primo Stato a proteggere la specie, sebbene in realtà fosse già sterminata.[18] La caccia al lupo in Francia fu ufficializzata da Carlo Magno tra l'anno 800 ed il 813, che per primo fondò la louveterie. Fu abolita nel 1789 dopo la Rivoluzione francese, ma venne ripresa nel 1814. Nel 1883, furono uccisi almeno 1.386 lupi.[16]
Nell'Europa orientale, i lupi non furono mai completamente sterminati, grazie al collegamento geografico con l'Asia e le sue vaste zone boreali. Le popolazioni vennero ridotte a poche centinaia di esemplari, solo durante gli ultimi anni del XIX secolo. Furono sterminati in Slovacchia durante il primo decennio del XX secolo. Si potevano solo trovare nelle zone forestali della Polonia orientale. Nei Balcani orientali, i lupi godevano della prossimità dell'ex Unione Sovietica e delle vaste zone di pianure, montagne. In Ungheria, i lupi, nei primi anni del XX secolo, occupavano solo metà della nazione, trovandosi solo nel Bacino Carpatico. Le loro popolazioni rimasero consistenti in Romania, dove mediamente, tra il 1955 ed il 1965, furono abbattuti 2.800 lupi su una popolazione di 4.600 esemplari. La loro popolazione fu però ulteriormente ridotta nel 1967 a 1.550 individui. In Bulgaria, la popolazione di lupi fu ridotta da 1.000 esemplari a 100-200 nel 1964. In Grecia, la specie scomparve nel 1930 dal Peloponneso meridionale. Malgrado periodi di inteso abbattimento durante il XVIII secolo, i lupi non si sono mai estinti nei Balcani occidentali. La persecuzione ufficiale dei lupi nella ex Jugoslavia avvenne nel 1923.[16]
Il recupero delle popolazioni europee iniziò dopo gli anni 50, quando le attività pastorali e rurali declinarono, e non ci fu più la necessità di cacciarli. Negli anni 80, delle popolazioni piccole ed isolate di lupi iniziarono ad aumentare man mano che diminuiva di densità di popolazione umana nelle zone rurali.[16]
Nel 1978, i lupi iniziarono a ripopolare la Svezia centrale dopo una assenza di 12 anni, e si spinsero fino alla Norvegia. Dal 2005, il numero totale di lupi svedesi e norvegesi è di almeno 100 esemplari, comprese 11 coppie riproduttive. Le popolazioni scandinave di lupi devono la loro continuata esistenza ininterrotta al collegamento geografico tra la Finlandia e la Repubblica di Carelia. I lupi sono protetti solo nella parte meridionale della Finlandia, mentre si può cacciare in altre zone durante alcune stagioni.[16]
Le popolazioni di lupi in Polonia sono aumentate fino a 1000-2000 esemplari. La Polonia gioca un ruolo importante nella loro espansione verso gli stati circostanti. Nell'est, i lupi della Polonia si aggiungono a quelli della Lituania, la Bielorussia, l'Ucraina e la Slovacchia. Il lupo grigio è protetto in Slovacchia, ad eccezione di quelli che uccidono bestiame. Alcuni lupi slovacchi a volte entrano nella Repubblica Ceca, dove sono completamente protetti. I lupi provenienti dalla Slovacchia, dall'Ucraina e dalla Croazia, a volte, entrano in Ungheria, dove, se causano problemi, si possono cacciare legalmente.[16]
La Romania annovera ben 2.500 esemplari protetti sin dal 1996. Il numero di lupi in Albania e in Macedonia è sconosciuto, sebbene i due Stati colleghino le popolazioni di lupi in Grecia con quelli in Croazia e in Bosnia. Malgrado siano protetti in Grecia, molti vengono ogni anno uccisi illegalmente, così il loro futuro resta incerto. Il numero di lupi in Bosnia è diminuito sin dal 1986, mentre sono protetti sia in Croazia che in Slovenia.[16]
Furono segnalati nel 2014 35 branchi e sei coppie nelle Alpi orientali nel 2014.[19]
(vedi anche Recupero in Europa)
La maggior parte delle tradizioni legate al lupo in Eurasia prima dell'avvento del cristianesimo risale alla religione ittita,[3] con l'animale che spesso appare come creatura semidivina nelle varie culture indoeuropee.[20] Il lupo era oggetto di rispetto da parte dei daci, il cui nome derivava dalla parola gallica daoi, ovvero, "popolo del lupo". I daci consideravano il lupo come il re degli animali, e l'unico vero ostacolo contro il male.[21] I galli associavano i lupi con il dio solare Belanu, il cui nome probabilmente deriva dal bretone bleiz, cioè, lupo. I greci stessi collegavano il lupo al loro proprio dio solare Apollo. La mitologia dei germani era meno lusingante; il lupo Fenrir avrebbe ucciso Odino durante i Ragnarǫk, sebbene la specie fu ammirata per la sua ferocia. I guerrieri germani spesso avevano il lupo come totem, un tratto che si sarebbe poi espanso in altre culture europee.[4] Nella mitologia dei lituani, un lupo di ferro si presenta al granduca Gediminas, comandandolo a costruire Vilnius.[22] Il lupo è un animale importante nella religione tengrica, perché è creduto d'essere l'unica creatura vivente oltre l'uomo a venerare Tengri, pregando ad esso attraverso gli ululati.[23]
In Francia, documenti storici rinvenuti dallo storico rurale Jean-Marc Moriceau indicano che 7600 persone furono uccise dai lupi dal 1362 al 1918, 4600 di esse uccise da lupi non rabidi.[24] Furono segnalati numerosi attacchi contro gli umani in Germania poco dopo la guerra dei trent'anni, ma è probabile che questi casi fossero dovuti ad esemplari rabbiosi. In Lettonia, i documenti storici che descrivono le aggressioni da parte di lupi infettati con rabbia risalgono a due secoli. Almeno 72 persone ne furono morse dal 1992 al 2000. In Lituania, le aggressioni da parte di lupi rabidi continuano fino ad oggi, con 22 persone attaccate dal 1989 al 2001. Circa 82 persone furono morse da lupi rabbiosi in Estonia durante il diciottesimo e diciannovesimo secolo, con ulteriori 136 uccise da lupi sani, sebbene alcuni dei colpevoli potevano essere lupi ibridi o animali fuggiti dalla cattività.[25]
Dopo la rivoluzione d'ottobre, alcuni zoologi russi espressero dubbi sulla veridicità dei resoconti storici riguardanti gli attacchi dei lupi. Il più importante fu Petr Aleksandrovič Manteifel, che inizialmente respinse tutti i resoconti o come finzioni o opera di animali rabbiosi. Sebbene il suo parere divenne la norma nei cerchi zoologici russi, cambiò idea quando fu incaricato di dirigere una commissione speciale per indagare sugli attacchi da parte di lupi nell'Unione Sovietica, che furono incrementati dopo la seconda guerra mondiale. Manteifel compose un resoconto nel 1947 descrivendo numerosi attacchi, inclusi da animali apparentemente sani, dando raccomandazione su come meglio difendersi. Le autorità sovietiche però impedirono la distribuzione pubblica del documento,[26] e le informazioni sui lupi aggressivi furono censurate.[27]
Il lupo grigio eurasiatico (Canis lupus lupus), noto anche come lupo comune, è una sottospecie di lupo grigio originaria dell'Europa e delle zone temperate e steppose dell'ex Unione Sovietica. In Italia e nella penisola iberica viene rimpiazzato rispettivamente dal lupo grigio italiano e dal lupo grigio iberico. La sottospecie era diffusa in gran parte dell'Eurasia prima del Medioevo: oltre ad esserci vari reperti paleontologici e genici, le lingue indoeuropee tendono ad avere molteplici parole per "lupo", un indizio su quanto fosse abbondante e culturalmente importante l'animale in passato. Fu stimato nelle mitologie baltiche, celtiche, slavoniche, turche, greche, latine e trace, sebbene abbia un ruolo più ambivalente in quello dei Germani.
È il più grande dei lupi grigi del Vecchio Mondo, pesando in media 39 kg, sebbene siano stati segnalati grandi esemplari di 69-80 kg. Il suo manto è relativamente corto e ruvido, solitamente di colore tenné, con peli bianchi sulla gola che si estendono sulle guance. Gli esemplari melanici, albini ed eritristi sono rari, solitamente frutti d'incroci con i cani. Il suo ululato è più lungo e melodico di quello dei lupi nordamericani, i cui ululati sono più forti e con un'enfasi sulla prima sillaba.
Molte popolazioni di lupo eurasiatico sono costrette a cibarsi predominantemente di bestiame e rifiuti in zone occupate dall'uomo, nonostante gli ungulati selvatici come alci, cervi rossi, caprioli, e cinghiali rappresentino ancora prede importanti in Russia e nelle zone montagnose dell'Europa orientale. Altre prede includono renne, argali, mufloni, bisonti europei, saighe, stambecchi, camosci, egagri, daini e moschidi.
