Blågrå Pil (Salix glauca) er en dværgbusk som er vidt udbredt i Grønland.
Den er knyttet til flere forskellige plantesamfund. Nord for polarcirklen er den meget sårbar overfor ydre påvirkninger, men i Sydgrønland danner den krat med indtil 2 meter høje buske på beskyttede steder med snedække om vinteren og god forsyning med rindende vand om sommeren.
Die Seidenhaarige Weide (Salix glauca), auch Arktische Grau-Weide[1] genannt, ist eine Pflanzenart aus der Gattung der Weiden (Salix) innerhalb der Familie Weidengewächse (Salicaceae).[2][3][4][5] Sie ist auf der Nordhalbkugel zirkumpolar verbreitet.[3][4]
Die Art Salix glauca ist morphologisch sehr variabel und deshalb wurden auch mehrere Subtaxa beschrieben.[2]
Je nach Subtaxon und Standort bildet die Seidenhaarige Weide Sträucher mit Wuchshöhen von 0,2 bis 3 oder bis zu 6 Metern aus.[2][3] Die aufrechten bis niederliegenden Zweige besitzen eine bräunliche, gelb-braune oder rotbraune, spärlich bis dicht zottig oder wollig behaarte bis verkahlende Rinde.[3]
Die wechselständig angeordneten Laubblätter sind in Blattstiel und -spreite gegliedert. Der Blattstiel besitzt meist auf der Unterseite eine Rinne und ist mit einer Länge von 1 bis 27 Millimetern viel länger als die darüberliegende Knospe.[3] Die einfachen Blattspreiten sind 2,7 bis 8,2 Zentimetern sowie einer Breite von 6 bis 39 Millimetern 1,4- bis 4,8-mal so lang wie breit und meist lanzettlich, verkehrt-eiförmig oder schmal-elliptisch elliptisch, manchmal schmal-länglich mit meist keilförmiger, manchmal gerundeter oder selten fast herzförmiger Spreitenbasis. Das obere Ende der Blattspreite ist spitz, zugespitzt oder gerundet. Der Blattrand ist meist glatt, etwa zurückgebogen oder flach und bei den obersten Blättern auch gesägt sein.[3] Die Stärke ihrer Behaarung (Indument) variiert. Die Blattunterseite kann dicht zottig oder zottig-seidig, wollig, kurz bis lang seidig oder fein mit welligen oder geraden, manchmal gebogenen Haaren (Trichomen) behaart sein. Die Blattoberseite ist meist etwas glänzend, manchmal matt und mäßig dicht zottig, fein oder lang-seidig bis verkahlend.[3] Die Nebenblätter sind laubblattähnlich bis rudimentär.[3]
Die Blütezeit liegt während sich die Laubblätter entwickeln.[2] Die Seidenhaarige Weide ist zweihäusig getrenntgeschlechtig (diözisch). Es gibt zwei verschiedene kätzchenförmige Blütenstände. Die lohfarbenen, braunen, zweifarbigen oder grünlichen Deckblätter sind 1 bis 3,4 Millimeter lang, ganzrandig mit konvexen oder gerundetem oberen Ende und unterseits mit gewellten, gekräuselten oder geraden Trichomen behaart.[3] Bei den männlichen Kätzchen sind auf der Unter- sowie Oberseite der Deckblätter Nektardrüsen vorhanden und bei den weiblichen Kätzchen nur auf der Unterseite. Die Nektardrüsen bei den männlichen Kätzchen sind auf der Deckblattunterseite 0,1 bis 1 Millimeter lang und auf der -oberseite bei einer Länge von 0,5 bis 1,3 Millimetern schmal-länglich, länglich, viereckig, ei- oder kolbenförmig, diese Nektardrüsen können frei sein oder becherförmig verwachsen.[3] Bei weiblichen Kätzchen sind nur auf der Deckblattoberseite Nektardrüsen vorhanden, die bei einer Länge von 0,4 bis 1,8 Millimetern schmal-länglich, länglich, eiförmig oder manchmal kolbenförmig sind.[3]
