琴鳥

La aves lira (Menura) ye un xéneru que consta de dos especies d'aves que pueden midir de 76 a 103 cm, siendo principalmente terrestres, con nales curties y arrondaes y pates llargues. La llarga cola, que la so forma dio-yos nome, esplegar mientres les paraes nupciales. Habiten nel este d'Australia, sobremanera nos montes húmedos nos qu'alternen escamplaes con un trupu sotobosque.^[1]

Especies

• Menura alberti Bonaparte 1850 - ave-llira d'Alberto.
• Menura novaehollandiae Latham 1802 - ave-llira sobeyosa.
• †Menura tyawanoides (estinguida) Boles, 1995.

Comportamientu

Les aves llira son conocíes pola so estelante capacidá pa reproducir casi cualquier soníu, natural o artificial, como cantares d'otres aves y otros animales, soníos producíos por maquinaria, preseos musicales, lloros de ñácaros, inclusive la voz humana con exactitú, detectáronse casos d'aves que canten asonsañando a un tenor como Pavarotti, alarmes d'automóviles, etcétera.

Referencies

Enllaces esternos

• Videos ya imáxenes en IBC
• Documental de la BBC

Menura a zo ur genad e rummatadur an evned, krouet e 1801 gant an evnoniour saoz John Latham (1740-1837)

Spesadoù hag an isspesadoù anezho^[1]

Daou spesad a ya d'ober ar genad :

• Menura alberti,
• al lostloureg (Menura novaehollandiae)
  • M. n. edwardi, novaehollandiae ha victoriae.

Annezva

O c'havout a reer e takadoù 'zo eus Aostralia, tri (3) isspesad dezho en holl.

Notennoù ha daveennoù

Ocell lira és el nom comú de les dues espècies del gènere Menura, únic de la família dels menúrids (Menuridae), a l'ordre dels passeriformes.

Morfologia

• Els mascles fan 90 – 100 cm de llargària, amb un pes aproximat d'1 kg. Les femelles 75 – 85 cm i 900 g.
• Ales curtes i arrodonides i potes llargues.
• El plomatge és de tons marrons per sobre i més clars i grisenc per sota.
• La cua del mascle és molt llarga, amb unes plomes transversals molt modificades. La cua de la femella és més senzilla i petita.

Hàbitat i distribució

Habiten al sotabosc, en zones de boscos humits amb clars, en Austràlia oriental.

Hàbits

• Són aus de costums principalment terrestres.
• El seu cant és fort i molt elaborat. Té una gran capacitat per imitar el cant d'altres aus, i també qualsevol soroll, com mamífers, la veu humana i inclús màquines com motoserres i xiulits d'alarma.
• Davant d'un obstacle o per a lliurar-se d'un perill pot alçar el vol en distàncies curtes.

Reproducció

El mascle desplega una complicada parada nupcial per atraure la femella. Després la femella fa un niu senzill on diposita un únic ou, que covarà durant més de 50 dies. Ella cria en solitari el pollet durant molt de temps, fins a 8 mesos.

Alimentació

S'alimenten de diversos insectes i cucs de terra, i en menor mesura de llavors. Troben l'aliment raspant el terra amb les seves potes.

Taxonomia

És generalment acceptat que la família més estretament relacionada amb els ocells lira és la dels atricornítids (Atrichornithidae), que alguns han unit en una única família.

Són aus antigues, conservant-se al Museu d'Austràlia fòssils d'aus lira de prop de 15 milions d'anys.

Es classifiquin en una família pròpia, Menuridae, amb un únic gènere, Menura i dues espècies:

• Ocell lira d'Albert (Menura alberti)
• Ocell lira superb (Menura novaehollandiae)

A Wikimedia Commons hi ha contingut multimèdia relatiu a: Ocell lira

Lyrochvostovití (Menuridae) je malá čeleď primitivních zpěvných ptáků s jediným rodem lyrochvost (Menura) se dvěma druhy. Žijí pouze v Austrálii.

Fylogeneze a taxonomie

Lyrochvosti jsou první vývojovou větví zpěvných ptáků, která se oddělila po jejich rozštěpení od křikavých. Spolu s dalšími primitivními větvemi jsou řazeni do parafyletické skupiny parakorvidů. Jejich sesterskou skupinou jsou křováčkovití (Atrichornithidae).^[1]

Druhy

• lyrochvost Albertův (Menura alberti) – žije pouze v malé oblasti tropických deštných lesů v Novém jižním Walesu a Queenslandu v Austrálii. Obě populace čítají v současné době méně než 800 párů a nadále klesají.^[2]
• lyrochvost nádherný (M. novaehollandiae) – na rozdíl od předchozího druhu není tolik ohrožen, ve vhodných biotopech ve svém areálu je stále hojný.^[3]

Odkazy

Reference

1. ↑ Aves - A Taxonomy in Flux 2.5
2. ↑ BirdLife International 2009. Menura alberti. In: IUCN 2010. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2010.4. . Downloaded on 09 February 2011.
3. ↑ BirdLife International 2009. Menura novaehollandiae. In: IUCN 2010. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2010.4. . Downloaded on 09 February 2011.

Externí odkazy

• Obrázky, zvuky či videa k tématu lyrochvostovití ve Wikimedia Commons
• Taxon Menuridae ve Wikidruzích

Tento článek je příliš stručný nebo postrádá důležité informace.
Pomozte Wikipedii tím, že jej vhodně rozšíříte. Nevkládejte však bez oprávnění cizí texty.

Die Leierschwänze (Menura) bilden eine Gattung in der gleichnamigen Familie der Leierschwänze (Menuridae) innerhalb der Ordnung der Sperlingsvögel (Passeriformes). Die Gattung umfasst zwei Arten: der Graurücken-Leierschwanz oder Prachtleierschwanz (M. novaehollandiae) und der Braunrücken-Leierschwanz oder Schwarzleierschwanz (M. alberti). Beide Arten leben in den Bergwäldern von Südostaustralien. In Tasmanien wurde der Graurücken-Leierschwanz (Menura novaehollandiae) eingeführt. Beide Geschlechter besitzen ein braunes bis graues Gefieder. Namensgebend waren die langen Schwanzfedern bei den männlichen Leierschwänzen. Sie bestehen aus zwei kräftigen, bis zu 55 Zentimeter langen Federn, zwischen denen sich mehrere feinere, fadenförmige Federn befinden.

Die Vögel verbringen einen großen Teil hüpfend am Waldboden und scharren mit ihren kräftigen Füßen und scharfen Krallen nach Insekten, Larven und anderen Wirbellosen. Zum Schlafen suchen sie sich einen höher gelegenen Ast.

Fortpflanzung

Bevor es zur Paarung kommt, scharrt das Männchen einen Erdhügel aus weicher Erde auf oder sucht sich einen höher gelegenen Platz. Es balzt auf dem Erdhügel oder erhöhten Platz vor dem Weibchen mit über dem Kopf ausgefaltetem Schwanz herum, tänzelt und singt mit einer weittragenden, lauten Stimme. Der Gesang ist ungewöhnlich vielseitig und gehört zum Komplexesten, was die Vogelwelt zu bieten hat. Das aus Reisig und Pflanzenfasern bestehende Nest wird unter anderem am Boden gebaut, auf einen Felsvorsprung, auf Astgabeln oder Baumstümpfe. In das Nest wird ein hühnereigroßes Ei gelegt, das das Weibchen in einem Zeitraum von sechs Wochen ausbrütet. Nur das Weibchen sorgt für den Nestbau und die Aufzucht der Jungen.^[1]

Imitation

Der „Gesang“ des Leierschwanzes ist eine Mischung aus seinem eigenen von Geburt an gegebenen Repertoire und nahezu jedem anderen Geräusch, das er einmal gehört hat. Die Syrinx (das Stimmorgan der Vögel) ist die ausgeprägteste aller Singvögel (Passeri), wodurch der Leierschwanz ein unerreichtes Potential zur Nachahmung von Geräuschen jeglicher Art aufweist. So ahmt der Leierschwanz mit Leichtigkeit den individuellen Gesang anderer Vögel nach. Bei in Gefangenschaft aufgewachsenen Leierschwänzen wird gelegentlich auch beobachtet, dass sie Maschinen wie Motoren, Alarmanlagen oder Kameraverschlüsse imitieren. Dieses Verhalten wurde durch einen Naturfilm von David Attenborough^[2] weltweit berühmt. Allerdings wurde es bisher nie bei wilden Exemplaren dokumentiert.^[3][4] Der eigene Gesang der Leierschwänze wird manchmal für eine Imitation von künstlichen Soundeffekten gehalten.^[5]

Leierschwänze sind sehr scheu und oftmals bemerkt man ihre Gegenwart nur dadurch, dass verschiedenste Vogelgesänge von ein und derselben Stelle zu kommen scheinen. Ebenso wie der männliche Leierschwanz kann auch das weibliche Exemplar Geräusche imitieren, setzt allerdings dieses Verhalten deutlich seltener ein als männliche Artgenossen.

Arten

• Menura
  • Graurücken-Leierschwanz oder Prachtleierschwanz (M. novaehollandiae Latham, 1802)
  • Braunrücken-Leierschwanz oder Schwarzleierschwanz (M. alberti Bonaparte, 1850)

Literatur

• Joseph Forshaw (Hrsg.): Enzyklopädie der Vögel. Bechtermünz, 1999, ISBN 3-8289-1557-4.
• Ambrose G. H. Pratt: Menura: Prächtiger Vogel Leierschwanz. Friedenauer Presse, Berlin 2011, ISBN 978-3-932109-69-0.