Serigala Eurasia (Canis lupus lupus), juga dikenali sebagai serigala am[2] atau serigala hutan Rusia Tengah,[3] ialah satu subspesies serigala kelabu yang asli di Eropah dan di zon hutan dan steppe bekas Kesatuan Soviet. Ia pernah sekali meluas di seluruh Eurasia sebelum Zaman Pertengahan; di samping daripada catatan paleontologi dan genetik meluas,[4] bahasa-bahasa Indo-Eropah biasanya mempunyai beberapa perkataan untuk 'serigala', lalu membuktikan kelimpahan dan keertian budaya haiwan berkenaan.[5] Ia ditempatkan tinggi dalam budaya-budaya Dacia,[6] Baltk,[7] Yunani, Rom dan Celt, sementara disyaitankan dalam budaya suku Jermanik.[8]
Ia merupakan yang terbesar daripada serigala kelabu Dunia Lama, berberat pada antara 69–80 kg (152–176 lb), tetapi ini berubah-ubah menurut rantau.[9][3] Bulunya agak pendek dan kasar,[2] dan pada amnya berwarna perang kekuning-kuningan, dengan putih pada tekat yang hampir-hampir tidak menganjur ke pipi.[9] Melanis, balar dan eritris adalah jarang, dan kebanyakan disebabkan oleh pengacukan serigala-anjing.[10] Raungan serigala Eurasia jauh lebih berlanjutan dan merdu daripada yang basgi subspesies serigala kelabu Ameriak Utara, yang raungannya adalah lebih lantang dan mempunyai penegasan lebih kuat pada suku kata pertama. Kedua-duanya walau bagaimanapun boleh faham secara menyaling, kerana serigala Amerika Utara telah dicatatkan bergerak balas terhadap raungan gaya Eropah yang dibuat oleh ahli biologi.[11]
Banyak populasi serigala Eurasia terpaksa memandiri secara besar-besaran terhadap haiwan ternakan dan sampah di kawasan dengan kegiatan manusia padat, tetapi ungulat liar seperti moose, rusa merah, dan babi hutan masih merupakan sumber makanan paling penting di Rusia dan di rantau lebih bergunung Eropah Timur. Spesies mangsa lain seperti rusa kutub, argali, mouflon, wisent, saiga, kambing gurun, chamois, kambing liar, rusa parang dan rusa kesturi.[12]
Serigala Eurasia (Canis lupus lupus), juga dikenali sebagai serigala am atau serigala hutan Rusia Tengah, ialah satu subspesies serigala kelabu yang asli di Eropah dan di zon hutan dan steppe bekas Kesatuan Soviet. Ia pernah sekali meluas di seluruh Eurasia sebelum Zaman Pertengahan; di samping daripada catatan paleontologi dan genetik meluas, bahasa-bahasa Indo-Eropah biasanya mempunyai beberapa perkataan untuk 'serigala', lalu membuktikan kelimpahan dan keertian budaya haiwan berkenaan. Ia ditempatkan tinggi dalam budaya-budaya Dacia, Baltk, Yunani, Rom dan Celt, sementara disyaitankan dalam budaya suku Jermanik.
Ia merupakan yang terbesar daripada serigala kelabu Dunia Lama, berberat pada antara 69–80 kg (152–176 lb), tetapi ini berubah-ubah menurut rantau. Bulunya agak pendek dan kasar, dan pada amnya berwarna perang kekuning-kuningan, dengan putih pada tekat yang hampir-hampir tidak menganjur ke pipi. Melanis, balar dan eritris adalah jarang, dan kebanyakan disebabkan oleh pengacukan serigala-anjing. Raungan serigala Eurasia jauh lebih berlanjutan dan merdu daripada yang basgi subspesies serigala kelabu Ameriak Utara, yang raungannya adalah lebih lantang dan mempunyai penegasan lebih kuat pada suku kata pertama. Kedua-duanya walau bagaimanapun boleh faham secara menyaling, kerana serigala Amerika Utara telah dicatatkan bergerak balas terhadap raungan gaya Eropah yang dibuat oleh ahli biologi.
Banyak populasi serigala Eurasia terpaksa memandiri secara besar-besaran terhadap haiwan ternakan dan sampah di kawasan dengan kegiatan manusia padat, tetapi ungulat liar seperti moose, rusa merah, dan babi hutan masih merupakan sumber makanan paling penting di Rusia dan di rantau lebih bergunung Eropah Timur. Spesies mangsa lain seperti rusa kutub, argali, mouflon, wisent, saiga, kambing gurun, chamois, kambing liar, rusa parang dan rusa kesturi.
De Europese wolf of Euraziatische wolf (Canis lupus lupus) is een ondersoort van de wolf (Canis lupus). Deze ondersoort komt voor van Spanje, Duitsland en Scandinavië tot de Chinese steppen, en omvat ook enkele populaties die voorheen als aparte ondersoort werden beschouwd, als de Iberische wolf.
Oorspronkelijk leefde de Europese wolf in het grootste gedeelte van Eurazië. De zuidgrens van zijn verspreidingsgebied liep door de Zwarte Zee, de Kaukasus en de Himalaya. Tweehonderd jaar geleden, ten tijde van Napoleon, kwam deze ondersoort nog in Nederland voor. Tegenwoordig is de soort in een groot gedeelte van Europa en China uitgestorven. Hij komt in Europa nog voor in Scandinavië, de voormalige Sovjet-Unie, Polen, Tsjechië, Duitsland, de Karpaten, de Balkan, Spanje, Portugal, Frankrijk, Zwitserland en Italië. Buiten Europa leeft hij in Turkmenistan, Mongolië, China, Turkije, Syrië, Nepal en Bhutan. Tegenwoordig neemt het aantal in verschillende landen toe, zoals Duitsland, Zwitserland en Frankrijk.
Omstreeks 1800 kwamen wolven in Nederland nog in redelijke aantallen voor. In 1897 is nog een wolf waargenomen (bij het Noord-Brabantse Heeze), maar aangenomen kan worden dat al decennia eerder er geen populaties meer in Nederland voorkwamen en het dier uitgestorven was. Ook in België was de soort tegen het einde van de 19de eeuw uitgestorven.[1]
In de laatste decennia van de 20e eeuw waren discussies over de wenselijkheid en mogelijkheid de wolf in Nederland te introduceren.
Na 2000 werden er geregeld meldingen gedaan van wolven, zowel in België als in Nederland. In 2011 is er met grote zekerheid een wolf gezien in Duiven (Gelderland)[2] In 2015 is een jong Duits exemplaar op beeld vastgelegd toen hij rondtrok in Drenthe[3][4][5] en Groningen.[6][7][8]
In België werden in Wallonië wolven gesignaleerd in 2011 (Gedinne, Namen)[9] en in 2016[10](Masbourg, Luxemburg).[11] In januari 2018 was de eerste bevestigde terugkeer van de wolf in Vlaanderen.[12]
Hoeveel wolven kunnen overleven in de Benelux is onbekend. Volgens een modelstudie uit 2012 zouden in Nederland in de Oostvaardersplassen, de Veluwe en in sommige andere delen in het oosten van Nederland groepen wolven kunnen overleven.[13][14]
Bronnen, noten en/of referentiesDe Europese wolf of Euraziatische wolf (Canis lupus lupus) is een ondersoort van de wolf (Canis lupus). Deze ondersoort komt voor van Spanje, Duitsland en Scandinavië tot de Chinese steppen, en omvat ook enkele populaties die voorheen als aparte ondersoort werden beschouwd, als de Iberische wolf.
Oorspronkelijk leefde de Europese wolf in het grootste gedeelte van Eurazië. De zuidgrens van zijn verspreidingsgebied liep door de Zwarte Zee, de Kaukasus en de Himalaya. Tweehonderd jaar geleden, ten tijde van Napoleon, kwam deze ondersoort nog in Nederland voor. Tegenwoordig is de soort in een groot gedeelte van Europa en China uitgestorven. Hij komt in Europa nog voor in Scandinavië, de voormalige Sovjet-Unie, Polen, Tsjechië, Duitsland, de Karpaten, de Balkan, Spanje, Portugal, Frankrijk, Zwitserland en Italië. Buiten Europa leeft hij in Turkmenistan, Mongolië, China, Turkije, Syrië, Nepal en Bhutan. Tegenwoordig neemt het aantal in verschillende landen toe, zoals Duitsland, Zwitserland en Frankrijk.
Vanlig ulv (Canis lupus lupus) er en av mange beskrevne underarter av ulv (C. lupus), på linje med for eksempel tamhund (C. l. familiaris) og dingo (C. l. dingo).
I Norge og Sverige kaller man dette dyret ulv, varg, skrubb eller gråbein, uten hensyn til underarten. I faglige sammenheng kalles underarten gjerne europeisk ulv eller eurasisk ulv, men den refereres gjerne til under samlebetegnelsen holartisk ulv (som omfatter alle underartene, unntatt tamhund og dingo). Siden underarten er utbredt i både Europa og Asia er trolig benevnelsen eurasisk ulv trolig mest dekkende.
Ulv (C. lupus) er egentlig et artskompleks, noe treet under demonstrerer. Man er fortsatt ikke sikker på hvor artsgrensen går, i det både himalayaulv og asiatisk ulv kan vise seg å være selvstendige arter. Man er imidlertid rimelig sikre på, at haplogruppe-1 og haplogruppe-2 tilhører arten ulv. I øyeblikket regner man også med de to nevnte taxa.
Canisprærieulv 1,1 millioner YBP[1]
himalayaulv 630 000 YBP[2]
asiatisk ulv 270 000 YBP[2]
italiensk ulv (Appenninene)[3]
klade B (kun lommer i Eurasia)[3]
klade C (kun lommer i Eurasia)[3]
vanlig ulv 40 000 YBP[4]
Vanlig ulv er utbredt på taigaen i Palearktis. De største bestandene finner man i Russland og det nære Sibir. Foruten der finnes det også levedyktige bestander av vanlig ulv i Øst-Europa og andre land i Asia. Herunder også noen genetiske varianter.
I Norden har Finland og Sverige de største populasjonene av vanlig ulv. I Norge er kjerneområdet de store skogområdene i grensetraktene mot Sverige, øst for Glomma i fylkene Hedmark, Akershus, Oslo og Østfold.
I skandinavisk folketro har ulven vært et symbol på trussel og fare. Historisk hadde Norge en bestand på flere tusen dyr, men ulven ble nærmest utryddet i Skandinavia på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Trolig overlevde kun et fåtall dyr.
Den sparsomme bestanden og områdets geografiske beliggenhet gjør at den sør-skandinaviske ulvebestanden plages av innavl, siden tilførsel av nytt blod bare kan skje naturlig via Finland. Dette har imidlertid vist seg vanskelig så langt, selv om det finnes eksempler på at russisk migrasjon via Finland.[trenger referanse].
Vanlig ulv er sosiale rovpattedyr som danner flokker og hevder revir. Flokken består et alfapar (lederhann og ledertispe) og deres nærmeste avkom og eventuelt fjorårsavkom. Alfaparet er normalt de eneste som formerer seg.
