Vlieë (Brachycera) is 'n suborde van die tweevlerkiges (Diptera). Die suborde omvat sowat 120 families. Die vernaamste kenmerk van hierdie spesies is dat hulle gereduseerde antennes het. Baie van die spesies is roofdiere of aasvreters, maar daar is ook blomme soos die pepergras s'n wat deur vlieë bestuif word.
Met hul relatief sterk geboude liggaam, groot kop en redelik stewige pote kan vlieë (subordes Brachycera en Cyclorrhapha) maklik van die skraler geboude muggies (suborde Nematocera) onderskei word. Sowel die larwes (maaiers) as die volwasse insekte toon onderling baie uiteenlopende lewenswyses.
Veral onder die bloedsuiende spesies kom daar 'n paar vlieë voor wat ook vir die mens gevaarlik is, soos die tropiese tsetsevlieg wat die dodelike slaapsiekte veroorsaak. Vlieë (subordes Brachycera en Cyclorrhapha) is baie klein tot betreklik groot tweevlerkige insekte (orde Diptera).
Die wetenskaplike naam Brachycera beteken "kort voelers" en verwys na die kort voelspriete wat net uit 'n paar segmente bestaan. Die liggaam van die meeste vlieë is nogal stewig en rond in vergelyking met die van skraal geboude muggies (suborde Nematocera). Die monddele is by soorte soos die huisvlieg tot 'n suigsnuit en by ander soorte tot steek-suigende organe omvorm. Die suigsnuit word deur die onderlip gevorm en die voedsel word deur middel van ʼn suigende beweging opgeneem.
Die liptasters is tot lippies omvorm wat in afmetings kan wissel. By die spesies met steek-suigende monddele funksioneer die onderlip as 'n skede vir die stilette of is dit self tot ʼn steekwapen omvorm. Die kaaktasters, wat uit 1 of 2 lede bestaan, is na vore gerig. Afgesien van die uitsonderings soos die jagtende Dasypogoninae met lang, spinnekopagtige pote, is die ledemate van vlieë baie kort en stewig.
By 'n aantal families is die liggaam meer of minder dig behaar en sommige roofvlieë het opvallende "snorre" en "bakkebaarde". Soos die muggies maak die vlieë 'n volledige gedaantewisseling deur. Die larwe verskil sowel in bou as in lewenswyse baie van die volwasse insek. Teen die einde van die larvale stadium word 'n papie gevorm, waaruit die volwasse imago te voorskyn kom.
Die kop van die pootlose vlieglarwe (maaier) is volledig of deels gereduseer en die voorste kake is omvorm tot mondhake wat vertikaal op en af beweeg. Die asem- haling vind deur die asemhalingsbuise plaas, waarvan daar gedurende die larwestadium net ʼn paar ontwikkel. Die maaiers kom in die uiteenlopendste omgewings voor: in die grond, in die bloed of in die inwendige organe van bepaalde gashere, of soos die larwe van die merkwaardige olievlieg (Psilopa petrolii) in die Kaliforniese aardoliemoerasse.
Die larwes van die soutvliegies (genus Ephydra) is ook by 'n uiterste omgewingstoestande aangepas en kom in die soutwater van minerale bronne, ensovoorts, voor. Die larwe van die verwante genus Scatella leef in die warmwaterbronne van Ysland, Japan, die Nasionale Park Yellowstone in die VSA, Nieu-Seeland en Kamtsjatka en kan temperature van 55 °C oorleef.
Soms bly die larwes in die moederliggaam totdat hulle die papiestadium bereik het. Hierdie merkwaardige ontwikkeling kom onder meer by die tsetsevlieg (genus Glossina) voor, wat groot dele van Afrika onbewoonbaar maak omdat hulle die verspreiders is van die dodelike slaapsiekte by die mens en van nagana by vee. Ook by die luisvlieë (familie Hippoboscidae) en die 2 families vlermuisluisvlieë (Nycteribiidae en Streblidae) kom die larwes te voorskyn wanneer hulle vir die papiestadium gereed is.
Gevolglik is hierdie 3 vlieëfamilies vroeër saamgevat onder die naam Pupipara = "papiebarend". Die luis-en vlermuisvlieë is parasiete op die huide van voëls, hoefdiere en vlermuise. Sodra dit 'n goeie gasheer gevind het, verloor die luis- en vlermuisvlieë dikwels hul vlerke, omdat hulle dit nie meer nodig het nie.
Vlieë is 'n groot diverse groep en word deur 83 families oor die wêreld verteenwoordig, waarvan 29 in Suid-Afrika aangetref word. Die belangrikste verteenwoordigers van die vlieëfamilies wat van verrottende materiaal of plantsappe leef, is vrugtevlieë (familie Tephritidae). Hulle rig ernstige skade aan vrugteboorde aan. Die familie Tephritidae is baie groot en die meeste spesies kom op die eiland Hawaii voor. In Suid-Afrika is die maroelavrugtevlieg (Pardalaspis cosra), die Mediterreense vrugtevlieg (Ceratitis capitata), die Natalse vrugtevlieg (Pterandrus rosa) en die olyfvrugtevlieg (Dacus oleae) die bekendste.
In die natuurvoed die vrugtevlieë hulle met die sap van veral oorryp vrugte en word deur die alkoholiese geur daarvan aangelok. Sommige spesies leef ook van skimmels en plantsappe. Die eiers word gelê in die vrugte waarvan die ouer insekte leef. Dit is langwerpig en aan albei punte is daar 'n paar stafies wat van 'n lugkanaal voorsien is. Na 'n dag of 2 broei die larwe uit en na 3 vervellings word dit 'n papie. Gedurende die papiestadium ondergaan die larwe 'n volledige metamorfose, en 12 dae nadat die eier gelê is, kruip die volwasse vrugtevlieg uit die papiedop.
Vrugtevlieë van die genus Drosophila word dikwels as proefdiere in erflikheidsondersoeke en vir ekologiese proefnemings gebruik. Die tsetsevlieg (familie Glossinidae), wat net in Afrika suid van die Sahara voorkom, is sowel vir die mens as die dier gevaarlik. Dit veroorsaak die dodelike slaapsiekte (tripanosomiase) by mens en dier. By laasgenoemde staan dit as nagana bekend. Die 2 spesies wat die mens aanval, is Trypanosoma gambiense en Trypanosoma rhodesiense. Eersgenoemde kom nie in Suid-Afrika voor nie.
Spesies wat onder meer diere aanval, is Glossina morsitans en Glossina pallidipes. Die tsetsevlieg is egter al in groot gebiede uitgeroei. Die wyfie lê nie haar eiers nie, maar broei hulle een vir een uit. Wanneer die larwe gereed is, word dit in 'n nat plek gelaat, waar dit dadelik onder die grond inkruip vir die papiestadium. Albei geslagte is bloedsuiers en hulle het 'n goed ontwikkelde suigslurp (proboscis). Huisvlieë (familie Muscidae) kan draers van verskeie siektes wees en die bekendste spesie is Musca domestica, ofte wel die huisvlieg.
Perdevlieë, ook bekend as blindevlieë (familie Tabanidae), is redelike groot, haarlose insekte wat van die bloed van warmbloedige diere lewe. Dit is egter net die wyfie wat bloed suig, die mannetjie leef van die nektar van blomme. Omdat die wyfie bloed suig, is sy gevolglik ook ʼn draer van siektes en van onder meer Loa loa, 'n parasitiese oogwurm. Die perdevliegwyfie veroorsaak bloedarmoede by diere en dra ook onder meer Trypanosoma brucei oor, wat nagana by vee veroorsaak.
Wikimedia Commons het meer media in die kategorie Vlieg (dier).
Wikispecies het meer inligting verwant aan: Vlieg (dier)
Vlieë (Brachycera) is 'n suborde van die tweevlerkiges (Diptera). Die suborde omvat sowat 120 families. Die vernaamste kenmerk van hierdie spesies is dat hulle gereduseerde antennes het. Baie van die spesies is roofdiere of aasvreters, maar daar is ook blomme soos die pepergras s'n wat deur vlieë bestuif word.
Met hul relatief sterk geboude liggaam, groot kop en redelik stewige pote kan vlieë (subordes Brachycera en Cyclorrhapha) maklik van die skraler geboude muggies (suborde Nematocera) onderskei word. Sowel die larwes (maaiers) as die volwasse insekte toon onderling baie uiteenlopende lewenswyses.
Veral onder die bloedsuiende spesies kom daar 'n paar vlieë voor wat ook vir die mens gevaarlik is, soos die tropiese tsetsevlieg wat die dodelike slaapsiekte veroorsaak. Vlieë (subordes Brachycera en Cyclorrhapha) is baie klein tot betreklik groot tweevlerkige insekte (orde Diptera).
Die wetenskaplike naam Brachycera beteken "kort voelers" en verwys na die kort voelspriete wat net uit 'n paar segmente bestaan. Die liggaam van die meeste vlieë is nogal stewig en rond in vergelyking met die van skraal geboude muggies (suborde Nematocera). Die monddele is by soorte soos die huisvlieg tot 'n suigsnuit en by ander soorte tot steek-suigende organe omvorm. Die suigsnuit word deur die onderlip gevorm en die voedsel word deur middel van ʼn suigende beweging opgeneem.
Die liptasters is tot lippies omvorm wat in afmetings kan wissel. By die spesies met steek-suigende monddele funksioneer die onderlip as 'n skede vir die stilette of is dit self tot ʼn steekwapen omvorm. Die kaaktasters, wat uit 1 of 2 lede bestaan, is na vore gerig. Afgesien van die uitsonderings soos die jagtende Dasypogoninae met lang, spinnekopagtige pote, is die ledemate van vlieë baie kort en stewig.
By 'n aantal families is die liggaam meer of minder dig behaar en sommige roofvlieë het opvallende "snorre" en "bakkebaarde". Soos die muggies maak die vlieë 'n volledige gedaantewisseling deur. Die larwe verskil sowel in bou as in lewenswyse baie van die volwasse insek. Teen die einde van die larvale stadium word 'n papie gevorm, waaruit die volwasse imago te voorskyn kom.
Die kop van die pootlose vlieglarwe (maaier) is volledig of deels gereduseer en die voorste kake is omvorm tot mondhake wat vertikaal op en af beweeg. Die asem- haling vind deur die asemhalingsbuise plaas, waarvan daar gedurende die larwestadium net ʼn paar ontwikkel. Die maaiers kom in die uiteenlopendste omgewings voor: in die grond, in die bloed of in die inwendige organe van bepaalde gashere, of soos die larwe van die merkwaardige olievlieg (Psilopa petrolii) in die Kaliforniese aardoliemoerasse.
Die larwes van die soutvliegies (genus Ephydra) is ook by 'n uiterste omgewingstoestande aangepas en kom in die soutwater van minerale bronne, ensovoorts, voor. Die larwe van die verwante genus Scatella leef in die warmwaterbronne van Ysland, Japan, die Nasionale Park Yellowstone in die VSA, Nieu-Seeland en Kamtsjatka en kan temperature van 55 °C oorleef.
Soms bly die larwes in die moederliggaam totdat hulle die papiestadium bereik het. Hierdie merkwaardige ontwikkeling kom onder meer by die tsetsevlieg (genus Glossina) voor, wat groot dele van Afrika onbewoonbaar maak omdat hulle die verspreiders is van die dodelike slaapsiekte by die mens en van nagana by vee. Ook by die luisvlieë (familie Hippoboscidae) en die 2 families vlermuisluisvlieë (Nycteribiidae en Streblidae) kom die larwes te voorskyn wanneer hulle vir die papiestadium gereed is.
Gevolglik is hierdie 3 vlieëfamilies vroeër saamgevat onder die naam Pupipara = "papiebarend". Die luis-en vlermuisvlieë is parasiete op die huide van voëls, hoefdiere en vlermuise. Sodra dit 'n goeie gasheer gevind het, verloor die luis- en vlermuisvlieë dikwels hul vlerke, omdat hulle dit nie meer nodig het nie.
Qısabığcıqlılar (lat. Brachycera) – ikiqanadlılar dəstəsinə aid həşərat yarımdəstəsi.
Bu yarımdəstənin bığcıqları adından məlum olduğu kimi qısadır və 3 buğumludur. Üçüncü buğum formasına görə başqa buğumlardan fərqlənir. Sürfələrində baş inkişaf etməmişdir, beləki, baş kapsulu güclü reduksiya olunmuşdur. Pupları yalançı baramada və ya onsuz olur. Yetkin mərhələlərində qanadlar enlidir və güclüdür. İnsan və heyvanların həyatında mühüm rol oynayan və böyük təsərrüfat əhəmiyyəti olan çoxlu növləri vardır[1].
Qısabığcıqlılar (lat. Brachycera) – ikiqanadlılar dəstəsinə aid həşərat yarımdəstəsi.
Els braquícers (Brachycera, gr. brachýs, "curt" i kéras, "banya", "antena")[2] són un dels subordres clàssics de dípters. Les espècies pertanyents a aquest tàxon reben sovint el nom genèric de mosca,[3] però alguns reben noms particulars, com els tàvecs (Tabanidae). La seva característica més destacable és la reducció de la segmentació de les antenes.
Els subordre dels braquícers sembla clarament monofilètic, a diferència de l'altre subordre en què es subdivideixen els dípters, el nematòcers que és parafilètic.
Tenen les antenes reduïdes, amb vuit o menys segments o flagelòmers. No s'observa premandíbula en la superfície inferior del labre. Els palps maxil·lars amb només dos segments o menys. Les ales mostren una configuració particular de les venes CuA2 i A1. Els mascles mostren els genitals amb l'epandri i l'hipandri separats. La larva presenta la part posterior del cap o càpsula cefàlica estesa cap al protòrax. Les mandíbules de la larva estan compostes per dos elements.
La filogènia i la taxonomia dels braquícers (i els dípters en general) és motiu de controvèrsia i no està encara resolta. Dos són els mètodes de classificació dels braquícers.
La tendència a les darreres dècades ha estat l'ús d'un taxonomia basada en 5 infrarodres, de vegades 6, Vermileonmorpha que contindria només la família Vermileonidae:[4]
La clàssica ordenació dels braquícers en ortorrafs i ciclorrafs semblava completament oblidada, fins que Pape et al. (2011)[5] la van reutilitzar, amb certes variacions, en la seva classificació dels dípters:
Antena reduïda de braquícer.
Infraordre Asilomorpha, família Asilidae, Exaireta spinigera
Infraordre Muscomorpha, família Syrphidae, Merodon equestris
Infraordre Stratiomyomorpha, família Stratiomyidae Stratiomys chamaeleon
Infraordre Tabanomorpha, família Tabanidae
Els braquícers (Brachycera, gr. brachýs, "curt" i kéras, "banya", "antena") són un dels subordres clàssics de dípters. Les espècies pertanyents a aquest tàxon reben sovint el nom genèric de mosca, però alguns reben noms particulars, com els tàvecs (Tabanidae). La seva característica més destacable és la reducció de la segmentació de les antenes.
Els subordre dels braquícers sembla clarament monofilètic, a diferència de l'altre subordre en què es subdivideixen els dípters, el nematòcers que és parafilètic.
Fluer (Brachycera) udgør en underorden tovinger, som har talrige familier.
Fluer har ligesom den anden gruppe af tovinger, myg, normalt kun to vinger idet bagvingerne er omdannet til svingkøller. Nogle fluer har kun rudimentære forvinger (f.eks. lusefluer) eller slet ingen vinger (f.eks. flagermusefluer). Fluer kendes fra myg ved at være kraftigere og have korte, tykke følehorn med højst fem led.[1]
Fluerne omfatter bl.a. familierne
Fluer (Brachycera) udgør en underorden tovinger, som har talrige familier.