Einzelnachweise

1. ↑ Lyrebirds. NSW Department of Planning, Industry and Environment, abgerufen am 23. Oktober 2020 (englisch).
2. ↑ David Attenborough: Amazing! Bird sounds from the lyre bird in „BBC wildlife“, publiziert am 12. Februar 2007
3. ↑ Hollis Taylor: Lyrebirds mimicking chainsaws: fact or lie? Abgerufen am 23. Oktober 2020 (englisch).
4. ↑ James Doyle: The Lyrebird. In: I, Science. 23. April 2016, abgerufen am 23. Oktober 2020 (amerikanisches Englisch).
5. ↑ Lyre, lyre, pants on fire: The truth about one of our showiest songbirds. 28. Juli 2019, abgerufen am 23. Oktober 2020 (australisches Englisch).

Ang mga kansuswit^[1] (Ingles: lyrebird^[2]; bigkas: layr-bird), mga ibong lira, o mga menura (mula sa saring Menura) ay anuman sa dalawang uri ng may pagkakayumangging mga ibong naninirahan sa lupa na matatagpuan sa mga kagubatan at mga dawagan sa Australya^[2], na natatangi at pambihira dahil sa kanilang kakayahang gumaya ng mga likas at likhang-taong mga tunog na naririnig nila mula sa kanilang kapaligiran. Mayroon silang mga pambihirang mga pluma o balahibong pambuntot na may katamtamang kulay. Kabilang ang mga ito sa mga kilalang mga katutubong ibon ng Australya, bagaman hindi madalas makita sa kanilang likas na kapaligiran. Bukod sa kanilang pambihirang kakayahan sa paggaya ng mga tunod, kilala rin ang mga ito sa nakakaakit na kagandahan at kakislapan ng mga malalaking buntot ng mga kalalakihang ibon, lalo na kapag ibinuka ang mga buntot na ito. Sinasabing kahawig ito ng mga puntas o tiras (Ingles: lace). Umaabot ang haba ng mga Menura sa mga 37 pulgadang haba, na ang 22 pulgada nito ay haba na ng buntot.^[2] Mayroon din silang pambihirang ritwal ng panliligaw.

Mga uri

May dalawang uri ng mga lyrebird:

• Menura novaehollandiae (Superb Lyrebird o Weringerong)
• Menura alberti (o Kansuswit ni Albert)

Mga sanggunian

Ang lathalaing ito na tungkol sa Ibon ay isang usbong. Makatutulong ka sa Wikipedia sa nito.

Дэлгэрэнгүй тогос нь Австралид амьдардаг 2 зүйл шувуу бөгөөд эргэн тойрон дахь элдэв дуу чимээг дуурайн дуугарах чадвар нь алдартай. Эрэгчин нь онцлог завсрын өнгөтэй өд бүхий, дэлгэхэд дэвүүр мэт хэлбэрийн том, гоёмсог урт сүүлтэй.

Зүйлүүд

2 зүйлийн дэлгэрэнгүй тогос бий.

• Superb Lyrebird эсвэл Weringerong (Menura novaehollandiae) гэгдэх зүйл нь 74-98 см урт, бор шувуу хэлбэртэн баг дотор 3-т орох том биетэй болно.
• Албэртийн дэлгэрэнгүй тогос (Menura alberti) нь арай жижиг, эрэгчин нь хамгийн томдоо 90 см урт байна.

Үржил

Энэ шувуу нь газар дээр голдуу амьдрах ба эмэгчин нь үүр засан нэг өндөг гаргадаг. Өндгөө ганцаараа 50 өдөр орчим даран дэгдээхэй гарна. Эрэгчин нь дэгдээхэй өсгөж тэжээхэд ч мөн оролцдоггүй ажээ.

Идэш тэжээл

Дэлгэрэнгүй тогос шавж, аалз, чийгийн улаан, заримдаа ургамлын үр иднэ.

Зан авир

Тэд аюул тохиолдоход нисэхээсээ гүйж зугтах бөгөөд заримдаа вомбатын үүр нүхэнд орж амь хорогддог байна. Дэлгэрэнгүй тогос нь бусад амьтан шувуудын дуу, машины моторын чимээ, нохой хуцах, хөгжмийн зэмсэг, модны хөрөө, хүүхдийн уйлах болон хүний дуу хоолойг дууриаж чаддаг ажээ.

लायर बर्ड (वीणापक्षी- क्योंकि इसके नर पक्षी की पूंछ वीणा के आकार की होती है।) संसार के सबसे सुन्दर पक्षियों में से है जो केवल आस्ट्रेलिया में पाया जाता है। यह नकल करने में बड़ा ही कुशल है। यह दूसरे पक्षियों के गाने, कुत्तों के भौंकने तथा कारों के हॉर्न की आवाज, चेनसऑ, की भी नकल कर लेता है।^[1] यह सीटी की आवाज भी निकालता है। मादा पक्षी से नर पक्षी लंबा एवं बड़ा होता है। नर पक्षी की पूंछ बहुत खूबसूरत है। जाड़े के मौसम में नर पक्षी गीत गाकर मादा को अपनी ओर आकर्षित करता है। मादा एक ही अंडा देती है। मादा अंडे को ५० दिन तक सेती है जिसके बाद उसमें से बच्चा निकलता है। मादा ही उसकी देखभाल करती है। यह पक्षी कीट-पतंगो, केंचुआ, मकड़ियों को खाता है। यह एक शर्मीला पक्षी है तथा आसानी से प्रकृति में दिखाई नहीं देता है। इसकी आवाज से ही इसकी उपस्थिति को जाना जा सकता है। मादा पक्षी भी आवाज की नकल करने में कुशल है परन्तु यह बहुत कम बोलती है।^[2][3][4]

प्रजातियाँ

इसकी दो प्रजातियाँ हैं सुपर्ब लायर बर्ड तथा अलबर्ट्स लायर बर्ड

सन्दर्भ

யாழ் பறவை (Lyrebird) இது ஆத்திரேலியா நாட்டைப் பூர்வீகமாகக்கொண்ட நிலத்தடியில் கூடு கட்டி வாழும் ஓர் அழகான பறவை இனம் ஆகும். இப்பறவை மொனொரிடெ (Menuridae) என்ற குடும்பத்தைச் சார்ந்தது ஆகும். இப்பறவையானது எந்த சத்தத்தையும் கேட்டு அதேபோல் ஒலி எழுப்பும் சிறப்புத் தன்மை கொண்டதாக உள்ளது. இவற்றுள் ஆண் பறவையின் குரல் அழகான ஒலியுடனும், வால் பகுதி யாழ் போன்றும் காணப்படுகிறது. இப்பறவை ஆசுதிரேலியாவின் தென்கிழக்குப் பகுதியில் அதிகமாக வாழுகிறது.

அறிவியல் பூர்வமாக இப்பறவை பற்றிய தகவல்களை லண்டனைத் தலைமையிடமாகக் கொண்ட லண்டன் லீனியன் சமூகத்தைச் சார்ந்த மேஜர் ஜெனரல் தாமஸ் டேவிஸ் என்பவர் 1800 ஆம் ஆண்டு வெளியிட்டார்.^[1][2]

மேற்கோள்கள்

மேலும் பார்க்க

• Lyrebirds - at the New South Wales Department of Environment and Heritage website
• The Albert's lyrebird project at the Queensland Department of Environment and Resource Management website
• Lyrebird videos at the Internet Bird Collection

A lyrebird is either of two species of ground-dwelling Australian birds that compose the genus Menura, and the family Menuridae.^[1] They are most notable for their impressive ability to mimic natural and artificial sounds from their environment, and the striking beauty of the male bird's huge tail when it is fanned out in courtship display. Lyrebirds have unique plumes of neutral-coloured tailfeathers and are among Australia's best-known native birds.

Etymology

Lyrebirds are named because their outer tail feathers are broad and curved in a S shape that together resemble the shape of a lyre.^{[2]: 2, 18}

Taxonomy

The classification of lyrebirds was the subject of much debate after the first specimens reached European scientists after 1798. Based on specimens sent from New South Wales to England, Major-General Thomas Davies illustrated and described this species as the superb lyrebird, which he called Menura superba, in an 1800 presentation to the Linnean Society of London, but this work was not published until 1802;^[3][4] in the intervening time period, however, the species was described and named Menura novaehollandiae by John Latham in 1801, and this is the accepted name by virtue of nomenclatural priority.

