Cirsium acaule, ye una especie fanerógama perteneciente a la familia de les asteracees.
Atopar dende Inglaterra y Escandinavia hasta'l sur d'Europa. Estiende la so área de distribución escontra'l Asia Occidental.
N'Alemaña, alcuéntrase nes partes central y meridional, onde son bien frecuentes. Sicasí, n'Austria ye bastante raru d'atopar, ente qu'en Suiza, ye abondosu.
Ye una planta añal o viviega considerada invasora con fueyes lobulaes, llanceolaes y espinoses con flores tubulares en tarmu rastreru. Los sos granes son polinizadas poles abeyes.
Cirsium acaule describióse por Giovanni Antonio Scopoli y espublizóse en Primitiae Florae Holsaticae 59. 1780.[1]
Cirsium: nome xenéricu que deriva de la pallabra llatina cirsĭŏn, -ĭi —del griegu χιρσός, -ον, "varices"— vocablu qu'usa Pliniu'l Vieyu (Naturalis Historia, 27, 61) pa identificar un cardu que s'utiliza pal tratamientu d'esti tipu de dolencia. Nos tiempos modernos, el botánicu francés Tournefort (1656 - 1708) derivó'l nome Cirsium.
acaule: epítetu llatín que significa "ensin tarmu".
Númberu de cromosomes de Cirsium acaulon (Fam. Compositae) y táxones infraespecíficos: 2n=34[2]
Cirsium acaule, ye una especie fanerógama perteneciente a la familia de les asteracees.
IlustraciónPlanhigyn blodeuol o deulu llygad y dydd a blodyn haul ydy Ysgallen ddigoes sy'n enw benywaidd. Mae'n perthyn i'r teulu Asteraceae. Yr enw gwyddonol (Lladin) yw Cirsium acaule a'r enw Saesneg yw Dwarf thistle.[1] Ceir enwau Cymraeg eraill ar y planhigyn hwn gan gynnwys Ysgallen Ddigoes, Ysgall Di-baladr, Ysgall Ddi-goes.
Daw'r gair "Asteraceae", sef yr enw ar y teulu hwn, o'r gair 'Aster', y genws mwyaf lluosog o'r teulu - ac sy'n tarddu o'r gair Groeg ἀστήρ, sef 'seren'.
Planhigyn blodeuol o deulu llygad y dydd a blodyn haul ydy Ysgallen ddigoes sy'n enw benywaidd. Mae'n perthyn i'r teulu Asteraceae. Yr enw gwyddonol (Lladin) yw Cirsium acaule a'r enw Saesneg yw Dwarf thistle. Ceir enwau Cymraeg eraill ar y planhigyn hwn gan gynnwys Ysgallen Ddigoes, Ysgall Di-baladr, Ysgall Ddi-goes.
Daw'r gair "Asteraceae", sef yr enw ar y teulu hwn, o'r gair 'Aster', y genws mwyaf lluosog o'r teulu - ac sy'n tarddu o'r gair Groeg ἀστήρ, sef 'seren'.
Pcháč bezlodyžný (Cirsium acaule) je vytrvalá rostlina z čeledi hvězdnicovitých. Má k zemi přitisknutou růžici kožovitých listů se zubatým okrajem. Lodyhu má velmi krátkou, obvykle jen několik centimetrů dlouhou (jen zřídka delší než 20 cm). Květy má pcháč bezlodyžný většinou jednotlivé, koncové a purpurové. Kvete v červenci až září.
Často se kříží s jinými druhy pcháčů, křížence prozradí nízký vzrůst.
Roste v celé Evropě mimo její jihovýchodní části. V České republice roste roztroušeně až hojně, vzácný je v jižních Čechách a na Moravě. Má v oblibě slunné jižní stráně, louky, pastviny a náspy, nejčastěji roste na opukách. Preferuje půdy s nízkým obsahem dusíku, ale bohaté na vápník.
Pcháč bezlodyžný (Cirsium acaule) je vytrvalá rostlina z čeledi hvězdnicovitých. Má k zemi přitisknutou růžici kožovitých listů se zubatým okrajem. Lodyhu má velmi krátkou, obvykle jen několik centimetrů dlouhou (jen zřídka delší než 20 cm). Květy má pcháč bezlodyžný většinou jednotlivé, koncové a purpurové. Kvete v červenci až září.
Často se kříží s jinými druhy pcháčů, křížence prozradí nízký vzrůst.