Die männlichen Kätzchen sind 14 bis 53 Millimeter lang sowie 5 bis 17 Millimeter. In männlichen Kätzchen sind viele Staubblätter vorhanden und ihre freien oder teilweise verwachsenen Staubfäden sind kahl oder an ihrer unteren Hälfte behaart. Ihre Staubbeutel sind 0,4 bis 0,8 Millimeter lang.[3]
Die weiblichen Kätzchen sind bei einer Länge von 15 bis 83 Millimetern sowie einem Durchmesser von 7 bis 21 Millimetern schlank bis gedrungen, ± kugelig und enthalten dicht bis manchmal locker die weiblichen Blüten. Bei den weiblichen Blüten sind die zottig, wollig, kurz-weidig oder flaumig behaarten Fruchtknoten birnen- oder verkehrt-keulenförmig mit einem Schnabel, der sich allmählich in den Griffel verschmälert oder er ist kurz unterhalb des Griffels etwas ausgebeult. Die Fruchtknoten enthalten 6 bis 22 Samenanlagen. Die 0,3 bis 1,6 Millimeter langen Griffel sind verwachsen bis 1/2 oder mehr ihrer Länge frei. Die 0,2 bis 0,8 Millimeter langen Narben sind flach mit gerundetem oberen Ende oder ± breit zylindrisch.[3]
Die kätzchenförmigen Fruchtstände werden bei Reife gelblich bis gelblich-braun.[6] Die Kapselfrüchte sind 4,5 bis 9 Millimeter lang.[3]
Die Chromosomengrundzahl beträgt bei der Gattung Salix x = 19; es wurden bei Salix glauca unterschiedliche Ploidiegrade (beispielsweise Tetraploidie und Hexaploidie)[2] mit Chromosomenzahlen von 2n = 76, 96, 114 oder 152 ermittelt.[3][7][8]
Die Subtaxa in Kanada und Grönland wachsen vor allem in Zwergstrauchheiden, auf krautiger, artenreicher Tundra, in Schneetälchen und entlang von Wasserläufen; der Untergrund besteht meist aus Sand, Schwemmsand oder Steinen.[9][10] Die Subtaxa in Nordeuropa gedeihen in vielen Habitaten, beispielsweise, Sümpfen, Fjells und Ufern von stehenden oder fließenden Gewässern; es sind oft relativ trockene sowie nährstoffarme Standorte.[11]
Die Erstveröffentlichung von Salix glauca erfolgte 1753 durch Carl von Linné in Species Plantarum, Tomus II, Seite 1019.[12] Als Lectotypus wurde 1994 Carl von Linné: Fl. Lapponica, 1737, S, 363, Tafel 7, Figur 5 durch Bengt Edvard Jonsell und Charles Edward Jarvis in Nordic Journal of Botany. Copenhagen, Volume 14, Seite 151 festgelegt.[12]
Die Art Salix glauca gehört zur Sektion Salix sect. Glaucae aus der Untergattung Chamaetia in der Gattung Salix.[2]
Die Systematik von Salix glauca wird kontrovers diskutiert und je nach Autor gab/gibt es wenige Subtaxa: Unterarten und Varietäten.[10][13][3][4][5]
Die Seidenhaarige Weide ist auf der Nordhalbkugel zirkumpolar mit verbreitet:[10][3][4][5]
Von Salix glauca gibt es nach der Flora of North America 2010 etwa fünf Varietäten:[3][4]
Bei Annotated Checklist of the Panarctic Flora und Virtuella Floran werden diese Varietäten im Rang von Unterarten geführt:[2][5][15]
Die Seidenhaarige Weide (Salix glauca), auch Arktische Grau-Weide genannt, ist eine Pflanzenart aus der Gattung der Weiden (Salix) innerhalb der Familie Weidengewächse (Salicaceae). Sie ist auf der Nordhalbkugel zirkumpolar verbreitet.
Ránessieđga dahjege várresieđga (Salix glauca) lea sieđggaide gullevaš muorra.