Den vanlige ulven blir normalt ca. 65-75 cm (hanner kan bli opp mot 90 cm) i skulderhøyde og veier gjerne omkring 30-50 kg (typisk 40 kg i Norge/Sverige). Tispene er noe mindre (ca. 80-85 % av hannen). Den største ulven man kjenner til i Norge veide ca. 65 kg da den ble drept (Ref.: Norsk Skogmuseum).
Vanlig ulv har en langstrakt kropp og forholdsvis lange lemmer og mer eller mindre gule øyne. Den har tett pels med variabel farge, der grå er grunnfargen i forskjellige nyanser. Den har også innslag av hvitt, sort og rødbrunt til gulbrunt. Haletippen er sort og halen kraftig og buskete. Leggene er lysere (nærmest hvite) enn kroppen. Hos den norsk-svenske ulvestammen har alle individene et mørkere bånd ned langs forsiden av forbeina.
Hvorvidt disse varietetene faktisk er varieteter eller egne underarter er omdiskutert. De har tidligere blitt sett på som egne underarter av ulvarten, men ny forskning peker i retning av at de egentlig er vaieteter av vanlig ulv. De listes derfor opp her som det.
Noen systematikere mener også at C. l. cubanensis (kaspisk ulv, også kalt kaukasisk ulv) egentlig ikke er en egen underart, men en varietet av vanlig ulv. Dette er imidlertid svært omdiskutert.
Ulv kan overleve på ca. 1,6-1,7 kg mat i døgnet, men for å kunne reprodusere seg, må den ha minst 2,25 kg. Amerikanske estimater sier imidlertid at ulver i snitt spiser ca. 4,5 kg mat i døgnet. Ville ulver spiser sjelden hver dag. Det går som regel dagevis mellom hvert måltid. Når de først spiser, kan de fortære opp mot 9-10 kg i ett måltid. Ulven jakter i hovedsak på byttedyr som er betydelig større enn dem selv, som elg, bisonokse, moskusfe og hjort, men om det er liten tilgang på slike dyr tar de også mindre dyr. I Minnesota (ca. 2 500 ulver) spiser hver ulv i snitt 15-20 hvithalehjort hvert år.
I Norge er elg hovedbyttet for ulven, men den tar også rein, rådyr, sau, storfe, rødrev, bever og mye annet. Ulven er ganske fleksibel med hensyn til kosten. Den jakter i flokk for å nedlegge store dyr, eller alene for hare eller annet småvilt. Det hevdes at den er «skogens renovatør», i og med at den primært tar svake og syke dyr, og derfor holder bestanden av byttedyr i «god form». Forskning viser at ulven er en effektiv og rasjonell jeger. Den jakter på bytte som gir mest igjen for innsatsen. I Norge har det vist seg at elgkalver utgjør omkring 70 % av kostholdet. Resten fordeles over gruppene med en overvekt av drektige elgkuer og eldre elgkuer.
Mye tyder på at ulven som toppredator kan gi positive ringvirkninger i biotopen den lever i, gjennom å påvirke adferden hos byttedyrene og å regulere mengden av dem. I Yellowstone ble 31 kanadiske ulver satt ut på midten av 1990-tallet, idag er antallet ca. 500-600. Tallet på elg, som er hovedbyttet, har gått ned, men frykten for ulv holder også elgen borte fra elvebredder og åpne sletter, slik at forskjellige løvtrær og busker har fått anledning til å gro opp. Dette har gitt positive ringvirkninger for fugler og andre dyr. Ulvene har dessuten mer enn halvert prærieulvbestanden, noe som er positivt.
I Norge slippes mer enn 2 millioner sau på utmarksbeite i 3–5 måneder i sommerhalvåret. Vegetasjonen i utmark er en billig ressurs, og de færreste saueeiere har stort nok innmarksareal til at de kan la besetningen gå der om sommeren, og i tillegg produsere nok vinterfôr. Bruken av utmarksbeite er derfor en forutsetning for norsk sauehold slik det er i dag.
Ulv kan i noen tilfeller ta beitedyr, selv om elg regnes som hovedføden på våre breddegrader. Det er også et kjent scenario, at unge streifulver på leting etter en make og et revir, ofte nedlegger flere dyr enn den trenger, såkalt overskuddsdreping. Overskuddsdreping kan gå hardt utover bestanden av sau i utsatte områder, noe som kan føre til store økonomisk tap og mye ekstraarbeide for den enkelte saueeier. Sånt fører ofte til konflikt. Det gjør også det faktum, at ulven konkurrerer med storviltjegere om hjortedyr. Det har ført til, at blant annet bonde- og skogeierorganisasjonene og Norges Jeger- og Fiskerforbund har ytret ønske om drastisk å redusere eller utrydde bestanden av ulv i Norge.
I 2004/2005 var det ca. 85-120 ulv tilsammen i Norge og Sverige. Det ble født 13 valper i den svensk/norske ulvebestanden i 2004, men genetisk sett står den svakt dersom ikke stammen snart får tilførsel av nytt blod. Graden av innavl er for stor med tanke på populasjonens vitalitet for framtiden.
I folketroen i Skandinavia har ulven tradisjonelt vært selve symbolet på trussel og fare gjennom mer enn 1 000 år. I dag hører vi om foreldre som er redde for å sende barna alene på skolen og om voksne mennesker som ikke tør bruke utmarka i frykt for ulven, og bøndene tilskriver ulven drap på så meget bufe at overslagene avvises heftig motstand fra zoologer som mener at tallene er hinsides virkeligheten.
Men er ulven virkelig så farlig for mennesker?
Joda, både ulv og andre rovpattedyr har potensial til å være farlige for mennesker, men ikke i en slik grad den gjerne framstår i folketroen. Frykten for ulv må nok for en stor del tilskrives at manges forestillinger om ulvens vaner og væremåte har sine røtter i eventyr og skrøner. Som følge av dette har det bestandig versert skrekk- og eventyrlignende historier om folk som enten er blitt drept eller angrepet av ulv. I så måte kan eventyret om «Rødhette og ulven» stå som et eksempel. Barn har gjerne fått høre disse fortellingene i en alder der de lett lar seg skremme og påvirke. Frykten for å bli spist av ulv har så blitt sittende igjen som en naturlig del av den menneskelige forsvarsmekanisme. Man skal være klar over at mange av de nifse eventyrene og skogens farer som foreldre fortalte sine barn, tjente til å skremme dem fra å vandre rundt på egen hånd og gå seg vill, eller å falle i seksualforbryteres vold – men uten å foregripe den seksuelle oppdragelse i for ung alder.
På 1800-tallet var det vanlig at husdyr ble ført på beite av barn helt ned i 8-9-årsalderen. I Sverige har man Gysingevargen friskt i minne. Denne ulven unnslapp fra fangenskap mot slutten av 1820 og drepte ni barn og ei voksen kvinne i begynnelsen av 1821.
På begynnelsen av 1800-tallet var ulvebestanden i Skandinavia stor og levedyktig (størst i Norge), men antallet ble sterkt redusert fram mot midten av århundret. Den sterke avgangen skyldes flere faktorer: Frykt for ulv i befolkningen, ulvepest som slo til rundt 1840 og statlige utryddningskampanjer med innførsel av skuddpremie på flere rovdyr og store rovdyrbestander fra 1845. Sammen med økt jakt på elg, rådyr og hjort og et generelt større press på utmarka, førte dette til at de viktigste byttedyrsbestandene også ble redusert. Nedgangen i ulvebestanden fortsatte til ulven forsvant en gang på 1960-tallet.
Omkring 1970 ble ulven fredet i Skandinavia. Da var den nærmeste ulvebestanden i Russland (Sovjetunionen). Dyr fra disse populasjonene migrerte til Finland og dels til Finnmark. En livskraftig finsk/russisk bestand etablerte seg sørøst i Finland, og fra denne kunne en ny skandinavisk bestand bygges opp. Problemet var at ungulver på vandring først måtte gjennom store reindriftsområder, der de «forsvant» til tross for fredningen. Dette skjedde flere ganger, og i desperasjon startet svenske myndigheter og organisasjoner Projekt-VARG. De anbefalte utsetting av ulv i Dalarna og Värmland. Prosjektet inngikk i 1977, etter endel bråk og uenighet.
Mot slutten av 1970-tallet dukket det opp flere ulver i Norge/Sverige, blant annet den kjente Vegårsheiulven. Det første ulveparet etablerte seg på svensk side av grensen, like øst for Finnskogen. Mange koblet denne hendelsen med Projekt-VARG, og det ble satt ut rykter om at disse ulvene var satt ut med hensikt. Til tross for et stort reproduksjonspotensial (30% pr år) forble denne lille bestanden lite livskraftig som følge av innavl, inntil en ny finsk/russisk hannulv kom til med friskt blod. Dette ga en sterk bestandsøkning utover på 1990-tallet. Senere har bestandsutviklingen stagnert noe. Noen mener det skyldes tyvjakt. I 2004 var det imidlertid rekordyngling.
Ulvestammene i Norge/Sverige er svært utsatt på grunn av innavl. Ønsker man å unngå dette må bestanden vitaliseres gjennom tilførsel av nytt blod. Dette har bare skjedd gjennom migrering fra Finland, men i alt for få tilfeller til å sikre genpoolen for framtiden. I så måte er den siste kjente fremgangsrike hendelsen fra 1992, selv om flere nye ulver har forsøkt å få innpass.