Lav tidsel (Cirsium acaule) er en 10-30 centimeter høj plante i kurvblomst-familien. Bladene er rosetstillede med stive, stikkende torne og oftest skinnende overside. Den 2-4 centimeter brede blomsterkurv er enlig og meget kortstilket.
I Danmark findes lav tidsel hist og her på kalkrig jord, især på nordvendte skrænter. Den blomstrer i juli til september.[1]
Lav tidsel (Cirsium acaule) er en 10-30 centimeter høj plante i kurvblomst-familien. Bladene er rosetstillede med stive, stikkende torne og oftest skinnende overside. Den 2-4 centimeter brede blomsterkurv er enlig og meget kortstilket.
Die Stängellose Kratzdistel (Cirsium acaulon) ist eine Pflanzenart aus der Gattung der Kratzdisteln (Cirsium) innerhalb der Familie der Korbblütler (Asteraceae). Sie kommt in weiten Teilen Mitteleuropas verbreitet vor.
Die Stängellose Kratzdistel wächst als ausdauernde, krautige Pflanze[1] und erreicht lediglich Wuchshöhen von 5 bis 10 Zentimetern. Sofern ein sehr kurzer Stängel vorhanden ist, kann sie auch Wuchshöhen von bis zu 25 Zentimetern erreichen.
Die rosettig gehäuften und steifen Laubblätter sind auf der Oberseite kahl, auf der Unterseite zerstreut kurz behaart. Sie sind von länglich-lanzettlicher Gestalt und lappig buchtig bis fiederspaltig. Die Blattzipfel sind mehr oder weniger eckig, dreispaltig und bedornt.
Die meist einzeln, seltener auch bis zu viert wachsenden körbchenförmigen Blütenstände sitzen unmittelbar „auf der Wurzel“ bzw. auf der Grundblattrosette. Der Hüllkelch ist eiförmig und kahl, die Hüllblätter sind bräunlich purpurn gefärbt. Die Krone ist purpurrot, selten auch weiß.
Die Blütezeit liegt vorwiegend in den Monaten Juli bis September.
Die Chromosomenzahl beträgt 2n = 34.[2]
Die Stängellose Kratzdistel kommt von England und Skandinavien bis ins südliche Europa vor. Östlich reicht ihr Verbreitungsgebiet bis Estland, Polen und zur Slowakei.[3]
In Deutschland ist die Stängellose Kratzdistel in der Mitte und im Süden recht verbreitet. Größere Lücken gibt es südlich der Donau und in Nordwestdeutschland. In den Allgäuer Alpen steigt sie am Breitenberg bei Pfronten bis in Höhenlagen von 1840 Metern auf.[4] In Österreich ist Cirsium acaule eher seltener zu finden, während sie in der Schweiz gebietsweise sehr häufig ist.
Die Stängellose Kratzdistel wächst in Halbtrockenrasen, mageren Weiden und Wiesen, an Böschungen und an Wegrändern. Sie gedeiht am besten auf mehr oder weniger trockenen, warmen, kalkreichen, mageren und oft steinigen Lehmböden. Cirsium acaulon kommt meist im Gentiano-Koelerietum oder anderen Pflanzengesellschaften des Mesobromion-Verbands vor.[2]
Die Erstveröffentlichung erfolgte 1753 unter dem Namen (Basionym) Carduus acaulos durch Carl von Linné in Species Plantarum, 2, Seite 1199. Die Neukombination zu Cirsium acaulon (L.) Scop. wurde 1769 durch Giovanni Antonio Scopoli in Annus Hist.-Nat., 2, Seite 62 veröffentlicht. Weitere Synonyme für Cirsium acaulon (L.) Scop. sind: Cnicus acaulos (L.) Willd., Cnicus dubius Willd.[3]
Je nach Autor gibt es Unterarten:[3]
Für die Stängellose Kratzdistel bestehen bzw. bestanden auch die weiteren deutschsprachigen Trivialnamen: Burste (Graubünden), Klein Eberwurz und Mattapfel (Berner Oberland).[5]
Die Stängellose Kratzdistel (Cirsium acaulon) ist eine Pflanzenart aus der Gattung der Kratzdisteln (Cirsium) innerhalb der Familie der Korbblütler (Asteraceae). Sie kommt in weiten Teilen Mitteleuropas verbreitet vor.
