Laks (Salmo salar) er ein fisk i laksefamilien. Han er raud i kjøtet. Raudfarga kjem av astaxantin som laksen får i seg gjennom å eta krepsdyr, i hovudsak reker. Ein finn laksen langs heile norskekysten. Hannlaksen kan verta opp til 1,5 m lang, og få ei vekt på opp til 40 kg. Holaksen er noko mindre enn hannlaksen og har mindre maksimalvekt.
Laksen lever både i ferskvatn og uti havet. Han gyt i elvar. Etter nokre år vert laksen i stand til å leva i saltvatn. Den prosessen laksen og andre anadrome fiskar går gjennom og som gjer dei i stand til å tole saltvatn blir kalla smoltifisering. Ein smolt er dimed ein fisk som er klar til å vandra frå innsjøar og elvar og ut i havet.
På grunn av landhevinga etter siste istid vart ein del laksestammar stengde inne og mista tilgang til saltvatn. Desse lever heile sitt liv i ferskvatn og blir omtala som innsjølaks eller reliktlaks. I Noreg er det to kjende innsjølaksar; namsblank (småblank) i elva Namsen og bleke (byglandsbleke) i Byglandsfjorden. Den største innsjølaksen er Venerlaksen som før utbygginga av Klarelva gjekk opp til Trysil.[1][2][3] Det har òg vore ein reliktlaks i Arendalsvassdraget, Nelauglaks. Denne blir rekna som utrydda.
Det vert drive sportsfiske etter laks.
Mange stader i Noreg vert det drive oppdrett av laks. Rømd oppdrettslaks kan verta eit problem for villaksen.
Wikimedia Commons har multimedia som gjeld: Laks Laks (Salmo salar) er ein fisk i laksefamilien. Han er raud i kjøtet. Raudfarga kjem av astaxantin som laksen får i seg gjennom å eta krepsdyr, i hovudsak reker. Ein finn laksen langs heile norskekysten. Hannlaksen kan verta opp til 1,5 m lang, og få ei vekt på opp til 40 kg. Holaksen er noko mindre enn hannlaksen og har mindre maksimalvekt.
Laksen lever både i ferskvatn og uti havet. Han gyt i elvar. Etter nokre år vert laksen i stand til å leva i saltvatn. Den prosessen laksen og andre anadrome fiskar går gjennom og som gjer dei i stand til å tole saltvatn blir kalla smoltifisering. Ein smolt er dimed ein fisk som er klar til å vandra frå innsjøar og elvar og ut i havet.
På grunn av landhevinga etter siste istid vart ein del laksestammar stengde inne og mista tilgang til saltvatn. Desse lever heile sitt liv i ferskvatn og blir omtala som innsjølaks eller reliktlaks. I Noreg er det to kjende innsjølaksar; namsblank (småblank) i elva Namsen og bleke (byglandsbleke) i Byglandsfjorden. Den største innsjølaksen er Venerlaksen som før utbygginga av Klarelva gjekk opp til Trysil. Det har òg vore ein reliktlaks i Arendalsvassdraget, Nelauglaks. Denne blir rekna som utrydda.
Det vert drive sportsfiske etter laks.
Mange stader i Noreg vert det drive oppdrett av laks. Rømd oppdrettslaks kan verta eit problem for villaksen.
Laks (Salmo salar), eller mer nøyaktig atlanterhavslaks, forekommer i Nord-Atlanteren og gyter i tilstøtende elver.
Atlanterhavslaksen blir av mange holdt for å være den flotteste av lakseartene. Hannlaksen (som gjerne kalles hake) kan trolig bli opptil 1,5 m lang og veie mer enn 40 kg. Hunnlaksen blir noe mindre. Den offisielle verdensrekorden for stangfiske er en laks som veide 32,5kg. Den ble tatt i elva Tana i Finnmark av Nils Walle i 1951. I Devon River i Sør-England ble det i 1901 fanget en laks på hele 46,78 kg, men ikke på stang.[2]
Atlanterhavslaksen skiller seg fra stillehavslaksen ved at den har færre enn 13 stråler i gattfinnen. Laksen har et lite, spisst hode og kroppen er tykkest rundt ved ryggfinnen. Halefinnen er svakt avrundet i formen. Munnen er moderat stor. Utseendet varierer gjennom de ulike fasene av livet, herunder også utfargingen.