I januar 2002 slo en finsk/russisk hannulv, med tilnavnet «John», seg ned i Nord-Sverige, midt i et reinbeiteområde. Det ble det naturlig nok stor misnøye med. Myndighetene satte inn mange ressurser for å hindre at ulven forvant, men 15 måneder senere ble radiosenderen stille. .[5] Tidlig i 2005 dukket det opp tre finsk/russiske ulver i Nord- og Midt-Sverige, deriblant én som holdt til nær Sundsvall og en hannulv som markerte revir nær det lille tettstedet Ringvattnet, der den hadde lagt sin elsk på ei hundetispe. I midten av februar (2005) ble den tredje av disse ulvene skutt nær Pajala i svensk Lappland, samme dag som det ble gitt fellingstillatelse på Ringvattnetvargen. Den ble skutt to dager senere. [6] [7]
I utenlandske medier har norsk rovdyrpolitikk fått oppslag som har utløst både oppsikt og avsky i brede lag. Svensker som har strevd med å bygge opp «sin» del av den felles ulvestamme raste[trenger referanse], og EU uttrykte stor skepsis[trenger referanse]. Naturvernbevegelsene i mange land har kommet med voldsom kritikk. Kritikken går først og fremst ut på at Norge i praksisk skulle legge hele ansvaret for bestandens overlevelse over på svenskene.
Ulven har i de senere årene fått stadig mer oppmerksomhet internasjonalt[trenger referanse]. Flere og flere land vedtar vernetiltak for å sikre dette rovdyrets framtid, men politiske vedtak er ikke alltid nok. I historisk perspektiv har det gjennomgående vært slik at der ulven er kommet i konflikt med mennesker, har den tapt, fordi mange tar loven i egne hender når ulven går dem i næringen.
Gjeldende norsk ulvepolitikk ble vedtatt våren 2004 og går ut på at ulven gis et leveområde øst for Glomma opp til Rendalen og hele Østfold og Oslo og Akershus bortsett fra kommunene Hurdal, Eidsvoll, Nannestad, Gjerdrum og deler av Nittedal.[8] Innenfor denne ulvesonen skal ulv ha prioritet, mens det ikke skal tillates etableringer av revir utenfor dette området.
Den 6. januar 2005 bestemte Direktoratet for naturforvaltning å sette i gang lisensjakt på til sammen fem ulver i Hedmark. Før denne fellingen kom i gang, regnet forskerne med at det bare fantes rundt 20 ulver på helnorsk territorium. Direktoratet vurderte det slik at felling av disse fem ulvene ikke vil true bestandens overlevelse. Fra vernevennenes side ble det innvendt at direktoratet ikke hadde lagt frem noen faglige analyser som kunne understøtte dette argumentet.
En samlet norsk naturvernbevegelse klagde på vedtaket om lisensjakt umiddelbart etterpå, men Miljøverndepartementet opprettholdt direktoratets avgjørelse. Blant klagerne var Norges naturvernforbund,WWF-Norge og Foreningen våre rovdyr.
I Norge kan du se ulv ved tre av dyreparkene.
Vanlig ulv (Canis lupus lupus) er en av mange beskrevne underarter av ulv (C. lupus), på linje med for eksempel tamhund (C. l. familiaris) og dingo (C. l. dingo).
I Norge og Sverige kaller man dette dyret ulv, varg, skrubb eller gråbein, uten hensyn til underarten. I faglige sammenheng kalles underarten gjerne europeisk ulv eller eurasisk ulv, men den refereres gjerne til under samlebetegnelsen holartisk ulv (som omfatter alle underartene, unntatt tamhund og dingo). Siden underarten er utbredt i både Europa og Asia er trolig benevnelsen eurasisk ulv trolig mest dekkende.
Wilk europejski[1], wilk eurazjatycki (Canis lupus lupus) – podgatunek typowy wilka szarego, drapieżnego ssaka z rodziny psowatych (Canidae), średniej wielkości, masa ciała ok. 60 kg. Poluje na jelenie, sarny, dziki. Sierść szara, ciemnoszara lub szaropłowa. Najszerzej rozpowszechniony podgatunek wilka. Niegdyś występował szeroko na obszarze całej Europy, jednak zaciekłe polowania trwające kilka wieków spowodowały, że na wielu obszarach wyginął. Obecnie w Europie najwięcej tych wilków żyje na Ukrainie, w Polsce, Rumunii, Estonii, Białorusi, zaś największa populacja żyje na dużym obszarze zachodniej Rosji. Zamieszkuje Europę północną, środkową i wschodnią (niewielkie populacje w krajach Europy zachodniej i południowej) oraz duży obszar Azji zachodniej i środkowej. W ramach podgatunku eurazjatyckiego wilka szarego oprócz formy typowej wyróżnia się inne formy (rasy) geograficzne zamieszkujące Europę i Azję:
Wilk europejski, wilk eurazjatycki (Canis lupus lupus) – podgatunek typowy wilka szarego, drapieżnego ssaka z rodziny psowatych (Canidae), średniej wielkości, masa ciała ok. 60 kg. Poluje na jelenie, sarny, dziki. Sierść szara, ciemnoszara lub szaropłowa. Najszerzej rozpowszechniony podgatunek wilka. Niegdyś występował szeroko na obszarze całej Europy, jednak zaciekłe polowania trwające kilka wieków spowodowały, że na wielu obszarach wyginął. Obecnie w Europie najwięcej tych wilków żyje na Ukrainie, w Polsce, Rumunii, Estonii, Białorusi, zaś największa populacja żyje na dużym obszarze zachodniej Rosji. Zamieszkuje Europę północną, środkową i wschodnią (niewielkie populacje w krajach Europy zachodniej i południowej) oraz duży obszar Azji zachodniej i środkowej. W ramach podgatunku eurazjatyckiego wilka szarego oprócz formy typowej wyróżnia się inne formy (rasy) geograficzne zamieszkujące Europę i Azję:
wilk węgierski (C. l. l. minor) – ten europejski wilk zamieszkiwał Węgry i wschodnią Austrię, wymarł na początku XX wieku; wilk hiszpański (C. l. l. deitanus) – wymarła forma geograficzna wilka europejskiego, zamieszkiwał pewne obszary Hiszpanii; wilk iberyjski (C. l. l. signatus) – maść czerwonawa, wcześniej uznawany za osobny podgatunek, obecnie jako rasa geograficzna wilka europejskiego; zagrożony, zamieszkuje północną Hiszpanię; wilk stepowy (C. l. l. campestris) – niewielka rasa wilka europejskiego, zamieszkuje stepy i pustynie środkowej Azji, gęsta, krótka sierść o szarej karnacji z odcieniem ochry.O lobo-eurásiatico (nome científico: Canis lupus lupus), também conhecido como lobo-comum ou simplesmente lobo-europeu[1][2] é uma subespécie do lobo-cinzento (Canis lupus) nativa da Europa e das zonas de floresta e estepe da ex-União Soviética. A espécie habitou em toda a Eurásia antes da Idade Média. Além de um extenso registro paleontológico e genético,[3] línguas Indo-Europeias, normalmente possuíam várias palavras para lobo, assim, atestando a abundância da espécie e sua importância cultural.[4] A espécie era tida com alta consideração nas culturas dos Báltico, Celtas, Eslavos, Turcos, Gregos antigos, Romanos, e Trácios, embora inicialmente possuísse reputação ambivalente em culturas Germânicas.
É o maior lobo do Velho mundo, com média de 39 kg (86 lb) na Europa;[5] no entanto, indivíduos excepcionalmente grandes pesavam entre 69–80 kg (150–180 lb), embora isso varie de acordo com a região.[6] Sua pelagem é relativamente curta e grossa, e é, geralmente, de uma cor acastanhada-alaranjada, com parte branca na garganta que quase não se estende para as bochechas. Animais melanísticos(pretos), albinos e avermelhados são raros e, principalmente, são na maioria o resultado da hibridização cão-lobo.[7] O uivo do lobo eurasiático é muito mais prolongado e melodioso do que o dos os lobos norte-americanos, cujos uivos são mais altos e tem uma forte ênfase na primeira sílaba. Os dois são, no entanto, mutuamente inteligíveis, como os lobos norte-americanos foram registrados por biólogos respondendo ao uivo do estilo europeu.[8]
O tamanho do lobo eurasiático está sujeito a variação geográfica, com os animais na Rússia e na Escandinávia, sendo maiores e mais volumosos do que aqueles que residem na Europa Ocidental.[9] Os lobos adultos da Rússia medem de 105–160 centímetros (41–63 in) de comprimento, 80–85 centímetros (31–33 in) na altura do ombro, e pesam, em média, 32–50 quilogramas (71–110 lb), com um peso máximo de 69–80 quilogramas (150–180 lb). O maior lobo registrado foi morto após a II Guerra Mundial, área de Kobelyakski na regiãode Poltavskij em SSR da Ucrânia, e pesava 86 quilogramas (190 lb).[10] Maiores pesos de 92–96 quilogramas (200–210 lb) têm sido relatados na Ucrânia, embora as circunstâncias em que estes últimos animais foram pesados não são conhecidos. Embora semelhante em tamanho a lobos da Rússia central, lobos suecos e noruegueses tendem a ser mais fortemente construído com ombros mais profundos. Um lobo morto na Roménia foi estimado a pesar 72 quilogramas (160 lb).[11] Nos lobos italiano, com exceção da cauda, o comprimento do corpo varia entre 110-148 cm, enquanto que a altura do ombro é 50-70 cm. Os machos pesam entre 25–35 quilogramas (55–77 lb) e, raramente, 45 quilogramas (99 lb).[12] O extinto lobo britânico é conhecido por ter atingido dimensões semelhantes ao lobo do Ártico.[13]
O lobo-eurásiatico (nome científico: Canis lupus lupus), também conhecido como lobo-comum ou simplesmente lobo-europeu é uma subespécie do lobo-cinzento (Canis lupus) nativa da Europa e das zonas de floresta e estepe da ex-União Soviética. A espécie habitou em toda a Eurásia antes da Idade Média. Além de um extenso registro paleontológico e genético, línguas Indo-Europeias, normalmente possuíam várias palavras para lobo, assim, atestando a abundância da espécie e sua importância cultural. A espécie era tida com alta consideração nas culturas dos Báltico, Celtas, Eslavos, Turcos, Gregos antigos, Romanos, e Trácios, embora inicialmente possuísse reputação ambivalente em culturas Germânicas.