The Menura genus and the Menuridae family names come from the pattern of repeated transparent crescents (or "lunules") on the superb lyrebird's outer tail-feathers, from the Ancient Greek words μήνη mēnē "moon" and ουρά ourá "tail".^[5]

Systematics

Lyrebirds were thought to be Galliformes like the broadly similar looking partridge, junglefowl, and pheasants familiar to Europeans, reflected in the early names given to the superb lyrebird, including native pheasant. They were also called peacock-wrens and Australian birds-of-paradise. The idea that they were related to the pheasants was abandoned when the first chicks, which are altricial, were described. They were not classed with the passerines until a paper was published in 1840, twelve years after they were assigned a discrete family, Menuridae. Within that family they compose a single genus, Menura.^[6]

It is generally accepted that the lyrebird family is most closely related to the scrub-birds (Atrichornithidae) and some authorities combine both in a single family, but evidence that they are also related to the bowerbirds remains controversial.^[7]

Lyrebirds are ancient Australian animals: the Australian Museum has fossils of lyrebirds dating back to about 15 million years ago.^[8] The prehistoric Menura tyawanoides has been described from Early Miocene fossils found at the famous Riversleigh site.^[9]

Species

Two species of lyrebird are extant:

Description

The lyrebirds are large passerine birds, amongst the largest in the order. They are ground living birds with strong legs and feet and short rounded wings. They are generally poor fliers and rarely take to the air except for periods of downhill gliding.^[6] The superb lyrebird is the larger of the two species. Females are 74–84 centimetres (29–33 in) long, and the males are a larger 80–98 centimetres (31–39 in) long—making them the third-largest passerine bird after the thick-billed raven and the common raven. Albert's lyrebird is slightly smaller at a maximum of 90 centimetres (35 in) (male) and 84 centimetres (33 in) (female). They have smaller, less spectacular lyrate feathers than the superb lyrebird, but are otherwise similar. Superb lyrebirds weigh around 0.97 kilograms (2 lb 2 oz), while Albert's lyrebird weigh slightly lighter, at 0.93 kilograms (2 lb 1 oz).

Distribution and habitat

The superb lyrebird is found in areas of rainforest in Victoria, New South Wales, and south-east Queensland. It is also found in Tasmania where it was introduced in the 19th century. Many superb lyrebirds live in the Dandenong Ranges National Park and Kinglake National Park around Melbourne, the Royal National Park and Illawarra region south of Sydney, in many other parks along the east coast of Australia, and non protected bushland. Albert's lyrebird is found only in a small area of Southern Queensland rainforest.

Behaviour and ecology

Lyrebirds are shy and difficult to approach, particularly the Albert's lyrebird, with the result that little information about its behaviour has been documented. When lyrebirds detect potential danger, they pause and scan the surroundings, sound an alarm, and either flee the area on foot, or seek cover and freeze.^[6] Firefighters sheltering in mine shafts during bushfires have been joined by lyrebirds.^[11]

Diet and feeding

Lyrebirds feed on the ground and as individuals. A range of invertebrate prey is taken, including insects such as cockroaches, beetles (both adults and larvae), earwigs, fly larvae, and the adults and larvae of moths. Other prey taken includes centipedes, spiders, earthworms. Less commonly taken prey includes stick insects, bugs, amphipods, lizards, frogs and occasionally, seeds. They find food by scratching with their feet through the leaf-litter.^[6]

Breeding

The breeding cycle of the lyrebirds is long, and lyrebirds are long-lived birds, capable of living as long as thirty years. They also start breeding later in life than other passerine birds. Female superb lyrebirds start breeding at the age of five or six, and males at the age of six to eight. Males defend territories from other males, and those territories may contain the breeding territories of up to eight females. Within the male territories, the males create or use display platforms; for the superb lyrebird, this is a mound of bare soil; for the Albert's lyrebird, it is a pile of twigs on the forest floor.^[6]

Male lyrebirds call mostly during winter, when they construct and maintain an open arena-mound in dense bush, on which they sing and dance^[12] in an elaborate courtship display performed for potential mates, of which the male lyrebird has several. The strength, volume, and location of the nest built by the female lyrebird is dependent on the rainfall and predation during the nest building period. It is important for the nest to be water resistant and hidden in secluded areas so predators cannot attack. Once the nest is made in the preferred location, the female lyrebird lays a single egg. The egg is incubated over 50 days solely by the female, and the female also fosters the chick alone.

Vocalizations and mimicry

A lyrebird's song is one of the more distinctive aspects of its behavioural biology. Lyrebirds sing throughout the year, but the peak of the breeding season, from June to August, is when they sing with the most intensity. During this peak males may sing for four hours of the day, almost half the hours of daylight. The song of the lyrebird is a mixture of elements of its own song and mimicry of other species. Lyrebirds render with great fidelity the individual songs of other birds^[13][14][15] and the chatter of flocks of birds,^[16][17] and also mimic other animals such as possums,^[16] koalas and dingoes.^[6] Lyrebirds have been recorded mimicking human sounds^[18] such as a mill whistle, a cross-cut saw, chainsaws, car engines and car alarms, fire alarms, rifle-shots, camera shutters, dogs barking, crying babies, music, mobile phone ring tones, and even the human voice. However, while the mimicry of human noises is widely reported, the extent to which it happens is exaggerated and the phenomenon is unusual.^[6] In fact, this behaviour has to date been documented only in captive specimens. Parts of the lyrebird's own song can resemble human-made sound effects, which has given rise to the urban legend that they frequently imitate video game or film sounds.^[19][20]

The superb lyrebird's mimicked calls are learned from the local environment, including from other superb lyrebirds. An instructive example is the population of superb lyrebirds in Tasmania, which have retained the calls of species not native to Tasmania in their repertoire, with some local Tasmanian endemic bird songs added. The female lyrebirds of both species are also mimics capable of complex vocalisations. Superb lyrebird females are silent during courtship; however, they regularly produce sophisticated vocal displays during foraging and nest defense.^[21] A recording of a superb lyrebird mimicking sounds of an electronic shooting game, workmen and chainsaws was added to the National Film and Sound Archive's Sounds of Australia registry in 2013.^[22]

Both species of lyrebird produced elaborate lyrebird-specific vocalisations including 'whistle songs'.^[14][21][23] Males also sing songs specifically associated with their song and dance displays.

One researcher, Sydney Curtis, has recorded flute-like lyrebird calls in the vicinity of the New England National Park. Similarly, in 1969, a park ranger, Neville Fenton, recorded a lyrebird song which resembled flute sounds in the New England National Park, near Dorrigo in northern coastal New South Wales. After much detective work by Fenton, it was discovered that in the 1930s, a flute player living on a farm adjoining the park used to play tunes near his pet lyrebird. The lyrebird adopted the tunes into his repertoire, and retained them after release into the park. Neville Fenton forwarded a tape of his recording to Norman Robinson. Because a lyrebird is able to carry two tunes at the same time, Robinson filtered out one of the tunes and put it on the phonograph for the purposes of analysis. One witness suggested that the song represents a modified version of two popular tunes in the 1930s: "The Keel Row" and "Mosquito's Dance". Musicologist David Rothenberg has endorsed this information.^[24][25] However, a "flute lyrebird" research group (including Curtis and Fenton) formed to investigate the veracity of this story found no evidence of "Mosquito Dance" and only remnants of "Keel Row" in contemporary and historical lyrebird recordings from this area. Neither were they able to prove that a lyrebird chick had been a pet, although they acknowledged compelling evidence on both sides of the argument.^[26]

Status and conservation

Until the 2019-2020 Australian bushfire season, superb lyrebirds were not considered threatened in the short to medium term. Concern has since grown as early analyses have shown the extent of destruction of the lyrebird's preferred wet-forest habitats, which in less intense previous bushfire seasons have been spared, in large part due to their moisture content.^[27] Albert's lyrebird has a very restricted habitat and had been listed as vulnerable by the IUCN, but because the species and its habitat were carefully managed, the species was re-assessed to near threatened in 2009.^[28] The superb lyrebird had already been seriously threatened by habitat destruction in the past. Its population had since recovered, but the 2019-2020 bushfires damaged much of its habitat, which may lead to a reclassification of its status from "common" to "threatened".^[29] Beyond this new threat are the long term vulnerabilities to predation by cats and foxes, as well as human population pressure on its habitat.^[6]

Lyrebird emblems and logos

The lyrebird has been featured as a symbol and emblem many times, especially in New South Wales and Victoria (where the superb lyrebird has its natural habitat), and in Queensland (where Albert's lyrebird has its natural habitat).

• A male superb lyrebird is featured on the reverse of the Australian 10-cent coin.^[30]
• A superb lyrebird featured on the Australian one shilling postage stamp first issued in 1932.
• A stylised superb lyrebird appears in the transparent window of the Australian 100 dollar note.
• A silhouette of a male superb lyrebird is the logo of the Australian Film Commission.
• An illustration of a male superb lyrebird, in courtship display, is the emblem of the New South Wales National Parks and Wildlife Service.
• The pattern on the curtains of the Victorian State Theatre is the image of a male superb lyrebird, in courtship display, as viewed from the front.
• A stylised illustration of a male Albert's lyrebird was the logo of the Queensland Conservatorium of Music, before the Conservatorium became part of Griffith University. In the logo, the top part of the lyrebird's tail became a music stave.
• Australian band You Am I's 2008 album Dilettantes and its first single, Erasmus, feature a drawing of a lyrebird by artist Ken Taylor.
• A stylised illustration of part of a male superb lyrebird's tail is the logo for the Lyrebird Arts Council of Victoria.
• The lyrebird is also featured atop the crest of Panhellenic Sorority Alpha Chi Omega, whose symbol is the lyre.
• There are many other companies with the name of Lyrebird, and these also have lyrebird logos.
• Land of the Lyrebird is an alternative name for the Strzelecki Ranges in the Gippsland region of Victoria.
• A silhouetted male superb lyrebird in courtship display features in the masthead of The Betoota Advocate.