Cirsium acaule or acaulon has the English name dwarf thistle or stemless thistle. It is widespread across much of Europe.[2] It is often found on short, calcerous grasslands.
Cirsium acaule is a perennial herb. The leaves are a spreading rosette, spiny, 10 to 15 cm long.
There is usually only one flower head, although there can sometimes be 2 or 3. Usually it is not stalked from the leaf rosette. The flower head is 3 to 4 cm long, the florets are red/purple. They flower from June to September.[3]
Cirsium acaule or acaulon has the English name dwarf thistle or stemless thistle. It is widespread across much of Europe. It is often found on short, calcerous grasslands.
Cirsium acaule, es una especie fanerógama perteneciente a la familia de las asteráceas.
Se encuentra desde Inglaterra y Escandinavia hasta el sur de Europa. Extiende su área de distribución hacia el Asia Occidental.
En Alemania, se encuentra en las partes central y meridional, donde son muy frecuentes. Sin embargo, en Austria es bastante raro de encontrar, mientras que en Suiza, es abundante.
Es una planta anual o vivaz considerada invasora con hojas lobuladas, lanceoladas y espinosas con flores tubulares en tallo rastrero. Sus semillas son polinizadas por las abejas.
Cirsium acaule fue descrita por Giovanni Antonio Scopoli y publicado en Primitiae Florae Holsaticae 59. 1780.[1]
Cirsium: nombre genérico que deriva de la palabra latina cirsĭŏn, -ĭi —del griego χιρσός, -ον, "varices"— vocablo que usa Plinio el Viejo (Naturalis Historia, 27, 61) para identificar un cardo que se utiliza para el tratamiento de este tipo de dolencia. En los tiempos modernos, el botánico francés Tournefort (1656 - 1708) ha derivado el nombre Cirsium.
acaule: epíteto latino que significa "sin tallo".
Número de cromosomas de Cirsium acaulon (Fam. Compositae) y táxones infraespecíficos: 2n=34[2]
Cirsium acaule
Le cirse acaule (Cirsium acaule) est une plante bisannuelle ou vivace appartenant au genre Cirsium et à la famille des Astéracées (ou Composées).
Plante qui pousse en montagne et en plaine, dans les prés ou les pâturages, le plus souvent sur sol calcaire. L'adjectif acaule signifie qu'elle n'a pas de tige, ou une tige insignifiante. Longues feuilles d'un vert assez foncé, en rosette étalée, pennatilobées et très épineuses. Capitule pourpre solitaire. Bractées de l'involucre dressées, à pointe rougeâtre peu épineuse. La plante, qui fleurit jusqu'à l'automne, est abondamment pollinisée par les abeilles.
Données d'après: Julve, Ph., 1998 ff. - Baseflor. Index botanique, écologique et chorologique de la flore de France. Version : 23 avril 2004.
Cirsium acaule
Le cirse acaule (Cirsium acaule) est une plante bisannuelle ou vivace appartenant au genre Cirsium et à la famille des Astéracées (ou Composées).
Synonyme Cirsium acaulon (L.) Scop.Il cardo nano (nome scientifico Cirsium acaule (L.) Scop. 1769) è una bassa pianta erbacea angiosperma dicotiledone e perenne, appartenente alla famiglia delle Asteraceae.[1][2]
Il nome del genere (cirsium) deriva dalla parola greca kirsos = varice; da questa radice deriva poi la denominazione Kirsion, un vocabolo che sembra servisse ad identificare una pianta usata per curare questo tipo di malattia. Da kirsion in tempi moderni il botanico francese Tournefort (1656 - 708) derivò il nome Cirsium dell'attuale genere.[3][4]
Il nome italiano “cardo” è abbastanza generico in quanto nel linguaggio comune si riferisce a diversi generi e specie di piante. Tra i generi che vengono chiamati direttamente “cardo”, oppure hanno una o più specie che comunemente si chiamano con questo nome citiamo: Carduus, Carduncellus, Carlina, Centaurea, Cnicus, Cynara, Echinops, Galactites, Jurinea, Onopordum, Scolymus, Silybum, Tyrimnus, tutti della famiglia delle Asteraceae. Ma anche in altre famiglie abbiamo dei generi con delle specie che volgarmente vengono chiamate “cardi” : il genere Eryngium della famiglia delle Apiaceae o il genere Dipsacus della famiglia delle Dipsacaceae.