Salix glauca is a species of flowering plant in the willow family known by the common names gray willow, grayleaf willow, white willow, and glaucous willow. It is native to North America, where it occurs throughout much of Alaska, northern and western Canada, and the contiguous United States south through the Rocky Mountains to northern New Mexico.[1] It can also be found in Greenland, northwestern Europe, and Siberia.[2]
This willow is usually a shrub growing up to 1.2 m (3.9 ft) tall, but in appropriate habitat it becomes a tree up to 6 m (20 ft) tall. The smooth gray bark becomes furrowed with age. The species is dioecious, with male and female reproductive parts occurring on separate individuals.[1] This species has secondary sexual dimorphism, with male and female individuals different in function or morphology in aspects other than their reproductive structures. For example, female plants are more sensitive to drought conditions.[3] The seed stays on the plant until fall, when it is dispersed. The seed is coated in downy fibers that help it disperse on the wind and on water. Unlike the seeds of many other willows, these do not germinate immediately on contact with the substrate, but overwinter under the snow and sprout in the spring. This provides cold stratification to the seeds, and allows them a few weeks more to develop than in summer-dispersing willows.[1]
In the northern part of its range, this plant codominates with other species of willow on floodplains and in shrubby riparian and tundra habitat. It may also grow scattered throughout coniferous forests and woodlands, dominated often by spruces. In the southern part of its range, it grows in alpine and subalpine climates. Like many other willows, it colonizes freshly cleared habitat, such as floodplains recently scoured by water and forests recently burned.[1]
The taxonomy of S. glauca has been described as "confusing".[4] With considerable geographic variation across its wide circumboreal-polar range, S. glauca may be considered "a very widespread and polymorphic species or species group", with currently no consensus whether it should be subdivided into races, subspecies or varieties. Formally and informally, there are a number of recognized subspecies (such as glauca, stipulifera, acutifolia, callicarpaea)[2] and varieties (such as acutifolia, glauca, stipulata, villosa),[5] but there are only small morphological differences to tell them apart.[2] Furthermore, S. glauca is known to form hybrids with other willows, resulting in intermediates that are visually difficult to distinguish from one another.[4] Some varieties and subspecies have very specific or limited distribution, though. The hybrid S. arctophila × S. glauca subsp. callicarpaea, for instance, is not found in Canada, and is common in eastern parts of Greenland, but absent from the west, whereas S. glauca subsp. glauca is not found on Greenland at all.[4]
As with other willows, S. glauca is an important food source for a variety of animals, particularly wintering ungulates, providing them with a rich source of calcium and phosphorus. It is considered moderately important as moose browse, and during the winter it constitutes much of the diet for snowshoe hares.[1]
Native Americans used parts of willows, including this species, for medicinal purposes, basket weaving, to make bows and arrows, and for building animal traps.[1]
{{cite web}}
: External link in |publisher=
(help) Salix glauca is a species of flowering plant in the willow family known by the common names gray willow, grayleaf willow, white willow, and glaucous willow. It is native to North America, where it occurs throughout much of Alaska, northern and western Canada, and the contiguous United States south through the Rocky Mountains to northern New Mexico. It can also be found in Greenland, northwestern Europe, and Siberia.
Salix glauca, es una especie de sauce perteneciente a la familia de las salicáceas. Se encuentra en el Hemisferio Norte.
Es un arbusto que alcanza un tamaño de 1 m de altura. Las ramillas rojizas, glabras o pilosas. Estípulas presentes, pecíolo presente y las hojas con limbo oblongo-obovados, de 3-5 x 1-2,5 cm, poco suave, azul grisáceo el envés, base anchamente cuneada, margen entero, ápice cortamente acuminado. Floración en forma de amentos de 2-4 cm; con largas brácteas obovadas. El fruto en forma de cápsula de 5-8 mm, gris tomentoso.
Se encuentra en lugares alpinos; a una altitud de 2500-3000 metros en Xinjiang (China), Mongolia, Rusia, Europa y América del Norte.[1]
Salix glauca fue descrita por Carlos Linneo y publicado en Species Plantarum 2: 1019, en el año 1753.[2]
Salix: nombre genérico latino para el sauce, sus ramas y madera.[3]
glauca: epíteto latino que significa "glauco, de color verde azulado".
Tiene un número de cromosomas de: 2 n = 76, 96, 114, 144, 152.
Salix glauca, es una especie de sauce perteneciente a la familia de las salicáceas. Se encuentra en el Hemisferio Norte.
Tunturipaju (Salix glauca) on puolen-kahden metrin korkeuteen kasvava harmaanvihreä pajupensas. Yleisemmin tunturipajulla on alalajit norotunturipaju Salix glauca[1] ja korvakepaju (Salix glauca ssp. stipulifera)[2]. Tunturipajua kasvaa Suomessa niinkin etelässä kuin Kainuussa. Se on yleisin paljakan suuri paju. Tämä pajulaji kukkii kesäkuussa lehtien puhkamisen jälkeen. Se kasvaa tuntureilla jopa keskipaljakalla kosteilla paikoilla mm. tulvarannoilla ja soilla ja myös tunturipaljakan kankailla. Suomen Käsivarren Lapissa tunturipajua tavataan vielä 1100 metrin korkeudesta.