Fluer har ligesom den anden gruppe af tovinger, myg, normalt kun to vinger idet bagvingerne er omdannet til svingkøller. Nogle fluer har kun rudimentære forvinger (f.eks. lusefluer) eller slet ingen vinger (f.eks. flagermusefluer). Fluer kendes fra myg ved at være kraftigere og have korte, tykke følehorn med højst fem led.
Fluerne omfatter bl.a. familierne
Kuglefluer (Acroceridae) Minérfluer (Agromyzidae) Blomsterfluer (Anthomyiidae) Rovfluer (Asilidae) Humlefluer (Bombyliidae) Spyfluer (Calliphoridae) Billefluer (Celyphidae) Fritfluer (Chloropidae) Hvepsefluer (Conopidae) Stilkøjefluer (Diopsidae) Styltefluer (Dolichopodidae) Bananfluer (Drosophilidae) Dansefluer (Empididae) Hestebremser (Gasterophilidae) Tsetsefluer (Glossinidae) Lusefluer (Hippoboscidae) Egentlige fluer (Muscidae) Mydas fluer (Mydidae) Flagermusfluer (Nycteribiidae) Bremser (Oestridae) Pantothalmider (Pantophtalmidae) Pukkelfluer (Phoridae) Signalfluer (Platystomatidae) Rodfluer (Psilidae) Kødfluer (Sarcophagidae) Gødningfluer (Scathophagidae) Svingefluer (Sepsidae) Våbenfluer (Stratiomyidae) Svirrefluer (Syrphidae) Klæger (Tabanidae) Snyltefluer (Tachinidae) Båndfluer (Tephritidae)Die Fliegen (Brachycera) bilden neben den Mücken (Nematocera) eine von zwei Unterordnungen der Zweiflügler (Diptera). Innerhalb der Fliegen gibt es zahlreiche Familien.
Nach der Art, wie die Fliegen aus ihren Puppen schlüpfen, gliedert man sie in die Untergruppen der Spaltschlüpfer (Orthorrhapha) und Deckelschlüpfer (Cyclorrhapha). Die Spaltschlüpfer schlüpfen durch einen Längsspalt oder T-förmigen Spalt aus ihren Mumienpuppen. Die Deckelschlüpfer sprengen mit ihrer Stirnblase den Deckel ihrer Tönnchenpuppe ab.
Fliegen kommen in sehr unterschiedlichen Größen vor von unter 1 mm, wie z. B. Euryplatea nanaknihali mit 0,4 mm, bis 70 mm Länge mit etwa 100 mm Spannweite bei Gauromydas heros. Typische Vertreter, wie die Stubenfliege werden etwa 7 mm lang und 3 mg schwer.
Die Larven der Fliegen sind typischerweise Beinlose Maden. Fliegen haben leckend-saugende oder stechend-saugende Mundwerkzeuge. Bei einigen Arten sind die Mundwerkzeuge auch verkümmert.
Die Lebensdauer einer ausgewachsenen Fliege beträgt oft nur wenige Wochen oder Tage. Die größte Lebensspanne nimmt das Larven-Stadium ein, wobei diese in unterschiedlichsten Lebensräumen und auf unterschiedlichen Substraten vorkommen. Ihre Hauptaktivität als Imago entfaltet sie in unseren Breiten von April bis Oktober. Den Winter können die Tiere in allen Lebensstadien an und in geschützten Lebensräumen überstehen. Zahlreiche Arten sind sogar als erwachsene Tiere nur im Winter aktiv.
Fliegen ernähren sich von allen organischen Substanzen, sowohl von im Zerfall befindlichen organischen Stoffen wie auch als Jäger anderer Insekten oder als Parasiten. In den meisten Fällen ernähren sich sowohl die larvalen Jugendstadien als auch die Imagines. Einige Fliegen sind für den Menschen Konkurrenten, weil sie von diesem angebaute Pflanzen bevorzugen, und werden daher als Schädlinge bezeichnet (z. B. zahlreiche Bohrfliegen).
Zahlreiche Arten legen ihre Eier sehr unspezifisch ab und betreiben kaum Brutfürsorge. Daher sind zum Überleben der Art sehr große Mengen an Eiern abzulegen. Es finden sich aber auch Fliegen mit ausgeprägter Brutfürsorge, insbesondere unter den Parasiten. Andere Arten, wie z. B. Metopia argyrocephala, sind ovovivipar. Das bedeutet, die Larven schlüpfen schon innerhalb des Uterus des Weibchens und werden dort im ersten Larvenstadium so lange vorgehalten, bis ein geeigneter Wirt gefunden ist.[1] D.h. es kommt nicht zur Ablage von Eiern sondern von Larven.
In den gemäßigten Breiten mit ihrem deutlichen Jahreswechsel finden sich zahlreiche Arten, die mehrere Generationen in einem Jahr durchlaufen können. Die meisten Arten besitzen wohl einen einjährigen Generationswechsel. Die Vermehrungsrate ist sehr von Klima und Nahrungsangebot abhängig und kann daher von Jahr zu Jahr sehr schwanken.
Fliegen sind in der Lage, festen Halt auch auf glatten Oberflächen zu finden. Hierzu nutzen sie, wie beispielsweise auch Spinnen und Geckos, sogenannte Van-der-Waals-Kräfte, also Anziehungskräfte, die zwischen den Molekülen der Oberfläche und denen ihrer Beine entstehen. Fliegen verstärken diese Klebewirkung noch durch eine Strategie, die bisher nur bei ihnen beobachtet wurde: Die feinen Härchen, die sogenannten Setae, mit denen ihre Beine bedeckt sind, münden in winzige ovale Läppchen. Diese sondern einen dünnen Flüssigkeitsfilm ab, der sich zwischen der glatten Oberfläche und dem Fliegenbein befindet. Auf diese Weise entfalten sich Kapillarkräfte, die durch eine klebrige Substanz eine zusätzliche Haftwirkung vermitteln.[2]
Einige Fliegenarten verbringen Teile ihres Lebenszyklus in Fleisch, Kot oder verwesendem organischen Material. Dort ist es möglich, dass sie pathogene Keime aufnehmen, diese als Vektoren transportieren und auf Mensch und Tier übertragen.
Besonders diverse Arten der Familien Schmeißfliegen (Calliphoridae), Fleischfliegen (Sarcophagidae) und Echte Fliegen (Muscidae, z. B. die weit verbreitete Stubenfliege), haben eine Bedeutung als Lästlinge und Krankheitsüberträger. Ihre Maden sind Abfallverwerter und leben überwiegend von toten pflanzlichen und tierischen Substanzen. Einzelne Arten leben auch in lebendem Gewebe und lösen dort als Krankheitserreger eine Myiasis aus (meint im engeren Sinne das durch parasitären Hautmadenfraß, unter anderem Larva migrans, verursachte Krankheitsbild).
Man teilt die Fliegen in zwei Gruppen auf – Spaltschlüpfer (Orthorrapha) und Deckelschlüpfer (Cyclorrhapha), deren Vertreter sich vor allem in der Art unterscheiden, wie die adulte Fliege aus dem Kokon schlüpft. Unter Systematik der Zweiflügler findet sich eine systematische Darstellung der Tiere, die sich vor allem auf mitteleuropäische Arten konzentriert. Nachfolgend ein Diagramm der Brachycera bis zur systematischen Höhe der Familie. Die Systematik der Fliegen ist Gegenstand aktueller Forschung und neue Erkenntnisse führen regelmäßig zu Änderungen in der Systematik. Das Diagramm zeigt eher viele Familien. Der Status einiger dieser Familien ist umstritten.
Brachycera Muscomorpha AsiloideaApioceridae Bigot, 1857
Apsilocephalidae Nagatomi et al., 1991
Apystomyiidae Nagatomi & Liu, 1994
Asilidae Latreille, 1802
Bombyliidae Latreille, 1802
Hilarimorphidae Williston, 1896
Mydidae Bezzi, 1903
Mythicomyiidae Melander, 1902
Scenopinidae Westwood, 1840
Therevidae Burmeister, 1837
Acroceridae Leach, 1815
Nemestrinidae Leach, 1815
Atelestidae Hennig, 1970
Brachystomatidae Sinclair & Cumming, 2006
Dolichopodidae Latreille, 1809
Empididae Latreille, 1804
Homalocnemiidae Collin, 1928
Hybotidae Fallén, 1816
Glossinidae Theobald, 1903
Hippoboscidae Samouelle, 1819
Nycteribiidae Samouelle, 1819
Streblidae Kolenati, 1863
Anthomyiidae Latreille, 1829
Fanniidae Schnabl & Dziedzicki, 1911
Muscidae Latreille, 1802
Scathophagidae Robineau-Desvoidy, 1830
Calliphoridae Brauer & Bergenstamm, 1889
Mesembrinellidae Shannon, 1926
Mystacinobiidae Holloway, 1976
Oestridae Leach, 1815
Rhiniidae Brauer & Bergenstamm, 1889
Rhinophoridae Robineau-Desvoidy, 1863
Sarcophagidae Macquart, 1834
Tachinidae Robineau-Desvoidy, 1830
Ulurumyiidae Michelsen & Pape, 2017
Acartophthalmidae Czerny, 1928
Australimyzidae Griffiths, 1972
Braulidae Egger, 1853
Canacidae Jones, 1906
Carnidae Newman, 1834
Chloropidae Rondani, 1856
Cryptochetidae Brues & Melander, 1932
Inbiomyiidae Buck, 2006
Milichiidae Schiner, 1862
Tethinidae Hendel, 1916
Conopidae Stephens, 1912
Diopsidae Bigot, 1852
Gobryidae McAlpine, 1997
Megamerinidae Hendel, 1913
Nothybidae Frey, 1927
Psilidae Macquart, 1835
Somatiidae Hendel, 1935
Strongylophthalmyiidae Hennig, 1940
Syringogastridae Prado, 1969
Tanypezidae Andersen, 1876
Camillidae Frey, 1921
Curtonotidae Enderlein, 1914
Diastatidae Hendel, 1917
Drosophilidae Rondani, 1856
Ephydridae Zetterstedt, 1837
Mormotomyiidae Austen, 1936
Celyphidae Bigot, 1852
Chamaemyiidae Hendel, 1910
Cremifaniidae McAlpine, 1963
Lauxaniidae Macquart, 1835
Cypselosomatidae Hendel, 1931
Micropezidae Desmarest, 1860
Neriidae Westwood, 1840
Pseudopomyzidae McAlpine, 1966
Agromyzidae Fallén, 1810
Anthomyzidae Czerny, 1903
Asteiidae Rondani, 1856
Aulacigastridae Duda, 1924
Clusiidae Handlirsch, 1884
Marginidae McAlpine, 1991
Neminidae Freidberg, 1994
Neurochaetidae McAlpine, 1978
Odiniidae Hendel, 1920
Opomyzidae Fallén, 1820
Periscelididae Oldenberg, 1914
Teratomyzidae Colless & McAlpine, 1970
Xenasteiidae Hardy, 1980
Coelopidae Hendel, 1910
Dryomyzidae Schiner, 1862
Helcomyzidae Malloch, 1933
Helosciomyzidae Steyskal, 1965
Heterocheilidae McAlpine, 1991
Huttoninidae Steyskal, 1965
Natalimyzidae Barraclough & McAlpine, 2006
Phaeomyiidae Verbeke, 1950
Ropalomeridae Linder, 1930
Sciomyzidae Fallén, 1820
Sepsidae Walker, 1833
Chyromyidae Hendel, 1916
Heleomyzidae Fallen, 1820
Nannodastiidae Papp, 1980
Sphaeroceridae Macquart, 1835
Ctenostylidae Bigot, 1882
Lonchaeidae Loew, 1861
Pallopteridae Loew, 1862
Piophilidae Macquart, 1835
Platystomatidae Schiner, 1862
Pyrgotidae Schiner, 1868
Richardiidae Loew, 1868
Tachiniscidae Kertész, 1903
Tephritidae Macquart, 1835
Ulidiidae Macquart, 1835
Ironomyiidae McAlpine & Martin, 1966
Lonchopteridae Curtis, 1839
Opetiidae Rondani 1856
Phoridae Curtis, 1833
Platypezidae Walker, 1834
Pipunculidae Walker, 1834
Syrphidae Samouelle, 1819
Panthophthalmidae Bigot, 1882
Stratiomyidae Latreille, 1802
Xylomyidae Verrall, 1901
Athericidae Stuckenberg, 1973
Austroleptidae Nagatomi, 1982
Oreoleptidae Zloty, Sinclair & Pritchar, 2005
Rhagionidae Latreille, 1802
Spaniidae Nagatomi, 1975
Tabanidae Latreille, 1802
Vermileonidae Nagatomi, 1975
Xylophagidae Fallén, 1810
Stift Admont: Die Dipteren-Sammlung von Pater Gabriel Strobl (1846–1925) im Naturhistorischen Museum des Stiftes Admont (Steiermark, Österreich) zählt mit ihren etwa 80.000 aufbewahrten Exemplaren und ca. 7500 verschiedenen Arten zu den bedeutenden Fliegen-Kollektionen in Europa. Die Dipterensammlung des Senckenberg Deutschen Entomologischen Institutes umfasst ca. 855.000 Exemplare in 19.200 Arten.[3]
Das Naturhistorische Museum Wien hat eine Dipterensammlung mit etwa 800.000 Exemplaren.[4] Die Zoologische Staatssammlung München hat eine Dipterensammlung mit ca. 12.500 determinierten Arten.[5]
Das Natural History Museum of Denmark hat eine Sammlung mit etwa 150.000 Exemplaren mit besonderem Fokus auf westpaläarktische Brachycera.[6] Das Biological Museum der Universität Lund führt eine bedeutende Entomologische Sammlung die eine Dipteren Sparte enthält. Das Natural History Museum in London hat eine sehr bedeutende Sammlung mit 2,5 Millionen Exemplaren.[7] Das Muséum national d’histoire naturelle in Paris hat eine sehr bedeutende Dipterensammlung mit etwa 2,5 Millionen Exemplaren in ca. 30.000 Arten.[8] Das Naturalis Biodiversity Center in Leiden unterhält eine bedeutende Entomologische Sammlung mit einer Dipteren Sparte. Das CeNak in Hamburg beherbergt eine Dipterensammlung mit 2218 Arten, darunter 1784 Brachyceren.[9]
Die Fliegen (Brachycera) bilden neben den Mücken (Nematocera) eine von zwei Unterordnungen der Zweiflügler (Diptera). Innerhalb der Fliegen gibt es zahlreiche Familien.
Nach der Art, wie die Fliegen aus ihren Puppen schlüpfen, gliedert man sie in die Untergruppen der Spaltschlüpfer (Orthorrhapha) und Deckelschlüpfer (Cyclorrhapha). Die Spaltschlüpfer schlüpfen durch einen Längsspalt oder T-förmigen Spalt aus ihren Mumienpuppen. Die Deckelschlüpfer sprengen mit ihrer Stirnblase den Deckel ihrer Tönnchenpuppe ab.
Ch'uspi (Brachycera) nisqakunaqa chutulla waqrachayuq, aswan wira iskaylla rapra palamakunam. Huk rikch'aqkunaqa yawartam ch'unqan, hukkunataq yaku hinakunatam upin. Qirisankunaqa kuru hinam, akapi, ismuchkaq rurukunapi icha ismuchkaq aychapim (ahinataq shinkitu) kawsan.