É o maior lobo do Velho mundo, com média de 39 kg (86 lb) na Europa; no entanto, indivíduos excepcionalmente grandes pesavam entre 69–80 kg (150–180 lb), embora isso varie de acordo com a região. Sua pelagem é relativamente curta e grossa, e é, geralmente, de uma cor acastanhada-alaranjada, com parte branca na garganta que quase não se estende para as bochechas. Animais melanísticos(pretos), albinos e avermelhados são raros e, principalmente, são na maioria o resultado da hibridização cão-lobo. O uivo do lobo eurasiático é muito mais prolongado e melodioso do que o dos os lobos norte-americanos, cujos uivos são mais altos e tem uma forte ênfase na primeira sílaba. Os dois são, no entanto, mutuamente inteligíveis, como os lobos norte-americanos foram registrados por biólogos respondendo ao uivo do estilo europeu.
Sói Á Âu (Canis lupus lupus), cũng gọi là sói xám thông thường[2] hoặc sói xám rừng Trung Nga,[3] là một phân loài của sói xám. Loài sói này là loài bản địa châu Âu và khu rừng và thảo nguyên của Liên Xô cũ. Nó đã từng phổ biến rộng rãi khắp châu Âu trước thời Trung Cổ. Ngoài một bản ghi cổ sinh vật học và di truyền học rộng lớn, [4] các ngôn ngữ Ấn-Âu thường có một vài từ cho sói, do đó chứng thực sự phong phú và ý nghĩa văn hóa của loài động vật này. [5]Phân loài này đã được coi trọng cao trong Baltic, Celtic, Slavic, Thổ Nhĩ Kỳ, Hy Lạp cổ đại, La Mã, và nền văn hóa Thracian, trong khi có một danh tiếng thương ghét lẫn lộ trong nền văn hóa Giéc Manh sớm. [6]
Đây là loài sói xám Cựu Thế giới lớn nhất, cân nặng trung bình 39 kg (86 lb) ở châu Âu;[7] tuy nhiên, những cá thể đặc biệt lớn đã cân nặng giữa 69–80 kg (152–176 lb), mặc dù điều này thay đổi theo vùng.[3][8] Lông của chúng tương đối ngắn và thô,[2] và thường có màu vàng nâu, với màu trắng trên cổ họng chỉ kéo dài đến má.[8] chứng nhiễm hắc tố, chức hắc tố và chứng màu đỏ đặc biệt ở phân loài sói xám này rất hiếm, và chủ yếu là kết quả của lai chó sói.[9] Tiếng hú của con sói Á-Âu được kéo dài hơn nhiều và du dương hơn so với phân loài sói xám Bắc Mỹ, có tiếng hú to hơn và có trọng tâm mạnh hơn về âm tiết đầu tiên. Tuy nhiên, cả hai đều có thể hiểu lẫn nhau, như những con sói Bắc Mỹ đã được ghi lại để đáp ứng với tiếng hú kiểu châu Âu do các nhà sinh vật học tạo ra.[10]
Nhiều quần thể chó sói châu Âu buộc phải sống chủ yếu bằng gia súc và rác thải ở những khu vực có hoạt động dày đặc của con người, mặc dù hoang dã động vật móng guốc như nai, hươu đỏ, hoẵng châu Âu và lợn rừng vẫn là nguồn thực phẩm quan trọng nhất ở Nga và các khu vực miền núi Đông Âu. Các loài mồi khác bao gồm tuần lộc, cừu Argali, mouflon, bò bizon châu Âu, saiga, capra, sơn dương Chamois, dê hoang dã, hươu hoang và hươu xạ hương.[11]
sai; không có nội dung trong thẻ ref có tên boitani2005
Sói Á Âu (Canis lupus lupus), cũng gọi là sói xám thông thường hoặc sói xám rừng Trung Nga, là một phân loài của sói xám. Loài sói này là loài bản địa châu Âu và khu rừng và thảo nguyên của Liên Xô cũ. Nó đã từng phổ biến rộng rãi khắp châu Âu trước thời Trung Cổ. Ngoài một bản ghi cổ sinh vật học và di truyền học rộng lớn, các ngôn ngữ Ấn-Âu thường có một vài từ cho sói, do đó chứng thực sự phong phú và ý nghĩa văn hóa của loài động vật này. Phân loài này đã được coi trọng cao trong Baltic, Celtic, Slavic, Thổ Nhĩ Kỳ, Hy Lạp cổ đại, La Mã, và nền văn hóa Thracian, trong khi có một danh tiếng thương ghét lẫn lộ trong nền văn hóa Giéc Manh sớm.
Đây là loài sói xám Cựu Thế giới lớn nhất, cân nặng trung bình 39 kg (86 lb) ở châu Âu; tuy nhiên, những cá thể đặc biệt lớn đã cân nặng giữa 69–80 kg (152–176 lb), mặc dù điều này thay đổi theo vùng. Lông của chúng tương đối ngắn và thô, và thường có màu vàng nâu, với màu trắng trên cổ họng chỉ kéo dài đến má. chứng nhiễm hắc tố, chức hắc tố và chứng màu đỏ đặc biệt ở phân loài sói xám này rất hiếm, và chủ yếu là kết quả của lai chó sói. Tiếng hú của con sói Á-Âu được kéo dài hơn nhiều và du dương hơn so với phân loài sói xám Bắc Mỹ, có tiếng hú to hơn và có trọng tâm mạnh hơn về âm tiết đầu tiên. Tuy nhiên, cả hai đều có thể hiểu lẫn nhau, như những con sói Bắc Mỹ đã được ghi lại để đáp ứng với tiếng hú kiểu châu Âu do các nhà sinh vật học tạo ra.
Nhiều quần thể chó sói châu Âu buộc phải sống chủ yếu bằng gia súc và rác thải ở những khu vực có hoạt động dày đặc của con người, mặc dù hoang dã động vật móng guốc như nai, hươu đỏ, hoẵng châu Âu và lợn rừng vẫn là nguồn thực phẩm quan trọng nhất ở Nga và các khu vực miền núi Đông Âu. Các loài mồi khác bao gồm tuần lộc, cừu Argali, mouflon, bò bizon châu Âu, saiga, capra, sơn dương Chamois, dê hoang dã, hươu hoang và hươu xạ hương.
В скандинавской мифологии Фенрир — это гигантский волк, сын Локи и великанши Ангрбоды. Фенрира связали боги, но в итоге он вырос из своих пут и уничтожил Одина во время преследования в Рагнарёке. По легенде, в то время Фенрир становится таким большим, что когда он зевает, его верхняя челюсть касается неба, а нижняя земли. Он был сражён сыном Одина, Видаром, который нанёс ему удар в сердце и разорвал пасть для отмщения.
По валлийской легенде о псе Гелерте, Лливелин Великий, принц Гвинеда, вернувшись с охоты нашёл опрокинутую детскую колыбель, ребёнок пропал без вести, а собака, благородных кровей, была с окровавленной пастью. Вообразив, что это она напала на ребёнка, принц вытаскивает свой меч и убивает собаку, слыша её предсмертный визг. Затем он слышит плач ребёнка и находит его под опрокинутой колыбелью рядом с мёртвым волком, который напал на младенца и был убит Гелертом. Лливелин, в ушах которого всё ещё стоит предсмертный визг собаки, сильно раскаивается и хоронит пса с большими почестями.
Волк является общим тотемом для монгольских, тюркских и ряда других народов. В традиционной иранской символике крылатый волк был символом «варварского» Турана в противоположность крылатому псу, символу цивилизованного Ирана.
Значительные апелляции к образу волка-первопредка делаются во многих произведениях литературы.
В частично автобиографическом романе «Тотем волка» Цзян Жуна кочевые монголы рассказывают, что из наблюдений за волками почерпнули тактику сражений, которая помогла им создать огромную империю, а также понимание важности баланса экосистемы на равнинах.
В скандинавской мифологии Фенрир — это гигантский волк, сын Локи и великанши Ангрбоды. Фенрира связали боги, но в итоге он вырос из своих пут и уничтожил Одина во время преследования в Рагнарёке. По легенде, в то время Фенрир становится таким большим, что когда он зевает, его верхняя челюсть касается неба, а нижняя земли. Он был сражён сыном Одина, Видаром, который нанёс ему удар в сердце и разорвал пасть для отмщения.
По валлийской легенде о псе Гелерте, Лливелин Великий, принц Гвинеда, вернувшись с охоты нашёл опрокинутую детскую колыбель, ребёнок пропал без вести, а собака, благородных кровей, была с окровавленной пастью. Вообразив, что это она напала на ребёнка, принц вытаскивает свой меч и убивает собаку, слыша её предсмертный визг. Затем он слышит плач ребёнка и находит его под опрокинутой колыбелью рядом с мёртвым волком, который напал на младенца и был убит Гелертом. Лливелин, в ушах которого всё ещё стоит предсмертный визг собаки, сильно раскаивается и хоронит пса с большими почестями.
