nomes no trilho de navegação
Klokkelyng eller poselyng (Erica tetralix) er en dvergbusk som tilhører lyngfamilien. Blomsten er fylkesblomst i Rogaland.
Den er grågrønn og 20–70 cm høy. Hele planten har kjertelhår. De klokkeformede blomstene er rosa og sitter i tette klaser på toppen av stilken. Bladene er smale og sitter i kranser på fire. Hos slektningen purpurlyng sitter derimot bladene i kranser på tre. Røsslyng har ikke kjertelhår og har åpne blomster som sitter i ensidige klaser. Klokkelyng vokser på sur jord i myr og fuktig lynghei.
Klokkelyng er en typisk art for de atlantiske kystlyngheiene i Vest-Europa. Den er vanlig fra Portugal nordover til De britiske øyer, Nord-Tyskland, Danmark og Sør-Sverige. Mer spredte forekomster finnes lenger østover blant annet i Sveits, Østerrike og ved Kuhmo lengst øst i Finland.[1]
I Norge er klokkelyng vanlig i kyststrøkene nordover til Vega på Helgeland. Den mangler i de kalkrike områdene rundt Oslofjorden, men finnes i grunnfjellsområdene i Østfold og Aurskog-Høland. Isolerte funn er gjort i Lofoten og ved Tromsø.[2] Den går et stykke inn i landet og opp til 1000 moh i fjellet. Den vokser for eksempel i vestre del av Trollheimen.
Klokkelyng eller poselyng (Erica tetralix) er en dvergbusk som tilhører lyngfamilien. Blomsten er fylkesblomst i Rogaland.
Den er grågrønn og 20–70 cm høy. Hele planten har kjertelhår. De klokkeformede blomstene er rosa og sitter i tette klaser på toppen av stilken. Bladene er smale og sitter i kranser på fire. Hos slektningen purpurlyng sitter derimot bladene i kranser på tre. Røsslyng har ikke kjertelhår og har åpne blomster som sitter i ensidige klaser. Klokkelyng vokser på sur jord i myr og fuktig lynghei.
Klokkelyng er en typisk art for de atlantiske kystlyngheiene i Vest-Europa. Den er vanlig fra Portugal nordover til De britiske øyer, Nord-Tyskland, Danmark og Sør-Sverige. Mer spredte forekomster finnes lenger østover blant annet i Sveits, Østerrike og ved Kuhmo lengst øst i Finland.
I Norge er klokkelyng vanlig i kyststrøkene nordover til Vega på Helgeland. Den mangler i de kalkrike områdene rundt Oslofjorden, men finnes i grunnfjellsområdene i Østfold og Aurskog-Høland. Isolerte funn er gjort i Lofoten og ved Tromsø. Den går et stykke inn i landet og opp til 1000 moh i fjellet. Den vokser for eksempel i vestre del av Trollheimen.
