लाख कीट या लाक्षा कीट (Lac insect या Kerriidae ) एक जन्तु है जो लाख (लाह) पैदा करता है। लाख को लाख के कीट से प्राप्त किया जाता है। इसका स्रवण सुर्ख रंग की मादा कीट करती है जिसका उपयोग वार्निश,पॉलिश,चमड़ा मोहरी लाख इत्यादि निर्माण में होता है। लगभग दो करोड़ किग्रा.लाख का निर्माण भारत प्रति वर्ष करता है। इस कीट मे निषेचन की क्रिया एक वर्ष मे दो बार होती है। प्रथम निषेचन अवधि-अक्टूबर से नवम्बर व्दितीय निषेचन अवधि-मई से जून। शारीरिक रूप से मादा लाख कीट नर लाख कीट की अपेक्षा बड़ी होती है।
अण्डा ( Egg ) : मादा कीट लक्ष - कक्ष ( Lac - cells ) के पूणअन्दर 200 से 500 तक अण्डे देती है । अण्डे निषिक्त ( Fertilized ) तथा अनिषिक्त ( Unfertilized ) दोनों प्रकार के अण्डे देती हैं । दोनों प्रकार के अण्डों से नर तथा मादा कीट शुरू निकलते हैं । मादा कीट तीन प्रकार के अण्डे देती है 1 . ऐसी मादाएँ जिनके अण्डों से नर व मादा बराबर संख्या में । निकलते हैं ।
लाख के कीट का वैज्ञानिक
Perionyx excavate,octochaetona serrata(भारतीय प्रजाति पेरिओनिक्स एक्सकॅवेटा ( Perionyx excavate ) , ऑक्टाकइटोना सेरेटा ( Octochaetona serrata ) अधिक सामान्य है ।)
Kerriidae is a family of scale insects, commonly known as lac insects or lac scales. Some members of the genera Metatachardia, Tachardiella, Austrotacharidia, Afrotachardina, Tachardina, and Kerria are raised for commercial purposes, though the most commonly cultivated species is Kerria lacca. These insects secrete a waxy resin that is harvested and converted commercially into lac and shellac, used in various dyes, cosmetics, food glazes, wood finishing varnishes and polishes.
Species include:
Kerriidae is a family of scale insects, commonly known as lac insects or lac scales. Some members of the genera Metatachardia, Tachardiella, Austrotacharidia, Afrotachardina, Tachardina, and Kerria are raised for commercial purposes, though the most commonly cultivated species is Kerria lacca. These insects secrete a waxy resin that is harvested and converted commercially into lac and shellac, used in various dyes, cosmetics, food glazes, wood finishing varnishes and polishes.
Species include:
Kerria lacca – true lac scale Paratachardina decorella – rosette lac scale Paratachardina pseudolobata – lobate lac scaleKerriidae es una familia de insectos hemípteros en la superfamilia Coccoidea.
Algunos miembros de los géneros Metatachardia, Tachardiella, Austrotacharidia, Afrotachardina, Tachardina y Kerria se crían con fines comerciales, aunque la especie más comúnmente cultivada es Kerria lacca. Estos insectos secretan una resina cerosa que se cosecha y se convierte comercialmente en laca y goma laca, que se utiliza en varios tintes, cosméticos y esmaltes alimentarios, barnices y abrillantadores para acabados de madera.
Kerriidae es una familia de insectos hemípteros en la superfamilia Coccoidea.
Algunos miembros de los géneros Metatachardia, Tachardiella, Austrotacharidia, Afrotachardina, Tachardina y Kerria se crían con fines comerciales, aunque la especie más comúnmente cultivada es Kerria lacca. Estos insectos secretan una resina cerosa que se cosecha y se convierte comercialmente en laca y goma laca, que se utiliza en varios tintes, cosméticos y esmaltes alimentarios, barnices y abrillantadores para acabados de madera.
Kerridae è una piccola famiglia di insetti dell'ordine dei Rincoti Omotteri, superfamiglia Coccoidea. Caratteristica di questa famiglia è l'emissione di un secreto resinoso detto lacca.
Le femmine hanno il corpo marcatamente convesso, ricoperto da una secrezione resinosa di consistenza cornea, provvista di tre aperture, due spiracolari e una anale, da cui fuoriescono filamenti di cera. Il rivestimento può presentare specifiche sculture, ma è sempre presente, davanti all'apertura anale, un processo spiniforme. Sulla faccia ventrale sono presenti areole marginali in cui si concentrano dotti tubulari.
Le antenne sono rudimentali, le zampe del tutto assenti.
Il ciclo biologico dei Kerridae si svolge con una o più generazioni l'anno secondo la specie. Lo sviluppo postembrionale si svolge in 3-4 stadi di neanide nelle femmine e in 5 nei maschi (tre di neanide si aggiungono due ninfali). Sono insetti ovipari, con uova deposte in una camera formata sotto il corpo della madre. Le femmine di Kerria lacca depongonono circa un migliaio di uova.
Vivono su piante arboree o arbustive formando dense colonie; le emissioni di lacca di più individui tendono a confluire in masse comuni, che arrivano ad avvolgere l'intera colonia e il ramo attaccato. In Kerria lacca la secrezione forma un vero e proprio manicotto che si sviluppa per circa un centimetro di spessore.
La famiglia dei Kerridae comprende circa un centinaio di specie ripartite fra 9 generi[1]:
I Kerridae sono diffusi in tutte le regioni tropicali, con estensioni nel neartico e nel paleartico. La maggiore concentrazione si rileva nella regione orientale, che costituisce anche il bacino di sfruttamento economico della K. lacca.
