Erteknappslekta (Lathyrus) er en slekt av ett- eller flerårige urter i erteblomstfamilien. Arter med slyngtråder på bladene kalles flatbelg, mens arter uten slyngtråd kalles erteknapp.
Stilken er opprett eller klatrende, og har som regel vingekanter. Bladene sitter parvis, og det er som regel bare ett eller to par småblad i enden av stilken. Blomstene sitter i klaser eller enkeltvis, og kan være røde, fiolette eller gule. Slekta ligner på vikke (Vicia), men sistnevnte slekt har flere småblad og mangler vingekanter.
Erteknappslekta er hovedsakelig utbredt i de tempererte strøk på den nordlige halvkule, men de finnes også i Øst-Afrika og Sør-Amerika. Artsrikdommen er størst i den østlige delen av middelhavsområdet. Artene uten slyngtråd ble tidligere skilt ut i en egen slekt, Orobus, med omtrent 50 arter.
Blomsterert (L. odoratus) og den flerårige breiflatbelg (L. latifolius) er populære hageplanter. Hos andre arter brukes frøene til fôr og mat til mennesker, som fôrflatbelg (L. sativus), purpurflatbelg (L. cicera) og bleikflatbelg (L. ochrus). Jordflatbelg (L. tuberosus) har spiselige røtter.
Erteknappslekta (Lathyrus) er en slekt av ett- eller flerårige urter i erteblomstfamilien. Arter med slyngtråder på bladene kalles flatbelg, mens arter uten slyngtråd kalles erteknapp.
Stilken er opprett eller klatrende, og har som regel vingekanter. Bladene sitter parvis, og det er som regel bare ett eller to par småblad i enden av stilken. Blomstene sitter i klaser eller enkeltvis, og kan være røde, fiolette eller gule. Slekta ligner på vikke (Vicia), men sistnevnte slekt har flere småblad og mangler vingekanter.
Erteknappslekta er hovedsakelig utbredt i de tempererte strøk på den nordlige halvkule, men de finnes også i Øst-Afrika og Sør-Amerika. Artsrikdommen er størst i den østlige delen av middelhavsområdet. Artene uten slyngtråd ble tidligere skilt ut i en egen slekt, Orobus, med omtrent 50 arter.
Blomsterert (L. odoratus) og den flerårige breiflatbelg (L. latifolius) er populære hageplanter. Hos andre arter brukes frøene til fôr og mat til mennesker, som fôrflatbelg (L. sativus), purpurflatbelg (L. cicera) og bleikflatbelg (L. ochrus). Jordflatbelg (L. tuberosus) har spiselige røtter.