Onocleaceaefamilien (latin: Onocleaceae) er en familie av bregner med tre slekter som hører inn under en større, monofyletisk orden eller klade – Polypodiales.[1] Den eksakte klassifiseringen av slektene og deres fylogenetiske forhold til hverandre er svært uklart, trolig tilhører de ulike klader.[2]
Bregnene er nordlige, med terrestriell utbredelse og vekst. Det som er særegent for familien, er at alle artene er sterkt dimorfe, det vil si at sterile og fertile skudd er svært ulike.
Strutsevingslekten (Matteuccia) har to arter og en mulig hybrid, hvorav strutseving vokser på fuktige jord og elvekanter i Eurasias nordlige strøk inklusive Norge. Strutseving er en inntil 170 cm høy bregne med en klargrønn, symmetrisk og vifteformet opprett krans av sterile skudd som er bredest nesten helt ytterst ved spissen. Sporehushopene (sori) sitter på de korte og jamnbrede fertile bladene, i 1-2 rekker under en innrullet kant. Enkelte forskere mener at disse artene må inkluderes i slekten Pentarhizidium, som er synonym med Matteuccia.
Perlebregneslekten (Onoclea) kalles også «Sensible fern», og har bare en art (perlebregne – Onoclea sensibilis) som vokser i fuktig skogsskygge. Denne bregnen er svært ømfintlig for frost, og det gav dem sitt navn i USA. Den vokser også i østlige Asia, og har blitt innført og naturalisert i deler av Storbritannia og Irland. De inntil 90 cm høye sterile skuddene er lyst gulgrønne og sterkt flikete, og vokser spredt opp fra en krypende rot. Hele planten kan ble inntil 3 meter totalt. De fruktbare skudden er mørkt rødbrune, og svært små med tette bladfliker. På disse står sporehushopene (sori) i klaser som kan likne drueklaser. Unge skudd er blekrøde.
Slekten Onocleopsis har også bare én art – Onocleopsis hintonii – som vokser i det sørlige Mexico og Guatemala.
Kromosomtallet er enten 37 (n) eller, som hos strutsevingslekten, 39 (n).
Den eneste arten av familien i Norden og Norge er strutseving, mens perlebregne vokser i Storbritannia og Irland.
Familien har 3 slekter og 4 arter. Enkelte forskere regner strutsevingslekten (Matteuccia) til storburknefamilien (Woodsiaceae), men dette gjøres ikke i de nyeste molekylære studiene.[3] Motsatt ble Onoclea tidligere regnet til stortelgfamilien (Dryopteridaceae), mens enkelte forskere mener at både den og Onocleopsis tilhører familien Woodsiaceae. Men begge disse regnes også i dag til Onocleaceaefamilien (ibid.).
Det er i alt 4 arter, 1 variant og 1 mulig hybrid i familien, fordelt på de tre slektene.
Onocleaceaefamilien (latin: Onocleaceae) er en familie av bregner med tre slekter som hører inn under en større, monofyletisk orden eller klade – Polypodiales. Den eksakte klassifiseringen av slektene og deres fylogenetiske forhold til hverandre er svært uklart, trolig tilhører de ulike klader.
Bregnene er nordlige, med terrestriell utbredelse og vekst. Det som er særegent for familien, er at alle artene er sterkt dimorfe, det vil si at sterile og fertile skudd er svært ulike.
Strutsevingslekten (Matteuccia) har to arter og en mulig hybrid, hvorav strutseving vokser på fuktige jord og elvekanter i Eurasias nordlige strøk inklusive Norge. Strutseving er en inntil 170 cm høy bregne med en klargrønn, symmetrisk og vifteformet opprett krans av sterile skudd som er bredest nesten helt ytterst ved spissen. Sporehushopene (sori) sitter på de korte og jamnbrede fertile bladene, i 1-2 rekker under en innrullet kant. Enkelte forskere mener at disse artene må inkluderes i slekten Pentarhizidium, som er synonym med Matteuccia.
Perlebregneslekten (Onoclea) kalles også «Sensible fern», og har bare en art (perlebregne – Onoclea sensibilis) som vokser i fuktig skogsskygge. Denne bregnen er svært ømfintlig for frost, og det gav dem sitt navn i USA. Den vokser også i østlige Asia, og har blitt innført og naturalisert i deler av Storbritannia og Irland. De inntil 90 cm høye sterile skuddene er lyst gulgrønne og sterkt flikete, og vokser spredt opp fra en krypende rot. Hele planten kan ble inntil 3 meter totalt. De fruktbare skudden er mørkt rødbrune, og svært små med tette bladfliker. På disse står sporehushopene (sori) i klaser som kan likne drueklaser. Unge skudd er blekrøde.
Slekten Onocleopsis har også bare én art – Onocleopsis hintonii – som vokser i det sørlige Mexico og Guatemala.
Kromosomtallet er enten 37 (n) eller, som hos strutsevingslekten, 39 (n).
Den eneste arten av familien i Norden og Norge er strutseving, mens perlebregne vokser i Storbritannia og Irland.
