Kjempepoppel (Populus trichocarpa) er et løvfellende tre i vierfamilien.
Den blir opptil 50 m høy og er den største løvtrearten i vestlige Nord-Amerika. Barken er mørk grågrønn på unge trær, mens eldre trær har mørkegrå bark med grunne furer. Knoppene er klebrige med en sterk duft. Bladene er glinsende gulgrønne, langt tilspissede, 10–30 cm lange, fintannede, mørkegrønne på oversiden og hvite på undersiden. Bladstilken er lang, halvparten så lang som bladet, eller lenger. Den er som regel særbu med hann- og hunnblomster på ulike trær. Hantrærne har karmosinrøde rakler som er 8 cm lange og 1,5 cm tykke. Hunnblomstene er grønne, og frøene har hvitt ull.
Kjempepoppel danner store bestander på fuktig jord langs elver og vann, og den vokser som regel sammen med ulike pilearter. I kyststrøk kan den også vokse sammen med rødor, douglasgran, vestamerikansk hemlokk, kjempetuja, sitkagran, kjempeedelgran, oregonlønn, oregonask og flere bjørke- og kirsebærarter. I innlandet kan den vokse sammen med gullfuru, coloradoedelgran, kjempelerk, fjelledelgran, kvitgran, engelmannsgran og amerikaosp.
Vanlige busker i undervegetasjonen er alaskakornell og andre kornellarter, nebbhassel, hyll, skjermleddved, spirea og snøbær. Urter omfatter blant annet skogburkne, sneller, stornesle, svinerot, springfrø, trollurt, maigull, soleie, fredløs, maure, iris og arter i engkarse- og kvannslektene.
Arten er utbredt langs den nordamerikanske stillehavskysten fra Kodiakøya gjennom sørøstlige Alaska, Britisk Columbia, Washington, Oregon og nordlige California. Videre finnes den i fjellene lenger sør i California og i Baja California. Utbredelsen strekker seg langt inn i landet i Britisk Columbia, vestlige Alberta, vestlige Montana og nordlige Idaho. Spredte bestander finnes i sørøstlige Alberta, østlige Montana, vestlige Nord-Dakota, vestlige Wyoming, Utah og Nevada.
Kjempepoppel er plantet en del steder i Norge. Den sprer seg mest med rotskudd, men frøspredning er også påvist. Arten vurderes å ha begrenset invasjonspotensial og ingen kjent økologisk effekt, og i fremmedartslista har den status lav risiko.
Bark
Hannrakle og bladknopp
Bladverk
Frø
Rotskudd
Kjempepoppel (Populus trichocarpa) er et løvfellende tre i vierfamilien.
Den blir opptil 50 m høy og er den største løvtrearten i vestlige Nord-Amerika. Barken er mørk grågrønn på unge trær, mens eldre trær har mørkegrå bark med grunne furer. Knoppene er klebrige med en sterk duft. Bladene er glinsende gulgrønne, langt tilspissede, 10–30 cm lange, fintannede, mørkegrønne på oversiden og hvite på undersiden. Bladstilken er lang, halvparten så lang som bladet, eller lenger. Den er som regel særbu med hann- og hunnblomster på ulike trær. Hantrærne har karmosinrøde rakler som er 8 cm lange og 1,5 cm tykke. Hunnblomstene er grønne, og frøene har hvitt ull.
Kjempepoppel danner store bestander på fuktig jord langs elver og vann, og den vokser som regel sammen med ulike pilearter. I kyststrøk kan den også vokse sammen med rødor, douglasgran, vestamerikansk hemlokk, kjempetuja, sitkagran, kjempeedelgran, oregonlønn, oregonask og flere bjørke- og kirsebærarter. I innlandet kan den vokse sammen med gullfuru, coloradoedelgran, kjempelerk, fjelledelgran, kvitgran, engelmannsgran og amerikaosp.
Vanlige busker i undervegetasjonen er alaskakornell og andre kornellarter, nebbhassel, hyll, skjermleddved, spirea og snøbær. Urter omfatter blant annet skogburkne, sneller, stornesle, svinerot, springfrø, trollurt, maigull, soleie, fredløs, maure, iris og arter i engkarse- og kvannslektene.
Arten er utbredt langs den nordamerikanske stillehavskysten fra Kodiakøya gjennom sørøstlige Alaska, Britisk Columbia, Washington, Oregon og nordlige California. Videre finnes den i fjellene lenger sør i California og i Baja California. Utbredelsen strekker seg langt inn i landet i Britisk Columbia, vestlige Alberta, vestlige Montana og nordlige Idaho. Spredte bestander finnes i sørøstlige Alberta, østlige Montana, vestlige Nord-Dakota, vestlige Wyoming, Utah og Nevada.
Kjempepoppel er plantet en del steder i Norge. Den sprer seg mest med rotskudd, men frøspredning er også påvist. Arten vurderes å ha begrenset invasjonspotensial og ingen kjent økologisk effekt, og i fremmedartslista har den status lav risiko.