Wikispecies nisqaqa qillqasqa p'anqayuqmi kay hawa: Ch'uspi
Ch'uspi (Brachycera) nisqakunaqa chutulla waqrachayuq, aswan wira iskaylla rapra palamakunam. Huk rikch'aqkunaqa yawartam ch'unqan, hukkunataq yaku hinakunatam upin. Qirisankunaqa kuru hinam, akapi, ismuchkaq rurukunapi icha ismuchkaq aychapim (ahinataq shinkitu) kawsan.
Tekst üüb Öömrang A fleegen (Brachycera) san en onerkategorii faan twiijüget insekten (Diptera).
Acroceridae - Apioceridae - Apsilocephalidae - Apystomyiidae - Asilidae - Atelestidae - Athericidae - Austroleptidae - Bolbomyiidae - Bombyliidae - Brachystomatidae - Calliphoridae - Dolichopodidae - Empididae - Evocoidae - Hilarimorphidae - Hybotidae - Mydidae - Mythicomyiidae - Nemestrinidae - Oestridae - Pantophthalmidae - Pelecorhynchidae - Rhagionidae - Scathophagidae - Scenopinidae - Stratiomyidae - Syrphidae - Tabanidae - Therevidae - Vermileonidae - Xylomyidae - Xylophagidae ... an noch flooken muar
De Flegen (Brachycera) sünd, gegen de Muggen (Nematocera) over, de annere Unnerornen vun de Tweeflunken (Diptera). Mank de Flegen gifft dat bannig veel Familien.
En Flege leevt, wenn se utwussen is, faken bloß en paar Dage oder Weken. De meiste Tied bringt se as Budde to, wo se in allerhand unnerscheedlich Umto un up allerhand verscheden Substrat leven deit. As utwussene Fleege (Imago) is se in use Breeden tomeist vun April- bit Oktobermaand togange. Den Winter könnt de Deerter in all Phasen vun ehr Leven overstahn, wenn se in ehr Umto Schuul finnt. Tahlrieke Aarden sünd bloß man in’n Winter aktiv, sogor, wenn se utwussen sünd.
Flegen freet all orgaansche Substanzen. Dor kann sik dat um orgaansche Stoffe bi hanneln, de ut’neen fallt un vergammelt, man ok um annere Deerter, de se jagen doot, oder wo se as Parasiten an sitten doot. Meist nehmt de Budden un ok de adulten Flegen Freten to sik. En paar Flegenaarden weert vun de Minschen as Untüüch ankeken, wiel datt se Planten freet, de de Buern anboot hefft (u. a. allerhand Bohrflegen).
Allerhand Aarden leegt de Eier allerwegens hen un scheert sik denn dor nich wieter um. Dormit de Aart overleven deit, mütt denn unbannig veel Eier afleggt weern. Man dat gifft ok Flegen, de pleegt ehr Brödels, sunnerlich mank de Parasiten. In de matigen Zonen mit ehre düütlichen Johrtieden, gifft dat allerhand Aarden, de könnt in een Johr en ganze Reeg vun Generatschonen tostanne bringen. Wie sik de Flegen vermehrt, dat hangt bannig vun dat Klima af un dorvun, of noog to Freten dor is. Vundeswegen kann dat elk Johr anners utsehn.
Dat gifft Flegenaarden, de bringt en Deel vun ehr Leven in Fleesch oder Schiete to, oder in orgaansch Material, dat vergammeln deit. Dor is dat mööglich, datt se Kieme upnehmt, de Krankheiten utlösen könnt un de se as Vekters an Minsch un Veeh fuddergeevt. Sunnerlich verscheden Aarden vun de Brummers (Calliphoridae), Fleeschflegen (Sarcophagidae) un Echte Flegen (Muscidae, u. a. de Huusflege, de wiethen vorkamen deit) stöört de Minschen un könnt Krankheiten overdregen. Ehre Budden freet Affall un sitt in dode Planten un Deerter. De wecken Aarden leevt as Endoparasiten ok in Geweev, dat noch levennig is un maakt ehren Weert krank.
De Flegen weert in twee Gruppen updeelt, je nadem, wie se ut ehre Poppen utkrupen doot: Dat gifft Spleetkrupers (Orthorrapha) un Deckelkrupers (Cyclorrhapha).
. Mehr Biller, Videos oder Audiodateien to’t Thema gifft dat bi Wikimedia Commons. De Flegen (Brachycera) sünd, gegen de Muggen (Nematocera) over, de annere Unnerornen vun de Tweeflunken (Diptera). Mank de Flegen gifft dat bannig veel Familien.
Mosės aba da mosė, mosalie (luotīnėškā: Brachycera) īr vabzdiū gėmėnē prėgolons varms.
Mosės tor vėina puora sparnū, skėlvis tromps, padėrbts ėš 5-8 daliū. Anas veisas vėsuokiūs nešvaromūs, šiokšlīnūs, kūties, šūdė. Tonkē patėnk i žmuoniū nomus. Mosės parneš pavuojėngas lėgas, tūdie īr nuognē nuovījėmas.
Mosiu īr dėdlis vairoms: nomū mosės, šūdmosė, lavuonmosė kuopūstmosė, prī mosiu prėgol ė bėmbalā.
Mécken (Brachycera) sinn eng Ënneruerdnung vun den Diptera ("déi mat zwéi Flilleken"), zu där eng sëlleche Famillje gezielt ginn. "Brachycera" sëtzt sech aus de griichesche Wierder brachy "kuerz" an ceros "Har", hei: "Fühler" zesummen.
Jee nodeem, wéi d'Mécken aus hire Poppen erausklammen, ginn se ënneragedeelt a "Spaltschlüpfer" (Orthorrhapha), déi de laange Wee aus enger Spléck aus hire Poppen erausklammen, an "Deckelschlüpfer" (Cyclorrhapha), déi den Deckel vun der Popp ewechdrécken.
Ausgewuesse Mécken (Imago) liewe just e puer Wochen oder Deeg. Am längsten dauert de Larvestadium, woubäi dës an den ënnerschiddlechste Liewensraim an op den ënnerschiddlechste Substrater virkommen.
Mécken erniere sech virun allem vun organesche Substanzen, sief et vun organesche Matièren, déi am Gaang sinn, sech ze zersetzen, wéi och als Jeeër vun aneren Insekten oder als Parasiten. An de meeschte Fäll erniere sech souwuel d'Larve wéi och d'Imagines.
Vill Aarte leeën hir Eeër onspezifesch a këmmere sech kaum ëm hir Bréiecht. Dës Aarte leeën deementspriechend héich Zuele vun Eeër. Aner Aarten, besonnesch bei deenen, déi als Parasite liewen, këmmere sech méi ëm hir Bréiecht. Zuel an Heefegkeet vum Nowuess ass staark ofhängeg vu Klima, disponibelem Friessen, etc.
Mécke si kapabel, och op glate Surfacen Halt ze fannen.
D'Larve vun enger Rëtsch Méckenaarte liewen a Fleesch, Exkrementer oder anerem organeschem Material, dat am Gaang ass sech ze zersetzten. Do kënne se pathogen Keimer ophuelen, an dës op Mënsch oder Déier iwwerdroen.
Besonnesch divers Aarte vun de Famillje vun de Schäissmécken (Calliphoridae), Fleeschmécken (Sarcophagidae) an Echt Mécken (Muscidae, z. B. déi wäit verbreet Hausméck), kënne Krankheeten iwwerdroen. Hir Muede liewe virun allem vun ofgestuerwene Substanzen, sief et vun Déieren oder Planzen. Eenzel Aarte liewen och a liewegem Gewief, a kënnen sou eng Myiasis ausléisen (ë. a. d'Larva migrans).
Mécke ginn an Orthorrapha ("Spaltschlüpfer") Cyclorrhapha ("Deckelschlüpfer") agedeelt.
Mécken (Brachycera) sinn eng Ënneruerdnung vun den Diptera ("déi mat zwéi Flilleken"), zu där eng sëlleche Famillje gezielt ginn. "Brachycera" sëtzt sech aus de griichesche Wierder brachy "kuerz" an ceros "Har", hei: "Fühler" zesummen.
Jee nodeem, wéi d'Mécken aus hire Poppen erausklammen, ginn se ënneragedeelt a "Spaltschlüpfer" (Orthorrhapha), déi de laange Wee aus enger Spléck aus hire Poppen erausklammen, an "Deckelschlüpfer" (Cyclorrhapha), déi den Deckel vun der Popp ewechdrécken.
Nzi ni wadudu wadogo wa nusuoda Brachycera katika oda Diptera (yaani “wenye mabawa mawili”). Kwa asili jina hili limetumika kwa wadudu wa familia Muscidae, lakini kwa sababu spishi nyingi za Brachycera hazina majina ya Kiswahili, “nzi” linapendekezwa kama jina kwa Brachycera wote. Nusuoda nyingine ya Diptera, Nematocera, inashirikisha mbu na jamaa wao.
Diptera wote wana mabawa mawili tu yaliyopo kwa mesotoraksi. Mabawa ya nyuma ya asili yamepunguzika na kubadilika kuwa virungu (halteres) ambavyo vinasaidia mdudu ajue mkao wake na mabadiliko ya mwelekeo (kama aina ya gurudumu tuzi). Vipapasio vya Brachycera ni vifupi na vina mapingili machache kuliko Nematocera, mara nyingi matatu tu lakini hadi 7. Spishi nyingi zinabeba unywele (arista) juu ya pingili la tatu la vipapasio. Nzi hawana sehemu za kinywa zinazoweza kutumika kwa kutafuna, kwa hivyo hula chakula cha majimaji au cha chembe ndogo (kama chavua).
Lava wa nzi hawana miguu na wanafanana na minyoo. Kwa kawaida wana meno mawili yaliyopindika (kama kulabu) na spirakulo mbili kwenye nyuma ya kiwiliwili. Huonekana mara nyingi katika nyama iliyooza na katika matunda.
Asilomorpha/Asilidae (nzi mbuai Synolcus sp.)
Asilomorpha/Bombyliidae (nzi-sufu Systoechus gradatus: lava hula mayai ya panzi)
Muscomorpha/Muscidae (nzi-mazizi Stomoxys calcitrans)
Muscomorpha/Glossinidae (mbung'o-nyika Glossina morsitans)
Muscomorpha/Tephritidae (nzi wa maembe Bactrocera dorsalis)
Stratiomyomorpha/Stratiomyidae (nzi-jenerali Stratiomys chamaeleon)
Tabanomorpha/Tabanidae (pange Chrysops callidus)
Xylophagomorpha/Xylophagidae (nzi-mbao Xylophagus ater)
Makala hii kuhusu mdudu fulani bado ni mbegu. Nzi ni wadudu wadogo wa nusuoda Brachycera katika oda Diptera (yaani “wenye mabawa mawili”). Kwa asili jina hili limetumika kwa wadudu wa familia Muscidae, lakini kwa sababu spishi nyingi za Brachycera hazina majina ya Kiswahili, “nzi” linapendekezwa kama jina kwa Brachycera wote. Nusuoda nyingine ya Diptera, Nematocera, inashirikisha mbu na jamaa wao.
Diptera wote wana mabawa mawili tu yaliyopo kwa mesotoraksi. Mabawa ya nyuma ya asili yamepunguzika na kubadilika kuwa virungu (halteres) ambavyo vinasaidia mdudu ajue mkao wake na mabadiliko ya mwelekeo (kama aina ya gurudumu tuzi). Vipapasio vya Brachycera ni vifupi na vina mapingili machache kuliko Nematocera, mara nyingi matatu tu lakini hadi 7. Spishi nyingi zinabeba unywele (arista) juu ya pingili la tatu la vipapasio. Nzi hawana sehemu za kinywa zinazoweza kutumika kwa kutafuna, kwa hivyo hula chakula cha majimaji au cha chembe ndogo (kama chavua).
Lava wa nzi hawana miguu na wanafanana na minyoo. Kwa kawaida wana meno mawili yaliyopindika (kama kulabu) na spirakulo mbili kwenye nyuma ya kiwiliwili. Huonekana mara nyingi katika nyama iliyooza na katika matunda.
Vlege (Brachycera) vörmen 'n óngerorde vanne twièvleugelige (Diptera) De óngerorde besleit zoa 120 femieljes.
De wichtigste karakteristiek van vlege binne de orde vanne twièvleugelige is det ze sterk gereduceerdje antèns höbbe.
Naeve de bièster "vlege" ("vle~ge" /vlé:ɣə/ mit sleiptoan) guuef 't ouch 't wirkwaord "vlege" ("vlege" /vlè:ɣə/ mit stoattoan). Dit beteikentj 't zich dore lóch veurtbewaege door e biès of mesjien det zwaorder is es lóch. Inne biologie geit 't den beveurbild euver insèkte, veugel en vlaermuus; inne lóchvaart euver vleegtuger.
Wiejer gèf 't ónnag 't sterrebild Vleeg.
Vlege (Brachycera) vörmen 'n óngerorde vanne twièvleugelige (Diptera) De óngerorde besleit zoa 120 femieljes.
De wichtigste karakteristiek van vlege binne de orde vanne twièvleugelige is det ze sterk gereduceerdje antèns höbbe.
The Brachycera are a suborder of the order Diptera.[1][2] It is a major suborder consisting of around 120 families.[3] Their most distinguishing characteristic is reduced antenna segmentation.
A summary of the main physical characteristics is:
Brachyceran flies can also be distinguished through behavior. Many of the species are predators or scavengers.
The structure of subgroups within the Brachycera is a source of much confusion and controversy; many of the names used historically (e.g., Orthorrhapha) have not been used in decades, but still persist in textbooks, checklists, faunal catalogs, and other sources. Additionally, most recent classifications no longer use the Linnaean ranks for taxa (e.g., the Tree of Life Web Project), and this creates its own set of problems.
The Brachycera are a suborder of the order Diptera. It is a major suborder consisting of around 120 families. Their most distinguishing characteristic is reduced antenna segmentation.
Braĥiceroj (latine Brachycera) formas subordon de dipteraj insektoj, kiuj kovritas de haroj precipe sur la kapo kaj brusto. Laŭ la ĉiutaga lingvo ili komune nomiĝas muŝoj. La ĉefa diferenco kompare al nematoceroj estas la morfologio de iliaj mallongaj antenoj, de ĉi tie ankaŭ la nomo de tiu subordo (el la greka brakhus, mallonga, kaj keratos, korno).
En tiu subordo, estas agnoskitaj ĉirkaŭ 118-126 familioj, kaj plurmiloj da specioj. Kelkaj el ilaj insektoj povas vivi dum ses monatoj.
Los braquíceros (Brachycera, griego "cuernos en los brazos") son uno de los subórdenes clásicos de insectos dípteros. Su característica más destacable es la reducción de la segmentación de las antenas. Los dípteros pertenecientes a este suborden presentan el aspecto de lo que comúnmente se suelen llamar moscas. Dependiendo de los autores, los dos grupos incluidos en Brachycera, Orthorrhapha y Cyclorrhapha, a veces son considerados como subórdenes.
Aunque muchos braquíceros son depredadores o carroñeros, también los hay ectoparásitos y polinívoros.
Desde el punto de vista de la filogenia, Brachycera parece un grupo monofilético, a diferencia de Nematocera que es parafilético e incluso podría ser polifilético. Por otro lado, como se ha señalado, este suborden comprende grupos que a veces se separan. La dificultad de acoplar el esquema evolutivo a la clasificación linneana en categorías da lugar a algunos problemas de nomenclatura.