Il binomio scientifico della pianta di questa voce è stato proposto inizialmente da Carl von Linné (1707 – 1778) biologo e scrittore svedese, considerato il padre della moderna classificazione scientifica degli organismi viventi, perfezionato successivamente dal medico e naturalista italiano Giovanni Antonio Scopoli (Cavalese, 3 giugno 1723 – Pavia, 8 maggio 1788) nella pubblicazione ”Anni Historico-Naturales” del 1769.[5]
L'epiteto specifico (acaule) e quello comune deriva ovviamente dalla mancanza del fusto.[6]
Il “Cardo nano” è una pianta bassa (0 – 5 cm) di tipo cespitoso. La forma biologica della specie è emicriptofita rosulate ("H ros"); sono piante perennanti per mezzo di gemme poste al suolo e con foglie basali appressate al suolo (rosetta basale).[7][8][9][10][11][12][13]
Radici secondarie da rizoma.
Le foglie sono unicamente quelle della rosetta basale disposte radialmente e appressate al suolo. La forma è pennatopartita con incisioni che arrivano fino a 4/5 della lamina; i margini sono provvisti di robuste spine. Dimensione delle foglie: larghezza 2 – 4 cm; lunghezza 8 – 15 cm; lunghezza delle spine 2 – 3 mm.
L'infiorescenza è formata da capolini solitari inseriti direttamente al centro della rosetta (capolini sessili). I fiori sono racchiusi in un involucro ovoide formato da squame di tipo lanceolato. L'apice di queste squame è verde ed è provvisto di brevi mucroni spinescenti. Diametro dell'involucro 2 cm; squame inferiori: larghezza 2 – 3,5 mm, larghezza 6 – 8 mm; squame superiori: lunghezza massima 20 mm. Diametro del capolino: da 20 a 45 mm.
I fiori del capolino sono tutti tubulosi (il tipo ligulato, presente nella maggioranza delle Asteraceae, qui è assente), sono inoltre ermafroditi, tetraciclici (calice– corolla – androceo – gineceo) e pentameri.
I frutti sono del tipo achenio con un pappo terminale formato da molte file di peli barbosi riuniti alla base. Dimensione del pappo 20 – 25 mm.
Dal punto di vista fitosociologico alpino la specie di questa voce appartiene alla seguente comunità vegetale:[16]
Per l'areale completo italiano la specie di questa voce appartiene alla seguente comunità vegetale:[17]
Descrizione: l'alleanza Onopordion acanthii è relativa alle comunità antropiche (pioniere ruderali e nitrofile) formata dai grandi cardi (generi Onopordum, Carduus, Cirsium e altri) a ciclo biologico annuale, biennale o perenne con portamento a rosetta a fioritura tardo-invernale o estiva e con un microclima temperato (variabile da subcontinentale a submediterraneo). Il terreno sul quale si sviluppa questa comunità deve essere rimosso e non umido. La distribuzione di questa alleanza è soprattutto nell’Europa continentale (Ucraina, Ungheria e Monti Balcani) con diffusione in tutto il resto dell’Europa. In Italia l’alleanza è localizzata sulle Alpi e nelle porzioni subcontinentali degli Appennini.
Specie presenti nell'associazione: Carduus nigrescens, Carduus acanthoides, Cirsium acaule, Cirsium ferox, Descurainia sophia, Echium vulgare, Echinops sphaerocephalus, Lappula squarrosa, Marrubium peregrinum, Melilotus officinalis, Nepeta cataria, Stachys germanica, Onopordum acanthium, Tordilium maximum, Verbascum lichnitis, Reseda lutea, Artemisia absinthium, Artemisia vulgaris, Ballota nigra, Berteroa incana, Bromus sterilis e Bromus tectorum.