亚欧狼,又名普通狼,中国狼,欧洲狼,草原狼,是狼的一个亚种,曾经广布于亚欧大陆。
青藏高原与意大利的狼现在都被列为独立的亚种,藏狼 (C. l. chanco)与意大利狼 (C. l. italicus)。 西班牙的狼也有可能是个独立的亚种。
肩高介乎76厘米,体重大约32-59公斤,最重的纪录是72公斤。 雌性比雄性小百分之20。 亚欧狼的毛比北美的狼更短更密,毛色有白色,浅黄色,棕红色,灰色以及黑色,颜色有时会混合。
主要猎物包括狍,臆羚,野猪,马鹿,欧洲野牛,和家畜。 有时也会吃更小的动物。
曾经广布于西伯利亚、中亚、欧洲、蒙古以及中国的华北、东北、西北和西南地区。现在在中国仅存于黑龙江,内蒙古,西藏,以及新疆的部分地区,在西欧只有零碎的分布。
由于几十年前的滥捕滥杀,亚欧狼的数量曾急剧下降。 现在在欧洲大部分地区已受到保护,数量正在上升。 但是在亚洲的许多地方仍然没有受到有效的保护。 在中国狼被列为国家二级重点保护动物,但并没有受到很有效的保护。 由于部分国家的数据缺乏,目前没有总数量统计。
国家 数量[來源請求] 数量变化 中国黑龙江 500 未知 中国内蒙古 2000 未知 中国新疆 1万 未知 法国 80 - 100(有可能是意大利狼) 上升 德国 35 上升 挪威 15 - 20 上升 瑞典 70 - 80 未知 芬兰 100 上升 波兰 700 - 800 上升 爱沙尼亚 200 未知 立陶宛 600 上升 拉脱维亚 900 稳定 白俄罗斯 2000 - 2500 上升 乌克兰 2000 稳定 捷克 20 稳定 斯洛伐克 350 - 400 未知 斯洛文尼亚 70 - 100 上升 克罗地亚 100 - 150 上升 波斯尼亚和黑塞哥维那 400 下降 塞尔维亚和黑山(解体前的统计) 500 未知 匈牙利 100 未知 罗马尼亚 2500 上升 保加利亚 800 - 1000 下降 希腊 200 - 300 未知 马其顿 1000 上升 阿尔巴尼亚 250 上升 俄罗斯 未知,狼总数为3万,但是俄罗斯有5个亚种 上升 蒙古 1万 - 2万 稳定 哈萨克斯坦 3万 下降 乌兹别克斯坦 2000 未知 土库曼斯坦 1000 未知 吉尔吉斯斯坦 4000 未知 塔吉克斯坦 3000 未知ヨーロッパオオカミ(学名 : Canis lupus lupus[2])とはユーラシア大陸に広く分布するオオカミである。
シベリア、中央アジア、ヨーロッパ、モンゴル、中国北部、北東部、北西部、南西部に分布する。 中国、黒龍江省、内モンゴル、チベット、新疆、西ヨーロッパにも分布している。
メスはオスより2割程度体格が小さい。 体毛は、白色,浅黄色,柿色,灰色、黒色で混合した色で頬にあたりまでその色をしている。
山岳地帯に棲息するオオカミは、ヘラジカ、アカシカ、ノロジカ、シャモア、イノシシ、ウマ、シカ、トナカイ、アルガリ、ムフロン、ヨーロッパバイソン、サイガ、アイベックス、野生のヤギ、ダマジカ、ジャコウジカを食べる。また、家畜や小動物も食べる。 東ヨーロッパでは、家畜やゴミを漁って食べている集団のオオカミもいる。
北ヨーロッパでは、中世から1800年代後半までオオカミの駆除がされた。 イギリスでは法律によって強制的に迫害され最後のオオカミは、ヘンリー7世が統治中であった16世紀初頭に殺害された。 スコットランドでは、オオカミは広大な焼失した森林で長く生存でき、1684年までサザランドとブレーマーで生き残った。 アイルランドでは1786年に最後のオオカミが殺された。
スウェーデンでは1647年に家畜の餌にするためにヘラジカとトナカイの絶滅後に、導入された。
ハイイロオオカミは、1772年にデンマークで絶滅した。ノルウェーの最後のオオカミの種は、20世紀フィンランドで間引きされた1973年に殺害された
1950年代に、オオカミを迫害することをやめたことからヨーロッパオオカミの個体数の回復が始まった。
2005年、スウェーデンとノルウェーでのオオカミの総数は11の繁殖ペアがあり、少なくとも100頭以上は棲息していると推定されている。
数十年前に濫獲されたために、アジア、ヨーロッパでは棲息数が大幅に減少している。
場所 棲息数 増減 黒竜江省 500 不明 内モンゴル自治区 2000 不明 新疆 10000 不明 フランス 80から100 増加 ドイツ 35 増加 ノルウェー 15から20 増加 スウェーデン 70から80 不明 フィンランド 100 増加 ポーランド 700から800 増加 エストニア 200 不明 リトアニア 600 増加 ラトビア 900 安定 ベラルーシ 2000 - 2500 増加 ウクライナ 2000 安定 チェコ 20 安定 スロバキア 350から400 不明 スロベニア 70から100 増加 クロアチア 100から150 増加 ボスニア・ヘルツェゴビナ 400 減少 セルビア・モンテネグロ 500 不明 ハンガリー 100 不明 ルーマニア 2500 増加 ブルガリア 800 - 1000 減少 ギリシャ 200から300 不明 マケドニア 1000 増加 アルバニア 250 増加 ロシア 3万 増加 モンゴル 1~2万 不明 カザフスタン 3万 減少 ウズベキスタン 2000 不明 トルクメニスタン 1000 不明 キルギスタン 4000 不明 タジキスタン 3000 不明ヨーロッパオオカミ(学名 : Canis lupus lupus)とはユーラシア大陸に広く分布するオオカミである。
유라시아늑대(영어: Eurasian wolf) 또는 러시아숲늑대(영어: Middle Russian forest wolf)[2]는 늑대의 아종 중 하나이다. 영어권에서 그냥 늑대(common wolf)라 하면 이 아종을 가리킨다.[3] 학명은 카니스 루푸스 루푸스(Canis lupus lupus)이다. 러시아, 스칸디나비아반도, 서유럽, 발칸 반도 등 아시아와 유럽에 서식하는데, 늑대의 아종 중 서식범위가 가장 넓다. 북미에 서식하는 사촌격의 회색늑대와는 달리 유라시아늑대는 더 길고 높은 귀, 좁은 머리, 더 얇고 거친 어깨, 더 짙은 황갈색의 털을 가지는 경향이 있다.[4] 인도늑대에 비하면 유라시아늑대가 크기가 더 크고, 더 크고 긴 두개골을 가지고 있다.[5] 유럽의 늑대는 북미의 늑대와 달리 거대한 무리를 이루지 않으며, 일생 동안 인간의 활동에 영향을 더욱 많이 받는다.[6] 이런 이유 때문에 유라시아늑대는 북미 늑대보다 인간의 영역 확장에 대해 더욱 적응력이 높은 경향이 있다.[7]
역사적으로 Canis lupus lupus의 삼명법은 북유럽 및 중앙유럽에 서식하는 늑대의 분류로 제한되었지만,[8] 2005년 기준으로는[9] 오직 이명만 고려할 때에는 다른 지리적 아종을 포함하게 되었다. 다양한 늑대 아종의 미토콘드리아 DNA 연구 결과 늑대의 유라시아 진출은 약 15만년 전부터 나타났으며 북미 늑대와 비슷한 시기에 진출하였지만 아시아의 아종들보다는 훨씬 젊다.[10]
이탈리아 반도, 스위스, 프랑스 남부에 서식하는 이탈리아늑대는 1921년 자연주의자 지루세페 알토벨로(Giuseppe Altobello)가 처음으로 분류했으며[11] 그는 "전형적인 회색깔의 갈색 털을 가지고 있으며, 앞다리의 정면에 검은 줄무늬를 가지고 있다"라고 묘사했다. 이 분류는 처음에는 거부되었으나, 2000년대 들어 더욱 자세한 외형 및 유전자 연구가 진행되면서 다시 개정해야 한다고 제안되었으며 더 미묘한 구별법이 추가되었다. 한 연구에서는[12] 약 18,000 BP 년도 유럽의 최후 최대 빙하기 기간 동안 남부 아펜니노 산맥의 레퓨지아에 종이 이주하면서 이탈리아 늑대의 발산이 시작되었다고 주장한다.[13] 비록 2005년 이후로 이탈리아늑대는 MSW3에서 유라시아늑대의 이명으로 처리되지만,[9] 어떤 과학자들은 유전적 특성에 비추어 별개의 아종으로 분류되어야 한다는 요구를 하고 있다.[14]
북유럽에서 늑대의 멸종 노력은 중세부터 조직화되어 1800년대 후반까지 계속되었다. 영국에서 늑대는 입법에 의해 박해당했고 브리튼 섬의 마지막 늑대는 16세기 헨리 7세 시기 죽었다. 늑대는 이후 광대한 숲이 있는 스코틀랜드로 옮겼으나 이후 숲들이 사라졌다. 늑대는 이후 1684년까지 브레마 주와 서덜랜드 주의 숲에서 생존했다. 아일랜드의 늑대도 비슷한 과정으로 1770년 마지막 늑대가 죽었다. 스웨덴에서는 순록이 멸종한 이후 늑대가 가축을 먹기 시작하면서 1647년 최초의 늑대 현상금이 도입되었다. 사미인들은 스웨덴 북부에서 조직적으로 늑대를 제거했다. 1960년까지 몇몇 늑대가 스웨덴에서 생존했지만 사냥에 스노모빌을 이용하며 1966년 마지막 늑대가 죽었다. 노르웨이에서는 1973년 마지막 늑대가 죽었다. 핀란드에서는 러시아에서 계속적인 늑대 유입에도 불구하고 20세기 급격하게 줄어들었다. 회색늑대는 1900년 핀란드 동북부 지방에만 서식하다 제2차 세계 대전 시기 개체수가 증가했다.[15]