Clasificación clásica en Infraórdenes:
Clasificación según Pape et al. (2011):[1]
Antena reducida de braquícero
Infraorden Asilomorpha, familia Asilidae, Exaireta spinigera
Infraorden Muscomorpha, familia Syrphidae, Merodon equestris
Infraorden Stratiomyomorpha, familia Stratiomyidae Stratiomys chamaeleon
Infraorden Tabanomorpha, Familia Tabanidae
Infraorden Xylophagomorpha, Dialysis elongata
Los braquíceros (Brachycera, griego "cuernos en los brazos") son uno de los subórdenes clásicos de insectos dípteros. Su característica más destacable es la reducción de la segmentación de las antenas. Los dípteros pertenecientes a este suborden presentan el aspecto de lo que comúnmente se suelen llamar moscas. Dependiendo de los autores, los dos grupos incluidos en Brachycera, Orthorrhapha y Cyclorrhapha, a veces son considerados como subórdenes.
See artikkel räägib kärbselistest; sõna "kärbes" teiste tähenduste kohta vaata lehekülge Kärbes (täpsustus); Brachycera on ka tirtsuliste sünonüüm. 
Taksonoomia Riik Kärbselised (Brachycera) on kahetiivaliste alamselts, kuhu kuuluvad Eestis 76 sugukonna esindajad. See rühm on väga vormirikas. Paljud on väiksed, vaevalt 2-3 millimeetrit pikad, näiteks küürkärblased, kõdukärblased, kaevandikärblased. Vähem on suuri vorme, näiteks veiseparm ja küttkärbes - mõlemad on kuni 2,8 sentimeetrit pikad. Osa liike, eriti sugukondadest sirelased ja herilkärblased meenutavad herilasi või mesilasi. Osa kärbeste vastsed on koduloomade siseparasiidid (näiteks veise-nahakiin). Osa kärbeste vastsed on taimetoidulised (kapsakärbes, sibulakärbes, peedikärbes.) Osa kärbeste vastseid elavad laguanetes, ka sõnnikus (harilik roojakärbes) Paljude tiivad liiguvad väga kiiresti, toakärbsel 330 korda sekundis.
Palja silmaga on isastel ja emastel kärbestel vahet enamasti raske teha, aga mikroskoobi all on see tavaliselt võimalik. Vahet tehakse genitaalide järgi.
Mõnedel liikidel on pulmalend ja teistel mitte. Eriti huvitav ja keerukas on surukärblaste pulmalend. Enne seda püüab isane mõne väikese putuka, et seda pulmalennu ajal emasele pakkuda. Vastutasuks pulmakingi eest saab emasega paaruda, ühtlasi päästab ta ka oma elu, sest pulmakingi puudumisel võib agressiivselt meelestatud emane isase enda ära süüa.
Sigimiskäitumine ja areng on kärbselistel äärmiselt mitmekesine. Mõned liigid on väga viljakad ja kiire elutsükliga, teised mitte. Näiteks üks emane äädikakärbes võib muneda kuni 500 muna. Areng valmikuni kestab 25° juures 8–10 päeva. Väga viljakas ja kiire arengutsükliga on ka harilik toakärbes. Tema eelistab muneda sõnnikule, kuid ka mujale, kus on vastsete arenguks sobivad tingimused. Munad on umbes ühe millimeetri pikkused, valged. Ühte kohta muneb ta kuni 150 muna.
Vahet tuleb teha vastsete ja valmikute toidulaual. Näiteks parmu vastsed elavad vees, toituvad lagunevatest taimejäänustest või väikestest putukatest ja ussidest. Ka mitte kõik valmikud ei ole verejanulised. Verd imevad ainult emased parmud, kes vajavad seda munade tootmiseks, isased saavad aga söönuks ka õite nektarist.
Niisuguseid kärbselisi, kes inimesi otseselt häirivad: imevad verd, ronivad prügikastides, munevad toidule jne, on umbes saja liigi ringis. Liike, kellega me iga päev kokku puutume, neid sageli seejuures tähele panemata, on palju rohkem.
Paljud kärbselised on õite külastajad ja tolmeldajad. On kärbseid, kes toituvad seentest või taimeosadest: viljadest, lehtedest, vartest, juurtest, nektarist, õietolmust, taimejäänustest. Inimese ja loomade välisparasiidid on peamiselt parmlased (33 liiki), raudkärblased (7 liiki), nende hulgas põdrakärbes, hobuse-raudkärbes. Parmude kõrval imevad inimeste ja eriti koduloomade verd veel pistekärbsed sugukonnast päriskärblased (Muscidae).
Kärbselised (Brachycera) on kahetiivaliste alamselts, kuhu kuuluvad Eestis 76 sugukonna esindajad. See rühm on väga vormirikas. Paljud on väiksed, vaevalt 2-3 millimeetrit pikad, näiteks küürkärblased, kõdukärblased, kaevandikärblased. Vähem on suuri vorme, näiteks veiseparm ja küttkärbes - mõlemad on kuni 2,8 sentimeetrit pikad. Osa liike, eriti sugukondadest sirelased ja herilkärblased meenutavad herilasi või mesilasi. Osa kärbeste vastsed on koduloomade siseparasiidid (näiteks veise-nahakiin). Osa kärbeste vastsed on taimetoidulised (kapsakärbes, sibulakärbes, peedikärbes.) Osa kärbeste vastseid elavad laguanetes, ka sõnnikus (harilik roojakärbes) Paljude tiivad liiguvad väga kiiresti, toakärbsel 330 korda sekundis.
Brachycera dipteroen barnean dagoen azpiordena da. Taldeak 120 familia inguru ditu.
Artikulu hau biologiari buruzko zirriborroa da. Wikipedia lagun dezakezu edukia osatuz. Kärpäset (Brachycera) ovat kaksisiipisiä hyönteisiä. Kärpäset ovat yleensä lyhyitä ja leveitä, ja niillä on lyhyemmät jalat kuin sääskillä. Suuret verkkosilmät miltei peittävät pään. Kärpäset ovat nopeita ja kestäviä lentäjiä. Huonekärpänen (Musca domestica), joka kuuluu varsinaisten eli sukaskärpästen heimoon, levittää monia tauteja. Se on noin 8 mm pitkä, mustan-ja harmaankirjava, koiraalla on kellertävät laikut takaruumiissa. Muita kärpäsheimoja ovat muun muassa kukkakärpäset, juurikärpäset, petokärpäset, paarmat, mahlakärpäset, täikärpäset ja raatokärpäset.
Suomessa on tavattu yli 3 800 kärpäslajia.[2]
Kärpäset (Brachycera) ovat kaksisiipisiä hyönteisiä. Kärpäset ovat yleensä lyhyitä ja leveitä, ja niillä on lyhyemmät jalat kuin sääskillä. Suuret verkkosilmät miltei peittävät pään. Kärpäset ovat nopeita ja kestäviä lentäjiä. Huonekärpänen (Musca domestica), joka kuuluu varsinaisten eli sukaskärpästen heimoon, levittää monia tauteja. Se on noin 8 mm pitkä, mustan-ja harmaankirjava, koiraalla on kellertävät laikut takaruumiissa. Muita kärpäsheimoja ovat muun muassa kukkakärpäset, juurikärpäset, petokärpäset, paarmat, mahlakärpäset, täikärpäset ja raatokärpäset.
Suomessa on tavattu yli 3 800 kärpäslajia.
Les brachycères, Brachycera, forment un sous-ordre d'insectes diptères qui comprend les mouches muscoïdes aux antennes courtes (du grec brachy signifiant "court" et ceros "corne"). Les antennes sont formées de trois articles ; le dernier article porte une longue soie, nommée arista, ou bien un style plurisegmenté.
La pupe des brachycères orthorrhaphes, tout comme celle des nématocères, présente une fente d'exuviation droite (d'où le terme "orthorrhaphe").
Les brachycères cyclorrhaphes sont les diptères les plus évolués. Leur larve est du type asticot avec une tête non visible. La pupe (stade nymphal) a souvent la forme d'un tonnelet. L'adulte découpe à sa sortie de la pupe un opercule circulaire (d'où le terme "cyclorrhaphe").
Certaines vraies mouches ressemblent à des hyménoptères comme les bourdons, à des guêpes et des frelons (et à d'autres insectes, comme à certains coléoptères ou lépidoptères). On estime que ce mimétisme leur permet d'intimider leurs ennemis potentiels en "bénéficiant" de la crainte inspirée par ces hyménoptères, sa portée exacte en termes d'évolution reste cependant discutée.
Inversement, certains autres insectes ressemblent à des mouches.
Les brachycères, Brachycera, forment un sous-ordre d'insectes diptères qui comprend les mouches muscoïdes aux antennes courtes (du grec brachy signifiant "court" et ceros "corne"). Les antennes sont formées de trois articles ; le dernier article porte une longue soie, nommée arista, ou bien un style plurisegmenté.
La pupe des brachycères orthorrhaphes, tout comme celle des nématocères, présente une fente d'exuviation droite (d'où le terme "orthorrhaphe").
Les brachycères cyclorrhaphes sont les diptères les plus évolués. Leur larve est du type asticot avec une tête non visible. La pupe (stade nymphal) a souvent la forme d'un tonnelet. L'adulte découpe à sa sortie de la pupe un opercule circulaire (d'où le terme "cyclorrhaphe").
Kratkoticalci (Brachycera), podred kukaca iz reda dvokrilaca (diptera) koji se odlikuju kratkim ticalima koja se sastoje od svega tri članka, po čemu su i dobili ime. Najpoznatiji predstavnik je kućna muha[1].
Kratkoticalci su u šumartstvu važni prirodni regulator populacije štetnika i to u ulozi grabežljivaca i parazitoida, i ponekad su djelotvornije od osa najeznica[2].
Ovaj podred opisao je Schiner, 1862[3]., ostali predstavnici su obadi (Tabanidae), štrkovi (Oestridae), grabežnice ili muhe grabljivice (Asilidae), bumbarice, plesalice, pršilice ili osolike muhe (Syrphidae), truležarke, rosnice, pčelouši, grbavice, ušare, šišmišarke, želučari, balegarke, muhe (Muscidae), zujare (Calliphoridae) i gusjeničarke (Tachinidae).
Kratkoticalci (Brachycera), podred kukaca iz reda dvokrilaca (diptera) koji se odlikuju kratkim ticalima koja se sastoje od svega tri članka, po čemu su i dobili ime. Najpoznatiji predstavnik je kućna muha.
Kratkoticalci su u šumartstvu važni prirodni regulator populacije štetnika i to u ulozi grabežljivaca i parazitoida, i ponekad su djelotvornije od osa najeznica.
Ovaj podred opisao je Schiner, 1862., ostali predstavnici su obadi (Tabanidae), štrkovi (Oestridae), grabežnice ili muhe grabljivice (Asilidae), bumbarice, plesalice, pršilice ili osolike muhe (Syrphidae), truležarke, rosnice, pčelouši, grbavice, ušare, šišmišarke, želučari, balegarke, muhe (Muscidae), zujare (Calliphoridae) i gusjeničarke (Tachinidae).
I Brachiceri (Brachycera Schiner, 1862) sono un sottordine dei Ditteri comprendente anche insetti spesso genericamente chiamati mosche. Ad esso sono iscritte circa 118-126 famiglie, a seconda della disposizione adottata dai sistematici.
La morfologia è tipicamente muscoide, di dimensioni generalmente medie, livrea in genere poco appariscente ma talvolta con colori vivaci o con riflessi metallici, tegumento rivestito da peli e setole di vario sviluppo, soprattutto nel capo e nel torace. La differenza sostanziale, rispetto ai Nematoceri, risiede nella morfologia delle antenne, da cui deriva anche il nome del sottordine (brachys, breve, kera, antenne).
Il capo è ben sviluppato, mobile, con occhi grandi e convessi, composti da un elevato numero di ommatidi. Lo sviluppo degli occhi è in genere un elemento di distinzione fra i sessi: le femmine hanno occhi distanziati, con una regione cervicale larga e bene evidente, i maschi hanno invece occhi di maggiore sviluppo che si estendono dorsalmente fino a toccarsi (capo oloptico) o addirittura fondersi (capo cicloptico). Gli ocelli, in numero di tre, sono disposti sul vertice del capo, ai lati di un triangolo (triangolo ocellare). Le antenne sono relativamente brevi, composte al massimo da sei articoli, ed hanno una morfologia caratteristica (antenne aristate). I primi tre antennomeri sono ben sviluppati, in particolare il terzo; su quest'ultimo si inseriscono gli altri antennomeri, che complessivamente formano un filamento peloso detto arista. L'inserzione delle antenne è molto ravvicinata e si localizza al centro della regione frontale, con la parte basale diretta verso il basso. Negli Schizofori l'area frontale è separata da quella periorbitale dalla sutura frontale, una cicatrice conformata a U rovesciata derivata dal riassorbimento dello ptilinum.
L'apparato boccale ha struttura e aspetto differenti secondo il gruppo sistematico, ma in generale si riconduce al tipo lambente-succhiante o, meno frequentemente, al tipo pungente-succhiante.
L'apparato boccale lambente-succhiante è caratterizzato da un particolare sviluppo del labbro inferiore, il cui aspetto ricorda quello di una proboscide: la parte prossimale è ingrossata e conformata a doccia, in modo da accogliere le altre appendici boccali, quella distale si espande in una struttura bilobata, detta labello o labellum, la cui faccia ventrale è percorsa da canalicoli, detti pseudotrachee, attraverso i quali vengono assunti gli alimenti fluidi o semifluidi. Il labbro superiore è breve e conformato ventralmente a doccia e, contrapponendosi con la prefaringe, concorre a formare il canale di suzione. La prefaringe è percorsa longitudinalmente dal canale salivare. In merito agli altri annessi boccali, le mandibole sono assenti e le mascelle sono ridotte ai soli palpi mascellari; questi emergono sulla parte anteriore della proboscide, sono relativamente brevi e composti solo da uno o due segmenti. La struttura e la funzionalità di questo apparato boccale sono finalizzate all'assunzione di alimenti zuccherini anche cristallizzati, come il miele, la melata, lo zucchero o altri alimenti semifluidi, come gli escrementi degli uccelli, usati spesso come fonti proteiche.
L'apparato boccale pungente-succhiante differisce, in generale, da quello dei Nematoceri per la riduzione in lunghezza. Questa tipologia ricorre nella generalità dei Tabanidi, negli Ippoboscidi, nei Glossinidi e nella tribù degli Stomoxydini (Muscidae), con marcate differenze morfologiche e funzionali. Nei Tabanidi, mandibole e mascelle sono stilettiformi, anche se molto meno allungate rispetto a quelle dei Culicidi, e ad esse è affidata la funzione perforante; il canale di suzione è formato dalla contrapposizione del labbro superiore con le mandibole, mentre la prefaringe ha la funzione di iniettare la saliva; il labbro inferiore è conformato a doccia bilobata distalmente, con la funzione di accogliere gli altri annessi boccali. Negli altri brachiceri citati, la struttura dell'apparato boccale è analoga a quella del tipo lambente-succhiante, con atrofia della mandibola e riduzione delle mascelle ai soli palpi mascellari e con canale alimentare formato dall'accostamento del labbro superiore alla prefaringe. Cambia invece la conformazione del labbro inferiore, a cui è affidata la funzione perforante: la parte distale è infatti sclerificata e acuminata e manca del tutto il labellum.
Il torace mostra, come nella generalità dei Ditteri, un notevole sviluppo del secondo segmento (mesotorace) rispetto agli altri. L'elemento morfologico differenziale, che discerne fra i Nematoceri ed i Brachiceri, è la conformazione della sutura pleurale nelle mesopleure: nei Brachiceri collega la base dell'ala con la coxa dopo aver compiuto due deviazioni, ad angolo retto, procedendo in senso dorso-ventrale e antero-posteriore; di conseguenza ha dapprima un andamento verticale, poi orizzontale e, infine, nuovamente verticale.