Altre alleanze per questa specie sono:[17]
La famiglia di appartenenza di questa voce (Asteraceae o Compositae, nomen conservandum) probabilmente originaria del Sud America, è la più numerosa del mondo vegetale, comprende oltre 23.000 specie distribuite su 1.535 generi[18], oppure 22.750 specie e 1.530 generi secondo altre fonti[19] (una delle checklist più aggiornata elenca fino a 1.679 generi)[20]. La famiglia attualmente (2021) è divisa in 16 sottofamiglie.[1][10][21]
Cardueae è una delle 4 tribù della sottofamiglia. La tribù Cardueae a sua volta è suddivisa in 12 sottotribù (la sottotribù Carduinae è una di queste). Il genere Cirsium elenca 435 specie con una distribuzione cosmopolita, 35 delle quali sono presenti spontaneamente sul territorio italiano.[2][10][11][12][22][23]
Il genere di questa voce è inserito nel gruppo tassonomico della sottotribù Carduinae.[12] In precedenza provvisoriamente era inserito nel gruppo tassonomico informale "Carduus-Cirsium Group".[10] La posizione filogenetica di questo gruppo nell'ambito della sottotribù è abbastanza vicina al "core" della sottotribù (con il genere Carduus forma un "gruppo fratello") e dalle analisi molecolari è stato calcolato in 7,2 milioni di anni fa la separazione di questo genere dal resto del gruppo (è stato l'ultimo a separarsi).[22][23]
Il genere Cirsium spesso viene botanicamente “confuso” con altri generi come quello del Carduus o Cnicus (e di altri ancora). Le specie del primo genere ad esempio sono molto simili a quelle del Cirsium, anche se una certa distinzione è possibile servendosi dell'aspetto del pappo (in Cirsium è formato da setole piumose; mentre in Carduus è composto da pagliette denticolate scabre).
Il genere Cirsium appartiene alla tribù delle Cardueae (da alcuni autori indicata come Cynareae), tribù che il Sistema Cronquist assegna alla sottofamiglia Cichorioideae e che invece la classificazione APG colloca nella sottofamiglia Carduoideae.[24].
Il numero cromosomico di Cirsium acaule è 2n = 34.[13][25]
Il basionimo per questa specie è: Carduus acaulis L..[26]
In alcune checklist[27][28] questa specie viene denominata in un altro modo: Cirsium acaulon (L.) Scop.; o con altri autori[29]: Cirsium acaule (L.) A.A.Weber ex Wigg..
I caratteri distintivi di questa specie nell'ambito del genere sono:[13][30]
Per questa specie è riconosciuta la seguente sottospecie:[2]
Come per tutto il genere dei “Cardi” anche il “Cardo nano” facilmente s'incrocia con altre specie dello stesso genere. Nell'elenco che segue sono indicati alcuni ibridi interspecifici:
La specie Cirsium acaule, in altri testi, può essere chiamata con nomi diversi. L'elenco che segue indica alcuni tra i sinonimi più frequenti:
Il Cardo acaule in altre lingue viene chiamata nei seguenti modi:
Il cardo nano (nome scientifico Cirsium acaule (L.) Scop. 1769) è una bassa pianta erbacea angiosperma dicotiledone e perenne, appartenente alla famiglia delle Asteraceae.
Bestiebė usnis (Cirsium acaule) – astrinių (Asteraceae) šeimos usnių (Cirsium) genties augalas. Savaime auga Europoje. Dažnas Šiaurės Lietuvoje, kai kur apyretis, o pietiniuose ir pietryčių rajonuose visai nepastebėtas.
Auga pievose, ganyklose, dirvonuose, pamiškėse ir miško aikštelėse.
Žiedai lankomi kamanių, bičių ir kitų vabzdžių. Pašarinės vertės neturi, laikoma ganyklų piktžole.
Tai daugiametis, labai dygus medėjantį šakniastiebį turintis augalas. Stiebo neturi, arba jis būna iki 25 cm aukščio. Lapai pailgi, trumpakočiai, plunksniškai suskaldyti, garbanoti, dantyti, dantelių viršūnės dygliškos. Skroteliniai lapai prigludę prie žemės.
Vienas, rečiau du ar trys pailgi, gana stambūs graižai išauga lapų skrotelės viduryje ir retai pakyla virš žemės ant neilgo nesparnuoto stiebelio. Skraistlapiai žali, dygliuoti, išsidėstę keliomis eilėmis, jų viršūnė neretai spalvota. Visi graižo žiedai vamzdiški, juose yra nektaro. Vainikėlis giliai suskaldytas, rausvai violetinis, retai citrinos spalvos ar baltas.
Žydi nuo liepos iki rugsėjo mėnesio. Vaisiai – keturbriauniai, pailgi, 3-4 mm ilgio lukštavaisiai su balkšvais, ilgais skristukais iš plunksniškų plaukelių.
Bestiebė usnis (Cirsium acaule) – astrinių (Asteraceae) šeimos usnių (Cirsium) genties augalas. Savaime auga Europoje. Dažnas Šiaurės Lietuvoje, kai kur apyretis, o pietiniuose ir pietryčių rajonuose visai nepastebėtas.