Painting by John Gould

The lyrebird is so called because the male bird has a spectacular tail, consisting of 16 highly modified feathers (two long slender lyrates at the centre of the plume, two broader medians on the outside edges and twelve filamentaries arrayed between them), which was originally thought to resemble a lyre. This happened when a superb lyrebird specimen (which had been taken from Australia to England during the early 19th century) was prepared for display at the British Museum by a taxidermist who had never seen a live lyrebird. The taxidermist mistakenly thought that the tail would resemble a lyre, and that the tail would be held in a similar way to that of a peacock during courtship display, and so he arranged the feathers in this way. Later, John Gould (who had also never seen a live lyrebird), painted the lyrebird from the British Museum specimen.

The male lyrebird's tail is not held as in John Gould's painting. Instead, the male lyrebird's tail is fanned over the lyrebird during courtship display, with the tail completely covering his head and back—as can be seen in the image in the "breeding" section of this page, and also the image of the 10-cent coin, where the superb lyrebird's tail (in courtship display) is portrayed accurately.

See also

• The Display

References

Las aves lira (Menura) es un género que consta de dos especies de aves que pueden medir de 76 a 103 cm, siendo principalmente terrestres, con alas cortas y redondeadas y patas largas. La larga cola, cuya forma les ha dado nombre, se despliega durante las paradas nupciales. Habitan en el este de Australia, sobre todo en los bosques húmedos en los que alternan claros con un espeso sotobosque.^[1]​

Historia

Las existencia de las aves lira fue descubierta por los Europeos en 1797 gracias a los relatos de un exconvicto que había vivido algunos años con los aborígenes en los montes del sudeste de Australia. Cuando se rindió ante las autoridades, vestido únicamente con un taparrabos de piel de canguro, habló a los recelosos oficiales de la existencia de «faisanes» cerca del río Hawkesbury. El hombre fue perdonado, y al año siguiente su experiencia en los bosques fue aprovechada en dos difíciles expediciones oficiales a pie hacia el interior, capturándose en la expedición inicial el primer ejemplar de ave lira soberbia.

Su parentesco fue controvertido desde un inicio. Se dijo que era un faisán, un ave del paraíso e incluso un tordo. No fue hasta 1875 cuando se estableció su relación con los atricornites, pero incluso hoy en día las afinidades de estas dos familias con otros grupos son objeto de controversia.

Pese a haber sido masacradas en el siglo XIX para vender sus rectrices, en la actualidad están totalmente protegidas y son comunes en su hábitat. La principal amenaza para ambas especies es la progresiva destrucción y alteración del hábitat en sí mismo.

Especies

• Menura alberti Bonaparte 1850 - ave-lira de Alberto.
• Menura novaehollandiae Latham 1802 - ave-lira soberbia.
• †Menura tyawanoides (extinta) Boles, 1995.

Comportamiento

Las aves lira son conocidas por su asombrosa capacidad para reproducir casi cualquier sonido, natural o artificial, como cantos de otras aves y otros animales, sonidos producidos por maquinaria, instrumentos musicales, llantos de bebés, incluso la voz humana con exactitud, se han detectado casos de aves que cantan imitando a un tenor como Pavarotti, alarmas de automóviles, etcétera.

Referencias

Lüürasaba (Menura) on perekond värvuliste seltsi kuuluvaid linde.

Lüürasabad elavad Austraalias. Nad on tuntud oma erakordselt imitatsiooniderikka laulu ja lüürakujulise saba poolest.

Liigid

• Menura alberti – väike-lüürasaba
• Menura novaehollandiae – hund-lüürasaba

Lyyrypyrstöt (Menuridae) on heimo varpuslintujen lahkossa. Lyyrypyrstöjä on vain yksi suku, Menura, joka käsittää kaksi lajia: lyyrypyrstön ja pikkulyyrypyrstön^[1] . Kumpikin laji elää Australiassa. Lyyrypyrstöt syövät hyönteisiä, hämähäkkejä, matoja ja siemeniä. Lyyrypyrstöt tunnetaan kyvystään toistaa kuulemiaan ääniä.

Lähteet

• ITIS: Menuridae (englanniksi)

Menuridae • Oiseaux-lyre

Menura est un genre constitué de deux espèces de passereaux nommés ménures ou oiseaux-lyres. Menura est le seul genre de la famille des Menuridae (ou ménuridés).

Description

Les ménures sont de grands oiseaux terrestres de 76 à 103 cm, aux ailes courtes et arrondies. Ils ont de longues pattes et une longue queue qu'ils déploient lors des parades nuptiales et dont la forme leur a valu le surnom d'oiseau-lyre.

La traîne de l'oiseau-lyre se compose de seize plumes, parmi lesquelles les deux plumes latérales et deux plumes centrales qui, elles, sont filiformes.

Répartition

On les rencontre dans l'Est de l'Australie, surtout dans les forêts humides au sous-bois dense parsemées de quelques zones dénudées. Ils se trouvent en particulier dans les vallées et canyons, en particulier dans les montagnes Bleues ou à Ganguddy.

Comportement

Une des particularités les plus remarquables des ménures est leur faculté à imiter les sons, tels ceux d'autres oiseaux et de divers éléments naturels mais aussi ceux de l'environnement humain tel que le déclenchement d'un appareil photographique, la tronçonneuse, l'alarme incendie, le vérin hydraulique, le train, etc.^[2],[3],[4] Cette capacité à reproduire aussi fidèlement une pléiade de sons est dû à son organe vocal, le syrinx, qui est le plus élaboré de tous les oiseaux chanteurs.

Liste des espèces

D'après la classification de référence (version 5.2, 2015) du Congrès ornithologique international (ordre phylogénique) :

• Menura alberti – Ménure d'Albert
• Menura novaehollandiae – Ménure superbe

Détail :

• Le Ménure superbe (Menura novaehollandiae) se trouve dans les forêts tropicales humides du Victoria, de la Nouvelle-Galles du Sud ainsi qu'en Tasmanie où il a été introduit au XIX^e siècle. Les femelles font 74 à 84 cm de long et les mâles de 80 à 98 cm, faisant d'eux le 3^e oiseau le plus grand des passereaux après le Corbeau corbivau et le Grand corbeau. Beaucoup de ces oiseaux vivent dans le parc national de la chaîne Dandenong aux alentours de Melbourne, dans le Parc national royal, dans la région d'Illawarra, au sud de Sydney et dans plusieurs réserves le long de la côte est de l'Australie.

• Le Ménure d'Albert (Menura alberti) est légèrement plus petit que le précédent, avec une longueur maximum de 90 cm pour le mâle, et de 84 cm pour la femelle. On le trouve seulement dans une très petite région de forêt tropicale humide, au sud du Queensland. Ses plumes arrière sont plus petites et moins spectaculaires que celles du Ménure superbe, mais il est semblable pour le reste. Cet oiseau a été appelé ainsi en l'honneur du Prince Albert, l'époux de la Reine Victoria.

Écologie

L'appel des mâles se fait le plus souvent en hiver, lorsqu'ils construisent et défendent une butte de sable placée dans un buisson dense, sur laquelle ils chantent et font la cour aux femelles et surveillent les mâles rivaux. La femelle « courtisée » construit ensuite un nid très simple où elle dépose un œuf. Elle est la seule à couver pendant plus de 50 jours. Elle est aussi la seule qui aide le poussin nouveau-né.

Ils se nourrissent de divers insectes, de lombrics, et occasionnellement de graines. Ils trouvent cette nourriture en grattant le sol avec leurs pattes. Lors d'un danger, ils peuvent se mettre à voler (sur de courtes distances) pour échapper rapidement à ce danger. On a de plus déjà observé des oiseaux dans des terriers de wombat.

• Couple de ménures superbes

Notes et références

Tá dhá shaghas den éan cúthail Astrálach seo a itheann ón talamh ann: an liréan éachtach, agus liréan Albert. Na cosa fada. Eitlíonn sé go holc, ach ritheann go maith. Eireaball an fhireannaigh i gcruth lire. An léiriú is an ceol mórthaibhseach, ag aithris ar fhuaimeanna casta. Áitríonn sé foraoisí sléibhtiúla le lomáin charraigeacha, agus itheann inveirteabraigh bheaga.

Tá an t-alt seo bunaithe ar ábhar as Fréamh an Eolais, ciclipéid eolaíochta agus teicneolaíochta leis an Ollamh Matthew Hussey, foilsithe ag Coiscéim sa bhliain 2011. Tá comhluadar na Vicipéide go mór faoi chomaoin acu beirt as ucht cead a thabhairt an t-ábhar ón leabhar a roinnt linn go léir. Is síol é an t-alt seo. Cuir leis, chun cuidiú leis an Vicipéid.
Má tá alt níos forbartha le fáil i dteanga eile, is féidir leat aistriúchán Gaeilge a dhéanamh.

Lýrufuglar (fræðiheiti: Menuridae) eru ætt spörfugla, sem telur aðeins tvær tegundir, skartlýrufugl (Menura novahollandiae) og prinslýrufugl (Menura alberti) sem báðar lifa í Ástralíu. Stundum eru lýrufuglar flokkaðir í sér undirættbálk ásamt kjarrhölum. Á mörgum myndum af skartlýrufuglum eru þeir með stélfjaðrinnar upp eins á páfugli en í raun leggja þeir þær alveg yfir sig. Skartlýrufuglar herma stundum eftir hljóðum. Lýrufuglar voru lengi veiddir vegna fjaðranna og eru þeir núna sjaldgæfir. Lítið er vitað um hinn mannfælna prinslýrufugl.