Un sistema di suture suddivide mesonoto e mesopleure in un complesso di scleriti ai quali si attribuiscono denominazioni in alcuni casi specifiche dei Ditteri. Alla vista dorsale, il mesonoto sovrasta gli altri segmenti toracici e risulta formato, in senso antero-posteriore, dai seguenti scleriti: mesoprescuto, mesoscuto e mesoscutello. Le mesopleure risultano invece suddivise nei seguenti scleriti:
Di grande importanza, ai fini tassonomici, è il numero, la disposizione e lo sviluppo dei peli e delle setole toraciche, per le quali si fa riferimento ad una specifica terminologia come per le setole cefaliche. Per le setole dorsali si fa riferimento anche alla posizione relativa alla sutura trasversa, che separa il prescuto dallo scuto, distinguendo perciò le setole presuturali da quelle postsuturali.
Come in tutti i Ditteri, le ali sono differenziate morfologicamente e funzionalmente: quelle mesotoraciche sono normalmente sviluppate per svolgere la funzione del volo, quelle metatoraciche sono invece trasformate in bilancieri per svolgere la funzione di regolazione dell'equilibrio in volo. Pur comprendendo anche forme meiottere, nella generalità dei Brachiceri le ali mesotoraciche sono normalmente sviluppate, interamente membranose e generalmente trasparenti, con eventuali caratteristiche pigmentazioni zonali utili ai fini sistematici. La superficie dell'ala è suddivisa in tre regioni, di cui quella anteriore, maggiormente sviluppata, è la remigante e contiene le nervature longitudinali più robuste; alla remigante segue la regione anale, meno sviluppata, e, infine un piccolo lobo posteriore e prossimale, detto alula. La terminologia adottata per descrivere le nervature fa riferimento al sistema Comstock-Needham, concepito per la descrizione morfologica dei Ditteri. Fra gli elementi di particolare rilievo, ricorrenti nella generalità dei Brachiceri, è la fusione dei tratti distali del ramo posteriore della cubito con la prima anale; la confluenza delle due vene delimita perciò una cellula chiusa detta cellula cup.
Un elemento morfologico di particolare importanza sistematica è la caliptra, presente in uno dei due gruppi sistematici in cui la tassonomia tradizionale suddividono i Ciclorrafi Schizofori (Calyptratae): la caliptra è composta da due lamine membranose situate posteriormente alla base dell'ala, quella anteriore, detta caliptra superiore o squamula o squama alare, è più piccola e vibra con l'ala; quella posteriore, detta caliptra inferiore o squama toracica, è più grande, non vibra e protegge il bilanciere.
L'addome è composto da un numero di uriti apparenti inferiore a quello teorico per la riduzione o la fusione di quelli anteriori; in genere, il primo urite è atrofico e il secondo è fuso con il terzo. Nelle femmine, gli ultimi uriti sono ridotti in diametro e assumono la conformazione di un tubo telescopico che svolge la funzione di ovopositore (ovopositore di sostituzione); in diversi gruppi sistematici, la parte terminale dell'ovopositore di sostituzione è fortemente sclerotizzata e si comporta come organo perforante, praticando una puntura per deporre le uova all'interno dei tessuti dell'organismo che dovrà ospitare le larve. Nei maschi, il nono urite presenta l'urotergite (epandrio) e l'urosternite (ipandrio) differenziati in due organi che concorrono alla formazione degli organi genitali esterni.
Le larve sono apode e la morfologia è sostanzialmente più semplice rispetto alla generalità delle larve dei Nematoceri. Caratteristica è la marcata riduzione del capo (larve microcefale), a volte immerso nel protorace (larve emicefale); nel complesso la larva assume spesso una forma conica, affusolata in avanti. L'apparato boccale nei gruppi meno evoluti è masticatore, con una modificazione che ne semplifica la struttura o la funzionalità. Nei Ciclorrafi l'apparato boccale è invece profondamente modificato e prende il nome di apparato cefalo-faringeo: le appendici boccali sono assenti e all'esterno compaiono solo due uncini, ritenuti mandibole, dotati di movimenti secondo un piano verticale; gli uncini boccali si articolano ad un organo interno, l'apparato cefalo-faringeo vero e proprio, ubicato nel primo tratto del canale alimentare e costituito da un insieme di scleriti che svolgono la funzione masticatoria.
Gli uncini boccali delle larve dei Ciclorrafi sono sfruttati anche per la locomozione, all'interno delle mine scavate, e all'esterno, con il caratteristico salto: in questo caso la larva si ripiega afferrando l'estremità caudale con gli uncini e rilasciandola bruscamente causano un contraccolpo spiccando il salto.
Le pupe dei Brachiceri sono obtecte o, più frequentemente, exarate. In genere sono protette da un involucro, formato dalle spoglie dell'ultimo stadio larvale, più o meno modificato. Nei Ciclorrafi l'exuvia della larva matura subisce una profonda alterazione chimico-strutturale e si trasforma in uno pseudobozzolo, di consistenza coriacea e a forma di barilotto, detto pupario. Il meccanismo di fuoriuscita dell'adulto differenzia i gruppi sistematici che, nella tassonomia classica, suddividono i Brachiceri in ranghi superiori a quello di superfamiglia: negli Ortorrafi la fuoriuscita avviene attraverso una fenditura longitudinale dorsale, nei Ciclorrafi attraverso un'apertura circolare praticata nella regione cefalica del pupario. Nei Ciclorrafi Schizofori, questa apertura è praticata da una pressione esercitata dallo ptilinum.
La biologia dei Brachiceri è alquanto eterogenea. In generale si tratta di insetti ovipari che si riproducono per anfigonia, con un numero di generazioni variabile secondo il gruppo sistematico e l'ambiente. Lo sviluppo postembrionale, in genere di tipo olometabolico, si svolge attraverso tre stadi di larva e uno di pupa. Gli stadi larvali differiscono fra loro, oltre che per le dimensioni, anche per il numero di spiracoli tracheali. Lo sviluppo è in genere piuttosto rapido, fatta eccezione per le fasi svernanti allo stadio di larva o di pupa.
L'etologia varia secondo il gruppo sistematico e, spesso, anche all'interno di gruppi ristretti (famiglia o taxa inferiori). Gli adulti sono generalmente glicifagi oppure non si nutrono affatto. Non mancano comunque le forme zoofaghe, a spese di vertebrati (specie ematofaghe) o di invertebrati, o quelle sostanzialmente onnivore.
Anche le larve mostrano un comportamento eterogeo, spesso anche all'interno di singole famiglie, con conseguente estrema varietà di ambienti colonizzati. Le specie zoofaghe si possono distinguere in tre gruppi fondamentali:
Le larve fitofaghe sono per lo più galligene o minatrici e si sviluppano, secondo il gruppo sistematico, all'interno di galle, steli, foglie e frutti di vegetali. A queste specie possono essere assimilate anche le larve micetofaghe che si sviluppano a spese dei corpi fruttiferi dei funghi.
Infine, nell'eterogenea gamma dei comportamenti e dei regimi alimentari, va citata la presenza di un elevato numero di specie le cui larve sono fondamentalmente saprofaghe e si nutrono di microrganismi, materiale organico in decomposizione, ivi compresi alimenti di varia natura.
Fra i Brachiceri sono compresi diversi insetti d'importanza agraria, zootecnica, sanitaria, medica.
Fra i Brachiceri d'importanza medica si annoverano le specie del genere Glossina, note con il nome di mosca tsé-tsé, parassite epizootiche dell'uomo e degli animali domestici. Queste mosche sono vettori dei Tripanosomi, agenti di malattie che colpiscono anche l'uomo, fra le quali la notissima malattia del sonno. Vettori più o meno occasionali di protozoi e altri microrganismi ricorrono sono anche fra altri brachiceri ematofagi (es. Tabanidi e, in generale, fra diversi brachiceri saprofagi (es. Mosca domestica).
La sistematica dei Ditteri è un esempio emblematico della difficoltà di organizzare la tassonomia secondo schemi stabili e di larga condivisione. Gli entomologi che si sono occupati in passato della tassonomia dei Ditteri hanno spesso stravolto, fin dall'Ottocento, gli inquadramenti tassonomici definendo molteplici taxa per gli stessi raggruppamenti. In letteratura esiste un'ampia documentazione in merito alle sinonimie nell'ambito dei Ditteri e alle differenti interpretazioni. Esistono inoltre criteri differenti, in base ai quali impostare la suddivisione sistematica, spesso in conflitto fra loro: strettamente morfologici, evoluzionistici e, infine, nei lavori degli ultimi decenni, filogenetici.
A prescindere dalle divergenze nella classificazione dei taxa inferiori, la sistematica nei taxa superiori, su base morfologica, è rimasta consolidata per lungo tempo, al punto che ancora oggi si tende ad utilizzare raggruppamenti tassonomici ritenuti universalmente obsoleti. La tassonomia tradizionale è ancora largamente adottata nella letteratura non strettamente scientifica (cataloghi, collezioni, manuali naturalistici o di entomologia applicata, ecc.), mentre quella filogenetica è ancora in corso di evoluzione.
Nella sistematica classica l'ordine si suddivide in due sottordini, quello dei Nematocera, comprendente i ditteri provvisti di antenne relativamente lunghe e composte da antennomeri indifferenziati, e quello dei Brachycera, comprendente i ditteri provvisti di antenne relativamente brevi e di tipo aristato. Questi ultimi sono ripartiti fra due taxa, Cyclorrhapha e Orthorrhapha, fondamentalmente sulla base di un carattere morfofunzionale: la conformazione del foro di uscita dal pupario o dall'exuvia pupale dopo lo sfarfallamento dell'adulto. Tale foro è di forma circolare nei Cyclorrhapha ed è localizzato nella zona cefalica, mentre negli Ortorrhapha è longitudinale. In letteratura i due raggruppamenti sono rappresentati, secondo l'Autore, come coorti o come sezioni, inquadrati in un rango collocato, in modo indeterminato, fra quello di superfamiglia e quello di sottordine. Infatti, la sistematica nell'ambito dei Cyclorrhapha contemplava la suddivisione dicotomica in taxa intermedi, di rango indeterminato ma superiore a quello di famiglia, sulla base di altri caratteri morfofunzionali (Aschiza e Schizophora e, questi ultimi, suddivisi ulteriormente in Acalyptratae e Calyptratae).
Per gli Orthorrhapha era invece contemplata la suddivisione in famiglie. Questo raggruppamento ha subito drastiche revisioni a partire dagli anni settanta e ancora oggi la definizione delle famiglie è in corso di perfezionamento. L'orientamento che si è definito è quello di scorporare diverse famiglie, perché parafiletiche alla luce delle più recenti acquisizioni in materia di filogenesi. Il risultato è che allo stato attuale la tradizionale suddivisione all'interno degli Orthorrhapha è del tutto obsoleta. Un elenco delle famiglie tradizionalmente incluse fra gli Orthorrhapha è il seguente:
Dal precedente elenco sono escluse le famiglie monotipiche Evocoidae e Oreoleptidae, che comprendono specie di recente classificazione e perciò non avevano alcuna collocazione nell'ambito degli Orthorrhapha.
La sistematica su base filogenetica ha riorganizzato la tassonomia di rango superiore ripartendo le sopraelencate famiglie fra superfamiglie. Per quanto la suddivisione in superfamiglie non sia contemplata nella tassonomia tradizionale, gli Ortorrhapha potrebbero dividersi nel seguente modo:
I Cyclorrhapha comprendono i Ditteri più evoluti, con pupe exarate e coartate, ovvero protette all'interno di un involucro derivato dall'exuvia dell'ultimo stadio larvale (pupario). Lo sfarfallamento avviene attraverso un'apertura circolare praticata nella regione cefalica dell'involucro pupale. La suddivisione dei Cyclorrhapha era basata su uno schema dicotomico che contemplava dei taxa superiori di rango indeterminato citati in letteratura, secondo l'Autore, come "divisioni", "sezioni", "sottosezioni":
Dagli anni sessanta e settanta, HENNIG e altri ditterologi si sono prodigati nel tentativo di riordinare la sistematica dei Ditteri, articolandola su una base filogenetica. Il difficile lavoro produce differenti interpretazioni sia in base alle sinapomorfie prese in considerazione nell'analisi filogenetica, sia in base ai criteri (morfologici e/o molecolari). Le numerose pubblicazioni che si sono prodotte dagli anni settanta ad oggi propongono spesso drastiche revisioni e ancora oggi non esiste una suddivisione dettagliata e largamente condivisa. Malgrado le divergenze e le frequenti rielaborazioni, tutti i ditterologi concordano nel ritenere obsoleta la tradizionale suddivisione dicotomica dei Ditteri. Due sono gli aspetti fondamentali su cui c'è il pieno consenso e il secondo riguarda proprio la sistematica dei Brachiceri:
In merito alla sistematica dei Brachiceri esistono ancora oggi incertezze sull'articolazione dell'albero filogenetico e, di conseguenza, sulla conseguente articolazione dell'albero tassonomico nei ranghi più alti. Il problema è stato ampiamente affrontato dalla fine degli anni ottanta con la produzione di una ricca documentazione. Il contributo fondamentale proviene da WOODLEY (1989), il quale propone la suddivisione dei Brachiceri in quattro infraordini (Muscomorpha, Stratiomyomorpha, Tabanomorpha, Xylophagomorpha) secondo uno schema che ancora oggi gode di un sostanziale supporto da parte di molti studiosi[1]. Lo schema di WOODLEY stravolge la suddivisione dicotomica fra Orthorrhapha e Cyclorrhapha: infatti, se tre degli infraordini si identificano a tutti gli effetti con Ditteri Ortorrafi, quello dei Muscomorpha comprende, oltre l'insieme dei Cyclorrhapha, diverse famiglie incluse tradizionalmente fra gli Ortorrafi.
Allo schema di WOODLEY si contrappone uno schema alternativo che mostra una certa compatibilità con la tradizionale distinzione fra Ortorrafi e Ciclorrafi. Questo schema, che trova in GRIFFITHS (1986, 1994) uno dei principali sostenitori, considera sei infraordini: dai Tabanomorpha sensu Woodley viene separata la famiglia Vermileonidae, inclusa in un infraordine indipendente (Vermileonomorpha), mentre le famiglie che fanno capo agli Asiloidea, ai Nemestrinoidea e agli Empidoidea costituirebbero l'infraordine degli Asilomorpha[2]. Secondo questo schema, il raggruppamento artificiale degli Orthorrhapha si identificherebbe nell'insieme degli infraordini Asilomorpha, Stratiomyomorpha, Tabanomorpha, Vermileonomorpha e Xilophagomorpha, mentre i Cyclorrhapha si identificherebbero nei Muscomorpha sensu stricto.
Nell'ultimo decennio, tuttavia, si sono prodotti studi più approfonditi che individuano negli Asilomorpha un gruppo parafiletico e supportano la stretta correlazione filogenetica fra Tabanomorpha sensu stricto e Vermileonidae. Questi lavori sostengono fondamentalmente la posizione di WOODLEY, interpretando i Tabanomorpha e i Muscomorpha in senso esteso.
Alla luce delle più recenti acquisizioni, l'albero filogenetico (articolato per superfamiglie) che coinvolge i Brachiceri è il seguente[3][4][5]:
BrachyceraStratiomyoidea
Xylophagoidea
Vermileonoidea
Tabanoidea
Nemestrinoidea
Asiloidea
Empidoidea
Cyclorrhapha
La classificazione filogenetica più accreditata, per il momento, sarebbe quella proposta da AMORIM & YEATES (2006) e che in sostanza conferma l'impostazione, originariamente sostenuta da WOODLEY, di collocare parte dei tradizionali Ortorrafi nei Muscomorpha[4]:
I Brachiceri (Brachycera Schiner, 1862) sono un sottordine dei Ditteri comprendente anche insetti spesso genericamente chiamati mosche. Ad esso sono iscritte circa 118-126 famiglie, a seconda della disposizione adottata dai sistematici.