Tunturipaju (Salix glauca) on puolen-kahden metrin korkeuteen kasvava harmaanvihreä pajupensas. Yleisemmin tunturipajulla on alalajit norotunturipaju Salix glauca ja korvakepaju (Salix glauca ssp. stipulifera). Tunturipajua kasvaa Suomessa niinkin etelässä kuin Kainuussa. Se on yleisin paljakan suuri paju. Tämä pajulaji kukkii kesäkuussa lehtien puhkamisen jälkeen. Se kasvaa tuntureilla jopa keskipaljakalla kosteilla paikoilla mm. tulvarannoilla ja soilla ja myös tunturipaljakan kankailla. Suomen Käsivarren Lapissa tunturipajua tavataan vielä 1100 metrin korkeudesta.
Salix glauca est une espèce de plante de la famille des Salicaceae. Ce saule pousse dans l'hémisphère Nord (nord de l'Eurasie et Amérique du Nord). Il se présente sous la forme d'un arbuste ou d'un petit arbre aux feuilles velues.
Le Saule glauque atteint une taille d'1 m de haut. Ses branches sont rousses, glabres et soyeuses. Les feuilles sont oblongues, ovales avec des stipules et mesurent de 3 à 5 × 1 à 2,5 cm, de couleur gris bleu. Une floraison cotoneuse ou serotineuse intervient sous forme de chatons de 2 à 4 cm. Le pédoncule porte de longues bractées obovales. La fleur mâle porte deux étamines. La floraison intervient en juin-juillet.
Chromosomie : 2n = 76, 96, 114, 144, 152.
L'espèce se rencontre en régions alpines à une altitude de 2 500 à 3 000 m, dans le Xinjiang (Altay Shan) en Chine, N. Mongolie, Russie, Europe, Amérique du Nord.
Selon Catalogue of Life (8 déc. 2012)[1] :
Salix glauca est une espèce de plante de la famille des Salicaceae. Ce saule pousse dans l'hémisphère Nord (nord de l'Eurasie et Amérique du Nord). Il se présente sous la forme d'un arbuste ou d'un petit arbre aux feuilles velues.
Šěromódra wjerba (Salix glauca) je rostlina ze swójby wjerbowych rostlinow (Salicaceae).
Šěromódra wjerba je w lěću zeleny kerk, kotryž docpěwa wysokosć wot rědko wjace hač 1 m. Wurostki su dołho židźane jasnošěrje kosmate. Hałuzy su pozdźišo nahe a błyšćace brune.
Stołpikate łopjena su lancetojte, na woběmaj kóncomaj wótre, hładkokromne, na woběmaj bokomaj židźane hač běłpjelsćojće kosmate a docpěwaja dołhosć wot 3 hač do 8 cm. Na hornim boku su mutnje zelene, ale na delnim boku su módrojte.
Kćěje wot junija hač do julija. Kćenja su dwudomnje rozdźělene. Micki su husto kosmate, so z łopjenami jewja a docpěwaja dołhosć wot 2 hač do 5 cm.
Ma radšo tymjenjate, pěskowe abo skalne pódy.
Rostlina je w tundrowych regionach Europy, sewjerneje Ameriki a sewjerneje Azije rozšěrjena, ale tež w Islandskej a Grönlandskej wustupuje.
Šěromódra wjerba (Salix glauca) je rostlina ze swójby wjerbowych rostlinow (Salicaceae).
Sølvvier (latin: Salix glauca var glauca) er en liten busk av pilefamilien (vierfamilien) av maksimalt 2,5 meters høyde og oppreist. Arten vokser hos oss i innlandet og langs kysten hele veien fra Agder og helt opp til Barentshavet, samt i et belte sørover gjennom Sverige og Finland til Bottenviken. Den foretrekker fuktig torvjord, myr, hei, elvebredder, sumpskog, kystheier, og blant annet vierkratt. Den kan danne hybrid med myrtevier, grønnvier og svartvier.
Sølvvier er en busk på normalt 50 - 250 cm lengde, og er grovt oppstigende med rød bark. Årskvistene på nye skudd er svært lodne, grålodne («sølv»), mens de andre året er i praksis helt snaue. Bladene er grågrønne. litt tykke, helrandete uten tagger eller buktninger, og grå på undersiden. Bladene er lodne og eggformete med størst bredde ovenfor midten. Antall sidenerver er 6-11 par. Ørebladene er fraværende. Blomstringen foregår i juni.