중앙유럽에서 늑대는 조직적인 사냥과 유제류 개체수 감소로 인해 19세기 초 동안 급격하게 개체수가 감소하였다. 회색늑대는 덴마크에서 1772년 멸종되었고 19세기 전까지 스위스에서 거의 사라졌다. 바이에른주의 마지막 늑대는 1847년 죽었고 라인 강 인근에는 1899년 마지막으로 죽었다.[15] 1934년 늑대는 독일 등지에서 이미 멸종한 상태였지만 나치 독일이 늑대 보호 정책을 시작하면서 최초로 늑대를 보호하는 현대적 국가가 나타났다.[16] 프랑스의 늑대 사냥은 800년에서 813년 사이 카롤루스 대제에 의해 제도화되었고 "로우베트리에"(louveterie)라는 전문 늑대 사냥 조직을 만든다. 이 조직은 1789년 프랑스 대혁명 이후 폐지되지만 1814년 재조직된다. 1883년에는 1,386마리 이상의 늑대가 죽었다.[15]
동유럽에서는 아시아의 거대 숲 지역에서 유입되는 늑대로 인해 완전히 멸종하지는 않았다. 그러나, 동유럽의 늑대 개체수는 19세기 후반 매우 적은 개체수로 낮아졌다. 슬로바키아의 늑대는 20세기 처음 10년 동안 멸종했고 20세기 중반에는 폴란드 동부의 몇 산림 지역에서만 발견되었다. 동 발칸반도의 늑대들은 전-소련 공화국의 넓은 평야, 산, 농지에서 접근성의 혜택을 보았다. 헝가리의 늑대들은 20세기 초반 절반으로 줄었으며 대부분은 판노니아 평원에 몰려 있었다. 루마니아의 늑대 개체수는 1955년부터 1965년동안 매년 4,600마리가 죽으며 1,600마리밖에 남지 않으며 실질적으로 멸종했다. 1967년에는 최소치인 1,550마리까지 줄어들었다. 불가리아에서 늑대의 멸종은 다른 국가보다는 더욱 늦게 이루어져 1955년에는 1,000마리가 남았으며 1964년에는 1-200마리로 줄어들었다. 그리스의 늑대들은 1930년 펠로폰네소스 반도 남부에서 마지막으로 멸종했다. 18세기 동안 강력한 사냥 정책에도 불구하고, 서부 발칸 반도의 알바니아와 유고슬라비아에서는 멸종한 적이 없었다. 늑대의 조직적 사냥은 1923년 유고슬라비아의 슬로베니아 코체베에서 생겨난 늑대 구제위원회(Wolf Extermination Committee, WEC)의 결성으로 시작되었다. WEC는 디나르알프스 산맥에서 늑대 개체수를 줄이는 데 성공했다.[15]
남유럽에서의 늑대는 북유럽과 달리 문화적으로 종에 관해서 유화적인 편이기 때문에 멸종이 늦은 편이었다. 이베리아 반도의 늑대 개체수는 1800년대 초 줄어들기 시작했으며 1900년에는 원래의 절반으로 줄어들었다. 이탈리아에서는 늑대에 대한 유화적인 태도를 가져 1950년 말에야 멸종했다. 1800년대 알프스 산맥의 늑대가 사냥당하기 시작하며 1973년에는 100여 마리 정도 남았으며 옛 이탈리아 영토의 3–5% 구역에서 서식하고 있다.[15]
유럽의 늑대 개체수는 전통 전원과 농촌 경제가 축소되며 늑대 박해의 필요성이 줄어들자 1950년 이후 회복이 시작되었다. 1980년대 농촌 지역에서 인구 밀도가 줄어드자 야생 먹이가 증가하며 늑대 개체수가 증가하기 시작했다.[17]
1978년, 스웨덴 중부에서 12년생의 늑대를 재도입하기 시작했고 이후 노르웨이 남부로 확대되었다. 2005년에는 스웨덴과 노르웨이의 늑대 개체수가 11 쌍의 늑대 쌍을 포함하여 백여 마리 이상 서식중인 것으로 파악된다. 회색늑대는 스웨덴에서 완전히, 노르웨이에서 부분적으로 보호된다. 스칸디나비아 늑대의 개체수는 핀란드와 카렐리야 공화국에서 유입되는 늑대들로 인해 증가하고 있다. 핀란드의 늑대는 남부의 3곳에서 보호중이며 특정 계절 및 다른 지역에서만 사냥이 가능하다.[17]
폴란드의 늑대는 1976년 사냥 가능 동물(game species)로 구분되며 이후 8백-9백마리가 서식하고 있다. 폴란드는 중부유럽에서 이웃 국가로 늑대를 확장시키는 주요한 역할을 한다. 북쪽에서는 리투아니아, 에스토니아, 라트비아, 우크라이나와 슬로바키아의 늑대 범위가 겹친다. 2012년 이후에는 폴란드 서부에서 동부로 개체가 이동하며 독일 베를린 15마일(26 km) 이내까지 발견되었다.[18] 슬로바키아의 회색늑대는 보호받지만 예외적으로 가축을 공격할 경우에는 사냥이 허용된다. 몇몇 슬로바키아 늑대가 체코로 이동할 경우에는 완전한 보호를 받는다. 슬로바키아, 우크라이나, 크로아티아의 늑대는 헝가리에서 분산 이주한 것으로 추측되지만, 위치 표지의 부족으로 자율적 개체수 측정이 힘들다. 헝가리의 늑대는 특별한 지위를 부여받고 있지만 문제를 일으킬 경우에는 연중 내내 허가를 받고 사냥을 할 수 있다.[17]
루마니아의 늑대는 약 2,500마리가 서시가고 있다. 1996년부터 루마니아의 늑대는 법의 적용을 받진 않지만 보호 동물로 지정되었다. 알바니아와 마케도니아 공화국 늑대 개체수는 그리스, 보스니아, 크로아티아의 늑대 경로를 오가는 중요한 곳임에도 불구하고 알 수 없다. 그리스의 늑대는 보호받지만 불법적으로 사냥당하고 있어 개체수 전망이 어두운 상태이다. 1986년 이후 보스니아의 늑대는 이웃 국가인 슬로베니아와 크로아티아가 보호 정책을 시작하면서 사냥이 집중되며 멸종했다.[17]
이탈리아의 늑대는 1976년 이후 완전히 보호받기 시작했으며, 연간 약 60%가 증가하며 450마리-500마리 정도 서식하고 있다. 이탈리아의 늑대는 1993년 메르칸투르 국립공원 프랑스에서 방사가 시작된 이후로 유입되었으며 2000년 알프스에는 적어도 50마리 이상의 늑대가 서식 중이다. 이베리아 반도의 늑대는 2천 마리 정도 있으며 포르투갈 북동부에 150마리가 서식 중이다. 스페인에서는 갈리시아 지방, 레온 주, 아스투리아스 지방에서 서식한다. 이베리아의 늑대는 연간 수백마리가 불법으로 죽고 있지만 개체들은 도루 강 남쪽으로 넘어가 아우스타리우스 동부, 피레네 산맥에도 서식하고 있다.[17]
2011년부터 네덜란드, 벨기에, 덴마크 인접 지역에서 야생에서 이주한 늑대 목격 보고가 이어지고 있다.[19][20]
존 리처드슨은 북미에 서식하는 늑대와 비교하여 유라시아의 차이를 두 가지로 요약하였다.
"(유라시아늑대의) 머리는 좁고, 코는 아래로 내려갈수록 얇아지는데, 이마와 동일한 평면에 위치한다. 귀는 높고 서로가 좀 더 가깝다. 이 긴 귀의 길이는 눈의 길이보다 더욱 크다. 허리는 더욱 얇고, 다리는 길며 발이 좁고 꼬리의 털은 더욱 얇다. 뺨 뒤에 있는 털, 짧은 귀, 넓은 이마와 두꺼운 턱의 북미 늑대는 유럽늑대보다 캐나다에스키모개처럼 더욱 사회적인 얼굴을 가지고 있다."[4]
유라시아늑대는 지역마다 다른 크기의 모습을 보인다. 예를 들어, 러시아와 스칸디나비아에 서식하는 늑대가 서유럽에 서식하는 늑대보다 더욱 크고 무거운데[3] 이 크기 차이는 시어도어 루즈벨트가 집필한 저서에서 몬태나주 북서부와 워싱턴주의 거대 늑대와 유라시아늑대를 비교하면서 유명해지게 되었다.[21] 러시아의 늑대 성체의 길이는 105-160cm이고, 어깨 높이는 80-85cm이며 최대 69-80kg의 무게이며 평균 무게는 32-50kg이다.[2] 기록된 수치 중 가장 무거웠던 늑대는 제2차 세계 대전 기간 우크라이나 SSR 폴타바주 코벨랴키 지역에서 사살된 늑대로 86kg이었다.[22] 우크라이나에서 92-96kg의 늑대가 잡혔다는 기록도 있지만, 이 동물이 잡힌 상황은 정확하게 알려져 있지 않아 기록이 인정되지 않고 있다.[2] 중앙러시아의 늑대는 스웨덴과 노르웨이의 늑대와 크기가 비슷하지만 어깨가 더욱 크고 깊다.[3] 루마니아에서 사살된 한 늑대는 무게가 72kg인 것으로 기록되었다.[23] 이탈리아늑대는 꼬리를 제외한 몸 길이가 110-148cm이고 어깨 높이는 50-70cm이다. 수컷은 무게가 25-35kg이고 최고 45kg까지 나갈 수 있다.[24] 현재 멸종한 영국늑대는 북극늑대와 비슷한 크기일 것이었을 것으로 추측한다.[25]
털은 보통 아메리카에 서식하는 늑대보다 거칠며, 적고 부드러운 양털과 갈기가 혼합되어 있다.[4][26] 여름철 털은 황토색과 밝은 회색깔의 거친 황토색이 섞여 있다. 보호털은 검은색으로 이루어져 있으며 특히 척추 부분에는 뚜렷한 어두운 줄무늬가 드러난다. 옆구리와 다리 바깥쪽의 털은 흰색이다. 턱은 창백한 황토색깔의 회색이며, 입술과 뺨 아랫부분은 흰색이다. 목 윗부분은 검은 색깔의 황토색이다. 겨울철 털은 일반적으로 밝은 색깔이며 아랫 부분의 털은 눈에 더욱 잘 띈다. 황토색 톤은 더욱 엷어지며 회색 연기 톤이 진해진다. 어깨의 보호털은 약 90mm지만, 최대 110-130mm까지 도달할 수 있다.[2] 남유럽의 늑대들은 북유럽의 늑대보다 더욱 색이 풍부한 경향이 있다.[24] 흑색늑대(늑대개와 늑대의 혼종)은 개와 늑대와의 상호 작용을 막았기 때문에 북미보다 광범위한 확산이 적어서 북아메리카보다 유라시아에서 더욱 드물고[27] 이탈리아 늑대 개체수의 약 20-25%가 흑색늑대로 구성되어 있다.[28] 흰색늑대는 북아메리카보다 유라시아에서 더욱 드물며[2] 일반적으로 발견되는 경우는 알비노이다.[3]