Atlanterhavslaksen er endemisk for Nord-Atlanteren, fra Boston til polarsirkelen i det nordvestre Atlanterhavet, og fra Portugal i sør til Karaporten i Russland i det nordøstre Atlanterhavet.
Forskning på laksens gener tyder på at hver elv har distinkte populasjoner (økotyper), som skiller seg genetisk fra andre elver, og i store vassdrag kan det til og med være ulike populasjoner (stammer).[3]
Atlantisk laks er delt opp i mange selvreproduserende bestander som gyter i store og små vassdrag med utløp til Atlanterhavet, både i Europa og Nord-Amerika.[4]
Norske villaksbestander utgjør en stor andel av alle verdens bestander av atlanterhavslaks, og dermed også en stor andel av den genetiske variasjonen innenfor arten. Man regner med at det har vært 452 selvreproduserende bestander av laks i forskjellige elver i Norge. Av disse er 45 bestander utryddet mens over 100 bestander er i faresonen.[trenger referanse]
Gjennom seleksjon over mange generasjoner er laksen i den enkelte elv blitt tilpasset miljøforholdene slik at egenskaper som for eksempel tidspunkt for smoltvandring er optimalisert for maksimal produksjon og overlevelse. De ulike villaksbestandene varierer blant annet i størrelse, kroppsform, og alder ved gyting. Den genetiske variasjonen hos villaks er stor, og bare en begrenset del av den finnes hos oppdrettslaksen, selv om flere laksebestander ble benyttet i etableringen av oppdrettslinjene.
Laksen er anadrom, noe som betyr at den vandrer opp i elvene for å gyte. Selv om laksen lever i havet kan lakseeggene bare klekkes og utvikles i ferskvann. Den gyter som regel i den samme elva den ble født i, men ikke alltid. Det forekommer at enkeltindivider går opp i feil elv — (av merket norsk villsmolt som ble gjenfanget i elv hadde omkring 14 % gått til feil elv).[5] Laks gyter i relativt kalde elver med steinbunn. Når yngelen har blitt 2–5 år, vandrer den fra elva og ut i havet der den livnærer seg til den blir gyteklar etter cirka 1–4 år.
Tilbakevandring til elvene skjer enkelte steder fordelt over hele året, men i Norge fra tidlig mai og frem til november. Gyteperioden er i hovedsak i november. I enkelte elver kan gytingen foregå helt frem til februar. I motsetning til stillehavslaks og de fleste andre atlanterhavstammer, har den nordatlantiske og dermed også den norske varianten, beholdt evnen til å gyte flere ganger. Likevel regner man med at 60-70 % av førstegangsgyterne dør etter gyting. Dvs. 30-40 av 100 gyter 2 ganger og 10-15 av 100 gyter 3 ganger. Jensen viser til undersøkelse i elven Imsa der nesten 70 % av laksen overlevde gytingen og gikk tilbake til sjøen.[5] Hunnen renser ei gytegrop med sporden, der befruktet rogn havner etter leken mellom hunnen og hannen. Det er ikke uvanlig at hunnen doserer dette ut i 7-9 omganger med forskjellige partnere. En tommelfingerregel er at hunnen legger ca. 1300 egg pr. kg vekt. Eggene ligger over vinteren og klekkes om våren. Klekkingen forutsetter en enzymatisk prosess, blant annet med enzymet zonase, som ble påvist første gang i et forskningsprosjekt ved Universitetet i Bergen i 1984.[6]
Den aller første tiden lever lakseyngelen av plommesekken, en pose full av næring på larvens mage. Lakseyngelen blir i elva i noen år før den smoltifiseres.
Smoltifisering er en metamorfose der laksen skal forberede seg til livet i havet både på utsiden (skifter farge) og på innsiden (tilpasses saltvann). Det er først når den er 2-5 år gammel at den smoltifiserer seg og vandrer ut i havet. Dette skjer i det vanntemperaturen stiger over ca. 8 grader, oftest i fra begynnelsen av mai (Sør-Norge) og utover videre nordover etter hvert som temperaturen stiger utover våren.