Raklene er lange og står på ullhårete skaft med 2-4 blader. Raklene er gulbrune eller blekbrune, og hårete. Den hårete grønn-gråhvite kapselen er 7-10 mm lang, og har kløvd griffel med kløvde arr.
Sølvvier vokser i Europa og er i Norden utbredt i fra Agder og oppover kysten, fjellet og innlandet til og med hele Finnmark, nordlige Sverige og hele nordlige Finland ned til Bottenviken. Hos oss vokser den opp til 1.760 meters høyde i Jotunheimen.
Ellers vokser den i Alaska, nordvestre Canada, Rocky Mountains ned til nordre New Mexico, og øst på Grønland samt videre østover inn i Sibir.
Sølvvier har en underart og tre kjente hybrider:
Sølvvier (latin: Salix glauca var glauca) er en liten busk av pilefamilien (vierfamilien) av maksimalt 2,5 meters høyde og oppreist. Arten vokser hos oss i innlandet og langs kysten hele veien fra Agder og helt opp til Barentshavet, samt i et belte sørover gjennom Sverige og Finland til Bottenviken. Den foretrekker fuktig torvjord, myr, hei, elvebredder, sumpskog, kystheier, og blant annet vierkratt. Den kan danne hybrid med myrtevier, grønnvier og svartvier.
Sølvvier er en busk på normalt 50 - 250 cm lengde, og er grovt oppstigende med rød bark. Årskvistene på nye skudd er svært lodne, grålodne («sølv»), mens de andre året er i praksis helt snaue. Bladene er grågrønne. litt tykke, helrandete uten tagger eller buktninger, og grå på undersiden. Bladene er lodne og eggformete med størst bredde ovenfor midten. Antall sidenerver er 6-11 par. Ørebladene er fraværende. Blomstringen foregår i juni.
Raklene er lange og står på ullhårete skaft med 2-4 blader. Raklene er gulbrune eller blekbrune, og hårete. Den hårete grønn-gråhvite kapselen er 7-10 mm lang, og har kløvd griffel med kløvde arr.
Ripvide (Salix glauca) är 0,5-2,5 meter hög buske i videsläktet (Salix). Bladen som saknar stipler hos vanligt ripvide (ssp. glauca) men finns (och är lansettlika) hos ryssvide (ssp. stipulifera) är täckta av vita hår vilket ger hela växten en typisk gråluden färg. Även årsskott är ludna medan de äldre grenarna som har brun bark är helt kala. Ripvide blommar i juni och honliga exemplar får sedan 5–10 centimeter långa hängen som sitter på bladiga skaft.[1]
Ripvide liknar närmast lappvide (S.lapponum) som också har gråludna blad och ett liknande växtsätt. Denna saknar dock blad på hängeskaften. Detta gäller även den likaledes gråludna ullvidet (S.lanatum) som dessutom har karaktäristiskt breda blad och tydliga stipler.[1]
Arten växer på blöt-fuktig mark som stränder, myrar och sumpskogar men också på lite torrare platser som fjällhedar.[1] Den är indifferent till kalk.
Ripvide är en vanlig art i större delen av Norrland med undantag för kustområdena där den är sällsynt. Vanligast är den i fjällkedjan där den tillsammans med lappvide ofta bildar stora svårgenomträngliga snår.
I övriga Norden är den vanlig i större delen av Norge, i norra Finland men saknas helt i övriga länder.[2]Underarten ryssvide (ssp. stipulifera) finns i de nordöstligaste delarna av Norden samt i de södra delarna av fjällkedjan.[1]
Världsutbredningen är nordligt cirkumpolär men det finns sydliga utposter i berskedjor som Alperna, Pyrenéerna och Klippiga Bergen. Den delas ofta upp i flertalet geografiskt avgränsade underarter. [2]
Ripvide (Salix glauca) är 0,5-2,5 meter hög buske i videsläktet (Salix). Bladen som saknar stipler hos vanligt ripvide (ssp. glauca) men finns (och är lansettlika) hos ryssvide (ssp. stipulifera) är täckta av vita hår vilket ger hela växten en typisk gråluden färg. Även årsskott är ludna medan de äldre grenarna som har brun bark är helt kala. Ripvide blommar i juni och honliga exemplar får sedan 5–10 centimeter långa hängen som sitter på bladiga skaft.