광범위한 서식지 감소와 거대 먹이의 감소로 인해, 유라시아늑대는 북아메리카의 늑대보다 무리 수가 작으며, 80-2,500km²의 무리 범위를 가지고 있는 북미늑대와는 달리 100–500km²의 작은 영역만 가지고 있다. 계속된 긴 도시문명과의 연관 때문에, 유라시아늑대는 북미늑대보다 인간의 확장에 직면할 때 더욱 잘 적응하는 경향이 있다. 남유럽 늑대는 북미늑대가 견딜 수 있는 것보다 더욱 인구밀도가 높은 지역에서 성공적으로 서식하고 있다.[6][29]
북아메리카와 달리, 많은 유라시아늑대 개체는 인간이 활동하고 있는 지역에서 서식하기 때문에 가축 및 쓰레기만 먹게 되었지만, 여전히 러시아와 동유럽의 넓은 산악 지역에서는 무스, 말사슴, 유럽노루, 멧돼지 등 대형 유제류를 먹이로 삼는다. 다른 먹이로는 순록, 무플론, 유럽들소, 사이가산양, 염소, 샤모아, 산양, 다마사슴, 사향노루 등이 있다.[30]
스칸디나비아반도에서는 숲에 우거진 지역에 서식하는 사슴이, 농토 지역에서는 노루가 대표적인 먹이이다. 시베리아 지역의 툰드라에서는 야생 순록이 먹이가 되며, 타이가 지역에서는 사슴을 주요 먹이로 삼는다. 카스피 해의 카자흐-아자흐구, 스페인 남부와 이탈리아의 알프스 산맥 지역에서는 멧돼지가 주요 먹이로 섭취량의 약 12-52%에 달한다. 비아워비에자 숲 지역의 늑대는 주로 말사슴을 먹이로 삼는다. 말사슴 사망 원인의 75%가 늑대의 포식이었다. 프랑스의 메르칸투르 국립 공원에서는 무플론과 유럽들소가 주요 먹이이다. 핀란드 북부에서는 늑대가 길들여진 순록에 먹이로 크게 의존한다. 스페인 북서부에서는 먹이를 전적으로 가축에 의존한다.[30]
그레이트브리튼섬과 아일랜드섬을 제외한 유럽에서는 늑대 개체수가 18세기까지 안정적이었다. 늑대는 19세기 제2차 세계 대전 전후 기간 동안 중앙유럽과 동유럽에서 모두 멸종하였다. 유라시아늑대의 남은 개체들은 포르투갈, 스페인, 이탈리아, 그리스, 핀란드에 남아 있었고 자연스럽게 회복되었다. 프랑스, 독일, 스웨덴, 노르웨이에서는 재정착되었다. 동유럽과 루마니아 대부분, 발칸 반도와 폴란드에서는 새로운 대량의 개체들이 다시 번식하고 있다.[6]
늑대 개체수는 일반적으로 모두는 아니지만 가장 안정하거나 증가하는 추세이며, 유럽의 야생동물 및 자연 서식지 보전에 관한 베른 협약에 따라 유럽에서 보호받고 있다. 이 회원국은 늑대 수용의 부족(특히 다시 재정착한 구역)과 개와 가축의 포식, 사냥꾼과의 경쟁에 관한 우려로 채택하였다. 대부분은 경제적으로 수용 가능한 수준까지 늑대는 보호받고 늑대 사냥에 대해 제대로 규제되고 있지만, 남획 및 밀렵은 유럽 지역에서 늑대 개체수가 정체되는 주요한 요인으로 꼽히고 있다.[31] 러시아를 제외한 지역에서 유라시아늑대의 개체수는 현재 18,000-25,000마리이다.[32]
비록 유라시아늑대의 광범위한 개체가 개와의 혼종 우려가 있지만,[33] 현재 늑대개 혼종 기록은 알바니아, 불가리아, 독일, 라트비아[31] 세르비아[34]에 기록되었고 미토콘드리아 DNA 분석에 따르면 늑대의 유전자에 개가 간섭하는 것이 현재 심각한 위협이 되지 않는다는 연구가 발표되었다. 또한, 늑대와 개의 짝짓기 계절이 완전히 같지 않기 때문에 야생 늑대가 개와 짝짓기하여 새끼가 나올 가능성은 거의 적다.[33] 몇몇 경우, 며느리발톱(dewclaw)이 순수한 늑대에게서 나올 수 없는 경우가 발견되었고 신뢰할 수 있으나, 이것이 혼종을 식별할 수 있는 절대적인 방법은 아니다.[35] 프랑스 혁명 이전의 프랑스에서는 종종 늑대개가 사냥되었으며, 이들을 "Lycisca"라고 부르며 일반 늑대와 차이를 두었다.[36]
로마 신화에서 늑대는 마르스의 상징로 신성시되었고. '루파'라는 이름의 암늑대가 로마의 건국자 로물루스와 레무스 기른 것으로 알려져 있다. 루파는 또한 매춘 여성들과 늑대 여신의 여사제에게 '늑대' 인간이었다는 연구가 선도되고 있다.
늑대가 가장 많이 띄는 북유럽 신화에서는 펜리르, 스콜, 하티 흐로드비트니손 등의 신화적인 늑대가 있다. 로키와 앙그르보다의 자식인 펜리르는 북유럽 신화에서 두 가지 역할을 한다. 라그나로크에서는 티르를 불구로 만들고 오딘을 죽인다. 길피의 속임수(Gylfaginning)에서는 스콜이 태양을 추구하고, 하티 흐로드비트니손이 달을 쫓는 것으로 설정된다.[37] 늑대는 더 혹은 덜 위험한 인간형 생물체로 올라가기도 한다. 예를 들어, 휜룰리에드(Hyndluljóð)에서 군느의 말은 뢱 룬스톤(Rök Runestone)으로 늑대에 대해 알게 되고, 볼바 마녀가 힌들라 늑대를 타고 발데르의 장례식에 늑대로 히로킨(Hyrrokin) 여성형 거인과 함께 온다. 현대 스웨덴에서는 늑대가 네오샤머니즘(Neoshamanism) 공동체에서 인기 있는 파워 애니멀(power animal)이다.[38]
아일랜드 신화에서는 아리테크(Airitech)의 세 딸이 늑대인간으로 나오며, 이 딸들은 카스 코라크(Cas Corach)에게 죽는다.[39] 모리안 여신은 붉은 털의 늑대로 변신할 수 있으며, 이는 특히 쿠 훌린의 영웅스러운 전투에서 강조되었다.[40] 코르막 막 아르트(Cormac mac Airt)는 암늑대에게 길러졌으며 늑대의 말을 이해할 수 있었다고 한다. 그와 함께 길러진 늑대 네 마리는 코르막이 막 콘에게 맞서 반란을 일으켰을 때 코르막과 함께했고, 코르막이 죽을 때까지 그의 곁을 지켰다.[41]
제임스 6세 시기 스코틀랜드에서, 늑대는 여행객들에게 위협을 주어 스피탈(spittal)이라고 부르는 특수한 집을 길 옆에 만들었다.[42] 프랑스에서 1580년-1830년 사이 역사적 기록에서는 3,069명이 늑대의 약탈적 공격으로 사망했고, 1,857는 광견병에 감염되지 않은 늑대의 공격으로 사망했다.[43] 15세기부터 19세기 이탈리아의 기록에서는 포 계곡에서만 440명이 늑대의 공격으로 사망했다.[44] 1890년 러시아 제국의 문서에는 1871년 늑대의 공격으로 164명이 사망했다고 기록했다.[42] 제1차 세계 대전 시기 동안, 카우나스, 빌뉴스, 민스크 등지의 굶주린 늑대들이 러시아 제국군과 독일 제국군을 공격하여 큰 사망자가 발생해 양군은 늑대를 처치하기 전까지 임시 휴전을 하는 계기가 된다.[45]
소비에트 연방의 붕괴 이후 공개된 소련 정부의 문서에서 제2차 세계 대전 동부 전선에서 여러 늑대 공격을 받았다는 기록의 문서가 발견되었다. 이 정보는 전쟁 중 대량 총기 몰수의 결과를 숨기기 위하여 소련 정부가 그동안 공개를 하지 않았던 문서였다.[22]
2001년 프랑스 한 목동의 공격을 제외하고[46] 현대에서 서유럽 지역의 늑대 공격 사건은 거의 없으며 사망자는 한 명도 없다. 독일 야생생물학자인 "루퍼스"는 루사티아 지역의 250명을 만나본 이후 한 번도 늑대와 관련된 문제가 없었다고 발표했다.[47]
유라시아늑대(영어: Eurasian wolf) 또는 러시아숲늑대(영어: Middle Russian forest wolf)는 늑대의 아종 중 하나이다. 영어권에서 그냥 늑대(common wolf)라 하면 이 아종을 가리킨다. 학명은 카니스 루푸스 루푸스(Canis lupus lupus)이다. 러시아, 스칸디나비아반도, 서유럽, 발칸 반도 등 아시아와 유럽에 서식하는데, 늑대의 아종 중 서식범위가 가장 넓다. 북미에 서식하는 사촌격의 회색늑대와는 달리 유라시아늑대는 더 길고 높은 귀, 좁은 머리, 더 얇고 거친 어깨, 더 짙은 황갈색의 털을 가지는 경향이 있다. 인도늑대에 비하면 유라시아늑대가 크기가 더 크고, 더 크고 긴 두개골을 가지고 있다. 유럽의 늑대는 북미의 늑대와 달리 거대한 무리를 이루지 않으며, 일생 동안 인간의 활동에 영향을 더욱 많이 받는다. 이런 이유 때문에 유라시아늑대는 북미 늑대보다 인간의 영역 확장에 대해 더욱 적응력이 높은 경향이 있다.