Ved utvandringen er smolten mellom ca. 13 cm og 15 cm. lang. Atlanterhavslaksens opphold i Norskehavet og Barentshavet varer gjerne mellom ett og tre år. Etter én vinter i havet veier laksen mellom 1 og 3 kg, og kalles for smålaks. Etter to vintre veier den ofte mellom 3 og 7 kg og kalles mellomlaks. Etter tre vintre veier den gjerne over 7 kg (opp til 18 kg) og kalles storlaks. Forskjell i vekst i havet er i stor grad genetisk betinget.[5] Laksen "velger" selv når den vil bli kjønnsmoden og returnere til elven for å gyte. Det forskes i om dette trigges av tilgang på føde da den i "gode" år ser ut til å velge å bli flere år i havet. Dette ser ut til å ha vært tilfellet i de siste årene (2010-2012).
Enkelte hanner blir kjønnsmodne uten å ha vært i sjøen og disse parrhannene på 15–20 cm deltar i gytingen sammen med laks som kommer inn fra havet. Parrhannene kan senere smoltifiseres, gå til sjøen og utvikle seg normalt videre.[5]
Laksen har flere oppvekstområder i havet. Ved Sørvest-Grønland er et viktig oppvekstområde både for europeisk og amerikansk laks, og disse har vært i havet minst ett år. Norskehavet og nordover inn i Barentshavet er også viktige områder. Nord i Norskehavet er det nesten bare laks fra norske elver, mens aller lengst nord finnes det også laks fra russiske elver. I Finnmark går oppvekstområdet helt inn til kysten og innover i fjordene. Smolt som er flyttet og sluppet ut i munningen av en annen elv vender tilbake til denne.[5] Laksens vandring skiller seg fra sjørøye og sjøørret ved at disse vandrer fra elv til kystområdene og tilbake hver sommer. Hos laksen ender hver sesongvandring med at smolten i ferskvann og gytelaksen i sjøen har byttet plass.[3]
Det er satt frem mange hypoteser om hvordan laksen er i stand til å finne tilbake til sin fødeelv. Laksen må navigere både over store avstander i åpent hav (fjernorientering) og laksen må ved kysten velge rett fjord og rett elv (nærorientering). Allerede i 1599 lanserte Peder Claussøn Friis en teori som inkludere en lederfisk med guddommelige evner. Nyere teorier inkluderer fjernorientering ved hjelp av solen, havstrømmene og elektriske felt, og nærorientering ved hjelp av lukt eller lyd av fødeelven. Det er videre lansert en teori om at smoltens utvandring er basert på feromoner (luktstoffer) spesifikke for en laksestamme (laks fra en bestemt elv). I henhold til denne siste hypotesen danner smoltens utvandring og den voksne laksen vandring tilbake for å gyte et toveissystem, en korridor av lukt, i elv, fjord og hav. Forskningen viser at kjemisk kommunikasjon spiller en rolle for laksefisk.[3]
Laksen er ettertraktet blant sportsfiskere, men den er på langt nær så populær som ørret. Dette kan skyldes at laks ikke er like tilgjengelig for fiskeren, fordi lakselvene og laksefiske ofte er belagt med restriksjoner og betalingsordninger. Laksefiske i elver er mest populært, og foregår stort sett med flue, sluk og mark som agn. I Norge er nå reke tillatt som agn i bare noen få elver/vassdrag. Både hav- og elvefiske etter laks er regulert ved lov.
Laksefiske gir et viktig bidrag til turisme, friluftsliv og inntekt for grunneierne. De lakseelvene som gir årlig størst oppfisket kvantum i Norge, er Tana med bielver, Gaulavassdraget, Orkla og Altaelva.
Redskaper som brukes til laksefiske[8]
I Numedalslågen benyttes også flåtefiske.