Musiniai dvisparniai (lot. Brachycera) – dvisparnių (Diptera) būrio vabzdžių pobūris, kuriam priklauso į muses panašūs dvisparniai.
Jų antenos trumpos, trinarės. Pilvelis trumpas, susideda iš 5-8 segmentų. Paprastai turi tik vieną porą sparnų, antroji virtusi dūzgiais. Lervos be galvos ir be kojų. Lėliukės vadinamos puparijais. Entomologai tam pačiam dvisparnių būriui priskiria ir uodus.
Musės turi gerai išvystytas akis, neretai užtikrinančias tobulą trimatį regėjimą. Akys yra facetinės, sudarytos iš daugelio atskirai vaizdą fokusuojančių segmentų.
Kai kurios rūšys turi ir labai gerą klausą. Skonio organai yra kojų letenėlėse. Burnos aparatai gali būti įvairūs, priklausomai nuo rūšies mitybos būdo. Laižomasis burnos aparatas būdingas naminei musei, o, pavyzdžiui, musė-kandiklė (Stomoxys calcitrans) maitinasi krauju ir turi duriamąjį burnos aparatą, kaip ir akliai bei sparvos (šeima Tabanidae).
Naminė musė (Musca domestica) gyvena tvartuose, sąvartynuose, visur, kur yra antisanitarinės salygos. Šių vabzdžių vystymasis yra pilno kitimo (turi lėliukės stadiją). Kai temperatūra yra virš 20 laipsnių, vabzdžiai iš kiaušinėlių išsivysto per tris savaites.
Musės žmogaus aplinkoje labai paplitusios ir gali pernešti rimtas ligas, todėl jos naikinamos.
Lietuvoje sutinkamos musių šeimos[1]:
Naminės musės letenėlė
Musės sudėtinė akis
Tupinti musė
Musė
Musiniai dvisparniai (lot. Brachycera) – dvisparnių (Diptera) būrio vabzdžių pobūris, kuriam priklauso į muses panašūs dvisparniai.
Jų antenos trumpos, trinarės. Pilvelis trumpas, susideda iš 5-8 segmentų. Paprastai turi tik vieną porą sparnų, antroji virtusi dūzgiais. Lervos be galvos ir be kojų. Lėliukės vadinamos puparijais. Entomologai tam pačiam dvisparnių būriui priskiria ir uodus.
Musės turi gerai išvystytas akis, neretai užtikrinančias tobulą trimatį regėjimą. Akys yra facetinės, sudarytos iš daugelio atskirai vaizdą fokusuojančių segmentų.
Kai kurios rūšys turi ir labai gerą klausą. Skonio organai yra kojų letenėlėse. Burnos aparatai gali būti įvairūs, priklausomai nuo rūšies mitybos būdo. Laižomasis burnos aparatas būdingas naminei musei, o, pavyzdžiui, musė-kandiklė (Stomoxys calcitrans) maitinasi krauju ir turi duriamąjį burnos aparatą, kaip ir akliai bei sparvos (šeima Tabanidae).
Naminė musė (Musca domestica) gyvena tvartuose, sąvartynuose, visur, kur yra antisanitarinės salygos. Šių vabzdžių vystymasis yra pilno kitimo (turi lėliukės stadiją). Kai temperatūra yra virš 20 laipsnių, vabzdžiai iš kiaušinėlių išsivysto per tris savaites.
Musės žmogaus aplinkoje labai paplitusios ir gali pernešti rimtas ligas, todėl jos naikinamos.
Lietuvoje sutinkamos musių šeimos:
Musės zvimbeklės (Bombyliidae) Slankmusės (Rhagionidae) Musės plėšrūnės (Asilidae) Žiedmusės (Syrphidae) Javinės muselės (Chloropidae) Tikrosios musės (Muscidae) Sparvos (Tabanidae) Vaisinės muselės (Drosophilidae) Mėsmusės (Calliphoridae) Tachinos (Tachinidae) ir kt.Naminės musės letenėlė
Musės sudėtinė akis
Tupinti musė
Musė
Mušveidīgie jeb īstaustekleņi (Brachycera) ir viena no divām divspārņu kārtas (Diptera) apakškārtām, kas apvieno 4 infrakārtas.[2] Tā ir lielākā divspārņu apakškārta un apvieno apmēram 120 kukaiņu dzimtas. To galvenā pazīme ir saīsināti taustekļi, kuriem ir 8 vai mazāk posmi.[3] Lielākā daļa mušveidīgie kukaiņi ir plēsīgi vai maitēdāji. Salīdzinot ar odveidīgajiem (Nematocera) kukaiņiem, mušveidīgie ir spēcīgāk būvēti, to ķermeņi ir masīvāki un lielākā daļa no tiem spēj ļoti labi lidot.[4]
Latvijā sastopamas apmēram 3600 mušveidīgo kukaiņu sugas, kas pārstāv 59 dažādas dzimtas.[5]
Mušveidīgo divspārņu ekoloģija un bioloģija ir ļoti daudzveidīga. Vairāku dzimtu sugas sūc asinis, no tām Latvijā sastopamas, piemēram, kaulmušas (Hippoboscidae) un dunduri (Tabanidae).[6] Mājdzīvniekos parazitē spindeļu (Oestridae) kāpuri. Posmkājos, tārpos un gliemežos parazitē cikāžmušas (Pipunculidae), gliemežmušas (Sciomyzidae), kāpurmušas (Larvaevoridae), kuprmušas (Phoridae), lielgalves (Conopidae), pūkmušas (Bombyliidae) un zirnekļmušas (Acroceridae). Bišmušu (Braulidae) dzimtas divspārņi barojas medusbišu ligzdās ar vasku un ziedputekšņiem. Savukārt burkānmušu (Psilidae), stiebrmušu (Chloropidae) un raibspārnmušu (Tephritidae) kāpuri parazitē kultūraugos. Plēsīgi ir, piemēram, laupītājmušu (Asilidae), ziedmušu (Syrphidae) un medniekmušu (Rhagionidae) dzimtu pārstāvji. Dažādās organiskās atliekās mīt gaļasmušu (Sarcophagidae), līķmušu (Calliphoridae), mēslmušu (Scathophagidae) un citu dzimtu divspārņu kāpuri. Alotājmušu (Agromyzidae) kāpuri izalo dažādu augu lapas, bet augļmušu (Drosophilidae) dzimtas kāpuri dzīvo pūstošos un rūgstošos produktos.[6]
Mušveidīgo apakškārta (Brachycera)[2]
Mūsdienu klasifikācijā vairs netiek lietots laupītājmušu infrakārtas (Asilomorpha) taksons, tā kā tas ir parafilētisks. Visas kādreizājās laupītājmušu dzimtas iekļautas mušu infrakārtā.[2]
Mušveidīgie jeb īstaustekleņi (Brachycera) ir viena no divām divspārņu kārtas (Diptera) apakškārtām, kas apvieno 4 infrakārtas. Tā ir lielākā divspārņu apakškārta un apvieno apmēram 120 kukaiņu dzimtas. To galvenā pazīme ir saīsināti taustekļi, kuriem ir 8 vai mazāk posmi. Lielākā daļa mušveidīgie kukaiņi ir plēsīgi vai maitēdāji. Salīdzinot ar odveidīgajiem (Nematocera) kukaiņiem, mušveidīgie ir spēcīgāk būvēti, to ķermeņi ir masīvāki un lielākā daļa no tiem spēj ļoti labi lidot.
Brachycera ialah suborder Diptera. Ia ialah suborder utama mengandungi kira-kira 120 famili. Ciri-ciri paling ketara suborder ini ialah pensegmenan antena berkurang. Lalat Brachycera juga dapat dibezakan melalui kelakuan. Kebanyakan spesies ialah pemangsa atau pebangkai.
Struktur subkumpulan dalam Brachycera ialah sumber kepada banyak kekeliruan dan kontroversi; banyak nama digunakan dahulunya (contohnya Orthorrhapha) sudah tidak lagi digunakan berdekad-dekad, tapi masih terus digunakan dalam buku teks, senarai semak, katalog fauna , dan sumber lain. Tambahan lagi, pengelasan terkini tidak lagi menggunakan susunan Linnaean untuk takson (cth, Tree of Life Web Project), dan ini mewujudkan masalah.
Kategori berkenaan Brachycera di Wikimedia Commons
Brachycera ialah suborder Diptera. Ia ialah suborder utama mengandungi kira-kira 120 famili. Ciri-ciri paling ketara suborder ini ialah pensegmenan antena berkurang. Lalat Brachycera juga dapat dibezakan melalui kelakuan. Kebanyakan spesies ialah pemangsa atau pebangkai.
De vliegen (Brachycera) vormen een onderorde van de tweevleugeligen (Diptera). De onderorde omvat zo'n 120 families. De meest bekende vlieg is de huisvlieg, een lid van de familie echte vliegen (Muscidae).
De belangrijkste karakteristiek van vliegen binnen de orde van de tweevleugeligen is dat zij sterk gereduceerde antennes hebben.
De taxonomie van de vliegen is als volgt:[1]
De vliegen (Brachycera) vormen een onderorde van de tweevleugeligen (Diptera). De onderorde omvat zo'n 120 families. De meest bekende vlieg is de huisvlieg, een lid van de familie echte vliegen (Muscidae).
De belangrijkste karakteristiek van vliegen binnen de orde van de tweevleugeligen is dat zij sterk gereduceerde antennes hebben.
Fluger (Brachycera) er ei delgruppe av tovengjene. Den andre delgruppa er myggar. Tovengjer har berre eitt par vengjer, det bakerste vengjeparet manglar, og er erstatta av to svingkøller. Fluger har generelt breiare, kraftigare kropp enn myggar.
Det er 81 familiar i Noreg, med omtrent 3 000 artar.
Flugene har ei kroppslengd frå 2 mm til ca. 60 mm. Kroppen består av tre kroppsavsnitt, hovudet, bakkroppen og brystpartiet. Kroppen kan ha fleire stive børstar (seta), og nokre artar er delvis hårkledde.
Fargane varierer frå svart til lyst gul. Brungule nyansar er vanleg, medan nokre har ein metallisk farge som oppstår ved lysbryting.
Dei fleste fluger har mellom fire og sju ledd i bakkroppen. Forplantningsorgana finst i eller delvis utanfor dei siste ledda. Hos hoene er dei innvendig i kroppen, medan dei hos hannen kan vera store og lett synlege.
Brystpartiet har tre segment som ein kallar prescutum, scutum og scutellum. På utsida av kroppen har ho hudplater, eit ytre skjelett, som heldt kroppen saman, på same måte som rustninga til ein soldat. Det er ikkje alltid like lett å sjå desse platene, sidan overgangane ofte kan vera dårleg synlege. Dei har namn etter plasseringa på kroppen.
Prescutum er lengst fram, like bak hodet. Her finst hudplatene humeral callus, meso pleuron og det første fotparet (1. coxa). Vengjene er òg plasserte her, på sida av kroppen.
Scutum er ryggsida på det midtste bryststykket. Her finn ein hudplatene ptero pleuron, sterno pleuron og festet for det midtste fotparet (2. coxa). Her finn ein òg svingkølla, rett bak vengja.
Scutellum er det bakarste brystsegmentet, eit trekanta bakoverretta stykke. Her finn me hudplatene mesoscutellum, postscutellum og hypo pleuron. Det bakarste fotparet er dessutan festa her.
Børster på brystpartiet. Desse børsterekkjene har namn, og er viktige når ein stadfestar artar. Namnet på børstene er ofte det same som det latinske namnet på den delen av kroppen (hudplaten) børstene er fest til. Oppe på ryggsiden kan det vera langsgåande rekkjer med børster. Den midtste rekkja heiter akrosticale børster, utanfor der dorsocentrale børster. Langs kanten finst det mindre grupper med børster, framfor nokre posthumerale børster, bakover, presuturale børster, notoplurale børster, alar børster og på scuttellumet finst ofte scutellare børster.
Vengjene er festa til det fremste brystsegmentet. Flugene høyrer til tovengjene og har berre to vengjer i motsetnad til dei fleste andre insekt, som har to par. På det midtste er det to svingkøller der andre insekt normalt har bakvengjene sine. Desse svingkøllene fungerer som balanseorgan under flyginga.
Vengjene kan vera gjennomskinlege, klåre eller røykfarga, ha flekkar og mønster. Nokre artar har fine hår på vengjeoverflata. Bak vengjefestet, i «armhola», sit det hjå somme artar vengjeskjel ein kallar thoracalsquama.
Det er eitt par føter på kvart av dei tre brystsegmenta, til saman vert det seks føter. Føtene vert brukt til å gå med, men og for å fanga (halda) byttedyr, som hos dansefluger og andre. Utsjånaden kan variera mykje, men dei har dei vanlege ledda. Hofter (coxa), hoftering (trochanter), låret (femur), leggen (tibia) og føtene (tarsi), som vanlegvis består av fem ledd (tarser). Fotleddet nærmast leggen, vert kalla for «det første leddet» (basistarsi).
Det ytste vert gjerne kalla eit kloledd. Her er det vanlegvis eit par klør (unguiculus), slik at dei kan halda seg fast på klede og andre rue overflater. Desse kan vera ubetydelege, små, eller kraftige med store haker, som hos lusflugene. Det er og to små puter (pulvilli) på det siste fotleddet, desse fungerer litt som sugekoppar og har gjerne ei noko «klissete» overflate og gjer at fluger kan halda seg fast på glatte overflater, som ei vindusrute. Hos ei delgruppe av flugene er det i tillegg ei ekstra midtstilt «pute» (empodium) eller ein «hårbørste» (arolium).
Dei fleste flugene har børstar og hår på hovudet. Det er fleire markerte børstar som alle har eigne namn, etter plasseringa på hovudet. Plassering, tal og retning på desse har betydning ved artsbestemmelse av fluger.
Wikimedia Commons har multimedia som gjeld: Fluger Fluger (Brachycera) er ei delgruppe av tovengjene. Den andre delgruppa er myggar. Tovengjer har berre eitt par vengjer, det bakerste vengjeparet manglar, og er erstatta av to svingkøller. Fluger har generelt breiare, kraftigare kropp enn myggar.
Det er 81 familiar i Noreg, med omtrent 3 000 artar.
Fluer (vitenskapelig navn Brachycera), er en underorden av tovingene. Den andre delgruppen er mygg. Tovinger har bare ett par vinger, det bakerste vingeparet mangler, og er erstattet av to svingkøller. Fluer har generelt bredere, kraftigere kropp enn mygg.
Det er 81 familier i Norge, med omtrent 3 000 arter. Fluer kan bli opp til et halvt år gamle.
Fluene har en kroppslengde fra 1 mm til ca. 60 mm. Kroppen består av tre kroppsavsnitt, hodet, bakkroppen og brystpartiet. Kroppen kan ha flere stive børster (seta), og noen arter er delvis hårkledde. Fargene kan være alt fra svart til lyst gul, ofte i brungule nyanser. Men også noen er metallisk farget, en farge som oppstår ved lysbrytning.
Børster og hår på hodet finnes hos de fleste fluer og det er flere markerte børster som alle har sine navn, etter plasseringen på hodet. Disse børstenes plassering, antall og retning har betydning ved artsbestemmelse av fluer.
Ocellar-trekanten er et trekantet, mer eller mindre markert område oppe på hodet. På den er det tre enkelt-øyne, (ocelli), ofte kalt medianøye eller punktøyne. Det er også noen små hårbørster, som er framoverbøyd, kalt ocellar børster.