Menura Latham, 1802 è un genere di uccelli canori, unico genere della famiglia Menuridae.^[1]

Alla famiglia sono ascritte attualmente due specie (più una estinta), conosciute col nome comune collettivo di uccelli lira: si tratta di uccelli di dimensioni ragguardevoli (per essere dei parenti prossimi dei comuni passeri), assai conosciuti in tutto il mondo grazie alle spettacolari piume caudali del maschio, che in virtù della loro foggia danno il nome comune alle specie di questo genere.

Distribuzione e habitat

Gli uccelli lira sono endemici dell'Australia, dove sono abbastanza comuni nelle aree di foresta pluviale della parte orientale dell'isola: durante il XIX secolo, l'uccello lira comune è stato introdotto anche in Tasmania, dove si è radicato stabilmente.

Descrizione

Misurano sino a quasi un metro di lunghezza, valore questo che li rende (assieme ai grossi corvidi Corvus crassirostris e Corvus corax) fra i rappresentanti più grandi dei passeriformi.

La caratteristica principale di questi uccelli, somiglianti a grossi merli grigiastri, sono le lunghissime piume caudali, appannaggio esclusivo dei maschi, che se ne servono durante il corteggiamento per attrarre il maggior numero di femmine possibile, dispiegandole in avanti a foggia, per l'appunto, di una lira.

Biologia

Gli uccelli lira sono animali piuttosto schivi ed anche nelle aree in cui sono comuni è abbastanza difficile riuscire ad avvistarli. Si muovono camminando velocemente nel sottobosco, volando piuttosto goffamente e solo per brevi distanze: preferiscono infatti fuggire correndo dal pericolo, cercando rifugio nelle tane di altri animali (solitamente vombati)^[2].

Si nutrono principalmente di insetti ed altri invertebrati che trovano razzolando sul terreno: occasionalmente mangiano anche semi e frutti.

Un'altra caratteristica assai nota degli uccelli lira è la loro capacità di imitare alla perfezione i più svariati suoni: di questa dote si servono soprattutto i maschi durante le parate nuziali volte a conquistare le femmine (anch'esse ottime imitatrici^[3][4][5]), quando si esibiscono in vere e proprie fantasie di suoni della più varia entità. Negli anni trenta un uccello lira di nome James, esibendosi per tre quarti d'ora davanti a un pubblico umano allo scopo di "attrarre" una donna australiana (che egli doveva evidentemente aver scelto come sua partner), diede prova di saper imitare perfettamente, fra gli altri, il verso del kookaburra e di innumerevoli altri uccelli dell'interno australiano, oltre che di vari attrezzi meccanici^[6].
La ragione di questa grande capacità vocale è da ricercarsi nella complessa struttura del siringe, che negli uccelli lira è molto muscoloso e consente loro un repertorio vocale praticamente illimitato, che va dal suono di una motosega allo schiamazzare di un branco di animali, all'esecuzione completa di arie per flauto alle esplosioni, spesso emettendo contemporaneamente suoni di due toni differenti^[7].

Tassonomia

La posizione tassonomica di questo genere è stata in passato fonte di dibattito fra gli studiosi: inizialmente classificati fra i Galliformi in virtù della loro somiglianza con le pernici ed i fagiani, vennero in seguito spostati in una propria famiglia (i Menuridae) sempre nell'ambito di questo ordine, e solo molto tempo dopo furono spostati nelle file dei Passeriformi.
I parenti più prossimi degli uccelli lira sono gli uccelli dei cespugli australiani della famiglia Atrichornitidae, da alcuni autori classificati come Menuridae: ancora da dimostrare in maniera convincente è invece la stretta parentela supposta di questi uccelli con gli uccelli giardinieri della famiglia Ptilonorhynchidae, coi quali condividono la superfamiglia Menuroidea.

Al genere vengono ascritte due specie viventi ed una estinta:^[1]

• Menura alberti - uccello lira del Principe Alberto
• Menura novaehollandiae - uccello lira comune o propriamente detto
• Menura tyawanoides †

Note

Menura est genus avium terrestrium Australianarum, unicum genus familiae Menuridarum, cuius species exstant duae: Menura novaehollandiae et Menura alberti; etiam tertia species exstincta, Menura tyawanoides, in fossilibus inventa est. Menurae nobiles sunt facultate sonorum naturalium facticiorumque imitandorum, atque pulchritudine avis maris caudae in ostentu sexuali panditae, forma cuius nomen Graeco-Latinum (ex μήνη 'luna' et οὐρά 'cauda') ac nomen Anglicum lyrebird (avis lyrae) explicat.^[1]

Notae

Nexus externi

• Pagina de menuris in situ civitatis Novae Cambriae Australis

Lyrauodeginiai (lot. Menura, angl. Lyrebirds, vok. Leierschwänze) – žvirblinių (Passeriformes) būrio, monotipinės lyrauodeginių (lot. Menuridae) šeimos paukščių gentis.

Paukščiai paplitę tik Australijos rytinės ir pietinės dalies atogrąžų miškuose.

Nuo viduržemio patinai demonstruoja savo plunksnas, iš vijoklių supina ritualines platformas ir, mėgdžiodami kitus garsus, galingai gieda. Giedodamas patinas užverčia tviskančią uodegą iki nugaros ir lėtai sukasi ratu.

Gentyje 2 rūšys:

• Alberto lyrauodegis (Menura alberti). Kaštoninės spalvos, būdinga puošni uodega.
• Didysis lyrauodegis (Menura novaehollandiae). Pilkos spalvos, būdinga puošni uodega, kurios ilgis siekia iki 60 cm, ją gaubia 2 lyros formos plunksnos.

Vikiteka

Vogels

Menura is een geslacht van zangvogels uit de familie liervogels (Menuridae).

Soorten

Het geslacht kent de volgende soorten:^[1]

• Menura alberti (Alberts liervogel)
• Menura novaehollandiae (Liervogel)

Bronnen, noten en/of referenties

Lyrehalar er ein familie Menuridae av to bakkelevande fuglar i ei felles slekt, Menura. Familien er klassifisert innanfor ordenen sporvefuglar, Passeriformes. Lyrehalar er kjent for uvanlege evner til å herme både naturlege og unaturlege lydar i omgjevnadene sine. Begge kjønna har ei brun og grå fjørdrakt. Hannane har særeigne fjørbuskar av to halefjør på opptil 55 cm. Fjørene kan reisast opp slik at dei minnar om musikkinstrumentet lyre. Leveområdet er sørlege Australia.

Fuglane nyttar mykje tid på skogbotnen og grev med kraftige føter og skarpe klør etter insekt, larver og andre virvellause dyr. Dei kviler og søv på greiner i tre.

Artane

• Praktlyrehale eller Weringerong (Menura novaehollandiae) er funnen i område med regnskog i delstaten Victoria, New South Wales og søraustlege Queensland. Han vart introdusert i Tasmania på 1800-talet. Hofuglar er 74-84 cm lange, og hannane er større, omtrent som ein hane av tamhøns, ca. 80-98 cm lange - noko som gjer arten til den tredje største sporvefuglen etter tjukknebbramn og ramn, Corvus corax. Ein finn mykje praktlyrehale innanfor grensene av Dandenong Ranges nasjonalpark og Kinglake nasjonalpark ved Melbourne, Royal nasjonalpark og i Illawarra-regionen sør for Sydney og i mange andre parkar langs austkysten av Australia så vel som i ikkje-verna buskskogområde.

• Smålyrehale (Menura alberti) er noko mindre, maksimalt 90 cm for hannar og 84 cm for hoer, og finst berre i et svært lite område i regnskogen i sørlege Queensland. Dei har mindre spektakulære halefjør enn praktlyrehale, men er elles like. Det vitskaplege namnet på arten er etter prins Albert, mannen til Victoria av Storbritannia.

Reproduksjon og levevis

Det er hovudsakleg om vinteren at hannane av lyrehalar vokaliserer. Då byggjer dei og held vedlike ein open, opphøgd spelplass i tett skog, kvar hann kan ha fleire slike plassar på eit stort territorium.^[1] På plassen har hannfuglen oppvisingar for å trekkje til seg potensielle partnarar. Praktlyrehalen, truleg òg smålyrehalen har eit polygamt system kor hannen parar seg med mange hoer. Hoene byggjer reir, gjer all ruging og tar omsut for ungane. Reiret er ein stor overbygd struktur med sideinngang, det er bygd av trepinnar og er godt kamuflert. Kullet er på eit, sjeldan to egg og rugetida er om lag 50 dagar. Hoa tar omsut for ungen i opptil 9 månader.^[1]

Lyrehalar beitar på insekt, edderkoppar, meitemark og nokre gonger frø. Dei finn mat på bakken ved å skrape med føtene gjennom nedfall av blad. Når dei er utrygge, vel dei heller å springe bort i staden for flyge. Dei vil skjule seg i hòler.