Kerria lacca o "cocciniglia della lacca" rappresenta la specie di maggiore importanza economica e, contrariamente ad altre cocciniglie impiegate per l'estrazione di coloranti, alimenta un'attività economica a livello industriale di non trascurabile dimensione. Nonostante la disponibilità di resine sintetiche, infatti, la lacca è ancora largamente utilizzata per la produzione di vernici, ceralacca, gommalacca, additivi alimentari, ecc. Lo sfruttamento della cocciniglia è antichissimo e risale ad alcuni millenni fa, da 2500 a 4000 anni secondo le fonti[2]. L'allevamento si svolge nel sudest asiatico, nel nordest dell'India, nella Cina meridionale e nel Bangladesh.
Kerridae è una piccola famiglia di insetti dell'ordine dei Rincoti Omotteri, superfamiglia Coccoidea. Caratteristica di questa famiglia è l'emissione di un secreto resinoso detto lacca.
Kerriidae er en familie med plantelus som hører til gruppen skjoldlus, Coccoidea. De er insekter med sugende munndeler og hører til i den store gruppen nebbmunner. Det mest kjente medlemmet av gruppen er lakkskjoldlusen (Kerria lacca), som skiller ut et harpiks-aktig stoff, lakk, som kan brukes til å lage skjellakk.
De voksne hunnene er svært redusert, beina er helt borte, antennene er ganske små og 2-leddete. De er dekket av et bredt, høyt hvelvet skjold av lakk eller et hornaktig stoff. Ofte sitter de så tett sammen at skjoldene gror sammen til et felles tak. Skjoldet er ofte delt i flere lober og har markert overflateskulptur, og har tre åpninger, en analåpning og to spirakel- (åndehull-) åpninger. Også hannen produserer et skjold under utviklingen, men dette er mindre og smalere. De voksne hannene kan være vingede eller vingeløse.
Kerriidae lever på ulike busker og trær, og sitter helst på stammene av unge skudd. Hunnen utvikler seg gjennom 3-4 nymfestadier, hannen gjennom 5 stadier. Lakkskjoldlusen har 2 – 3 generasjoner hvert år. Hunnen legger opptil 1000 egg i et eggkammer under skjoldet, og skrumper selv inn slik at det blir plass til eggene. De nyklekte nymfene kryper ut ved analåpningen og kryper til nye skudd, der de setter seg fast. Hos de fleste artene forkommer hanner, men alle ser også ut til å være i stand til å formere seg ved parthenogenese. Noen arter er rent parthenogenetiske, uten hanner, blant andre den brysomme skadearten Paratachardina pseudolobata.
Lakkskjoldlusen (Kerria lacca) skiller ut lakk, et seigt, harpiks-lignende stoff som får en blank overflate når det størkner. dette har vært brukt mye til overflate-behandling av ulike gjenstander og i klebemidler. Det ferdige produktet kalles skjellakk. Skjellakk er mistenkt for å være kreftframkallende og stoffet brukes ikke lenger i noen særlig grad til dekorasjon av matvarer, men på grunn av den særlig attraktive, blanke overflaten det gir brukes de fortsatt i noen grad til finere møbler (særlig ved restaurering av gamle møbler) og musikkinstrumenter. Det har også vært vanlig brukt til omranding av mikroskopiske preparater, fordi det danner en holdbar, tett hinne. Det ble også tidligere brukt til å lage grammonfonplater. Til mange av bruksområdene er det i dag erstattet av syntetiske materialer.
Andre arter av Kerriidae er skadedyr, dette gjelder særlig arten Paratachardina pseudolobata, som kan angripe over 300 ulike busker og trær. Den har gjort betydelig skade i Florida og Karibia, og på Christmas-øya i Australia.
De er utbredt i alle faunaregioner bortsett fra Antarktis, men mangler i Europa. Flest arter er det i Sørøst-Asia.
Kerriidae er en familie med plantelus som hører til gruppen skjoldlus, Coccoidea. De er insekter med sugende munndeler og hører til i den store gruppen nebbmunner. Det mest kjente medlemmet av gruppen er lakkskjoldlusen (Kerria lacca), som skiller ut et harpiks-aktig stoff, lakk, som kan brukes til å lage skjellakk.
Латинское название Kerriidae Синонимы NCBI 249430
Kerriidae (лат.) — семейство полужесткокрылых насекомых-кокцид, лаковые червецы. Имеют коммерческое значение, некоторые виды культивируются для производства шеллака. Около 90 видов[1][2].
Встречаются всесветно[1][2][3].
Мелкие лаковые червецы и щитовки (диаметр от 2 до 5 мм). Питаются соками растений. Производят смолообразные или смолистые выделения, которые образуют плотный щиток над ними (Varshney 1977[4], 1984[5]; Lit 2002[6][7]). Наиболее известным видом является Kerria lacca (Kerr), известный своей липкой смолистой секрецией (лак), который коммерчески используется в качестве природного полимера под названием шеллак. Слово «лак» происходит от персидского или хинди слова laksha, означающего «сотни тысяч», что указывает на большое количество насекомых, необходимых для производства шеллака. Крупными производителями шеллака являются Индия, Таиланд и КНР. Также шеллак производится в Бангладеш, Мьянме, Вьетнаме и Шри-Ланке. В 1956-1957 гг Индия экспортировала 42 840 тонн[2][3].
Kerriidae (лат.) — семейство полужесткокрылых насекомых-кокцид, лаковые червецы. Имеют коммерческое значение, некоторые виды культивируются для производства шеллака. Около 90 видов.