De aarddistel (Cirsium acaule) is een plant uit de composietenfamilie (Compositae oftewel Asteraceae). De soort staat op de Nederlandse- en Belgische Rode lijst van planten als zeer zeldzaam en zeer sterk afgenomen. Het verspreidingsgebied omvat Europa en Azië.
Het is een tweejarige plant waarbij in het eerste jaar zich de wortel en het bladrozet vormen; in het tweede jaar ontwikkelen zich de bloemen en vruchten.
De aarddistel heeft meestal een zeer korte, 5-10 cm lange stengel, die soms echter tot 30 cm lang kan worden. De plant heeft lange ondergrondse stengels (rizomen) en bloeit in juli tot september met meestal één bloemhoofdje. De bladeren dragen scherpe stekels en zijn van onderen kort behaard. De vruchtjes aan de top zijn voorzien van vruchtpluis (distelpluis).
De aarddistel komt voor in kalkrijke weilanden.
Soms komen er natuurlijke hybriden voor van de aarddistel en de moesdistel (Cirsium oleraceum).
De aarddistel (Cirsium acaule) is een plant uit de composietenfamilie (Compositae oftewel Asteraceae). De soort staat op de Nederlandse- en Belgische Rode lijst van planten als zeer zeldzaam en zeer sterk afgenomen. Het verspreidingsgebied omvat Europa en Azië.
Het is een tweejarige plant waarbij in het eerste jaar zich de wortel en het bladrozet vormen; in het tweede jaar ontwikkelen zich de bloemen en vruchten.
De aarddistel heeft meestal een zeer korte, 5-10 cm lange stengel, die soms echter tot 30 cm lang kan worden. De plant heeft lange ondergrondse stengels (rizomen) en bloeit in juli tot september met meestal één bloemhoofdje. De bladeren dragen scherpe stekels en zijn van onderen kort behaard. De vruchtjes aan de top zijn voorzien van vruchtpluis (distelpluis).
De aarddistel komt voor in kalkrijke weilanden.
Soms komen er natuurlijke hybriden voor van de aarddistel en de moesdistel (Cirsium oleraceum).
Dvergtistel (Cirsium acaule) er en plante i kurvplantefamilien, som er meget sjelden i Norge.
Det er den minste tistelarten vi har og den er flerårig. Dvergtistel danner en rosett med spredte, tornete blader og en blomst i midten. Enkelte av bladene er hårete på undersiden og den blir opptil 10-15 cm høy. Blomsten er rødfiolett og hver plante danner som regel kun en kurv. Dvergtistel tilhører et floraelement som hadde sin største utbredelse i den varmekjære perioden i bronsealderen, og den trives best på kalkrike enger og mark.
Den ble første gang funnet i Norge i 1847, på Ulvøya i Oslo. Det er idag den eneste kjente forekomsten av dvergtistel i Norge, og her vokser den i en privat hage. Området er nå totalfredet. I tillegg er denne forekomsten også regnet som verdens nordligste forekomst av arten. Dvergtistel står oppført på Norsk rødliste for arter 2010 som kritisk truet.
Etter 2. verdenskrig var dvergtistelen regnet som utryddet, men den ble gjenoppdaget på Ulvøya i 1982. Den trues i dag av både økt utbygging, gjengroing og konkurranse fra rosebusker. Det ble i 1998 innsamlet frø fra disse plantene på Ulvøya som en sikkerhet i tilfelle den skulle forsvinne. Dvergtistel er i et forsøk på å redde den nylig introdusert til naboøya, Padda naturreservat.
Botanisk hage i Oslo har idag et eksemplar av dvergtistel i Osloryggen, et anlegg som ble anlagt til Oslo bys 1000-årsjubileum i år 2000.
Dvergtistel (Cirsium acaule) er en plante i kurvplantefamilien, som er meget sjelden i Norge.
Det er den minste tistelarten vi har og den er flerårig. Dvergtistel danner en rosett med spredte, tornete blader og en blomst i midten. Enkelte av bladene er hårete på undersiden og den blir opptil 10-15 cm høy. Blomsten er rødfiolett og hver plante danner som regel kun en kurv. Dvergtistel tilhører et floraelement som hadde sin største utbredelse i den varmekjære perioden i bronsealderen, og den trives best på kalkrike enger og mark.