Imitering

Repertoaret av lydar frå desse fuglane er ei rik blanding av 'eigen' song og ei rekkje andre lydar som dei har høyrt. Syrinxen hos lyrefuglar er dei mest avanserte av alle sporvefuglar, det gjev dei særlege evner til eit vokalrepertoar og til etteraping utan sidestykke blant fuglar.

Hannfuglar av lyrehalar kan gjeve att songar frå andre fuglar med stort truverde og dei er i stad til å ha 'samtalar' med flokkar av fuglar, dei imiterar dyr og menneskelege lydar, maskiner av alle slag, eksplosjonar og musikkinstrument. Lyrehalar er i stand til å etterlikne nesten alle lydar - frå ei fløyte til ei tømmermannssag, og ikkje uvanleg, lydar så ulike som motorsager, bilmotorar og bilalarmar, brannalarmar, rifleskot, fotoapparat, hundebjeffing, gråtande babyar, og til og med menneskelege røyster. Hoer av lyrehalar er også dyktige til å etterlikne, men ein høyrer ikkje hofuglar så ofte som hannfuglar.

Kjelder

Fotnotar

Bakgrunnsstoff

• BBC David Attenborough sin prisvinnar video på Youtube lyrehale imiterer fotoapparat, alarmar, motorsag og andre fuglar
• Videoar av lyrehalar hos Internet Bird Collection

Lyrehaler (Menuridae) er en familie med sangfugler i ordenen spurvefugler (Passeriformes). Familien består av ei slekt (Menura) og to (i hovedsak) terrestriske arter, som er endemiske for det østlige og sørøstlige Australia. Lyrehalene kalles så fordi stjerten er lyreformet, men fuglene er mest kjent for sine helt uvanlige evner til å herme.

Taksonomi

Praktlyrehale ble først gang observert av europeere i 1797, av den tidligere fangen John Wilson. Det første eksemplaret ble fanget av John Price (en ung tjener hos guvernøren) i Blue Mountains året etter (i 1798, mens smålyrehalen først ble oppdaget midt på 1800-tallet). Det første eksemplaret ble opprinnelig referert til som M. superba og er synonym med nominatformen M. n. novaehollandiae. Det har siden blitt kalt alt fra lokal fasan og påfuglklatresmett, til New South Wales paradisfugl.^[1]

En dominant oppfatning til å begynne med var at lyrehaler tilhørte ordenen hønsefugler (Galliformes), men denne hypotesen måtte forlates da artens hekkeatferd ble bedre kjent. Det første beviset for at slekten Menura faktisk tilhørte ordenen spurvefugler ble imidlertid først publisert i 1840. Siden da har det bare vært to uløste spørsmål om lyrehalenes opphav; hvordan slektskapet er til de andre spurvefuglene og hvilke fugler som er deres nærmeste slektninger. Disse spørsmålene er fortsatt ikke avklart, selv om det har eksistert flere hypoteser.^[1] En av dem er at krattfuglene (Atrichornithidae) er lysehalenes nærmest nålevende slektninger, men i så fall er dem ikke spesielt nært beslektet.^[2]

Lyrehalene oppsto trolig for rundt 15 millioner år siden, trolig i skoger som i hovedsak besto av antarktisk bøk (Lophozonia moorei) og temperert og subtropisk regnskog. Funn av fossiler ved Riversleigh, som ligger cirka 1 700 km nord for den nordligste utbredelsen av lyrehaler i dag, støtter en slik teori.^[3]

Utdødde arter

I tillegg til de to nålevende artene er det også beskrevet en utdødd art: †Menura tyawanoides Boles, 1995. Den var mindre enn de to nålevende artene.^[4] De fossile restene stammer fra miocen og ble funnet i en avlagring ved Riversleigh, et område rikt på fossiler i de nordlige delene av det vestre Queensland (19° S) i Australia.^[1]

Det er også gjort et forsøk på å beskrive en mulig utdødd underart av smålyrehale; M. a. rufa Mathews, 1916, men resultatet ble forkastet.^[1]

Beskrivelse

Begge kjønn har mørk grå til gråbrun fjærdrakt og blir omkring 76-103 cm store. Hannene har særegne fjærbuster, dannet av to halefjær på inntil 55 cm, som minner om en lyre (musikkinstrument) når de reises. Den karakteristiske stjerten har så videre gitt navn til disse eiendommelige fuglene.^[3] Hunnens stjert er mer beskjedent utviklet. Vingespennet er cirka 68–79 cm, avhengig av arten.^[1] De norske artsnavnene er i henhold til Norsk Ornitologisk Forening.^[5]

Arter og utbredelse

• Praktlyrehale (Menura novaehollandiae Latham, 1802) er størst av lyrehalene. Hannene måler cirka 103 cm og veier typisk omkring 1 100 g. Hunnen måler cirka 76–80 cm og veier typisk omkring 890 g. Arten er observert i områder med temperert og subtropisk regnskog og i mange parker langs østkysten av Australia, så vel som i ikke-vernede buskskogsområder. Tre underarter er beskrevet.^[1]
  • M. n. edwardi Chisholm, 1921, utbredt i det ekstremt sørøstre Queensland (Stanthorpe-Killarney regionen) og det nordøstre New South Wales
  • M. n. novaehollandiae Latham, 1802, (nominatformen), utbredt fra det sørøstre New South Wales til grensen mot Victoria
  • M. n. victoriae Gould, 1865, utbredt i Australian Capital Territory og det ekstremt sørøstre New South Wales, vest for Monaro Tablelands og sør til det østre Victoria. Introdusert til Tasmania på 1930-tallet.^[3]
• Smålyrehale (Menura alberti Bonaparte, 1850) er minst av lyrehalene. Den måler cirka 86–93 cm og veier omkring 930 g. Stjerten måler cirka 47–57 cm. Hunnen er ganske lik hannen, men har kortere stjert (36–42 cm). Arten finnes kun i et meget begrenset område med regnskog i det ekstremt sørlige Queensland og det ekstremt nordøstre New South Wales. Den har ikke like spektakulære halefjær, men er ellers ganske lik praktlyrehalen. Arten er dessuten noe mer lavmælt. Artens vitenskapelige navn er etter dronning Victorias ektemann, prins Albert. Kun nominatformen (M. a. alberti) anerkjennes.^[1]

Fotogalleri

• Praktlyrehale

  (Menura novaehollandiae)
• Smålyrehale

  (Menura alberti)

Atferd

Lyrehalene tilbringer mest tid på skogbunnen, der de graver med kraftige føtter med skarpe klør etter insekter, larver og andre virvelløse dyr. Fuglene hviler og sover i trærne, ofte i høyder opp mot 20–45 m over bakken. Men når de er utrygge, velger de heller å løpe bort enn å fly, og de skjuler seg ofte i huler og sprekker. Fuglene kan imidlertid fly, men flukten består helst av glideflukt til lavereliggende steder. Det er også kjent at disse fuglene er glade i å bade, og gjerne tar seg et daglig bad.^[1]

Hekking

Lyrehalehannene forsvarer et territorium på noen titalls mål, og innen territoriet skraper de sammen inntil 20 jordhauger på en meter til halvannen som brukes i paringsleken^[6] På disse plassene holder hannene oppvisning for å tiltrekke seg potensielle partnere. Praktlyrehalen, og trolig også smålyrehalen, lever i polygami, der hannen parer seg med flere hunner.

Hunnene bygger reder, gjør all ruging, og har all omsorg av avkommet. Redet har en stor, overbygd struktur med sideinngang, er bygd opp av trepinner og er godt kamuflert. Hun legger normalt kun ett egg, unntaksvis to. Inkubasjonstiden er cirka 50 dager. Avkommet blir fulgt opp i inntil ni måneder. Voksne fugler kan leve tilde blir 20–30 år game.^[6][1]

Sang og imitasjon

Lyrehalehanner er vokale året rundt, men mer intense i hekketiden (juni–august). Mest intens er hannens sang på morgenkvisten og om ettermiddagen. Praktlyrehalens sang består av 70-80% lånelyder, ispedd sju artsspesifikke lydmønstre (blant annet territorial sang og klikkende og galopperende kallelyder). Sangen kan vare fra noen få minutter og opp mot 40 minutter. Territorial sang flettes inn sangen og varer gjerne kun 6–10 sekunder. Praktlyrehalen hermer sågar lokale dialekter.^[1][7]

Arten har et rikholdig repertoar av lyder, som består av en blanding av egen sang og lyder den har hørt fra andre eller annet. Lyrefugler har den mest avanserte syrinx av alle spurvefugler. Det gir fuglene særlig vokale evner.^[7]

Lyrehalehanner kan gjengi sang fra andre fugler med stor troverdighet, og de er i stand til å føre «samtaler» med hele flokker av fugler. Arten imiterer også dyr og mennesker med stor troverdighet, samt mekaniske lyder av alle slag (som musikkinstrumenter, bilhorn, brannalarmer, motorsager, lyden av et fotoapparat, kvister som knekker, hundeglam og barnegråt med mer. Lyrehalehunner er også dyktige til å herme, men det er ikke like vanlig å få oppleve det.^[1][7]

Referanser

Litteratur

• Josep del Hoyo, Andrew Elliott, David A. Christie, red. (2004–209). Handbook of the Birds of the World (Engelsk). Volume 9, Cotingas to Pipits and Wagtails. Barcelona, Spania: Lynx Edicions. s. 863. ISBN 978-84-87334-69-6. HBW0009. Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link) [redaktør for Menuridae (lyrehaler) er Alan Lill]
• David W. Winkler, Shawn M. Billerman, Irby J. Lovette, red. (desember 2015). Bird Families of the World (Engelsk) (A Guide to the Spectacular Diversity of Birds utg.). Barcelona, Spania: Lynx Edicions and Cornell Lab of Ornithology. s. 600. ISBN 978-84-941892-0-3. MON0033.CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)

Eksterne lenker

• (en) Lyrehaler i Encyclopedia of Life
• (en) Lyrehaler i Global Biodiversity Information Facility
• (en) Lyrehaler hos Fossilworks
• (en) Lyrehaler hos NCBI
• (en) Lyrehaler hos ITIS
• (en) Kategori:Menura – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Menura – detaljert informasjon på Wikispecies
• BBC David Attenboroughs prisvinnende video på Youtube lyrehale imiterer fotoapparat, alarmar, motorsag og andre fuglar
• Lyrebirds (Menuridae). Internet Bird Collection (IBC).