De to postvertikalbørstene finnes øverst på hodet, like bak ocellar trekanten. Det er utovervendte, parallelle (rett opp) eller kryssende om hverandre (innover bøyd).
De to vertikalbørstene finnes øverst på hodet, på hver side, langs bakkanten, mellom den postvertikale børsten og fasettøyet.
Øynene er sammensatt og består av mange enkeltøyne, kalt fasetter eller fasettøye. De dekker vanligvis det meste av hodets sider. Hos hanner av noen arter, møtes fasettøynene på toppen av hodet, mens hunnene har adskilte øyne. Hos hanner av øyefluer dekker fasettøynene hele det halvkuleformede hodet, hos hunnene er det en smal pannestripe mellom dem.
Orbitalbørstene er plassert langs øynene. Det kan være flere slike på en rekke, som hos minérfluer og andre familier. Mens de kan helt mangle hos andre familier. De fleste fluer har tre punktøyne (ocelli) på en liten forhøyning i pannen.
Frontalsuturen er en spalteåpning som går i en «opp ned u-form», rett over antennefestene. I denne spalten har høyere fluer en «ballong» som de blåser opp når de klekker. Dette er nødvendig eller i alle fall til god hjelp, for å komme seg ut av puppehylsteret og likeså opp av jorden. Mange arter har puppestadiet sitt like under jordoverflaten.
Antenner er festet midt foran på hodet, like over munnen. Antennene skiller fluer fra mygg, ved at de har antenner med fire eller færre ledd. Mygg, har annerledes antenner, de er lange og leddene i postpedicelet (fra og med det tredje leddet) er tydelig adskilte, litt flate (skiveformede) men runde. Antall ledd varierer, men de er lett synlige som perler på en snor.
Alle fluer har tilsynelatende bare tre ledd i antennene, noe som kan være vanskelig å se uten en god lupe. Antennene har alltid to ledd (scapus og pedicellus) først, disse skiller seg ut fra resten av antennen. Deretter følger flere ledd (postpedicel som i eldre litteratur kalles flagellum), som kan variere svært mye. Hos fluene er disse leddene særpregete for hele gruppen. Det første av disse er stort, mer eller mindre rundt eller avlangt, noe tykt, med en litt lang mangeleddet, tynn hårbørste (arista) festet litt foran eller på toppen. Leddene i hårbørsten er så små, at en vanligvis ikke regner de som separate ledd på antennen – en sier at – fluer har antenner med tre ledd, der det siste ledd har et langt, tynt hår som står ut fra siden. Antennen er nesten alltid kortere enn hodet, men hos den utdødde familien Zhangsolvidae kunne antennene bli opptil 1,6 ganger så lange som kroppen. Enkelte fluer har utvekster eller lange hår på antennene. Særlig finnes dette hos hannene, og hjelper han å finne hunnen. Disse antennene er svært følsomme for lukt (feromon), og hannen kan følge et duftspor over lange avstander.
Clypeus er munnskjoldet.
Munnen er hos høyere fluer normalt under hodet. Munndelene har vanligvis et puteformet organ, labellum, som brukes til å suge opp væske fra det fluen spiser. Noen ganger er munndelene trukket ut til et langt "nebb" eller sugesnabel, og mandiblene kan være omdanner til stiletter for å stikke byttet, for eksempel hos rovfluer (Asilidae). Noen arter er blodsugende fluer med munndeler beregnet på å stikke hull i hud.
Vibrissae eller kinnbørster er et par kraftige børster på «haken», ikke alle fluer har disse børstene.
Brystpartiet består på ryggsiden av tre segmenter kalt prescutum, scutum og scutellum. En flues kropp består av hudplater, et ytre skjelett, som holder kroppen sammen, omtrent som i en soldats rustning. Disse platene er ikke alltid like lett å se da overgangene mellom dem kan være lite synlig. De har navn etter plassering på kroppen. Ryggplater har navn som ender på "-notum", sideplater ender vanligvis på "-pleuron" og bukplater på "-sternum".
Prescutum er lengst fram, like bak hodet. Her finnes hudplatene humeral callus, meso pleuron og det første beinparet (1. coxa). Vingene er også plassert her, på siden av kroppen.
Scutum er ryggsiden på det midterste bryststykket. Her finnes hudplatene pteropleuron, sternopleuron og her er det midterste beinparet festet (2. coxa). Svingkøllen (haltere) er plassert her, like bak vingen.
Scutellum er det bakerste brystsegmentet, et trekantet bakoverrettet stykke. Her finnes hudplatene mesoscutellum, postscutellum og hypopleuron. Det bakerste beinparet er festet her (3. coxa).
Børster på brystpartiet. Disse børsterekkene har navn, og er viktige i artsbestemmelsen. Navnet på børstene er ofte det samme som det latinske navnet på den delen av kroppen (hudplaten) børstene finnes på. Oppe på ryggsiden kan det være langsgående rekker med børster. Den miderste rekken heter akrostichale børster, utenfor der dorsocentrale børster. Langs kanten finnes mindre grupper med børster, foran noen posthumerale børster, bakover, presuturale børster, notopleurale børster, alar børster og på scutellum finnes ofte scutellare børster.
Vingene er festet til det første (lengst fram) brystsegmentet. Fluer tilhører tovingene og har bare to vinger i motsetning til de fleste andre insekter, som har to par vinger. På det miderste segmnetet er det to svingkøller der de andre insektene normalt har sine bakvinger. Disse svingkøllene fungerer som balanseorgan under flygingen.
Vingene kan være gjennomskinnelige, klare eller røykfargede, ha flekker og mønster. Noen arter har fine hår på vingeoverflaten. De primitive gruppene har tallrike vingeårer, hos mer avanserte fluer er årenettet redusert, man finner oftest en tre-greinet radialåre i vingens fremre del, en medialåre i midten som oftest er ugreinet, og en en- eller togreinet cubitalåre i vingens bakre del. Tverr-årer mellom disse årene avgrenser lukkede celler inne i vingen. Bak vingefestet, i «armhulen», sitter hos endel arter, noen vingeskjell (thoracalsquama). En del fluer har reduserte vinger eller er helt vingeløse.
Beina, finnes med et par på hvert av de tre brystsegmentene, tilsammen blir det seks bein. Beina brukes til å gå med, men også for å fange (holde) byttedyr, som hos dansefluer og andre. Utseendet kan variere mye, men de har de vanlige leddene. Hofter (coxa), hoftering (trochanter), låret (femur), leggen (tibia) og føttene (tarsi), som vanligvis består av fem ledd (tarser). Fotleddet nærmest leggen, kalles for «det første leddet» (basistarsus).
Det ytterste kalles gjerne et kloledd. Her er vanligvis et par klør (unguiculi), slik at de kan holde seg fast på klær og andre rue overflater. Disse kan være ubetydelige, små, eller kraftige med store haker, som hos lusfluene. Det er også to små puter (pulvilli) på det siste fotleddet, disse fungerer litt som sugekopper og har gjerne en noe «klissete» overflate og gjør at fluer kan holde seg fast på glatte overflater, som en vindusrute. Hos en delgruppe av fluene er det i tillegg en ekstra midtstilt «pute» (empodium) eller en «hårbørste» (arolium).
De fleste fluer har mellom fire og sju ledd i bakkroppen. I eller delvis utenfor de siste leddene på bakkroppen finnes forplantningsorganene. Hos hunner er de innvendig i kroppen, mens de hos hannen kan være store og lett synlige.
Fluer finnes på mange ulike leveområder (habitat). Et betydelig antall arter lever av planter både i larvestadiene og som voksne. Noen er rovdyr som dansefluer og rovfluer, som lever av andre mindre dyr. Andre er parasitter, som lever i eller på et annet vertsdyr. Noen er óg blodsugende.
Fluene har stor betydning for pollinering av mange planter. Mange er viktige i nedbrytningen av organisk material, både i dødt plantemateriale og av døde dyr.
Noen er alvorlige skadedyr på avlinger i landbruket, en av disse er gulrotfluen. Andre er gressfluer og minérfluer.
Flere fluer lever som parasitter i eller på andre dyr. Til disse hører humlefluer, vepsefluer, vannfluer, skrukketrollfluer og snyltefluer som lever av virvelløse dyr. Lusfluer og bremser er plagsomme parasitter på virveldyr.
Fluenes smaksapparat er ikke av det finere slaget og klarer ikke å skille mellom smaksnyanser, men er bare beregnet på å sjekke om maten er søt (spiselig) eller bitter (uspiselig). Fluer har nemlig smaksceller over hele kroppen, og kan finne ut smaken ved ganske enkelt å bruke bena.
Til tross for at enkelte fluer har ganske små vinger, er de raske flygere. Det forholdsvis kraftige brystet rommer store flygemuskler. Det er vanskelig å måle akkurat hvor raskt en flue kan fly. Nyere målinger kan tyde på at enkelte hudbremser kan nå hastigheter på 80 - 100 kilometer i timen, som er meget respektabelt for en flue.[1]
I et forsøk, der en ville finne ut hvor langt insekter (fortrinnsvis skadedyr) flyr ble en art hudbrems brukt. Det var reinbremsen, en fryktet parasitt på reinsdyr. (se kilde) Forsøket gikk ut på at fluen, på brystetpartiets ryggside, ble limt fast til en «flygemølle» som stod helt plant på underlaget. En flygemølle er et apparat med en lett karbonfiberstang ut til siden. Denne stangen kan roteres, og er festet med minst mulig friksjon. Når fluen flyr, vil den rotere stangen, eller armen, og apparatet registrerer hver runde. Reinbremsen fløy opptil 30 timer. Med en normal fart på 30 km/t blir det en 900 km lang strekning. Det er like langt som fra Alta til Trondheim. Dersom farten var høyere eller fluen fikk hjelp av medvind, ville reinbremsen tilbakelegge en enda større avstand. Og dette uten matpause. Brems tar ikke til seg næring som voksne.[1]
Forplantningen skjer ved sammenkobling mellom de to kjønnene. Fluer er en stor gruppe insekter med svært ulike leve- og oppvekstområder og hvor egglegningen finner sted, avhenger derfor av arten.
Larvene til de høyerestående fluene kalles ofte for maggot på engelsk. De er hodeløse og pølseformede. Disse er ganske lette å avle opp, og brukes som agn i sportsfiske.
Fluelarver er uten bein og mange er maggot-lignende, bare de mest primitive laverestående fluene har anlegg til et hode. Munndelene kan trekkes inn i hodet. De lever av å suge til seg væske fra planter eller dyr. Størrelsen på en fluelarve varierer etter hvilken art flue det er. De fleste larver er mellom 2 og 19 mm. Om sommeren, når det er varmt, er utviklingstiden raskere enn om vinteren. Tiden det går fra egget legges til fluen er ferdig utviklet, kan være bare 12 til 14 dager.
Fluer i overfamilien Hippoboscoidea (=Pupiparae), har larveutviklingen i et lukket hulrom i kroppen til hunnen, og de går ofte rett over i puppestadiet etter «fødselen». Dette kalles falsk placenta (psaudoplasentral). Men de aller fleste grupper av fluer legger egg, som klekkes til små larver. Larvene må gjennom flere hudskift før de er fullt utviklet (imago).
Alle fluer gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium mellom stadiet som larve og voksen.
Hos de laverestående revner den på ryggsiden med et T-formet snitt. Denne måten er en ganske vanlig når et insekt skal forlate puppestadiet.
Hos de høyerestående, er selve klekkeprosessen opphavet til navnet høyerestående fluer. Puppens hud er hudskjelettet fra siste larvestadie. Den revner med et O-formet snitt foran, omtrent som et lokk. Litt enkelt forklart skjer dette ved at den blåser opp en «ballong» eller «pose», foran på hodet. De har en opp nede, U-formet, spalteåpningen i ansiktet, kalt Frontalsuturen (se bilde). Puppeskallet revner og den unge nyklekte fluen kommer krypende ut. Posen faller tilbake etterpå.
Bananfluen Drosophila melanogaster er mye brukt i forskning, særlig i genetiske eksperimenter, fordi den har kort reproduksjonstid og er lett og billig å formere. Den har ekstra store kromosomer i spyttkjertlene, er genetisk enkel og har fått kartlagt sitt DNA.
Fluelarver som brukes i bioterapi (Maggot Debridement Therapy – MDT). Behandlingsformen som går ut på at steriliserte levende larver plasseres i åpne sår, på mennesker eller dyr, for å spise dødt vev og stimulere til vekst av friskt vev. Det er noen arter av familien spyfluer (Calliphoridae) som brukes på denne måten.
Fluer er ofte de første insekter som oppsøker et dødt dyr, for å legge egg. Ved drap på mennesker gjør ikke fluen noen forskjell, og vil derfor legge egg også på den døde menneskekroppen. Dette kan være svært nyttig for å fastslå dødstidspunktet i drapssaker. Larvene bruker en viss tid på sin utvikling og må gjennom flere hudskift, derfor kan en anslå dødstidspunktet. Men også, i enkelte tilfeller stedet, eller at liket har blitt flyttet til et annet sted. Faget kalles på engelsk for forensic entomology.
Klegger er blodsugende fluer. Det er de voksne hunnene som suger blod, da dette er et viktig næringstilskudd for at eggleggningen skal bli vellykket.
Flere arter fluer tiltrekkes av lukter som vi mennesker omgir oss med, og derfor kan de opptre tallrikt i boliger. Ofte er dette arter av de tallrike møkkfluer, hvor også husfluen tilhører.
Noen arter finnes i hus uten at de er til noen annen plage enn at de er der. Det gjelder blant annet vindusfluen, som har fått navnet sitt fordi de ofte finnes i eller ved vindu.
Fluer flyr fra sted til sted. Det kan være steder som på avføring, åpne sår, matvarer og lignende, derfor kan de bære med seg sykdomssmitte.
Tsetsefluene er kanskje den mest kjente sykdomssmittende fluen, den sprer blodparasitter i slekten Trypanosoma (et slags svepedyr) som framkaller sovesyke hos mennesker og nagana hos husdyr.
Andre arter kan bidra til at alvorlige sykdommer blir spredt, eller også mindre alvorlig plager som diaré eller mindre alvorlige sykdommer. Dette er ikke et stort problem i Norge, men på steder der klimaet er varmere kan dette være et alvorlig problem.
Spyfluer kan overføre smitte av sykdommer, fordi de kan legge egg i åpne sår. Normalt legger de egg i dødt kjøtt.
Det er flere insekter som kalles fluer, men som egentlig er helt andre insekter. Til disse hører for eksempel døgnfluer, som er insekter med ufullstendig forvandling.
«Uekte fluer» hos insekter med fullstendig forvandling omfatter skorpionfluer, mudderfluer, vårfluer og kamelhalsfluer, og dessuten ildfluer, som tilhører billene. Noen foretrekker betegnelsen lysbiller fremfor ildfluer.
Fluenes slektskapsforholdene mellom delgruppene er avklart i ulik grad.
Nyere forskning på fluenes systematikk, deler de inn i fire grupper, hvor den tradisjonelle grensen mellom de lavere og de høyere fluene ikke lengre er ett markert skille. Den følgende fylogenetiske inndelingen blir brukt av Pape m.fl. (2011):
Det er gruppen av de laverestående fluene som er delt i fire grupper. Gruppen Muscomorpha inneholder både en del av de laverestående og alle de høyerestående fluene, som fortsatt er en egen delgruppe og har det latinske navnet Cyclorrhapha. Nettopp dette at de har beholdt dette navnet kan være et problem eller litt forvirrende, fordi de siste bokstavene i de latinske navnene forteller litt om plasseringen i hierarkiet. Problemet ligger i at Cyclorrhapha, er en delgruppe av Muscomorpha, det vil si ikke på samme nivå i hierarkiet. Derfor er det mulig at gruppen høyere fluer kommer til å få et nytt navn i framtiden.
