Mosasaurene var store slangelignende krypdyr som levde i havet i sen kritt. Dinosaurene, og de fleste andre «kjempeøglene» fra jordens mellomalder hørte til dyregrupper som forlengst er utdødd. Mosasaurene var derimot skjellkrypdyr, og kjeven og skallen ligner mye på tilsvarende kroppsdeler hos nålevende grupper som slanger og varaner.
I kritt var forholdene på jorda annerledes enn i dag. Klimaet var varmere, og havet stod svært høyt, slik at store deler av verden var dekket av grunne, varme hav. Nord-Amerika var delt i to av et stort innlandshav, Western Interior Seaway. I den vestlige delen av dette havet ble det avsatt tykke lag med sedimenter, som er rike på fossiler.
I overgangen mellom tidlig og sen kritt for ca. 100 millioner år siden skjer det en utskifting av de store marine predatorene. Fiskeøglene dør av ukjent grunn ut, og de første mosasaurer og moderne haier viser seg. Svaneøglene overlevde utskiftingen, men ble mindre tallrike.
I havet i sen kritt levde også mange andre store dyr, som beinfisken Xiphactinus, haiene Cretoxyrhina og Squalicorax, alligatoren Deinosuchus, skilpadden Archelon, fuglene Hesperornis og Ichthyornis, og flygeøglen Pteranodon.
Til tross for de andre kjempene må mosasaurene likevel regnes som toppredatorer i sitt miljø. Riktignok inneholder fossiler fra mosasaurer noen ganger tenner fra haien Cretoxyrhina mantelli, så denne arten jaktet enten på mosasaurer, eller spiste åtsler. Mosasaurene døde ut samtidig med dinosaurene, og mange andre grupper, i masseutryddelsen i overgangen kritt-tertiær. De marine økosystemene brøt da fullstendig sammen, noe som er svært kritisk for en toppredator. Blant marine dyr som forsvant var ammonitter og belemnitter, som var viktige byttedyr for mosasaurene.
Mosasaurenes kropp lignet på de nålevende varanene, men de var lengre og mer strømlinjeformet. Beina var omdannet til luffer, og halen hadde en loddrett halefinne. De beveget seg aldri opp på land, og fødte levende unger. Kjeven var hengslet som hos slanger, og de kunne derfor svelge svært store bytter uten å dele dem opp. Huden var dekket av skjell, som hadde kjøler og riller for å minske turbulens.
Den minste kjente mosasauren er Carinodens belgicus, som var 3–3,5 m. Den hadde kraftige tenner, og levde antakelig på grunt vann der den tok muslinger og kråkeboller. De fleste mosasaurer var mye større, og den største, Hainosaurus bernardi, kunne bli 17 m lang. Fisk var antakelig det viktigste byttedyret for de fleste artene, men de tok alt som de klarte å fange som fugler, flygeøgler, ammonitter og andre blekkspruter, små svaneøgler, og mindre mosasaurer.
Det første fossilet ble funnet i 1764 i et kalksteinsbrudd i Maastricht ved elva Maas (latin Mosa). Et annet eksemplar ble funnet mellom 1770 og 1774. En lege på stedet, Johann Leonard Hoffmann, korresponderte med tidens vitenskapsmenn, og gjorde funnet kjent. Franske soldater røvet under Revolusjonskrigene med seg funnet, og tok det med til det nyopprettede Muséum national d'histoire naturelle. Med bakgrunn i dette fossilet hevdet Georges Cuvier at dyrearter kan dø ut, noe som brøt med tanken om at Guds skaperverk var perfekt og uforanderlig. Denne arten fikk i 1829 navnet Mosasaurus hoffmanni til ære for dr. Hoffmann.
Fossile mosasaurer er seinere også funnet i Sverige, Belgia, Marokko, Niger, Nigeria, Angola, Australia, New Zealand, Antarktis, California og Japan. De fleste funnene er likevel fra avsetninger i Western Interior Seaway i USA og Canada.
Mosasaurene var store slangelignende krypdyr som levde i havet i sen kritt. Dinosaurene, og de fleste andre «kjempeøglene» fra jordens mellomalder hørte til dyregrupper som forlengst er utdødd. Mosasaurene var derimot skjellkrypdyr, og kjeven og skallen ligner mye på tilsvarende kroppsdeler hos nålevende grupper som slanger og varaner.