Laks har hatt betydning for næringstilgang og bosetning i Norge fra de eldste tider. Helleristningene i Alta viser blant annet laks.[10]
Retten til laksefiske i sjø og ferskvann var et tema allerede i vikingtid eller middelalder. Ved elva Figgjo ved gården Sele sto en runestein fra omkring 1100 med teksten «De maa hugsa at halvparten i elvi med laksevarpi skal høyra til garden Sele til eiedom og til odel.» Både Gulatingsloven og Frostatingslova hadde bestemmelser om eiendomsrett til vann, fiske og jakt. Regelen om «hver manns rett til fiske ved egen jordeiendom slik det hadde vert fra gammelt», ble tatt inn Magnus Lagabøtes landslov i 1274 og i Christian Vs norske lov fra 1687. Gulatingsloven nevner at ingen må fiske i annen manns elv og ved fiske fra begge elvebredder eier hver mann frem til elvens midtpunkt. Samtidig måtte ingen sperre elven med fiskeredskap slik at fisken ikke kunne vandre fritt fra fjell til fjære: «ganga skal Gudsgåva til fjells som til fjære, um ganga ho vil» (laksen omtales som Guds gave - «godgæfi»).[7]
UM FISKEVATN
– Gulatingslovi (del V, kap 14)[11] Da munkene i Lysekloster sperret Oselven tvers over ble det rettssak og biskop Audfinn i Bergen bestemte i 1328 at sperringen skulle brytes ned slik at fisken kunne gå fritt mellom fjell og fjære. Biskopen sendte væpnede menn for å bryte ned den ulovlige fiskegarden. Elvens midtpunkt som grense mellom eiendommene ble senere endret til elvens dypeste sted (djupålen). Ved overdragelse av gårdseiendommer var det vanlig å regne opp alt som fulgte med, typisk ble da vann, jaktterreng og fiskeplasser nevnt. Laks ble samtidig fanget i sjøen før kilenota ble tatt i bruk. Hele eller parter av lakseverper ble omsatt, utleid eller pantsatt som selvstendige eiendommer. For eksempel ble det i Olav Engelbrektssons jordebok (ca. 1530) listet opp lakseverp eid av erkestolen eller Nidarosdomen, noen av disse var bortleid separat, andre sammen med jord. Retten til laksefiske i sjø har hørt grunneieren til og laksefiske i sjøen har vært verdifulle, til dels like verdifulle som gården de var knyttet til. Noen lakseretter i saltvann er særskilt matrikulerte, andre er tatt hensyn til ved verdsetting av gården.[9]
Oppdrett av laks er en av Norges største og viktigste eksportnæringer, og Norge er en verdensledende produsent og eksportør av fersk og frossen laks. Forholdene for lakseoppdrett er svært gode i Norge fordi temperaturen i havet ikke blir for høy, noe som gjør lakseoppdrett vanskelig lengre sør. Samtidig blir ikke temperaturene alt for lave, noe som gir lite tilvekst siden laksen er vekselvarm. Det ligger oppdrettsanlegg langs hele norskekysten.
Reguleringen av Orkla for kraftproduksjon har endret vassdraget fra å være sterkt flompreget til å ha mer jevn vannføring. Dette har ifølge NINA gitt større vanndekte arealer og større smoltproduksjon. Samtidig har ikke reguleringen endret smoltens utvandring fra Orkla som skjer i mai. Omtrent 20.000 smolt drepes i Svorkmo kraftverk hvert år, dette er omkring 10 % av Orklas smoltproduksjon. Orkla er lakseførende 92 km opp til Stoenfossen i Rennebu. Før reguleringen ble det tatt omkring 15 tonn laks og sjøørrett i Orkla, etter reguleringen ligger fangsten på opp mot 28 tonn ifølge NINA.[12]
Kommunevåpenet til Grane har en blå laks på grå bunn
Kommunevåpenet til Nordreisa har to grå laks på grønn bunn
Kommunevåpenet til Kvalsund har tre grå laks på blå bunn
Byvåpenet til Mandal har tre sølvfargede laks på blå bunn
Boka Interaksjoner mellom lakseoppdrett og villaks er en oppdatering av kunnskapen etter Villaksutvalget utredning i NOU 1999:9. Boka er bok nr to i kunnskapsserien for laks og vannmiljø og finnes som nedlastbar pdf fil på Kunnskapssenter for laks og vannmiljø (KLV) sin hjemmeside.
Laks (Salmo salar), eller mer nøyaktig atlanterhavslaks, forekommer i Nord-Atlanteren og gyter i tilstøtende elver.
.jpg)