Den tradisjonelle måten å dele fluene inn i en laverestående og en høyerestående gruppe, kommer av hvordan fluen klekker og hvordan puppen revner. Hos de laverestående revner den på ryggsiden med et T-formet snitt. Hos de høyerestående, revner den med et O-formet snitt foran, omtrent som et lokk. Alle de høyerestående fluer har en Frontalsuture i ansiktet, en opp ned, U-formet spalteåpning.
Det er 81 familier av fluer i Norge, med omtrent 3 000 arter.
Denne oversikten er ikke skrevet i hierarkisk skrivemåte. Du kan lese mer om dette her: System (biologi) og Gruppe (biologi). Systematikken følger Andersson, 1991. Antallet arter for hver familie er hentet fra Ottesen, P.S., 1993. (se kilde).
Fluer (vitenskapelig navn Brachycera), er en underorden av tovingene. Den andre delgruppen er mygg. Tovinger har bare ett par vinger, det bakerste vingeparet mangler, og er erstattet av to svingkøller. Fluer har generelt bredere, kraftigere kropp enn mygg.
Det er 81 familier i Norge, med omtrent 3 000 arter. Fluer kan bli opp til et halvt år gamle.
Multimedia w Wikimedia Commons Muchówki krótkoczułkie[2][3][4], krótkoczułkie[4][5], krótkoczułkowe[6], krótkorogie[3], krótkowąse[3] – podrząd muchówek. Grupa ta powstała w triasie. Obejmuje około 80 tysięcy opisanych gatunków. Stanowi takson monofiletyczny. Przedstawiciele odznaczają się m.in. zwykle trójczłonowymi czułkami i najwyżej dwuczłonowymi głaszczkami szczękowymi.
Muchówki te charakteryzują się zwykle trójczłonowymi czułkami, których trzeci człon jest zakończony wicią o zróżnicowanej grubości[7]. Wić (flagellum) złożona jest najczęściej z jednego członu, ale np. u rodzaju Rachicerus z rodziny Xylophagidae złożona jest z 36 jednakowych członów (jako synapomorfię grupy podaje się redukcję członów wici do ośmiu[8]). Wić wyposażona jest w trójczłonową aristę lub złożony z od jednego do ośmiu członów stylik[3]. Głaszczki szczękowe są jedno- lub dwuczłonowe[7][3]. Przedplecze mają silnie zredukowane[7]. Larwy mają puszkę głowową zwykle wciąganą w głąb tułowia, hemicefaliczną (częściowo zredukowaną) lub acefaliczną (zredukowaną całkowicie). Ich odwłok jest ośmiosegmentowy, a żuwaczki poruszają się w pionowej płaszczyźnie[3]. Wśród synapomorfii grupy wymienia się także zbliżenie do siebie wierzchołków żyłek kubitalnych A1 i A2 tak, że formują prawie zamkniętą komórkę analną[8].
Kladogram Brachycera na podstawie kladogramu w pracy Yeates et al. z 2007
Muchówki krótkoczułkie stanowią niewątpliwie takson monofiletyczny, odznaczający się dużą liczbą nie podlegających dyskusji synapomorfii. Najstarsze znane szczątki kopalne należące do tego podrzędu pochodzą z wczesnej jury. Szacuje się, że krótkoczułkie pojawiły się w triasie, między 245 a 208 mln lat temu. Według wyników badań molekularnych stanowią grupę siostrzaną dla Tipulomorpha[9].
Do podrzędu krótkoczułkich zalicza się około 80 tysięcy dotychczas opisanych gatunków, z których większość, bo 65 tysięcy z ponad 80 rodzin, należy do muchówek łękorysych[3].
Według Yetesa i innych podrząd ten dzieli się na cztery infrarzędy: Stratiomyomorpha, Xylophagomorpha, Tabanomorpha i Muscomorpha[9].
Z kolei Sadziewski i Giłka proponują inny podział, na siedem infrarzędów: Stratiomyomorpha, Xylophagomorpha, Tabanomorpha, Asilomorpha, Epidiformia i muchówki łękoryse (Cyclorrhapa)[3].
W bazie BioLib.cz natomiast użyto podziału na sześć infrarzędów: Asilomorpha, Muscomorpha, Stratiomyomorpha, Tabanomorpha, Vermileonomorpha i Xylophagomorpha[10].
Muchówki krótkoczułkie, krótkoczułkie, krótkoczułkowe, krótkorogie, krótkowąse – podrząd muchówek. Grupa ta powstała w triasie. Obejmuje około 80 tysięcy opisanych gatunków. Stanowi takson monofiletyczny. Przedstawiciele odznaczają się m.in. zwykle trójczłonowymi czułkami i najwyżej dwuczłonowymi głaszczkami szczękowymi.
Brachycera Schiner, 1862 é uma subordem de insectos da ordem dos dípteros (Diptera), que inclui as espécies conhecidas genericamente pelo nome comum de moscas. A maioria das espécies alimenta-se de detritos ou é predadora, incluindo diversas espécies hematófagas. Este grupo distingue-se dos mosquitos (subordem Nematocera) pelas antenas curtas, com poucos segmentos (daí a etimologia do nome: do grego clássico brachy, "curto" e ceros "corno"). As antenas são formadas por três segmentos (os artículos), o último dos quais termina numa longa cerda, a arista, ou num artículo multi-segmentado.
Investigação recente sobre a sistemática das moscas demonstrou que existem quatro agrupamentos taxonómicos distintos, onde a tradicional fronteira morfológica baseada nos tamanho não corresponde a uma distinção filogenética marcada. O seguinte classificação filogenética é a usado por Pape et al. (2011):[1]
Com base nos conhecimentos filogenéticos mais recentes, a árvore filogenetica (articolada por superfamília) do agrupamento Brachycera é o seguinte:[2][3][4]
BrachyceraA classificação filogenética mais seguida, proposta por AMORIM & YEATES (2006), e que na generalidade confirma as adequação, originariamente proposta por WOODLEY, de integrar parte do tradicional grupo Orthorrhapha no agrupamento Muscomorpha, produzindo a seguinte estrutura:[3]
As moscas, assim como a maioria dos outros insetos serviam de alimento para os povos que habitavam o Novo Mundo. Estes insetos eram consumidos tanto na fase adulta como nas intermediárias como ovo, ninfa, pupa, larva. A maioria dos outros Artrópodos também faziam parte da dieta dos ameríndios.[5]
Os Asteca, do México, incluíam em suas dietas moscas aquáticas, assim como ninhos esponjosos feitos por elas. Ovos de outras moscas aquáticas formavam uma grande massa lamacenta parecida com queijo e chamada de tecuitlatl, ou excremento de pedra. Eles espremiam a massa e a usavam para fazer pães.[6]
Índios da tribo Mono da Serra Nevada (Califórnia e Nevada) secavam ao sol as pupas da mosca kutsavi (Hydropyrus hians) e faziam um tipo de pão misturando-as com bagas, sementes de capim e outros ingredientes. Eram também ingeridas cruas ou fritas.[7]
.jpg)
.jpg)
|coautor= (ajuda)
|coautor= (ajuda)
Brachycera Schiner, 1862 é uma subordem de insectos da ordem dos dípteros (Diptera), que inclui as espécies conhecidas genericamente pelo nome comum de moscas. A maioria das espécies alimenta-se de detritos ou é predadora, incluindo diversas espécies hematófagas. Este grupo distingue-se dos mosquitos (subordem Nematocera) pelas antenas curtas, com poucos segmentos (daí a etimologia do nome: do grego clássico brachy, "curto" e ceros "corno"). As antenas são formadas por três segmentos (os artículos), o último dos quais termina numa longa cerda, a arista, ou num artículo multi-segmentado.
Brachycera este un subordin de insecte care aparține ordinului Diptera. Subordinul Brachycera cuprinde circa 120 de familii.
Capul brahicerelor este prevăzut cu o pereche de ochi mari între care se găsește fruntea. După lărgimea frunții, brahicerele se împart în schizomezotope (cu fruntea largă la femele și îngustă la masculi) și holometope (cu fruntea de aceeași lărgime la ambele sexe).
Aripile sunt inserate pe mezotorace și au nervuri longitudinale și transversale. Pe metatorace sunt inserate cele două balansiere. Cele trei perechi de picioare sunt inserate ventral pe torace. Fiecare picior este alcătuit din coxă, trohanter, femur, tibie și tars. Ultimul dintre cele cinci articole ale tarsului este prevăzut cu două gheare și două pernițe.
Abdomenul este alcătuit din mai multe articole. Ultimele articole constituie împreună aparatul sexual denumit hipopigiu la mascul și oviscapt la femelă.
Majoritatea dipterelor brahicere sunt ovipare, dar există unele brahicere ovo-vivipare (la care larva eclozează imediat după depunerea oului) și altele vivipare (la care femela elimină direct larve).
După modul de eliberare a adultului din nimfă în cursul metamorfozei, dipterele brahicere se împart în ortorafe și ciclorafe.
Acest articol referitor la insecte este un ciot. Puteți ajuta Wikipedia prin completarea sa. Brachycera este un subordin de insecte care aparține ordinului Diptera. Subordinul Brachycera cuprinde circa 120 de familii.
Flugor (Brachycera) är en underordning av insektsordningen tvåvingar (Diptera). Det finns cirka 100 000 flugarter i världen. I Sverige finns cirka 6 000 arter.
Denna underordning skiljer sig från andra arter i Diptera genom att antennerna är 3- eller sällan 2-ledade och kortare än huvudet. Bakre leden är vanligen störst och försedd med borst eller griffel. Underkäken täcks av överläppen.
Underordningen flugor har traditionellt delats in i två delordningar, högre flugor (Cyclorrhapha) och lägre flugor, savantflugor, (Orthorrhapha). En nyare indelning som är baserad på fylogenetiska studier har visat att de lägre flugorna inte är någon monofyletisk grupp, utan delar upp flugorna i grupperna Stratiomyomorpha, Xylophagomorpha, Tabanomorpha och Muscomorpha, där de högre flugorna ingår som en delgrupp i Muscomorpha, med samma vetenskapliga namn som tidigare.[1]
Spyflugehona
Huvud på en spyfluga
Wikimedia Commons har media som rör Flugor.
Denna insekts-relaterade djurartikel saknar väsentlig information. Du kan hjälpa till genom att tillföra sådan.
Flugor (Brachycera) är en underordning av insektsordningen tvåvingar (Diptera). Det finns cirka 100 000 flugarter i världen. I Sverige finns cirka 6 000 arter.
Denna underordning skiljer sig från andra arter i Diptera genom att antennerna är 3- eller sällan 2-ledade och kortare än huvudet. Bakre leden är vanligen störst och försedd med borst eller griffel. Underkäken täcks av överläppen.
Короткоусі (Brachycera) — підряд двокрилих, характерною рисою для якого є укорочені вусики. Величезний підряд, що складається з приблизно 120 родин. Види коротковусих двокрилих можуть відрізнятися по поведінці, деякі хижаки, деякі стерв'ятники.
Структура підгруп в межах Brachycera — джерело багатьох дискусій; багато з назв, використаних історично (наприклад Orthorrhapha), не були використані протягом десятиліть, але все ще зберігаються в підручниках, контрольних списках, каталогах і інших джерелах. Найостанніші класифікації більше не користуються розрядами Лінеєвської таксономії і це створює додаткові проблеми.
Короткоусі (Brachycera) — підряд двокрилих, характерною рисою для якого є укорочені вусики. Величезний підряд, що складається з приблизно 120 родин. Види коротковусих двокрилих можуть відрізнятися по поведінці, деякі хижаки, деякі стерв'ятники.
Brachycera là một phân bộ của Diptera. Nó là một phân bộ lớn gồm khoảng 120 họ.
Bài viết liên quan đến thành viên của dòng côn trùng Bộ Hai cánh (ruồi thật) này vẫn còn sơ khai. Bạn có thể giúp Wikipedia bằng cách mở rộng nội dung để bài được hoàn chỉnh hơn. Brachycera là một phân bộ của Diptera. Nó là một phân bộ lớn gồm khoảng 120 họ.
Brachycera Schiner, 1862
Короткоусые, или мухи[1][2][3] (лат. Brachycera) — подотряд двукрылых насекомых, характерной чертой для которого являются укороченные усики. Огромный подотряд, состоящий из примерно 120 семейств. Виды короткоусых двукрылых могут отличаться по поведению, некоторые хищники, некоторые падальщики.
Систематика подотряда не устоялась, в основном подотряд делят на 6 инфраотрядов:
Короткоусые, или мухи (лат. Brachycera) — подотряд двукрылых насекомых, характерной чертой для которого являются укороченные усики. Огромный подотряд, состоящий из примерно 120 семейств. Виды короткоусых двукрылых могут отличаться по поведению, некоторые хищники, некоторые падальщики.
ハエ亜目（短角亜目、Brachycera）は、ハエ目（双翅目）に属する分類群の一つ。いわゆるハエ、アブを含む大きなグループである。
ハエ亜目は世界中に分布する分類群で、現生種だけで約95科約80000種が記録されている[1]。約200万年以上前に分岐して発生した分類群と考えられており、現生で非常に繁栄しているグループの一つである[1]。ハエ亜目に属する種は形態的、生態的に非常に多様で、同じ双翅目に属するカ亜目よりはるかに多様度が高い[1]。
ハエ亜目の学名 Brachycera は、ギリシャ語で「短い角」（short-horned）を意味し、双翅目の中でも触角が短いことを示している[2]。
触角は通常3節以下で構成され、最も先端の節には触角刺毛か触角筆突起を生じる[3]。小顎鬚（maxillary pulps）は、カ亜目では通常3小節以上に分節するが、ハエ亜目の種はふつう2小節以下に分節する[3]。
幼虫は蛆型で、脚はない。通常体節は12節以下で、体節が13節以上あるカ亜目の幼虫とは区別できる[4][5]。気門は9対[4][5]。
ハエ亜目の単型性は、分子系統学的なデータや、形態的な特徴によって支持されている[1]。
伝統的な下位分類群として、直縫短角群（Orthorrhaphous、ハエ下目（環縫短角群）を除く下目を含む）、無額嚢節 Aschiza、額嚢節 Schizophora （ともにハエ下目内の分類群）などの群や節を設けることもあるが、これらは側系統群であると考えられている[1]。
짧은뿔파리류는 파리목(우시목)에 속하는 곤충 분류군의 하나이다. 약 120개 과에 파리와 등에 등을 포함하고 있다. 단각아목 또는 등에아목으로도 불리는 짧은뿔파리아목(Brachycera) 곤충의 총칭이다.
짧은뿔파리아목은 전세계에 분포하는 곤충 분류군으로, 현생종만 약 95과에 약 80,000여 종이 기록되어 있다.[1] 약 200만년 전에 갈라져 발생한 분류군으로 추측하고 있으며, 현생 종 중에서 가장 번성하고 있는 분류군 중의 하나이다.[1] 짧은뿔파리아목에 속하는 종은 형태학적, 생태학적으로 아주 다양하며, 같은 파리목에 속하는 긴뿔파리아목보다 다양성이 훨씬 높다.[1] 짧은뿔파리아목의 학명 "Brachycera"는 그리스어로 "짧은 뿔"(short-horned)을 의미하며, 파리목 중에서 촉각이 짧은 파리류를 가리킨다.[2]
짧은뿔파리아목의 단형성은 분자계통학적인 데이터나, 형태적 특징에 의해 지지되어 있다.[1]