Den ble første gang funnet i Norge i 1847, på Ulvøya i Oslo. Det er idag den eneste kjente forekomsten av dvergtistel i Norge, og her vokser den i en privat hage. Området er nå totalfredet. I tillegg er denne forekomsten også regnet som verdens nordligste forekomst av arten. Dvergtistel står oppført på Norsk rødliste for arter 2010 som kritisk truet.
Etter 2. verdenskrig var dvergtistelen regnet som utryddet, men den ble gjenoppdaget på Ulvøya i 1982. Den trues i dag av både økt utbygging, gjengroing og konkurranse fra rosebusker. Det ble i 1998 innsamlet frø fra disse plantene på Ulvøya som en sikkerhet i tilfelle den skulle forsvinne. Dvergtistel er i et forsøk på å redde den nylig introdusert til naboøya, Padda naturreservat.
Botanisk hage i Oslo har idag et eksemplar av dvergtistel i Osloryggen, et anlegg som ble anlagt til Oslo bys 1000-årsjubileum i år 2000.
Ostrożeń krótkołodygowy (Cirsium acaule Scop), nazywany też ostrożeniem bezłodygowym – gatunek rośliny należący do rodziny astrowatych. W Polsce średnio pospolity.
Bylina, hemikryptofit. Rośnie na suchych łąkach, obrzeżach lasów, w suchych murawach. Kwitnie od lipca do września, roślina owadopylna i wiatrosiewna. W klasyfikacji zbiorowisk roślinnych gatunek charakterystyczny dla klasy (Cl.) Festuco-Brometea[2]. Liczba chromosomów 2n=32.
Tworzy mieszańce z ostrożeniem błotnym, o. dwubarwnym, o. lancetowatym, o. łąkowym, o. polnym, o. warzywnym.
Ostrożeń krótkołodygowy (Cirsium acaule Scop), nazywany też ostrożeniem bezłodygowym – gatunek rośliny należący do rodziny astrowatych. W Polsce średnio pospolity.
Jordtistel (Cirsium acaule) är en växtart i familjen korgblommiga växter.
Det är den minsta tistelarten i Skandinavien och den är flerårig. Jordtistel bildar en rosett med utspridda, tornade blad och en blomkorg i mitten. En del av bladen är håriga på undersidan och den blir upp till 10-15 cm hög. Blomman är rödviolett och varje planta bildar som regel endast en korg. Jordtistel hör till ett floraelement som hade sin största utbredning under den varma perioden under bronsåldern och den trivs bäst på kalkrika ängar och mark.
I Sverige är den vanlig i Skåne och på de två största öarna och ganska vanlig på och i närheten av de andra slättlanden i Götaland. Den blev funnen i Norge första gången 1847, på Ulvøya i Oslo. Den platsen är fortfarande den enda kända växtplatsen för jordtistel i Norge och där växer den i en privat trädgård. Området är nu totalfredat. Denna förekomst räknas också som världens nordligaste förekomst av arten. Jordtistel är i Norge upptagen på Rödlistan som kritiskt hotad.
Jordtistel (Cirsium acaule) är en växtart i familjen korgblommiga växter.
Det är den minsta tistelarten i Skandinavien och den är flerårig. Jordtistel bildar en rosett med utspridda, tornade blad och en blomkorg i mitten. En del av bladen är håriga på undersidan och den blir upp till 10-15 cm hög. Blomman är rödviolett och varje planta bildar som regel endast en korg. Jordtistel hör till ett floraelement som hade sin största utbredning under den varma perioden under bronsåldern och den trivs bäst på kalkrika ängar och mark.
I Sverige är den vanlig i Skåne och på de två största öarna och ganska vanlig på och i närheten av de andra slättlanden i Götaland. Den blev funnen i Norge första gången 1847, på Ulvøya i Oslo. Den platsen är fortfarande den enda kända växtplatsen för jordtistel i Norge och där växer den i en privat trädgård. Området är nu totalfredat. Denna förekomst räknas också som världens nordligaste förekomst av arten. Jordtistel är i Norge upptagen på Rödlistan som kritiskt hotad.
Cirsium acaule là một loài thực vật có hoa trong họ Cúc. Loài này được (L.) A.A.Weber ex Wigg. mô tả khoa học đầu tiên năm 1780.[1]
Cirsium acaule là một loài thực vật có hoa trong họ Cúc. Loài này được (L.) A.A.Weber ex Wigg. mô tả khoa học đầu tiên năm 1780.