Multimedia w Wikimedia Commons Hasło w Wikisłowniku

Lirogony^[4] (Menuridae) – monotypowa rodzina ptaków z rzędu wróblowych (Passeriformes).

Występowanie

Rodzaj obejmuje gatunki występujące wyłącznie w Australii^[5].

Morfologia

Długość ciała 76-103 cm, masa ciała 890-1100 g^[6]. Lirogony potrafią naśladować indywidualne odgłosy innych ptaków. Ponadto lirogony potrafią naśladować ludzkie dźwięki, a także dźwięki mechaniczne każdego rodzaju, eksplozje i dźwięki instrumentów muzycznych. Zdolność tych ptaków do naśladownictwa (ptaki mimetyczne) jest praktycznie nieograniczona – od dźwięku gwizdu po dźwięk piły ręcznej czy łańcuchowej, a także odgłos silnika samochodu, syreny alarmowej, wystrzałów strzelby, odgłosów migawki aparatu, szczekania psów, płaczących dzieci itd.

Systematyka

Nazewnictwo

Nazwa rodzajowa pochodzi z języka greckiego i oznacza „księżycowy ogon” (μηνη mene – „księżyc” oraz ουρα oura – „ogon”)^[7].

Podział systematyczny

Do rodziny należy jeden rodzaj z dwoma gatunkami^[4][8]:

• Menura alberti – lirogon skromny – jest nieco mniejszy i występuje wyłącznie w lasach deszczowych południowego Queensland. Samce mają mniej okazałe pióra ogonowe.
• Menura novaehollandiae – lirogon wspaniały – większy z obu gatunków oraz bardziej pospolity. Występuje głównie w wilgotnych lasach Wiktorii, Nowej Południowej Walii i Tasmanii.

Przypisy

Bibliografia

1. Mielczarek P., Cichocki W., 1999, Polskie nazewnictwo ptaków świata. Notatki ornitologiczne tom 40 - zeszyt specjalny.

Linki zewnętrzne

• (ang.) Krótkie filmy przedstawiające oba gatunki lirogonów
• (ang.) fragment filmu zrealizowanego przez BBC oraz Davida Attenborough

Rodziny ptaków z rzędu wróblowych (Passeriformes) Królestwo: zwierzęta • Typ: strunowce • Podtyp: kręgowce • Gromada: ptaki • Rząd: wróblowebarglikowce
(Acanthisitti) tyrankowce
(Tyranni) śpiewające
(Oscines) Układ filogenetyczny na podstawie Paweł Mielczarek, Marek Kuziemko: Rząd: Passeriformes - wróblowe. W: Kompletna lista ptaków świata [on-line]. Instytut Nauk o Środowisku Uniwersytetu Jagiellońskiego. [dostęp 2017-07-18].

Păsările liră sau menurii (Menura) este un gen de păsări paseriforme insectivore terestre din familia Menuridae, cu o lungime de 76-100 cm, întâlnite în pădurile și tufișurile umede din sud-estul Australiei. Cuprinde două specii: pasărea liră (Menura novaehollandiae) și pasărea liră a lui Albert (Menura alberti). Pasărea liră este mai cenușie și mai mare având o lungime de 76–100 cm, pe când pasărea liră a lui Albert este cea mai mică, având o lungime de 86–94 cm, și are penajul predominant castaniu. Au fost denumite după forma cozii masculului care are aspectul unei lire, când este înfoiată.

Lyrfåglar är två marklevande australiensiska fågelarter av släktet Menura som placeras i den egna familjen Menuridae. De är mest kända för sin stora förmåga att härma naturliga och konstgjorda läten från den omgivande miljön, samt för dess unika förlängda stjärtfjädrar vars form gett dem deras samlingsnamn.

Arter

• Praktlyrfågel (Menura novaehollandiae)
• Albertlyrfågel (Menura alberti)

Källor

Den här artikeln är helt eller delvis baserad på material från engelskspråkiga Wikipedia, Lyrebird, 5 november 2009.

Externa länkar

• BBC-inspelning av lyrfågelns läte med David Attenborough som berättare

Lir kuşu, Menura cinsini oluşturan güzel renk desenlerine sahip iki kuş türünün ortak adı.

Lir kuşu, büyük kahverengi sülüne benzer. Kanatları kırmızımsı ve kahverengi, gagası, bacakları ve ayakları siyahtır. Yetişkin erkek çok süslü bir kuyruğa sahiptir. Lir kuşu kuyruğunu gösterdiğinde lir şeklini alır. Dişilerin ve genç erkeklerin de kuyrukları vardır fakat özel tüylerden yoksundur. Muhteşem lir kuşunun kuyrukları 80–100 cm uzunluğunda olup, dişilerinki erkeklerden daha kısadır.

Muhteşem lir kuşunun şarkısı bir dereceye kadar meşhurdur. Şarkılarının yaklaşık % 80 'i usta, becerikli mimikleri içerir. Ve eşsiz bir potpori şeklinde birleştirir.

Zincir testere, araba motoru, maymun haykırışı, köpek havlaması ve yerel kuşların seslerini taklit eder. İnsan etrafının bir kuş sürüsü ile çevrildiğini hisseder. Hâlbuki bu sesleri yapan sadece bir tek lir kuşudur.

Avustralya'da bulunan diğer bir lir kuşu Albert lir kuşudur. Bu kuş daha ziyade kırmızı renkte olup dişilerinin kuyruğu daha az detaylıdır.Bu isim ona İngiltere Kraliçesi Viktorya'nın kocası Albert'in onuruna verilmiştir.

Ad

Kuşun adı, erkeğinin kuyruğunu gösterdiğinde lir müzik aletine benzemesinden gelir. Dıştaki iki tane kalın beyaz ve kahverengi tüyler bir çerçeve biçimini oluşturur. Bu tüyler iki yaşından sonra olgunlaşır. İçerdeki daha ince tüyler ise telli çalgılar gibidir.

Yiyecek ve beslenme

Lir kuşu örümcekler, solucanlar, böcekler bazen de tohumlar ile beslenir. Yiyeceklerini ayakları ile yaprakları karıştırarak bulur. Yiyecek bulma peşine yalnız çıkar fakat dişiler ve genç erkekler beraber beslenirken görülebilir.

Dağılım ve yaşam

Lir kuşu, güneydoğu Avustralya ana kıtası ve güney Tasmanya'da nemli ormanlarda bulunur. Toprak meskenli bir kuştur, fakat geceleyin ağaçlarda tüner. Kuşlar daimi ikâmetgahlı olup, bölgelerinden pek uzaklara gitmezler. Nadiren uzaklara giderler ve yuvalarının çevresinde 10 km merkezli bir alan içinde bulunurlar.

Üreme

Lir kuşu her sene Nisan ve Ekim ayında ürer. Tek yumurta üzerine oturur. Dişi yuvayı kendisi yalnız yapar. Kuluçka dönemi yaklaşık altı hafta sürer. Yumurtadan çıkan yavru ile annesi ilgilenir. Yavru yuvayı ancak 6-10 hafta sonra terk edebilecek duruma gelir.

Kaynakça

• Higgins, P, J.Peter and Steel, W.K.(eds) 2001. Handbook of Australian, New Zealand & Antartic Birds, Volume 5(Tyrant-flycatchers to chats.) Oxfors University, Prees Melbourne.
• Strahan, R.(ed) 1994 Cuckoos, Nightbirds and Kingfishers of Australia, Angus and Robertson/Australia Photographic index of Australian Wildlife, Sydney.

Dış bağlantılar

Wikimedia Commons'ta Lir kuşu ile ilgili çoklu ortam belgeleri bulunur. Wikispecies'te Lir kuşu ile ilgili detaylı taksonomi bilgileri bulunur.