Чагарник (0.1)0.5–2(3) м. Стебла прямі або такі, що стеляться; гілки коричневі, жовто-коричневі, сіро-коричневі або червоно-коричневі, ворсинисті чи від кошлатих до безволосих; гілочки жовто-коричневі або червоно-коричневі, від рідко до щільно ворсинистих, або від кошлатих до безволосих. Прості листки мають цілий край і форму від довгасто-яйцевидної до яйцевидної, іноді вузько довгасті, довжиною 27–82 × 6–39 мм, верхівки гострі, загострені, опуклі, або округлі, нижні поверхні опушені, верхні поверхні зазвичай злегка блискучі, іноді тьмяні, помірно ворсинисті; прилистки листоподібні або рудиментарні; черешки 1–27 мм. Суцвіття — сережки від жовтуватого до жовтувато-коричневого кольору. Тичинкові сережки 14–53 × 5–17 мм. Маточкові сережки щільно іноді слабо квіткові, тонкі, товсті, майже кулясті або кулясті, 15-83 × 7-21 мм; приквітки руді, коричневі, двоколірні, або зеленуваті, 1–3.4 мм. Плоди — густоволосі капсули 4.5–9 мм.
Євразія (Монголія, Росія, Фінляндія, Норвегія, Швеція); Північна Америка (Гренландія, США, Канада). Також культивується. Населяє чагарникові пустища, трав'янисту тундру, і місця вздовж водотоків.
Як інші верби, S. glauca є важливим джерелом харчування для різних тварин, зокрема зимівних копитних, надаючи їм багате джерело кальцію і фосфору. Вважається помірно важливою для лосів, і в зимовий період становить більшу частину раціону американського зайця.
Корінні американці використовували частини верб, у тому числі цього виду, в лікувальних цілях, для плетіння кошиків, щоб зробити луки і стріли, а також для створення пасток на тварин.
Salix glauca là một loài thực vật có hoa trong họ Liễu. Loài này được L. miêu tả khoa học đầu tiên năm 1753.[1]
Salix glauca là một loài thực vật có hoa trong họ Liễu. Loài này được L. miêu tả khoa học đầu tiên năm 1753.
Salix glauca L.
СинонимыИ́ва си́зая (лат. Salix glauca) — вид цветковых растений из рода Ива (Salix) семейства Ивовые (Salicaceae).
В природе ареал вида охватывает Гренландию, Исландию, Скандинавию, северные и восточные районы европейской части России, Сибирь, Монголию, Приморье, Канаду и США (Аляска и штаты к востоку от скалистых гор)[2].
Произрастает в арктической тундре, лесотундре и субальпийском поясе гор.
Прямостоячий раскидистый кустарник высотой до 1.5 м, (в высоких широтах — простёртый). Ветви красноватые или тёмно-бурые, голые или волосистые; летние побеги серо-мохнатые.
Почки яйцевидные, жёлто-бурые, в начале густо-, позже, рассеянно-волосистые. Прилистники мало развитые, косые, яйцевидно-ланцетные. Листья обратнояйцевидно-ланцетные или продолговато-обратнояйцевидные, к обоим концам суженные или спереди округлённые в основании клиновидные, цельнокрайние, сверху густо-серо-волосистые, снизу сизоватые, длиной 3—6 см, шириной 1,2—2,8 см, на черешках длиной 2—7 мм.
Серёжки развиваются позднее листьев, длиной 2—4 см, мужские густоцветковые, женские в основании более рыхлые. Прицветные чешуи обратнояйцевидные или язычковидные, чаще тупые, реже заострённые, жёлто-бурые, в основании светлее. Тычинки в числе двух, свободные, реже у основания спаянные, длиной до 8 мм, волосистые, с тёмно-фиолетовыми, позже бурыми пыльниками и, часто, двумя нектарниками, из которых внутренний более широкий. Завязь продолговато-яйцевидная, тупая, бело-войлочная; столбик цельный, чаще до основания двухраздельный, длиной около 0,5—1 мм, красноватый; нектарник продолговатый, часто раздвоенный.
Плод — коробочка длиной до 7—10 мм.
Вид Ива сизая входит в род Ива (Salix) семейства Ивовые (Salicaceae) порядка Мальпигиецветные (Malpighiales).
И́ва си́зая (лат. Salix glauca) — вид цветковых растений из рода Ива (Salix) семейства Ивовые (Salicaceae).
灰蓝柳(学名:Salix glauca)为杨柳科柳属的植物。分布在北美、欧洲、蒙古、西伯利亚等地,生长于海拔2,500米至3,000米的地区,常生长在高山地区,目前尚未由人工引种栽培。