• [1]
• [2]
• [3]

• 1 Проживання
• 2 Живлення
• 3 Шлюбний період
• 4 Імітація голосів лірохвостом
• 5 Галерея

Menuridae là một họ chim đơn chi, chỉ bao gồm chi Menura, chi này có 2 loài.^[2]

Các loài

• Menura alberti Bonaparte, 1850
• Menura novaehollandiae Latham, 1802

Chú thích

Tham khảo

Wikispecies có thông tin sinh học về Chim lia Wikimedia Commons có thư viện hình ảnh và phương tiện truyền tải về Chim lia

• Menuridae tại trang Trung tâm Thông tin Công nghệ sinh học quốc gia Hoa Kỳ (NCBI).
• photos

• Большой лирохвост (Menura novaehollandiae)
• Альбертов лирохвост (Menura alberti) — особи немного меньшего размера, самцы до 90 см и самки до 84 см и встречаются только в небольшом районе сельвы Квинсленда. Их внешность менее эффектна, чем у большого лирохвоста, но всё равно похожи на него. Альбертов лирохвост назван так в честь принца Альберта, мужа королевы Виктории.

Лирохвосты — это древние австралийские животные: в австралийском музее хранятся окаменелые останки лирохвостов, возраст которых оценивается примерно в 15 млн лет^[7]. Доисторический вид Menura tyawanoides описан по окаменелым останкам, относящимся к раннему миоцену, найденным на северо-западе штата Квинсленд в местности Риверслей, известной как заповедник окаменелостей.

Лирохвосты в культуре

Лирохвост много раз изображался в качестве символа или эмблемы, особо стоит отметить Новый Южный Уэльс и Викторию (которые являются естественной средой обитания большого лирохвоста) и Квинсленд (являющийся естественной средой обитания альбертова лирохвоста).

• Самец большого лирохвоста изображен на реверсе австралийской 10-центовой монеты^[8].
• Стилизованный большой лирохвост изображён в прозрачном фрагменте австралийской 100-долларовой банкноты.
• Силуэт самца большого лирохвоста является эмблемой австралийской комиссии по фильмам.
• Рисунок самца большого лирохвоста является эмблемой Национальных парков Нового Южного Уэльса и Службы диких животных^[9].
• Узор на занавесях в государственном театре Виктории изображает самца большого лирохвоста в период ухаживания.
• Стилизованный рисунок самца альбертова лирохвоста был эмблемой музыкальной консерватории Квинследа, пока она не стала частью университета Гриффита. В эмблеме верхняя часть хвоста лирохвоста переходила в часть нотного стана.
• Стилизованный рисунок части хвоста самца большого лирохвоста является эмблемой музыкального совета Виктории.
• Множество других компаний со словом Лирохвост в своём названии также используют изображения лирохвоста в качестве логотипа.

Картина Джона Гульда

Лирохвост называется так из-за своего эффектного хвоста (который состоит из 16 сильно видоизменённых перьев — два продолговатых в середине хвоста, два широких, направленных под углом к первым, и 12 расположенных между ними); ранее посчитали, что хвост напоминает лиру. Это название закрепилось, когда экземпляр большого лирохвоста (перевезённый из Австралии в Англию в начале 1800-х гг.) был подготовлен для демонстрации в Британском музее таксидермистом, ранее никогда не видевшим живого лирохвоста. Таксидермист ошибочно посчитал, что хвост напоминает лиру и что он должен быть расположен так же, как у павлинов, когда они демонстрируют его, исходя из этого таксидермист и расположил перья соответствующим образом. Позднее, Джон Гульд (который также никогда не видел живого лирохвоста), нарисовал картину лирохвоста на основе экземпляра из Британского музея.

Хотя и получилось очень красиво, но лирохвосты не держат хвост так, как это нарисовано в картине Джона Гульда. Вместо этого мужские особи лирохвоста в процессе ухаживания раскрывают хвост во всей ширине, при этом он полностью скрывает их голову и заднюю часть тела — такое можно увидеть на австралийской 10-центовой монете, где хвост большого лирохвоста (в период ухаживания) изображён в точности.

Интересный факт

В начале 1930-х годов мужская особь лирохвоста по кличке «Джеймс» близко подружилась с миссис Вилкинсон, длительное время подкармливающей птицу. После этого Джеймс исполнил для неё танец ухаживания на одной из своих насыпей, сделанных им в заднем дворе — то же самое птица демонстрировала и для более широкой публики, но лишь в случае присутствия миссис Вилкинсон. В один из таких случаев ухаживания Джеймса длились 43 минуты, в течение которых он ходил, сопровождая свои шаги мелодией собственного исполнения, имитирующей крики австралийской сороки и молодой сороки, выкармливаемой родителем, австралийской восточной трещотки, австралийской птицы-колокольчика, смех двух кукабарр, смеющихся в унисон, желтоухого траурного какаду, шлемоносного какаду, пёстрой розеллы, чернозобой птицы-мясника, серёжчатого медососа, серогрудой сорокопутовой мухоловки^[10], шилоклюва, бело-бурой кустарниковой птицы, пестроголового пардалота, скворца, золотобрюхой зарянковой мухоловки, золотого свистуна, стаи попугаев, свистящих на лету, красной розеллы, нескольких других птиц, которых затруднительно было установить и трели медососов (крошечных птиц с тонкими голосами), собирающихся группками и щебечущими сладкими голосами. Для подражания сладкоголосым птичкам Джеймсу надо было свой мощный голос понизить до слабого и очень тихого, но он был очень изобретателен, сделав слышимым и различимым каждый тон в этом хоре. Также Джеймс включил в своё исполнение удачное подражание звукам отбойного молотка, гидравлического подъёмника и автомобильного сигнала^[11].

Примечания

種

• 華麗琴鳥 Menura novaehollandiae
• 艾伯特親王琴鳥 Menura alberti

琴鳥指的是澳洲特有的兩種雀形目鳥類。它們都會模仿周遭所聽到的聲音並夾雜自己原始的叫聲來吸引異性。雄鳥以里拉琴狀的尾羽（因而有琴鳥之名）和其求偶方式著名：

• 華麗琴鳥（Menura novaehollandiae，澳洲原住民稱為Weringerong），是澳洲的國鳥，產於新南威爾斯和維多利亞州森林區，並在19世紀被引進塔斯曼尼亞。
• 艾伯特親王琴鳥（Menura alberti），僅見於昆士蘭南部雨林，以維多利亞女王之夫艾伯特親王命名。

这是一篇與雀形目相關的小作品。你可以通过编辑或修订扩充其内容。

取自“https://zh.wikipedia.org/w/index.php?title=琴鳥&oldid=41556763”

コトドリ属 分類 界 : 動物界 Animalia 門 : 脊索動物門 Chordata 亜門 : 脊椎動物亜門 Vertebrata 綱 : 鳥綱 Aves 目 : スズメ目 Passeriformes 上科 : コトドリ上科 Menuroidea 科 : コトドリ科 Menuridae
Lesson, 1828 属 : コトドリ属 Menura 学名 Menura Latham, 1802 英名 Lyrebird ウィキスピーシーズにコトドリ属に関する情報があります。 ウィキメディア・コモンズには、コトドリ属に関連するカテゴリがあります。

コトドリ属（コトドリぞく、学名 Menura）はコトドリ上科コトドリ科 Menuridae に属する鳥の属の一つ。コトドリ科は単型である。

特徴[編集]

いずれもオーストラリア固有種。ビクトリア州、ニューサウスウェールズ州、クイーンズランド州、タスマニアなどの熱帯雨林に生息する。

独特の美しい尾羽を持ち、様々な声でさえずる。他の鳥の鳴きまねのほか、人工の機械音等もまねる。

下位分類[編集]

• Menura alberti, Albert’s Lyrebird, アルバートコトドリ
• Menura novaehollandiae, Superb Lyrebird, コトドリ

位置づけ[編集]

コトドリ科はクサムラドリ科と共に、スズメ亜目の中で最初に分岐したコトドリ上科を構成する。コトドリ上科は以前はコトドリ亜目 Menurae として独立した亜目とすることもあった。

Sibley分類では、コトドリ上科コトドリ科（コトドリ上科に相当）コトドリ亜科 Menurinae に相当する。Sibleyのコトドリ上科は他にキノボリ科とニワシドリ科を含んだが、それらとは特に近縁ではない。

外部リンク[編集]

• 鳴き声を収録した映像　BBCEearh公式チャンネル - 他の鳥の真似のほか、カメラのシャッター音やチェーンソー、車の音を真似でいるシーンを見ることができる。

この項目は、鳥類に関連した書きかけの項目です。この項目を加筆・訂正などしてくださる協力者を求めています（ポータル鳥類 - PJ鳥類）。

「https://ja.wikipedia.org/w/index.php?title=コトドリ属&oldid=53038903」から取得

금조류(琴鳥類, lyrebird)는 오스트레일리아 남부에 사는 참새목의 한 부류로, 주변의 소리를 잘 따라한다. 거문고새라고도 한다. 이 부류에는 두 종이 있는데, 그 중 큰거문고새(Menura novaehollandiae)는 참새목 중 세 번째로 큰 종이며, 호주의 10센트 동전에도 새겨져 있다.

하위 종

• 금조 또는 큰거문고새 (M. novaehollandiae)
• 작은금조 (M. alberti)
• † M. tyawanoides

계통 분류

다음은 2019년 올리버로스(Oliveros) 등의 연구에 의한 명금류의 계통 분류이다.^[1]

참새아목    

덤불새과

   

금조과

         

나무타기과

   

바우어새과

         

요정굴뚝새과

     

수염솔새과

       

보석새과

   

오스트레일리아솔새과

     

꿀빨기새과

             

오스트레일리아꼬리치레과

   

나무달리기딱새과

       

까마귀하목

   

참새하목

           

각주